fred og frihet Forbud mot uranvåpen IKFFs landsmøte 2012 i Hamar Den giftige arven fra Sellafield Eva Fidjestøl Katsumi Furitsu Referat og uttalelser

Transkript

1 fred og frihet Tidsskrift for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) 72. årgang. Nr. 2/2012 Den giftige arven fra Sellafield Forbud mot uranvåpen IKFFs landsmøte 2012 i Hamar Eva Fidjestøl Katsumi Furitsu Referat og uttalelser

2 fred og frihet fred og frihet utgis av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF). I N N H O L D Redaksjonsgruppe for 2/2012 Gro Eriksen Eva Fidjestøl Barbara Gentikow Camilla Hansen Kari Hartveit Ingegerd Lorange Grethe Nielsen Layout Camilla Hansen Forsidebilde Shutterstock.com Baksidebilde Shutterstock.com Trykk Bedriftstrykkeriet A/S Kontakt IKFF Postboks 8810 Youngstorget 0028 Oslo Telefon: Fax E-post ikff@ikff.no Hjemmeside 02 Innhold 03 Leder: Vår sikkerhet - et kjernespørsmål 04 Forsvaret vil vinne våre «hjerter og sinn» 06 Sellafield 08 WHO og IAEA 10 Modernisering av atomvåpen 12 Vitenskapelig og medisinsk begrunnelse for et forbud mot uran våpen 14 Aktuelle atomspørsmål 16 Norsk atomavfall, norsk ansvar 17 Natasja fra Tsjernobyl 18 Kasakhstans modige kvinner 19 IKFFs landsmøte Landsmøtets uttalelser 23 Sidsel Andersen 24 Margrethe Tingstad 26 IKFF Norden rundt 27 Costarikaner valgt til president i verdens eldste kvinneorganisasasjon 28 Debatt 30 Bokomtale: Kvinnen bak fredsprisen Frist for innlevering av stoff til fred og frihet nr. 3/2012 er 1. august. Tema for nr. 3/2012 er vann.

3 Leder. K. MARGRETHE TINGSTAD Leder, IKFF Norge Vår sikkerhet - et kjernespørsmål På vårt landsmøte i april ble boken «Kvinneblikk på atomenergi» presentert. Boken er nesten i sin helhet skrevet av våre medlemmer, og har artikler som spenner fra vår daglige atomhverdag med naturlig stråling, til de store truslene mot våre liv som atomenergi og atomvåpen representerer. Vår avtroppende leder, Dagmar Sørbø, har forordet i boken, og hun omtaler IKFFs 65 år som vaktbikkje. Det henspeiler på vår verdenskongress i 1946 og kravet fra kongressen om en atomvåpenfri verden og kontroll med kjernefysisk virksomhet. FNs sikkerhetsråd vedtok i 2009 en resolusjon om å fjerne verdens atomvåpen. I vår ble det avholdt et møte i Sør-Korea hvor 53 av verdens ledere diskuterte atomsikkerhet, men det var ikke først og fremst handlingsplan for en atomvåpenfri verden som sto på dagsorden. Kjernefysisk terrorisme er et skrekkscenarium, og Stoltenberg, Obama og kolleger er opptatt av at atomvåpen ikke havner i gale hender. Historien har sett rollebytter for «good guys» og «bad guys», og en av de selverklærte gode parter har sågar brukt atomvåpen i krig. India og Pakistan demonstrerte nylig hver for seg med en ukes mellomrom hvor høyt de kunne skyte raketter (som er bygget for å bære atomvåpen). Dette er mer enn en livsfarlig guttelek. Nye analyser av disse landenes økonomi viser at kostnader ved utvikling og fornyelse av atomvåpen går på bekostning av miljøet og innbyggernes basale behov. Opprustning og prioritering av militær styrke svekker lands evne til å hamle opp med viktige samfunnsutfordringer. En fortsatt militær opprustning betyr ikke bare at store deler av verdens ressurser avledes fra viktige tiltak mot miljø-, energi-, og finanskriser, men det styrker også de mange institusjonene som beriker seg på blant annet våpenhandel og kriger. Vår statsminister påpekte i vår det uvirkelige ved at Nord-Korea kan lage atomvåpen når barna i landet lider av sult. Det som er minst like uvirkelig, er at vi fortsatt tillater at noen land oppbevarer og utvikler nye atomvåpen. Hensikten med moderniseringsprogrammene for atomvåpen er å sikre at atomstatenes eventuelle trusler er reelle. Atomindustrien truer hvert enkelt menneske på jorden, og er fortsatt med i rustningskappløpet trass i alle lover som tilsier at det burde være forbudt. Folkeretten forbyr bruk av våpen som ikke kan skille mellom sivile og stridende, og har «kostnader ved utvikling og fornyelse av atomvåpen går på bekostning av miljøet og innbyggernes behov.» ukontrollerbare effekter. Forbudet gjelder også trusler om bruk. Et internasjonalt lovforbud mot atom- og uran-våpen må komme. Etter det vi vet, er ni stater per i dag i besittelse av atomvåpen: Kina, Korea, Frankrike, India, Israel, Pakistan, Russland, Storbritannia, og USA, som også her er høyest og sterkest. USA bruker store ressurser på modernisering av atomvåpen, samtidig som landet er i dyp økonomisk krise, og til tross for at Obama har en erklært målsetting om en atomvåpenfri verden. De tre statene som ikke har skrevet under «ikkespredningsavtalen» (NPT), India, Israel og Pakistan (Nord- Korea skrev først under, men trakk seg senere fra samarbeidet), sier rett ut at de ikke ser for seg en nedrustning. Tvert om satser de på modernisering av sine atomvåpen. Det kan ikke fortsette å være opp til atomvåpenførende land å bestemme når de skal destruere sine arsenaler. Atomvåpen og atomenergi representerer en irrasjonell utvikling, hvor vi risikerer å ødelegge vårt eget livsgrunnlag for å skaffe energi, og under påskudd av å skulle skape sikkerhet. I virkeligheten er det slik at kun noen få og store tjener penger på denne industrien, mens vi alle bærer en enorm risiko. Norge har også sine svin på skogen når det gjelder å tjene penger på ikke-etiske produksjoner. Det norske oljefondet er en sparegris med delvis tvilsomt mageinnhold, som også i 2011 skal ha næret seg på atomvåpenproduksjon. Landsmøtet oppsummerte de mange temaene vi arbeider med, og understreker hvor mye som fortsatt krever vår oppmerksomhet. Når vi ser skjevfordelingen av ressurser og den store underdekningen av menneskers sikkerhet og basale behov, er det vanskelig ikke å konkludere med at den enorme ressursbruken på militarisme er en av verdens største trusler. Nedrustning er et komplekst tema, som henger sammen med maktspill, økonomisk kamp, gamle uavklarte konflikter, mistillit, og ikke minst voksende forskjeller i menneskers livsvilkår. Makt og rikdom samles på toppen blant de få, som nettopp blir beskyttet av de militære systemer vi er avhengige av å bygge ned. Vi må sørge for at den politiske debatten om militær nedrustning og forbud mot atom- og uranvåpen ikke blir «en sovende hund», og fortsette på post som vaktbikkje. fred og frihet 2/2012 3

4 Forsvaret vil vinne våre «hjerter og sinn» I gjaldt det en klassisk forsvarskrig av eget land. Men i Afghanistan fungerer Norge selv som en okkupasjonsstyrke, og bombingen av Libya er veldig langt fra å være et forsvar av Norge. AV BARBARA GENTIKOW Norge har vært dypt involvert i tre lite hederlige og lite ærefulle kriger i de siste ti år: Afghanistan, Libya og Irak, og det ser ut som om vi skal være med til flere. Det er alarmerende at vi nettopp i en slik situasjon blir utsatt for en massiv propaganda for «Krig, heder og ære» (BT, , skrevet av Brigader Geir Anda, Forsvarets veteraninspektør). Afghanistan, Libya og Irak Afghanistankrigens mål og mening ble aldri overbevisende klarlagt, verken for soldatene eller for oss på hjemmefronten. De fleste er enige i at krigen er tapt, etter 10 års kamp, men den fortsetter, med en vanvittig militarisering av det afghanske samfunnet som ikke kan føre til annet enn en uendelig lang borgerkrig etter vår tilbaketrekning. Bombingen av Libya, med Norge som en av de mest ivrige deltakere, hadde som mandat (FN) å beskytte sivilbefolkningen gjennom opprettelsen av en flyforbudssone. Mandatet ble brutt på det groveste ved at bombetoktene hjalp opprørerne til et regimeskifte, inklusive likvideringen av statslederen. Resultatet er at landet har blitt bombet tilbake til et stammesamfunn, med utallige bevæpnede grupper som har skapt anarki og forsterker sivilbefolkningens lidelser. I tillegg har Norge, i hvert fall med noen spesialstyrker og i noen år (saken er en av fredsnasjonens mange hemmeligheter fritt etter Erling Borgen) deltatt i krigen mot Irak ( ). Dette var en krig som fra starten var direkte folkerettsstridig og som, med sine fabrikerte «bevis» av masseødeleggelsesvåpen, var en av de mest løgnaktige kriger i verdenshistorien så langt. USA: et hederlig forbilde? I disse krigene har fredsnasjonen Norge fulgt USA, verdens største krigsnasjon og en av vår tids største krigsforbrytere. Noen av disse forbrytelser er testing av nye våpen på levende mål (fra atombombene mot Hiroshima og Nagasaki over Napalm og Agent Orange mot Vietnam til utarmet uran mot Irak og dagens likvidasjoner ved hjelp av droneangrep), våpenleveringer til udemokratiske regimer og opprørsstyrker, en brutal behandling av sivilbefolkningen i okkuperte områder og «Latterliggjøring av fredsbevegelsen er et kjent middel for å legitimere krig.» ulovlige interneringer og tortur av krigsfanger. I USA minker oppslutningen om landets kriger i befolkningen. Også den norske regjeringen har begynt å slite med sin militærpolitikk. Vi vil komme oss ut av det afghanske marerittet. Norsk våpenindustri debatteres. Det protesteres mot det monstrøse innkjøp av F-35-bombefly, en investering som tyder på at Norges militærpolitikk har låst seg fast til fortsatte angrepskriger ute i verden. For å sikre vår oppbakning av pågående og nye angrepskriger har regjeringen satt i gang en storstilt PRkampanje for å vinne våre «hjerter og sinn», etter læremesteren USAs poetiske slagord «hearts and minds». Eksempler: En propagandafilm, en annonsekampanje og en omdefinering av 8. mai. «Redd menig Osen» Året 2012 begynte med en film, «Redd menig Osen», som NRK1 sendte som serie i seks deler. Her skulle vi le over en tåpelig pasifist som gjennomgår alle militærets avdelinger i løpet av serien, flyvåpen, marine etc., som i en klassisk vervefilm. Han oppfører seg som en idiot i alle øvelser han deltar i og alle hans kritiske innvendinger blir etter hvert gjort til skamme. Militærets posisjon vinner, pasifismen taper. Latterliggjøring av fredsbevegelsen er et kjent middel for å legitimere krig. Jeg vet ikke hvor vidt forsvaret var involvert i ideen til og finansieringen av denne propagandafilmen; forsvaret stilte i hvert fall sine kampavdelinger og soldater til rådighet for opptakene. Men det er også et poeng at statskanalen NRK sendte denne filmen. Mediene har alltid spilt en sentral rolle for krigspropaganda: En krig uten medienes støtte er faktisk ikke mulig i dagens verden. Nesten samtidig begynte forsvarsdepartementet å kjøpe annonseplass i landets papiraviser, på nett og på kino, for å reklamere for Norges internasjonale operasjoner. Prisen for denne kampanjen er på 7,7 millioner kroner, en ganske drøy sum for å kjøpe seg sympati og å verve nye soldater for kriger som angivelig er så gode at man skulle tro at verken befolkningen eller soldater trengte å bli overtalt? En tosidig annonse fra BT (27. 4.) opplyser om at «over nordmenn 4 fred og frihet 2/2012

5 Foto: Shutterstock har tjenestegjort i 100 internasjonale operasjoner i mer enn 40 land». Jeg skal ikke tvile på soldatenes gode hensikter og jeg påstår ikke at alle disse operasjonene var problematiske. Men særlig i det siste årtiet kan man tvile på at regjeringen alltid har sendt soldatene ut til hederlige oppdrag eller har brukt hederlige argumenter for å gjøre det. Det er forskjell mellom klassiske blåhjelmsoperasjoner med fredsbevarende styrker og de skarpe angrep mot Taliban i Afghanistan som forsvarsministeriet nettopp har rost, etter i alle år å ha påstått at norske soldater var humanitære hjelpearbeidere i uniform. «100 operasjoner» var altså ikke nødvendigvis 100 hederlige og ærefulle operasjoner. Samme annonse sier at «8. mai skal vi vise at vi hedrer deres innsats». Her blandes den norske frigjøringskampen fra 1940-årene med dagens «out-ofarea»-operasjoner under fellesnevneren «fred og frihet». Omdefinering av 8. mai Den 8. mai i fjor utvidet regjeringen den tradisjonelle frigjøringsdagen til en offentlig seremoni for alle veteraner. Norske motstandfolks «kamp for fred og frihet» mot den tyske fascistiske okkupasjonen er en sann beskrivelse av det som foregikk den gang. Det var en klassisk forsvarskrig av eget land. Men det som foregår i dagens internasjonale operasjoner kan neppe betegnes som forsvar av norsk jord. I Afghanistan fungerer Norge selv som en okkupasjonsstyrke og bombingen av Libya er veldig langt fra å være et forsvar av Norge. Stoltenbergs heder Seremonien ble gjentatt i år og Stoltenberg leverte blant annet denne formuleringen: «Våre eldste veteraner tjenestegjorde under andre verdenskrig. Våre yngste veteraner hindret i fjor et varslet folkemord». Det siste er et hedersbevis for bombingen av Libya og det kaos den har etterlatt frem til i dag. Ellers fremhevet Stoltenberg at det skal bli en større og tydeligere markering av veteranene framover. Det kan være at han endelig har innsett hvor skammelig skadde veteraner er blitt behandlet hittil og prøver å gjøre det godt igjen. Det kan også være en forberedelse på at den siste kontingent av norske soldater fra Afghanistan neppe kommer hjem som seierherrer. Og det kan være at han talte om kommende kriger. Fredelige konfliktløsninger I en slik situasjon bør vi nekte å åpne våre hjerter og sinn for pågående og nye angrepskriger og økt militarisering. Fremtiden ligger i alternative, fredelige konfliktløsninger. Barbara Gentikow er professor i medievitenskap og styremedlem i IKFF Bergen. Kronikken sto første gang på trykk i Bergens Tidende 15. mai fred og frihet 2/2012 5

6 Den giftige arven frå Sellafield Det må bli slutt på gjenvinning av brukt atombrensel, produksjon av MOX og bygging av nye atomreaktorar i Sellafield AV EVA FIDJESTØL «Stopp Sellafield» er eit dårleg slagord. Det held dei på med sjølve no, og har tenkt å bruke omkring hundre år på det. I denne perioden må det vere mange arbeidsplassar i Sellafield og det må løyvast mykje pengar til arbeidet som går føre seg der. Aktiviteten med nedbygging av anlegg, sortering og behandling av alle typar radioaktivt avfall må aukast. Det vi ønskjer skal stoppe så snart som mogeleg er: gjenvinning av brukt atombrensel, MOX produksjon, drift og bygging av nye atomkraftverk og vedlikehald og modernisering av atomvåpen. I 1947 overtok det britiske forsyningsdepartementet ein våpenfabrikk på ein stad med namnet Sellafield på kysten av Vest Cumbria. Her bygde dei eit gjenvinningsanlegg for brukt atombrensel (B204) og tre grafittmodererte atomreaktorar, og heile anlegget fekk namnet Windscale. Dette var starten på det engelske atomvåpenprogrammet. I 1957 skjedd det ei alvorleg ulukke i ein av reaktorane og anlegget endra namn tilbake til Sellafield. I 1959 hadde England åtte nye Magnox- reaktorar i gang og det brukte brenselet frå alle vart sendt til Sellafield til gjenvinning for å skaffe våpenplutonium. Magnox er ein reaktortype som gir lite straum, men er praktisk for å produsere plutonium til våpen. Til saman vart det bygd 26 reaktorar av denne typen og frå 1964 vart dei også brukte til straumproduksjon. I 1994 annonserte den britiske regjeringa at all produksjon av plutonium til våpen var slutt. Dei siste fire reaktorane av denne typen skal stengast i Behandlinga av avfallet frå atomvåpenprogrammet var hemmeleg, og store mengder med radioaktivt avfall vart dumpa rett i sjøen. Berre av det eine stoffet plutonium har ein rekna ut at 182 kilogram vart dumpa gjennom røyr ut i Irskesjøen i perioden Ny forsking viser at plutonium ikkje ligg trygt grave ned i sedimenta på botnen av Irskesjøen slik ein har trudd. Det har blitt ført med havstraumar nordover og inn i Nordsjøen og det er funne spor av dei gamle utsleppa frå Sellafield heilt opp i Barentshavet. Eigarskapet til Sellafieldanlegga har endra seg mange gonger. I dag er eigaren Nuclear Decommissioning Authority (NDA), som er eit nyoppretta selskap. NDA fekk som oppgåve å lage langtidsplanar for nedbygging av atomanlegg, lagring og behandling av avfall. I sin første strategiplan i 2006 gjer dei greie for korleis oppryddinga i Sellafield skal vere avslutta i Men i den planen er ikkje deponi for det mest radioaktive og langliva avfallet tatt med. Fissilt materiale som plutonium (Pu) og høganrika uran (HEU), nok til tusenvis atomvåpen, ligg i dag ikkje trygt nok lagra inne på område i Sellafield. Ein liten del av dette er militært, mens det meste er sivilt. Utarma uran (DU) i form «MOX kan omdannast til atomvåpen, er brennbart og kan ureine store områder» av oksid, metall og gassen UF 6 er også lagra fleire stader og nokre av desse lagera er militære. Det som er den store utfordringa for NDA er at ved sida av den krevjande nedbygginga og sikring av radioaktivt avfall må dei også drive kommersiell drift, både for å oppfylle kontraktar med innanlandske og utanlandske kundar, og for å tene pengar. I tillegg går produksjonen føre seg i gamle og mangelfulle anlegg. Det er regjeringa som løyver pengar til nedbygginga i Sellafield, og det blir viktig for NDA å kunne redusere skattebetalarane sine bidrag ved hjelp av eigne inntekter. Gjenvinningsanlegget THORP (Thermal Oxide Reprocessing Plant) som vart opna i 1994 for å gjenvinne brukt brensel frå UK sine AGR-reaktorar og brukt brensel frå LWR-reaktorar frå utanlandske kundar, har aldri fungert etter planen, og er i dag mange år på etterskot. NDA ønskjer å stenge både B-205, som gjenvinn brukt brensel frå dei gamle Magnox-reaktorane, og THORP så snart alle kontraktane er oppfylte. MOX-anlegget, Sellafield MOX-Plant (SMP), som vart opna i Sellafield i 2001, har heller ikkje fungert slik som panlagt. Der blir det produsert eit brennstoff, MOX, som består av ei blanding med plutonium- og uranoksid og kan brukast i spesialbygde eller ombygde reaktorar. England har ingen slike, så produksjonen i SMP har gått til utanlandske kundar, det meste til Japan. Dette stoffet blir transportert over halve kloden på båtar med kanoner og væpna vaktmannskap og godt brannsløkkingsutstyr. Det gjeld ikkje å ta for stor risiko. MOX kan omdannast til atomvåpen, er brennbart og kan ureine store område ved kollisjonar og forlis. Reaktor 3 i Fukushima brukte MOX brensel. Irland protesterte mot bygginga av MOXfabrikken i Sellafield og dei gjekk til sak mot Storbritannia, og stemde dei inn for FN sin havrettsdomstol for å stanse fabrikken. Norge støtta Irland og såg på MOX-produksjonen som uønskt fordi det ville bety meir gjenvinning og meir radioaktiv forureining langs den norske kysten. Samtidig ga den norske Regjeringa støtte til den internasjonale MOXforskinga som har gått føre seg i Halden i mange år. I Halden hadde dei samarbeidd med Sellafield om utvikling av dette brenselet samtidig som Norge protesterte mot gjenvinning og MOX produksjon i Sellafield. Miljøvernminister på den tida, Børge Brende sa at han såg paradokset, men han hevda at fordi bruken av MOX truleg ville auke i omfang trass i norsk motstand, kunne forskinga i Halden bidra til at bruk av MOX i atomkraftverk i nærområda våre blei tryggast mogeleg. I august 2011 vedtok NDA å stenge SMP for godt og det blir no diskutert om det skal byggast eit nytt MOX-anlegg. Storbritannia har også vedteke å bygge ein ny generasjon 6 fred og frihet 2/2012

7 Foto: Shutterstock av moderne atomkraftverk og eit av desse skal ligge i Sellafield. I januar 2012 kom det melding om at Regjeringa i Storbritannia har bestemt at lageret av sivil plutonium på over 100 tonn skal brukast til å produsere MOX. Dette kan ikkje starte opp før tidlegast i 2028, sidan eit nytt MOX-anlegg må vere operativt. Det er klart at fjerning av plutoniumlageret i Sellafield vil redusere faren for lokal forureining, terrorisme og spreiing av fissilt materiale som kan brukast til atomvåpen. Men å produsere store mengder MOX skaper nye problem, som risiko ved transport, produksjon og bruk. Til slutt får ein eit radioaktivt avfall som er meir problematisk enn avfallet etter bruk av uranoksidbrensel. Uavhengige forskarar og anti-atom-organisasjonar hevdar at plutonium bør deponerast etter metoden «immobilisering». Det betyr at plutonium blir glasifisert og lagra saman med høg-radioaktivt avfall slik at materiale blir sjølvvernande, og plutonium blir dermed utilgjengeleg på grunn av dei høge strålingsverdiane. Det hindrar tjuveri frå personar som kunne tenkje seg å lage enkle atomvåpen eller skitne bomber. Problemet er at Storbritannia ikkje har deponi for slikt avfall. Dei har heller ikkje konkrete planar om å bygge slike anlegg. Nett no løyver Storbritannia store pengar til moderniseringsprogram for atomvåpna sine og må sette sikring av farleg atomavfall på vent. Dette burde Norge protestere mot. Skjer det til dømes ei ulukke i tankane med flytande atomavfall i Sellafield kan det føre til meir radioaktivt nedfall over Norge enn det vi fekk etter Tsjernobylulukka. Dette skriv Statens Strålevern i ein rapport som kom i fjor. Våren 2003 trudde mange i Norge at Sellafield problemet var løyst for godt. Då kom det i stand ein viktig avtale mellom miljøvernministrane Michael Meacher og Børge Brende og fagfolka deira. Dette førde til at ein ny metode for å felle ut isotopen Tc-99 (technetium) vart teken i bruk og dette stoffet som før gjekk rett i sjøen i store mengder vart frå då av lagra på land. I 1994 auka utsleppa av Tc-99 mykje på grunn av eit nytt reinsanlegg (EARP) som ikkje reinsa vekk technetium sidan det var oppløyst i vatnet. To år seinare målte Strålevernet i Norge høge verdiar av Tc-99 i sjøplanter og sjødyr langs kysten. Store aksjonar og innsats i ulike internasjonale fora førde til løysing av dette problemet, eller ei flytting av det. Tc-99 har ei halveringtid på år. Vi slepp å få dette stoffet i fisken vår slik vi frykta, men lagra i fast form som no ligg på land må før eller sidan deponerast trygt, helst i ein periode på ti halveringtider. Eva Fidjestøl er atomfysiker og styremedlem i IKFF. fred og frihet 2/2012 7

8 Kan vi stole på det internasjonale Det er ei interessekonflikt mellom Verdens helseorganisasjon (WHO), som har som mandat å ta va som mandat å spreie sivil atomteknologi til heile verda. AV EVA FIDJESTØL Konflikten mellom dei som ønska å utvikle den sivile og militære atomindustrien på 1950-talet og dei ansvarlege for folkehelsa, vart løyst gjennom ein avtale: Res.WHA 12-40, 28 May Dette har ført til at Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har teke på seg hovudansvaret for å evaluere ulukkene i Tsjernobyl og Fukushima og andre atomulukker, medan dei profesjonelle på stråling og helse i Verdens helseorganisasjon (WHO) har blitt hindra i å ha ei rolle i dette. Offera frå atomulukkene har ikkje fått den hjelp dei treng og atomindustrien har operert med eit ufortent godt rykte. Historia til internasjonalt strålevern Like etter at dei atmosfæriske atombombetestane starta i Nevada i USA i 1951 vart International Commission on Radiological Protection (ICRP) oppretta. Heile Nord-Amerika blei i 1950-åra til ein stor atombombefabrikk med urangruvedrift, anrikingsanlegg, brenselsfabrikkar, atomkraftverk, gjenvinningsanlegg og mange anlegg for å produsere dei ulike delane av atombombene. Før andre verdskrigen var det medisinarane som leia arbeidet med strålevern, men etter Manhattanprosjektet for å bygge dei første atombombene ( ), var det fysikarane som overtok. På grunn av atomløyndomar og nasjonal tryggleik vart ICRP danna slik at medlemmene sjølve skulle både velje og supplere kvarandre og avgjere lengda av medlemsskapet. Dei foreslår dosegrenser for arbeidarane i atomindustrien og dei vanlege borgarane, som nasjonane er frie til å implementere eller ikkje. Strålevernet til ICRP bygger på ei avveging mellom risiko og nytte. Då reglane for strålevern først vart utvikla, var det atomkrigen ein planla og frykta. Grenseverdiane vart fastslegne for å verne soldatane og finne ut kor mykje dei tålte utan å bli stridsudyktige. Hovudstraumen av forsking var ikkje oppteken av rapportane om spontanabortar, barn med låg fødselsvekt, auke i barnedød og medfødde misdanningar som følgje av eksponering for radioaktivitet. Dei første grenseverdiane til ICRP var 150mSv/år. Dette vart redusert til 50mSv for arbeidarane i atomindustrien og 5mSv til vanlege folk. Denne grensa stod fast til 1990, då presset frå meir enn 700 forskarar og legar førde til ny reduksjon. Ei av dei som var aktive i denne aksjonen var WILPF-medlem Dr. Rosalie Bertell «Atomindustrien vart frå starten av ein industri som kontrollerte seg sjølv.» som alt i 1984 hadde gitt ut ei handbok for å estimere helseeffekten frå eksponering av ioniserande stråling. I dag er grensene 20mSv/år til arbeidarane og 1mSv/år til vanlege folk. Uavhengige forskarar hevdar at dette stemmer bra for ytre stråling frå røntgen og gammastråling, men ikkje når det gjeld stråling frå radioaktive isotopar inne i kroppen. Dette er godt underbygt med forsking, spesielt i åra etter Tsjernobylulukka. ICRP blir kritisert for at dei ikkje tek omsyn til dette, men nyttar ein utdatert modell for å fastsette stråledosar. Starten på sivil atomindustri I 1954 testa USA si første hydrogenbombe og demonstrerte at eit atomvåpen som var tusen gonger sterkare enn Hiroshimabomba kunne lagast. Det var denne hendinga som førde til Dwight Eisenhower si tale om «The Peaceful Atom» i FN der han gjekk inn for sivile atomkraftverk. Dette førde til starten på utvikling av sivil atomindustri parallelt med vidare utvikling av den militære atomindustrien i USA. Sivil atomenergi vart lansert som løysinga på verdas energibehov. FN svara på dette med å opprette «The United Nations Scientific Committee on the Effects of Atomic Radiation» (UNSCEAR). Denne organisasjonen fekk som oppgåve «å vurdere og rapportere om effektar av eksponering frå ioniserande stråling». UNSCEAR vart danna som ein organisasjon av berre fysikarar og det var ofte dei same fysikarane som arbeidde i atomindustrien. Fleire av desse var også medlemmar både i ICRP og UNSCEAR på same tid. Dette betyr at dei same personane er med og bestemmer både reglane for strålevern og den vitskaplege vurderinga av dei. Atomindustrien vart frå starten av ein industri som kontrollerte seg sjølv. I 1957, også som reaksjon på Eisenhower si tale, oppretta FN organisasjonen International Atomic Energy Agency (IAEA). Denne organisasjonen fekk som mandat å arbeide for å utvikle og utbreie sivil atomkraftindustri som skulle føre til fred, god helse og velstand over heile verda. Dei skulle på same tid halde kontroll med materiale og teknologi slik at det ikkje vart brukt til å lage atomvåpen, men fekk ikkje noko mandat til å kontrollere dei fem etablerte atomstatane. I arbeidet sitt brukar dei ICRP sine grenseverdiar og modellar, som betyr at menneske og miljø skal eksponerast for så lite stråling som mogeleg, utan at det går utover 8 fred og frihet 2/2012

9 e strålevernet? vare på helsa til menneska i heile verda, og Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), som har arbeidet i dei anlegga og den aktiviteten som er årsaka til stålingseksponering. WHO The World Health Organization (WHO) vart oppretta av FN alt I Ein skulle trudd at alle dei nye atomorganisasjonane ville gått til medisinarane i WHO for å be om hjelp og samarbeid i prosessen med å vurdere strålingsrisiko. Det gjorde dei aldri. Det var ICRP som fekk den oppgåva. WHO fekk inga rolle i å vurdere helseskadane frå denne nye globale trusselen for menneske og økologiske system. Deira rolle blei å pleie offera utan å prøve å forstå årsakene til sjukdom og skadar som vart observerte. Heilt frå starten var det ei interessekonflikt mellom WHO som hadde som mandat å ta vare på helsa til menneska i heile verda, og IAEA som hadde som mandat å spreie sivil atomteknologi til heile verda. Skræmde av atomtestane i atmosfæren kalla WHO i 1957 kjende genetikarar saman til ein konferanse for å vurdere skaden desse radioaktive utsleppa kunne påføre genpolen til menneske, dyr og planter. Professor Hermann Müller, som fekk Nobelpris i 1944 for sitt arbeid om genetisk mutasjon av bestrålte bananfluer, deltok på konferansen. Han og dei andre genetikarane som var der åtvara sterkt mot utviding av atomteknologien for sivil bruk. Dei konkluderte med at det ikkje var nok informasjon tilgjengeleg i den vitskaplege verda til å garantere at dette ikkje ville skade framtidige generasjonar. Denne konflikten mellom dei som ønska å utvikle den nye teknologien for både sivil og militær bruk, og dei ansvarlege for folkehelsa, vart løyst gjennom ein avtale (Res. WHA 12-40, 28. mai 1959) som slo fast at IAEA og WHO var einige om å dele ansvar og arbeidsområder når det galt atomenergi. Kritikk av WHO Dette har ført til at IAEA har teke på seg hovudansvaret for å evaluere Tsjernobyl- og Fukushimaulukka og andre atomulukker medan dei profesjonelle på stråling og helse i WHO har blitt hindra i å ha ei sjølvstendig rolle i dette. WHO er ansvarleg for å arbeide med globale helseproblem, sette normer, skaffe teknisk hjelp til land som treng det og evaluere helsetrendar. Dei skal bekjempe epidemiar og styrke helsesystem, spesielt i fattige land. Då Margaret Chan blei vald til generaldirektør for WHO, understreka ho at ein av organisasjonen sin store styrke var den verknad han hadde på folkehelsespørsmål. «Vi har ein absolutt autoritet gjennom våre direktiv», sa ho. Men når det gjeld radioaktivitet og helse ville det ha vore meir realt å innrømme at det faktisk er IAEA som har denne absolutte autoriteten, utan å ha medisinsk kompetanse innan offentleg folkehelse. Krav om endring av avtalen I fleire år har internasjonale organisasjonar som Kvinneliga for fred og frihet (WILPF) og Legar mot atomkrig (IPPNW) sendt brev til, og møtt opp ved dei årlege WHA-møta i Genève, for å krevje at avtalen mellom WHO og IAEA må endrast slik at WHO kan bli fri til å arbeide sjølvstendig med eit av dei største helseproblem i vår tid. Den norske avdelinga av WILPF har mange møte med norske helsepolitikarar, og ein lang korrespondanse med dei, bak seg. Det skulle vere mogeleg å få til endring i ordlyden til Res WHA Artikkel 12 i avtalen opnar for å revidere avtalen når som helst. Dei som arbeider med dette har klare meiningar om kva slags endringar dei ønskjer. Det har i årevis vore store demonstrasjonar i Genève arrangert av nettverket «For et uavhengig WHO» og møte mellom nettverket og Generaldirektøren i WHO. Slike møter er viktige for å samle opposisjonen og for spreiing av informasjon, men for å oppnå eit WHO som er fritt til å uttale seg om radioaktiv stråling og helse, er det ein annan arbeidsmåte som er viktigare. Dette sa Dr. Baverstock på ein konferanse om Fukushima og Tsjernobyl i Berlin i mai Ei endring av avtalen mellom IAEA og WHO må komme frå medlemslanda i WHO, hevda han. Han kjenner WHO frå innsida og har sett korleis samtaler med folka på toppen i organisasjonen, der krav om endringar har blitt presenterte, har blitt avviste med spissfindige juridiske formuleringar i år etter år. I perioden er Norge mellom dei 34 medlemmene i WHOs Executive Board (EB). Denne komiteen møtest ei veke i januar for å førebu den årlege generalforsamlinga, WHA, i Genève i mai. Landsstyret i IKFF (den norske avdelinga av WILPF) vedtok i 2011 å stare ein ny aksjon overfor WHO. Vi har formulert eit brev som er sendt ut frå kontoret til WILPF i Genève. Dette brevet er sendt til alle medlemslanda sine delegatar i EB. Vi ba dei om at endring av IAEA/WHO avtalen måtte komme på dagsorden i Genève i mai Vi meiner at dette hastar og gjev som grunn alle offera frå ulukkene i Tsjernobyl og Fukushima som ikkje får den hjelp dei treng. fred og frihet 2/2012 9

10 Modernisering av atomvåpen Ny rapport fra Reaching Critical Will avslører hvordan atomvåpenlandene nå driver med moderniseringsprogram, oppussing og livstidsforlengelse for atomvåpnene sine. AV RAY ACHESON, RCW Den 10. april 2012 lanserte WILPFs nedrustningsprosjekt, Reaching Critical Will (RCW), sin siste publikasjon. Det er en rapport som handler om den moderniseringen av atomvåpen som foregår i alle atomland i dag. Rapporten heter «Assuring Destruction forever» og er redigert av prosjektleder i RCW, Ray Acheson. I mars 2012 antok en at de ni atomvåpenlandene i verden til sammen hadde 19,500 atomvåpen. Alle disse har planer om å modernisere, oppgradere eller forlenge livet til arsenalet av sine atomvåpen. Rapporten inneholder åtte landkappitler (Nord-Korea er ikke med), som er fulle av detaljert informasjon om det som foregår. Den inneholder også tre kapitler som analyserer atomvåpenpolitikken i en større sammenheng. Rapporten kan bestilles eller lastes ned på websiden til RCW: www. reachingcriticalwil.org. Rapporten er støttet økonomisk fra den norske regjering. Her følger et utdrag fra Ray Acheson sin introduksjon til rapporten. Midt under Tilsynskonferansen for NPT i 2010 leverte Obama-administrasjonen en «Seksjon 1251» rapport til Senatet i USA. Den ba om Senatets samtykke til å ratifisere den nye START-avtalen (New Strategic Arms Reduction Treaty) som USA hadde signert med den Russiske regjeringa. I denne rapporten var det inkludert et løfte om å bevilge 180 milliarder USD til modernisering av det amerikanske atomvåpenkomplekset, atomvåpen, leveringssystemer og infrastrukturen til produksjonen. Rapporten laget en omfattende plan for (1) vedlikehold av leveringssystemene til atomvåpnene, (2) oppretthold av et «trygt, sikkert og pålitelig» atomvåpenlager i USA og (3) modernisering av hele atomvåpenkomplekset. Inne i FN-bygget, der medlemsstatene til NPT var samlet for å utvikle en omfattende plan for implementering av NPT, inkludert nedrustningsforpliktelsene formulert i artikkel VI, ble det ikke sagt et ord om «Seksjon 1251» rapporten. Dagen før rapporten ble lansert hadde delegasjonene fra Sør Afrika og Irland påpekt at reduksjon av arsenalet, slik som det beskjedne tallet i 10 fred og frihet 2/2012 den nye START-avtalen, betyr ikke automatisk at løfte om nedrustning er oppfylt. Disse og mange andre, særlig NAM-landene, har i årevis påpekt at modernisering av atomvåpen er det motsatte av forpliktelsen til nedrustning. Likevel var det ingen som følte seg krenka i konferanserommene den 13. mai 2010, da den første USA presidentten med en «visjon» om en verden fri for atomvåpen påla administrasjonen sin å bevilge milliarder på milliarder av dollar for å forlenge livet til USA sine atomvåpen uendelig langt inn i framtida. Imens insisterte atomvåpenstatene på at oppfyllelse av artikkel VI i NPTavtalen var alle andre sitt ansvar. I den felles erklæringen fortsatte de å plassere nedrustning av atomvåpen inn i en fjern fremtid i det de argumenterte for at andre stater først må «skape betingelsene» som de mener er nødvendige for at atomvåpenstatene skal kunne oppfylle egne forpliktelser under «Disse programmene strir i mot forpliktelsen om å stanse atomvåpenkappløpet.» artikkel VI. De hevdet, «Alle andre stater må bidra med å oppfylle disse målene for nedrustning ved å skape det nødvendige sikkerhetsmiljøet, løse regionale spenninger, skape kollektiv sikkerhet og gjøre framgang på alle områder av nedrustning.» Men, som den brasilianske ambassadøren sa, den store majoriteten av ikke-atomvåpen stater «har aldri satt sine ikke-sprednings plikter på vent, ved å stille betingelser om bedre internasjonale forhold for å fullføre dem. Det internasjonale samfunn kan ikke overlate til atomvåpenstatene å bestemme når de er klare til å ruste ned. Å tillate disse statene å beholde sin atomvåpenkapasitet og akseptere deres avhengighet av atomvåpen som en form for sikkerhet og forsvar og forholde seg stille når de utvikler nye våpen og atomanlegg, representerer den største utfordring for internasjonal fred og stabilitet som verden står overfor. USA er ikke det eneste landet som har planer om å modernisere sitt atomvåpenkoppleks. Alle atomvåpenlandene er engasjerte i moderniserings aktiviteter. Reaching Critical Wills rapport utforsker disse atomvåpen-moderniseringsprogrammene i dybden. Uavhengige forskere og analytikere, ledende og kunnskapsrike eksperter på atomvåpenprogram og politikk, gir oss informasjon om planene til alle disse landene. De analyserer også kostnadene til atomvåpen i forhold til den økonomiske krisen og den økende utfordringen for å beskytte mennesker og natur. Til sammen har atomvåpeneierne brukt omtrent ett hundre milliarder USD på sine atomprogram. Med denne farten vil de sammenlagt bruke i det minste en trillion USD på atomvåpen det neste tiåret. På samme tid som de gir bort milliarder av dollar til atomvåpenarsenal, utfører de fleste av disse statene samtidig store kutt i de sosiale velferdssystemene sine, som helsepleie, undervisning og barnevern. Dette er brudd på menneskerettighetene. Tilstrekkelige ressurser er nødvendige for å realisere menneskerettighetene og mange dokument i internasjonal lov pålegger prioritering av menneskerettene over militarisme. For eksempel, artikkel 2.1 av den Internasjonale avtale om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR) gir instruks til alle medlemsstater om å «ta skritt, individuelt og gjennom internasjonal hjelp og samarbeid, spesielt på det økonomiske og tekniske området, til å bruke maksimum av sine tilgjengelige ressurser for å oppnå mer og mer full realisering av rettighetene erkjent i den omtalte avtalen» Maastricht-retningslinjene om overtredelser av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter gjør det klart at en stat bryter avtalen dersom den feiler i å fordele maksimum av sine tilgjengelige ressurser for å realisere menneskerettighetene. Artikkel 26 i FN-pakten krever «etablering og opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet ved hjelp av minst mulig våpenbruk, slik at det ikke skal gå på

11 bekostning av verdens humane og økonomiske ressurser.» Fortsatt investering i atomvåpenlager vil fortsette å tømme verdens ressurser og det vil ha ekstra stor innvirkning på verdens fattige. Over 1,2 milliarder mennesker lever i det vi kaller «ekstrem fattigdom», det vil si at de lever for mindre enn 1,25 USD per dag. Tusenårsmålene (MDGs) slår fast at fattigdommen i verden skal halveres innen 2015, men det er ikke ventet at det finnes nok vilje og penger for å nå det målet. Verdensbanken har anslått at det ville ta mellom 35 til 76 milliarder USD per år opp til 2015 for verdenssamfunnet for å bli i stand til å oppfylle MDG. Dette er likevel bare en brøkdel av den trillion USD som er planlagt brukt på atomvåpen det neste tiåret. Pengene som blir brukt på atomvåpen tar ikke bare tilgjengelige ressurser fra det som skulle blitt brukt til å takle den økende økologiske-, økonomiske- og energikrisen, men styrker også de institusjonene som tjener på våpen og krig. Som et av kapitlene i rapporten påviser, «atomselskap og det militær-industrielle kompleks eksisterer i dag innenfor en aggressiv, kapitalistisk kontekst som omfatter hele kloden.» Ingen av de andre atomvåpenlandhar uttrykt vilje til å engasjere seg i reduksjon av atomvåpen, eller å forhandle om reduksjon før USA og Russland sine arsenal har kommet ned på et nivå som er «strategisk likt» deres eget. FN sin nedrustningskonferanse i Genève (CD) har på 15 år ikke vært i stand til å få på plass noen arbeidsprogram eller forhandlinger om nedrustning. Frankrike, Russland, Storbritannia og USA har gjort det klart at de protesterer mot forhandlinger om en atomvåpenkonvensjon som vil forby besittelse og bruk av atomvåpen. De har alle sammen, på en eller annen måte, gjentatt president Obamas bemerkning om at inntil atomvåpen er eliminert vil vi beholde dem. Gjennom punkt 1 i sluttdokumentet til NPT sin tilsynskonferanse i 2010 er alle medlemsstater forpliktet «til å tilstrebe prinsipper som er fullt i samsvar med traktaten og målet om å oppnå en verden uten atomvåpen». Likevel er realiteten at hvert av atomvåpenlandene nå driver med moderniseringsprogram, oppussing og livstidsforlengelse for atomvåpnene sine. Disse programmene strir imot forpliktelsen i artikkel VI om å stanse atomvåpenkappløpet på er tidlig tidspunkt i påventa av full atomnedrustning. De tre ikke-npt statene India, Israel og Pakistan har også tilkjennegitt sine intensjoner om å vedlikeholde og/eller modernisere arsenalene heller enn å ruste ned, trass i retorikk om det motsatte. Internasjonal lov gjelder også for disse statene og de har selvfølgelig forpliktelser til å ruste ned, selv om de nekter å melde seg inn i NPT. Rapporten henvender seg både til både til det sivile samfunnet og regjeringer. Vi håper at den vil bli til nytte under forberedelsene til den neste tilsynskonferansen for NPT og en utfordring til atomvåpeneiernes retorikk. Avsløring av realitetene om moderniseringsplanene viser at strengere og mer konkrete forpliktelser må formuleres straks for å sikre at de globale atomvåpenbedriftene ikke utvider virksomheten i det uendelige. Det viser også behovet for at det sivile samfunnet fokuserer på utfordrende nøkkelstrukturer og prosesser i våre politiske og økonomiske institusjoner for å få til forandringer som vil påvirke atomvåpenpolitikken til regjeringene våre. Ray Acheson er direktør for RCW. Teksten er oversatt av Eva Fidjestøl. fred og frihet 2/

12 Å fortsette å late som om det ikke er noen fare fra uranvåpen er moralsk, etisk og vitenskapelig feil Vitenskapelig og medisinsk begrunn AV KATSUMI FURITSU Jeg er en japansk lege som har erfaring med medisinsk behandling av overlevende etter atombombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki, og jeg studerer for tiden den genetiske effekten av ioniserende stråling. Jeg er bekymret over helse- og miljøeffekten av uranvåpen på grunn av min erfaring på det medisinske området. Jeg mener at vi ikke skulle gjenta tragedien fra Hiroshima og Nagasaki og skape flere strålingsoffer ved bruk av uranvåpen. Uranvåpen er våpen som bruker utarma uran (DU), og noen ganger er det blanda med gjenvunne reaktorbrennstoff, som inneholder plutonium og mange fisjonsprodukt. Uranammunisjon blir brukt til panserbrytende prosjektil. Det blir også brukt til armering av tanks og i landminer. De skadelige egenskapene til uranvåpen kan sammenfattes i fire punkt og hvert av disse er nok til å begrunne et forbud. 1) Uranvåpen har stor gjennomtrengende og ødeleggende kraft på grunn av at uran har stor egenvekt og er selvantennelig. 2) Dette er våpen som er laget av atomavfall og de fører til forurensning og radioaktiv eksponering. 3) Uran er skadelig på grunn av at det er radioaktivt og kjemisk giftig. Fra gruve til slagmark er det forurensning fra alle trinn av produksjon og bruk av uranvåpen. 4) Dette er en våpentype som ikke skiller mellom sivile og militære og er derfor illegal i følge Internasjonal humanitær lov (IHL). Uttrykket «utarma uran» er den terminologien som blir brukt av atomindustrien. Uttrykket «utarma» blir brukt fordi isotopen U-235, som blir brukt i atombrensel, er separert ut gjennom anrikningsprosessen. DU består for det meste av isotopen U-238 og er utarma på isotopen U-235 sammenligna med natururan. Det er viktig å understreke at DU, selv om det er mindre radioaktivt 12 fred og frihet 2/2012 enn natururan, er både skadelig radioaktivt og sterkt kjemisk giftig. Land som USA og Storbritannia har streng nasjonal kontroll ved utslipp av DU til miljøet, men har få problem med å slippe det ut i andre land gjennom kamphandlinger. DU består av mer enn 99 prosent U-238, som sender ut alfapartikler. Alfa-partikler overfører mer energi enn gamma og beta-stråling, selv om de ikke kan trenge dypt inn i kroppen når partiklene befinner seg på overflaten av huden. Likevel forårsaker de mye større biologisk skade enn betaog gammastråling når partiklene er kommet inn i kroppen, slik det er tilfelle ved kontaminering fra DU-våpen. Den store egenvekten til uran, 1,7 ganger den til bly, gir DU-ammunisjon stor rekkevidde og gjennomtrengende kraft. Tyngden sammen med at uran er selvantennelig ved lav temperatur gir et høgenergi, kinetisk våpen som «Dette er en våpentype som ikke skiller mellom sivile og militære.» kan bevege seg og brenne gjennom pansrede bygninger og militært utstyr. Når DU ammunisjon treffer et hardt mål antennes den og temperaturen i flammen stiger raskt til mer enn 3000 grader C. Uranet brenner og fordamper til en aerosol som sprer seg over slagmarken og kan bli spredd videre over sivile områder, noen ganger kan denne gassen eller støvet også krysse landegrenser. Når mennesker inhalerer små partikler av uranoksid kan disse feste seg i lungene og bestråle vevet der med energirik alfastråling. Uranoksidpartiklene er uoppløselige eller tungt oppløselige. Men noen kan likevel trenge direkte inn i sirkulasjonen av kroppsvæsker på grunn av at partiklene er så små. Løselige DU-partikler kan sirkulere gjennom hele kroppen og bli fanget opp i bein, lever, nyrer og andre organ før de tilslutt blir utskilt gjennom urinen. Det er mange andre måter å bli kontaminert på, som fra DU-fragment i kroppen, fra støv i åpne sår og gjennom fordøyelsessystemet. Når små DU partikler, eller den oppløselige delen av uran, er tatt opp i kroppen og avsatt i vev der de minste partiklene kan komme inn i cellene, kan de direkte påvirke det indre av cellene på grunn av både den radioaktive og giftige egenskapen til uran. Alfastråling kan påvirke DNA direkte og forårsake skade på genene. Dette kan føre til sykdommer som kreft og leukemi. Dersom strålingen treffet stamceller kan det også føre til forandringer av gener som får effekt i neste og framtidige generasjoner. Mange forskere har advart oss mot den skadelige effekten fra slike indre alfapartikler. Advarslene deres har blitt forsterket av oppdagelsene av fenomen som «Bystander Effect» (1) og «Genomic instabillity» (2). Dette hjelper til med å forklare de mekanismene som gjør at også lave doser av stråling kan skade levende celler. Vitenskapelige bevis Det er sant at vi på det nåværende tidspunkt ikke forstår fullt ut hvordan de små partiklene av DU-oksid virker på menneskekroppen. Men det er økende vitenskapelige bevis både fra dyreforsøk og laboratoriestudier om den skadelige effekten på menneskenes helse fra inhalerte DU-partikler. Noen typer forsøk går ut på å transplantere menneskeceller som er eksponert for DU i kroppen på en type mus som ikke avviser menneskevev. Dette viser seg å føre til kreft hos mus. Data om dette er publisert av forskere fra det militære i USA. Vi har også data fra et pilotprosjekt som viser et høyt antall kromosombrudd som er typiske for strålingseksponering. Dette er påvist i hvite blodlegemer hos engelske veteraner fra Gulf- og Balkankrigene. Undersøkelsen antar at disse veteranene har blitt eksponert for indre stråling fra DU-partikler. Mange medisinske tidsskrifter har rapportert om økning av ulike sykdommer hos gulfveteraner sammenliknet med andre veteraner som ikke har deltatt i disse krigene. Økt antall av noen typer kreft

13 eil. Regjeringer må lytte til ofrene og slutte å bruke uranvåpen øyeblikkelig. nelse for et forbud mot uranvåpen effekten DU har på menneskers helse. Dette er nok til at vi skulle arbeide for et moratorium som leder til et forbud mot bruk av uranvåpen straks, ved å vise til føre-var-prinsippet. Men samtidig må vi anstrenge oss enda mer for å finne «direkte bevis» på effekten av DU på menneskers helse. For det formål er det nødvendig med pålitelige, uavhengige epidemiologiske- og miljøstudier i de DU-forurensede områdene. Slike studier er nødvendige, ikke bare for å påvise helseeffekten av uranvåpen, men også for å kunne skaffe riktig medisinsk pleie og beskyttelse for den sivile befolkningen i disse områdene. Demonstrasjon mot uranvåpen. Foto: ICBUW hos gulfkrigveteraner og medfødte skader blant veteranenes barn har også blitt rapportert. De fleste av disse rapportene fokuserte ikke på sammenhengen mellom helseskade og veteranenes eksponering for DU, likevel er denne eksponeringen antatt å være nøkkel faktoren i Gulfkrigsyndromet. Vi kan aldri forklare slike sykdommer hos veteraner fra stress alene, slik Forsvarsdepartementene i Storbritannia og USA har forsøkt å gjøre. Regjeringer fortsetter å benekte en årsakssammenheng mellom DU-eksponering og sykdom. Den skadelige helseeffekten fra mikropartikler, med samme størrelse som partiklene i DU- gassen som blir produsert av uranvåpen, har alt blitt gitt skylden for dårlig helse i store epidemiologiske undersøkelser om effekten av luftforurensning. Partikler som er enda mindre, nanopartikler har også nylig i dyreforsøk blitt påvist å være helseskadelige. Alle disse fagfellevurderte artiklene er et varsel til oss om at vi må gjøre konkrete tiltak, selv uten å forstå hver prosess og årsakssammenheng mellom bruken av uranvåpen og skaden på menneskers helse og økosystemet, før det er for sent. Å fortsette å late som om det ikke er noen fare fra uranvåpen er moralsk, etisk og vitenskapelig feil. Regjeringer må lytte til ofrene og slutte å bruke uranvåpen øyeblikkelig. Historien om miljøforurensning har igjen og igjen lært oss at når alarmklokkene begynner å ringe må vi handle. Derfor burde uranvåpen bli forbudt med en gang ved alene å bruke føre-var-prinsippet. Spredningen av disse våpnene og «krigen mot terror» gjør det sannsynlig at de vil bli brukt igjen, og i større mengder hvis bruken av dem blir normalisert. Kravet til bevis om at DU er uskadelig burde bli plassert på brukerne, militæret og regjeringene deres. Medisinsk hjelp til områder som er forurenset med uran og veteraner som er eksponerte, er av de tiltak som haster mest. Leger som arbeider i de mest forurensede områdene slik som i Basra i Sør-Irak har store problem med å ta vare på pasientene sine på grunn av mangel på medisin og medisinsk utstyr. De data vi har i dag om DU er på en måte «indirekte bevis» på den skadelige 1. Bystander Effekt: Undersøkelser har vist at når en celle er direkte truffet og ødelagt av alfastråling, vil de omliggende cellene også vise tegn på strålingsskade, selv om de ikke er direkte truffet. Overføringssystemer mellom cellene som er ansvarlige for dette er ikke godt nok undersøkt. 2 Genomic Instability: Noen typer av dette er forårsaket av direkte strålingsskade på DNA selv, men andre typer kan ha som årsak strålingsskade på andre strukturer inne i cellen. Disse skadene trigger skade på DNA indirekte gjennom prosesser som for øyeblikket er dårlig forstått. Denne artikkelen står i heftet The Human Cost of Uranium Weapons, utgitt i 2007 av ICBUW. Heftet inneholder fotografi av den japanske fotografen Naomi Toyoda som viser ofre etter bruken av DU i Irak i 1991 og Bildene ble første gang utstilt i Europaparlamentet i mai Dr. Katsumi Furitsu er medlem av forskergruppen i International Coalition to Ban Uranium Weapons (ICBUW) og er bosatt i Osaka i Japan. Hun er spesialist i radiobiologi og medisinsk genetikk. Hun har erfaring med behandling av overlevende atombombeoffer og besøker regelmessig Hviterussland for å hjelpe menneskene i Tsjernobylsonene. Oversatt av Eva Fidjestøl fred og frihet 2/