Identitetsbygging i EU

Transkript

1 Identitetsbygging i EU En analyse av EUs symbolstrategi Caroline Rugeldal ARENA Report No 4/2003

2 ii Identitetsbygging i EU En analyse av EUs symbolstrategi Caroline Rugeldal Copyright ARENA and Caroline Rugeldal ISSN ARENA Advanced Research on the Europeanisation of the Nation-State The Research Council of Norway P.O.Box 1143, Blindern N-0317 Oslo Tel: Fax: arena@arena.uio.no Oslo, november 2003

3 iii Innhold Innhold... iii Forord...v Sammendrag...vi Kapittel 1 Introduksjon Innledning Tematisk fokus og problemstilling Hvorfor studere identitetsbygging i EU? Teoretisk grunnlag Empirisk grunnlag Metode Oppgavens oppbygning Kapittel 2 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv Innledning Begrepet symbol Begrepet identitet Nasjonsbegrepet og nasjonal identitet Teoretiske posisjoner Anthony D. Smith: Europeisk kulturfamilie Jürgen Habermas: Europeisk forfatningspatriotisme Signifikante andre og identitet Postnasjonal identitet Kapittel 3 Borgernes Europa Innledning Deklarasjon om europeisk identitet Tindemansrapporten Adonninorapportene EU-passet: Symbol på et Europa uten grenser EU-flagget: Europasymbolet par excellence EU-hymnen: Ode til gleden Europadagen En konstruert fellesskapsfølelse Kapittel 4 Unionsborgerskapet Innledning... 75

4 iv 4.2 Europeiske rettigheter og EUs pliktproblem Unionsborgerskapet i praksis Mot en europeisk konstitusjon? Statsborgerskap og identitet Symbol på overnasjonalt medlemskap Kapittel 5 Hva slags identitet for Europa? Innledning EUs symbolstrategi Symboler på EUs signifikante andre Identitetsbygging i EU: Politisk eller kulturell identitetsforståelse? Kapittel 6 Oppsummering og konklusjon Innledning Oppsummering av oppgaven Konklusjon Veien videre Litteratur Vedlegg...142

5 v Forord Rapporten Identitetsbygging i EU en analyse av EUs symbolstrategi er basert på min hovedfagsoppgave i politisk sosiologi, levert ved Universitetet i Oslo mars Takk til ARENA og John Erik Fossum for at dere lot en sosiologistudent få innpass og konstruktiv oppfølging. Tirsdagsseminarene har vært viktige for faglig påfyll. Å få delta på IDNET-konferansen her i Oslo om kollektiv identitet og få møte flere av teoretikerne som inngår i denne oppgaven, var spesielt inspirerende for jobbingen med oppgaven. Det samme har et hyggelig kontorfellsskapet med de andre ARENA-studentene vært! Økonomisk støtte til studietur til London fra Institutt for sosiologi gjorde det mulig å samle inn det empiriske materialet som danner grunnlaget for denne oppgaven. Den aktive oppbackingen, positive innstillingen og faglige veiledningen fra Pål Meland har gjort at det har vært både utfordrende, interessant og ikke minst mulig å skrive denne oppgaven. Oslo, 23. september Caroline Rugeldal

6 vi Sammendrag There are noe ideals, however exalted in nature, which can afford to do without a symbol. 1 Fra tidlig på 1970 tallet var det et klart ønske innen EU om å utvikle og markere Europas tilstedeværelse i verden sterkere. Sentrale EU-dokumenter fra denne perioden viser at debatten om hvordan man skulle oppnå en europeisk identitet fikk betydelig oppmerksomhet. Å integrere innbyggerne mer direkte i den europeiske union og gi dem en følelse av å tilhøre unionen, var og er en målsetting for EU. I denne oppgaven fokuserer jeg på den interne utfordringen EU står overfor i forhold til å knytte EU-borgerne tettere sammen og nærmere EU. Tema for prosjektet Identitetsbygging i EU er med andre ord vektleggingen av borgeren innen EU og hvordan EU konkret, gjennom europasymboler, har forsøkt å etablere en union nærmere borgerne. Selv om det eksisterer åpenbare forskjeller mellom det europeiske prosjekt og nasjonalstatens prosjekt, har både EUs diskurs og flere av europasymbolene paralleller til nasjonalstatens bruk av symboler. Nasjonalismeteori bidrar derfor til å belyse sentrale spørsmål i dette studiet: Er det mulig å skape forhold som legger til rette for overføring av borgernes lojalitet fra nasjonalstaten til en overnasjonal institusjon som EU? Hvordan kan man i så fall transformere heterogene og tradisjonelt nasjonalistiske folkeslag i Europa til europeere? For å belyse spørsmålet om hvorvidt en kollektiv europeisk identitet kan konstrueres, legger jeg til grunn et teoretisk hovedskille mellom kollektive kulturelle identiteter som sosiale konstruksjoner, som kan formes gjennom bevisste tiltak fra en elite, og slike identiteter som historisk konstruerte, som vokser frem gjennom mer eller mindre uplanlagte prosesser (Bakke 1995). For å diskutere dette teoretiske skillet legger jeg i denne oppgaven hovedvekt på teorier fra Anthony D. Smith og Jürgen Habermas, og da spesielt representert ved Smiths begrep om ethnie og europeisk kulturfamilie og 1 Committee on rules of procedure and priveleges. Sub-Committee on Immunities. Memorandum on the secretariat General on the European Flag. 15. juli 1951 (Se vedlegg 1:1).

7 Habermas` idé om en europeisk forfatningspatriotisme. For å belyse dette ytterligere, diskuterer jeg det teoretiske skillet mellom en tynn politisk identitet og en tykk kulturelt basert identitet i forhold til en europeisk identitet. Et sentralt virkemiddel for å få borgerne til å slutte opp om den europeiske idé har vært ulike symboler. Symboler er sentrale i alle kulturelle systemer fordi det er gjennom symboler vi forsøker å presentere og formidle vår virkelighet for oss selv og overfor andre. Europakommisjonen har gjennom en rekke europasymboler, som EU-flagget, EU-hymnen og Europadagen forsøkt å utvikle en kollektiv europeisk identitet. EU-passet og unionsborgerskapet er av EU tillagt vekt som symboler som kan bidra til å synliggjøre det grenseløse ved unionen, og jeg definerer og drøfter derfor også disse som europasymboler. Utgangspunktet for denne oppgaven er i hovedsak offisielle EU-dokumenter fra tidlig på 1970-tallet frem til i dag. Primærkilder er Deklarasjonen om en europeisk identitet (1973), Tindemansrapporten (1975) og Adonninorapportene (1985). I tillegg til dette omhandler prosjektet mitt også unionsborgerskapet. Det empiriske grunnlaget for å drøfte dette som et europasymbol, er i hovedsak rapporter som evaluerer unionsborgerskapet fra 1993 til I lys av den økte politiske viljen i EU til å etablere en europeisk identitet, og med vekt på EUs symbolkonstruksjon, belyser jeg følgende spørsmål: Kan identitetsbygging og symbolkonstruksjon på EU-nivå bidra til å skape en kollektiv europeisk identitet? For å belyse problemstillingen min ytterligere, drøfter jeg i denne oppgaven følgende tema: Har EU en bevisst målsetning om å konstruere en europeisk identitet? Er en slik konstruksjon i så fall basert på en kulturell eller en politisk og mer universell forståelse av hvem som er europeere? Spørsmålet om hvem som utgjør oss eller et vi, fordrer tradisjonelt en definisjon eller en bevissthet om hvem de andre er. I et sosiologisk perspektiv er spørsmålet om hvem som er europeere og hvem som er de fremmede interessant i forhold til konstruksjon av identitet. Jeg belyser i denne oppgaven hvem eller hva som kan symbolisere EUs signifikante andre i et multikulturelt Europa. Rent empirisk forsøker jeg i dette prosjektet å gi svar på hvordan den konkrete utformingen av europasymbolene EU har tatt i bruk er? I forhold til spørsmålet om hvem som gjennom europasymbolene defineres som europeere og hvem som er de andre, diskuterer jeg også hva slags vii

8 viii verdigrunnlag europasymbolene er ment å kommunisere. Gitt de to teoretiske utgangspunktene, kan europasymboler ha en effekt på konstruering av en europeisk identitet?

9 Kapittel 1 Introduksjon Det, vi nu skal opbygge, er en union af hjerter og ånd, som hviler på alles følelse af et skæbnebestemt fællesskab, på en bevidsthed om et europæisk tilhørsforhold Romano Prodi Innledning Vel 50 år etter sin opprettelse står EU ved et veiskille. Et konvent er satt ned for å diskutere Europas fremtid og utfordringer, og ett av de sentrale temaene Konventet skal belyse er muligheten for en europeisk konstitusjon 3. EU er inne i en prosess hvor man jakter på sin identitet, men hva slags identitet skal dette være? Denne oppgaven tar for seg den interne utfordringen EU står overfor i forhold til å knytte EU-borgerne tettere sammen og nærmere EU. Å integrere innbyggerne mer direkte i Den europeiske union og gi dem en følelse av å tilhøre unionen, er en målsetting for EU. Utfordringen ligger i å fostre en europeisk identitet som kan ta den politiske og økonomiske integrasjonen i EU et steg videre, inn i de kulturelle og psykologiske domener og inn i hverdagslivet til europeere flest. Chris Shore (2000) argumenterer i Building Europe: The Cultural politics of European Integration for at utfordringen til EU ligger i å finne et europeisk alternativ til det hegemoniske grep nasjonalstaten har over bevisstheten til folk i Europa (Shore 2000:1). 2 Formann for Europakommisjonen, i sin tale til Europaparlamentet 14. september 1999 (Pascal 2000a). 3 Konventet er et representativt forum med 105 representanter fra 28 nåværende og fremtidige EU-land. I tillegg er det sivile samfunnet engasjert gjennom et åpent forum. Konventets dokumenter er offentlige og tilgjengelige på Internett, og privatpersoner kan komme med innspill. Konventet skal i løpet av 2003 som en avslutning på sitt arbeid, forelegge sine forslag for Det europeiske råd. Regjeringskonferansen (IGC) i 2004 skal arbeide videre på dette grunnlaget.

10 10 Kapittel 1 Et sentralt virkemiddel for å få borgerne til å slutte opp om den europeiske idé, er ulike symboler. Symboler er sentrale i alle kulturelle systemer, fordi det er gjennom symboler vi forsøker å presentere og formidle vår virkelighet for oss selv og til andre. Europasymboler er betegnelsen jeg i denne oppgaven har valgt å bruke på de symboler man i EU har tatt i bruk som sentrale elementer i byggingen av en kollektiv europeisk identitet. Revisjonene av de originale traktatene fra Enhetsakten i 1986 til Maastrichttraktaten (1992) og Amsterdamtraktaten (1997) reflekterer en retningsendring i den europeiske integrasjonsprosessen. I Traktat om Den europeiske union (TEU) er det stadfestet at traktaten utgjør en ny etappe i prosessen for å skape en stadig nærmere sammenslutning mellom de europeiske folk, hvor avgjørelser skal tas så nært borgerne som mulig (Artikkel 1) 4. For å oppnå dette har EU blant annet traktatfestet et mål om å styrke vernet av rettighetene og interessene til medlemsstatenes borgere ved å innføre et unionsborgerskap (Artikkel 2) 5. Europakommisjonen 6 har gjennom en rekke symboler, som EU-passet, EU-flagget, EU-hymnen og Europadagen, unionsborgerskapet og EU-passet, forsøkt å utvikle en kollektiv europeisk identitet. EU-passet og unionsborgerskapet er av EU tillagt vekt som symboler som kan bidra til å synliggjøre det grenseløse ved unionen, og jeg definerer og drøfter derfor også disse som europasymboler. Passet og unionsborgerskapet kan for det første belyse spørsmålet om hvem skal utgjøre EUs signifikante andre, et begrep som er av sosiologisk interesse når jeg skal diskutere konstruksjonen av en europeisk identitet. For det andre kan unionsborgerskapet bidra til å si noe om hva slags forbindelse EU har forsøkt å etablere til EU-borgerne. 1.2 Tematisk fokus og problemstilling Tema for oppgaven Identitetsbygging i EU er hvordan EU vektlegger borgeren og hvorvidt EU gjennom europasymboler har forsøkt å etablere en 4 Tidligere artikkel A, avdeling I om felles bestemmelser i TEU. Avgjørelser skal tas så nært borgerne som mulig i samsvar med nærhetsprinsippet (også kalt subsidaritetsprinsippet). Dette er formulert i Romatraktatens artikkel 3B, der det heter: På områder som ikke hører inn under Fellesskapets enekompetanse, skal Fellesskapet treffe tiltak, i samsvar med nærhetsprinsippet, bare om og så langt målene for de foreslåtte tiltak ikke kan nåes i tilstrekkelig grad av medlemslandene og derfor, på grunn av omfanget eller virkningen av de foreslåtte tiltak, kan nås bedre av fellesskapet. Østerud (1998) argumenterer for at vedtak i prinsippet skal fattes på det nivå som er mest hensiktsmessig, men at det i praksis finnes få eksempler på at prinsippet har ført til desentralisering av makt. 5 Tidligere artikkel B, avdeling l om felles bestemmelser i TEU. 6 Heretter: Kommisjonen.

11 Introduksjon 11 union nærmere borgeren. Med vekt på EUs symbolkonstruksjon vil jeg drøfte følgende spørsmål: Kan identitetsbygging og symbolkonstruksjon på EU-nivå bidra til å skape en kollektiv europeisk identitet? Jeg knytter i denne oppgaven empiri og teori sammen for å belyse følgende spørsmål som kan utledes av problemstillingen over: Har EU en bevisst målsetting om å konstruere en europeisk identitet? Er en slik identitet i så fall basert på en kulturell eller en politisk og mer universell forståelse av hvem som er europeere? Spørsmålet om hvem som utgjør oss eller vi fordrer tradisjonelt en definisjon eller en bevissthet om hvem de andre er. I et sosiologisk perspektiv er spørsmålet om hvem som er europeere og hvem som er de fremmede interessant i forhold til konstruksjon av identitet. Jeg ønsker derfor i dette prosjektet å belyse hvem eller hva som kan utgjøre eller symbolisere EUs signifikante andre i et multikulturelt Europa. Hvordan er europasymbolene utformet? I forhold til spørsmålet om hvem som gjennom europasymbolene defineres som europeere og hvem som er de andre, er det fruktbart å belyse hva slags verdigrunnlag europasymbolene er ment å kommunisere. Verdigrunnlaget europasymbolene bygger på kan trolig også si noe om hvorvidt EU har hatt en enhetlig eller sprikende strategi for å bygge en europeisk identitet. Gitt de to teoretiske utgangspunktene jeg diskuterer i denne oppgaven, kan europasymboler ha en effekt på utformingen av en europeisk identitet? 1.3 Hvorfor studere identitetsbygging i EU? EU står overfor en utvidelse som blant annet vil innebære et enda større mangfold i Unionen. Hva slags lim kan da binde EU-borgerne sammen for å støtte opp om prosjektet? EU har vært betraktet som en økonomisk organisasjon, men selvoppfatningen har gradvis endret seg. I dag er dette

12 12 Kapittel 1 særlig tydelig ved at EU er inne i det man kan betegne som en konstitusjonsbyggingsprosess. Spørsmålet om muligheten for en europeisk identitet og forholdet mellom denne og nasjonale identiteter er viktige politiske spørsmål og diskuteres i disse dager aktivt av Konventet. Temaet kollektiv identitet studeres ofte gjennom psykologiske holdningsstudier (for eksempel ved spørsmål som Hvor sterkt knyttet føler du deg til? ). Slike studier gir lite innsikt i hva som er innholdet og den indre logikken i kollektive identiteter. Det kan argumenteres for at den politiske realitet i seg selv er konstruert 7, og at det er gjennom symboler at mennesker får vite om strukturer som samler og splitter dem. Symboler representerer ikke bare en politisk realitet, de bidrar til å skape den aktivt. Også på det europeiske nivå bidrar symboler til å gjøre den politiske fortellingen om et fellesskap virkelig for EU-borgerne En mer fruktbar metode å studere identitet på, er som konstruksjoner som skapes og videreføres gjennom symboler og ritualer. Dette utgangspunktet er spesielt aktuelt i forhold til EU fordi det finnes en rekke visjoner om hva slags enhet EU, er og fordi EUs egen historie er mangfoldig og konkliktfylt. Studier av EUs symboler og ritualer og forsøket på å bygge kollektive identiteter utfra disse gir en ny innsikt i EU prosjektets forutsetninger og dilemmaer. Det empiriske bidraget til denne oppgaven er at jeg her ser på EUs symbolstrategi over tid. Oppgaven favner bredt og spenner seg fra begynnelsen av 1970-tallet og frem til i dag. Jeg forsøker å si noe om hvordan EUs symbolstrategi har utviklet seg i denne perioden. Ved å benytte denne vinklingen får jeg også frem det dynamiske ved EU, at organisasjonen endrer seg over tid. Nettopp symbolbruken i EU er et eksempel på at organisasjonen ikke bare endrer karakter, men også virkemidler. Dette aspektet behandler jeg både empirisk og teoretisk. Min tilnærming kan belyse hvorvidt dagens symbolbruk i EU er et nytt fenomen eller en del av en større, pågående prosess. Mitt teoretiske utgangspunkt er at nasjonalismeteori og sentrale sosiologiske begreper kan bidra til å forstå deler av denne prosessen. Denne oppgaven styrkes av at jeg belyser spenningsforholdet i EUs identitetsstrategi: Jeg diskuterer både EUs bruk av klassiske symboler som flagg og hymne, samtidig som jeg går inn i diskusjonen om rettigheter som en ny form for europasymbol, som kan binde de som deler rettighetene sammen i en gjensidig anerkjennelse av hvem som 7 Se for eksempel Chris Shore for mer om dette perspektivet på EUs identitetskonstruksjon (Shore 2000:36).

13 Introduksjon 13 tilhører fellesskapet. Oppgaven sier både noe om EUs bevisste identitetsbygging ved bruk av europasymboler (laget i den hensikt å skape en europeisk bevissthet), og det latente budskapet som kan ligge i for eksempel den daglige bruken av euroen ( jeg betaler med euro, ergo er jeg europeer ) og andre europeiske hverdagssymboler. Ved å anvende to ulike teoretiske perspektiv belyser denne oppgaven de ulike aspektene ved EUs identitetsbygging. 1.4 Teoretisk grunnlag For å belyse spørsmålet om hvorvidt en kollektiv europeisk identitet kan konstrueres, legger jeg i denne oppgaven til grunn et teoretisk hovedskille mellom kollektive kulturelle identiteter som sosiale konstruksjoner, som kan formes gjennom bevisste tiltak fra en elite, og slike identiteter som historisk konstruerte, som vokser frem gjennom mer eller mindre planlagte prosesser (Bakke 1995). Teoretisk sett er det to prinsipielle løsninger på mangelen på et folkefellesskap i EU. Den ene løsningen ligger i klassisk nasjonsbygging på europeisk nivå, gjennom symbolbruk, skolesystemer, historieskrivning og massemedier. Denne løsningen innebærer å skape en sterkere europeisk identitet som gradvis fyller et overnasjonalt politisk rom, analogt med nasjonalstatlig integrasjon i det 19. århundre. Den andre løsningen tar sikte på å skille det borgerrettslige elementet fra nasjonal kulturforankring og heve rettighetsfellesskapet opp på overnasjonalt nivå (Østerud 1998). De ulike løsningene vil gi to ulike former for identitet. På den ene side en kollektiv europeisk identitet som demos: borgerlighet, frivillig samfunnspakt, folkesuverenitet og romersk lovgivning. På den annen side kollektiv identitet som etnos: den utvalgte stamme, kulturfellesskapet, fronten mot utgruppene (Østerud 1994). Med andre ord innebærer dette begrepsparet at det politiske myndige folk settes opp mot den etniske gruppe, og den statsborgerlige nasjon i kontrast til den etnisk-kulturelle nasjon 8. Gjennom ideen om en 8 En av de mest berømte inndelinger av nasjonstyper er den tyske historikeren Friedrich Meineckes skille mellom Staatsnation og Kulturnation. Utgangspunktet er at nasjonen enten hviler på fellesskap og oppslutning omkring politiske spilleregler og institusjoner, eller på mer objektive kulturelle likhetstrekk. Den politiske nasjonen er en aktiv selvstyrende enhet; den kjennetegnes av medborgerskap og bevisst tilhørighet. Kulturnasjonen er et mer passivt kulturelt fellesskap, som ikke behøver å sammenfalle med statlige rammer eller politiske uavhengighetskrav. Enheten ligger i kulturarv og språk, i tilknytningen til et nedarvet landskap, i religion, myter folklore, skikker og historiske tradisjoner (Østerud 1994:22). En politisk identitet refererer til borgernes identifisering med en spesiell politisk struktur som EU (eller politiske strukturer i nasjonalstaten). Begrepene skiller med andre ord mellom å identifisere seg

14 14 Kapittel 1 europeisk forfatningspatriotisme fremstår Jürgen Habermas som en fremtredende talsmann for den først løsningen. Med utgangspunkt begrepet om ethnie og europeiske kulturfamilie kan Anthony D. Smith plasseres innenfor den siste modellen. EU står overfor en utvidelse som blant annet vil innebære et enda større mangfold i Unionen. Hva kan binde borgerne sammen for å støtte opp om prosjektet? Smith argumenterer for at nasjoner er produkt av eldre, premoderne etniske bånd. Bevisstheten om en felles historie og skjebnefellesskap viktig for å danne kollektiv identitet. Den sterke nasjonale identifiseringen i Europa samt mangelen på et europeisk språk og en europeisk etno-historie er i dette perspektivet to sentrale hinder for en europeisk identitet. Potensialet kan ligge i å bygge en kollektiv identitet på den europeiske kulturfamilie. Hva dette innebærer, vil jeg drøfte nærmere i denne oppgaven. Habermas på sin side argumenterer for at man ikke finner sin identitet i etnisk-kulturelle fellesskap med røtter langt tilbake i tid, men derimot som aktiv deltaker i et samfunn. En slik deltakelse fordrer blant annet rettigheter og plikter og en fungerende offentlig sfære. Habermas argumenterer for at forfatningspatriotisme på europeisk nivå kan bidra til å skape en alternativ form for forbindelse mellom EU-borgerne og EU. Ved å skille mellom en tynn politisk og en tykk kulturelt basert identitet, kan man drøfte disse teoretiske ytterpunktene nærmere. Man kan peke på en politikk-kulturakse, der spørsmålet er i hvor stor grad nasjonen knyttes til henholdsvis deltakelse i felles politiske institusjoner og i hvor stor grad den knyttes til etnisk og kulturell tilhørighet (Eliassen og Meland 1997:7). 1.5 Empirisk grunnlag Denne oppgaven er basert på en kvalitativ tilnærming 9. Det empiriske materialet jeg har brukt som grunnlag for å diskutere EUs identitetsstrategi og europasymboler i denne oppgaven, er offisielle EU-dokumenter fra tidlig på 1970-tallet og frem til i dag. Begrunnelsen for denne tidsavgrensningen er at det dokumentet jeg vil betegne som det første som omhandler europeisk identitet kom i De fleste av europasymbolene jeg drøfter i oppgaven med EU som en distinkt politisk enhet på den ene siden, og Europa som et kulturelt og historisk definert område på den andre siden. 9 Ett hovedskille når det gjelder metodologisk tilnærming kan settes mellom kvantitativ og kvalitativ metode. Cato Wadel (1991) forklarer egenarten ved disse to tilnærmingene slik:.. kvalitativt orientert forskning fokuserer på innhold, beskaffenhet, betydning (fra latin qualitas). Kontrasten til dette er kvantitativt orientert forskning som fokuserer på utbredelse, antall, mengde (fra latin quantitas) (Wadel i Eliassen og Meland 1997:9).

15 Introduksjon 15 ble formelt tatt i bruk av EU fra midtten av 1980-tallet. Jeg har imidlertid valgt å se på EUs symbolstrategi helt frem til i dag fordi nyere initiativ som Charteret om fundamentale rettigheter og Konventets arbeid med en europeisk konstitusjon kan si noe om i hvilken retning EUs strategi utvikler seg i. Sentrale primærkilder i denne oppgaven er Deklarasjonen om en europeisk identitet (1973), Tindemansrapporten (1975) og Adonnino-rapportene (1985). Disse rapportene utgjør grunnlaget for Borgernes Europa. Borgernes Europa har ikke et selvstendig rettsgrunnlag, men er et samlebegrep for ulike ordninger på forskjellige politiske områder med umiddelbar virkning for borgere 10. Adonninokomiteen anbefalte i sine rapporter innføringen av tre av europasymbolene som er i fokus i denne oppgaven, nemlig EU-flagget, EU-hymnen og Europadagen. I tillegg har jeg flere steder i oppgaven valgt å ta med funn fra andre dokumenter som kan belyse min problemstilling ytterligere. For å redegjøre for og drøfte unionsborgerskapet som europasymbol, benytter jeg i hovedsak tre rapporter fra Kommisjonen (1993, 1997 og 2001) som evaluerer implementeringen av unionsborgerskapet 11. Jeg har også benyttet EUs offisielle sider på Internett og oppdatert informasjonsmateriell fra EU for å se hvordan europasymbolene er utformet og hvordan disse presenteres av EU i dag. 1.6 Metode I min empiriske tilnærming har jeg primært benyttet meg av to datakilder: dokumenter og eksisterende faglitteratur. Dokumentanalyse har en lang tradisjon i kvalitativ forskning. Tove Thagaard (1998) viser i Systematikk og innlevelse at dokumenter ikke bare er en forskningskilde for historikere, men at denne metoden også er benyttet i sosiologiens klassikere (Thagaard 10 Borgernes Europa dekker derfor blant annet unionsborgerskapet og subsidaritetspinsippet (også kalt nærhetsprinsippet). Formålet med Borgernes Europa er fri etablerings og oppholdsrett, avskaffelse av de negative virkningene av integrasjonsprosessen, etableringen av et positivt image, idenfifisering med EU og stimulering av mobilitet. Instrumenter for å fremme Borgernes Europa er PR-arbeid, støtteprogrammer og instrumenter innenfor de politiske områdene i EU (Weidenfeld og Wessels 1997:28). 11 Artikkel 22 i Traktaten om opprettelsen av det europeiske fellesskapet stadfester at Kommisjonen skal rapportere til Europaparlamentet, Rådet og den Økonomiske og sosiale komite hvert tredje år om hvordan bestemmelser knyttet til unionsborgerskapet blir iverksatt (Del II i EC treaty). Den første rapporten dekker 1993, mens den andre dekker perioden fra 1994 til Den tredje rapporten dekker perioden fra 1997 til 1999, men tar også for seg Charteret om Fundamentale rettigheter i Unionen (Nice 2000) og Kommisjonenes adopsjon av direktivet som omhandler EU-borgere og deres families rett til å flytte og bosette seg innen EU.

16 16 Kapittel :56). Studier av dokumenter har fellestrekk med data fra intervjuer og observasjon, ved at forskeren også her forholder seg til et skriftlig materiale. Dokumentanalyse skiller seg imidlertid fra data som forskeren har samlet inn i felten, ved å være skrevet for et annet formål enn det forskeren skal bruke dokumentene til 12. Dokumenter kan derfor betraktes som skrevne eller audiovisuelle produksjoner som forskeren ikke har laget selv. Dokumenter kan med andre ord ha to formål i forhold til en studie: de kan være selve objektet for en undersøkelse eller de kan være kilder i forskningen omkring et tema. I min oppgave er det siste tilfelle. Ordet dokument gir assosiasjoner til offentlige skrifter, til forskjell fra for eksempel litterære skrifter. Det kan argumenteres for at betegnelsen dokument kan brukes om alle slags skriftlige kilder som er tilgjengelige for forskerens analyser. Det kan være skrifter av privat karakter, som dagbøker og brev, eller offentlige skrifter, som stortingsmeldinger og årsrapporter (Thagaard 1998:56). Dokumentene som utgjør primærkildene i dette prosjektet er offisielle dokumenter fra EU som jeg har samlet inn ved European Documentation Centre (EDC) ved London School of Economics. EDC-samlingene inneholder EU-lovgivning, dommer fra EU-domstolen, statistisk materiale fra Eurostat samt rapporter fra ulike EU-institusjoner 13. Ut fra tema for denne oppgaven, gjorde jeg ved EDC generelle søk på ord som identitet, europeisk identitet, europeiske symboler og lignende, samt mer spesifikke søk på de symboler jeg ut fra sekundærlitteratur kjente til. Jeg gjorde søk blant offisielle EU-publikasjoner fra 1970-tallet og frem til i dag. Søkene var begrenset til European Files, European Series, Bulletin of the European Communities og annet informasjonsmateriell fra EU. Etter å ha samlet inn en mengde ulike dokumenter har jeg systematisk gjennomgått disse 14. For å gjennomgå og analysere materialet gjorde jeg 12 Studier av dokumenter kalles i metodelitteraturen også for innholdsanalyse, men Thagaard argumenterer for at ettersom innholdsanalyse også benyttes i studier av tekster basert på intervju- og observasjonsdata, er det hensiktsmessig å reservere betegnelsen dokumentanalyse for studier som er basert på tekster som er skrevet for et annet formål enn det forskningsprosjektet hvor teksten brukes (Thagaard 1998:56). 13 Senteret har samlinger av publikasjoner og dokumenter fra hele EUs historie og er ment å støtte akademiske studier og forskning på Europa ( 14 For å gjennomgå og analysere materialet på en metodisk korrekt måte gjorde jeg følgende: For det første leste jeg gjennom hele materialet og markerte all tekst som omhandlet EUs strategi, konkrete forslag og vurderinger knyttet til EUs etablering av en europeisk identitet. I tillegg markerte jeg tekst hvor konkrete forslag til symboler var omtalt. Ettersom jeg ut fra studier av eksisterende faglitteratur var bevisst på at Adonninorapportene foreslo et EU-flagg, Europadagen og EU-hymnen, var jeg spesielt på utkikk etter informasjon om disse, men jeg

17 Introduksjon 17 følgende: For det første leste jeg gjennom hele materialet og markerte all tekst som omhandlet EUs strategi, konkrete forslag og vurderinger knyttet til EUs etablering av en europeisk identitet. I tillegg markerte jeg tekst hvor konkrete forslag til symboler var omtalt. Ut fra problemstillingen for oppgaven var fokus i bearbeidelsen av dokumentene følgende: å finne informasjon om europasymbolene (design, argumentasjon, vurderinger), informasjon om andre symboler EU vurderte/prøvde ut, informasjon om hva slags verdier disse symbolene skulle bygge på (arv, kultur, verdier), og til sist informasjon om hvorvidt EU diskuterte signifikante andre. Metodiske utfordringer knyttet til at disse dokumentene ikke var skrevet for mitt formål ble spesielt synlig i forhold til dette sosiologiske begrepet. Min fremgangsmåte ble derfor å se etter steder i teksten hvor EU omtalte stater utenfor EU, EUs rolle i verden og hvor man omtalte hvordan man skulle forholde seg til potensielle søkerland. Flere teoretikere har pekt på at et fokus på legitimitet i den kvalitative forskningen innebærer en nytenkning om begrepene reliabilitet, validitet og generalisering. Marshall & Rossmann (1989) argumenterer i Designing Qualitative reserach for at disse konvensjonelle begrepene er utilstrekkelige for en kvalitativ tilnærming. For å etablere en oppgaves sannhets verdi kan man alternativt benytte følgende beslektede kriterier: troverdighet, overførbarhet, avhengighet og bekreftbarhet (Marshall og Rossmann 1989: ). Troverdighet er knyttet til om forskningen utføres på en tillitvekkende måte. Bekreftbarhet knyttes til kvaliteten av tolkningen og om den forståelse det enkelte prosjekt fører til, støttes av annen forskning. Overførbarhet har referanse til om tolkninger som er basert på en enkelt undersøkelse, også kan gjelde i andre sammenhenger (Thaagard 1998:20). Avhengighet dreier seg om å redegjøre for endringer i det fenomenet som studeres samt endringer i forskningsdesignet som en følge av økt forståelse av det som studeres 15 (Marshall & Rossmann 1998:146). For å møte kravet om troverdighet redegjør jeg gjennomgående for hvilke dokumenter jeg benytter for å belyse problemstillingen i oppgaven. Et var også på utkikk etter informasjon om andre forslag til symbolbruk samt andre deler av EUs strategi. 15 Dette begrepet står i klar kontrast til det konvensjonelle kravet om reliabilitet: positivist notions of reliability assume an unchanging universe, where inquiry could, quite logically, be replicated. This assumption of an unchanging social world is in direct contrast to the qualitative/interpretative assumption that the social world is always changing and the concept of replication is in itself problematic (Marshall & Rossmann 1998:147)

18 18 Kapittel 1 beslektet spørsmål knyttet til validitet er at kildene må vurderes i forhold til den konteksten de er utformet i (Thagaard 1998:57). Finnes det klare tendenser eller holdninger (politiske, religiøse eller lignende) i dokumentene? Jeg har vært oppmerksom på at dokumentene jeg har studert er offisiell EUdokumentasjon, samlet inn på et senter for dette. De fleste nettstedene er også offisielle nettsteder tilknyttet og/eller drevet av EU. Det empiriske grunnlaget for prosjektet er med andre ord i stor grad basert på EUs egen fremstilling, og ikke for eksempel på hvordan europasymbolene oppfattes av EU-borgerne. I denne oppgaven fokuserer jeg på et lite utvalg sentrale og offisielle EUsymboler samtidig som jeg forsøker å si noe om utviklingen i EUs symbolstrategi. En svakhet med et slikt empirisk utgangspunkt er at det sosiologisk sett ikke bare er de offisielle symboler som bygger opp under en identitetsfølelse. Det finnes også en rekke uoffisielle kulturelle koder og uttrykksformer som skiller nasjonale identiteter fra hverandre, og som kan bidra til å etablere og opprettholde en identitetsfølelse 16. For å styrke oppgavens generaliserbarhet har jeg benyttet kildetriangulering, som går ut på å undersøke det samme fenomenet med flere kilder 17 (Marshall og Rossmann 1989:146). Jeg har i tillegg til de nevnte dokumentene benyttet eksisterende faglitteratur på samme tema. Ved å gjøre dette kan man kontrollere om innholdet man har funnet helt eller delvis bryter med det man har funnet i andre dokumenter eller annet kildemateriale. I forhold til valg av faglitteratur er spørsmålet om avhengighet relevant. Etter å ha gjort lignende litteratursøk som ved EDC, startet jeg arbeidet med oppgaven basert på et utvalg av faglitteratur. Litteraturen ble så vurdert ut fra oppgavens tema, slik at jeg stod igjen med et utvalg sentrale bidrag. Jeg var her i særlig på utkikk etter bidrag som inneholdt empiriske studier som kunne 16 Uoffisielle symboler som kan bidra til å befeste EUs kollektive identitet kan også for eksempel være en europeisk væremåte, visse typer europeisk etikette og europeisk kunst. På bakgrunn av min tidsmessige avgrensning for denne oppgaven og mitt hovedfokus på de symboler som foreslåes i Adonninorapportene, diskuterer jeg her ikke euroen som symbol i særlig grad. I Kommisjonens promotering av euroen er forbindelsen mellom myntenhet og identitet vektlagt, eller som Jaques Santer beskriver det: The Euro will bring citizens closer together, and will provide a physical manifestation of the growing rapprochement between European citizens which has been taking place for the past forty years or more (Shore 2000:92). Jeg ser imidlertid at en diskusjon av euroen som et europasymbol og som et kulturelt initiativ, vil kunne føre spørsmålene jeg reiser i denne oppgaven videre. 17 I dette perspektivet ligger størstedelen av byrden med å demonstrere overførbarheten (den eksterne validiteten) av bestemte funn en annen og ny kontekst i større grad på forskeren som ønsker å gjøre denne overføringen enn på forskeren som gjorde de opprinnelige funnene (Marshall og Rossmann 1989:144). Kildetriangulering fremmes imidlertid som en alternativ måte å teste generaliserbarhet på.

19 Introduksjon 19 utfylle mine analyser. Underveis i prosessen har jeg supplert med ytterligere faglitteratur, både fordi jeg har funnet relevante referanser i den opprinnelige faglitteraturen og fordi min forståelse for oppgavens tematikk har økt underveis. Dokumentanalyse kan med andre ord også benyttes i studier basert på eksisterende faglitteratur om et bestemt tema. Thagaard beskriver hvordan forskeren først må skille mellom sentrale og mer perifere verker om temaet for undersøkelsen. Dernest tar forskeren utgangspunkt i sentrale verker om temaet og følger opp referanser fra disse kildene. Det neste trinnet er å studere referansenes referanser. Dermed fremstår forskningen som analyser av et nettverk av kilder som gir data om undersøkelsens problemstilling (Thagaard 1998:57). Sekundærlitteraturen har også fungert som en kontroll for at jeg i denne oppgaven har analysert det som regnes som de sentrale delene av prosjektet Borgernes Europa. Dette sier også noe om oppgavens bekreftbarhet Oppgavens oppbygning Sosiologisk sett har mennesker multiple identiteter. Vi skifter identitet avhengig av hvilken situasjon vi befinner oss i, og våre identiteter er i større grad konsentriske enn kryssende. I kapittel 2 redegjør jeg for det sosiologiske identitetsbegrepet. Jeg plasserer her perspektivene til Smith og Habermas i en bredere teoretisk ramme, hvor jeg også kort redegjør for andre, sentrale nasjonalismeteoretikere. Perspektivene til blant andre Eric Hobsbawm og Benedict Anderson er her nyttige for å utdype det modernistiske perspektivet. Overført til europeisk nivå blir spørsmålet her hvordan etablering av en kollektiv europeisk identitet ovenfra er mulig gjennom aktiv politisk konstruksjon, gjennom fremheving og dyrking av utvalgte symboler for et europeisk fellesskap. Hva må europasymboler bygge på for å være forenlige med Habermas perspektiv, og hva slags symboler vil ifølge Smiths perspektiv være mest fruktbare for å etablere en europeisk identitet? Kan EU ved hjelp av symboler konstruere et grunnlag for at europeere "forestiller" seg et europeisk fellesskap? I kapittel 3 går jeg nærmere inn på Borgernes Europa. Her vil jeg først redegjøre for og så diskutere det historiske perspektivet på utviklingen av den første rekken av europasymbolene som står sentralt i denne oppgaven. Det første steget frem mot å definere et grunnlag for en europeisk identitet kom i 18 I Marshall og Rossmann dekker begrepet om bekreftbarhet det tradisjonelle begrepet om objektivitet By stressing whether the findings of the study could be confirmed by another, Lincoln and Guba remove evaluation from some inherent characteristic of the researcher (objectivity) and place it squarely on the data themselves (Marshall og Rossmann 1989:147).

20 20 Kapittel , da lederne for de ni medlemsstatene signerte Deklarasjon på en europeisk identitet. Tindemansrapporten om en Europeisk union som kom to år etter, anbefalte tiltak for å beskytte rettighetene til europeere og la frem en konkret handlingsplan for å opprette et Borgernes Europa. I tillegg til å foreslå direkte valg til Europaparlamentet understreket rapporten betydningen av å synliggjøre det skjebnefellesskapet som europeerne delte. En annen strategi for å oppnå dette var gjennom ytre symboler som skulle være synlige i det daglige for EU-borgerne. Adonninorapportene 19, som ble vedtatt på EFs toppmøte i Milano i 1985, konsentrere seg om to hovedområder: Å skape en bevissthet om en europeisk identitet og å realisere et grensefritt Europa. Jeg vil i kapittel 3 redegjøre for og diskutere disse tre dokumentene, og se på hvordan noen av de sentrale symbolene som ble spunnet ut i fra disse ble utformet: Hvordan så symbolene ut og hva slags verdigrunnlag ble de bygget på? Et annet viktig europasymbol som ble foreslått i disse rapportene var et eget medborgerskap som innebar at borgere av medlemsstatene også skulle være borgere av EF/EU. Unionsborgerskapet ble først innført ved ratifiseringen av Maastricht-traktaten i Introduksjonen av unionsborgerskapet reiser spørsmål knyttet til identitet på et europeisk nivå. Paradokset med å innføre unionsborgerskapet som medlemsskap i en ikke-stat (EU) danner i kapittel 4 grunnlaget for spørsmålet om hvorvidt et medborgerskap på overnasjonalt nivå kan bidra til å etablere en europeisk identitet. Jeg diskuterer her betydningen av rettigheter for å knytte EU-borgerne nærmere Unionen. Jeg forsøker også å si noe om hvorvidt EU med vektleggingen av rettigheter har foretatt en endring i symbolstrategien i forhold til de mer tradisjonelt utformede symbolene som jeg diskuterer i kapittel 3. Spørsmålet om konstruksjonen av en europeisk identitet er basert på en kulturell eller en politisk og mer universell forståelse av hvem som er europeere, kommer jeg tilbake til i kapittel 5. I dette kapittelet vil jeg diskutere de to alternativene som synes å fremstå med hensyn til dannelsen av en europeisk identitet: På den ene siden en kollektiv europeisk identitet som demos basert på blant annet borgerlighet og en frivillig samfunnspakt. På den annen side kollektiv identitet som etnos basert på kulturfellesskapet og fronten mot utgruppene (Østerud 1994). Jeg vil her gå nærmere inn på Habermas teori om forfatningspatriotisme på europeisk nivå, og se denne i forhold til Smiths teori om den europeiske kulturfamilie som grunnlag for 19 Etter formann for ad hoc Komiteen komiteen, Pietro Adonnino. Adonnino representerte presidenten Bettino Craxi i det italienske ministerrådet.

21 Introduksjon 21 en europeisk identitet. Jeg vil også relatere de teoretiske perspektivene til europasymbolene som EU har valgt å satse på for å bygge en europeisk identitet. Det å være en nasjon betyr å ikke være en annen nasjon (Birkeland 1997). Gjelder det samme på europeisk nivå? Jeg finner det også her fruktbart å benytte nasjonalismeteori for å belyse et sentralt spørsmål i oppgaven, nemlig spørsmålet om hvem EUs signifikante andre kan være. I kapittel 6 oppsummerer jeg oppgaven, trekker konklusjoner og kommer med noen forsiktige anbefalinger i forhold til identitetsbygging på europeisk nivå.

22 Kapittel 2 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 2.1 Innledning Samarbeidet mellem nationerne er vigtigt, men det løser ikke problemet. Hvad, man må søge at opnå, er en sammensmeltning av de europæiske folks interesser og ikke blot en ligevægt mellem disse interesser Jean Monnet 20 EU kan betraktes som et institusjonelt rammeverk for noe som i realiteten er en ny type pan-europeisk politisk arkitektur i kontrast til den gamle internasjonale orden basert på nasjonale stater i et konkurranseforhold til hverandre. Dette reiser spørsmålet om et supranasjonalt samfunn eller en europeisk nasjonalstat er mulig, og som fokus her er: Hvordan kan en europeisk identitet konstrueres for å støtte opp om dette prosjektet? I dette kapitlet vil jeg først redegjøre for symbol- og identitetsbegrepet i sosiologisk forstand. Jeg vil deretter redegjøre for og diskutere ulike teoretiske perspektiver på hvilke virkemidler som kan anvendes for å etablere et EU nærmere folket. Den historisk orienterte sosiologen Anthony D. Smith argumenterer for at etablerte nasjonale kulturer er til hinder for utviklingen av en post-nasjonal kultur, og at dette vil skape problemer for en europeisk identitet. Sosiologen og rettsfilosofen Jürgen Habermas er mer optimistisk i forhold til muligheten for en slik identitet. Han fremmer europeisk konstitusjonell patriotisme som et mulig grunnlag for en fremtidig europeisk politisk identitet. Disse teoretiske perspektivene skiller seg fra hverandre på flere punkter. Jeg vil legge hovedvekt på Smiths diskusjon av en europeisk 20 Fontaine 2000a:17.

23 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 23 kulturfamilie og Habermas diskusjon av en europeisk forfatningspatriotisme. De to perspektivene kan betraktes som teoretiske ytterpunkter i forhold til hvorvidt en europeisk identitet kan konstrueres. En teoretisk utfordring i denne oppgaven er direkte knyttet til perspektivene jeg har valgt å drøfte ut ifra. Jürgen Habermas har diskutert det europeiske prosjektet direkte, mens Anthony D. Smith i større grad har skrevet om diskursen rundt oppfatningen av nasjonalisme som bevegelse, fenomen og begrep. Smith gir derfor et mer begrenset utgangspunkt for å diskutere det europeiske perspektivet. En annen utfordring har vært hvorvidt tradisjonell nasjonalismeteori kan benyttes for å belyse et fenomen som utspiller seg på europeisk nivå. Fordi Smith kan betegnes som en nasjonalismeteoretiker, og fordi jeg mener noen av spørsmålene omkring europeisk identitet kan belyses ved hjelp av nasjonalismeteori, mener jeg det er fruktbart å redegjøre for og ta utgangspunkt i nasjonalismen som begrep. Fokus i dette kapitlet er en teoretisk diskusjon omkring hvorvidt en postnasjonal europeisk identitet er mulig, hva grunnlaget for en slik identitet kan være og forbindelsen mellom signifikante andre og identitet. Nasjonalismeteori kan bidra til å belyse sentrale spørsmål i denne forbindelse: Er det mulig å skape forhold som legger til rette for overføring av borgernes lojalitet fra nasjonalstaten til en overnasjonal institusjon som EU? Hvordan kan man i så fall transformere heterogene og tradisjonelt nasjonalistiske folk i Europa til å føle seg som europeere? Fordi nasjonalismeteori kan bidra til å belyse forholdet mellom nasjonen og nasjonal identitet, kan det også være fruktbart å vurdere koblingen mellom EU og europeisk identitet i lys av slik teori. Selv om det europeiske prosjektet har åpenbare forskjeller fra nasjonalstatens prosjekt, har både EUs diskurs og flere av europasymbolene paralleller til nasjonalstatens diskurs og symboler. 2.2 Begrepet symbol Problemstillingen for dette prosjektet fordrer en nærmere avklaring på hva begrepet symbol innebærer i sosiologisk forstand. I Blackwells ordbok for sosiologi defineres symboler slik: A symbol is anything used to represent something more than itself (Johnson 1995:290). En annen mulig definisjon av symbol er denne av Joel M. Charon: Symbols are social objects used to represent (or stand in for, take the place of ) whatever people agree they shall represent (Charon i Eliassen og Meland 1997:89). Symboler er sentrale i alle kulturelle systemer nettopp fordi det er gjennom symboler vi forsøker å konstruere våre tanker, ideer overfor oss selv og overfor andre (Johnson

24 24 Kapittel :290). Med symboler mener jeg i denne oppgaven: gjenstander, handlinger, relasjoner eller språklige formasjoner som står (tvetydig) for et mangfold av mening, som kaller frem følelser og handling (Cohen i Aagedal 2003:19). George Herbert Mead (1967) definerer i Mind, Self, Society. From the standpoint of a Social Behaviorist symboler som en type stimuli som fremkaller en bestemt respons: There cannot be symbols unless there are responses (Mead 1967:190). Symbolenes mening er knyttet til bestemte sosiale situasjoner: What is essential to communication is that the symbol should arouse in one s self what it arouses in the other individual (Mead 1967:149). Ut fra Meads teori forstår vi at mennesker må dele det samme meningsunivers for at symbolene skal ha effekt. Dersom et symbol skal gi mening for den som erfarer symbolet, må innholdet i symbolet på forhånd være kjent for mottakeren. Mottakeren må med andre ord vite hva symbolet er ment å kommunisere. Selv om de fleste symboler har form som ord anvendt i muntlig eller skriftlig språk, kan symboler også ta andre former: Objects such as flags and religious artefacts are used as symbols, as are some physical movements (gestures) such as waving good-bye, thumbing a nose, or giving the tumbs up sign (Johnson 1995:290). Eliassen og Meland (1997) argumenterer i Nasjonal identitet i statsløse nasjoner for at Et nasjonalt symbol har ikke mening dersom det ikke gir borgerne en følelse av å tilhøre et nasjonalt fellesskap (Eliassen og Meland 1997:90). For at europeiske symboler skal ha en funksjon må de, som nasjonale symboler gå utover selve samhandlingssituasjonen og ha en grad av allmenn gyldighet. Olaf Aagedal (2001) skisserer i rapporten The Use of National Symbols in an Age of Internationalisation et skille mellom offisielle og uoffisielle symboler, åpne og skjulte symboler og levende og døde symboler. Nasjonale symboler kan være offisielt autorisert i en nasjonal kontekst, som for eksempel nasjonalflagg og nasjonalsang. Aagedal bruker den norske bunaden som et eksempel på et åpent, men uoffisielt symbol. Bunaden blir betraktet som et nasjonalt symbol uten å ha noen formell status som sådan. Man kan også forestille seg objekter og handlinger som har en mer skjult, symbolsk verdi 21. Det er i tillegg stor forskjell mellom offisielle symboler som kun eksisterer på papiret, såkalte døde symboler, og symboler som opprettholdes gjennom at folk utfører en bestemt aktivitet, såkalte levende symboler (Aagedal 2001:4). 21 Aagedal argumenterer for at den svensk/dansk/norske væremåten har symbolske særtrekk som er skjulte. I Danmark kan en slik væremåte knyttes til blant annet de danske kolonihager, i Norge til matpakken og i Sverige til blant annet Volvoen (Aagedal 2001:4).

25 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 25 Sherry Ortner (1973) argumenterer i On Key Symbols for at det finnes symboler som har som funksjon å åpne for og uttrykke en rekke ulike oppfatninger og følelser. Disse symbolene betegnes som oppsummerende symboler: symbols which are seen as summing up, expressing, representing for the participants an emotionally and relatively undifferentiated way, what the system mean to them (Ortner 1973:1339). Disse symbolene representerer en rekke ideer på samme tid 22. For eksempel markerer feiringen av 17. mai i Norge både konstitusjonen fra 1814, frihet, demokrati, fellesskap, våren, hva det betyr å være norsk og så videre. Når man konstruerer en nasjonaldag, bør man ifølge Aagedal sørge for at verdiinnholdet er oppsummerende og appellerer til følelser: For det er ikke uten vidare så lett å planlegge ein slik tradisjon. For det første må ein ha en dag å feire. Det bør være ein dag i historien som skil seg ut og som i ettertida kan tolkast som eit skjeldsetjanes vendepunkt. Og dette vendepunktet bør representere verdiar som gjev meining og let seg forsvare også i dagens situasjon. Ein siger i eit slag og ei erobring av nytt territorium kan vere viktige historiske vendepunkt, men ikkje nødvendigvis hendingar som i ettertida kan tolkast som uttrykk for moderne demokratiske verdier 23. Ifølge Ortner er denne type symboler primarily objects of attention and cultural respect (Ortner 1973:1339). Vi relaterer oss ikke til disse symbolene på en analytisk og logisk måte, men derimot gjennom irrasjonalitet, glede og tillit, eller det motsatte (Aagedal 2001:3). En følelsesmessig dimensjon er viktig for å forstå bruken av nasjonale symboler (Aagedal 2001:10). Aagedals analyse viser at majoriteten av folk i Skandinavia gjennom læring har utviklet en fysisk emosjonell reaksjon til nasjonale symboler (Aagedal 2001:11). Å være svensk, norsk eller dansk er representert både følelsesmessig og fysisk: When singing the National Anthem, associations from previous occations are re-activated and causes emotions to stir (Aagedal 2001:11). Jeg vil argumentere for at også med hensyn til europasymbolene må EUborgerne som ser EU-flagget, hører Europahymnen eller deltar i feiringen av Europadagen i utgangspunktet vite hva disse symbolene er ment å kommunisere. Ellers vil symbolene fremstå som tomme og uten effekt på etableringen av en europeisk identitet. Dette er en utfordring knyttet til 22 Det amerikanske flagget og feiringen av 17. mai i Norge er eksempler på slike oppsummerende symboler. For de fleste amerikanere representerer flagget et konglomerat av ideer og følelser: Demokrati, nasjonal overlegenhet, frihet og så videre (Aagedal 2001). 23 Nasjonaldagsfeiring i fleirkulturelle demokrati. Foredrag i NRK P2 Akademiet, 13. mai

26 26 Kapittel 2 kommunikasjon av verdiinnholdet fra EUs side. Poenget er at når EUborgere ser for eksempel EU-flagget må de også, for at symbolet skal ha noen effekt, føle noe. Når de hører EU-hymnen bør de automatisk tenke på europeiske verdier. Europasymbolene må med andre ord vekke en bevisst eller ubevisst reaksjon i den som erfarer disse. Disse symbolene må med andre ord gi EU-borgerne en følelse av å tilhøre et europeisk fellesskap. Å skape en emosjonell dimensjon ved europasymbolene er en utfordring i forhold til en vellykket konstruksjon av en europeisk identitet. 2.3 Begrepet identitet Identitet er et begrep som viser til hva noen er eller hva noen gir seg ut for å være. Identitet vil i sosiale sammenhenger være svaret på spørsmålet: Hvem er jeg, og hvor hører jeg hjemme (Smith 1991:3). Personlig, individuell identitet kan forstås som:... the synthetic acts by which the person achieves the sense of coherence and continuity for him/herself (and for others) synchronically, across his or her multiple fields of activity and social engagement, and diachronically, across the temporal changes of the life course (Kohli 2000:115). Identitet kan med andre ord forstås som det sosiologiske motstykket til psykologiens begrep om selvet og det psykoanalytiske begrepet jeget. Smith poengterer at nasjonal identitet ikke kan reduseres til ett enkelt element, fordi denne formen for identitet er grunnleggende multidimensjonal: sociologically, human beings have multiple identities, that they can move between them according to context and situation, and that such identities may be concentic rather than conflictual" (Smith 1999:238). Smith gjør et skille mellom individuell og kollektiv identifikasjon. For de fleste individer er identitet situasjonsbetinget, selv om dette ikke alltid er frivillig. Dette innebærer at et individ identifiserer seg selv og blir identifisert av andre på ulike måter avhengig av den situasjon det befinner seg i. Kollektive identiteter er i kontrast til dette mer intense og varige (Smith 1999:230). Både en nasjonal identitet og en europeisk identitet er eksempler på kollektive identiteter. Kollektive identiteter er subjektive; ideer om hvem vi er og hvem vi hører sammen med, og objektive; ved å definere fellestrekk som gjør at medlemmene i et fellesskap er i stand til å identifisere andre medlemmer og ikke-medlemmer av samfunnet (Bakke 1995). Eliassen og Meland definerer kollektiv identitet som: En individuell opplevelse av tilhørighet som deles av en mengde mennesker i gitte situasjoner og som ikke kan knyttes til en spesifikk sosial relasjon (Eliassen

27 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 27 og Meland 1997:30). Identiteten er heller ikke knyttet til alle objektive fellestrekk, bare de som blir oppfattet som relevante av kollektivet selv (Bakke 1995). Identiteten innebærer slik en bevisst utvelgelse der vesentlig skilles fra uvesentlig; den dyrker symboler som holdepunkt for fortid og fremtid, og den fører til at det nasjonale fortettes i bestemte former for historisk hukommelse (Østerud 1994). Enkelte kulturelle trekk kan bli brukt som signaler og symboler, andre blir ignorerte, og av og til blir store forskjeller innen fellesskapet tonet ned eller totalt oversett (Barth i Bakke 1995). Kollektive identiteter er sosiale identiteter som er basert på store og potensielt viktige gruppeforskjeller (Kohli 2000:117), som for eksempel kjønn, sosial klasse, alder og etnisitet. Kollektive identiteter kan også betraktes som kategorier som er bestemmende for atferd, spesielt med tanke på politisk mobilisering av en gruppe mennesker. Symboler som skal bidra til å etablere en europeisk identitet må inneholde elementer som sier noe om hva slags verdi- eller normfellesskap EU-borgerne deler, hvem europeere er og hvem europeere hører sammen med. Samtidig bør symbolene kommunisere fellestrekk som skiller medlemmer fra ikkemedlemmer. Om slike fellestrekk må være kulturelt eller politisk fundert, og hvorvidt en vellykket identitetskonstruksjon må ha både en objektiv og en subjektiv side, vil jeg komme inn på senere. 2.4 Nasjonsbegrepet og nasjonal identitet For å få en forståelse av hvordan den nasjonale identitet vokser frem og hva som ligger i begrepet, er det hensiktsmessig å se kort på hvorfor og hvordan nasjoner oppstår. Utviklingen av nasjonal identitet kan knyttes til nasjonsdannelsesprosessen. Begrepet nasjon i denne sammenheng innebærer fellesskap som oppfatter seg som nasjoner, i tillegg til at de har kulturelle fellestrekk som utgjør grunnlaget for en følelse av tilhørighet. Ut fra dette kan man se nasjonsdannelse som en prosess hvor det nasjonale fellesskap gradvis blir formet. Det finnes en rekke definisjoner av begrepene nasjon og nasjonalisme, og det hersker stor uenighet blant ulike teoretikere om hvordan nasjonal identitet oppstår og hva nasjonal identitet bygger på. Som vist i kapittel 1 opererer man med to teoretiske hovedskiller: Det ene gjelder spørsmålet om kollektive kulturelle identiteter er sosiale konstruksjoner som kan formes gjennom bevisste tiltak fra en elite, eller om disse identitetene er historisk konstituerte og gradvis vokser frem gjennom uplanlagte prosesser. Det andre hovedskillet

28 28 Kapittel 2 går på om nasjoner er et resultat av moderniseringsprosesser og dermed moderne fenomener, eller om nasjoner har førnasjonale røtter. Begrepet nasjon er avledet av det latinske navnet til gudinnen Natio, som var romernes gudinne for fødsel og opphav. Nasjon ble opprinnelig brukt av befolkningsgrupper som var knyttet sammen gjennom felles fødested (Kedourie 1993:5). Den politiske betydningen av ordet vokste frem gjennom middelalderens universiteter. I de store universitetsbyene var nasjoner mer eller mindre organiserte studentgrupper fra samme geografiske område. Universitetslivets nasjoner ble overført som betegnelse på de representative gruppene ved kirkemøtene i senmiddelalderen, og herfra fikk nasjonsbegrepet et mer generelt politisk innhold; en befolkningsgruppe med valg og representasjonsrett til de gamle regimers stender og rådsforsamlinger. I denne betydningen ville det si innen et bestemt territorium, men begrenset til de som hadde politiske rettigheter, som oftest en privilegert overklasse av adelsmenn og geistlige. I Frankrike, gjennom opplysningstiden og den franske revolusjon, mistet nasjonen sin eksklusive betydning: Den ble et synonym for hele folket der alle skulle ha like statsborgerlige rettigheter. Nasjon betydde suverent folk. Senere ble nasjonsbegrepet brukt om befolkninger i ethvert land, uavhengig av styresett og folkesuverenitet (Østerud 1994). En objektiv nasjonsoppfatning vil innebære at man ser nasjonen som en gitt kulturell enhet, der kjennetegn som etnisitet, fødested, språk og religion vil være avgjørende for om et individ er medlem av en nasjon eller ikke (Eliassen og Meland 1997:23). Kontrasten til en slik oppfatning er en subjektiv nasjonsforståelse. I Hva er en nasjon fra 1882 avviser Ernest Renan et statisk nasjonskonsept. Han identifiserer nasjonen som en form for moderne solidaritet opprettholdt av en distinkt historisk bevissthet. Perspektivet er voluntaristisk og Renan betegner nasjonen som en daglig folkeavstemming : A nation is a grand solidarity constituted by the sentiment of sacrifices which one has made and those that one is disposed to make again. It supposes a past, it renews itself especially in the present of a tangible deed: the approval, the desire, clearly expressed, to continue the communal life. The existence of a nation (pardon this metaphor) is an everyday plebiscite; it is, like the very existence of the individual, a perpetual affirmation of life (Renan 1882:17) Man snakker gjerne om to veier til nasjonen. Den ene modellen passer best på Vest-Europa, og kalles gjerne stat-nasjon-sekvens. Her ble i utgangspunktet kulturelt heterogene befolkninger smeltet sammen til nasjonale fellesskap innenfor statlige grenser. Målet var å skape en nasjon ut fra kulturelt ulike grupper, og kulturell standardisering var et virkemiddel.

29 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 29 Dette ble en politisk nasjon samlet rundt institusjoner og regler. I Øst-Europa fulgte utviklingen en annen linje. Her skapte nasjonale bevegelser nasjoner som var relativt homogene, og resultatet var en kulturell nasjon basert på en kulturell arv. Denne nasjon-stat-sekvensen var en nasjonsformingsprosess som kom nedenfra; nasjonale bevegelser mobiliserte folket til forsvar for kulturell egenart. Dette står i motsetning til den vesteuropeiske modellen, der prosessen var elitedominert og ble styrt ovenfra. I den østeuropeiske modellen ble nasjonal identitet spredt via propaganda fra nasjonale bevegelser, i den vesteuropeiske modellen ble identiteten formidlet gjennom statlige tiltak med element av kulturell standardisering (Bakke 1995: ). På bakgrunn av disse empiriske fakta etablerte Hans Kohn i 1945 skillet mellom en øst- og sentraleuropeisk nasjon og en vestlig nasjonsoppfatning. Den vesteuropeiske nasjonen var en rasjonell politisk nasjon med utgangspunkt i begrepet medborgerskap. Ideen ble formet av historiske epoker og prosesser som opplysningstiden, renessansen og reformasjonen. Den østlige nasjonen var en etnisk basert nasjon med utgangspunkt i begrepet folk. Nasjonen ble i dette perspektivet betraktet som en naturlig og gitt størrelse (Eliassen og Meland 1997:25). Ifølge Benedict Anderson er nasjonen et produkt av den såkalte boktrykkerkapitalismen. Kombinasjonen av reformasjonen, boktrykkerkunsten, den økte lesekyndigheten og den vitenskapelige utviklingen gjorde det mulig for folk å se seg selv som medlemmer av et lingvistisk fellesskap og forestille seg nasjonen. Nasjonen er, ifølge Anderson, begrenset; noe elastisk eller gitt skiller mellom hvem som tilhører nasjonen og hvem som ikke gjør det. Nasjonen er også suveren. Dette poenget knyttes til folkeopplysning og den franske revolusjon. Legitimiteten til de dynastiske regimer forsvant og ble erstattet av forestillingen om den suverene stat og det suverene folk. Nasjonen er til sist et fellesskap; eksistens av solidaritet med et oppfattet kollektiv 24 (Anderson 1996). Kollektive identiteter kan vi med andre ord forstå som grupper av individer som oppfatter at de har noe til felles, og dette gjør at de danner det Anderson betegner som et forestilt fellesskap. I dette ligger det ikke at det er et innbilt fellesskap, men at fellesskapet omfatter individer som ikke har møtt 24 Hos Anderson er de nasjonale symbolene en del av det nasjonale språket, og bidrar til å sikre oppslutningen om nasjonen. Det er kommunikasjons mønstre, skolesystem, massemedia, skriftspråk, felles lesning, felles rettsvesen, felles institusjoner, felles tradisjoner, symboler og myter som ifølge Anderson avgjør utstrekningen av dette forestilte fellesskapet, og ikke nødvendigvis statsgrenser (Østerud 1994).

30 30 Kapittel 2 hverandre, med andre ord: eksistensen av en solidaritet med et oppfattet fellesskap. For å redegjøre nærmere for det teoretiske skillet jeg skisserte innledningsvis, mellom å betrakte nasjoner som moderne og sosialt konstruerte kontra som historisk konstruerte med førnasjonale røtter, kan Anthony D. Smiths teoretiske inndeling være fruktbar. 2.5 Teoretiske posisjoner Smith (1999) etablerer i Myths and Memories et skille mellom fire ulike teoretiske posisjoner: primordialister, perennialister, modernister og etnisister eller ethno-symbolister. Primordialister ser nasjoner som evige, naturlige og eldgamle fenomener som i seg selv ikke krever noen forklaring. Nøkkelen for å forstå fenomenet nasjoner og nasjonalisme, med dets særtrekk og makt, ligger for primordialistene i at nasjonen har sine røtter i slektskap, etnisitet og den genetiske basis for menneskelig eksistens 25. Perennialister hevder at nasjoner har eksistert gjennom hele historien, men at de ikke er en del av den naturlige orden: Nations, in other words, were perennial, collective actors but not natural or primordial (Smith 1999:5). Smith skiller mellom to typer: continuous perennialism, som hevder at nasjoner har eksistert i århundrer, og recurrent perennialism, som hevder at nasjoner kommer og går, oppstår og oppløses bare for å gjenoppstå i andre perioder og på andre kontinenter (Smith 1999:5). Det modernistiske perspektivet oppstod på mange måter som en reaksjon mot primordialistene. Modernistene hevder at nasjoner er moderne fenomener som oppstod i overgangen fra et tradisjonelt til et moderne samfunn. De betrakter den franske revolusjon i 1789 som et startpunkt for nasjonalismens 25 Smith identifiserer tre typer primordialisme: Den første betrakter nasjoner som et element ved naturen, og ikke bare et historisk fenomen. Den andre stammer fra sosio-biologien, som hevder at nasjoner og etniske samfunn virkelig er forlengelser av slektskapsenheter og er bygd av de samme nepotistic drives of inclusive fitness as smaller clans and families (Smith 1999:4). I dette perspektivet korresponderer oppfatninger om felles myter med faktisk biologisk opphav. Dette blir avfeid av blant andre Walker Connor, som argumenterer for at myter sjelden korresponderer med biologisk opphav, og at selv tilsynelatende ensartede etniske samfunn ofte har hatt blandede etniske opprinnelser og en viss grad av inngifting med andre folkeslag i fortiden. Den tredje typen primordialisme har et kulturelt element, og er representert med blant andre Clifford Geertz. Han avviser den politiske betydningen av biologiske arvegrupper, men vektlegger den makt primordiale bånd som blodsbånd, vaner, religion, territorium og talemåter har (Smith 1999:4).

31 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 31 introduksjon i verdenshistorien. Modernistene skiller seg fra hverandre med hensyn til hvilke årsaksfaktorer de vektlegger, men de er enige om at nasjoner og nasjonalisme er moderne konstruksjoner. Fordi det modernistiske perspektivet er det mest utbredte innenfor nasjonalismeteori, og fordi denne teoretiske posisjonen kan bidra til å belyse Habermas` teori, vil jeg under gå nærmere inn på noen sentrale moderniseringsteoretikere. Ernest Gellner (1998) argumenterer i Nasjonalisme for at nasjoner og nasjonalisme er eksklusivt moderne fenomener; før-moderne samfunn og kulturer hadde verken rom for eller bruk for nasjoner. Gellner identifiserer sosioøkonomiske og sosialpsykologiske forhold som to årsaksforhold med stor betydning for utvikingen av nasjoner. Han ser ikke nasjonen som en universell nødvendighet, men snarere som resultat av en historisk tilfeldighet. Gellner argumenterer for at nasjonal identitet er blitt en selvfølge for det moderne mennesket, selv om det i et historisk perspektiv er et nytt fenomen: The idea of a man without at nation seems to impose a strain on the modern imagination... A man must have a nationality as he must have a nose and two ears. All this seems obvious, though, alas, it is not true. But that it should have come to seem so very obvious is indeed an aspect, perhaps the very core, of the problem of nationalism. Having a nation is not an inherent attribute of humanity, but it has now come to appear as such. In fact, nations like states, are a contingence, and not a universal necessity (Gellner 1983:6). Gellner mener utviklingen av en nasjonal identitet kun ble muliggjort gjennom omfattende standardiseringer av språk og kultur via institusjoner som massemedia og utdanningssystem. Han argumenterer for at det ikke er noe naturlig med nasjonalisme, og han mener nasjonal identitet er blitt en begrensning for det moderne mennesket. Å tilhøre en nasjon er ifølge Gellner ikke en medfødt egenskap. Overført til europeisk nivå, kan det argumenteres for at Gellners perspektiv åpner for at det moderne mennesket også er i stand til å ta andre identiteter, forutsatt at det finnes institusjoner som legger til rette for etablering av en slik identitet. Eric J. Hobsbawm (1990) plasserer seg også innenfor moderniseringsteorien. I Nations and Nationalism since 1780: Programme, Myth, Reality argumenterer han for at tradisjoner kan finnes opp, og avviser samtidig protonasjonale bånd som en absolutt nødvendig forutsetning for nasjonal identitet:

32 32 Kapittel 2 And just because so much of what subjectively makes up the modern "nation" consists of such constructs and is associated with appropriate and, in general, fairly recent symbols or suitably tailored discourse (such as "national history"), the national phenomenon cannot be adequately investigated without careful attention to the "invention of tradition (Hobsbawm 1990:76). Hobsbawm plasserer oppveksten av nasjonene som en del av de teknologiske, politiske og sosiale endringsprosessene som skjøt fart i Vest-Europa fra slutten av 1700-tallet. Lojaliteten overfor disse konstruksjonene ble forsøkt oppnådd ved at samfunnseliten fant opp nye tradisjoner. Tradisjonene skal bidra til å implementere visse verdier og normer hos samfunnsmedlemmene. I denne prosessen spilte de symbolene som etter hvert skulle bli nasjonalstatens nøkkelsymboler en spesiell rolle (Angell 1998). Det kan argumenteres for at Hobsbawm vektlegger konstruksjonselementet ved nasjonen. Han ser nasjonalisme og nasjonal identitet som falsk bevissthet; et produkt av klassemanipulasjon for å opprettholde samfunnsmessig stabilitet. Konstruksjon av symboler kan med andre ord danne grunnlag for et forestilt fellesskap. Det skulle derfor i prinsippet, ifølge Hobsbawm, ikke være umulig å konstruere en europeisk identitet på tvers av kulturelle egenskaper, så lenge virkemidlene er tilgjengelige. Etnisister eller ethno-symbolister kommer i en slags mellomposisjon i Smiths inndeling, og det er her han plasserer seg selv. Dette er en mer prosessorientert retning innenfor nasjonalismeteorien. Etnisistene overskrider skillet mellom nasjonen som eldgammelt eller moderne fenomen ved å hevde at nasjonen hverken er naturlig eller konstruert, men et resultat av en historisk prosess. Nasjonen har premoderne, etniske røtter, og formes i en prosess hvor moderniseringen virker som katalysator for overgangen fra premoderne til moderne samfunn (Hutchinson 1994:8-9). I Smiths perspektiv gir symboler på en etnisk fellesarv fra fortiden både innhold og styrke til nasjonalismen: It is from these elements of myth, memory, symbol and tradition that modern national identities are reconstituted in each generation, as the nation becomes more inclusive and as its members cope with new challenges (Smith 1999:9). Etno-symbolismen kritiserer modernistiske tilnærminger. Smith kritiserer for eksempel Benedict Andersons perspektiv for ikke å forklare hvordan nasjonalisme kan vekke en følelsesmessig appell, eller hvordan det å kunne forestille seg en nasjon kan gjøres om til det moralske imperativet at folk er villig til å dø for nasjonen.

33 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 33 Smith vektlegger med andre ord kulturell fellesarv og protonasjonale bånd til førmoderne etniske fellesskap, såkalte ethnies, som grunnlag for etablering av nasjoner og kollektive identiteter i moderne tid 26. I The Ethnic Origins of Nations gir Smith (1986) ethnies følgende kjennetegn: 1) et felles kollektivt navn, 2) en felles opphavsmyte, 3) felles historisk minne, 4) ett eller flere differensierende kulturelle fellestrekk, 5) tilknytning til et hjemland og 6) en solidaritetsfølelse mellom betydelige deler av folket (Smith 1986:32). Symboler som hymner, festivaler og lignende, samt felles minner om historiske nøkkelhendelser, er ifølge Smith viktige påminnelser om den unike kultur og skjebne et etnisk fellesskap deler 27 (Smith 1998:191). En felles form for sosial hukommelse er sentral: Ethnies are constituted, not by lines of physical decent, but by the sense of continuity, shared memory and collective destiny, i.e. by lines of cultural affinity embodied in myths, memories, symbols and values retained by a given cultural unit of population (Smith 1998:192). Det er med andre ord en samhørighetsfølelse basert på kultur og ikke på fysiske slektsforhold (som hos primordialistene) som definerer etniske samfunn. Nasjoner skapes gjennom ethnier 28 (Smith 1998:196), men i kontrast til kjennetegnene ved ethnie, så har Smiths definisjon av nasjonen også et klart politisk innhold: 1) et historisk territorium, 2) felles myter og historiske minner, 3) en felles, offentlig massekultur, 4) felles juridiske rettigheter og plikter for alle medlemmene og 5) en felles økonomi med territorial mobilitet for medlemmene 29 (Smith 1991:14). Nasjoner er moderne 26 Ethnies er den franske betegnelsen på etniske samfunn (Smith 1998:191). Ifølge Smith krystalliserer etniske fellesskap seg gradvis som følge av historiske prosesser som migrasjon, krig og religiøse skismaer. Smiths analyse av nasjonsdanningsprosessen er videre basert på et skille mellom to typer ethnies, laterale og vertikale. Laterale ethnies ble avgrenset av overklassen (adel og geistlige), geografisk spredte og hadde nære bånd til tilgrensende laterale ethnies. Vertikale ethnies var mer folkelige og kompakte, og kulturen var felles for alle sosiale lag (Smith i Bakke 1995). 27 Eksempler på slike sentrale hendelser er seire og nederlag i krig, sagaer, helter, helgener og så videre (Smith 1998:191). 28 John Breuilly kritiserer Smiths ståsted fordi det forutsetter en nær forbindelse mellom premoderne etniske identiteter og moderne nasjoner. Han mener Smith overser rollen institusjoner spiller som bærere av nasjonale eller etniske identiteter. Breuilly argumenterer for at premorderne etniske identiteter i hovedsak er lokale og a-politiske. Breuilly konkluderer med at nasjonal identitet er moderne og at enhver fruktbar tilnærming til temaet må ha dette som premiss (Breuilly i Smith 1998: ). 29 Nasjoner representerer med andre ord en politisering av det etniske. Mens ethnien kjennetegnes av mangelen på politisk- institusjonelt fellesskap, er dette kjernen i nasjonen. Denne politiseringen av det etniske foregår fra det 16. århundre (Eliassen og Meland 1997:41).

34 34 Kapittel 2 oppfinnelser, men poenget til Smith er at nasjoner også er produkt av eldre, pre-moderne etniske bånd og etno-historier (Smith 1998:195) 30. Smith legger også vekt på erindring av en felles historie og et skjebnefellesskap som et aspekt ved dannelsen av en kollektiv identitet (1999:238). Forsøk på å stimulere de samme følelser og lojalitet til supra-nasjonale unioner har mislyktes, og Smith er skeptisk til om dette kan lykkes på europeisk nivå: If nationalism is love a passion that demands overwhelming commitment, (then) the abstraction of Europe compets on unequal terms with the tangibility and rootedness of each nation (Smith 1998:195). Selv om det finnes likhetstrekk mellom Smiths perspektiv og et modernistisk perspektiv, er forskjellene store i synet både på hvordan nasjonal identitet blir til og utsiktene for europeisk identitet. Et sentralt spørsmål som også kan drøftes teoretisk, er hva en identitet på et europeisk nivå kan bygge på for å vekke EU-borgernes følelser for et felles Europa. Som representanter for to av ytterpunktene i den teoretiske fremstillingen jeg har skissert over, vil jeg i det følgende gå nærmere inn på denne diskusjonen med utgangspunkt i Habermas` teori om forfatningspatriotisme på den ene siden og Smiths teori om en europeisk kulturfamilie på den andre. 2.6 Anthony D. Smith: Europeisk kulturfamilie Smith karakteriserer menneskets kulturelle historie som en gradvis differensiering og økning av identitifikasjonsprosesser (Smith 1999:229). I de tidligste og enkleste samfunn var antallet og omfanget av slike identiteter begrenset. Ettersom befolkninger organiserte seg selv i mer komplekse jordbrukssamfunn og i en rekke politiske formasjoner, økte antall identiteter. Hvor kjønn, alder, klan og stamme tidligere var hovedkilder til identitet, ble landsby-samfunnet, religioner, bystater, religiøse samfunn og imperier nye kilder. Ved økt lagdeling ble klasser og statsgrupper (kaster og etniske samfunn) fokus for identitet. I den moderne æra med industriell kapitalisme og byråkrati har antall kulturelle identiteter økt ytterligere. Smith understreker det idealtypiske ved hans definisjon av nasjoner. I virkeligheten vil nasjoner nærme seg denne idealtypen i større eller mindre grad (Smith 1991:14). 30 Smith peker på ett unntak fra denne regelen, nemlig de såkalte nations-in-the-making, som Tanzania, Eritrea og Libya, som er relativt nye nasjoner og ikke synes å være bygd på en etnisk fortid (Smith 1998:195).

35 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 35 Kjønn og alder er i dag sentrale faktorer for identitet. Klasse og religion har fortsatt en betydning for moderne mennesker, men nasjonal identitet er ifølge Smith den sterkeste: Above all, national identification has become the cultural and political norm, transcending other loyalties in scope and power (Smith 1999:229). Nasjonalstaten er i dette perspektivet den sterkeste identifikasjonsfaktor for vesteuropeere i dag 31 : Whatever the feelings of individuals, it provides the dominant criterion of culture and identity, the sole principle of government and the chief focus of social and economical activity (Smith 1991:170). Smith mener dette gjør identifikasjon med Europa fremfor nasjonalstaten vanskelig å realisere. Smith deler oppfatningen av at nasjonen er knyttet til fremveksten av det moderne samfunnet fra slutten av 1700-tallet, men han hevder at forståelsen av nasjonen også krever et bredere historisk perspektiv: The rediscovery of the ethnic past furnishes vital memories, values, symbols and myths, without which nationalism would be powerless. But these myths, symbols, values and memories have popular resonance because they are founded on living traditions of the people (or segments thereof) which serve both to unite and to differentiate them from their neighbours (Smith 1998:45). Smith argumenterer for at nasjonalisme ikke utelukkende kan studeres som ideologiske strømninger eller som politiske bevegelser. I kontrast til modernister som Hobsbawm og Gellner, argumenterer Smith for at det også vil være for snevert å studere nasjonalismen som et konstruert elitefenomen alene: nations and nationalism are no more invented than other kinds of culture, social organisation or ideology. If nationalism is part of the spirit of the age, it is equally dependent upon earlier motives, visions and ideals (Smith 1991:71). Nasjonalisme må forstås som et kulturelt fenomen, og studiet av nasjonalismen må ha samfunnsmedlemmenes kulturelle markører som utgangspunkt. Nasjonal identitet er ifølge Smith et konsept som opptrer sammen med og blir stadfestet ved ulike kulturelle markører som et nasjonalt 31 Græger og Løken (1994) påpeker hvordan det nasjonale demokratiet har en sentral plass i vesteuropeiske lands tankegang på grunn av den sterke koblingen mellom nasjonal identitet og legitim makt. Felles identitet danner grunnlag for følelsesmessige og tillitsskapende bånd mellom styrende og styrte. Identitet bidrar til å skape et bilde av felles interesser og mål, særlig når identitet kommer i konflikt med andre identiteter. Græger og Løken illustrerer dette ved å vise til at mange danske velgere så Maastricht-traktaten som en trussel mot nasjonale symboler de identifiserte seg med, og mot det nasjonale fellesskapet som politisk og kulturell referanseramme.

36 36 Kapittel 2 språk og den nasjonale symbolverden 32 (Angell 1998:9). Smith hevder at mange symboler har en spesiell funksjon for å sementere en nasjons kollektive historieoppfatning: These concepts autonomy, identity, national geius, authenticity, unity and fraternity form an interrelated language or discourse that has its expressive ceremonials and symbols (Smith 1991:77). Symboler kan også bidra til å holde mennesker sammen: by the use of these symbols flags, coinage, anthems, uniforms, monuments and ceremonies members are reminded of their common heritage and cultural kinship and feel strengthened and exalted by their sense of common identity and belonging (Smith 1991:16-17). Hva kan så danne grunnlaget for en europeisk identitet i dette perspektivet? Smith (1999) diskuterer i Myth and Memories og the Nation hvorvidt språk, kulturell geografi/territorial symbolisme, religiøse skillelinjer eller definisjonen av den fremmede, outsideren, i Europa kan utgjøre kilder til det spesielt europeiske eller en særegen europeisk erfaring. Smith peker på at brorparten av språkene i Europa tilhører den indoeuropeiske språkfamilien. Han argumenterer likevel for at det kan få dramatiske politiske konsekvenser dersom man trekker slutninger om hvem som er europeere utfra et rent lingvistisk, etnisk forhold. I forhold til territorial symbolisme som et mulig identitetsgrunnlag, mener Smith at Europa har klare geografiske grenser i nord og vest, men at slike mangler i sør og øst. I tillegg mangler et europeisk hjemland et naturlig geografisk sentrum. Smith diskuterer videre om religiøse skillelinjer kan fungere som en test på hvem som skal inkluderes i og ekskluderes fra Europa. En mulighet er at europeere historisk har betraktet seg selv som ikke-muslimer og ikke-jøder. Kristendommens skille mellom vestlig kristendom (katolsk og protestantisk) og østlig ortodoks kristendom er en annen mulighet, men heller ikke disse skillelinjene er entydige: For eksempel eksisterer det også et skille mellom katolske og protestantiske stater i Europa. I forhold til en europeisk utgruppe, peker Smith på at outsideren har funnet sitt uttrykk i en rekke 32 Noen symboler og seremonier er ifølge Smith så integrert i den verden vi lever i at vi tar dem for gitt. Smith etablerer en to-deling av de symboler som virker befestende på den nasjonale identiteten. I første rekke er det symboler som også er nasjonalstatens nøkkelsymboler: flagget, nasjonalsangen, årlige minnehøytider og så videre. I tillegg til disse finnes en kategori med symboler som ikke er så åpenbar nasjonalstatlige, men som likevel bidrar til å bygge opp under det man diffust kan betegne som nasjonalfølelsen. Dette kan for eksempel være forholdet til naturen i et land, folkeeventyr, visse typer etikette, kunst, utdanningssystemer og militærvesen: all those distinctive customs, mores, styles and ways of acting and feeling that are shared by the members of a community of historical culture (Smith 1991:77).

37 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 37 EU-land, og da rettet mot immigranter og gjestearbeidere. Smith tror dette kan forsterkes gjennom bruken av EU-passet og håndhevelse av EUs grenser og at dette på sikt kan bidra til å skape et element av felles identitet (Smith 1999: 241). Smith konkluderer imidlertid med at disse fire elementene er utilstrekkelige for å avgjøre hvem som er europeere og hva det særegne europeiske består i. Det man ifølge Smith står tilbake med som et mulig grunnlag er historie, og da spesielt politiske og juridiske tradisjoner, kulturell arv og symbolisme: Here, if anywhere we may hope to find experiences and collective memories that differentiate the communities of Europe from other communities and which, in some degree at least, provide common reference points for the peoples of Europe (Smith 1999:241). Smith mener spørsmålet om hva som er fellesnevneren for alle europeere ikke kan besvares på en tilfredsstillende måte, fordi europeere er like forskjellige fra hverandre som de er i forhold til ikke-europeere. På den andre siden finnes det delte tradisjoner (juridiske og politiske) og en felles arv (religiøs og kulturell). Han konkluderer derfor med at det eksisterer en europeisk kulturfamilie. Dette begrepet kan forstås som en felles kulturarv som hele Europa deler. Smiths poeng er at på et eller annet tidspunkt i historien har alle europeiske samfunn tatt del i noen av disse tradisjonene. Dette er imidlertid minner, tradisjoner, myter, symboler og verdier som kan ha ulik mening og betydning for de ulike samfunn i Europa: The Roman heritage, for example, penetrated certain areas more than other, and some not at all (Smith 1999:241). Smith understreker at de ulike europeiske statene derfor bare deler noen av disse tradisjonene, eller bare deler dem i begrenset omfang: But the sum total of all Europe s states and communities has historically revealed a gamut of overlapping and boundary-transcending political traditions and cultural heritages, which together make up what we call the European family of cultures (Smith 1999:242). Fellesnevnerne som utgjør den europeiske kulturfamilien er den romerske lov, politisk demokrati, parlamentariske institusjoner, jødisk-kristen etikk, humanisme, rasjonalitet, empirisme, romantikken og klassisismen: Together they constitute not at unity in diversity- the official European cultural formula - but a family of cultures made up of a syndrome of partially shared historical traditions and cultural heritages (Smith 1999:242).

38 38 Kapittel 2 Et sentralt argument hos Smith er at myter og minner er nødvendige elementer for en varig kollektiv identitet. Her ligger dilemmaet for Europa: the choice between unacceptable historical mythes and memories on the one hand, and on the other a patchwork, memoryless scientific culture held together solely by the political will and economic interest that are so often subject to change (Smith 1999:243). Europa mangler ritualer og seremonier for kollektiv identifisering som er vanlige i nasjonale og religiøse samfunn: There is no European analogue to Bastille or Armistice Day, no European ceremony for the fallen in battle, no European shrine of kings or saints (Smith 1999:245). Smith understreker samtidig at gamle, tradisjonelle myter er utilstrekkelige for moderne mennesker. For å lykkes i å etablere en union, er det ifølge Smith nødvendig å finne frem til noe som alle i Europa har felles, altså den europeiske kulturfamilien. Bare ved referanse til denne kan en identitet på europeisk nivå utvikle seg. Hva ligger så i begrepet om en kulturfamilie? Smith skiller mellom en kulturfamilie og politiske eller økonomiske unioner. Mens sistnevnte er planlagte og konstruerte, kan en europeisk kulturfamilie sammenlignes med et lingua franca som vokser frem over lang tid og som er et produkt av bestemte historiske hendelser (og ofte ikke planlagt). Poenget hos Smith er med andre ord at basisen for en europeisk kulturfamilie er tilstede. Dette grunnlaget kan forståes som at man i Vest-Europa ikke har en lik, felles kultur, men at man har tatt del i en rekke like kulturer. Ifølge Smith er kulturelle identiteter produkter av felles minne og erfaringer over flere generasjoner. Dette innebærer at en europeisk identitet må utvikle seg over forholdsvis lang tid. Sluttresultatet vil være en kollektiv identitet som i hovedsak er fundert på en felles historisk arv, men som også drar veksler på noen få, mer politisk funderte tradisjoner, som respekten for politisk demokrati og parlamentariske institusjoner. Elisabeth Bakke (1995) argumenterer i artikkelen Mot en europeisk identitet for at følgende kriterier oppfylles dersom man anvender Smiths teori om ethnies på EU: EU har et felles kollektivt navn, kravet om tilknytning til et felles hjemland er oppfylt og kravet om en solidaritetsfølelse mellom betydelige deler av folket er tilstede. Bakke peker på at en troverdig felles opphavsmyte mangler, felles historiske minner splitter mer enn de samler og at det kan være vanskelig å identifisere differensierende kulturelt fellesstrekk i dagens multikulturelle Europa. Jeg vil argumentere for at også kravet om tilknytning til et hjemland vil bli vanskelig å oppfylle. Med en rekke immigranter og flyktninger med hjemland utenfor Europa, og et EU som på sikt også vil ta opp i seg land utenfor kjerneområdet Vest-Europa, vil

39 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 39 det bli en utfordring å definere et hjemland alle EU-borgerne kan føle en tilknytning til. Ifølge Smiths kriterier utgjør europeere i dag med andre ord ikke en ethnie. Hva slags europasymboler kan så tilfredsstille Smith krav til hva som bør være basis for en overbyggende europeisk identitet? Jeg vil argumentere for at Smith s perspektiv fordrer symboler med klare referanser til en bred, felleseuropeisk fortid. Både en europeisk opphavsmyte og felles europeiske minner må konstrueres på et slikt felles, historisk grunnlag. Mangelen på et felleseuropeisk språk og en europeisk opphavsmyte er to sentrale utfordringer knyttet til dette teoretiske utgangspunktet som jeg vil komme tilbake til. Forenklet illustrert kan Smiths vei til en europeisk kollektiv identitet fremstilles slik 33 : Modell 1: Norm/ verdifellesska. Partikulære verdier Felles språk og historie. Myter og minner Tradisjonelle symboler Ut-gruppe + Politisk/ kulturell identitet 2.7 Jürgen Habermas: Europeisk forfatningspatriotisme I kontrast til Smith argumenterer Habermas for at statsborgeren ikke finner sin identitet i etnisk-kulturelle fellesskap, men som aktiv utøver av sine rettigheter til å delta og kommunisere i et samfunn. Habermas argumenterer for at man ikke bør være opptatt av å finne en felles europeisk kulturarv som må ligge til grunn for en europeisk identitet: Oppgaven består ikke i å forsikre oss selv om en felles opprinnelse i den europeiske middelalderen, men i å skape en ny politisk bevissthet som tilsvarer Europas rolle i det 21. århundrets verden (Habermas 1994:75). Habermas er opptatt av demokrati som kommunikasjonsfellesskap. Under moderne forhold er dette en type enighet som må sikres gjennom demokratiske meningsdannelsesprosesser som springer ut av den politiske offentlighet: 33 Hva slags ut-gruppe eller signifikante andre Smith og Habmeras` perspektiver fordrer, vil jeg komme nærmere tilbake til i kapittel 5.

40 40 Kapittel 2 To the degree that the basic religious consensus get dissolved and the power of the states loses its sacred supports, the unity of the collectively can be established and maintained only as the unity of a communication community, that is to say, only by way of a consensus arrived at communicatively in the public sphere (Habermas i Eriksen og Weigård 1999:94). Habermas anerkjenner, som Smith, at dagens kommunikasjonsfellesskap er fragmentert i nasjonale enheter. I artikkelen The European Nation-State: On The Past and Future of Sovereignty and Citizenship argumenterer Habermas (1998) for at man nå er i ferd med å overskride den historiske modellen for nasjonalstaten. Nasjonalstaten vokser ut av sine rammer. Habermas peker på to utfordringer som overgår nasjonalstatens handlingskapasitet: Det første er differensieringen av samfunnet langs multikulturelle linjer, det andre er globaliseringsprosessen, som undergraver både den interne og den eksterne suverenitet til de eksisterende nasjonalstater. Ut av denne situasjonen kan politiske institusjoner på supranasjonalt nivå, som for eksempel EU, tvinge seg frem: If current trends continue, the progressive undermining of national sovereignty will necessitate the founding and expansion of political institutions on the supranational level, a process whose beginning can already be observed (Habermas 1998:106). Habermas er kritisk til den liberale tradisjonen, som hevder at moderne stater bare trenger en felles forpliktelse overfor de grunnleggende rettigheter, det vil si overfor en rettferdig ordning for regulering av samlivet 34. Han argumenterer for en diskursteoretisk deliberativ demokratimodell, som innebærer at borgerne styrer seg selv gjennom deltakelse i rettslige institusjonaliserte lovgivningsprosesser. Bare utfall som kan få alles bifall i en fri debatt er legitime 35 (Eriksen og Weigård 1999:154). Habermas argumenterer for at 34 Med liberalisme mener Habermas en politisk filosofi som setter individets frihet høyest. Den forstår individet som bærer av rettigheter. Staten finner sin eksistensberettigelse i beskyttelsen av borgernes negativt definerte friheter. Oppgaven blir derfor å kunne utforme et styringssystem som gjør det mulig å hinder overgrep og inngrep i borgernes privatsfære. Det fokuseres på normative kontrollordninger som maktfordeling, rettighetskataloger og konstitusjonell binding, og på den demokratiske prosess som en aggregeringsprosess. Dette er en demokratimodell som ser demokratiet som en beslutningsmetode (Eriksen og Weigård 1999:154). 35 Eriksen og Weigård (1999) redegjør i Kommunikativ handlig og deliberativt demokati inngående for begrepet deliberativt demokrati. De understreker at et sentralt poeng er at flertallsregelen ikke kan stå alene. En flertalls beslutning begrunnes alltid substansielt. Og det kreves mye gjensidig kommunikasjon før en kan gå til avstemming. En må være enige om hva

41 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 41 forfatningspatriotisme kan bidra til å skape en alternativ form for forbindelse mellom EU-borgerne og EU 36. Begrepet innebærer at en bred, verdimessig enighet om hva det gode liv består i, ikke trenger å være til stede. Derimot er det nødvendig med en forpliktelse overfor de grunnleggende konstitusjonelle reglene for at man skal kunne leve fredelig sammen i moderne stater (Eriksen og Weigård 1999:180). Bakgrunnen for dette resonnementet er at den moderne rettsorden må forstås som en normrasjonell orden, i motsetning til fellesskapets verdibaserte orden i førmoderne samfunn. Habermas forklarer dette ved å innføre et begrepsmessig skille mellom verdier og moralske normer, der sistnevnte henviser til prinsipper som gjør krav på universell gyldighet. Verdier forstås derimot som kollektive oppfatninger av det gode, noe som varierer med kulturell og samfunnsmessig kontekst, og som derfor er relative og partikulære. Modellen om forfatningspatriotisme er hentet fra en ide i vesttysk etterkrigsdebatt, der poenget var å forankre den nye tyske identitet i de demokratiske rettighetsgarantiene fremfor den gamle forankringen i språklig og etnisk-kulturell Volkstum. Dette ble kalt forfatningspatriotisme, og forutsatte at det genuint tyske måtte kobles til et universelt og liberalt rettighetsideal (Østerud 1998:158). Habermas skiller mellom to typer integrasjon. Den ene baserer seg på felles verdier, og springer ut fra bestemte livsformer og solidaritetsnormer. Habermas kaller dette for en etisk form for integrasjon. Den andre formen for sosial integrasjon er den politiske, som viser til at borgeren gjennom statsborgerskapet er tilkjent visse rettigheter. Den gjensidige anerkjennelsen av hverandre som personer med like rettigheter er grunnlaget for å tale om politisk integrasjon. Denne typen fellesskap og forpliktelse er mer begrenset, en er uenige om, hva valgalternativene er og hvilken avstemningsprosedyre som skal anvendes. Det er ikke bare fra et normativt perspektiv at flertallsregelen har begrensninger. Det har den også fra en funksjonelt perspektiv. Det fordres utstrakt bruk av kommunikasjon mellom beslutningstakerne for at avstemningsinsittuttet skal fungere. Det er den offentlige debatt og forpliktelsen på det felles beste som styrer stemmegivningen, hevder så vel Edmund Burk som John Stuart Mill. Tesen er at offentlig debatt og kritikk forbedrer informasjonsgrunnlaget, høyner refleksjonsnivået og øker ansvaligheten hos beslutningstakerne. Sammen med partikonkurranse og periodiske valg, er det dette som tvinger dem til å ta hensyn til samfunnsmessige interesser og verdier, og dermed utgjør den beste måten å realisere folkesuverenitetsprinsippet på (Eriksen og Weigård 1999:152). 36 Begrepet Verfassungspatriotismus stammer fra den tyske statsviteren Dolf Sternberge. Begrepet ble ikke benyttet av Habermas før på 1980-tallet, og da i forbindelse med en opphetet offentlig debatt, den såkalte Historikerstreit, som dreide seg om den offentlig bruk av tysk historie, og hvor Habermas var en sentral aktør. Spørsmålene omkring identitet, rasjonalitet og sosial integrasjon i det moderne hadde imidlertid opptatt Habermas i flere årtier da debatten startet (Markell 2000:41).

42 42 Kapittel 2 fordi det bare krever at man er enige om de grunnleggende prinsippene for å leve sammen (Eriksen og Weigård 1999:182). Borgere som tilhører et moderne politisk fellesskap trenger ikke en mer omfattende identitet i form av felles normer og verdier, språk og kultur for å kunne regulere sitt samliv gjennom lov, hevder Habermas. Forfatningspatriotisme er uttrykk for en begrenset konsensus, og er basert på en enighet om de prinsipper som den demokratiske rettsstat er grunnet på. Det er således en mer abstrakt enighet som fordres i moderne rettsstatlige demokratier enn den som det klassiske begrepet om praktisk fornuft impliserte (Eriksen og Weigård 1999:182). Habermas innrømmer imidlertid at konstitusjonelle prinsipper ikke er etisk nøytrale. De har en partikularistisk forankring fordi de er basert på fortolkninger som er knyttet til nasjonens historiske erfaringer og til holdningene til majoritetskulturen: every legal system is also the expression of a particular lifeform, not merely a reflection of the universalist features of basic rights (Habermas i Kostakopoulo 2001:31). Habermas argumenterer for at den demokratiske retten til selvbestemmelse inkluderer retten til å verne om sin egen politiske kultur som utgjør en konkret kontekst for de statsborgerlige rettigheter. Poenget her er at denne retten ikke innbefatter retten til å hevde en privilegert kulturell livsform (Habermas 1993:84). Habermas mener at mange forskjellige livsformer kan eksistere side om side innenfor en demokratisk rettsstats forfatning. Disse må riktignok overlappe hverandre i en felles politisk kultur, som i sin tur er åpen for impulser fra nye livsformer (Habermas 1993:84). Habermas vil heve den forfatningspatriotiske ideen opp på europeisk nivå. Gjennom rettslige tiltak og et utvidet nettverk av kommunikasjonskanaler, kan lojaliteten til europeiske institusjoner og prosedyrer forankres i et overnasjonalt borgerfellesskap. For å få dette til, argumenterer Habermas for at man blant annet må løse opp den semantiske forbindelsen mellom statsborgerskap og nasjonale identiteter. Demokratisk statsborgerskap er nært forbundet med kulturelt medlemskap i nasjonen: This leads to a double coding of citizenship, with the result that the legal status defined in terms of civil rights also implies membership in a culturally defined community (Habermas 1998:113). Denne forbindelsen betegner Habermas som falsk og kunstig, en artificial fusion (Habermas 1998:113). En oppløsning av denne forbindelsen åpner teoretisk sett for et medborgerskap på et overnasjonalt nivå. Jeg vil komme nærmer tilbake til unionsborgerskapets betydning for en europeisk identitet i kapittel 4.

43 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 43 Hva slags form for tilknytning til EU vil så Habermas` begrep om en europeisk forfatningspatriotisme gi? EU-borgerne vil være bundet av forpliktelser til demokratiske verdier og menneskerettigheter; ikke til de tradisjonelle, førpolitiske bånd som nasjonalstaten har appellert til (Fossum 2001:230). En slik postnasjonal form for forbindelse vil være tynnere enn den tradisjonelle nasjonale identiteten. Forfatningspatriotismen anerkjenner EUborgerne som likeverdige holdere av rettigheter, ikke som knyttet til unionen basert på tilskrevne statuser 37. Borgeren vil i et slikt perspektiv være et politisk medlem i en overnasjonal enhet, hvor man i kontrast til Smiths perspektiv ikke trenger ta hensyn til hvorvidt man har en felleseuropeisk kultur eller ikke. Ifølge Habermas må man for det første legge til rette for et europeisk kommunikasjonsfellesskap eller en form for europeisk offentlighet for å kunne danne og opprettholde en europeisk identitet 38. For det andre må man stimulere muligheten for å basere integrasjonsprosjektet på forfatningspatriotisme. Forenklet illustrert kan Habermas` vei til en europeisk kollektiv identitet fremstilles slik: Modell 2: Normfellesskap Universelle verdier Deltakelse i en europeisk offentlighet Europeisk konstitusjon Utgruppe - Politisk identitet 37 Skillet mellom det tilskrevne (ascribed) og det ervervede (achieved) ble innført i sosiologien av Linton. Tilskrevne statuser er de som tillegges individer uten henvisning til deres medfødte forskjeller eller ferdigheter. De kan forutsies og innøves fra fødselen av. De ervervede statuser er som et minimum de som krever særlige egenskaper. De tillegges ikke individer fra fødselen av, men fylles gjennom konkurranse og individuell streben, Flertallet av statuser i vårt samfunn er tilskrevne (Østerberg 1994: 43-44). Tilskrevne statuser er normalt permanente, og inkluderer kjennetegn som rase, kjønn, opprinnelsesland, religion og (i noen tilfeller) etnisitet. Tildelte statuser spiller en viktig rolle i å begrense hva slags ervervede statuser en person kan oppnå (Johnson 1995:14). 38 I et essay om den tyske innvandringsdebatten i Die Zeit (11. desember 2000) peker Habermas på konkrete eksempler på konstitusjonell patriotisme. Ett eksempel er demonstrasjoner og fakkeltog som ble arrangert etter at nynazister hadde drept to tyrkiske kvinner i Mölln i I dagene etter drapene demonstrerte tusenvis av tyskere i gatene i Mölln, og i München marsjerte tyskere i fakkeltog. Lignende demonstrasjoner hvor tyskere tok avstand fra vold mot innvandrere fant sted i en rekke tyske storbyer. I argumentasjonen for hvordan disse demonstrasjonen illustrerer konstitusjonell patriotisme samt et kommunikasjonsfellesskap fremhever Habermas empati og demokratisk indignasjon, og at demonstrasjonene gikk lenger enn til å bekrefte en kollektiv tysk identitet (Markell 2000:53).

44 44 Kapittel Signifikante andre og identitet I tradisjonell nasjonalismeteori er den sosiale eller politiske konstruksjonen av de signifikante andre nødvendig for en sterk nasjonal identitet. En person eller en gruppe kan ikke være noe helt alene. Man trenger andre grupper å forholde seg til, andre grupper å definere seg selv i forhold til. Identiteter må derfor være relasjonelle; den ligger ikke i gruppen selv, men i gruppens forhold til andre grupper. Derfor er en gruppes samtale om de andre også alltid en samtale om hvem vi er (Neumann 2001). Begrepene vi (inngruppe) og andre (utgruppe) ble lansert av William Graham Sumner i Folkways i En differensiering oppstår mellom oss selv, vi-gruppen eller inngruppen, og alle andre, andregruppen eller utgruppen. Dette beskriver hvordan et samfunn prøver å åpne seg mot andre samfunn i en integrerende bevegelse, eller prøver å lukke seg overfor andre samfunn, likeså i en integrerende bevegelse, i selvforsvar (Østerberg 1994). Kollektive identiteter kan betraktes som distinksjonsstrategier eller praksis benyttet av grupper for å skille seg fra de andre. Grensedragningen skjer mellom oss og de andre, med andre ord mellom de som deler symboler, tradisjoner og myter og som kjenner deres opphav, og de som forholder seg til et annet symbolsett og derfor har en annen identitet og tilhørighet 39. Habermas peker på at avledninger av ordet natio også opprinnelig ble brukt i nedvurderende sammenhenger om grupper av fremmede utenfor og nedenfor det romerske samfunn: Thus it happened that a national origin ascribed by others was from the beginning linked in a conspicuous way with the negative demarcation of foreigners from one s own people (Habermas 1998:110). Også den positive selvforståelsen av ens egen nasjon ble en effektiv mekanisme for å betrakte fremmede som mindreverdige, og for å ekskludere nasjonale, etniske og religiøs minoriteter: with the transformation from the concept of an aristocratic nation into that of a nation of the people, the political concept had inherited the power to generate stereotypes from the older political concept of the nation as an index of descent and origin (Habermas 1998:111). Habermas anerkjenner at den pre-politiske Volksnation bidro til å konsolidere liberal-demokratiske stater, men han argumenterer for at de siste årtier med statsbygging har vist at fantasien om et homogent 39 I artikkelen The Nation (1948) anerkjenner Max Weber et subjektivt element i forståelsen av nasjonsbegrepet. Weber understreker hvordan begrepet oppstår i møte med de andre. I hans perspektiv kan nasjonal identitet behandles som et verdibegrep: The concept undoubtedly means, and above all, that one may extract from certain groups of men a specific sentiment of solidarity in the face of other groups. Thus, the concept belongs in the sphere of values (Weber 1948: 22).

45 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 45 samfunn bare kan oppfylles gjennom intoleranse og etnisk renskning. Det eneste normativt akseptable alternativet er å fokusere politisk affekt og identifiseringen rundt abstrakte prinsipper som kan fungere som fellesnevnere i et mangfold av ulike kulturelle livsformer, etniske grupper, religioner og verdenssyn. En slik tilnærming, i kontrast til tidligere former for patriotisme og nasjonalisme, bygger på et sett med universelle normer i motsetning til et konkret historisk samfunn (Habermas i Markell 2000:44). Nasjonal identitet er ifølge Smith en multidimensjonal konstruksjon med en sterk innvirkning på hvem man betrakter som de fremmede : Socially, the national bond provides the most inclusive community, the generally accepted boundary within which socially intercourse normally takes place, and the limit for distinguishing the outsider (Smith 1991:144). Identiteter formes gjennom delte erfaringer, myter og minner som står i et forhold til andre kollektive identiteter: They are in fact often forged through oppostition to the identities of significant others (Smith 1999:247). Smith peker på at under den kalde krigen ble Europa betraktet som en tredje kraft mellom de respektive superblokkene. I dag er det ikke like tydelig hvem eller hva Europa skal definere sin identitet i kontrast til. Europa er en del av den kapitalistiske og demokratiske enheten som USA står som militær leder for. Japan utgjør på den annen side verken en militær eller politisk trussel, og japansk økonomisk rivaleri er rettet mot USA. Japan er derfor også dårlig egnet som Europas alter ego. En annen mulighet er å definere et stabilt og demokratisk Europa i kontrast til krav og behov fra den tredje verden. Koloniale bånd mellom Europa og flere afrikanske og asiatiske stater gjør imidlertid dette vanskelig. Smith frykter at økonomisk, kulturell og rasebasert eksklusjon er innebygd i prosessen med byggingen av en europeisk identitet: The forging of a deep cultural identity to support political identification may well require an ideology of European exclusiveness (Smith 1999:247). Dersom en europeisk identitet skal være noe mer enn en identitet som eksisterer svakt ved siden av nasjonale og subnasjonale identiteter, kan det koste dyrt. Smith frykter at dette bare lar seg gjennomføre dersom Europa definerer seg eksklusivt mot andre aktører i verden 40. Her 40 Theodora Kostakopoulou (2001) argumenterer i Citizenship, identity and immigration in the European Union, Between past and future for at en EU-agenda basert på eksklusjon har overskygget positive steg mot en europeisk identitet basert på et politisk grunnlag (Kostakopoulou 2001:7). Bakgrunnen for hennes argument er knyttet til at tredjelands borgere som oppholder seg lovlig i unionen er ekskludert fra flere av rettighetene EU-borgerne har. Hun argumenterer derfor for at et politisk fundert EU med en demokratisk offentlighet fortsatt er en utfordring: If the political future of Europe lies in establishing a politically constituted, democratic public space which is respectful of the Other and is committed to the creation of a

46 46 Kapittel 2 ligger ifølge Smith EUs sammensatte utfordring: Shaping a cultural identity that will be both distinctive and inclusive, differating yet assimilative, may yet constitute the supreme challenge for a Europe that seeks to create itself out of its ancient family of ethnic cultures (Smith 1999: 248). Tradisjonelt sett har altså en oppfatning av de signifikante andre vært et sentralt element ved en kollekiv nasjonal identitet. Også i Smiths perspektiv synes det som om fronten mot en ut-gruppe både er en naturlig forutsetning og konvekvens av en sterk kollektiv identitet. Habermas argumenterer imidlertid for at en politisk identitet alternativt kan grunnlegges på positive idealer, som demokratisering, konstitusjonell patriotisme og menneskerettigheter. Dette kan betraktes som kjennetegn som er felles for alle vesteuropeiske stater (men ikke eksklusivt for disse), mens det på europeisk nivå representerer et politisk mål som ennå ikke er realisert. Den kompetanse som kreves for å handle som borger i et særegent politisk fellesskap, slik EU kan betraktes, kan forstås på en universalistisk måte med vekt på allmenngyldige idealer. Det politiske fellesskapets identitet kan i Habermas perspektiv baseres på de rettsprinsipper som er forankret i en inkluderende politisk kultur, i kontrast til en særegen etnisk-kulturell livsform med en front mot de fremmede. Habermas perspektiv genererer ikke irrasjonell, anti-demokratisk fiendtlighet mot folk eller grupper som blir satt opp som de andre (Habermas i Markell 2000:44). Mens Habermas mener universelle verdier kan bidra til et normativt grunnlag som ikke fordrer at man definerer en ut-gruppe, frykter Smith at nettopp ekslusjon vil være et nærmest uunngåelig resultat av det europeiske prosjekt. Ettersom Europa i stor grad mangler et historisk godt utgangspunkt for å definere en klar ut-gruppe, svekker dette i Smiths perspektiv muligheten for etableringen av en kollektiv identitet. Gitt de to ulike teoretiske utgangspunktene er det interessant å diskutere hvorvidt en kollektiv idenitet på europeisk nivå må være en identitet definert mot andre. Med andre ord: Må identitetsbegrepet alltid bidra til å etablere en forskjell mellom medlemmer og ikke-medlemmer, og slik danne en grense mellom de som er inkludert og de som er ekskludert? Eller kan grensen som joint citizenship, then both theorisation and empirical implementation of such citizenship are crucial (Kostakopoulou 2001:7). Kostakopoulou er kritisk til om konstitusjonell patriotisme kan lykkes i å løse opp båndene mellom demos og ethnos, fordi prosjektet med løsrivelse av statsborgerskap fra tildelte identiteter er direkte basert på forholdet mellom de to. Som vist over er dette et paradoks også Smith peker på.

47 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 47 skal fungere som en kontrast mellom oss og dem trekkes på andre måter? Et sentralt spørsmål i forhold til etableringen av en europeisk identitet som jeg vil komme tilbake til i kapittel 5, er hvem eller hva som kan utgjøre EUs signifikante andre. 2.9 Postnasjonal identitet En europeisk identitet kan defineres som en bevissthet om og en forpliktelse for et europeisk felles vel (Habermas 1993:68). Sentralt i forhold til EUs identitetsstrategi, og en diskusjon av Smiths og Habermas` perspektiver, er spørsmålet om en slik bevissthet og forpliktelse nødvendigvis må erstatte forpliktelsene til et nasjonalt fellesskap. Smith hevder som vist over et konsentrisk forhold mellom ulike kollektive identiteter.... human beings have multiple collective identifications, whose scope and intensity will vary with time and place. There is nothing to prevent individuals from identifying with Flanders, Belgium and Europe simultaneously, and displaying each allegiance in the appropriate context in concentric circles of loyalty and belonging (Smith 1991:175). Selv om Smith anerkjenner det konsentriske aspektet ved identitetsbegrepet, understreker han at den nasjonale identitet tradisjonelt har vært og fortsatt er den sterkeste hos mennesker i Europa. Forbindelsen til en førmoderne fortid gir ifølge Smith verdighet til nasjonen og bidrar til å forklare nasjonens karakter. Fortiden bidrar til å remake the collective personality for hver nye generasjon: In this respect, national identification processes distinct advantages over the idea of a unified European identity. These are vivid, accessible, well established, long popularised, and still vivid believed, in broad outline at least. In each of these respects, Europe is deficient both as idea and as process. Above all, it lacks a pre-modern past - a prehistory which can provide it with emotional substance and historical depth (Smith 1999:233). Ifølge Smith er etno-historien til kollektivet, som kan forstås som kollektivets oppfatning av egen kontinuitet, et definerende element for en kulturell identitet. Derfor må etno-historien være et definerende element også for en fremtidig europeisk identitet. Selv om Smith mener å finne at Europa har en potensiell felles kulturfamilie, mener han at europeere like fullt mangler en felles etno-historie. Dette gjør byggingen av en europeisk identitet vanskelig å realisere.

48 48 Kapittel 2 Smith argumenterer for at tidligere pan-nasjonale bevegelser har mislyktes i å nå sine samlingsmål på grunn av mangler i det kulturelle feltet. Smith anerkjenner likevel at massekommunikasjon gjør at mulighetene for å overgå nasjonalstaten og skape en kulturell pan-nasjonalisme i Europa er mye større nå enn tidligere. Dersom det finnes en basis for dette, er det gjennom dyrking av den europeisk kulturfamilien. Disse bemerkningene sammenfaller med den offisielle EU-diskursen om europeisk kultur (Shore 2000). Smith konkluderer med at til tross for disse samlende elementene, har ethvert forsøk på å skape et supranasjonalt samfunn i Europa små sjanser til å lykkes på det sosiale og kulturelle nivå: Of course, one can forge supra-national institutions and create economic and political unions as Bismarck did for the German states. But this frequently cited parallel contains on obvious flaws. Language and historical memories, as well as myths of ethnic decent united the population of the German states, the same factors divided the peoples of Europe (Smith 1991:8). Ifølge Smith stammer nasjonal identitet med andre ord fra en dyp forståelse av et etnisk fellesskap, mens en europeisk identitet er overflatisk og en utopisk drøm fra intellektuelle og idealister med liten sjanse for å mobilisere en europeisk massebevissthet. For Smith er grunnlaget for et europeisk prosjekt felleseuropeiske verdier (dersom man tolker en europeisk kulturfamilie som et sett verdier europeere har felles). I kontrast til dette ser Habermas bort fra at mennesker må enes om hvilke verdier som utgjør det gode liv, for å kunne leve sammen i en politisk enhet. For Habermas er det tilstrekkelig at man enes om konstitusjonelle regler og normer. Moralske normer involverer i Habermas` perspektiv verdier eller interesser, men bare slike som er allmenngyldige og som det derfor er en plikt å følge. De gjør krav på å være gyldige og obligatoriske for enhver person (Eriksen og Weigård 1999:181). Habermas` skille mellom verdier og normer finner man ikke igjen hos Smith. Habermas argumenterer som vist for at konstitusjonell patriotisme gjør det mulig å reprodusere identifikasjon med og lojalitet til abstrakte, normative prinsipper uavhengig av identifikasjon med partikulære nasjonale eller historiske samfunn (Markell 2000:51). Habermas tar imidlertid høyde for at å føle tilknytning til rene prinsipper nærmest er umulig: the norms behind a constitution can become objects of identification and loyalty only via an admixture of particularity (Habermas i Markell 2000:51). Poenget her er at Habermas anerkjenner at et viss element av partikularitet må være tilstede for

49 Identitetsbegrepet i et teoretisk perspektiv 49 å kunne etablere en kollektiv identitet. Dette kan likevel ikke taes til inntekt for at han går like langt som Smith i å kreve en fast, kulturell basis for identitet. Men, lojalitet til en politisk orden innebærer lojalitet til bestemte institusjoner: of course constitutional patriotism ties to these principles have to be nourished by a heritage of cultural traditions that is consonant with them (Habermas i Markell 2000:51). Habermas referer også flere steder til at en felles politisk kultur kan bidra til at abstrakte prinsipper blir objekter for affekt og tilhørighet. Fordi det i dagens Europa eksisterer en rekke oppløsende tendenser, som for eksempel terrorisme og etniske og regionale konflikter, argumenterer Smith for at en europeisk samling verken er den eneste eller den mest opplagte utviklingstendensen. Enighet om spillereglene vil uansett ikke være tilstrekkelig for Smith. På grunn av oppløsningen av samfunnet mener Smith man må basere EU på noe som er nærmest uforanderlig og som kan utgjøre et fast holdepunkt for EU-borgerne. hence the importance of basing any European project on a firm and deep cultural and social foundation that are to some extent independent on economic and political fluctuations, even of the much vaunted trends of mass democracy and popular capitalism (Smith 1999: 247). I kontrast til dette argumenterer Habermas for at det moderne samfunn beveger seg bort fra en slik konvensjonell kollektiv identifisering basert på gitte kjennetegn som slektskap, etnisitet og territorium, og heller beveger seg mot en post-konvensjonell kollektiv identitet som kan baseres på en felles bevissthet om en universell mulighet til å delta i en læringsprosess i forhold til verdier og normer. Med andre ord vil en slik identitet bestå i en identifisering med de normer og prosedyrer som utgjør det idealiserte, ubegrensede kommunikasjonsfellesskap (Markell 2000:42). En av kontrastene mellom de to perspektivene blir her tydelig: Hos Smith må grunnlaget for en kollektiv identitet være så fast som mulig og med en klar referanse til en felles fortid. Hos Habermas kan dette grunnlaget være mer flytende og i større grad et resultat av en stadig pågående diskurs og læringsprosess. Symboler som skal være forenlig med Smiths perspektiv må ha et kulturelt innhold med referanser til en felleseuropeisk kulturarv. De må med andre ord kommunisere forbindelsen mellom fortid, samtid og fremtid. Dette står i kontrast til Habermas` perspektiv, som legger vekt på at europeerne retter fokus fremover og deltar i et europeisk kommunikasjonsfellesskap. Habermas` poeng er at politiske rettigheter og en aktiv deltakelse i seg selv kan binde EU-borgerne sammen. I et slikt perspektiv er kravet om felles etnisk

50 50 Kapittel 2 opprinnelse og felles myter og minner som alle kan enes om mindre fremtredende. Hva har så EU ønsket at de offisielle europasymbolene skal kommunisere? Legger EU vekt på, gjennom institusjoner som Charteret for fundamentale rettigheter og unionsborgerskapet, en tynnere politisk definert europeisk identitet; en identitet som ikke fordrer enighet om kulturelle og historiske verdier i bred forstand, men enighet og forpliktelse basert på blant annet konstitusjonelle regler? Eller har EU i større grad lagt vekt på å skape tradisjonelle symboler slik vi kjenner dem fra nasjonalstatsbyggingen i Vest- Europa? Eller er det slik at man i EUs strategi kan spore elementer som går i begge retninger? Dette kommer jeg tilbake til i kapittel 3, hvor jeg også diskuterer nærmere hvilket verdiinnhold europasymbolene kan ha for å bidra til en kollektiv europeisk identitet.

51 Kapittel 3 Borgernes Europa 3.1 Innledning Vi sammenslutter ikke stater, vi forener mennesker Jean Monnet 41, 1952 Allerede tidlig på tallet var det et klart ønske innen EU om å markere Europas tilstedeværelse i verden sterkere. Sentrale EU-dokumenter fra denne perioden viser at debatten om hvordan man skulle oppnå en europeisk identitet fikk betydelig oppmerksomhet. I dette kapitlet vil jeg sette Borgernes Europa inn i et historisk perspektiv. For å gjøre dette benytter jeg, som beskrevet i kapittel 1, blant annet tre sentrale dokumenter som til sammen danner grunnlaget for Borgernes Europa. Institusjonelle endringer som direkte universell stemmerett, det første EUparlamentsvalget i 1979 og en europeisk passunion var viktige steg i prosessen mot en europeisk identitet 42 (Wiener 1999, Shore 2000). Dokumenter som omhandlet en europeisk identitet viser at også diskursen innad i EU på denne tiden tok en dreining mot å diskutere og identifisere det særegne europeiske. 41 Fransk økonom og politiker ( ). Utarbeidet Shumanplanen som ledet til Det europeiske kull og stålfellesskap, som han ledet i årene Sammen med Schuman, og til dels Paul Henri Spaak, er han den som gis æren for at EF ble til (Fontaine 2000b). Sitatet er hentet fra Washingtontalen, 30. april Europaparlamentet velges direkte for fem år av gangen og representerer 374 millioner EUborgere. Europaparlamentet har i dag 626 medlemmer. Ifølge Nice-traktaten vil antallet øke til maksimalt 732 etter hvert som EU utvides med inntil 27 medlemsland. Europaparlamentet deler lovgivningsmyndighet med Rådet gjennom medbestemmelses- eller høringsprosedyre, alt avhengig av område. Sammen med Rådet vedtar parlamentet EUs budsjett. Europaparlamentet fører videre demokratisk kontroll med Kommisjonen. Kommisjonen må godkjennes av Europaparlamentet og det kan fremmes mistillitsforslag overfor Kommisjonen som helhet. Når Nice-trakataten trer i kraft kan mistillit fremmes overfor enkeltkommissærer. Europaparlamentet fører også løpende kontroll gjennom spørretimer, debatter med mer. (

52 52 Kapittel 3 Betegnelser som community national og European citizen ble i stadig større grad benyttet for å beskrive personer som falt inn under EUlovgivningen (Shore 2000:74). Bruken av holdningsskapende kampanjer som en bevisst strategi for å bringe Europa nærmere sine borgere og samtidig konstruere europeere, markerte en ny retning i EUs politikk. Adonninorapportene satte agenda for det som kan beskrives som the invention of a new European order (Shore og Black 1994:286). Som et resultat av rapportene og arbeidet med symbolbruk som ble gjort fra tidlig på 1970-tallet og fremover, ble det etter 1985 lagt vekt på nye typer europasymboler for å øke bevisstheten omkring det europeiske fellesskapet. Blant de sentrale europasymbolene som skulle bidra til å bevisstgjøre europeere på den kulturelle og den symbolske dimensjonen ved å være en EU-borger, var et eget EU-flagg, en europadag og en EU-hymne. I dette kapitlet vil jeg først redegjøre for Deklarasjon om europeisk identitet fra 1973, som blant annet sier noe om hvilket grunnlag en europeisk identitet var tenkt å bygge på. Deretter diskuterer jeg Tindemansrapporten (1975) og Adonninorapportene (1985), som tar arbeidet med en politisk etablering av en europeisk identitet flere steg videre. Her drøfter jeg også design og verdigrunnlag for EU-flagget, Europadagen og EU-hymnen. I tillegg kommer jeg inn på det som fra EU hold var ment å bli symbolet for et grenseløst Europa, nemlig det europeiske passet. Dette symbolet er interessant fordi både passet og unionsborgerskapet, som jeg kommer tilbake til i neste kapittel, av EU er blitt fremhevet som symboler som kan bidra til å definere EUs signifikante andre. Avslutningsvis forsøker jeg å identifisere fellestrekk i EUs design og retorikk rundt bruken av europasymboler. 3.2 Deklarasjon om europeisk identitet Dokumentet om europeisk identitet som ble publisert på en konferanse for EFs regjeringsoverhoder i København i desember 1973, kan betraktes som det første steg mot etableringen av en europeisk tilhørighet. Etter toppmøtet i Paris samme år var de ni medlemsstatene blitt enige om å definere en Deklarasjon om europeisk identitet basert på likheter mellom medlemsstatene 43 : on their position and responsibilities with regard to 43 De ni medlemslandene bestod i 1973 av Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg, Italia Storbritannia, Irland og Danmark.

53 Borgernes Europa 53 the rest of the world and on the dynamic nature of the construction of Europe (Bull. EC , punkt 1202). Motivasjonen for å utarbeide dokumentet var å synliggjøre EFs relasjoner til og ansvar overfor andre land. Samtidig ønsket man å synliggjøre EFs plass i verdenspolitikken. Det fremste målet ble her stadfestet som opprettholdelse av fred 44. Deklarasjonen kan betraktes som en erkjennelse av at samtidens politiske utfordringer var for store til at de enkelte statene kunne møte disse alene. De ni medlemslandene stadfestet i dette dokumentet at intensjonen var å bringe arbeidet med en europeisk identitet videre i fremtiden. Å definere en europeisk identitet innebærer ifølge deklarasjonen tre ting: 1. Å gjenopplive den felles arv, interesser og spesielle forpliktelser som de ni medlemslandene deler, og også den grad av enhet som så langt er oppnådd innen Fellesskapet. 2. Å vurdere i hvilken utstrekning de ni medlemslandene allerede opptrer sammen i forhold til resten av verden og hvilket ansvar dette resulterer i Å ta i betraktning den dynamiske naturen som særpreger europeisk integrasjon. (Bull. EC :119) Flere steder i dokumentet redegjøres det for hva som skulle danne grunnlaget for konstruksjonen av en europeisk identitet. De nasjonale kulturelle særpreg i medlemsstatene skulle ivaretaes, samtidig som medlemsstatene fant frem til og vektla overordnede fellesverdier de alle kunne enes om: The Nine wish to ensure that the cherished values of their legal, political, and moral order are respected, and to preserve the rich variety of their national cultures (Bull. EC :119). I tillegg til respekt for verdier som representativt demokrati og sosial rettferdighet, fremhever de ni medlemslandene respekt for menneskerettighetene som et sentralt grunnlag for en europeisk identitet. Økonomiske samarbeidsprosjekter som Fellesmarkedet, Tollunionen og andre felleseuropeiske institusjoner var også viktige elementer for den europeiske 44 I Romatraktaten var det også nedfelt at bevaringen av fred på EFs kontinent var en viktig målsetning for opprettelsen av organisasjonen: som er bestemt på å styrke og verne fred og frihet gjennom denne forening av økonomiske resursser (Traktat om opprettelse av Det europeiske fellesskapet). 45 Det ble senere traktatsfestet at EUogså skulle ha som mål å assert it`s identity on the national scene Art. 2 i TEU (tidligere artikkel B).

54 54 Kapittel 3 identitet. Under redegjørelsen for hvordan en europeisk identitet skal relateres til resten av verden, poengteres det også at medlemsstatene vil arbeide i forhold til FNs Charter: they are determined to defend the principles of representative democracy, of the rule of law, of social justice, which is the ultimate goal of economic progress - and of respect for human rights. All of these are fundamental elements of the European Identity (Bull. EC :119). Et paradoks i fremstillingen av hva grunnlaget for en europeisk identitet er ment å være, er at både mangfoldet som de ni medlemslandene representerer og samtidig en økende likhet mellom statene ble fremhevet som et slikt grunnlag. Det ble tatt høyde for store variasjoner innen kultur og tradisjoner, samtidig som mer abstrakte fellestrekk som felles holdning til livet, arv og historie var ment å bidra til utgangspunktet for en europeisk identitet: The diversity of cultures within the framework of common European civilisation, the attachment to common values and principles, the increasing convergence of attitudes to life, the awareness of having specific interests in common and the determination to take part in the construction of a united Europe, all give the European Identity its originality and its own dynamism (Bull. EC : 119). Hvordan man skulle omforme disse fellestrekkene til å danne grunnlag for en europeisk identitet, sies det imidlertid lite om i deklarasjonen. Medlemslandene la med Deklarasjonen om europeisk identitet grunnlaget for at man i fremtiden skulle benytte deler av en felleseuropeisk historie og arv som grunnlag for en europeisk identitet. Jeg vil argumentere for at et slikt utgangspunkt representerer åpenbare begrensninger: Historiske skikkelser og hendelser kan i ett europeisk land assosieres med noe positivt, mens de samme historiske skikkelser kan oppfattes som noe negativt i et annet land. Å benytte symboler som for eksempel statuer av bestemte hærførere eller monumenter over spesielle historiske begivenheter, vil med et slikt utgangspunkt ikke kunne føre langt i etableringen av en europeisk identitet. Mer konkrete grunnverdier for en europeisk identitet nevnes også i deklarasjonen; verdien av representativt demokrati og respekt for menneskerettigheter. Det kan argumenteres for at disse i utgangspunktet ikke er særegne europeiske verdier eller tradisjoner. De deles også av andre stater. Som vist i kapittel 2 utgjør dette ifølge et modernistisk perspektiv ikke nødvendigvis en begrensning for det europeiske prosjekt. Poenget er at man innen fellesskapet måtte bli enige om hva en europeisk identitet skulle bygge på, man måtte velge seg ut visse

55 Borgernes Europa 55 elementer fra en historisk bakgrunn og deretter konstruere et bilde av hva slags verdier og minner en europeisk identitet skulle reflektere og representere. Deklarasjonen på europeisk identitet gir klare signaler om hva EU måtte ventes å bygge videre på i fremtiden. 3.3 Tindemansrapporten Borgernes Europa fikk første gang sitt uttrykk i 1975 i en rapport om Den europeiske union. Rapporten ble utarbeidet av den belgiske statsminister Leo Tindemans etter oppfordring fra Det europeiske råd. Sentralt i rapporten er et forslag til hvordan EF kan bringe Fellesskapet nærmere borgerne. Tindemans argumenterer for at union er en naturlig målsetting for Fellesskapet. Rapporten vektlegger at konstruksjonen av Europa ikke bare er en form for samarbeid mellom stater, men også en tilnærming mellom mennesker: It is an approachment of peoples who wish to go forward together, adapting their activity to the changing conditions in the world while preserving those values which are in their common heritage (Bull. EC 1/1976: 26). På bakgrunn av dette argumenterer Tindemans for at ønsket om å bringe Europa nærmere borgerne er i tråd med motivasjonen som opprinnelig lå til grunn for etableringen av EU. Tindemans argumenterer for at det i demokratiske stater ikke er tilstrekkelig at regjeringene ønsker en samling av Europa, men at prosjektet også må støttes av alle borgerne i medlemsstatene: Europe must be close to its citizens (Bull. EC 1/1976: 26). For å oppnå dette argumenterte Tindemans for at EF blant annet måtte ha en sosialpolitikk som kunne føles på kroppen av europeere i deres daglige liv, og som kunne bidra til å synliggjøre integrasjonsprosjektets sosiale og menneskelige dimensjon 46 (Bull. EC. 1/1976:6). For å etablere et Borgernes Europa foreslår Tindemansrapporten to handlingsplaner: 1. Beskyttelse av rettighetene til europeere på de områder der disse ikke lenger kan garanteres av de individuelle statene alene Se kapittel III i Tindemansrapporten for en ytterligere redegjørelse for hvilke økonomiske og sosialpolitiske tiltak Tindemans foreslår for å bringe borgeren nærmere unionen. 47 Forslaget fra Tindemans om at rettigheter skulle utgjøre en viktig del i konstruksjonen av en europeisk identitet resulterte i at en arbeidsgruppe så nærmere på hvordan man kunne utvide de sosiale rettigheter for EU-borgere bosatt i andre medlemsstater. Dette tema ble i en viss grad utviklet videre i Adonninorapporten i Ad hoc-komiteen ga noen anbefalinger i forhold til frihet til ferdsel for arbeidere og diskuterte muligheten for et europeisk arbeidspass for arbeidere med spesielle kvalifikasjoner. Komiteen anbefalte også gjensidig anerkjennelse av

56 56 Kapittel 3 2. Konkret manifestering av Europas solidaritet ved hjelp av ytre symboler ( signs ) som skal være synlige i hverdagslivet til europeere. Det første området omhandlet beskyttelse av grunnleggende rettigheter, herunder forbrukerrettigheter og beskyttelse av miljøet 48. Tindemans argumenterte for at når Fellesskapets institusjoner fikk mer makt, ble det viktig at man også anerkjente og beskyttet borgernes økonomiske og sosiale rettigheter. Ideen som Tindemans fremmet om at Fellesskapet måtte oppleves som nærmere borgerne, fikk et kraftig oppsving gjennom introduksjonen av valg til Europaparlamentet gjennom direkte stemmerett. I et brev til sine kolleger i Det europeiske råd understreker Tindemans at de europeiske institusjoner må styrkes og forbedres dersom samarbeidet skal kunne resultere i en europeisk union. Tindemans mener direktevalg til Parlamentet er avgjørende for å oppnå dette: Direct elections to the Parliament will give this Assembly a new political authority. At the same time it will reinforce the democratic legitimacy of the whole European institutional apparatus (Bull.EC. 1/1976:29). Jeg vil argumentere for at Tindemansrapporten viderefører et sentralt element fra Deklarasjonen om europeisk identitet. Begge dokumentene vektlegger beskyttelse av allerede eksisterende menneskerettigheter som et sentralt utgangspunkt for etablering av en europeisk identitet. Nytt i Tindemansrapporten er poenget med såkalte ytre symboler. Dette kan forstås som et steg videre mot en anerkjennelse og en konkretisering av at hva EF ble anbefalt å ta i bruk for å konstruere en europeisk identitet. På dette tidspunkt diskuterte EF allerede tiltak for å etablere et felles pass og en passunion. I tillegg anbefalte Tindemansrapporten at EF gradvis fjernet grensekontrollen av EF-borgere som krysset grensene mellom medlemsuniversitetsvitnemål mellom medlemsstatene. Komiteen påpeker at retten til å bosette seg i en annen medlemsstat var sentral for friheten til ferdsel, men rapporten konkluderer imidlertid med at disse EU-borgere må være i stand til å forsørge seg selv økonomisk. 48 Tindemans påpeker at i Det europeiske fellesmarkedet med fri flyt av varer er ikke den enkelte stat i stand til å garantere at forbrukerne blir beskyttet mot fraud and other real dangers. Derfor foreslår rapporten at Kommisjonen bør undersøke hvordan EF best kan bevare en felles kvalitetskontroll og hvordan EF kan informere borgerne om deres rettigheter som forbrukere. For å beskytte det skjebnefellesskapet som også miljøet utgjør og for å berolige folk i Europa forslår Tindemans at EF etablerer et felles organ for å regulere og kontrollere kjernekraftverk, på lignende måte som dette blir gjort i USA gjennom Nuclear Regulatory Commission (Bull. EC 1/1976: 27).

57 Borgernes Europa 57 landene 49. Begrunnelsen var at disse tiltakene ville gjøre Fellesskapet mer virkelig og synlig for borgerne: The day that Europeans can move about within the Union, can communicate among themselves and when necessary receive medical care without national frontiers adding to the problem of distance, European Union will become for them a discernible reality (Bull. EC. 1/1976:28). Ved siden av å oppfordre til å fremme samarbeidet mellom medieinstitusjoner i medlemsstatene for å spre informasjon, spesielt i forbindelse med direkte valg til Europaparlamentet, oppfordret Tindemans også til økt integrasjon innen utdanning ved å fremme bi- og multilaterale avtaler om studentutveksling for å øke bevisstheten blant unge europeere om en felleseuropeisk arv: The aim is to give Europeans of tomorrow a personal and concrete impression of the European reality and a detailed knowledge of our language and cultures since these constitute the common heritage which the European Union aims specifically to protect (Bull. EC 1/1976:28). Dette kan også betraktes som en videreføring fra Deklarasjonen om europeisk identitet. I Tindemansrapporten blir det klart poengtert at historie og felleseuropeisk kulturarv er et egnet materiale for Fellesskapet til å bygge en europeisk identitet på. På hvilken måte, og hvilke elementer man skal ta utgangspunkt i, fremkommer heller ikke tydelig i dette dokumentet. Rapporten vektlegger at de europeiske institusjonene må forbedre presentasjonen av fellesaktiviteter for den europeiske offentligheten. Tindemans konkluderer med at det på grunn av internasjonaliseringen av det sosiale liv er det viktig at EF, som leverandør av sikkerhet og trygghet på europeisk nivå, sikrer den sosiale dimensjonen. Poenget hans er at det skjebnefellesskapet som medlemsstatene deler må gjøres mer synlig for borgerne: They are essential to the success of our undertaking: the fact that our countries have a common destiny is not enough. This fact must also be seen to exist (Bull. EC. 1/1976: 28). I dokumentet fremstår aktiv deltakelse fra EU-borgerens side og den såkalte menneskelige dimensjon som sentralt for å bygge en europeisk identitet. Selv 49 Rapporten anbefaler også at EF forbedret transport og kommunikasjonen mellom medlemsstatene og forenklet prosedyrene for å få refundert utgifter til medisinsk behandling når man oppholder seg i en annen medlemsstat enn hjemlandet. Også disse tiltakene var ment å gjøre EF mer håndgripelig og hverdagen lettere for borgerne.

58 58 Kapittel 3 om Tindemansrapporten ikke konkret redegjør for hvordan europasymbolene kan se ut, er rapporten en anerkjennelse av at konkrete symboler som bygger på noe europeere kan betrakte som felles, må tas i bruk for å danne et Borgernes Europa. 3.4 Adonninorapportene På Det europeiske råds toppmøte i Fontainebleau i juni 1984 stod styrkingen av en europeisk identitet som Leo Tindemans hadde argumentert for allerede ti år tidligere, igjen på dagsordenen: The European Council considers it essential that the Community should respond to the expectations of the people of Europe by adopting measures to strengthen and promote its identity and its image both for its citizens and for the rest of the world (Bull. EC. 7/1985:5). Toppmøtet nedsatte en ad hoc-komite under ledelse av Pietro Adonnino for å koordinere dette arbeidet. Komiteen besto hovedsakelig av representanter for regjeringsoverhodene i medlemsstatene 50. Mandatet for Adonninokomiteen var blant annet å undersøke inter alia forslagene om symboler som skulle synliggjøre Fellesskapets eksistens. Toppmøtet konkluderte med en rekke oppfordringer til medlemsstatene om tiltak for å styrke den europeiske identitet. Disse var i korte trekk forslag om å etablere et enhetlig dokument for bevegelse av varer, opphevelse av politi- og tollkontroll for personer som krysset Fellesskapets grenser og et felles system for å sikre sammenlignbare universitetsvitnemål. Toppmøtet oppfordret også statene til å oppmuntre unge til å delta i EF-organiserte prosjekter utover Fellesskapets egne grenser, og spesielt til å støtte etablering av nasjonale komiteer av frivillige. Målet var å bringe sammen unge europeere som ønsket å arbeide på utviklingsprosjekter i den tredje verden. Blant de konkrete ønskene om europasymboler fra toppmøtet i Fontainebleau var både et europeisk flagg og en europeisk hymne. Mandatet til ad hockomiteen innebar også å vurdere opprettelse av europeiske sportslag 51, 50 Se vedlegg til rapporten A Peoples Europe (1985) side 33 for oversikt over medlemmene i komiteen. 51 EU har hatt en sportspolitikk der idretten ble sett som en viktig identitetsskapende faktor, og der et overordnet politisk mål var å bevege befolkningens identifikasjoner fra det nasjonalstatlige til det europeiske nivå. EU-kommisjonen har støttet toppklubbenes planer om en overnasjonal superliga, men utfra mer politiske motiver. EU er derfor en alliansepartner for storklubbeiere, i ønsket om å innføre en europeisk toppserie, uavhengig av det nasjonale seriesystemet. For EU er dette et ledd i forsøket på å svekke den nasjonale organiseringen av

59 Borgernes Europa 59 utarbeidelse av strømlinjeformede prosedyrer ved grenseoverganger og etablering av en europeisk myntenhet, den gang kalt ECU. Betydningen av det kulturelle aspekt ved intergrasjonsprosjektet var sentralt for ad hockomiteen, som også understreket betydningen av å forbli åpne mot andre europeiske land. Dette bunnet i en forståelse av at grensene for en europeisk kulturarv ikke stemte overens med grensene for EU: It is also through action in the areas of culture and communication, which are essential to European identity and the Community s image in the minds of its people, that support for the advancement of Europe can and must be sought. The European cultural heritage is not however confined to the territories of the Member States of the Community, nor, for that matter to the frontiers of the States of the Council of Europe. We must therefore avoid any exclusivity in this area and seek co-operation with other European countries (Bull. EC. 7/1985: 21). Adonninokomiteen presenterte to rapporter for det Europeiske råd: 1. Den første rapporten (mars 1985) stadfestet de praktiske tiltak som ville gjøre borgerne i stand til å nyte frihet til å bevege seg og bosette seg i hele Fellesskapet. 2. Den andre rapporten (juni 1985) var designet for å gi Fellesskapet en ny politisk, kulturell og sosial dimensjon gjennom å foreslå konkrete tiltak som for eksempel nye borgerrettigheter, økt mobilitet for unge og tiltak på fellesskapsnivå for å promotere kultur. Denne rapporten fokuserte i større grad på tiltak for å øke tilhørigheten til og identifiseringen med fellesskapet. På bakgrunn av anbefalingene fra Fontainebleau la komiteen frem en rekke forslag for å oppnå en Strengthening of the Community`s image and identity (Bull. EC. 7/1985: 29). Et av forslagene var etablering av en årlig europeisk kulturby, med Athen som første by ut i Et annet tiltak komiteen mente burde ha bred appell, og som kunne hjelpe å fremme den idretten. Fotballens nasjonale og internasjonale organisasjoner har foreløpig holdt stand - av økonomiske, praktiske og mer prinsipielle grunner (Østerud 1998: 66-67). Siden 1985 har Kommisjonen forsøkt å introdusere en EU-dimensjon i europeisk sport. I brosjyren European Identity: symbols to sport finnes en oversikt over en rekke europeiske sportsbegivenheter som Kommisjonen har støttet. Blant disse er European Yacht Race (1985), sykkelrittet Tour of the Future of the Europan Community og Sail for Europe, etablert allerede i 1976 (European File 6/1987). 52 Byer som oppnår en slik status, mottar økonomiske tilskudd fra EU. For oversikt over hvilke byer som har vært kulturbyer etter Athen, se Bainbridge (2000).

60 60 Kapittel 3 europeiske idé, var et eurolotteri. Lotteriet var ment å bidra til å finansiere kulturelle prosjekter samtidig som det kunne bidra til å make Europe come alive to Europeans (Bull. EC. 7/1985:22). Et annet forslag gikk ut på å sette opp et senter for å stille ut eksempler på europeiske bragder og fellesarv, støttet opp av relevante dokumenter og arbeider. Komiteen anbefalte også at frimerker burde tas i bruk for å øke bevisstheten om EU: Stamps are very widely used both inside and outside each individual country and thus, if suitably designed, can be appropriate vehicles for drawing attention to ideas and events in the Community (Bull. EC. 7/1985: 29). Postselskap i medlemslandene kunne inviteres til å lage nasjonale utgaver av frimerker som skulle bære identiske motiv som kunne fremheve Fellesskapets felles verdier: its underlying values, which commemorate particularly important events in Community history (Bull. EC. 7/1985: 29). Eksempler på hendelser som ble foreslått for å symbolisere det felleseuropeiske var innlemmelsen av Spania og Portugal i EU og markering av de første direkte valg til Europaparlamentet. Denne rapporten lanserte en rekke kreative forslag, og de fleste hadde klare paralleller til symboler de vesteuropeiske nasjonalstatene har brukt i sin nasjonsbygging. Det nye med disse europasymbolene var at de hadde en klar europeisk dimensjon. Under vil jeg gå nærmere inn på noen konkrete symboler som Adonninokomiteen foreslo, og som i ettertid er betraktet som sentrale i etableringen av en europeisk identitet. 3.5 EU-passet: Symbol på et Europa uten grenser I TEU ble retten til fritt å ferdes innenfor Fellesskapets område vektlagt. Denne frie bevegelsen for borgerne innebar med Romatraktaten en snever forbindelse til økonomisk aktivitet. Oppholdsretten innenfor EFs område var derfor først anerkjent for lønnsarbeidere og selvstendige næringsdrivende (og deres familiemedlemmer) i forbindelse med retten til utøvelse av næringsaktiviteter. Det europeiske passet ble for første gang diskutert på toppmøtet i Paris i desember 1974, og på ny igjen i Roma året etter. I rapporten A passport Union som ble presentert for Det europeiske råd 3. juli 1975, argumenterer Kommisjonen for at et europeisk pass ville gi EUborgerne en følelse av å tilhøre et fellesskap: the fact remains that the introduction of such a passport would have a psychological effect, one which would emphasise the feeling of nationals of the nine Member States of belonging to the Community (Bull. EC. Supp. 7/75: 7). Kommisjonen understreket at effekten av passet vil være sterkest dersom det medførte en

61 Borgernes Europa 61 positiv og varig endring av status quo, med andre ord, dersom det å være bærer av et EU-pass medførte en konkret, positiv forskjellsbehandling i forhold til ikke-medlemmer (Bull. EC. Supp. 7/75: 7). Ved å gi EUborgerne like pass og sikre lik behandling ved grenseoverganger, argumenterte Kommisjonen for at passet ville synliggjøre fellesskapet som en enhet: These factors have shown the passport union to be a project aimed at confirming the Community as an entity vis-à-vis the rest of the world and capable of reviving the feeling of citizens of the Community of belonging to that entity (Bull. EC. Supp.7/75:12). I samme rapport fra Kommisjonen ble derfor en passunion foreslått. Passunionen skulle bidra til å harmonisere lovgivning mot fremmede og samtidig oppheve passkontroll innad i Unionen. Toppmøtet i Fontainebleau støttet forslaget om å etablere et europeisk pass, og introduksjonen av dette nye dokumentet stod øverst på ønskelisten over tiltak som kunne bidra til å etablere et Borgernes Europa : An identity document common to all citizens of the European Community, the European passport is the symbol par excellence of membership of that Community (CEC 6/1987:6). Ministerrådet adopterte to resolusjoner i henholdsvis juni 1981 og juni 1982 for å fastsette detaljene. Passet ble gradvis introdusert fra og med januar Men før medlemslandene vedtok det endelige designet på passet, hadde de lange diskusjoner for å fastsette detaljer som format, farge, tekst og språk. Temaet ble ytterligere komplisert med ønsket fra enkelte regjeringer om å introdusere digitalt lesbar tekst, noe som igjen resulterte i diskusjoner over hva slags data som skulle tas med (Bainbridge 2000). Kun Frankrike og Storbritannia ønsket et dokument med en side som kunne leses digitalt. De andre landene utsteder i dag tradisjonelle pass. Prisen på det europeiske passet blir fastsatt nasjonalt, noe som medfører at den varierer. Fullstendig harmonisering er med andre ord ikke oppnådd (CEC 6/1987:7). Det europeiske passet er, juridisk sett, et nasjonalt pass. Det er kun formatet (88 x 124 millimeter), fargen (burgunder) og betegnelsen Europeisk Fellesskap (fulgt av navnet på den respektive medlemsstaten) som er harmonisert. Medlemsstatene autoriserer passene (Bainbridge 2000: 242), og dokumentet etablerer derfor ikke et europeisk statsborgerskap, selv om det er 53 Datoen for lansering av passet ble overholdt av kun tre land: Luxembourg, Irland og Danmark. Andre steder var det forsinkelser på opptil tre år. Flere medlemsland gikk i gang med å utstede pass gradvis fra sommeren 1985, men i andre medlemsland hadde borgerne vanskeligheter med å få de nye, europeiske passene fordi de nasjonale myndighetene først ville bli kvitt sine lagre med nasjonale pass (CEC 6/1987:7).

62 62 Kapittel 3 blitt tolket som et skritt i retningen av et slikt. Jeg vil argumentere for at det europeiske passet synes å foregripe begivenhetenes gang. Symboleffekten av det europeiske passet ville vært mer fruktbar dersom dette dokumentet på tilhørighet hadde kommet etter at rettigheter og plikter som knyttes til unionsborgerskapet var på plass 54. Til tross for at passet kom før unionsborgerskapet i tid, var det knyttet store forventninger til symboleffekten ved dette dokumentet: The European passport cannot but help citizens of Member States to feel involvement with a Community identity. It also asserts the Community s personality vis-à-vis non-member countries (CEC 6/1987:6). Det europeiske passet ble regnet som ett av flere tiltak som skulle bidra til å etablere et Europa uten grenser innen 1992: et Fellesskap hvor flyten av varer og mennesker skulle være fullstendig fri. Adonninokomiteen påpekte også den symboleffekten grenseovergangene i EF kunne ha. I 1985 fantes det fortsatt ingen synlige tegn eller skilting som forklarte reisende at de ankom, forlot eller beveget seg innenfor Fellesskapet. Nasjonale skilt for tollkontroll ble av komiteen betegnet som uinspirerende og utilfredsstillende, og komiteen mente at disse hadde så sterk symboleffekt at de undergravde troverdigheten til Fellesskapet (Bull. EC. 7/1985:30). Komiteen anbefalte på det sterkeste at Fellesskapet burde fjerne nasjonal skilting ved grenseovergangene dersom man mente alvor med målet om et grenseløst Europa og et felles emblem for å symbolisere dette: and devise border signs of a common design correctly reflecting the progress made towards a genuine single market and the unity of the European Community (Bull. EC. 7/1985: 30). Jeg vil argumentere for at EU-passet både har en praktisk og en symbolsk betydning. Rent praktisk vil det å holde et slikt pass kunne identifisere EUborgere ved unionens grenser, og et europeisk pass kan bidra til at disse passholderne sikres lik behandling. Den mest synlige effekten er likevel at det med et EU-pass ble lettere for EU-borgere å komme seg raskt gjennom passkontrollene ved europeiske flyplasser. I kapittel 2 diskuterte jeg betydningen av å definere signifikante andre for å lykkes med konstruksjon av identitet. Den symbolske betydningen av EU-passet ligger i at det kan betraktes som en grensemarkør eller et symbol på hvem som tilhører 54 Det er ikke bare det europeiske passet som kan betraktes som et første steg mot et unionsborgerskap. Introduksjonen av et europeisk førerkort ble også tillagt stor vekt i forhold til å etableringen av et fremtidig unionsborgerskap: It is an important step towards a European citizenship: it is the first personal document of a Community nature; a driving licence is considered in several European countries as an identity paper (CEC 6/1987:7).

63 Borgernes Europa 63 inngruppen av EU-borgere i kontrast til utgruppen som består av ikke europeerne. Passet var med andre ord nært knyttet til prosjektet Borgernes Europa : The fact that all citizens now have passports in a common format is meant to reinforce the notion for a People s Europe and to underline the idea of a common citizenship (Bainbridge 2000: 242). Jeg vil argumentere for at parallellene til både den praktiske og den symbolske funksjon et nasjonalt pass har, er tydelige. Det kan synes som man i EU- sammenheng konsekvent har ønsket å dra nytte av den symboleffekt passet tradisjonelt har hatt for nasjonale borgere, samtidig som man gjennom å tilføre et overnasjonalt element ved formgivingen oppnår en europeisk dimensjon med dokumentet. Dersom man hadde lykkes med en felles formgivning, ville den europeiske dimensjonen vært sterkere. Ved Den europeiske fellesakt (1986) ble viljen til å gjennomføre et område uten grenser og avskaffe personkontrollen ved de indre grenser for alle, uansett nasjonalitet, innskrevet i Romatraktaten EU-flagget: Europasymbolet par excellence Allerede i 1946 nedsatte Europarådet en komite for å diskutere et mulig europeisk emblem og flagg. Forslagene Europarådet diskuterte strakte seg fra tre rader med 15 grønne stjerner på en hvit bakgrunn til en reversering av det amerikanske flagget; blå striper og et rødt kvadrat i det ene hjørnet 56. I et memorandum datert 27. juli 1950 oppfordrer også presidenten i den paneuropeiske bevegelsen Richard Coudenhove-Kalergi Europarådet til å gi Europa et flagg som et symbol på dets enhet 57. For å få offentlig støtte, burde 55 Dette området ble ikke etablert innen tidsfristen, som var fastsatt til 31. desember Rådet utvidet i 1990 oppholdsretten til også å gjelde for personer som ikke utøver noen næringsaktivitet med den betingelse at de råder over tilstrekkelige midler og sosial dekning. Denne retten, som er utvidet til bevegelighet og opphold for personer, blev stadfestet ved innføringen av unionsborgerskapet i Traktaten om Den europeiske union i 1992 ( 56 Et mye diskutert forsslag var å ta i bruk var flagget til Den europeiske bevegelsen som bestod av en grønn E på hvit bakgrunn. En variant av dette flagget ble brukt av Kommisjonen frem til 1985 (Bainbridge 2000:211). Se vedlegg nr. 1 for en oversikt over de 12 forslagene som Europarådet tok opp til vudering. 57 Ideen om Europas forente stater er ikke et etterkrigsfenomen. Organisasjonen Den paneuropeiske union, stiftet i Hofburg i Wien i 1923 av grev Richard Coudenhove-Kalergi, hadde flere tusen medlemmer og avdelinger i hele Europa. ( Smith peker på at også Coundenhove-Kalergi anerkjente problemet i forhold til mangelen på en ekte, europeisk mytologi som kunne ligge til grunn for en felles identitet. Kalergi skuet tilbake til såkalte imperial myths fra det Karolinske og det Ottomanske riket og til middelalderens

64 64 Kapittel 3 flagget ifølge Coudenhove-Kalergi oppfylle følgende kriterier: 1) være et symbol på vår felles sivilisasjon 2) presentere et europeisk emblem, 3) ikke provosere frem nasjonalt rivaleri 4) representere en tradisjon og 5) være vakkert og verdig. Coudenhove-Kalergi argumenterer i brevet for at flagget til den pan-europeiske bevegelsen, med en gylden sol på en blå bakgrunn med et rødt kors i midten, oppfyller disse fem kriteriene: Thus it unites the symbols of the greco-latin sivilisation and of Christianity, the two basic elements of modern Europe 58. Flagget Europarådet til slutt valgte består av en krets av tolv gule femtaggede stjerner som ikke berører hverandre, på en asurblå baggrunn 59. Fargene blå og gull ble beholdt fra flagget til Coudenhove-Kalergis organisasjon fra Coundehove-Kalergi hadde argumentert overfor Europarådet at et europeisk flagg måtte være blått fordi fargen symboliserer fred, og fordi alle andre farger hadde en spesiell mening allerede. Designet som vant frem var i stor grad resultatet av arbeidet til informasjonsdirektør for Europarådet Paul Levy tidlig på 1950-tallet. Tyrkia, som da som nå var medlemmer av Europarådet, motsatte seg alle design som inkorporerte et kors: No emblem of an institution of which Moslems are members may bear a cross 61. Det de ikke innså var at sirkelen med 12 stjerner også er et kristent symbol, Jomfru Marias glorie (Åpenbaringen 12:1). Adonninokomiteen anbefalte på 1980-tallet at designet for et EU-emblem og et EU-flagg skulle være det samme som Europarådet hadde tatt i bruk allerede i desember Den symbolske siden ved et flagg ble vektlagt i komiteens argumentasjon: There is clearly a need, for both practical and symbolic reasons, for a flag and an emblem to be used at national and international events, exhibitions and other occasions where the existence of the Community needs to be brought to the public attention (Bull. EC. 7/1985: 29). For å unngå forvekslinger med Europarådets flagg, anbefalte komiteen at flagget skulle ha tegnet i gull i midten av sirkelen. Dette var et design som urbane sivilisasjon ved Rhinen som eksempler på den gyldne periode for europeisk kristendom. Smith mener, som vist i kapittel 2, at slike myter er utilstrekkelige for dagens europeiske prosjekt (Smith 1999). 58 Dette flagget har vært i bruk av bevegelsen siden Se vedlegg nr. 2 for brevet i sin helhet Se vedlegg 3 for diskusjonen omkring bruken av kors som emblem for Europarådet.

65 Borgernes Europa 65 allerede da var i bruk av Kommisjonen. I 1985 vedtok Det europeiske rådet det som skulle bli EU-flagget, og siden er Europarådets flagg blitt benyttet av EU. Flagg, slik de fungerer i dag, symboliserer det bestandige ved nasjonene og utgjør de symbolene som tillegges størst politisk betydning. Flagg kan med sine særegne mønster og fargekombinasjoner automatisk skape assosiasjoner til et gitt land (Eliassen og Meland 1997). EU-flagget er av Kommisjonen blitt betraktet som det fremste av europasymbolene. Fra EUs egen beskrivelse av symbolene heter det at sirkelen med stjerner skal symbolisere: en forening af de europæiske folk. Antallet af stjerner er en gang for alle fastsat til tolv, som er symbolet på fuldkommenhed og enhed 62. Anbefalingene fra Adonninokomiteen viser klart at et europeisk flagg og emblem ikke på noen måte skulle erstatte de nasjonale flagg og symboler, men derimot eksistere ved siden av disse og også brukes ved spesielle europeiske begivenheter: The European Council should express the hope that the flag and emblem will be used at appropriate places and on suitable occasions, without of course affecting the use of national flags, and ask the institutions to agree to regulate the use of flag and anthem (Bull. EC. 7/1985: 29). Likheten med USAs flagg, som har en stjerne for hver stat og en stripe for hver av de 13 første statene, er rent tilfeldig. The fact of there having been 12 stars and 12 member states of the European Community in 1985 (accession treaties having been concluded with Spain and Portugal) was coincidental: it was never proposed to follow the example of the Stars and stripes in the United States and add a star for each new accession (Bainbridge 2000:211). Sirkelen med 12 stjerner ble valgt fordi det blant annet skulle symbolisere perfeksjonisme: The 12 stars were choosed as twelve is the symbol of perfection; there were 12 apostles, 12 hours in the day, 12 hours in the night, 12 months of the year, 12 signs of the zodiac 63. Tallet 12 symboliserer også de 12 første medlemsstatene. Det ble fra EU-hold understreket at en eventuell utvidelse av Fellesskapet ikke skulle medføre endringer av EUflagget: Any extension of the Community s family circle in the future will not require modification of the flag (CEC 6/1987: 4). EU-flagget ble for første gang formelt heist under en offisiell seremoni utenfor Berlaymont- 62 Fra siden om EUs symboler på Internettportalen

66 66 Kapittel 3 bygningen, Kommisjonens hovedkvarter i Brussel, 29. mai 1986, ved siden av flagg fra de 12 medlemsstatene 64 (CEC 6/1987:4). This solemn ceremony took place in an atmosphere of festivity and youth: schoolchildren waving small European flags, Community civil servants in relaxed mood, astonished passers-by and Sandra Kim, the young Belgian singer from an Italian family, performing her song J`aime la vie which won the 1986 Eurovision song contest (CEC 6/1987:4). I sin tale ved flaggheisingen understreket presidenten i Kommisjonen Jaques Delors at EU-flagget: might be a symbol for Europeans of endless hope nurtured by our ideal and our struggle (CEC 6/1987:4). Presidenten for Europaparlamentet Pieree Pfimlin uttrykte et ønske om at emblemet skulle bli:... a symbol of peaceful struggle for European Union (CEC 6/1987:4). Flagget ble fra EU-hold hyllet som det fremste symbolet for både europeisk identitet og europeisk samling: Once the European Council had agreed to its introduction and the Council of Europe had sanctioned its use, the flag became the symbol par excellence of Community identity and European unification (Bull. EC. Supp. 2/88:8). Eurobarometer, EUs halvårige survey, viste i lanseringsåret 1986 at ideen med et eget EU-flagg fikk relativ stor oppslutning: 54 prosent syntes det var en god idé, elleve prosent syntes det ikke (Græger og Løken 1994:44). I tråd med anbefalingene fra Adonninorapportene er nå det europeiske flagget tatt i bruk i utstrakt grad: The flag flies inside at the seats of the institutions and outside their information offices and delegations. The Member States have agreed that their diplomatic representations will display the European flag at European events. It is also flawn in a number of municipalities and regions and is arosing growing interest from the man in the street. The Comission welcomes this spontaneous development, which signals an awareness of belonging to the community (Bull.EC. Supp. 2/88:8). I tillegg til offisiell bruk benyttes flagget også i mer uformelle settinger. Bruken ligner den man ser med nasjonale flagg: It may be seen on car numberplates, umbrellas and the vehicles of European Union observers and aid workers, as well as on Commission publications (Bainbridge 2000:211). I sin oppsummering av de tiltak Adonninorapportene foreslår, konkluderer 64 Da flagget formelt ble heist for første gang 29. mai 1986 hadde det allerede vært heis for å markere Fellesskapets tilstedeværelse ved det økonomiske toppmøte i Tokyo samme år (Bull.EC.supplement 2/88:8).

67 Borgernes Europa 67 Kommisjonen med at EU-flagget er det mest suksessfulle symbolet for Fellesskapet (Bull.EC. Supp. 2/88:7). 3.7 EU-hymnen: Ode til gleden Som et annet ledd i prosessen med å styrke Fellesskapets image og identitet, sluttet Adonninokomiteen seg til Europarådets oppfatninger om at fjerde sats fra Beethovens 9. symfoni Ode til gleden var representative of the European idea. Den offisielle flaggheisingen i 1986 var derfor akkompanert av Ode til gleden, fremført av Felleskapets kor. Hymnen ble først tatt i bruk av Europarådet i 1972 og deretter av EU i 1986 (CEC 6/1987:4). Diktet An Die Freude ( Ode til gleden, 1785) var komponert av den tyske poeten Friedrich Schiller. Beethoven skulle ha vært så rørt av ordene i diktet at han satte musikk til det og inkorporerte det i det siste koret til sin 9.(1801) 65. For å unngå konflikter med hensyn til hvilket språk diktet skulle synges på, ble det imidlertid bestemt at hymnen kun skulle være instrumental 66. På oppfordring fra Europarådet har dirigenten Herbert von Karajan skrevet tre instrumentale arrangementer for henholdsvis klaver, blåsere og symfoniorkester av Oden 67. Også da en EU-sang skulle velges, anbefalte Adonninorapportene altså å ta i bruk et symbol som allerede var tatt i bruk ved europeiske tilstelninger og arrangementer. Komiteen anbefalte at hymnen skullespilles ved passende seremonier, på samme måte som dette ble anbefalt for anvendelsen av EU-flagget. Men heller ikke i forhold til hymnen sier rapportene noe om hvilke europeiske begivenheter det her var snakk om. 3.8 Europadagen Under rapportens omtale av hvordan det europeiske image kunne formidles innen utdanningssektoren, foreslo Adonninorapportene at EU burde ha sin egen dag for å øke bevisstheten om en felles europeisk identitet. Toppmøtet i Milano tok anbefalingene til følge, og vedtok i 1985 å opprette en offisiell europadag. I utgangspunktet synes EU-dagen å være tenkt som en dag som primært skulle benyttes av skoler og media til å spre informasjon om EU: 65 For diktet i sin helhet, med melodi fra Beethoven, se Et annet eksempel på anvendelse av musikk for å binde borgerne sammen innen EU er Den europeiske unions harmoniorkester for unge som ble stiftet i 1988 av musikalske foreninger i fire medlemsstater for å skape nye europeiske verk for blåsere. Hvert år blir de største blåsertalenter utvalgt til å studere og turnere sammen i EU (

68 68 Kapittel 3 Confirming 9. May of each year as Europe Day, with a view to creating awareness and giving information in schools in particular as well as on television and in the other media. The date 9 of May, which is of great significance to the Community, will fit in with similar initiatives taken by the Council of Europe (Bull.EC. 7/1985:24). Adonninorapportene understreker at 9. mai på flere måter har klare referanser til EUs egen historie: Because it was on that day in 1950 that Robert Schuman, then France s Minister for Foreign Affairs, made the famous speech which led, a year later, to the creation of the first European Community, the European Coal and Steel Community. Also, 1986 was the centenary of the birth of this founding father of Europe (CEC 6/1987:5). Rapportene sier ikke noe konkret om hva innholdet i Europadagen skulle være, men dagen har siden 1986 vært feiret årlig til minne om Schumanerklæringen fra 9. mai Schuman foreslo opprettelsen av et kull- og stålfellesskap, men tankene om solidaritet blant folk i Europa stod sentralt: Europa kan ikke dannes på en gang og heller ikke i en samlet oppbygging: Det kan dannes gjennom konkrete resultater, deri første omgang skaber en faktisk solidaritet (Schuman 1950:1). Ved siden av å være en mulighet til å spre informasjon om EU, var målet at Europadagen skulle bli en festdag: Europadagen fejres med aktiviteter og festligheder, som bringer Europa tættere på borgerne og befolkningerne i EU tættere på hinanden 68. I de offisielle dokumentene fra EU er det mulig å spore paralleller mellom Europadagen og nasjonaldagsfeiring i de europeiske nasjonalstatene: Every year from now on, the ninth of May will be Europe Day, just as each country has its own national day (CEC 6/1987:5). Da Europadagen for første gang ble feiret i 1986, skjedde dette på en rekke ulike måter i medlemslandene 69. I Brussel ble en veldedighetskonsert gitt i Europeiske uker var et annet tiltak Kommisjonen iverksatte i 1986 som en del av Fellesskapets informasjons- og kommunikasjonsaktiviteter. Ulike aktiviteter var ment å bidra til både å gjøre publikum bevisst på Fellesskapets symboler og gi Fellesskapet et større tilstedeværelse in det daglige livet til mennesker i Europa. Den første Europeiske uken startet med en Europadag konsert i Brussel og ble avsluttet med en Europeisk flaggseremoni 29. mai Blant andre aktiviteter var en konferanse om fremtidens europeiske tv, markering av 10- årsjubileet for Det europeiske utdanningsprogrammet, en seremoni ved utstedelsen av det

69 Borgernes Europa 69 Palais des Beaux-Arts av Rotterdam Filharmoniske orkester, som blant annet spilte Beethovens versjon av Ode til gleden. I andre hovedsteder ble dagen markert ved at man ga ut nye publikasjoner fra Fellesskapet, holdt seminarer og tv-program om Europa samt lanserte informasjonskampanjer. Å gi borgerne informasjon om Fellesskapet var sentralt i markeringen av dagen: The establishment of a Europe Day should investigate every year a renewed awakening of European awareness, particularly by the distribution for information in schools and on television (CEC 6/1987:5). Dette særtrekket er ulikt den mer festpregede markeringen av nasjonaldager. Etter hvert synes det imidlertid som om Europadagen har fått et noe annet og mer konkret innhold. Ved siden av å være en dag for å spre informasjon om EU slik Adonninorapportene anbefalte, er dagen fra EUs side i dag også tenkt som en felleseuropeisk festdag, hvor borgerne skal stimuleres til å vise sin glede over Fellesskapet og en europeisk identitet: Europe Day is an opportunity for sharing reflections on our common European identity 70. Adonninokomiteen konkluderte i den siste rapporten til det europeiske råd 71 med at en implementering av forslagene i begge rapportene vil kunne bidra til å gi borgerne en klarere oppfatning av Fellesskapet (Bull.EC. 7/1985:30). 3.9 En konstruert fellesskapsfølelse Som vist resulterte utfordringene EU stod overfor på 1970-tallet i Deklarasjonen om europeisk identitet. I denne oppgaven betraktes denne deklarasjonen som det første forsøket på å definere både en strategi og et verdigrunnlag for konstruksjonen av en europeisk identitet. En del av de verdiene rapporten fremmet som grunnlag for byggingen av en europeisk identitet ble i stor grad stående som gyldige i EUs videre arbeid. Dette gjelder spesielt respekt for menneskerettighetene, sosial rettferdighet og idealet om et representativt demokrati. Er det så mulig å si noe om hvilken av de to teoretiske retningene jeg drøfter symbolstrategien til EU ligger nærmest opp mot? Som vist i kapittel 2 tolker jeg Smith dit hen at hans perspektiv fordrer europasymboler med referanser som går langt tilbake i tid, til en historie og et skjebnefelleskap som kan forene kollektivet som skal bruke symbolene. I Habermas` perspektiv er dette ikke nødvendig. Symboler forenlig med hans perspektiv vil være symboler som stimulerer til aktiv deltakelse i det europeiske prosjektet, og som er basert på en felles oppfatning om hvilke europeiske pass nummer , en lignende seremoni da det europeisk førerkort nummer 2 million ble utstedt (CEC 6/1987:5) Milano, 28. og 29. Juni 1985.

70 70 Kapittel 3 normer et forestilt fellesskap skal bygge på. Hva var så EUs opprinnelige symbolstrategi basert på? EU ville opprinnelig at en europeisk identitet skulle bygges ved å blåse liv i den felles arv og de fellesinteressene og forpliktelser medlemsstatene delte (Bull. EC :119). Deklarasjonen om europeisk identitet vektla i stor grad europeisk enhet på det kulturelle feltet, men samtidig viser dokumentet at det kulturelle mangfold medlemsstatene representerte, skulle respekteres. Det nye med Tindemansrapporten var fokuset på symboler som skulle synliggjøre EU i dagliglivet til EU-borgerne. Disse symbolene skulle i hovedsak referere til språk og kultur, som utgjorde en europeisk fellesarv som EU ønsket å beskytte (Bull. EC. 1/1976:28). Tindemans vektla på den ene siden rettigheter som refererte til en politisk oppfatning av hvem EU-borgerne er. Spesielt viktig i denne forbindelse er forslaget om direktevalg til Parlamentet. På den annen side vektla rapporten ytre symboler som i stor grad refererte til en kulturell side ved en europeisk identitet. Jeg vil argumentere for at det i dette dokumentet er antydninger til en todeling i forhold til hva som bør ligge til grunn for en europeisk identitet. Vektleggingen av symboler fortsetter som vist med Adonninorapportene. Dette er også i hovedsak symboler som kan forenes med Smiths syn på hva som kan skape en forbindelse mellom EU-borgerne og EU. Selv om disse europasymbolene ikke direkte er et resultat av en vektlegging av hele Smiths europeisk kulturfamilie, så refererer flere av symbolene som rapporten anbefaler nettopp til hendelser som er knyttet til en eldre europeisk historie. Både forslaget om europeiske kulturbyer og senter for europeiske bragder er forslag som illustrere dette. Jeg vil imidlertid argumentere for at det i disse rapportene forekommer en dreining mot symboler som kan betegnes som selvrefererende europasymboler. Forslagene om ulike motiver for europeiske frimerker var for eksempel i stor grad selvrefererende. Forslaget om å feire innlemmelsen av Spania og Portugal i EU, samt det første valget til Parlamentet med illustrasjoner på spesielle EU-frimerker, er hendelser direkte knyttet til EUs egen historie, og ikke til en felleseuropeisk historie med røtter lenger tilbake i tid. De selvrefererende symbolene referer direkte til EU og ikke til Europa som enhet. Med andre ord er EUs strategi også her sprikende. Som jeg har forsøkt å vise i dette kapitlet er det spesielt tre europasymboler som skiller seg ut som sentrale i konstruksjonen av en europeisk identitet: EU-flagget, Europadagen og EU-hymnen. I tillegg til disse tre ble EU-passet fremmet som et sentralt symbol på EU-borgernes medlemsskap i unionen. Rapportene jeg har diskutert la i stor grad føringer på både utformingen av og verdigrunnlaget for disse europasymbolene.

71 Borgernes Europa 71 EU-flagget skulle symbolisere foreningen av det europeiske folket. De 12 gyldne stjernene skulle vitne om fullkommenhet og enhet. At verdiinnholdet til symboler omtrent fritt kan konstrueres, slik det modernistiske perspektivet argumenterer for, blir synlig når man ser på historien som ligger bak valget av nettopp 12 stjerner i det sentrale symbolet. Da Europarådet tok flagget i bruk på 1950-tallet, var det ifølge Græger og Løken (1994) etter en opphetet diskusjon om hvor mange stjerner flagget skulle ha. Bakgrunnen for diskusjonen var uenigheten om Saarlands status. I utgangspunktet var spørsmålet om flagget skulle ha 14 eller 15 stjerner. Daværende Vest- Tyskland kunne ikke akseptere 15, og Frankrike ville ikke godta 14. Tallet 13 kunne ingen akseptere. Til tross for denne uenigheten fremstilles symbolet i ettertid med et helt annet verdiinnhold; med vekt på perfeksjon og mangfold 72. Verdiinnholdet er i ettertid blitt konstruert for at EU-flagget skal symbolisere det enhetlige og permanente ved EU og gi borgerne assosiasjoner til unionen og til europeiske verdier og ambisjoner. I utgangspunktet skulle Europadagen formidle det europeiske image innen utdanningssektoren, men siden 1986 har dagen utviklet seg til å bli en festdag med kulturelle markeringer som strekker seg fra musikkfestivaler til historiske utstillinger i flere av medlemslandene. Europadagen er også et tydelig eksempel på et selvrefererende europasymbol med dens klare referanser til Schumanerklæringen. Jeg vil argumentere for at utfordringen for EU når det gjelder EU-dagen er knyttet til å bygge opp en feiring som kan få bred folkelig oppslutning. I foredraget Nasjonaldagsfeiring i flerkulturelle demokrati, argumenterer Aagedal for at det er viktig at slike markeringer talar til hovudet og tanken 73. For eksempel taler den norske feiringen av 17. mai til kropp og sanser gjennom farger, lyd, rytme, bevegelser, smaker og lukter. Aagedal poengterer at vi gjør våre første 17. mai-erfaringer lenge før vi har lært og forstått hva dagen offisielt handler om. Slik kan dagen tale direkte til våre følelser uavhengig av det ideologiske innholdet. Dette er ifølge Aagedal et typisk trekk ved folks forhold til nasjonale symboler og ritualer. Som jeg har argumentert for i kapittel 2, er det nettopp en slik følelsesmessig oppslutning hos det europeiske folk EU kan spille på ved å fortsette utviklingen med å gjøre EU-dagen til en festdag som kan appellere til følelser for det europeiske prosjekt. Toppmøtet i Fontainebleau argumenterte for at det europeiske passet var symbolet par excellence på medlemsskap i et samfunn som Unionen (CEC 6/1987:6). Uenigheter omkring utformingen av EU-passet resulterte NRK P2 Akademiet, 13. mai

72 72 Kapittel 3 imidlertid i at det ikke ble oppnådd en fullstendig harmonisering blant medlemsstatene. Juridisk sett er også passet et nasjonalt pass. Dette gjør at potensialet i dette europasymbolet ikke synes å være fullstendig utnyttet. Dersom man hadde oppnådd full harmonisering hadde nok det europeisk passet fremstått som et klarere symbol på medlemsskap. En symboleffekt kan like fullt knyttes til at passet kan bidra til å skille europeere fra de uten EUpass) ved grenseoverganger, flyplasser og lignende. Jeg vil argumentere for at den følelsesmessige dimensjonen (Aagedal 2001:10) ikke er tilstrekkelig utnyttet med hensyn til europasymbolene. Da man for eksempel ikke klarte å bli enige om en felles tekst for EU-hymnen, ble ikke potensialet som ligger i tradisjonelle nasjonalsanger, som gjennom teksten gir bilder på hva man skal assosiere nasjonen med, utnyttet fullt ut 74. Norbert Elias (1994) argumenterer imidlertid i artikkelen Om nasjonalisme. Fra humanistiske til nasjonalistiske middelklasse-eliter for muligheten for en ny type symboler i det moderne samfunn: I motsetning til mindre differensierte samfunn, har de kollektive symbolene som tiltrekker seg individenes følelser og binder dem sammen, en langt mer upersonlig karakter i de komplekse samfunnene i det 19. og det 20. århundre (Elias 1994: 23). Dersom man anvender dette perspektivet på europeisk nivå skulle det være mulig å benytte upersonlige symboler, som for eksempel EU-flagget og Europadagen, til å representere mer upersonlige verdier, som moderne europeere kan slutte opp om. Elias fremhever ordsymboler som et konkret eksempel på et upersonlig symbol, og viser hvordan for eksempel nasjonalstaters navn og ord som er avledet av dem ved passende anledninger blir benyttet med overtoner av hellighet og ærefrykt 75 (Elias 1994:23). Elias 74 Eurobaromtermålinger fra våren 1992 om EU-flagget viser også at kjennskap til flagget ikke nødvendigvis var ensbetydende med at flagget fremkalte følelser hos EU-borgerne: One must say that only 16% of the British respondents recognised the European flag and 67% said to have seen it somewhere. Similarily, also only 16% of italians gave the right name to the flag, but once being given the right representation of it, the majority of italians said to be attached to the symbol and 79% had already seen it (92% in Belgium) (Melich 2002:6). 75 Elias (1994) viser hvordan ordsymbolene spilte en spesiell rolle i det 19. og 20 århundre: Uansett hvilken form de nå enn hadde, så ble disse kollektive symbolene et brennpunkt for personenes komplekse følelsesmessige bindinger til kollektivet. Derved syntes de å gi kollektivet en særegen kvalitet. De fikk en numninøs eksistens over og hinsides individeneen slags hellighet som man tidligere hadde tilskrevet et overmenneskelig vesen. Et kjennetegn ved demokratiseringsprosessene som ikke har fått nok oppmerksomhet, er at mennesker knytter slike numniøse kvaliteter og tilsvarende følelser til de samfunn de skaper- uavhengig om det dreier seg om en flerr- eller ettpartistat, parlamentarisk eller diktatorisk regjeringsform

73 Borgernes Europa 73 snakker om nasjonale symboler, men jeg vil argumentere for at Europa, med blant annet europeisk og euro som avledet av dette, kan betraktes som ordsymbol i EU-sammenheng. Begrepene skal vekke positive assosiasjoner hos borgerne, og slik uttrykket nasjon impliserer følelser av dybde og fylde, kan EU gjennom blant annet gjennom ordsymboler og andre moderne symboler, fremstå som noe verdifullt for EU-borgerne 76. De europeiske symbolene bør i størst mulig grad gjøres levende for å kunne bidra til å etablere en kollektiv europeisk identitet. Jeg vil for eksempel anse den europeiske hymnen som et nærmest dødt symbol. EU har formulert hvilke assosiasjoner Ode til Gleden er ment å frembringe, men så lenge man har valgt å benytte en hymne som allerede er kjent og assosiert med noe annet, er dette vanskelig. Det vil nok være mer nærliggende for borgerne å tenke på Beethoven, Østerrike eller klassisk musikk fremfor å tenke på europeisk enhet og mangfold når de hører hymnen. Medlemsstatenes kulturelle og politiske mangfold tatt i betraktning, vil jeg argumentere for at effektive europasymboler må favne vidt og være inkluderende. Symbolenes verdigrunnlag må gi EU-borgerne en rekke tolkningsmuligheter innen en viss ramme. Jeg har ikke funnet at europasymbolene i denne oppgaven utelukkende er oppsummerende, men EU-flagget kan til dels fungere som et eksempel på denne type symboler: EU har definert en rekke verdier flagget kan symbolisere, og EU-borgeren kan velge hvilke verdier han eller hun vil tillegge symbolet. Dette åpner for at når man fritt vil kunne tenke på en eller flere av verdiene flagget skal representere når man ser flagget, og dette vil fortsatt være i tråd med det innholdet man fra EUs side vil kommunisere. Jeg vil betegne slike symboler som oppsummerende europeiske symboler. Et alternativ som også til dels er prøvd ut av EU er som nevnt å la europasymbolene i størst mulig grad være selvrefererende; referere til hendelser direkte knyttet til EUs egen historie i stedet for å forsøke å enes om en felles europeisk historie og kulturarv. (Elias 1994:22). Eksempler på slike ordsymboler er franskmennenes bruk av la France og America av amerikanerne som et verbalt symbol på et kollektiv vesen med numinøse kvaliteter. I et annet språk kan det tilsvarende navnet brukes med helt andre og ofte negative konnotasjoner. 76 Aagedal (2003) argumenterer for at ordet union imidlertid vekker negative følelser innnenfor den nasjonale myten i Norge. En politisk integrasjon i nasjonalstaten i en overnasjonal union vil i Norge kunne oppfattes som en reversering av den nasjonale frigjøringsprosessen. Inge Lønning, som var sentral i Ja-kampanjen på 1990-tallet, mente at assosiasjonenen til selve unionsbegrepet var med på å bestemme utfallet av folkeavstemmingen i 1994 (Aagedal 2003).

74 74 Kapittel 3 Ut fra de EU-dokumentene jeg har tatt for meg i dette kapitlet, kan synes som om EU allerede med Deklarasjonen om en europeisk identitet definerte at kulturelle særtrekk kunne bevares nasjonalt, i de respektive medlemsstater, mens man på europeisk nivå ble enige om en felles politisk arv basert på mer universelle verdier som blant annet respekt for menneskerettigheter (Bull. EC :119). Universelle, og ikke i like stor grad kulturelle fellestrekk som språk og religion, ble definert som fundamentale verdier en europeisk identitet kunne bygges på. Funnene jeg har gjort i forhold til Borgernes Europa vitner om en lite enhetlig strategi fra EU de første årene man forsøkte å bygge en europeisk identitet. I forhold til det teoretiske hovedskillet i denne oppgaven, vil jeg hevde at man i EUs symbolstrategi både finner referanser til fellesskapet som går langt tilbake i tid og symboler med referanser myntet på å inkludere borgerne mer aktivt i prosjektet. Det sistnevnte aspektet er likevel mindre tydelig i den første perioden av EUs symbolstrategi som jeg har omtalt i dette kapitlet. Det synes som om EU i større grad nå vektlegger det jeg over har betegnet som selvreferende europasymboler og et universelt verdigrunnlag fremfor europasymboler med eldgamle europeiske referanser med spesifikke kulturelle kjennetegn. Er dette en tendens som er vedvarende? EUs satsing på et universelt verdigrunnlag vil jeg komme nærmere inn på når jeg i neste kapittel diskuterer vektleggingen av europeiske rettigheter for å knytte borgerne nærmere EU.

75 Kapittel 4 Unionsborgerskapet 4.1 Innledning Penalty for failure is that citizenship of the Union may appear to be a distant concept for citizens engendering confusion as to its means and objects even fuelling anti EU-feelings (COM (97) 230 Final: 6). Statsborgerskap, med de juridiske rettigheter og plikter og den symbolske betydning institusjonen har, kan betraktes som grunnleggende for individers nasjonale identitet. Det moderne begrepet om statsborgerskap har tradisjonelt vært betraktet som medlemskap i nasjonalstaten, og har ikke tidligere vært betraktet som et trekk ved overnasjonale organisasjoner. Selv om nasjonalitetsbegrepet tradisjonelt er benyttet synonymt med statsborgerskapsbegrepet, argumenterer flere teoretikere for at dette ikke betyr at konstruksjonen er sann eller den eneste mulige av den grunn (Wiener 1998:29). Innføringen av et unionsborgerskap reiser spørsmålet om det er mulig å konstruere et medborgerskap ut over det tradisjonelle rammeverket. Sentralt i forhold til problemstillingen for denne oppgaven er hva slags oppfatning av EU-borgeren unionsborgerskapet er basert på og hva slags effekt en slik borgerstatus i EU kan ha for utviklingen av en europeisk identitet. Det empiriske grunnlaget for å redegjøre for utviklingen av unionsborgerskapet er tre rapporter fra Kommisjonen om implementering av unionsborgerskapet, som dekker perioden I tillegg drar jeg veksler på rapportene som danner grunnlaget for Borgernes Europa fordi disse fremhever sosiale og politiske rettigheter som en viktig måte å knytte 77 Kommisjonen er pålagt å rapportere til Parlamentet, Rådet og Den økonomiske og sosiale komite om hvordan bestemmelser knyttet til unionsborgerskapet blir iverksatt. Dette skal skje hvert tredje år. For mer om dette mandatet og valget av disse kildene, se kapittel 1.

76 76 Kapittel 4 borgerne nærmere EU på. Prosessen som dreier seg om tilgang til rettigheter i EU, vil gi innsikt i hvilket grunnlag tilhørighet til unionen er konstruert på. Verdigrunnlaget kan også bidra til å belyse spørsmålet om unionsborgerskapet, og Charteret for fundamentale rettigheter er basert på en kulturell eller politisk forståelse av hvem som er EU-borgere. Først i dette kapitlet diskuterer jeg hvorvidt rettigheter kan gi EU-borgerne en følelse av tilhørighet til EU, samt utfordringer knyttet til at EU ikke definerer noen plikter for innehaverne av borgerskapet. Jeg går deretter inn på hvordan unionsborgerskapet har fungert i praksis, og prøver å si noe om hva slags motivasjon EU la til grunn for å etablere et unionsborgerskap. Deretter går jeg inn på det arbeidet som nå pågår med å vurdere en konstitusjon for EU. Jeg redegjør kort for teoretiske perspektiver på forbindelsen mellom statsborgerskap og identitet, før jeg til slutt i dette kapitlet diskuterer unionsborgerskapet som symbol, og hvordan Smith og Habermas vurderer mulighetene for at dette kan bidra til å etablere en europeisk identitet. 4.2 Europeiske rettigheter og EUs pliktproblem Ideen om unionsborgerskapet ble først lansert i Tindemansrapporten i Rapporten pekte på at rettigheter for EU-borgere burde være en viktig komponent i konstruksjonen av en europeisk union (Bull EC supp.1/76:13). Tindemans poengterer også at beskyttelse av EU-borgernes rettigheter og fundamentale friheter var helt nødvendig etter hvert som EUs makt økte (Bull EC supp.1/76:26). Debatten om unionsborgerskapet ble utløst gjennom et brev av 4. mai 1990 fra den spanske statsminister Felipe Gonzalez til en konferanse som skulle forberede regjeringskonferansen om en politisk union. Det var imidlertid Det spanske forslaget til et europeisk unionsborgerskap, presentert av den spanske regjeringen i oktober samme år, som startet den offisielle prosessen med å formalisere det europeiske unionsborgerskapet 78. Dette forslaget inneholdt essensen av Adonninokomiteens rapporter. Arbeidet med forslaget tok til som et svar på et spørsmål reist av Det europeiske råd i Dublin i 1990: Hvordan skal Unionen integrere og utvide forestillingen om et statsborgerskap for Fellesskapet med de spesielle rettighetene som hører med for borgerne av medlemsstatene? (Græger og Løken 1994:63). 78 For en detaljert oversikt over de sentrale dokumentene i utviklingen av unionsborgerskapet, se Antje Wiener (1999) From Special to Specialized Rights: The politics of Citizenship and Identity in the European Union.

77 Unionsborgerskapet februar 1991 kom det andre spanske forslaget om et unionsborgerskap. I dette forslaget ble det understreket at unionsborgerskapet burde bli en av pilarene i den kommende unionen. Kommisjonen støttet seg til det spanske konseptet for et europeisk unionsborgerskap. Både den spanske regjeringen og Kommisjonen ba om at grunnleggende menneskerettigheter og EUborgernes rettigheter måtte skrives direkte inn i traktaten, og at dette skulle utgjøre grunnlaget for unionsborgerskapet. Kommisjonens forslag lå dessuten meget nært opptil Europaparlamentets Erklæring om grunnleggende rettigheter og friheter fra april 1989 (Greger og Løken 1994:63). Ut over de rettigheter og plikter som fremgår av EU-traktaten, gir unionsborgerskapet i dag følgende særskilte rettigheter 79 : Rett til fritt å ferdes og oppholde seg i Unionen (art.18 TEF) 80. Aktiv og passiv valgrett til Europaparlamentet og kommunevalg uavhengig av bopelsland (art.19 TEF) 81. Man trenger med andre ord ikke være statsborger i landet hvor man ønsker å benytte sin stemmerett. Rett til diplomatisk og konsulær beskyttelse i et tredjeland ved et annet EU-land, når den gjeldende EU-borgerens land ikke er representert (art. 20 TEF) 82. Rett til å klage eller rette en forespørsel til Ombudsmannen og til Parlamentet 83 (Artikkel 21 og 194 TEF) 84. Unionsborgerskapet er grunnlagt på retten til fri ferdsel. Dette er imidlertid en rettighet som EU-borgere innehar vis-à-vis medlemsstatene, og ikke rettigheter som borgerne først og fremst innehar vis-à-vis unionen. Denne rettigheten eksisterte også allerede før unionsborgerskapet ble introdusert. En 79 Rettighetene i del II av avtalen utgjør kjernen i unionsborgerskapet, men er ikke en fullstendig liste. TEU gir borgerne andre rettigheter som dukker opp andre steder i TEU, som for eksempel beskyttelse mot diskriminering på grunn av nasjonalitet. Charteret for fundamentale rettigheter oppsummerer alle disse rettighetene. Dette vil jeg komme tilbake til. 80 Tidligere artikkel 8a. 81 Tidligere artikkel 8b. 82 Tidligere artikkel 8c. 83 Retten til at inngi anmodninger er en rett borgerne i EU samt alle personer med bopel eller hjemsted i en av medlemsstatene har til å forelegge Europaparlamentet en forespørsel eller en klage på et emne som faller inn under områder som EU har ansvaret for og som gjelder den som klager personlig. Parlamentets utvalg for anmodninger avgjør om forespørslene kan antas. Utvalget kan også henvise behandlingen til ombudsmannen. 84 Tidligere artikkel 8d og 138d.

78 78 Kapittel 4 utfordring som flere teoretikere (Shore 2000, Kostakopoulou 2001) peker på, er at denne rettigheten per i dag langt fra er universell eller ubegrenset. Det knytter seg flere utfordringer som spinner ut fra fragmenteringen av statsborgerskapet i det postmoderne samfunn. Dette er utfordringer som henger sammen med blant annet økt mobilitet og migrasjon mellom medlemsstatene i EU. Når mennesker i mye større grad må flytte på seg, blant annet for å ta utdanning og arbeid, vil dette trolig gjøre mennesker mer åpne for nye typer tilknytning til nye enheter (i kontrast til det tradisjonelle statsborgerskapet og tilknytningen til nasjonalstaten). Jeg vil argumentere for at retten til fri ferdsel kan bidra til en etablering av en europeisk identitet, fordi økt ferdsel, mobilitet og utveksling kan bidra til å øke forståelsen mellom EU-borgerne. Gjennom borgernes erfaringer over medlemsstatsgrensene kan erkjennelsen av et europeisk forestilt fellesskap øke. Kommisjonen vektlegger i sin andre rapport om unionsborgerskapet at stemmeretten på sikt vil være det viktigste virkemiddelet for å knytte en forbindelse mellom EU-borgerne og EU (COM (97) 230 Final). Nasjonale lover begrenser ofte stemmerett til kun å gjelde statsborgerne i den respektive nasjonalstat. Stemmeretten i nasjonale og europeiske valg kan bidra til at EUborgerne kan føle seg som en del av EUs politiske fellesskap, og på sikt bidra til å dra EU-borgerne inn i et europeisk kommunikativt fellesskap, som Habermas argumenterer for. Ved å gjøre EU-borgerne i stand til å ta del i det politiske liv, kan stemmeretten stimulere demokratisk deltakelse på europeisk nivå. Græger og Løken (1994) argumenterer imidlertid for at det å stemme ved et valg hvert femte år i seg selv er for periodisk og indirekte til å skape noen dypere følelse av tilhørighet utover valgdagsfellesskapet. Retten til å klage til Europaparlamentet og til å kontakte Ombudsmannen kan betegnes som ikke-juridiske mekanismer som skal beskytte rettighetene til EU-borgerne (COM (97) 230 Final:12). Ombudsmannen skal gjøre EUs institusjoner mer åpne og demokratiske. Retten til å klage til Parlamentet er derimot ikke en ny rettighet, men kan spores helt tilbake til 1953 (COM (97) 230 Final:12). Den største betydningen denne endringen kan ha i forhold til å etablere en forbindelse mellom EU-borgerne og EU-institusjonene, er at man har oppgradert rettigheten fra å være en institusjonell praksis til å bli en rettighet med juridisk basis. Klagene fra EU-borgere til disse institusjonene har vært begrenset. I tillegg peker Kommisjonen på at en rekke klager ikke når frem til den rette instans i EU-systemet. Dersom klager fra misfornøyde EU-borgere ikke når frem og ikke blir behandlet, kan disse institusjonene få motsatt effekt av det som var intensjonen. I stedet for å skape nærhet kan man oppnå den motsatte virkningen, og Unionen kan slik fremstå som fjernere fra

79 Unionsborgerskapet 79 hverdagslivet til EU-borgerne. Disse instansene vil også kunne gi EU et bilde av hvordan EUs politikk oppleves av borgerne. Dersom borgerne i større grad blir stimulert til å kontakte de rette instanser når det er noe galt, kan disse institusjonene i prinsippet bidra til å åpne for et kommunikasjonsfellesskap på EU-nivå. Ifølge Marshall er plikter nødvendige både for å oppnå integrasjon og en følelse av samhørighet: if citizenship is invoked in the defence of rights, the corresponding duties cannot be ignored (Marshall i Barbalet 1988:82). Er det så grunnlag for å hevde at en utvidelse av rettigheter alene vil knytte borgerne nærmere EU? Weiler er kritisk til tesen om at rettigheter automatisk skaper nærhet:... this huge privilege and power that citizenship has, traditionally, come with duties not simply a duty to obey norms (that falls on non-citizens, too) but a duty of loyalty to that polity with well known classical manifestations (Weiler 1998:6). Et sentralt moment i Habermas perspektiv er behovet for mekanismer som bekrefter forbindelsen mellom borgerne og den offentlige myndighet. Dersom disse mangler, mister det offentlige styret sin legitimitet. En kan argumentere for at dette problemet vil være det samme på europeisk nivå. En slik forbindelsesmekanisme kan imidlertid ligge i en utvikling av plikter, og det kan synes som om artikkel 22 i TEF åpner for muligheten for en utvidelse av unionsborgerskapet som institusjon. Der heter det at Rådet kan vedta bestemmelser med sikte på å styrke eller utvide rettighetene omhandlet i denne del. Dersom en utvidelse på sikt også vil gjelde plikter, vil unionsborgerskapet fremstå som en sterkere konstruksjon i forhold til etableringen av en kollektiv identitet på europeisk nivå. 4.3 Unionsborgerskapet i praksis I EUs offisielle presentasjon og i artiklene som innfører unionsborgerskapet i traktaten, vektlegges den nære forbindelsen med en europeisk identitet: Indførelsen af unionsborgerskab har til hensigt at styrke og fremme den europeiske identitet ved at inddrage borgerne mere i Fællesskabets integrations proces (Artikkel 17 TEF) 85. De tre rapportene fra Kommisjonen som vurderte implementeringen av unionsborgerskapet, kan belyse hvilken rolle EU mente unionsborgerskapet skulle spille i forhold til en europeisk identitet. 85 Tidligere artikkel 8.

80 80 Kapittel 4 Den første rapporten fra Kommisjonen forelå 21. desember 1993, bare noen måneder etter at TEU ble signert 86. I rapporten understreker Kommisjonen at unionsborgerskapet er ett av de mest betydningsfulle stegene mot integrasjon (COM (93) 702 Final:1). Kommisjonen fremhever her at de nye bestemmelsene knyttet til unionsborgerskapet bekrefter at Romatraktaten ikke ensidig fokuserer på økonomiske forhold. Kommisjonen mener at dette også ble understreket med navneskiftet fra EF til EU. I rapporten slås det fast at unionsborgerskapet etablerer en unik politisk forbindelse mellom borgerne og Unionen: For the first time, the Treaty has created a direct political link between the citizens of the Member States and the European Union such as never existed with the Community, with the aim of fostering a sense of identity with the Union (COM (93) 702 Final: 2). Den sentrale plasseringen av unionsborgerskapet, rett etter introduksjonen i Romatraktaten, beviser ifølge Kommisjonen hvor viktig denne tilføyelsen er: Thus, citizenship of the Union appears in the Treaty even before the four freedoms which together make up the internal market (COM (93) 702 Final: 2). Kommisjonen understreker at EU-borgerne skal underlegges de plikter som Romatraktaten fastsetter, men hva disse er spesifiseres som nevnt ikke. Kommisjonen tok imidlertid høyde for at rettighetene som unionsborgerskapet gir EU-borgerne kunne endres på eller utfylles i fremtiden. Et poeng i forhold til potensialet for unionsborgerskapet som identitetsmarkør, er at Kommisjonen fremhever nettopp det dynamiske særpreget ved disse bestemmelsene: This is plainly spelt out in Article 8E itself, in so far as it envisages that these provisions be strengthened or supplemented in the future (COM 93) 702 Final:2). Den andre rapporten om unionsborgerskapet fra Kommisjonen kom i mai Også i denne understreker Kommisjonen at unionsborgerskapet skulle bidra til å fremme ideen om en europeisk identitet: Citizenship of the Union conferred on nationals of all Member States is meant to make the process of European integration more relevant to individual citizens by increasing their participation, strengthening the protection of their rights and promoting the idea of an European Identity (COM (97) 230 Final: 6). 86 Traktat om europeisk union trådte ikke i kraft 1. januar som planlagt, men ble utsatt til 1. november 1993 på grunn av det danske nei-et i den første folkeavstemmingen.

81 Unionsborgerskapet 81 Denne rapporten viser at implementeringen av de nye rettighetene ikke bare var en suksesshistorie. For eksempel var valgdeltakelsen ved Parlamentsvalget i gjennomsnitt på prosent for ikke-borgere 87, og bare en ikke-nasjonal EU-borger ble valgt i den medlemsstaten hun var bosatt 88. Ombudsmannen mottok 1140 klager 89. Fra 1993/94 til første parlamentariske halvår 1996/97 mottok parlamentet 4131 petisjoner. Kommisjonen fremhever at disse i noe tilfeller første til at nasjonale lover ble endret og internasjonale avtaler tegnet. Disse blandede erfaringene med de nye rettighetene kan bidra til å belyse poenget med et såkalt forventningsgap for EU-borgerne. Noen kritikere (Føllesdal 2001, Weiler 1998) har argumentert for at dersom unionsborgerskapet bidrar til å belyse det demokratiske underskuddet i EU, kan man oppnå en stikk motsatt effekt av å bringe borgerne nærmere EU og hverandre. Poenget er at en økning i antall rettigheter kan få en omvendt psykologisk effekt. EU kan fremstå som en trussel borgerne må beskyttes mot gjennom et unionsborgerskap. Unionsborgerskapet kan også bidra til å skape et forventningsgap for EU-borgerne (Kostakopoulou 2001:57). Dersom rettighetene i seg selv skal bidra til en etablering av en europeisk identitet, må de ikke oppfattes som rettigheter som kun eksisterer på papiret, men som rettigheter med en reell, praktisk betydning for EU-borgerne. For eksempel viste denne rapporten at bare 34 prosent av klagene Ombudsmannen mottok lå innenfor hans mandat (COM (97) 230 Final:13). Et sentralt poeng hos Kommisjonen var også at unionsborgerskapet hadde økt borgernes forventninger med hensyn til hva de hadde krav på, og Kommisjonen peker på farene dersom rettighetene ikke følges opp: Citizens are entitled to be aware of these rights and to have them honoured in practice by the Member States. Otherwise citizens will regard the EU citizenship as a vague and distant concept (COM (97) 230 Final:4). Til tross for en lav valgdeltakelse, konkluderer Kommisjonen med at stemmeretten i EU kan bli et viktig virkemiddel for å styrke en europeisk identitet: But the benefits that may ensure from its application, in terms of a 87 Direktiv 93/109 ble anvendt under valget i juni 1994 og under de første valgene i de tre nye medlemsstatene i september 1995 og oktober 1996 (COM (97) 230 Final:9). Antall ikkenasjonale som valgte å benytte stemmeretten i medlemsstaten de oppholdt seg i, varierte mellom prosent i Irland, hvor denne retten har vært til stede siden 1979, til 1.55 prosent i Hellas. Kommisjonen understreket at den lave valgdeltakelsen for ikke-nasjonale må sees i lys av den stadig synkende deltakelsen også for nasjonale i parlamentsvalgene, fra 63 prosent i 1979 til 56,5 prosent i 1994 (COM (97) 230 Final:9). 88 Ms. Wilmya Zimmermann, nederlandsk statsborger som oppholdt seg i Tyskland (COM (97) 230 Final: 9). 89 I perioden fra han trådte inn i embetet 12. juli 1995 frem til desember 1996 (COM (97) 230 Final:13).

82 82 Kapittel 4 greater integration of Union citizens in their host Member State are most likely to be felt in the longer term (COM (97) 230 Final:11). I denne rapporten fremmes flere forslag til hvordan man kan øke borgernes bevissthet om de nye rettighetene 90. Kommisjonen anbefalte to handlingsplaner for å sørge for at bestemmelsene som ligger i unionsborgerskapet skulle bli gjennomført: 1. En permanent anstrengelse for å gi borgerne tilgang på enkel informasjon om de rettighetene de har. 2. En spesiell anstrengelse fra Kommisjonen og medlemsstatene for å sørge for at rettighetene blir implementert (COM (97) 230 Final:4). Målet om at unionsborgerskapet skulle være et dynamisk konsept følges også opp i rapport nummer to. Et viktig poeng fra Kommisjonen også her at borgerne må stå sentralt i integrasjonsprosessen: Whether new rights are added or the present ones simply reinforced, citizens concerns must remain in the forefront of European Integration, if a closer union between the people of Europe is ever to be achieved (COM (97) 230 Final: 6). Den tredje i rekken av rapporter om unionsborgerskapet kom i september 2001, og hadde et bredere perspektiv enn de to første. Denne rapporten vurderer fremskritt som er gjort i forhold til unionsborgerskapet. Også her er målsettingen om at unionsborgerskapet skal bidra til å etablere en europeisk identitet tydelig: Citizenship of the Union is both a source of legitimation of the process of European integration, by reinforcing the participation of citizens, and a fundamental factor in the creation among citizens of a sense of belonging to 90 For å få flere EU-borgere til å benytte stemmeretten sin, anbefaler Kommisjonen at EU i større grad benytter informasjonskampanjer for å fokusere på hvor viktig det er at borgerne deltar i det politiske liv både lokalt og på det europeiske nivå. Opplysningskampanjen Borger i EU var en av tre store prioriterte informasjonstiltak som Kommisjonen hadde innledet året før (november 1996). De to andre var Den europeiske valuta, Euroen og La oss bygge Europa sammen. Kampanjen ble gjennomført i samarbeid med Europaparlamentet som et supplement til medlemsstatenes informasjonsprogrammer. Formålet med kampanjen var å nå frem til alle borgere i EU, slik at flest muligt bliver klar over, hvilke rettigheder og muligheder de har i EU, takket være det indre marked og de øvrige EU- politikker, og at de kan få faktuelle oplysninger om, hvordan de kan drage fordele heraf. Opplysningskampanjen gikk ut på å gi praktiske opplysninger i form av en rekke brosjyrer og detaljerte opplysningsblad, som inneholder rene faktaopplysninger om borgernes rettigheter og muligheter i alle medlemsstatene. Brosjyrene og opplysningsbladene ble gjort tilgjengelig for borgerne via Internett og cd-rom. I tillegg til dette tok nasjonale myndigheter også ansvar for å distribuere materialet gjennom egne nasjonale nettverk (EU Bull ).

83 Unionsborgerskapet 83 the European Union and of having a genuine European identity (COM (2001) 506 Final: 7). Et gjennomgående tema også i den tredje rapporten er problemer knyttet til mangelen på informasjon om EUs aktiviteter. Kommisjonen støtter sine funn blant annet på antall klager levert til Ombudsmannen og petisjoner levert til Parlamentet. Antall klager til Ombudsmannen økte jevnt i perioden 1997 til 1999, og sammen med en rekke klager som ble levert til feil instans i EUsystemet, ble dette betraktet som et signal på at borgerne ikke var bevisst sine rettigheter 91 : The large number of petitions that are deemed inadmissible suggest that the public does not have a clear idea of the powers of the European Union and the rights that Union citizenship confers (COM (2001) 506 Final:4). Kommisjonen mottar også et stort antall brev fra mennesker som lurer på hvordan de kan bli EU-borgere uten først å være statsborger i en medlemsstat (COM (2001) 506 Final:7). Kommisjonen peker på at informasjonsmangel fører til at EU-borgere tror både makten og ansvaret til EU og Kommisjonen er langt større og mer omfattende enn hva som er tilfelle. Kommisjonen pekte på at konkrete tiltak for å bøte på dette, som for eksempel informasjonsprosjektene Europe Direct og Signpost Service, er viktige for å gi borgerne informasjon på desentralisert basis 92. Disse prosjektene skulle også gjøre de europeiske institusjoner i stand til å få rede på hvilke problemer EU-borgerne møter når de skal utøve sine rettigheter. To tekster blir av Kommisjonen fremhevet som viktige nyvinninger i denne perioden: Direktivet for at unionsborgere og deres familie fritt skal kunne flytte og bosette seg innen EU (Artiklene 12, 18 (2), 40, 44 og 52 i TEU) og Charteret om fundamentale rettigheter i Unionen 93. Kommisjonen legger vekt på at retten til opphold og bevegelse er en sentral rettighet i unionsborgerskapet, og at kravet til økonomisk aktivitet var en arv fra klager i 1997, 1372 i 1998 og 1577 i Det viste seg imidlertid at om lag 70 prosent av disse klagene ikke falt inn under Ombudsmannens mandat (COM (2001) 506 Final:4). Med andre ord viste de årlige rapportene fra samme periode en høy prosentandel av såkalte inadmissible klager: 73 prosent i 1997 og 1999 og 69 prosent i 1998 (COM (2001) 506 Final:20). 92 Både Europe Direct og Singpost Service er deler av informasjonsprosjektet Dialogue with Citizens and Business, som er etterfølgeren til Borger i EU. Europe Direct er et telefonsenter satt opp for å gi EU-borgere informasjon i generelle spørsmål om Kommisjonen og andre EU institusjoner. Signpost Service gir juridisk hjelp knyttet til problemer EUborgerne måtte ha når de skal utøve sine rettigheter i Fellesmarkedet (COM (2001) 506 Final:27). 93 Det ble publisert for første gang i the Official Journal of the European Communities, OJC 364.

84 84 Kapittel 4 fortiden som man ikke ønsket å videreføre. Den viktigste endringen som ble introdusert gjennom det nye direktivet om oppholdsrett, var at EU-borgere etter fire år med uavbrutt opphold, skulle få permanent oppholdsrett i vertsmedlemsstaten (COM (2001) 506 Final:2). Retten til å oppholde seg i andre medlemsstater ble med dette endret fra å gjelde i hovedsak økonomiske aktive personer til også å omfatte studenter, økonomiske inaktive personer og pensjonister. Fra å være en union hvor EU-borgerne kun var økonomiske aktører, ser man her en overgang til et EU bestående av borgere definert som politiske aktører. Kommisjonen mente at det nye direktivet også ville gjøre det enklere for EU-borgerne å utøve sine rettigheter og samtidig gjøre reglene enklere å forstå for EU-borgerne: As a result the practical significance of citizenship of the Union will be enhanced in the eyes of the many nationals of Member States who exercise the right of free movement in varying periods of time (COM (2001) 506 Final: 13). Arbeidet med europeiske rettigheter har imidlertid kommet ett steg lengre enn hva unionsborgerskapet som jeg har redegjort for over viser. EU har samlet alle EU-borgernes rettigheter i et spesielt dokument og et Konvent jobber, som nevnt innledningsvis, med å vurdere en fremtidig konstitusjon for Europa. Dette arbeidet er ikke avsluttet, men jeg vil under kort redegjøre for dette arbeidet og hvilke implikasjoner dette kan få for en europeisk identitet. 4.4 Mot en europeisk konstitusjon 94? Hva har vært EUs intensjoner med å samle rettighetene og vurdere en europeisk konstitusjon? Og kan dette arbeidet si noe om hva slags europeisk identitet man i EU nå jobber mot? Betydningen en nasjonal konstitusjon kan ha, belyser den potensielle symbolkraft i en konstitusjon på europeisk nivå. Joseph H. Weiler peker i artikkelen European Democracy and the Principle of Constitutional Tolerance: The Soul of Europe på at mennesker oppfatter at nasjonale konstitusjoner gjør noe mer enn bare å strukturere forholdet mellom offentlige myndigheter og individer eller mellom staten og andre agenter: Our constitutions are said to encapsulate fundamental values of the polity and this, in turn, is said to be a reflection of our collective identity as a people, as a nation, as a state, as a community, as a Union (Weiler 2001:48). Vi er med andre ord stolte av nasjonale konstitusjoner fordi de begrenser makt og beskytter grunnleggende verdier: and they define a collective 94 Jeg gjør i denne oppgaven ikke et begrepsmessig skille mellom grunnlov og konstitusjon.

85 Unionsborgerskapet 85 identity which does not make us feel queasy the same way some forms of ethnic identity might 95 (Weiler 2001:48). Under regjeringskonferansen i Køln 3. og 4. juni 1999 ble behovet for et dokument som kunne gjøre rettighetene i EU mer synlige og tydelige for EUborgerne diskutert (COM (2001) 506 Final: 2). For å få til dette nedsatte konferansen en ad hoc-komité med representanter for Europaparlamentet, nasjonalforsamlinger og Kommisjonen 96 (COM (2001) 506 Final:3). Fra 17. desember 1999 til 2. oktober 2000 produserte ad hoc-komiteen en tekst som av Kommisjonen ble betegnet som både ambisiøs og innovativ, men samtidig pragmatisk. Sluttresultatet, Charteret for fundamentale rettigheter, ble proklamert av Parlamentet, Rådet og Kommisjonen i en seremoni ved Det europeiske råd i Nice 7. desember Rådet håpet at dette dokumentet også skulle bidra til å skape en offentlig debatt om Europa (COM (2001) 506 Final: 22). Charteret samler for første gang i en enkel tekst alle sivile, politiske og økonomiske rettigheter som EU-borgere har: This makes it the first instrument for fundamental rights at international level which properly reflects their indivisibility (COM (2001) 506 Final: 21). Alle disse rettighetene eksisterte imidlertid forut for Charteret både i andre EU-traktater og i menneskerettighetstraktater 97. Charteret består av 54 artikler. Artiklene er 95 Weiler gjør i den overnevnte artikkelen et poeng av å peke på ironien ved konstitusjonell patriotisme: while appropriately suspicious of old nations of organic and ethnic identity, at the very same time implicitly celebrates a supposed unique moral identity, wisdom, and yes, superiority, of the authors of the constitution, the people, the constitutional demos, when it wears the hat of the constituent power, and naturally, of those who interpret it (Weiler 2001:50). Weiler peker på at utfordringen er å beholde det gode i en konstitusjonell tradisjon og samtidig holde den samme tradisjonen under skeptisk kontroll. 91 Ad hoc-komiteen, som også ble kalt Konventet, bestod av 62 medlemmer fra fire kategorier: 16 representanter fra Europaparlamentet, 30 fra nasjonale parlamenter, 15 statsoverhoder og en representant fra Kommisjonen. I forhandlingene deltok også representanter fra den europeiske domstolen og fra det europeiske råd. Den økonomiske og sosiale komite, Regionskomiteen og Ombudsmannen var også invitert til å bidra med sine meninger. Konventet hørte også representanter fra søkerland til EU. Ett nytt aspekt ved arbeidsmetoden til Konventet var fokus på åpenhet. Dette ble gjort blant annet med å åpne en hjemmeside på Internett. Det europeiske råds møte i Tampere fastslo at høringer og dokumenter knyttet til disse høringene skulle være offentlige. Mr. Roman Herzog ledet komiteen, og i oktober 2000 oppnådde utkastet for Charteret bred enighet i komiteen og ble videresent til presidenten for Rådet. På et uformelt møte i Biarritz, oktober 2000, ble stats- og regjeringsoverhodene i EU enstemmig enige om utkastet. Kommisjonen proklamerte sin støtte for forslaget i to kommunikasjoner, publisert i september og oktober 2000 (COM (2001) 506 Final:21). 97 Blant annet i TEU, artikkel 6, første ledd (tidligere artikkel F) er dette tydelig: The Union is founded in the principles of liberty, democracy, respect for human rights and fundamental freedoms, and the rule of law, principles which are common to the Member States. Denne artikkelen omhandler selve verdigrunnlaget for traktaten. I annet ledd i samme artikkel

86 86 Kapittel 4 gruppert rundt seks fundamentale verdier: respekt, friheter, likhet, solidaritet, borgerrettigheter og rettferdighet. Forordet til Charteret viser at EU her vektlegger universelle verdier basert på demokratiske prinsipper: Conscious of its spiritual and moral heritage, the Union is founded on the indivisible, universal values of human dignity, freedom, equality and solidarity: it is based on the principles of democracy and the rule of law. It places the individual at the heart of its activities, by establishing the citizenship of the Union and by creating an area of freedom, security and justice. Kapittel 5 i Charteret lister opp rettighetene fra del II av unionsborgerskapsartiklene i TEF: Retten til å stå som kandidat i lokale valg (Artikkel 40) og valg til Europaparlamentet (Artikkel 39), retten til å levere inn klager til Ombudsmannen (Artikkel 43) og til Europaparlamentet (Artikkel 44), frihet til bevegelse og opphold (Artikkel 45) og diplomatisk og konsulær beskyttelse (Artikkel 46). Dette kapitlet inkluderer også retten til tilgang på dokumenter (Artikkel 45) og retten til god administrasjon (Artikkel 41). Sistnevnte var en ny rettighet som ble introdusert ved Charteret. I tillegg rommer Charteret en rekke nye rettigheter som kan knyttes til utfordringer i et moderne samfunn. Blant disse er forbudet mot kloning av mennesker (Artikkel 2.2), forbudet mot trafficking (Artikkel 5.3) og retten til innsyn i data som er innsamlet om ens egen person (Artikkel 8.2.). I artikkelen The European Charter Between Deep Diversity and Constitutional Patriotism diskuterer John Erik Fossum (2001) hva slags form for forbindelse mellom EU og borgerne som ble lagt frem med Charteret. I en diskusjon om i hvilken grad Charteret reflekterer en forpliktelse til en rettighetsbasert, konstitusjonell patriotisme, slik Habermas argumenterer for, utleder Fossum tre krav som Charteret må oppfylle for å bidra til dette: 1) Charteret må utgjøre en sentral del av EUs konstitusjon, 2) Charteret må sikre personlig og offentlig autonomi, som ligger til grunn for demokrati, 3) Charteret må respektere mangfoldet i EU, fordi også konstitusjonell patriotisme er basert på kulturelle rettigheter, men da en gjensidig respekt for ulike kulturelle livsformer (Fossum 2001:234). Charteret ble ikke inkorporert i traktatverket til EU, og den juridiske status for Charteret vil ikke bli vurdert av regjeringskonferansen før (tidligst) i vektlegges også respekten for fundamentale rettigheter. For en nærmere redegjørelse av forholdet mellom EUs traktater og menneskerettighetene samt betydningen av menneskerettigheter i EU, se Pål Meland (2001): EUs menneskerettighetspolitikk.

87 Unionsborgerskapet I den tredje rapporten fra Kommisjonen om unionsborgerskapet, er imidlertid anbefalingene for Charterets status krystallklar: By virtues of its contents, its careful legal drafting and its legal merit, the Charter should now be incorporated into the Treaties (COM (2001) 506 Final: 23). Charteret har i dag status som en politisk deklarasjon. Augustin Jose Menendez argumenterer i artikkelen A rights-based Europe for at Charteret kan betraktes som en konstitusjonell start som kan føre til en revudering av både målene og de konstitusjonelle prinsippene for EU (Menendez 2002a:42). I forhold til å sikre personlig autonomi er Charterets rettighetskatalog omfattende, men den juridiske betydningen er som vist ikke avgjort. I forordet til Charteret omtales både det ansvar og de plikter som følger med rettighetene EU-borgerne har: Enjoyment of these rights entails responsibilities and duties with regard to other persons, to the human community and to future generations. Selv om dette punktet i forordet vitner om en tradisjonell tilnærming til rettigheter, presiseres det heller ikke her konkret hva slags plikter man vil kreve av borgerne. I hvor stor grad åpner Charteret for at medlemsstatene kan opprettholde nasjonal identitet og ivareta nasjonale særegenheter i EU? Det synes som om de enkelte artiklene er mer åpne i forhold til dette enn hva selve forordet er. Artikkel 22 er et av flere eksempler: The Union shall respect cultural, religious and linguistic diversity (Artikkel 22). Fossum peker på at selv om dette anerkjennes, betyr ikke det at man aktivt vil fremelske det (Fossum 2001:243). Forordet tydeliggjør også hvilke verdier og prinsipper Unionen skal bygge på: The peoples of Europe in creating an ever closer union among them, are resolved to share a peaceful future based on common values. På samme paradoksale måte som de andre europasymbolene jeg har diskutert i denne oppgaven, er Charteret ment å kommunisere og respektere de respektive nasjonale identiteter og de felles verdier EU-borgerne deler: The Union contributes to the preservation and to the development of these common values while respecting the diversity of the cultures and traditions of the people of Europe as well as the national identities of the Member States and the organisation if their public authorities at national, regional and local levels; It seeks to promote balanced and sustainable development and 98 Charteret er så langt ikke inkorporert i EUs traktater, men Konventet skal vurdere dette. Jeg diskuterer ikke Charterets juridiske status i denne oppgaven. For en juridisk analyse av Charterets status samt eksempler på dokumentets potensielle juridiske betydning, se Augustin Jose Menendez (2002b) Legal status and policy implications of the Charter of fundamental Rights of the European Union.

88 88 Kapittel 4 ensures free movement of persons, goods services and capital and the freedom of establishment. Hvorvidt Charteret skal utgjøre en del av en eventuell europeisk konstitusjon skal EUs konstitusjonelle konvent avklare. På toppmøtet i Laeken i Belgia desember 2001 ble det vedtatt å etablere dette konventet, som skal levere forslag til en videreutvikling av EUs funksjonsmåte 99. Konventet består av om lag 100 delegater fra nasjonale regjeringer og nasjonale parlamenter, fra EUparlamentet og EU-kommisjonen, og fra søkerland til EU 100. Med Laekenerklæringen bekrefter EU målsettingen om at EUs insituioner kommer nærmere på borgerne 101. Det første av de tre spørsmålene knyttet til Utfordringer og reformer i en fornyet union er hvordan kan borgerne, og navnlig de unge, bringes nærmere på det europeiske projekt og de europæiske institutioner? 102. Konventet jobber nå blant annet med å lage et utkast til en europeisk konstitusjon som skal forenkle de fire eksisterende traktatene og trolig integrere Charteret for fundamentale rettigheter. Konventet skal frem mot juni 2003 følge opp målsettingene, føre diskusjoner og forfatte et utkast til en grunnleggende konstitusjonell traktat 103. I artikkelen Does Europe Need a Constitution? peker Habermas (1998) på motsetninger i EU relatert til fraværet av nettopp en europeisk konstitusjon: På den ene siden er EU en overnasjonal organisasjon etablert gjennom internasjonale avtaler, men uten en egen konstitusjon. På den annen side skaper EUs institusjoner europeisk lov som er bindende for medlemsstaten, og slik utøver EU en makt som tidligere bare ble utøvet av enkeltstater. Det såkalte demokratiske underskuddet er et resultat av dette. De utøvende institusjonene på europeisk nivå får legitimitet fra medlemsstatenes regjeringer: They are not institutions of the state that itself constitute the act of will on the part of the united citizens of Europe (Habermas 19988:155). 99 Konventet ledes av Valery Giscard d` Estaing (formann) og Giulliano Amato og Jean-Luc Dehaene ( 100 Om konventet på nettsiden: Ben Crum (2003) peker i artikkelen Towards Finality? A preliminary assessment of the achievement of the European Convention" på at Konventet har dreid på mandatet fra Laeken. Spørsmålet om hva som skulle være de grunnleggende momentene ved en europeisk konstitusjon i EU var opprinnelig bare ett av rundt 50 andre spørsmål: By proposing a new Constitutional Treaty, the Convention aims for a fundamental overhaul of the existing Treaty framework (Crum 2003:1). Crum mener Konventet nå jobber med å rydde grunn for en revolusjonær revisjon av Unionen: The grain of the emerging revolution is apparent in the form of its end-product: a Constitutional Treaty that is to replace the existing treaties as the fundamentals of European co-operation (Crum 2003:1).

89 Unionsborgerskapet 89 Habermas peker på at det europeiske passet jeg drøftet i avsnitt 3.5 derfor ikke gir de rettigheter som kjennetegner et demokratisk medborgerskap. Habermas argumenterer imidlertid for at en europeisk konstitusjon kan ha en katalysatoreffekt på integrasjonsprosessen: The ethical-political self understanding of citizens in a democratic community must not be taken as a historical-cultural a priori that makes a democratic will formation possible, but rather as the fluid content of a circulatory process that is generated through the legal institutionalisation of citizen s communication. This is precisely how national identities was formed in modern Europe. Therefore it is to be expected that the political institutions that would be created by a European constitution would have an catalytic effect (Habermas 1998:161). Habermas argumenterer for at EU må dra veksler på den historiske utviklingen i de vesteuropeiske nasjonalstatene, hvor demokrati og nasjonalstaten stabiliserte hverandre i en sirkulær prosess. Dette produserte en civic form for solidaritet som har fungert som sement i nasjonale samfunn: Europe has to apply to itself the logic of the circular creation of state and society that shaped the modern history of European countries (Habermas 2001:17). Kan rettighetene Charteret stipulerer eller en fremtidig konstitusjon (som inkluderer Charteret) fungere som en katalysator for å knytte borgerne nærmere EU, slik Habermas argumenterer for? Hvor vellykket dette er, avhenger i stor grad av skjebnen til Charteret i 2004 når den juridiske statusen skal avgjøres. I Habermas` perspektiv avhenger dette også av at en europeisk offentlig sfære utvikler seg, noe som jeg vil komme inn på under. Charteret er, uavhengig av dette, unikt i EU-sammenheng fordi det for første gang samler alle EU-borgernes rettigheter i ett enkelt dokument. Dette har en viktig praktisk betydning for å etablere et Europa nærmere borgerne. For EU-borgene kan Charteret både gjøre det lettere å orientere seg om og bli stimulert til å ta i bruk sine rettigheter. Med dette utgangpunktet kan rettigheter og plikter knytte borgeren mer direkte til fellesskapet blant annet i kraft av å gi EU-borgerne en følelse av å dele de samme rettighetene. Den nære forbindelsen mellom identitet og medborgerskap på nasjonalt nivå kan bidra til å kaste lys over hvorfor EU har satset på rettigheter og innført et unionsborgerskap for å knytte borgerne nærmere unionen.

90 90 Kapittel Statsborgerskap og identitet Konseptet statsborgerskap er, som vist over, omstridt og en complete or elaborate theory of citizenship does not exist (Wiener 1998: 4). Brubaker definerer nasjonalt statsborgerskap som en utpreget moderne institusjon: through which every state constitutes and perpetually reconstitutes itself as an association of citizens, publicly identifies a set of persons as its members, and residually classifies everyone else in the world as a noncitizen, an alien (1992:xi). For noen teoretikere er det grunnleggende aspektet ved statsborgerskap rettigheter knyttet til medlemsskap i en nasjonalstat, mens andre teoretikere argumenterer for at statsborgerskapet først og fremst dannes og opprettholdes gjennom borgernes aktive deltakelse. I statsborgerskapsteorier har den juridiske og formelle dimensjonen (rettigheter og plikter) vært sterkest vektlagt i den liberalpluralistiske tradisjonen, mens den subjektive dimensjonen (deltakelse og identitet) har vært viktigst i den neo-republikanske og kommunitaristiske tradisjonen. I bred forstand definerer statsborgerskapet en relasjon mellom individet og det politiske samfunn. Statsborgerskapet dreier seg om retten til å tilhøre et politisk samfunn. Dette politiske samfunnet har igjen rett og plikt til å representere samfunnsinteresser som suveren enhet vis-à-vis andre samfunn og vis-à-vis statsborgerne. I artikkelen Citizenship and Social Class fra 1950 definerer T. H. Marshall statsborgerskap som en spesiell type status i samfunnet som tilfaller de som er fullverdige medlemmer (Marshall 1950:10). Det er med andre ord medlemskap i en stat som er betegnende for det moderne statsborgerskap. Ifølge Marshall kan den historiske utviklingen av statsborgerskapsrettigheter i Storbritannia spores fra sivile rettigheter på 1700-tallet via politiske rettigheter på 1800-tallet til sosiale rettigheter på 1900-tallet. Ifølge Marshalls skjema er statsborgerskap blitt oppfattet som en utviklingsprosess hvor utvidelsen går parallelt med utviklingen av nasjonalstaten Marshall peker på hvordan statsborgerskapsrettigheter har utviklet seg fra sivile til politiske og sosiale rettigheter. Shore (2000) argumenterer for at også unionsborgerskapet var ment å ha et evolutionary framework slik det tradisjonelle statsborgerskapet har hatt. Rettigheter for unionsborgerne skulle utvikle seg fra sivile og økonomiske rettigheter til å inkludere politiske og sosiale rettigheter. Jeg vil argumentere for at språket i de tre rapportene fra Kommisjonen om unionsborgerskapet bekrefter dette, med en gjentatt vektlegging av unionsborgerskapets dynamiske natur og av at unionsborgerskapet kan endres i fremtiden. Det har vært en rettighetsutvidelse gjennom Amsterdamtraktaten, men så langt har utvidelsen av rettigheter bare skjedd i begrenset omfang, og den har også fulgt en annen rekkefølge enn det tradisjonelle statsborgerskapet.

91 Unionsborgerskapet 91 Det tradisjonelle statsborgerskapet består ifølge Wiener (1999) av tre grunnleggende elementer: individet, samfunnet (staten) og relasjonen mellom disse to. Statsborgerskapet består også av tre historiske elementer: rettigheter, tilgang og tilhørighet. Rettigheter referer til noe individet har krav på fra samfunnet. Sivile rettigheter er knyttet til individets frihet: ytringsfrihet, tanke- og trosfrihet, rett til å eie eiendom og frihet til å inngå gyldige kontrakter. Politiske rettigheter inkluderer retten til å delta i utøvelsen av politisk makt. Sosiale rettigheter omhandler retten til å motta sosial velferd og sikkerhet, til å dele sosial arv og til å leve som en sivilisert person. Tilgang dreier seg om muligheten til å utøve forholdet mellom borger og samfunn, og kan forstås som tilgang til politisk deltakelse. Tilhørighet er det tredje elementet. Brubaker argumenterer for at statsborgerskap er et sterkt virkemiddel for sosial utstenging: For citizenship is not simply a legal formula; it is an increasingly social and cultural fact. As a powerful instrument for social closure, citizenship occupies a central place in the administrative structure and political culture of the modern nation state and state system (Brubaker 1992:23). Det nasjonale statsborgerskapet har med andre ord en vedvarende inkluderende og ekskluderende karakter. Et medborgerskap definerer hvem som tilhører et politisk fellesskap og hvem som ikke gjør det, hvem som er utenfor og hvem som er innenfor. Internt fungerer institusjonen inkluderende, mens den utad virker ekskluderende. Borgere av en stat har visse rettigheter og plikter (juridisk definert) som ikke-borgere ikke vil ha. Tre dimensjoner står altså sentralt når det gjelder status som borger: Rettigheter/ plikter Deltakelse Identitet Habermas argumenterer imidlertid for at statsborgerskapet begrepsmessig alltid har vært uavhengig av den nasjonale identiteten (Habermas 1994:60). På lignende måte som en konstitusjon kan etableres utenfor rammene til nasjonalstaten, argumenterer Habermas for at heller ikke et medborgerskap nødvendigvis må knyttes til nasjonalstaten. I artikkelen The European Nation-State: On The Past and Future of Sovereignity and Citizenship, peker Habermas (1998) på hvordan prosessen med oppfinnelsen av nasjonen fungerte som katalysator for å gjøre tidlige moderne stater om til demokratiske republikker. Nasjonal selvbevissthet ga den kulturelle

92 92 Kapittel 4 bakgrunnen som førte til at subjects kunne gjøres om til politisk aktive citizens : Belonging to the nation made possible for the first time a relation of solidarity between persons who had been strangers to one another (Habermas 1998:111). Slik ble en ny type legitimering av nasjonalstaten mulig. Denne var basert på en abstrakt form for sosial integrasjon. En kulturell tolkning av politiske rettigheter var nødvendig i nasjonalstatens tidlige fase. Dette fordi en slik tolkning kunne styrke etableringen av et mer abstrakt nivå for sosial integrasjon gjennom et demokratisk statsborgerskap. Den moderne ideen om en nasjon ble brukt for å etablere nasjonalstaten og statsborgerskapet. Bare en nasjonal bevissthet sentrert rundt en følelse av felles opprinnelse, språk og historie, og følelsen av å tilhøre samme folk, kunne gjøre mennesker om til medlemmer av en politisk enhet: The notion for the Volkgeist, the unique spirit of the people - the first truly modern from of collective identity provided the cultural basis for the constitutional state (Habermas 1998:113). Det er i denne prosessen at koblingen mellom det å være medlem i et politisk samfunn og det å være medlem i et kulturelt definert samfunn, oppstår. Som vist i avsnitt 2.7 betegner Habermas denne sammenkoblingen som kunstig. Det er denne kunstige koblingen Habermas tar til orde for å fjerne på europeisk nivå. Gjennom teorien om forfatningspatriotisme kan EU-borgeren knyttes nærmere EU, og unionsborgerskapet kan bidra til dette. I Smiths perspektiv utgjør unionsborgerskapet et for tynt grunnlag for en europeisk identitet. Han argumenterer også for at det er et klart paradoks knyttet til den partikulære (nasjonale) forankringen han mener selve grunnlaget for en fremtidig europeisk identitet har. En overnasjonal europeisk kultur må ifølge Smith konstrueres ut av elementer fra allerede eksisterende nasjonale kulturer. Utfordringen ligger i at nasjonale kulturer er tidsbundne; knyttet til bestemte folk, steder og historiske identiteter. Disse kjennetegnene står ifølge Smith i et motsetningsforhold til det grunnlaget som en kosmopolitisk kultur må bygge på: Herein lies the paradox of any project for a global culture: it must work with materials destined for the very projects which it seeks to supersede - the national identities which are ultimately to be eradicated (Smith 1999:238). Både Habermas og Smiths perspektiver kan tolkes dithen at også plikter må være til stede for å oppnå en sterk nok forbindelse mellom borgerne og EU. Det er derfor påfallende at det kun er EU-borgernes rettigheter og ikke deres plikter som nevnes i unionsborgerskapet. Artikkel 17 (2) tilsier imidlertid at:

93 Unionsborgerskapet 93 citizens under the Union are to enjoy the rights conferred by this Treaty and are to be subject to the duties imposed thereby. Wiener (1999) definerer i artikkelen From Special to Specialized Rights: The politics of Citizenship and Identity in the European Union to typer tilhørighet. Den ene er uformell og basert på identitet. Den andre formen er mer formell og basert på juridiske forbindelser, enten til en enhet basert på prinsippet om jus sanguinis eller jus soli 105. I EU finnes en tredje og ny forbindelse som går utover både jus sanguinis og jus soli. Denne forbindelsen er basert på nasjonalitet fra en av medlemsstatene. TEU definerer medborgerskap i unionen ganske prosaisk: Artikkel 17 (1) stadfester at: Unionsborger er enhver som er statsborger i en medlemsstat. Unionsborgerskap er et supplement til det nasjonale statsborgerskap og trer ikke i stedet for dette. Denne artikkelen gjør det klart at unionsborgerskapet forutsetter statsborgerskap i en medlemsstat og at unionsborgerskapet ikke er et selvstendig medlemskapsstatus. Shaw poengterer at det er medlemsstatene som til syvende og sist bestemmer hvem som får unionsborgerskap: EU citizenship attaches to those with the nationality of the member states and it is prima facie the member states who determine as sovereign states under international law who are their nationals (Shaw 1993:1). Dette poenget er også Kommisjonen opptatt av i sine rapporter: In this new type of multiple citizenship on different levels, citizenship of the Union complements national citizenship, but does not replace it (COM (2001) 506 Final: 7). Begrepet medborgerskap eller statsborgerskap er som vist vanskelig å definere. Begrepet brukes ofte synonymt med ord som nasjonalitet og identitet. Dersom man anvender Habermas perspektiv på unionsborgerskapet og Charteret, vil et sentralt spørsmål bli hvorvidt rettigheter (og på sikt plikter) knyttet til et medlemsskap på europeisk nivå i tilstrekkelig grad kan danne grunnlag for en europeisk identitet. Hva slags verdifellesskap vil et slikt medlemsskap reflektere? Jeg vil komme inn på dette når jeg i det følgende 105 I Frankrike og Tyskland, på linje med resten av kontinental-europa, er statsborgerskap tilskrevet ( ascribed ) barn av statsborgere etter prinsippet jus sanguinis. I kontrast til dette blir statsborgerskap i Storbritannia og Amerika tilskrevet alle personer i territoriet, etter prinsippet jus soli (Brubaker 1992:81). Forskjellen mellom Frankrike og Tyskland er likevel stor, selv om begge land baserer sin lovgivning på jus sanguinis. Forskjellen er knyttet til at fransk lovgivning har en substansiell territorial komponent, mens tysk lovgivning ikke har dette (Brubaker 1992:81). Med andre ord er jus sanguinis-land basert på blodsbånd. Statsborgerskapet blir etter dette prinsippet overført fra far til barn, uavhengig av fødested. Jus soli er basert på tilknytning til territoriet. De fleste vesteuropeiske jus sanguinis-land har elementer av jus soli, uten å gå så langt som Frankrike.

94 94 Kapittel 4 drøfter hvorvidt unionsborgerskapet kan ha en symbolsk betydning, og undersøker hva slags europeisk identitet rettigheter på europeisk nivå kan stimulere. 4.6 Symbol på overnasjonalt medlemskap Politiske rettigheter knyttet til deltakelse og kommunikasjon kan defineres som kjernen i et statsborgerskap. Habermas argumenterer for at status som statsborger ikke bare definerer medlemskap i den statlige organisasjon, men også statsborgerlige rettigheter og plikter (Habermas 1994). Som vist i avsnitt 2.5 betrakter også Smith juridiske rettigheter og plikter som et grunnleggende trekk ved identitet på nasjonalt nivå (Smith 1991:14). I Smiths perspektiv er en kollektiv identitet som i hovedsak baserer seg på demokratiske rettigheter og deltakelse for tynn til å opprette en varig og sterk binding mellom EU-borgerne og EU. Som tidligere poengtert mener Smith at den nasjonale identitet er den sterkeste identitetsmarkøren for europeere i dag. En politisk basert solidaritet på europeisk nivå vil i Smiths perspektiv bli møtt av en sterk nasjonal motstand. Mange av de rettighetene som unionsborgerskapet gir, er også allerede sikret individet gjennom nasjonal lovgivning. Medlemsstatene, og ikke EU, ivaretar de rettigheter som er definert på overnasjonalt nivå, og medlemsstatene definerer juridisk hvem deres medlemmer skal være gjennom nasjonale statsborgerskap. Mens man kan argumentere for at basis for og legitimering av medlemskapsrettigheter er skiftet til et overnasjonalt nivå, så er medlemskapet i seg selv ikke organisert på noen genuin ny måte. Til tross for innføringen av unionsborgerskapet hviler ansvaret for å tilfredsstille og sørge for borgenes individuelle rettigheter fortsatt hos nasjonalstatene. Til støtte for Smiths perspektiv kan det også anføres at katalogen over rettigheter knyttet til unionsborgerskapet i utgangspunktet er begrenset, spesifikk og knapt kan sammenlignes med tradisjonelle, nasjonale oppfatninger av statsborgerskap. Det er heller ingenting i Maastrichttraktaten som erstatter nasjonalt statsborgerskap 106. Unionsborgerskapet mangler de tradisjonelle kjennetegn som et moderne, liberalt statsborgerskapskonsept omfatter. Unionsborgerskapet gir ikke fullstendig rett til demokratisk deltakelse eller representasjon, og det blir gitt 106 Shaw (1993) argumenterer for at dette ble bekreftet av det Det europeiske råd etter den første folkeavstemmingen om medlemsskap i Danmark: One of the key concessions made to Danish sensibilities after the first referendum which narrowly rejected the Treaty of Maastricht, was a declaratory confirmation by the European Council that nothing in the provisions of the Treaty of Maastricht in any way displaces national membership (Shaw 1993:1). Dette ble senere nedfelt i revisjonen av Amsterdamtraktaten.

95 Unionsborgerskapet 95 på grunnlag av nasjonalitet i en medlemsstat og ikke på grunnlag av en europeisk nasjonalitet. Med andre ord: En særskilt europeisk politisk eller sosiokulturell dimensjon synes å mangle 107. Habermas mener nasjonal motstand vil bli svekket av den økende globaliseringen av samfunnet. Smith anerkjenner at offentlige kommunikasjon i bred forstand (media, transport, telekommunikasjon og så videre) i dag overskrider nasjonale grenser. Smith setter i motsetning til Habermas spørsmålstegn ved om det er noe genuint nytt ved denne såkalte globaliserende kulturen og om grenseoverskridende prosesser i så fall kan bidra til å forene ulike befolkninger på noe mer enn en overflatisk måte (Smith 1999:235). Smith er skeptisk til om en kosmopolitisk kultur, overnasjonal i form og innhold, kan ha en omfattende innvirkning på mulighetene for en europeisk identitet. Som vist i kapittel 2 kan forfatningspatriotisme blomstre i en politisk form for integrasjon hvor borgerne har en felles oppfatning av hvilke moralske normer som er gyldige: To these requirements belongs conditions in which ethical-political selfunderstanding of citizens can also develop and be reproduced communicatively but not a collective identity that is independent of the democratic process itself, and, as such, exists prior to that process. What unites a nation of citizens, as opposed to a Volksnation, is not some primoridal substrate, but rather an intersubjectively shared context of possible mutual understanding (Habermas 1998:159). Habermas argumenterer som vist for at den kollektive identiteten til en nasjon av borgere må ha en annen basis enn et etnisk grunnlag, dersom den demokratiske prosessen skal garantere den sosiale integrasjonen av et stadig mer differensiert samfunn. Den eneste måte dette kan gjennomføres på er at majoritetskulturen (eller den dominerende kulturen) løsriver seg fra den politiske kulturen som deles av alle borgerne: If in the democratic political community various cultural, religious, and ethic forms of life are to exist among and with each other on equal terms, 107 Wiener (1999) argumenterer for at dette reiser spørsmål relatert til hvordan grensene for tilhørighet skal defineres. Dekolonisering, migrasjon og mobilisering av sosiale bevegelser rundt spørsmål som rase, kjønn og etnisitet har pekt mot andre grenser enn nasjonalstatens grenser og har mobilisert andre identiteter enn nasjonale. Wiener argumenterer derfor for at The language of citizenship er utdatert, og at eksklusive definisjoner av statsborgerskap må forandres.

96 96 Kapittel 4 then the majority culture must become sufficiently detached from its traditional, historically explicable fusion with the political culture shared by all citizens (Habermas 1998:160). Habermas (2001) går i artikkelen Why Europe needs a Constitution imot euroskeptikere som argumenterer mot et skifte i EUs legitimitetsbasis fordi EU mangler et europeisk folk : A nation of citizens must not be confused with a community of fate shaped by a common descent, language and history. This confusion fails to capture the voluntaristic character of a civic nation, the collective identity, which exist neither independent of nor prior to the democratic process from which it springs. Such a civic, as opposed to ethnic concept of the nation, reflects both the actual historical trajectory of the European nation-states and the fact that democratic citizenship establishes an abstract, legally mediated solidarity between strangers (Habermas 2001:15). Habermas argumenterer for at en slik solidaritet blant mennesker som er fremmede for hverandre også kan utvikle seg utenfor rammene av nasjonalstaten 108. For å få dette til må de kunstige forholdene som gjorde at en nasjonal bevissthet kunne oppstå i nasjonalstatene, taes i bruk også utenfor nasjonalstatene. På europeisk nivå gjelder dette fremveksten av et europeisk sivilt samfunn, konstruksjonen av en europeisk offentlig sfære og formingen av en politisk kultur som kan deles av alle EU-borgerne 109 (Habermas 2001:16). Med en europeisk offentlig sfære mener Habermas følgende: a network that gives citizens of all member states an equal opportunity to take part in an encompassing process of focused political communication Habermas argumenterer for at EU må dra veksler på den historiske utviklingen i de vest europeiske nasjonalstatene hvor demokrati og nasjonalstaten stabiliserte hverandre i en sirkulær prosess. Dette produserte en civic form for solidaritet som har fungert som sement i nasjonale samfunn: Europe has to apply to itself the logic of the circular creation of state and society that shaped the modern history of European countries (Habermas 2001:17). 109 Habermas argumenterer for at en europeisk konstitusjon kan ha en katalysatoreffekt på denne prosessen fordi den kan bidra til å etablere en europeisk offentlighet: Given the political will, there is no a priori reason it cannot create the politically necessary Communicative context once the constitutional basis for such an context has been laid down (Habermas 1998:161). En europeisk konstitusjon vil fostre en maktforskyvning i EU. Habermas ser for seg at det politiske fokus vil flyttes seg fra nasjonale hovedsteder til Brüssel: Relevant interests formed along lines of political ideology, economic sector, occupational position, social class, religion and gender would moreover fuse across national boundaries (Habermas 2001:17). Slik mener Habermas at dagens territoriale prinsipp for organisering vil bli erstattet av en mer funksjonell organisering. 110 Forskjellen ligger imidlertid i at Habermas mener at man ikke trenger oversette dette til et felles språk for at det skal gi mening: The fact that these multiple, horizontal flows of

97 Unionsborgerskapet 97 (Habemas 2001:17). En europeisk offentlighet må være fundert på en politisk kultur som alle EU-borgerne deler (Habermas 2001:19). Jeg vil argumentere for at EUs retorikk med hensyn til rettigheter, spesielt i Kommisjonens tre rapporter om unionsborgerskapet som jeg har drøftet i denne oppgaven, viser at man fra EU-hold har tanker som beveger seg i en retning som er forenlig med Habermas perspektiv. Rettigheter har vært betraktet som et middel for å knytte borgerne nærmere EU og stimulerer til en mer aktiv deltakelse i en form for europeisk kommunikasjonsfellesskap. Utfordringene som de samme rapportene peker på er at man ved å innføre rettigheter som ikke blir fulgt opp på europeisk nivå, kan få et såkalt forventningsgap. Som vist er dette en utfordring også flere teoretikere har pekt på. Ut i fra det empiriske grunnlaget i oppgaven kan det argumenteres for at resultatet paradoksalt nok kan bli større avstand mellom borgerne og unionen dersom EU ikke lykkes i å gjøre rettighetene tydelige for EUborgerne og sette disse rettighetene ut i live: even fuelling anti-eu feelings (COM (97) 230 Final:6). Dersom rettighetene kun blir rettigheter på papiret kan unionsborgerskapet være med på å undergrave tilliten til EU (COM (97) 230 Final:4). En utfordring knyttet til stemmeretten er den lave valgdeltakelsen, som også Kommisjonen peker på i flere av sine rapporter. En annen utfordring knyttet spesielt til lokale valg, er at noen stillinger er reservert for nasjonale borgere 111. Unionsborgerskapet må, som de andre europasymbolene jeg har diskutert i denne oppgaven, reflektere verdier som kan deles av og skape oppslutning fra en stor andel EU-borgere. Som jeg har forsøkt å vise er det i hovedsak universelle verdier som er det dominerende verdigrunnlaget for unionsborgerskapet. Unionsborgerskapet kan betraktes som et symbol fordi det også kan bidra til å kommunisere et europeisk verdifellesskap. Dette kommer klarest til uttrykk i Charteret, hvor alle rettighetene nå er samlet. Her er det lagt vekt på verdier knyttet til respekt for mennesket, frihet, likhet og solidaritet basert på demokratiske prinsipper. Poenger her er at dette ikke er verdier som er strengt knyttet til kulturelle særtrekk i de enkelte medlemsstatene, men derimot verdier som har et klart universelt preg. I artikkelen Drafting communication have to pass through the filters of translation does not reduce their essential meaning (Habermas 2001:19). 111 Artikkel 48 (4) og 55 sier at utøving av såkalte state devolved functions kan reserveres for nasjonalstatens egne borgere. Dette gjelder blant annet stillingen som ordfører og viseordfører (COM (97) 230 Final:8). Et slikt forbehold kan bidra til å undergrave målsettingen om ikkediskriminering i EU på bakgrunn av nasjonalitet.

98 98 Kapittel 4 Europe s Values Foundation: deliberation and arm-twisting in Formulating the Preamble to the EU Charter of Fundamental Rights drøfter Justus Schönlau (2001) innledningen til Charteret. Drøftingen er basert på casestudie av den interne diskusjonen om hva som skulle danne verdigrunnlaget for Unionen. Tre medlemmer av Konventet ville ha ulike oversettelser av det franske ordet spirituelle, og insisterte på at den tyske og den nederlandske versjonen skulle være geistlig-religiøs. På denne måten skulle man ta inn igjen referansen til det religiøse i innledningen. Konsekvensen ble at den tyske og den nederlandske versjonen av innledningen til Charteret i dag har ett ord som er forskjellig fra de andre oversettelsene (Schönlau 2001:148). Uenigheten med hensyn til referansen til religiøse verdier viser hvor utfordrende kravet om referanse til en europeisk kulturfamilie, som Smith forfekter, kan være i en konkret situasjon. Noen teoretikere mener artiklene i unionsborgerskapet er marginale og fjerne fra hva som utgjør kjernen i et tradisjonelt statsborgerskap. Andre tolker unionsborgerskapet som en empty gesture (Weiler 1998), men hevder likevel at det kan tolkes som et symbol som kan bekrefte og gjøre individets forbindelse med unionen mer synlig. Referansen til det nasjonale statsborgerskapet gir uansett assosiasjoner til en sterk symbolsk institusjon som tradisjonelt har koblet borgere til en politisk enhet: The currency of citizenship also carries with it a huge intellectual baggage concerning the content, meaning and symbolism of citizenship which cannot be ignored and indeed can be used positively in the understanding and development of the rather bare provisions of the EC Treaty (Shaw 1993:05). Selv om listen over dagens rettigheter i unionsborgerskapet er begrenset, så åpner imidlertid det dynamiske aspektet ved unionsborgerskapet for at dette på sikt kan få større betydning for europeisk identitet. Jeg vil derfor argumentere for at den symbolske betydningen av både Charteret og unionsborgerskapet ikke må undervurderes. Begge bidrar til å synliggjøre de europeiske rettighetene for EU-borgerne. Menendez er inne på dette: The Charter of Fundamental Rights must be seen as a symbolic means of signalling that the legitimacy of the Unions is to be unconditionally based on the aspiration to effectively protect and promote individual fundamental rights (Menendez 2002a:42). Unionsborgerskapet gir EU-borgerne rettigheter som åpner for politisk deltakelse. Dette er spesielt knyttet til retten til å klage til Ombudsmannen og til Parlamentet, og ikke minst til stemmeretten. Unionsborgerskapet har til en viss grad institusjonalisert muligheten for å danne det Habermas betegner som et europeisk kommunikasjonsfellesskap.

99 Unionsborgerskapet 99 Skulle imidlertid ikke rettighetene bli fulgt opp i praksis, kan unionsborgerskapet fremstå som tomt. Dette kan bidra til det motsatte av hva intensjonen fra EU var og ende med en undergraving av følelsen av europeisk tilhørighet og en følelse av større avstand til EU for den enkelte borger. Unionsborgerskapet kan være identitetsskapende ved å definere en vi-følelse blant de som deler de europeiske rettigheter, i kontrast til de andre, ikkeunionsborgerne. Fossum er inne på dette: a strong symbolic recognition of European citizens as legal equals (Fossum 2001:237). Potensialet ligger i å gjøre Charteret til en bindende, juridisk tekst for den videre integrasjon i Unionen. En utvikling av unionsborgerskapet til også å innbefatte plikter, kan gi en sterkere symbolsk verdi og innvirkning på prosessen med å bygge en europeisk identitet. Interessant i forhold til en diskusjon om europeiske rettigheter som grunnlag for en europeisk identitet, er hvilke felleseuropeiske verdier Charteret bygger på, og hvilken forståelse av EU-borgerne som ligger til grunn. Både i Charteret og i unionsborgerskapet fremheves respekt for mangfoldet i Unionen, noe som i stor grad også er sammenfallende med verdigrunnlaget for de andre europasymbolene jeg har diskutert. Gjennom Charteret bekrefter EU at den europeiske identiteten skal funderes på rettigheter og universelle verdier: The Charter brings together classical human rights and civic rights with social and economic rights in a way which is unique in international rights protection (Schönlau 2001:128). I Habermas perspektiv kan dette jamføres med en normrasjonell orden. Han argumenterer også for at Charteret artikulerer et sosialt perspektiv på det europeiske prosjektet, og viser at europeere er bundet sammen også normativt (Habermas 2001:21). Jeg vil argumentere for at vektleggingen av rettigheter kan taes til inntekt for at EUs symbolstrategi i økende grad har utviklet seg mot en mer universell definisjon av en europeisk identitet. Intensjonen om dette ble nedfelt allerede med Deklarasjonen om en europeisk identitet (1973), men målsetningen er blitt tydeligere gjennom den politiske vektleggingen av rettigheter for å knytte borgerne nærmere EU 112. Unionsborgerskapet, Charteret og Konventets arbeid med en europeisk konstitusjon er uttrykk for en vektlegging av en juridisk og mer forpliktende forbindelse mellom borgerne 112 Andreas Føllesdal (2001) argumenterer i artikkelen Citizenship: European and global for at en institusjon som unionsborgerskapet kan være et viktig virkemiddel for å etablere tillit mellom fremmede gjennom gjensidige forpliktelser av typen: I`ll do this for you, knowing that somewhere down the road someone else will treat me in the appropriate way (Føllesdal 2001:3). En fundamental utfordring for det fremtidige EU er å sikre at europeere utvikler og vedlikeholder tillit til hverandre og til felles institusjoner, spesielt dersom EU øker sin makt og forblir en polysentrisk asymmetrisk politisk orden. Europeere må ha en grunn til å tro at deres nye institusjoner og regler fortjener oppslutning (Føllesdal 2001).

100 100 Kapittel 4 og EU. Dette vitner om en noe annen strategi enn byggingen av en europeisk identitet gjennom de mer tradisjonelle europasymbolene jeg diskuterte i kapittel 3. Det er trolig å trekke det for langt å si at EU i tråd med Habermas perspektiv er inne i en prosess hvor man vil løsrive politisk medlemskap i en enhet (demos) fra tilskrevne identiteter (ethnos). EUs definisjon av verdigrunnlaget for unionsborgerskapet og Charteret vitner like fullt om en klar vektlegging av en politisk definert oppfatning av hvem som er europeere, i tråd med Habermas perspektiv, og ikke en kulturell definisjon. Charteret, unionsborgerskapet og arbeidet med en europeisk konstitusjon synes å være steg på veien mot å definere en sterkere forbindelse mellom EU og borgerne basert på en form for forfatningspatriotisme.

101 Kapittel 5 Hva slags identitet for EU? 5.1 Innledning Everyone nowadays recognises the sky-blue banner with 12 gold stars symbolising European unification, which we more and more see flying alongside national flags in front of public buildings. Is there anyone who can fail to be moved on hearing the Ode to Joy from Beethoven s Ninth Symphony, which in some quarters is already being put forward as the future anthem of the European Community? Pascal Fontaine 113 Å få borgerne til å slutte opp om den europeiske idé er en av de store utfordringene for EUs institusjoner. Jeg har i kapittel 2 argumentert for at en fortelling som kan skape begeistring og oppslutning om prosjektet, fordrer symboler og ritualer som også appellerer til EU-borgernes følelser. For å sikre oppslutning om Unionen, må fortellingen om Europa være sammenhengende og troverdig for europeerne. En slik fortelling må si noe om hva slags fellesskap EU-borgerne deler, hvem europeere er, hvem europeere hører sammen med, og samtidig definere fellestrekk som skiller medlemmer fra ikke-medlemmer eller definerer verdier som medlemmene kan samles om. En slik fortelling har EUs forsøkt å etablere gjennom europasymbolene jeg har diskutert i kapittel 3. Disse symbolene var, fra EU hold, ment å kommunisere innholdet i Unionen til borgerne på en forståelig måte, for på sikt å etablere en nærmere forbindelse mellom borgerne og EU. En tettere og juridisk forbindelse mellom borgerne og Unionen ble senere etablert gjennom unionsborgerskapet, som jeg diskuterte i kapittel 4. Charteret for fundamentale rettigheter og arbeidet med å lage en konstitusjon er ytterligere to forsøk på å knytte EU-borgerne nærmere EU. 113 Jean Monnets siste assistent ( ) og chef de cabinet for presidenten i Europaparlamentet ( ).

102 102 Kapittel 5 Jeg vil i dette kapitlet komme tilbake til de spørsmålene jeg utledet av problemstillingen i kapittel 1. Jeg vil her drøfte de mer overordnede, empiriske spørsmålene om hvorvidt EU har hatt en bevisst målsetning om å konstruere en europeisk identitet, og hva slags verdigrunnlag EUs symbolstrategi har bygd på. Et viktig spørsmål i denne oppgaven har vært hva EU-borgerne skal samles om, eller mot, for å øke følelsen av å tilhøre en europeisk enhet. Er det mulig å si noe om hvorvidt konstruksjonen av en europeisk identitet er fundert på en tradisjonell forståelse av behovet for en ut-gruppe definert på grunnlag av kulturelle trekk, eller om man i EU har funnet alternative måter å definere samlende fellestrekk på? For å belyse dette, går jeg her nærmere inn på EUs definisjoner av de signifikante andre. Avslutningsvis går jeg nærmere inn på spørsmålet om en europeisk identitet konstrueres ut fra en kulturell eller en politisk forståelse av hvem EUborgeren skal være. 5.2 EUs symbolstrategi Arbeidet med å skape en europeisk identitet har skjedd ovenfra og ned, og prosessen har, som Shore er inne på, vært omfattende: The political aim behind these initiatives was ambitious: to reconfigure the symbolic ordering of time, space, information, education and the media in order to reflect the European dimension and the presence of European Community institutions (Shore 2000:50). Siden 1970-tallet har EU bevisst og i økende grad vektlagt konstruksjonen av en europeisk identitet som sentral for å legitimere fellesskapet. EUs offisielle diskurs og praktiske gjennomføring når det gjelder konstruksjonen av en slik identitet, har vært tvetydig og til tider motsigende. I de dokumentene jeg har gjennomgått i denne oppgaven, har EU både vektlagt en civic, politisk fundert identitet og en mer kulturelt fundert identitet. Dessuten har både europeisk enhet og nasjonalt mangfold vært fremhevet som sentrale elementer. Kommisjonens rapport A passport Union (Bull. EC. Supp.7/75) fra 1975 er et av mange eksempler som kan illustrere nettopp dette. EU-passet skulle både symbolisere en forbindelse til den respektive medlemsstaten og samtidig til EU som en enhet: this passport, although essential national, will demonstrate, in addition to a national connection, a connection with the European communities (Bull. EC. Supp. 7/75:13). I forhold til utformingen av europasymbolene finner jeg at man grovt sett kan dele EUs symbolstrategi i to faser; først en fase hvor symboler er ment for større, offisielle markeringer og deretter en dreining mot symboler som mer

103 Hva slags identitet for EU? 103 direkte berører EU-borgerne. EU-flagget, EU-hymnen og Europadagen som ble tatt i bruk fra midten av 1980-tallet, ble anbefalt av Adonninokomiteen til bruk ved større, offentlige markeringer i EU-regi 114. Europadagen var, som en illustrasjon, ment å feires med aktiviteter og festligheter 115. Jeg vil betegne disse som europeiske festsymboler 116. I kontrast til disse festsymbolene har EU gradvis satset mer på symboler som EU-borgerne i større grad møter i dagliglivet. Dette er symboler med en juridisk side, som passet og unionsborgerskapet, og som samtidig har en klar praktisk betydning for EU-borgerne. Også euroen kan defineres som et slikt europeisk hverdagssymbol 117. Å fjerne og erstatte et så sentralt symbol som nasjonal valuta vil for det første praktisk berøre borgerne i alle deltakerlandene, og for det andre ha en psykologisk betydning når europeere må forholde seg til et europasymbol som griper direkte inn i hverdagen deres 118. Ulike nasjonale design på euroen vil etter hvert få en annen funksjon enn den at spanjoler skal kunne benytte mynter med Cervantes og italienere mynter preget av sin nasjonale kunst. Utvekslingen av nasjonale symboler som bruken av euroen vil medføre i Europa, vil synliggjøre det europeiske mangfoldet for borgerne i EU. Den felleseuropeiske siden symboliserer enheten 119. Disse symbolene, som indirekte stimulerer til aktivitet og 114 Flagget vil EU-borgerne i dag møte i en rekke anledninger, noe jeg også viser i avsnitt 3. 6 men opprinnelig var dette symbolet fra EU-hold ment for spesielle europeiske anledninger, og derfor betrakter jeg det som et festsymbol i denne oppgaven Disse europasymbolene hadde ikke en nasjonal side, slik for eksempel euroen har. Gjennom nasjonale konkurranser og politiske bestemmelser har hvert av medlemslandene i eurosamarbeidet funnet frem til nasjonale symboler som skal prege myntenes bakside. Utformingen av de ulike myntene har derfor fått et vidt forskjellig uttrykk. Noen land har gjort som Tyskland og benyttet sterke nasjonale symboler som den tyske forbundsørnen på sine euromynter. Andre har benyttet design som allerede er i bruk på nasjonale mynter, som eksempelvis Tysklands eikekvist, som i dag også preger pfennigen. Noen land, som Frankrike, synes å være inspirert av EUs offisielle tanker bak euroen, og har valgt symboler som er mer universelle: 1- og 2- euromyntene preges av et tre som symbol på liv, kontinuitet og tilvekst. Treet omgis av republikkens motto Liberte, Egalite, Fraternite ( 117 Det grafiske tegn for euroen ligner en E med to horisontale, parallelle linjer tvers gjennom bokstaven: Tegnet er inspirert av den greske bokstav epsilon, som refererer til den europeiske sivilisasjons vugge, og av den første bokstav i ordet Europa. De parallelle linjene symboliserer euroens stabilitet ( europa.eu. int./euro.html/rubrique/cadre). 118 For en diskusjon om pengeenheter som identitetsmarkører og euroens betydning for en europeisk identitet samt byggingen av et forent Europa, se Pål Melands artikkel Euro som symbol på EU (Morgenbladet ). 119 Formgiverne til de syv eurosedlene har skapt et design som ikke gir assosiasjoner til noe bestemt land i Europa. Sedlene symboliserer verdier som er definert som felleseuropeiske ;

104 104 Kapittel 5 deltakelse i et europeisk fellesskap, vil jeg betegne som europeiske hverdagssymboler. Når EU-borgere krysser nasjonale grenser som økonomisk aktive borgere, bruker (tilnærmet) like EU-pass, stemmer ved parlamentsvalget og betaler med euro, er dette aktiviteter som gradvis kan bidra til å etablere en følelse av tilhørighet til en felles enhet. Nasjonaldag, -sang og -flagg har alle vært sentrale symboler for nasjonalstatene i Vest- Europa. De første europasymbolene var i stor grad basert på nasjonalstatenes tradisjonelle modell. Eric J. Hobsbawm (1992) argumenterer i The Invention of Tradition for at slike symboler tradisjonelt sett har reflektert nasjonens bakgrunn, kultur og tankegang: The National Flag, the National Anthem and the National Emblem are the three symbols through which an independent country proclaims its identity and sovereignty, and as such they command instantaneous respect and loyalty (1992). Flere teoretikere har betegnet europasymbolene som bleke og lite effektive etterligninger av nasjonale symboler (Bakke 1995, Østerud 1994). Øyvind Østerud argumenterer i Hva er Nasjonalisme for at det er klare paralleller mellom EUs symbolkonstruksjon og en omfattende og planmessig identitetsdannelse som er helt parallell til enkeltstatens bevisste nasjonsbygging i det 19. og tidligere i det 20. århundre (Østerud 1994:132). Ved å bruke blant annet EU-kommisjonens satsing på målrettet historieskrivning som illustrasjon, betegner Østerud forsøket på å etablere et folkefellesskap etter nasjonalstatens mønster som mislykket 120. samarbeidsånd, utadvendthet, åpenhet, et Europa uten grenser og en verdensdel med demokratiske røtter. Eurosedlenes design er et resultat av en konkurranse i 1986 blant profesjonelle seddelkunstnere. Motivene symboliserer Europas arkitektoniske arv. Symbolikken er utelukkende europeisk, og motivene er like innen hele euroområdet. Motivene forestiller monumenter som ikke finnes i virkeligheten. Vinduer, porter og bueganger har en sentral plass på forsiden til sedlene, og symboliserer EU's utadvendthet og samarbeidsånd. På sedlenes bakside er det bilder av broer fra ulike århundrer, en billedlig fremstilling av kommunikasjon og dialog mellom de europeiske folk og mellom EU og resten av verden. Sedlene forteller om den europeiske byggekunstens historie, kronologisk fremstilt: Det klassiske (5 euro), det romanske (10 euro), gotikken (20 euro), renessansen (50 euro), barokk og rokokko (100 euro), jern og glassarkitektur (200 euro) og det 20. århundrets moderne arkitektur (500 euro). Jeg vil argumentere for at EU gjenom designet av euroen forsøker å speile EUs balansegang mellom enhet og mangfold, som også er å finne i de andre symbolene jeg har diskutert. 120 Et av de store historieprosjektene i EU ble gitt i oppdrag til den franske historikeren Jean- Baptise Duroselle. Doroselle utviklet etnisk-kulturelle forestillinger om Europa utfra en nokså fantasifull keltisk opphavside (Østerud 1994:132).

105 Hva slags identitet for EU? 105 Et paradoks ved EUs symbolstrategi er at det var kun Europadagen som skulle referere til EUs egen historie ved å bygge på Schumanerklæringen av 9. mai De øvrige symbolene hadde derimot en rekke referanser til ulike europeiske verdier med opphav forut i tid for EU. I forhold til symbolenes verdigrunnlag, finner jeg at innholdet symbolene kommuniserer har dreid seg fra symboler konstruert ut fra nasjonalstatlige modeller med assosiasjoner til kulturelle, ekskluderende referanser, til symboler med klarere politiske referanser og vektlegging av universelle verdier 121. Disse verdiene er ikke hovedsakelig hentet fra EUs egen historie, men fra en mer allmenngyldig basis som for eksempel menneskerettigheter. For det første er unionsborgerskapet som vist i forrige kapittel tillagt vekt for å etablere en forbindelse mellom borgerne og unionen basert på rettigheter (og potensielt plikter). For det andre, og kanskje på sikt mer avgjørende, står fundamentale rettigheter sentralt i Charteret for fundamentale rettigheter, som i forordet slår fast: the Union is founded on indivisible, universal values of human dignity, freedom, equality and solidarity. Jeg vil derfor argumentere for at det synes som om det er en politisk og universell definert tilknytning til EU som et fellesskap som er dominerende, og som fra midten av 1980-tallet i økende grad har preget identitetskonstruksjonen i EU. EUs symbolkonstruksjon møter en rekke utfordringer i dagens utvidede EU. En utfordring er knyttet til spørsmålet om hvor EU begynner og slutter. For at EU skal kunne bli et forestilt fellesskap må fellesskapet gjøres virkelig og synlig for EU-borgerne. For å oppnå dette kreves tydelige grenser mot det ikke-europeiske. Flere teoretikere peker på at symboler kan bidra til å øke EU-borgernes følelse av realness (Giesen 2002, Risse 2002a). Jeg vil argumentere for at en samling rundt og oppslutning om europasymbolene kan bidra til at grensene innad i EU viskes ut, men hvis man ikke vet hvor grensene går, så er det vanskelig å identifisere seg med en enhet. EUs uklare grenser eller fuzzy borders (Giesen 2002) utgjør med utvidelsesrunden en klar utfordring for EUs videre identitetskonstruksjon. 5.3 Symboler på EUs signifikante andre Et viktig spørsmål i denne oppgaven er hvem eller hva som kan ta rollen som EUs signifikante andre. Dersom man overfører dette sentrale aspektet fra 121 Her er det nødvendig med en språklig (begrepsmessig) presisering. I kapittel 2 redegjorde jeg for skillet Habermas gjør mellom normer og verdier. Menneskerettigheter ville i hans perspektiv defineres som normer. Jeg gjør i denne oppgaven ikke noe tilsvarende skille mellom disse to begrepene, og betegner følgelig menneskerettigheter som noe som kan bidra til å danne et verdigrunnlag for en europeisk identitet.

106 106 Kapittel 5 tradisjonell nasjonalismeteori til det europeiske nivå, vil det å etablere et tydelig bilde av de som deler EUs symbolsett i kontrast til de som ikke gjør det, kunne bidra til å styrke EUs legitimitet, synliggjøre utstrekningen av EU og styrke en europeisk fellesskapsfølelse. Som vist i kapittel 2 representerer Smiths perspektiv en tradisjonell oppfatning av hvordan de signifikante andre skal defineres: Fronten mot en ut-gruppe er en nødvendig konsekvens av en tilnærming til identitet basert på etnos. Smith innvender at det er den nasjonale identitet som tradisjonelt har bestemt hvem som er outsider i forhold til en gruppe, og at denne identiteten er så sterk at en ny og moderne konstruksjon som en europeisk identitet vil møte stor motstand (Smith 1991:144). I Habermas` perspektiv kan derimot en form for inn-gruppe defineres som de som respekterer konstitusjonelle regler og normer for fellesskapet. Dette er et langt mer inkluderende perspektiv. Kulturelle fellesstrekk med dype historiske røtter, som hos Smith er nødvendig, er her ikke avgjørende. I Smiths perspektiv identifiserer jeg tre hovedargumenter mot mulighetene for å konstruere signifikante andre på europeisk nivå. For det første ser Smith som vist nasjonal identitet som en nærmest uovervinnelig hindring. Den andre innvendingen er knyttet til selve defineringsgrunnlaget av de fremmede. I Smiths perspektiv vil et sentralt spørsmål være hvilke kriterier man skal legge til grunn for å konstruere EUs signifikante andre. For å finne et slikt grunnlag, må man først være enige om hvem som er europeere. Smiths svar på dette er at medlemmer av den europeiske kulturfamilien er de som er deler verdier som humanisme, jødisk kristenetikk og romantikken. For det tredje innvender Smith at kulturell eksklusjon vil bli resultatet av en søken etter en europeisk identitet 122 (Smith 1999:247). Habermas går mot euroskeptikere som mener en forening av europeere på lik linje med det som forener et folk er umulig. Han argumenterer for at analogien til et homogenous people (1998:152) er feilaktig på europeisk nivå. I hans vektlegging av positive idealer som grunnlag for en europeisk identitet, er ikke defineringen av de fremmede strengt tatt nødvendig. Universelle verdier kan fungere som et grunnlag. At Europa har bekjempet 122 Chris Shore (2000) ser på de sosiale konsekvensene av Europe Sans Frontiers og peker på at oppheving av grenser innad i EU har fått følger for både immigranter, flyktninger og terrorisme, internasjonal kriminalitet og narkotikahandel: Thus, as national barriers within Europe have come down, the walls separating the EU from its Others have grown higher (2000:80). Et resultat Shore peker på er intensiveringen av kulturell fundamentalisme og eurosentrisme, rettet mot blant andre muslimer.

107 Hva slags identitet for EU? 107 nasjonalisme i forbindelse med 2. verdenskrig er ifølge Habermas et eksempel på hvor Europa alternativt kan hente styrke og fellesskapsfølelse fra: Why should a sense of belonging together culturally and politically not grow out of these experiences - especially against the rich background of shared traditions which have long since achieved world-historical significance? (Habermas 1998:152). Habermas argumenterer for at de to verdenskrigene må ha lært europeere å ta avstand fra tankesett som kan bidra til nasjonalistiske, ekskluderende mekanismer. I tillegg mener Habermas at overlappende interesser og tette kommunikasjonsnettverk kan bidra til en forening av europeere. Iver B. Neumann (1999) peker i Uses of the Other. the East in European identity formation på at en rekke ulike signifikante andre har vært brukt, og fremdeles brukes, i prosessen med å skape en europeisk identitet. Etniske og kulturelle minoriteter har spilt rollen som interne andre, mens immigranter fra Afrika og Midtøsten i dag er fremtredende kandidater til rollen som eksterne andre. Den dominerende og viktigste andre i historien til det europeiske statssystemet, er imidlertid tyrkerne 123 (Neumann 1999:39). Forholdet mellom Europa og Østen kan belyse hvordan fremstillingen av den andre aktivt har vært brukt for å styrke Europa som et kollektiv: Inasmuch as European Identity is tied to the existence of an other, this other will be constitutive of Europe, and so European representations of that other will necessarily be marked by that very fact (Neumann 1999:40). Det ottomanske riket ble, til tross for at størstedelen av imperiet geografisk sett lå i Europa, ikke regnet som en europeisk stat. Neumann peker på paradokset ved at selv om det var stor grad av interaksjon i krig og handel mellom det ottomanske riket og de europeiske maktene, benektet begge sider at det fantes noen felles interesser eller verdier 124 (Neumann 1999:40). Fiendebildet av islam fikk drahjelp av korstogene, men også ved at den 123 Ved å se på historien fra middelalderen, via etableringen av det moderne europeiske statssystemet og frem til den første EU-søknaden fra Tyrkia i 1987, forsøker Neumann å vise hva det siviliserte Vest-Europas definisjon av tyrkeren har basert seg på gjennom tidene: In contrast to the Communities of the New World, the Saracen and the Ottoman had the military might, the physical proximity, and a strong religious tradition that made it a particularly relevant other in the evolution of the fledging international society that evolved from the ashes of western Christendom and that took up a pivotal position in the forging of European identities (Neumann 1999:40). 124 Ikke før Paristraktaten i 1856 ble Det ottomanske riket offisielt anerkjent som en permanent del av den europeiske maktbalansen (Neumann 1999:40).

108 108 Kapittel 5 latinske, kristne verden gradvis samlet seg til en enhet: The increasing solidarity of Christendom gave greater power to the Crusade against the other: the Crusade against the other helped to promote the solidarity among the members of Christendom (Neumann 1999:42-43). Beskrivelsen av tyrkeren ble stadig endret, som eksempelvis fra å være en ikke-troende til å være en barbar. Skiftet var tilpasset den økte sekulariseringen av statssystemet som kom med freden i Westfalen i Sivilisasjon, definert som humanity, law og social mores har supplert religion i Europas differensiering fra ikke-europeiske samfunn (Neumann 1999:52). Eksemplet med tyrkeren viser hvordan verdier som de vestlige samfunn delte, ble synlige bare når de ble satt opp mot verdier i den barbariske verden (Neumann 1999:57). Historien illustrerer også at de signifikante andre kan betraktes som en konstruksjon: Since the other is a human invention, and although the cultural differences between self and other may be real enough, it is after all historically arbitrary who at any given time fills the role of the other (Neumann 1999:40). Thomas Risse (2001a) peker i artikkelen An Emerging European Identity? på at man i Europa har hatt og i dag fremdeles har en rekke alternativer til hvem eller hva som kan danne grunnlaget for de signifikante andre: Europe s others are usually invoked dependent on the political context. We routinely pitch the European welfare state against American laissez-faire capitalism. In a different context, Europe s other is the continents own past of militarism and nationalism. Finally, in the context of the Haider debate regarding the new Austrian government and the European reaction to it, Europe s other was the enemy within e.g. xenophobia (Risse 2002a:19) Europeiske toppolitikere fant i løpet av 1640-tallet sammen på tvers av interessemotsetninger i et felles forsøk på å hevde politikkens primat over krigen. Redskapet i dette vellykkede forsøket var den westfalske fredskongress, som i årevis ble forhandlet i de to westfalske byene Münster og Osnabrück, hvor praktisk talt alle land i Europa var representerte. Denne internasjonale fredskongressen var en nyskapelse i internasjonalt statsliv, og kom til å danne mønster for løsning av kompliserte internasjonale konflikter i lang tid fremover (Jespersen 1991:122). 126 Den såkalte Haider-debatten refererer til situasjonen som rammet Østerrike i kjølvannet av regjeringsforhandlingene mellom Det konservative folkepartiet (ÖVP) og Frihetspartiet (FPÖ). 31. januar 2001 kom det portugisiske formannskapet med en kunngjøring der man på vegne av de 14 andre medlemslandene sa at man ikke ville akseptere en koalisjon som inkluderte Frihetspartiet (ledet av Jörg Haider). Dersom dette skjedde ville man iverksette sanksjoner, som for eksempel brudd i bilaterale politiske kontrakter, innskrenkninger i kontakten med østerrikske ambassader i de enkelte EU-hovedsteder, pluss at man ikke ville støtte østerrikske kandidater til verv i internasjonale organisasjoner. Sanksjonene skulle ikke ramme den felles EU-virksomheten, kun de bilaterale kontakter (Meland 2002:187).

109 Hva slags identitet for EU? 109 Relevant i forhold til diskusjonen i denne oppgaven er det at signifikante andre tradisjonelt sett ikke bare har vært sentralt for konstruksjonen av nasjonale identiteter, men også for europeiske identiteter. Samtidig kan de signifikante andre betraktes som en konstruksjon som ikke nødvendigvis trenger å ha rot i grunnleggende, historiske kjennetegn ved Europa. Er det så mulig å si noe om hvilken retning EUs strategi har beveget seg i? I forhold til resten av verden har EU fra starten av vært bevisst sin posisjon som et kollektiv i kontrast til resten av verden. Man har understreket at medlemsstatene skal opptre sammen som en enhet (Bull. EC ), og samtidig forsøke å forsvare sin nasjonale identitet (Art. 2, TEU). I den offisielle EU-dokumentasjonen jeg har gjennomgått i denne oppgaven, kan man også spore en søken etter å definere Europas signifikante andre, til tross for at de samme dokumentene understreker at EU skal være åpent og inkluderende. I deklarasjonen på europeisk identitet (1973) understrekes det at prosjektet ikke er rettet mot noen (Bull. EC :120). Det kan likevel argumenteres for at det i deklarasjonen finnes elementer som kan benyttes i konstruering av Europas signifikante andre: The construction of a United Europe, which the Nine member countries of the Community are undertaking, is open to other European nations who share the same ideals and objectives 127. Hva disse idealene er, er ikke tydelig kommunisert gjennom europasymbolene. Som vist i kapittel 2, var EU-passet allerede fra 1970-tallet ment å være et identifikasjonsdokument for alle EU-borgere som skulle bekrefte the Community`s personality overfor ikke-medlemmer (CEC 6/1987:6). De fremmede dette symbolet identifiserer de uten et slikt pass, noe som i dag er synlig ved grenseoverganger og passkontroller. EUflagget skulle symbolisere en forening av det europeisk folk som sluttet opp om den europeiske ide. Stjernesirkelen i flagget symboliserer også de opprinnelige 12 medlemslandene. Både EU-flagget og Europadagen fordrer en enighet om grunnleggende verdier som definerer hvem inn-gruppen er i forhold til de andre. Når det gjelder EU-hymnen er det vanskeligere å utlede hvem som er ment å være de signifikante andre. Temaet for Friedrich Schillers dikt An Die Freude er glede. Selv om både forfatter og komponist av hymnen er tysk, er temaet klart universelt og ikke spesielt europeisk. 127 I deklarasjonen poengteres det også at forhold til land i andre deler av verden som de europeiske medlemslandene har hatt nære bånd til, skal utvikles for å sikre fremskritt og internasjonalt equlibrium. Det poengteres også at de ni medlemslandene, på grunn av sine tette bånd til resten av verden med hensyn til både vareforsyninger og marked, skal påvirke resten av verden på en positiv måte: intends to exert a positive influence on world economic relations with a view to the greater well-being of all (Bull.EC : ).

110 110 Kapittel 5 Inn-gruppen som unionsborgerskapet identifiserer er de som deler de rettigheter (og plikter) som er stipulert i unionsborgerskapet. Yasemine Soysal (1994) argumenterer i Limits of Citizenship for at dagens medlemskapsformasjoner har overskredet dikotomien som setter den nasjonale borger opp mot den fremmede ved å inkludere befolkninger som tidligere ble definert til å være utenfor den nasjonale politiske enhet: The material realization of individual rights and privileges is primarily organized by the nation-state, although the legitimacy for these rights now lies in a transnational order (Soysal 1994:143). Dette poenget kan overføres til europeisk nivå. Selv om unionsborgerskapet definerer medlemmer kontra ikke-medlemmer, er rettighetene knyttet til unionsborgerskapet i prinsippet åpne for alle EU-borgere, uansett nasjonalitet. Poenget til Soysal er at rettigheter som tidligere eksklusivt tilhørte nasjonalstatens borgere nå er utvidet til fremmede befolkninger, og derfor undergraver basisen for nasjonale statsborgerskap. Soysal introduserer en ny post-nasjonal modell for medlemskap, som er basert på universal personhood og universelle menneskerettigheter: Membership rights are recast as human rights: governments, organizations and individuals recurrently appeal to this higher order principle (Soysal 1994:155). Som vist i avsnitt 2.2 er de nasjonale symbolenes funksjon å kommunisere dynamikken og lojaliteten mellom det folkelege og det elitære (Angell 1998:10). Symbolene bidrar til å sementera dei kjenslemessige bånda mellom folk og stat. Europasymbolene kan bidra til det samme. I rapporten Dei nasjonalstatlege nøkkelsymbola i Skandinavia viser Svein Ivar Angell (1998) hvordan moderniseringen, med oppbruddet av gamle verdisett, krevde nye stabiliseringsinstrument i samfunnet. Nasjonen gav staten et bredere legitimeringsgrunnlag, og var en institusjon som ble selve symbolet for samfunnsmedlemmenes lojalitet. Jeg har argumentert for at en parallell kan trekkes til det europeiske prosjekt. Ikke utelukkende fordi europasymbolene trekker veksler på nasjonalstatens nøkkelsymboler når det gjelder utforming, men mer fordi EU representerer en overgang til noe nytt for borgerne. Overgangen til et postnasjonalt system vil fordre behov for nye, europeiske stabiliseringsinstrumenter, og europasymbolene kan bidra til å fylle denne funksjonen. Et annet relevant spørsmål er om europasymboler kan ha som funksjon å etablere tillit mellom EU-borgerne og EU? Svaret er ja dersom europasymbolene på sikt kan representere noe bestandig og trygt for borgerne. Et krav til europasymbolene jeg har omtalt og fremtidige slike, er for det første at de i minst mulig grad bør endres. Vedtaket om ikke å endre antall stjerner i EU-flagget selv om antall medlemmer i EU øker (Bainbridge 2000) er et eksempel på hvordan europasymbolene kan skjermes.

111 Hva slags identitet for EU? 111 Som vist i dette kapitlet, har EU ikke definert det europeiske prosjektet mot en fiende eller en bestemt gruppe signifikante andre. Verdigrunnlaget for europasymbolene vitner ikke om en slik kulturell basis, men snarere en vektlegging av allmenngyldige verdier som glede, perfeksjonisme og menneskerettigheter. Gjennom unionsborgerskapet og Charteret for fundamentale rettigheter er menneskerettigheter gjort om til og kommunisert som særegne europeiske rettigheter, som skal fungere som et grunnlag for konstruksjonen av en europeisk identitet. I Deklarasjonen på europeisk identitet (Bull. EC 12, 1973:119) og i de øvrige dokumentene som danner grunnlaget for Borgernes Europa (Bull EC. Supp. 1/76 og Bull. EC. Supp. 7/85) er menneskerettigheter fremhevet som en viktig basis for en europeisk identitet. Hvilken betydning får så dette for byggingen av en europeisk identitet? Slik jeg tolker Smiths perspektiv vil mangelen på en ut-gruppe svekke potensialet for og styrken i en slik identitet, men en vektlegging av en europeisk kulturfamilie åpner likevel for en slik konstruksjon uten en klar fiende. Avgrensningen mot de andre kan da ligge i de felles erfaringer det kulturelle (og til dels politiske) grunnlaget en slik kulturfamilie gir. For Habermas er en slik kulturelt betinget plattform og en ytre fiende mindre sentralt. Jeg vil under gå nærmere inn på dette og på spørsmålet om hva slags forståelse av EU-borgeren som har vært lagt til grunn for EUs identitetsbygging. 5.4 Identitetsbygging i EU: Politisk eller kulturell identitetsforståelse? Fra 1970-tallet har EU som vist flere steder i oppgaven, jobbet med å etablere en europeisk identitet. Jeg har argumentert for at hovedutfordringen er knyttet til å finne frem til en identitet som kan fremkalle en følelse av tilhørighet til og stimulere til aktiv deltakelse i det europeiske prosjekt. Østerud definerer mangelen på et folkefellesskap som det grunnleggende problem i unionen. Han definerer folkefellesskap på europeisk nivå som en samlende og overordnet identifikasjon med Europa framfor nasjonalstatene (Østerud 1998). Dette er en utfordring som også er gjennomgående hos Smith, som mener nasjonalstaten er den sterkeste identitetsmarkøren for dagens europeere. I hans perspektiv er som vist mangelen på en klar ytre fiende problematisk, men i større grad synes mangelen på en europeisk etno-historie og et felles språk hindre at EU kan etablere en kollektiv identitet blant sine borgere. Finnes det alternativer for å fremme en følelse av tilhørighet til EU hos EU-borgerne?

112 112 Kapittel 5 Som vist i kapittel 2 argumenterer Smith for at en etno-historie som tilhører kollektivet er ett av flere nødvendige kriterier for en kulturell identitet. En felles opphavsmyte og et felles historisk minne er to sentrale kjennetegn ved Smiths ethnie. Det finnes en rekke historier om Europas opprinnelse, både mytologiske, bibelske og latinske. Kostakopoulou (2001) peker på at det gjennom tidene har eksistert en rekke oppfatninger av Europa, og at disse historiske endringene har vært nært forbundet med politiske endringer: the Europe of Greek mythology and Hellenistic ideas; the medieval Europe; the Christian Europe: the Europe of the Enlightenment; the Colonial Europe; the racial definition for Europe as an Aryan continent: the Atlantic Europe; the capitalist Europe and so on (Kostakopoulou 2001:26). I klassisk gresk-romersk mytologi var Europa navnet på en prinsesse, datter av kong Agnor av Tyrus (dagens Libanon). Den greske overguden Zevs, i skikkelsen av en tyr, bortførte prinsesse Europa til Kreta, hvor de fikk mange sønner. Senere giftet Europa seg med kongen av Kreta. I den kristne middelalderen kom denne hedenske legenden i bakgrunnen til fordel for en jødisk-kristen myte med rot i Det gamle testamentet, hvor Europa var hjemstedet for Noah-sønnen Jafets etterkommere (Jespersen 1991) 128. I Smiths perspektiv mangler EU i stor grad et slikt historisk utgangspunkt for en etnohistorie. Et sentralt spørsmål i forhold til denne oppgaven, blir derfor er om en europeisk identitet kan konstrueres uten et slikt grunnlag. Ifølge Eric J. Hobsbawms (1992) The Invention of Tradition trenger ikke den historiske fortiden nødvendigvis å strekke seg langt tilbake i tid. I den grad tradisjoner refererer til en historisk fortid, er forbindelsen i stor grad kunstig. Oppfunnede tradisjoner 129 er svar på nye situasjoner, og disse tradisjonene etablerer sin fortid gjennom gjentagelser (Hobsbawm 1992:2). Det er i kontrasten mellom den konstante endring i den moderne verden og 128 For en fremstilling av denne legenden og en bredere presentasjon av ulike myter om Europas opprinnelse, se Knud. J.V. Jespersen (1991) Det Europæiske hus. 129 Hobsbawm definerer såkalte oppfunnede tradisjoner som en rekke praksiser, vanligvis knyttet til både uttalte og uuttalte normer og regler i samfunnet: Invented tradition is taken to mean a set of practices, normally governed by overtly or tactically accepted rules and of ritual or symbolic nature, which seek to inculate certain values and norm or behaviour of repetition, which automatically implies continuity with the past. In fact, where possible, they normally attempt to establish continuity with a suitable historic past (Hobsbawm 1992:1). Hobsbawm gjør et skarpt skille mellom tradisjoner og sedvaner. Sedvaner karakteriserer tradisjonelle samfunn. Formålet og kjennetegnet for tradisjoner, inkludert de oppfunnede, er at de ikke endres. Poenget er at den fortiden som tradisjoner referer til, påtvinger faste og ofte formaliserte handlinger. Sedvaner utelukker ikke på samme måte endringer (Hobsbawm 1992:2).

113 Hva slags identitet for EU? 113 forsøket på å strukturere en del av det sosiale livet som stabilt, at slike tradisjoner har sin plass. Prosessen med å finne opp tradisjoner består av formalisering og ritualisering, karakterisert med en klar referanse til fortiden 130. Formaliseringen av nye oppfunnede tradisjoner er ifølge Hobsbawm ikke begrenset til tradisjonelle samfunn, men har også sin plass i moderne samfunn. Historisk materiale blir brukt for å konsturere nye tradisjoner: A large store of such materials is accumulated in the past in any society, and an elaborate language of symbolic practice and communication is always available (Hobsbawm 1992:6). Ifølge Hobsbawm kan nye tradisjoner bygges på gamle tradisjoner og noen ganger kan de dannes ved å låne elementer fra offisielle ritualer og symboler, som for eksempel fra religion, folklore og frimureri (som igjen er en tidligere oppfunnet tradisjon med stor symbolsk kraft). I likhet med Hobsbawm betegner også Habermas nasjonale myter som kunstige, både når det gjelder opprinnelsen, som han mener er tillært, og spredningen av mytene som har skjedd gjennom politiske eliters propaganda (Habermas 1998:116). Anvender man dette perspektivet på EUs symbolstrategi må de som skal konstruere nye tradisjoner skue tilbake i historien for å finne innhold til nye tradisjoner og symboler der. I motsetning til hos Smith betinger ikke dette at man faktisk har et historisk materiale å bygge på, fordi selve fortellingen om en passende historisk fortid kan konstrueres. Oppfunnede tradisjoner og symboler med referanser til disse har som funksjon å strukturere deler av det sosiale livet som stabilt og trygt. I en postmoderne verden med stadige omskiftninger og store endringer kan oppfunnede tradisjoner med en referanse til en passende historisk fortid, fungere som et fast holdepunkt for mennesker. I artikkelen The Nation as invented Tradition (1983) sammenligner Hobsbawm oppfinnelsen av nasjonale symboler i Frankrike og Tyskland, og argumenterer for at mens den franske republikk avsto fra historiske tilbakeblikk, så boltret det tyske imperiet seg i slike. Fordi den franske revolusjonen hadde etablert grensene for den franske nasjonen og dens patriotisme, kunne republikken begrense seg til å gjenkalle dette hos innbyggerne sine ved hjelp av noen få, sentrale symboler. I motsetning til USA og Latin-Amerika unngikk man symboler relatert til Founding 130 Tradisjonsskaping innenfor nasjonalstatene ble utøvet fordi en lang rekke politiske institusjoner, ideologiske bevegelser og grupper var nyetablerte og hadde behov for å fremstille seg som en del av den historiske utviklingen. Som ledd i disse nasjonale bevegelsens fremvekst ble derfor helt nye, nasjonale symboler som flagget og nasjonalsangen innført (Hobsbawm 1992:7).

114 114 Kapittel 5 Fathers, men satset i stedet på noen få generelle symboler: trikoloren, det republikanske monogram (RF), mottoet frihet, likhet, brorskap, Marseillaisen og Marianne. Det tyske folket på sin side hadde før 1871 ikke noen politisk definisjon av enhet, og forholdet til det nye imperiet var vagt og ideologisk. Størst vekt ble lagt på å definere det tyske i kontrast til hva det stod i motsetning til. Identifiseringen for tyskerne ble derfor mer kompleks, med en rekke referanser som spant seg fra mytologi og folklore og en stereotyp definering av nasjonen gjennom å refererr til fiender (Hobsbawm 1983: 82). Relatert til Hobsbawms perspektiv vil jeg argumentere for at man i EUs symbolstrategi kan spore elementer av den franske modellen for symbolbruk. Etter en rekke forslag som har spent seg fra Eurolotteri til offisielle EU-kulturbyer, kan det argumenteres for at EU på en lignende måte som Frankrike har valgt å benytte noen få utvalgte symboler for å bygge en europeisk identitet. Kontrasten til en ut-gruppe som stod sentralt i den tyske modellen, er ikke på samme måte benyttet av EU. Når det gjelder europasymbolene og hvorvidt de referer til gamle, europeiske myter eller konstruerte, nye fortellinger, så er EUs strategi tvetydig også på dette punktet. På den ene siden tar EU-hymnen og Europadagen ikke utgangspunkt i gamle, europeiske opprinnelseshistorier. På den annen siden refererer stjernesirkelen i EU-flagget både til jomfru Marias glorie og de 12 apostlene 131. Dette er med andre ord et symbol som bærer klare referanser til kristne myter og opphavsfortellinger. Et religiøst grunnlag representerer en utfordring for et EU som utvides østover med en mulighet for at Tyrkia, med en stor muslimsk befolkning, vil komme inn i unionen. Dette er også en utfordring i forhold til muslimske minoriteter i en rekke medlemsland. Europasymboler med referanse til kristne fortellinger vil ikke vekke de samme følelser hos muslimer som hos kristne vest- europeere. På den annen side fremstår Europadagen som et eksempel på at EU har konstruert det jeg i kapittel 3 betegnet som et selvrefererende europasymbol. Dagen viser tilbake til Deklarasjonen av 9. mai 1950, til fellesskapets egen historie, og ikke til en europeisk fortelling som ligger forut i tid. EU har med andre ord benyttet symboler forenlig med Smiths krav om en felles etno-historie, slik EU-flagget kan tas til inntekt for, men utviklingen synes derimot å gå i retning av at EU i den senere tid har lagt mer vekt på å kommunisere mer universelle, selvrefererende fortellinger. Fokuset på fundamentale rettigheter, først gjennom unionsborgerskapet og så ved Charteret, er et eksempel på dette

115 Hva slags identitet for EU? 115 Med utgangspunkt i Smiths begrep om ethnie står også kravet om ett eller flere kulturelle særtrekk sentralt. En begrensing for muligheten for en europeisk kommunikasjonsoffentlighet ligger i Smiths perspektiv blant annet i mangelen på et felleseuropeisk språk eller det manglende lim (Førland og Claes 1998:156) 132. En utfordring i forhold til EUs identitetskonstruksjon, er hvorvidt språk skal betraktes som et kulturelt uttrykk for nasjonalt særtrekk eller om språk bare er en form for kommunikasjon? Dersom man mener språk former identitet gjennom å gjøre oss stolte av det som er vårt (Bakke 1995:10), er mangelen på et europeisk språk til hinder for en europeisk identitet. Betrakter man derimot språk kun som en måte å forenkle kommunikasjon på, utgjør ikke dette en stor barriere for identitetsformasjon, men blir i stedet bare et praktisk kommunikasjonsproblem 133. Forslag om språklige uttrykk i europasymbolenes design har imidlertid flere ganger skap kontroverser i EU. I forbindelse med diskusjonen omkring et flagg for EU, ble det som vist i avsnitt 3.6. foreslått å plassere bokstaven E i midten av flagget. Da Coudenhove-Kalergi lanserte sitt forslag til flagg for Europarådet på 1950-tallet advarte han sterkt mot å benytte bokstaver i flagget. Coundehove-Kalergi mente styrken til flagget til den Pan-europeiske bevegelsen (som ble en modell for EUs flagg) lå i at flagget ikke hadde noen likhet med noe nasjonalt flagg. Han argumenterte for at bokstaven E like gjerne kunne bety England som Europa. Bokstaven U kunne tolkes som et symbol på Union, men like gjerne som et symbol på U.S.A eller U.S.S.R. Coudenhove-Kalergi mente slike feiltolkninger kunne få fatale konsekvenser 134. Diskusjonene omkring EU-hymnen illustrerer også hvor problematisk det i praksis er å komme til enighet om tekst eller språk i forbindelse med europasymbolene. Som vist i avsnitt 3.7. ble medlemslandene 132 Ifølge Tor Egil Førland og Harald Claes (1998) i Europeisk Integrasjon er et felles språk en klar fordel for varige, frivillige føderasjoner. Mangelen på et felles språk er kritisk for føderasjonsmulighetene fordi denne faktoren brukes og forsterkes av interessene til nasjonale politikere. 133 Elisabeth Bakke (1995) fremmer flere forslag til hvordan man gjennom massemedia kan overkomme mangelen på et felles europeisk språk. Et forslag er flerspråklige aviser og magasiner. Bakke argumenterer også for at EU kan finansiere teksting eller dubbing for å gjøre de samme tv-programmene tilgjengelig for alle, og slik bringe et europeisk publikum sammen (Bakke 1995). Et nyere eksempel på hvordan EU forsøker å formidle informasjon på alle språk i Unionen er tegneseriealbumet Les eaux blessees. Albumet kommer ut i et førsteopplag på 1,2 millioner eksemplarer i løpet av 2003 og skal gis ut på 22 språk. Heftet er finansiert av Europaparlamentet, som skal dele det ut gratis for å informere om hvordan folkevalgte, lobbyister, delegater, oversettere, journalister og andre jobber ved parlamentet. Tegneserien har utgangspunkt i en faktisk sak, som dreier seg om EUs vannpolitikk ( 134 Se vedlegg nr. 1.

116 116 Kapittel 5 enige om å beholde hymnen instrumentell for å unngå sammenstøt om hvilket språk diktet skulle synges på 135. Diskusjonene rundt forordet til Charteret for fundamentale rettigheter som jeg var inne på i avsnitt 4.6. illustrerer noe av det samme. Krangelen om forordet til charteret gjorde som vist at Nederland og Frankrike fikk sine nasjonale varianter av dokumentet. Habermas kan kritiseres for ikke å vise hvordan utviklingen av en overnasjonal politisk offentlighet skal kunne overvinne de språklige og kulturelle barrierene i Europa. Han overveier heller ikke antakelsene om at overnasjonalitet og åpne grenser kan føre til nasjonalisme og en sterkere etnifisering av nasjonal identitet. Habermas drøfter ikke direkte innvendingene knyttet til språk, men stadfester at mangelen på et felleseuropeisk språk ikke er en uoverkommelig hindring for det europeiske prosjektet: Habermas mener EUs mange offisielle språk ikke representerer en hindring for å danne en felles politisk enhet for alle EU-borgere: The official multilingualism of EU institutions is necessary of the mutual recognition of the equal worth and integrity of all national cultures 136 (Habermas 2001:19). Habermas ser helle ikke store vanskeligheter med for eksempel å innføre engelsk som et offisielt språk: Even the requirement of a common language English as a second first language ought not be an insurmountable obstacle given the existing level of formal schooling (Habermas 1998:161). Habermas mener en etno-nasjonal oppfatning av suverenitet er feilaktig. Det som må ligge til grunn er en intersubjektiv felles diskursenighet. Habermas argumenterer for at grunnlaget for integrasjon i retning av et postnasjonalt samfunn må dannes gjennom kommunikative nettverk i en europeisk politisk offentlig sfære basert på en felles politisk kultur (Habermas 1998:153). Habermas` modell fordrer med andre ord aktiv deltakelse, utviklingen av en europeisk offentlig sfære og et sivilt samfunn på europeisk nivå 137. Habermas ser for seg at de kulturelle elitene og massemediene vil få en sentral rolle i utviklingen av en slik europeisk offentlighet (Habermas 1994:75) og en politisk basert solidaritet mellom borgere som, selv om de er fremmede for hverandre, vil stille opp for hverandre. Kjernen i en slik solidaritet er formet av en politisk offentlig sfære som gjør borgerne i stand til å ta stilling til de Habermas viser til at flere små land, som Nederland, Norge og Sverige er gode eksempeler på at engelsk som et andre morsmål er spredt til store deler av befolkningen gjennom utdanning (Habermas 2001:19). 137 For et innblikk i diskusjonene om den europeiske offentlige sfære i dagens EU, se blant annet Thomas Risse: An emerging European Public Sphere? What we know and how to make sense of it (2002b) og Cathleen Kantner (2002): Waiting for a European Progressive Era : The European Public and its problems.

117 Hva slags identitet for EU? 117 samme spørsmål på samme tid. Det er viktig at denne offentlige sfære ikke preges av tvang: It must be embedded in the context of a freedom valuing political culture and be supported by a liberal associational structure of civil society (Habermas 1998:161). Ut fra dette grunnleggende prinsippet mener Habermas at det ikke kan eksistere noen europeisk føderal stat verdig tittelen europeisk demokrati med mindre en europeisk integrert offentlig sfære utvikler seg. Dette må skje innen rammene av en felles politisk kultur som inkluderer interesseorganisasjoner, NGOs, borgerbevegelser og så videre samt et partisystem som passer den europeiske arena. Smith legger i tillegg til en elite stor vekt på utdanningssystemer og språk som nødvendig for å spre en slik bevissthet (Bakke 1995:22). Da verken et felles europeisk språk (eller sportslag) per i dag eksisterer, og massemedia og utdanningssystemer i stor grad er nasjonale, legger dette i forhold til Smiths perspektiv klare begrensinger for mulighetene for å danne en europeisk identitet. Arenaene for å utvikle et europeisk kommunikasjonsfellesskap som Habermas ivrer for, er i Smiths perspektiv ikke tilstrekkelig tilstede på europeisk nivå. De nasjonale arenaene er for dominerende. I kontrast til Smiths perspektiv, som fordrer felles opphavsmyter og kulturelle fellestrekk, bør EU ifølge Habermas basere grunnlaget for en fellesskapsfølelse på demos. I hans fremtidsmodell er politisk kultur i forhold til beslutningsinstitusjoner og borgerrettigheter skilt fra nasjonal kultur i etniskkulturell forstand. I rendyrket versjon innebærer Habermas` perspektiv at det overnasjonale fellesskap er knyttet til politisk konstitusjonelle former. De kulturelle ytringsformene frakobles fra statssuverentitet og hviler direkte i regionene og det uformelle folkefellesskapet gjennom språk, skikker og tradisjoner (Østerud 1994:131). Statenes beslutningsmyndighet kan overføres til overnasjonale fellesorgan, samtidig som kulturell identitet kan bevares på regionalt eller nasjonalstatlig nivå: i fremtiden kunne en felles politisk kultur utkrystallisere seg fra de forskjellige nasjonale kulturene. Det kunne oppstå en differensiering mellom en europeisk politisk kultur og de nasjonale tradisjoner som helt fra begynnelsen av den moderne epoke har hatt forskjellige forgreininger innen kunst, litteratur, historieskrivning, etc. (Habermas 1994:74). Dette kan videre bane vei for en kollektiv europeisk identitet basert på forfatningspatriotisme, en samling om rettigheter, beslutningsregler og prosedyrer for problemløsning (Østerud 1994). Habermas` poeng er at en kommunikativ forståelse av demokrati ikke må hvile på en forståelse av the people som en homogen enhet. En europeisk identitet må bygge på at

118 118 Kapittel 5 borgerne etablerer en etisk-politisk selvforståelse. Fellesskapet vil slik bli et politisk fellesskap. I kontrast til dette er politikk en kamp om verdier og resursser hvor ulike interesser står mot hverandre. Betyr dette at Habermas forfatningspatriotisme rett og slett handler om enighet om spilleregler i interessekampene? Østerud (1998) kritiserer Habermas for ikke å gi noen argumenter for at en politisk kultur som legitimering av overnasjonal myndighet kan opprettholdes uten det kulturelle innholdet som nasjonal identitet har bygd på. Habermas mener det er vanskelig å svare på spørsmålet What is Europe? fordi europeiske verdier er spredt over hele verden. Det som former en felles kjerne i en europeisk identitet er den smertefulle læringsprosessen Europa har gått gjennom: For Europe has more than any other culture, faced and overcome structural conflicts, sharp confrontations and lasting tensions, in the social as well as in the temproal dimension (Habermas 2001:20). Det europeere har til felles er ifølge Habermas en form for skjebnefellesskap: Alle de europeiske landene er i ferd med å bli immigrasjonsland og multikulturelle samfunn. De er alle eksponert for økonomisk og kulturell globalisering som igjen vekker minnene om konflikt og forening, og en lav terskel for eksklusjon: This new awareness of what Europeans have in common has found an admirable expression in the EU Charter of Basic Rights (Habermas 2001:21). Med utgangspunkt i Smiths og Habermas` perspektiver synes med andre ord flere ulike alternativer å fremstå som mulige grunnlag for en europeisk fellesskapsfølelse, men ikke alle er forenlige med EUs strategi. For det første kan EU, som Habermas og flere andre teoretikere har vært inne på (Kohli 2000, Kostakopoulou 2000, Risse 2001b, Giesen 2001), benytte seieren over nasjonalismen som utgangspunkt. En av de integrerende kreftene som var sentral for utviklingen av EU var nettopp den ekstreme nasjonalismens nederlag i 2. verdenskrig (Førland og Claes 1998:15) og en aldri igjen - holdning i forhold til krig. Kontrasten mellom Europas negative fortid og en positiv fremtid kan fungere som grunnlag for en moderne europeisk identitet (Kohli 2000, Kostakopoulou 2000). Ved å fremheve en slik kontrast kan man åpne for en europeisk grensemarkør som er inkluderende. På denne måten kan EU avslutte sin søken etter en ytre fiende og heller benytte sin indre nasjonalisme og mørke fortid som defineringsgrunnlag. Slik kan man fokusere på å unngå europeisk høyreekstremisme i dagens EU og samtidig danne et grunnlag for et integrasjonsprosjekt som ikke er sterkt ekskluderende. EUs

119 Hva slags identitet for EU? 119 signifikante andre eller et europeisk fellesskap kan slik konstrueres ut fra Europas felles historie, men på en annen måte enn den Smith skisserer. Et annet alternativ, som jeg diskuterte i kapittel 3, er å bygge en europeisk identitet med symboler som viser til EUs egen historie. I artikkelen The Ritual Construction of a European Identity, drøfter Bernhard Giesen (2002) spørsmålet om hva som kan bidra til å fremme deltakelse og tilknytning til et europeisk demos. Giesen vektlegger, i likhet med Smith, betydningen av en forbindelse til en felles fortid for kollektivet. Giesen argumenterer for at sterke identiteter i demokratiske nasjonalstater ofte er basert på rituelle minner om en revolusjon (som for eksempel i Storbritannia, USA og i Frankrike), men at slike tradisjoner og et felles minne mangler i EU: there is no historical revolution in the memory of which could embrace all Europeans. The victory over the Nazi empire comes close to such an event, and the Haider resolutions of the European governments refer to this moral construction of Europe, but neither Sweden nor Spain would be included in an European identity that is based on these historical foundations (Giesen 2002:8). I kontrast til Smith skuer ikke Giesen langt tilbake i tid for å finne en historisk basis for en europeisk identitet. Hans løsning er en seremoniell markering av åpningen av Europaparlamentet i europeiske byer. Han argumenterer for at de europeiske bytorg er en specific European and later on western urban pattern that can be found in all european nations (Giesen 2002:9). Giesen refererer til et offentlig rom hvor politiske myndigheter og borgerne møtes og samhandler, og hvor den politiske autoritet er representert med rådhuset eller prinsens palass, og hvor den private sfære er representert av de private husene rundt. Giesen mener derfor at europeiske bytorg vil være en ideell arena for en årlig, offentlig innsetting av Europaparlamentet: Every year the opening of the European Parliament should be celebrated by a carefully staged colourful event in one of the many famous European city squares (Giesen 2002:9). Et tredje alternativ, som er mer i tråd med Habermas` teoretiske perspektiv og samtidig forenlig med EUs symbolstrategi etter 1980-tallet, er å basere en europeisk identitet på en mer abstrakt oppfatning av solidaritet. Dette kan være en solidaritet basert på universelle prinsipper og en personlig motivasjon til å stole på andre unionsborgere og på det felles prosjekt, og ikke på en tykk, felles kultur og historie. A sense of justice, an interest in doing our moral duty and expressing respect for others, rather than form a sense of community, thick identity or empathy (Føllesdal 2001:5). Habermas

120 120 Kapittel 5 argumenterer for at en politisk identitet kan grunnlegges på positive idealer som demokrati eller konstitusjonell patriotisme (Habermas i Kohli 2000:127). Disse kjennetegnene kan betraktes som felles for alle vesteuropeiske stater, men ikke eksklusivt for disse. En klar utfordring i forhold til et slikt grunnlag er at disse idealene i beste fall regnes som politiske mål som så langt ikke er realisert på europeisk nivå. Græger og Løken argumenterer for at problemene med å overføre eller utvikle en type lojalitet til de overnasjonale institusjoner utvilsomt er betydelige i en sammensatt og uoversiktlig politisk enhet som EU (Græger og Løken 1994:31). Båndene mellom EU og EU-borgerne vil trolig bli løsere enn de er i medlemslandene, men dette er ikke nødvendigvis et problem. Jeg har i denne oppgaven argumentert for at fundamentale rettigheter, Konventets arbeid og planen om en europeisk konstitusjon kan betraktes som viktige steg i retning av å lage en tettere og mer forpliktende forbindelse. Spesielt kan utviklingen av en europeisk konstitusjon betraktes som et steg mot en sosial kontrakt som binder EU-borgerne tettere til unionen. En referanse til det Smith definerer som en europeisk kulturfamilie er ikke et nødvendig kriterium for å utvikle en politisk doktrine. At det finnes en rekke representasjoner av Europa og tolkninger av det å være europeisk, må ikke tas til inntekt for at en bygging av en europeisk identitet er umulig. Disse fremstillingene viser bare at: Europe neither obeys a single unifying logic, nor can it be reduced to an essence (Kostakopoulou 2000:27). Som vist kan og har ideer om Europa og europeisk identitet blitt produsert og reprodusert i et vidt spekter av politiske diskurser. Kostakopoulou argumenterer for at dette viser behovet for en europeisk identitet basert på demos: This highlights the urgency and importance of the formation of a civic and inclusive European identity which is embedded in political institutions, rules, procedures, practices and understandings (Kostakopoulou 2000:27). Ut fra det empiriske grunnlaget for denne oppgaven er det imidlertid klart at en tydelig ytre fiende verken har vært konstituerende eller avgjørende for EUs identitetsstrategi. EUs fundamentale verdier presenteres i dag som: securing of lasting peace, unity, equality, freedom, security and solidarity (Borchardt 2000:11). EU har som mål å sikre prinsipper som frihet, demokrati og rettsorden (the rule of law) som alle medlemsstatene deler (Art. 6 (1) TEU). Sammen med beskyttelse av menneskerettigheter og grunnleggende friheter er disse prinsippene forsterket gjennom TEU, som for

121 Hva slags identitet for EU? 121 første gang åpner for sanksjoner dersom disse prinsippene brytes (Art. 7 og 8 TEU). 138 Positive oppfatninger av Europa, med fokus på demokrati og menneskerettigheter, som Habermas` begrep om forfatningspatriotisme også inkluderer, tenderer mot å være universalistiske (Kohli 2000). Disse idealene trekker ikke en grense mellom oss og dem. I forhold til praktiske politiske spørsmål kan det være årsak til eksklusjon, men i forhold til det normative grunnlaget for denne tilnærmingen, eksisterer ikke et slikt skille. Jeg har i oppgaven funnet at EUs symbolstrategi, spesielt med unionsborgerskapet og Chartert, eller det jeg betegner som europeiske hverdagssymboler, har dreid seg mot å legge vekt på et mer inkluderende, universelt fellesskap. 138 In practical terms, this means that if the Heads of State and Government, acting on a proposal of one third of the Member States or by the Commission, and after obtaining the assent of the European Parliament, declare that a serious and persistent breach of the EU underlying principles has occurred the Council may, acting on qualified majority, suspend certain of the rights deriving from the application of the EU treaty to the Member State in question, including voting rights in the Council (Borchardt 2000:11).

122 Kapittel 6 Oppsummering og konklusjon 6.1 Innledning To the sceptic, of course, these symbolic measures may seem purely decorative. But because they come close to the symbols that embody state sovereignty, they testify to the substantial progress made by an idea, which has now been transformed, from myth into reality Pascal Fontaine 139. I mai 2002 verserte nyheten om at EU- kommisjonens leder Romano Prodi i samarbeid med Belgias statsminister Guy Verhofstad ivret for å få et nytt EUflagg 140. I aviser og nettsteder som spant seg fra Europaveien og Vårt Land i Norge til Sydney Morning Herald i Australia stod det skrevet at Prodi hadde gitt den nederlandske arkitekten og designeren Rem Koolhaas frie tøyler til å konstruere et nytt og mer moderne EU-flagg 141. Resultatet var et fargerikt flagg med 15 vertikale striper. I avisa Vårt Land ble forslaget bedømt slik: Etter å ha leika seg med fargar, kom Koolhaas opp med eit forslag som med første augekast liknar ein priskode, men om du ser nøyare etter, er flagget til dei 15 medlemslanda, lagt ved sida av kvarandre 142. Andre mente mønsteret lignet et testbilde for tv, og uttrykte bekymring for at flagget med sine vertikale linjer ville skape problemer for tv-sendinger. Noen journalister formidlet feilaktig at de 12 stjernene i det eksisterende flagget skulle 139 (Shore 2000:37). 140 Et søk i søkermotoren på Rem Koolhaas and EU-flag viser at det ble publisert minst 20 artikler om det nye designet på EU-flagget. Bildet av flagget preger oppgavens forside. 141 Rem Koolhaus driver et arkitektkontor i New York i kombinasjon med en professorstilling på Harvard. Han har bl.a. designet den nederlandske ambassaden i Berlin, the Bordeaux House, Bordeaos, Educatorium Utrect University, Lille Grand Palais, Lillie ( 142 Fra artikkelen EU skal få nytt flagg, Vårt Land, Oslo

123 Oppsummering og konklusjon 123 symbolisere antall stater, mens andre fokuserte på det religiøse innholdet 143. Flere aviskommentatorer påpekte at dagens EU-flagg er upassende dersom man tar i betraktning det kulturelle og religiøse mangfoldet i EU. I forslaget fra Rem Koolhaas er flagget symbol på samhald og ulikskap 144, og har ikke noen religiøse betydninger. Nå viste det seg at både ønsket om et nytt flagg og det fargerike forslaget fra Koolhaas var en spøk 145. Prodi rykket den 10. mai selv inn et brev i den italienske avisen Corriere della Sera, hvor han avkreftet at EU skulle få et nytt symbol: The whole thing was a joke, intended to provoke, by Mr. Rem Koolhaas, the famous Dutch architect and creator of the post-modern proposal 146. Det omstridte designet foreligger imidlertid i all sin fargeprakt, og avisartiklene som ble publisert i tiden som fulgte belyser både noen av oppfatningene om europasymbolene generelt og utfordringer knyttet til EUs symbolstrategi spesielt. Avisartiklene viser hvor svakt befestet europasymbolene er i den europeiske offentligheten. Ville noen trodd på nyheten dersom man meldte at det norske flagget skulle byttes ut med et designflagg i rosa og hvitt? Tema for denne oppgaven har vært borgeren i EU og hvordan EU gjennom det jeg har betegnet som europasymboler og en symbolstrategi har forsøkt å etablere en union nærmere borgerne. Gjennom å analysere dokumenter fra 1970-tallet og frem til i dag har jeg forsøkt å synliggjøre og drøfte EUs prosess mot å bygge en europeisk identitet. Gjennom å drøfte offisielle EUdokumenter i lys av nasjonalismeteori samt teoriene til Habermas og Smith spesielt, har jeg belyst spørsmålet om hvorvidt symbolkonstruksjon på EUnivå kan bidra til å skape en kollektiv europeisk identitet 147. Et sentralt spørsmål i denne oppgaven har vært om EUs symbolstrategi er bygd på en 143 Tiscali diskuterte betydningen av Jomfru Marias glorie, og la vekt på at dette var et kristent symbol som ikke passet for dagens EU med en rekke religioner representert. ( 144 Fra artikkelen EU skal få nytt flagg, Vårt Land, Forslaget fra Koolhaas representerer heller ingen ny ide`. Allerede på 1950-tallet mottok Europarådet konkrete forslag om å ta i bruk et flagg som viste nettopp alle fargene i medlemsstatenes nasjonale flagg plassert ved siden av hverandre som en priskode (Se vedlegg 1:4) Habermas (1998) forfekter i artikkelen The European Nation-State: On the Past and Future of Sovereignty and Citizenship en føderasjon av nasjonalstater. Habermas kan med andre ord tolkes som å være postnasjonal i sin tilnærming.

124 124 Kapittel 6 kulturell eller en mer politisk og universalistisk forståelse av hvem som er EUborgere. 6.2 Oppsummering av oppgaven En gjennomgang av teori om nasjonal identitet i kapittel 2 viser at nasjonsbegrepet blir forstått og fortolket på mange og til dels svært forskjellige måter. Til tross for at nasjonalisme er et komplekst fenomen, synes det som om de ulike teoretiske skolene er enige om at man kan dra et skille mellom to dimensjoner for nasjonen: ethnic og civic (Aagedal 2001). Disse modellene blir ofte eksemplifisert ved å referere til det tyske og det franske idealet: Den tyske tradisjonen med fokus på etnisitet, språk og tradisjon som det sosiale limet i et samfunn, og den franske tradisjonen med fokus på nasjonen som et primært politisk fellesskap basert på frivillig medborgerskap (Østerud i Aagedal 2001). Utledet av Smiths krav om ethnie for å kunne etablere en kulturell, kollektiv identitet, mangler man fra EU-hold en troverdig felles opphavsmyte. Felles historiske minner splitter mer enn de samler, og kulturelt er forskjellene større enn likhetene. Mangelen på et felles språk utgjør også et hinder. I Smiths perspektiv finnes det likevel et mulig grunnlag for en europeisk identitet, og dette betegner han som den europeiske kulturfamilie. Dette begrepet er ikke sammenfallende med begrepet ethnie, men begge begrepene viser at en europeisk identitet i Smiths perspektiv må bygge på en felles basis, og at denne basis må ta utgangspunkt i et fellesskap hovedsakelig definert som etnos. Habermas fremmer forfatningspatriotisme på europeisk nivå som et alternativt grunnlag for en europeisk identitet. Dette er en politisk form for integrasjon, i kontrast til Smiths mer kulturelle form for integrasjon. Den politiske identitet springer ut av respekten for felles lover, og Habermas argumenterer for at det bare er denne typen lojalitet som kan kreves av oss som statsborgere. En europeisk forfatningspatriotisme er med andre ord et uttrykk for en mer begrenset konsensus enn hva Smith forlanger. Modellen innebærer et overnasjonalt borgerfellesskap hvor EU-borgerne er likeverdige innehavere av rettigheter og er enige om de prinsipper som den demokratiske rettsstaten bygger på. I dette perspektivet må fellesskapet, i kontrast til hos Smith, baseres på demos. I kapittel 3 argumenterte jeg for at Borgernes Europa kan forstås som et første forsøk på å etablere en basis for en overnasjonal, kollektiv identitet for EU-borgerne. Mens borgerne syntes å spille en marginal rolle i det tidligere europeiske fellesskapet, rettet EU fra midten av 1980-tallet et stadig sterkere

125 Oppsummering og konklusjon 125 fokus mot borgerne. Tindemansrapporten vektla ytre symboler med referanse til en europeisk fellesarv (basert på kultur og språk), samtidig som forslaget om direkte valg til Parlamentet vitner om en politisk basert oppfatning av hvordan EU kunne involvere EU-borgerne i fellesskapet (gjennom blant annet valgdeltakelse). Adonninikomiteens arbeid viser en dreining mot en retorikk som vektlegger selvrefererende europasymboler som viser tilbake til hendelser i EUs egen historie. Adonninorapportene foreslo som vist i avsnitt 3.4. at EUs egen historie skulle tas i bruk (Bull. EC. 7/1985: 29) i symbolkonstruksjonen. Selvrefererende europasymboler har i varierende grad vært benyttet i EU symbolstrategi. Tydeligst var dette i konstruksjonen av Europadagen: dagen er blant annet ment å feire Schumanerklæringen samt Monnet og Schuman som europafedre (Lindt 1996). Jeg argumenterte i kapittel 3 for at en aktiv bruk av europasymbolene kan bidra til å symbolisere utstrekningen og omfanget av det forestilte europeiske fellesskapet. Historien om utformingen av unionsborgerskapet, som jeg redegjorde for i kapittel 4, viser at unionsborgerskapet betyr noe mer enn en enkel samling av rettigheter. Det er også en historie om identitet. I forhold til den tradisjonelle statsborgerskapsmodellen med en eksklusiv forbindelse mellom staten og borgeren, skjedde utviklingen av unionsborgerskapet gradvis, og fokuset underveis var å rethink citizenship (Wiener 1999). Resultatet ble en ny konstruksjon i retning av et fragmentert statsborgerskap 148. Fra EU-hold ble det understreket at dette var et dynamisk konsept. Debatten omkring statsborgerskapspraksis tidlig på 1990-tallet viste at selv om det historiske elementet tilhørighet hele tiden ble adressert, skiftet fokuset fra å etablere en følelse av tilhørighet til å etablere juridiske bånd for tilhørighet (Wiener 1999:211). Mens europasymbolene i den første fasen av EUs identitetsstrategi, som jeg diskuterte i kapittel 3, i hovedsak kan betegnes som europeiske festsymboler, viser symbolene i kapittel 4 en utvikling i retning av en politisk og nærmest universelt fundert forståelse av hvem som er europeere. I kapittel 5 fremgikk det av analysen at EUs offisielle diskurs og praktiske strategi i spørsmålet om en europeisk identitet har vært tvetydig: Både nasjonalt mangfold og europeisk enhet har vært fremhevet som grunnlag for en slik identitet. EU-flagget, Europadagen og EU-hymnen skal for eksempel representere unionens enhet utad, samtidig som de skal symbolisere det 148 Wiener mener at medborgerskapet på europeisk nivå kan betegnes som et fragmentert medlemskap, hvor EU-borgerne ikke bare har et unionsborgerskap: They may also belong to a local community of one member state in terms of their social, cultural, economic and political activities) and at the same time to a national community of another state (Wiener 1999:215).

126 126 Kapittel 6 mangfold som finnes i fellesskapets medlemsstater innad. Jeg fant i dette kapitlet at europasymbolene hovedsakelig ikke refererer til eldre, europeiske opphavsmyter. Unntaket er trolig stjernesirkelen i EU-flagget, med referanser til blant annet de 12 apostlene. Men utviklingen har i EU dreid mot selvrefererende, allmenngyldige fortellinger. Verken en konstruksjon av de signifikante andre eller en vektlegging av sterkt ekskluderende verdier har vært konstituerende for EUs bygging av en europeisk identitet. Jeg diskuterer i samme kapittel nærmere de to prinsipielle løsningene på mangelen på et folkefellesskap i EU: kollektiv identitet basert på demos på den ene siden og etnos på den andre. På bakgrunn av satsingen på universelle verdier og rettigheter som skal binde borgerne nærmere Unionen, mener jeg det kan argumenteres for at EUs symbolstrategi og identitetsbygging i økende grad går i retning av Habermas ide om en europeisk forfatningspatriotisme. 6.3 Konklusjon For å besvare hovedspørsmålet i oppgaven, nemlig om identitetsbygging og symbolkonstruksjon på EU-nivå kan bidra til å skape en kollektiv europeisk identitet, vil jeg i det følgende kort gjennomgå mine funn knyttet til de spørsmålene som jeg lanserte i introduksjonskapitlet: Hva slags forståelse av EU-borgerne bygger EU sin symbolstrategi på? Har EU en definisjon av de fremmede? Hva er verdigrunnlaget for europasymbolene? Hva er symbolenes effekt på en europeisk identitet? Kulturelt eller politisk basert identitetsstrategi? Dokumentene som danner grunnlaget for Borgernes Europa viser at både en kulturell og en mer universell oppfatning av EU-borgerne har vært til stede i EUs symbolstrategi. I Tindemannsrapporten anerkjenner man at kultur er en viktig del av en europeisk fellesarv (Bull. EC 1/1976). I Adonninorapportene ble det argumentert for at en vektlegging av kultur var viktig i borgernes bevissthet og derfor også i prosessen med å bygge en europeisk identitet (Bull. EC. 7/1985). Oppfatningen om hva grunnlaget for en europeisk identitet skulle være, kan med andre ord grovt sett deles i to faser: først en vektlegging av kultur og deretter av mer allmenngyldige og universelle rettigheter.

127 Oppsummering og konklusjon 127 Forslag om åpenbare religiøse symboler som kors og sigd skapte kontroverser da Europarådet skulle bestemme seg for et flagg. Flagget rådet valgte (og som EU adopterte) hadde referanser til kulturelle verdier. Flagget til den paneuropeiske bevegelsen, som ble brukt som modell for dette flagget, symboliserte den gresk-latinske sivilisasjonen og det kristne Europa. 149 Et kulturelt fundert grunnlag trer også tydelig frem når stjernesirkelen av EU i ettertid vurderes som om den refererer til de 12 apostlene. Symfonien som ble valgt som europahymne har også indirekte kulturelle referanser: Hymnen er komponert av en tysk komponist og inspirert av et tysk dikt. Europadagen som ble tatt i bruk samtidig (1986), kommer i en særstilling. Her valgte EU å referere til fellesskapets egen historie. Fronten mot en ut-gruppe, som også er en del av en kulturelt basert identitet, ble også benyttet av EU i denne første fasen av symbolstrategien. Tydeligst er dette i forhold til det europeiske passet som symbol. Etter denne første fasen med europasymboler, har det normative grunnlaget for prosessen med å etablere en europeisk identitet i all hovedsak vært dominert av en politisk forståelse av hvem EU-borgerne er. Ordbruken i for eksempel Charteret for fundamentale rettigheter, spesielt i forordet, synes å være forankret i verdier som kan forstås ut fra prinsippet om konstitusjonell patriotisme. Borgerne skal bindes til EU gjennom blant annet respekt for de samme europeiske rettigheter, plikter og tradisjonelle menneskerettigheter 150. Rettighetene som er stipulert i unionsborgerskapet og i Charteret etablerer en unik politisk forbindelse mellom EU og EU-borgerne. Det å dele rettigheter kan i seg selv utgjøre en viktig basis for en fellesskapsfølelse i et kollektiv som EU. Rettighetene utgjør også mekanismer som bidrar til å involvere EUborgerne i et europeisk samfunn og et europeisk kommunikasjonsfellesskap. Charteret viderefører deler av retorikken som EU benyttet i dokumentene som lå til grunn for Borgernes Europa. Charteret går imidlertid ett skritt videre i forhold til å normativt konkretisere felleseuropeiske rettigheter og verdier. Til tross for at kulturelle og nasjonale forskjeller også anerkjennes i Charteret, tydeliggjør forordet at det er felleseuropeiske, universelle verdier som vektlegges. Blant disse er verdier som frihet, likhet og respekt for det demokratiske prinsipp. Dette er i stor grad universelle verdier som av EU nå blir presentert som europeiske verdier. Ut i fra dette kan det være interessant å spørre seg hvordan universelle rettigheter, som for eksempel 149 Se vedlegg John Erik Fossum argumenterer imidlertid for at ytterligere institusjonelle utviklinger er nødvendige for å sikre at innholdet i Charteret kan gi tilstrekkelig støtte til konstitusjonell patriotisme (Fossum 2001:239).

128 128 Kapittel 6 menneskerettigheter, kan betraktes som genuint europeiske, og slik danne grunnlag for en europeisk identitet. Et mulig svar kan være å understreke at utviklingen av respekten for menneskerettigheter har kommet lengst i Vest- Europa, og at dette kan fungere som en del av grunnlaget for en europeisk identitet. At man ikke lenger praktiserer dødsstraff i Europa har bidratt til å gjøre Europa til et område hvor respekten for menneskerettigheter er mer forpliktende enn i noen andre deler av verden 151. EU trekker ikke frem dette poenget i sin retorikk i de dokumenter som danner grunnlaget for denne oppgaven. Signifikante andre for EU? Utfra et sosiologisk perspektiv er spørsmålet om hvem som er europeere og hvem som er de fremmede interessant i forhold til en konstruksjon av identitet. Kostakopoulou peker på at det som trengs for å konstruere kollektiv identitet er encounter, communication and recognition with reciprocating other (Kostakopoulou 2001:30). Gjennom møter med andre erfarer vi at vi er forskjellige, vi lærer om oss selv og vi får nye perspektiver. En ren ekskludering av de andre er i større grad en konsekvens av politisk diskurs, og ikke en nødvendighet for å etablere en kollektiv identitet. Dersom eksklusjon er nødvendig for konstruksjon av identitet, må EU identifisere en enhet som står i klar motsetning til unionen. Mine empiriske funn i denne oppgaven viser imidlertid at det europeiske prosjektet ikke klart har definert seg mot en ytre fiende. En avstand mot krig og en definering mot den andre i seg selv, er derimot mer tydelig. Allerede i Deklarasjonen om en europeisk identitet (Bull. EC ) ble det gjort klart at EU skulle opptre som en enhet, men at prosjektet ikke var rettet mot noen. EU trenger ikke nødvendigvis å definere seg mot ikke-europeere for å bygge sin identitet. EU kan lære av sin egen fortid, ta avstand fra denne og på denne måten ha noe å definere seg mot. Sammenhengen mellom den politiske utviklingen i EU og identitets- og symbolutviklingen betyr imidlertid at både en europeisk identitet og europasymbolene kan bli formet av krefter og prosesser som EUs egne organer har begrenset kontroll over Habermas ser dette poenget spesielt i kontrast til USA, som praktiserer dødsstraff og som også motsatte seg International Crimes Tribunal (Habermas 2001:20). 152 Krigen mot Irak et ett eksempel på en situasjon som kunne gitt EU en tydelig ytre fiende (USA eller Irak) å forene seg mot. Slike situasjoner stimulerer normalt bruk av kollektive symboler. Dersom et samlet EU hadde støttet krigen eller markert en felles avstand fra krigshandlinger, kunne en slik kollektiv handling stimulere bruk av europasymboler og følgelig gitt disse en sterkere emning og følelsesmessig dimensjon.

129 Oppsummering og konklusjon 129 Verdigrunnlag og utforming I en resolusjon om utvidelsen av EU med nye medlemsland, uttaler Europaparlamentet at det å være europeisk ikke kan defineres klart i geografiske eller historiske, etniske eller religiøse, eller kulturelle eller politiske termer 153. I materialet som danner grunnlaget for denne oppgaven har jeg ikke funnet konkrete formuleringer på hva det europeiske skal defineres som. Derimot har jeg funnet vage formuleringer som for eksempel at det å være europeer forutsetter en politisk vilje til å dele en felles fremtid 154. En europeisk identitet er fra EU hold ikke ment å komme i stedet for en nasjonal identitet, men skal eksistere parallelt med den nasjonale. Dette er tydelig både i EUs argumentasjon og lovgivning. I artikkel 6 (3) i TEU blir respekten for den nasjonale identitet vektlagt som en av de fundamentale verdier innen EU. Målsettingen har vært å ivareta det mangfold nasjonale karaktertrekk og identiteter bidrar med til fellesskapet 155. EUs symbolstrategi avspeiler brytningene i EU. Den skiftende strategien synliggjør at det ikke finnes en enhetlig visjon om hva EU som enhet er eller skal være. Begrepsparet utnytting (exploitation) og utforskning (exploration) er forenklet sett betegnende for EUs identitetsstrategi. Det første begrepet refererer her til en utnytting av allerede eksisterende symboler som vi kjenner fra identitetsbygging i nasjonalstaten, mens det sistnevnte refererer til en søken etter en ny type symboler. Et interessant trekk ved EUs symbolstrategi er at EU på en og samme tid har benyttet både utnytting og utforskning i sin tilnærming til en europeisk identitet. Utnytting har vært benyttet i forhold til form, mens utforskning har vært benyttet i forhold til innhold. Et eksempel på dette er unionsborgerskapet som har en form vi kjenner fra nasjonalstaten, men et innhold som til en viss grad er universelt og som refererer til en politisk oppfatning av hvem EU-borgerne er. I denne inndelingen havner euroen i en mellomposisjon fordi EU med dette symbolet valgte å kombinere en nasjonal (baksiden på myntene) og en europeisk utforming (sedlene). Euroens utforming og innhold har med andre europeiske og nasjonale trekk på samme tid. 153 Resolution on the structure and Strategy for the European union with Regard to its Enlargement and the creation of a Europe-wide Order", sitert fra Græger og Løken (1994). 154 Ibid. 155 Dette understrekes fortsatt av EU: The idea is not for the Member States to be dissolved into the EU, but rather for them to contribute their own particular qualities (Borchardt 2000:13).

130 130 Kapittel 6 Strategien i forhold til europasymbolene kan videre deles i to faser: først en vektlegging av europeiske festsymboler, som opprinnelig var ment for større offentlige markeringer, og deretter en dreining mot europeiske hverdagssymboler; symboler med en praktisk betydning for EU-borgerne, og som i større grad stimulerer til aktiv deltakelse i det europeiske prosjektet. I den første fasen plasserer jeg symboler som EU-flagget, EU-hymnen og Europadagen, og i den andre unionsborgerskapet, euroen og charteret for fundamentale rettigheter. De første europasymbolene, spesielt EU-flagget, EU-hymnen og Europadagen, hadde klare paralleller til nasjonale symboler med hensyn til form, men innholdet var her mer kulturelt betinget enn universelt. Den andre symbolfasen hadde også klare paralleller til nasjonalstatens symbolbruk i forhold til form (for eksempel unionsborgerskapet), men her gikk EU lengre i å gi symbolene et mer universelt innhold. Når det gjelder innhold er de sistnevnte europeiske hverdagssymbolene i større grad basert på allmenngyldige verdier og en politisk oppfatning av hvem som utgjør EU-borgerne enn hva de europeiske festsymbolene er. EU har med andre ord tatt i bruk samme symbolkategori som nasjonalstatene, hovedsakelig med hensyn til form. Et sentralt poeng i denne forbindelse ar at når EU benytter slike symboler på en enhet som ikke er en stat, så får symbolene en annen status. Disse symbolene er ment å være universelle for å imøtekomme mangfoldet av identiteter i EU samtidig som symbolene skal styrke EU som en enhet. Det er mulig å betegne disse symbolene som postnasjonale europasymboler, fordi intensjonen fra EU er at symbolene skal knytte borgeren nærmere en enhet som ikke er en stat. Dette skal skje indirekte, ved å etablere følelser for kollektivet gjennom symboler eller mer direkte gjennom rettigheter og på sikt, kanskje plikter. Konventets arbeid med å etablere en konstitusjonell traktat for en enhet som ikke er en stat, kan bli et viktig skritt i retning av å knytte nærmere bånd mellom EU og EUborgerne. Europasymbolenes effekt? I Smiths perspektiv spiller symboler en viktig rolle for identitetsbygging på nasjonalt nivå. På europeisk nivå er Smith mer skeptisk til om dette kan lykkes. Grunnlaget for en slik identitet må være en europeisk kulturfamilie. Et slikt normativt grunnlag må med andre ord bli tatt inn i EUs symbolstrategi for at europasymbolene skal bli sterke nok. Den første fasen av EUs symbolstrategi, som resulterte i symbolene som ble tatt i bruk på midten av 1980-tallet representerer de europasymbolene som i størst

131 Oppsummering og konklusjon 131 utstrekning kan tolkes ut i fra Smiths perspektiv. EU-flagget, EU-hymnen og Europadagen har med hensyn til form klare paralleller til nasjonsbyggingen slik vi kjenner den fra Vest-Europa. Forenklet sett kan innholdet i disse symbolene forståes ut i fra ideen om å bygge symboler på en europeisk kulturfamilie. Disse første symbolene refererte til en viss grad til en europeisk kulturarv. Flagget refererte for eksempel til det kristne Europa. Symbolstrategien den siste tiden viser i kontrast til dette en satsing på mer universelle verdier. Smiths nasjonsbegrep inneholder imidlertid et politisk element og en referanse til rettigheter og plikter. Hovedpoenget i forhold til symboler på europeisk nivå vil hos Smith være at en ren politisk forståelse av hvem EU-borgerne er ikke er tilstrekkelig til å bygge en sterk europeisk identitet. Symbolstrategien til EU i dag beveger seg bort fra et grunnlag som kan forstås ut fra et perspektiv i tråd med etno-symbolisme. Kravet fra Smith om at en kollektiv europeisk identitet må bygge på en tykk felleseuropeisk kulturarv og etno-historie har i denne siste fasen vært unngått av EU. EUs strategi kan i større grad forstås ut fra Habermas teori om en europeisk forfatningspatriotisme; en demos-basert oppfatning av hva en europeisk identitet skal være. Universelle verdier som er blitt tatt i bruk er ikke umiddelbart forenlige med for eksempel jødisk kristenetikk, slik grunnlaget for en europeisk kulturfamilie tilsier. EU har forsøkt å bygge en europeisk identitet basert på politiske rettigheter og deltakelse. En europeisk identitet synes i økende grad å være konstruert ut fra et politisk, universelt grunnlag som kan inkludere alle som europeere, uavhengig av om disse utgjør en del av en felles europeisk kulturfamilie eller ikke. Å stimulere til en offentlig, europeisk debatt vil være en av utfordringene i prosessen med å etablere en europeisk identitet i tråd med en politisk oppfatning av hvem EU-borgerne er. Utviklingen av en europeisk offentlig sfære vil være avhengig av at EU-borgerne forstår hverandre og kan kommunisere med hverandre. Debatten om en fremtidig europeisk konstitusjon kan bidra til å etablere en europeisk offentlighet. Som en følge av Konventets arbeid og forslag til konstitusjonell traktat, har medieoppmerksomheten omkring spørsmål og utfordringer knyttet til EU økt betraktelig. Ledende aviser i Europa har gitt saken betydelig oppmerksomhet. Nasjonale debatter vil kunne preges av felles dagsorden, og de vil finne sted på samme tid. Eriksen, Fossum og Menendez peker også på dette i artikkelen Europa skal få sin forfatning : Dette vil kunne skape bedre samhandling og gjensidig innflytelse mellom nasjonale offentlige debatter, og kan bidra til å

132 132 Kapittel 6 etablere en tydeligere og klarere europeisk offentlighet ). (Aftenposten Effekten av europasymbolene henger nært sammen med hva som skjer på det politiske plan i EU. Dersom for eksempel Euroen blir en suksess, vil trolig også symboleffekten styrkes. I en union i stadig endring kan europasymbolene fungere som et fast holdepunkt som både kan synliggjøre utstrekningen av unionen og minne borgerne om hva unionen står for. Symboler bør ikke avfeies som kosmetikk eller som irrelevante for etableringen av et europeisk, forestilt fellesskap. Både europeiske festsymboler som appellerer til EU-borgernes følelser og, i større grad, europeiske hverdagssymboler som griper inn i dagliglivet il EU-borgerne har et klart potensial til å fostre en europeisk identitet. Fordi identitetskonstruksjonen på EU-nivå vanskelig kan referere til en felles europeisk historie eller et felles europeisk språk, er nettopp en symbolsk og rituell fremstilling passende 157. En slik fremstilling fordrer ikke nødvendigvis en kulturelt betinget forståelse av hvem EU-borgerne er. For å svare på det første spørsmålet jeg stilte i introduksjonskapitelet helt til slutt, er det klart at EU har hatt en bevisst målsetning om å konstruere en europeisk identitet. Når EU har begrunnet ulike initiativer som spenner seg fra EU-flagget til unionsborgerskapet, har effekten på en europeisk identitet vært tillagt vekt. Det som imidlertid også er tydelig er at EUs symbolstrategi ikke har vært enhetlig; den har endret seg underveis, den har på en og samme tid vært basert både på utnytting og utforskning og ytre faktorer samt nasjonale interesser og ad hoc-løsninger har og vil nok fremdeles påvirke EUs prosess med å bygge en europeisk identitet. 156 Det er imidlertid feil å si at de som jobber med Konventet har en rolle som founding fathers eller en konstitusjonell forsamling, fordi representantene i Konventet kan ikke gjøre krav på å ha legitimitet som ordentlige konstitusjonsforfattere. De kan ikke henvise til et folkelig mandat for å lage en konstitusjon, og de har ikke fått sitt mandat gjennom direkte valg (Eriksen, Erik Oddvar, Fossum, John Erik og Menendez, Augustin Jose: Europa skal få sin forfatning, Aftenposten ). Weiler peker imidlertid på katalysatoreffekten en europeisk konstitusjon kan få: The process of adopting a constitution the debate it would generate, the alliances it would form, the opposition it would create- would all, it is said, be healthy for the democratic and civic ethos and praxis of the polity (Weiler 2001:46). 157 Giesen (2002) er også inne på dette: The staging of European collective identity, too, has to account for the symbolic representation for the diversity of the member states and the symbolic performance of unity and commonality. In his respect too, the ritual representation seems to be especially appropriate for the construction of a European collective identity that can refer neither for unanimously held historical memories nor to a common language! (Giesen 2002:9).

133 Oppsummering og konklusjon Veien videre Denne oppgaven skuer tilbake i tid, men er også et bidrag til å belyse en pågående prosess hvor EU jakter på en identitet som skal kunne koble EUborgerne sammen og nærmere unionen. Interessante spørsmål som kan danne grunnlag for videre studier er blant annet hva slags status Charteret for fundamentale rettigheter vil få i fremtiden. Hva vil det bety for symbolverdien dersom Charteret inkluderes i en fremtidig europeisk konstitusjon? Den pågående, offentlige diskusjonen om en europeisk konstitusjon danner grunnlag for flere. EU har i denne prosessen åpnet for innspill og deltakelse fra EU-borgerne via Internett, og europeiske aviser har viet debatten spalteplass. Konventet har en bred sammensetning av folkevalgte, og den åpne prosessen representerer et klart brudd med den gamle modellen med lukkede regjeringskonferanser. Vil dette kunne bidra til å etablere en europeisk offentlighet, og hva vil innvirkningen på en europeisk identitet kunne bli? Jeg har i denne oppgaven vist at EU, i tillegg til de mer klassiske europeiske festsymbolene, i økende grad har tatt i bruk europeiske hverdagssymboler, som unionsborgerskapet og euroen er to eksempler på. Min oppgave måler ikke hvordan slike symboler oppfattes av EU-borgerne. Mens nasjonale symboler kan ha en sterk effekt, fordi de nettopp kan fremkalle sterke følelser for nasjonen som et kollektiv, er spørsmålet hvorvidt de nye postnasjonale europasymbolene bringer frem slike følelser for EU hos EU-borgerne, i stor grad ubesvart. De komplekse følelsesmessige prosesser knyttet til symbolkonstruksjon og symbolbruk på EU nivå er det i liten grad forsket på (også når det gjelder nasjonale symboler finnes det lite empiri om bruken av disse). Mer konkrete studier av europasymbolenes bruk både kvantitativt og kvalitativt samt studier av forholdet mellom bruk av nasjonale symboler og europasymboler, vil belyse spørsmålene jeg reiser her ytterligere. Et interessant spørsmål er om de postnasjonale europasymbolene med et universelt innhold er sterke nok for å etablere en europeisk identitet. En sammenligning av ulike typer europasymboler, for eksempel europeiske festsymboler kontra hverdagssymboler, ville kanskje kunne belyse dette.

134 134 Litteratur Litteratur Anderson, Benedict (1996): Forestilte Fellesskap. Oslo: Spartacus forlag Angell, Stein Ivar (1998): Dei nasjonalstatlege nøkkelsymbola i Europa. Oslo: Arbeidsrapport 1998, Forskningsavdelingen Diakonhjemmets Høgskolesenter. Aagedal, Olaf (2003): Nasjonal symbolmakt. Rapport nr. 55. Oslo: Makt og demokratiutredningen i samarbeid med Unipub forlag. Aagedal, Olaf (2001): The Use of National Symbols in an Age of Internationalisation. Oslo: Arbeidsrapport 2001, Forskningsavdelingen Diakonhjemmets Høgskolesenter. Bainbridge, Timothy (2000): The Penguin Companion to the European Union. Middelsex, England: Penguin Books Ltd. Bakke, Elisabeth (1995): Mot ein europeisk identitet. Oslo: ARENA særtrykk 96/12. Barbalet, J.M (1998): Citizenship. England: Open University Press. Birkeland, Åsmund (1997): Den moderne staten. Oslo: Pax Forlag A/S. Borchardt, Klaus Dieter (1999): The ABC of Community law. Luxembourg: Office for Official Publications of the European Communities, Brubaker, Rogers (1992): Citizenship and Nationhood in France and Germany. Cambridge: Harvard University Press.

135 Litteratur 135 Bulletin of the European Communities ( ): Declaration on European Identity. Luxembourg: Office for Official publications of the European Communities Bulletin of the European Communities (Supplement 7/75). Towards European citizenship. A Passport Union. The granting of special rights. Brussel: Commission of the European Communities. Bulletin of the European Communities (Supplement 2/88): A people s Europe. A Commission Communication. Luxembourg: Office for Official publications of the European Communities Bulletin of the European Communities (Supplement 7/85): A People's Europe: Reports from the ad hoc Committee. Luxembourg: Office for Official Publications of the European Communities. Bulletin of the European Communities (Supplement 1/76): Tindemans Report on European Union. Luxembourg: Office for Official Publications of the European Communities. CEC: European File (6/1987): European identity: symbols to sport. Brussel: European Commission. COM (93) 702 Final: Report from the Commission on the Citizenship of the Union. Brussel: European Commission. COM (97) 230 Final: Second Report from the Commission on Citizenship for the Union. Brussel: European Commission. COM (2001) 506 Final: Third Report from the Commission on Citizenship of the Union. Brussel: European Commission. Crum, Ben (2003): Towards Finality? A preliminary assessment of the achievement of the European Convention. Institutional and Policy- Making Challenges to the European Union in the Wake of Enlargement. Manchester: Manchester University Press. Elias, Norbert & Habermas, Jürgen (1994): Nasjonalisme og nasjonal identitet. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

136 136 Litteratur Eliassen, Stig og Meland, Pål (1997) : Nasjonal identitet i statsløse nasjoner, en sammenlignende studie av Scotland og Wales. Oslo: ARENA rapport No 4/97. Eriksen, Erik Oddvar og Weigård, Jarle (1999): Kommunikativ handling og deliberativt demokrati, Jurgen Habermas teori om politikk og samfunn. Bergen: Fagbokforlaget. Fontaine, Pascal (2000a): Europa i 10 lektioner. Luxembourg: Kontoret for De Europæiske Fellesskapers Officielle Publikationer. Fontaine, Pascal (2000b): Nye planer for Europa. Shuman-erklæringen Luxembourg: Kontoret for De Europæiske Fællesskabers Officielle Publikationer. Fossum, John Erik (2001): The European Charter. Between Deep Diversity and Constitutional Patriotism. The Chartering of Europe, The Charter of Fundamental Rights in Context. Oslo: ARENA report No 8/2001. Føllesdal, Andreas (2001): Citizenship: European and global. Oslo: ARENA Working Papers 01/22. Førland, Tor Egil og Claes, Dag Harald (1998): Europeisk Integrasjon. Oslo: Ad Notam Gyldendal. Gellner, Ernest (1983): Nasjonalisme. Oslo: Spartacus Forlag. Giesen, Bernhard (2002): The Ritual Construction of a European Identity. Europe transformed? The European Union and Collective identity Change. Oslo: ARENA/IDNET policy memo Græger, Nina og Løken, Kjersti (1994): En Union for alle? om demokrati, identitet og legitimitet i EU. Oslo: PRIO. Habermas, Jürgen (2001): Why Europe needs a constitution. New Left Review, Vol.11: Habermas, Jürgen (1998): Does Europe Need a Constitution? The inclusion of the Other, Studies in Political Theory. Jürgen Habermas. USA: Massachusetts Wellington Graphics.

137 Litteratur 137 Habermas, Jürgen (1998): The European Nation-State: On the Past and Future of Sovereignty and Citizenship. The inclusion of the Other, Studies in Political Theory. Jürgen Habermas. USA: Massachusetts Wellington Graphics. Hobsbawm, Eric (1990): Nations and nationalism sine Cambridge: Cambridge University Press. Hobsbawm, Eric and Ranger, Terence (1992): The Invention of Tradition. Cambridge: Canton. Hobsbawm, Eric (1983): The Nation as invented tradition. Nationalism. Oxford: Oxford University Press. Hutchinson, John & Smith, Anthony (1994): Nationalism. Oxford: Oxford University Press. Hamre, Inger og Stemshaug, Helge ((red.)1996): EU- og EØS- relevante tekster. Oslo: Universitetsforlaget. Jespersen, Knud. J.V.(1991): Det Europæiske hus, Bind 4. København: Gyldendal. Johnson, Allan G. (1995): The Blackwell Dictionary of Sociology - A users guide to sociological language. Oxford: Blackwell Publishers ltd. Kantner, Cathleen (2002): Waiting for a European Progressive Era : The European Public and its problems. Europe transformed? The European Union and Collective identity Change. Oslo: ARENA/IDNET policy memo. Kedouire, Elie (1983): Nationalism. Oxford: Blackwell Publishers Kohli, Martin (2000): The Battleground of European identity. European Societies, vol. 2: Kostakopoulou, Theodora (2001): Citizenship, identity and immigration in the European Union, Between past and future. Manchester: Manchester University Press.

138 138 Litteratur Lindt, Rune (1996): Det europeiske samarbeidet- fra ide til virkelighet. Sødertalje: Kompologerna AB. Markell, Patchen (2000): Making Affect safe for democracy. Political Theory, vol.28: Marshall, T. H. (1950): Citizenship and social Class. Cambridge: Cambridge University Press Marshall, Catherine & Rossman, Gretchen B (1998): Designing qualitative research. Newbury Park: Sage Publications. Mead, Georg Herbert (1967): Mind, Self Society. From the standpoint for a Social Behaviourist. London: The University of Chicago Press. Meland, Pål (2001) EUs menneskerettighetspolitikk. Oslo: ARENA working paper no 9, Februar Melich, Anna (2002): Are Europeans ready for a collective identity change? Citizen` opinion and media as a European socialization agent. Oslo: ARENA/IDNET policy memo. Menendez, Augustin Jose (2002a): A rights-based Europe? The Charter of fundamental Rights of the European Union. Oslo: ARENA working paper no. 10, August Menendez, Augustin Jose (2002b): Legal status and policy implications of the Charter of fundamental Rights of the European Union. Oslo: ARENA working paper no. 7, Januar Neumann, Iver B. (1999): Uses of the Other. the East in European identity formation. Manchester: Manchester University Press. Neumann, Iver B. (2001): Mening, materalitet, makt: en innføring i diskursanalyse. Oslo: Universitetsforlaget. Official Journal of the European Communitites (2000/c 364/01): Charter of fundamental Rights of the European Union. Ortner, Sherry (1973): On key symbols, American Anthropologist

139 Litteratur 139 Renan, Ernest (1882): Qu est-ce qu une nation. Nationalism. Oxford: Oxford University Press. Risse, Thomas (2002a): An Emerging European Identity? What we Know and How to Make Sense of It. Europe transformed? The European Union and Collective identity Change. Oslo: ARENA/IDNET policy memo. Risse, Thomas (2002b): An Emerging European Public Sphere? What we Know and How to Make Sense of It. Europe transformed? The European Union and Collective identity Change. Oslo: ARENA/IDNET policy memo. Schönlau, Justus (2001): Drafting Europe s Value Foundation: deliberation and Armtwisting in Formulating the Preamble to the EU Charter of Fundamental Rights. The Chartering of Europe, The Charter of Fundamental Rights in Context. Oslo: ARENA report No 8/2001. Shaw, Josephine (1993): Citizenship of the Union: Towards post-national membership? Harvard: Jean Monnet Papers. Shore, Chris (2000): Building Europe - The Cultural Politics of European Integration. London and New York: Routledge. Shore, Chris & Black, Annabel (1994): Citizens` Europe and the construction of European Identity. The Anthropology of Europe. Identity and boundaries in conflict. Oxford: Berg. Smith, Anthony D. (1999): Myths and Memories of the Nation. England: Oxford University press. Smith, Anthony D. (1991): National Identity. England: Penguin Books Smith, Anthony D. (1998): Nationalism and Modernism. London: Routledge. Smith, Anthony D. (1986): The ethnic origin of nations. Oxford: Blackwood. Soysal, Yasemin Nuhogul (1994): Limits of Citizenship: Migrants and postnational Membership in Europe. Chicago: Chicago University Press.

140 140 Litteratur Thagaard, Tove (1998): Systematikk og innlevelse. En innføring i kvalitativ metode. Bergen: Fagbokforlaget. Weber, Max (1948) The Nation. Nationalism. Oxford: Oxford University Press. Weidenfeld, Werner og Wessels, Wolfgang (1997): Europa fra A til Å. Håndbog i europæisk integration. Luxembourg/Belgia: Kontoret for De europæiske fellesskabers Officielle Publikationer. Weiler, Joseph (1998): European Citizenship; An institutional challenge. Nederland: Massimo La Torre. Weiler, Joseph (2001): European Democracy and the Principle of Constitutional Tolerance: The Soul of Europe. A soul for Europe. Vol.1. A Reader. Sterling, Virginia: Peeters Leuven. Wiener, Antje (1998): European citizenship practice. Boulder, Colorado: Westview Press Wiener, Antje (1999): From Special to Specialized Rights: The politics of Citizenship and Identity in the European Union. Extending citizenship, reconfiguring states. Oxford: Rowmann & Littlefield Publishers. Østerberg, Dag (1994): Sosiologiens nøkkelbegreper. Trondheim: Cappelen Akademisk Forlag A.S. Østerud, Øyvind (1998): Globaliseringen og nasjonalstaten. Makt- og demokratiutredningen Oslo: Universitetsforlaget. Østerud, Øyvind (1994): Hva er nasjonalisme? Oslo: Universitetsforlaget. Avisreferanser: Aftenposten. Europa skal få sin forfatning. Oslo Vårt Land. EU skal få nytt flagg. Oslo

141 Litteratur 141 Internett-referanser: Europahymnen: Europarådet: European Documentation Center: Europaveien: Euroen: EUs offisielle hjemmeside: Rem Koolhaus: Tegn: Tiscali: Utenriksdepartementet: Radioprogram: NRK P2 Akademiet, 13. mai 2002: Nasjonaldagsfeiring i fleirkulturelle demokrati.

142 Vedlegg 1: Committee on rules of procedure and priveleges. Sub-Committee on Immunities. Memorandum on the secretariat General on the European Flag. 15. juli : The European Flag. Memorandum presented on the Council of Europe by Richard Coudenhove-Kalergi. 27. juli : Emblem of the Council of Europe. 15. februar 1952.

143

144

145

146

147