Saksframlegg. Saksb: Mariann Dannevig Arkiv: F47 &00 16/ Dato:

Transkript

1 Lillehammer kommune Saksframlegg Saksb: Mariann Dannevig Arkiv: F47 &00 16/ Dato: FORSLAG TIL ENDRINGER I BARNEVERNLOVEN: KVALITETS- OG STRUKTURREFORM. HØRINGSUTTALELSE FRA LILLEHAMMER KOMMUNE Sammendrag: Saken gjør rede for de viktigste forslagene til endringer i barnevernloven som nå er fremlagt. Vurderingsdelen, konklusjon og vedtak vil utgjøre høringssvar til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Bakgrunn: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har sendt på høring forslag til endringer i ansvarsdelingen mellom stat og kommune på barnevernområdet. En endret ansvarsdeling skal blant annet gi bedre grunnlag for tverrfaglig samarbeid, og sterkere insentiver til tidlig innsats overfor utsatte barn og familier. Målet er bedre samhandling og færre omsorgsovertakelser «et bedre barnevern der flere barn får riktig hjelp til rett tid». Ikrafttredelse av eventuelle endringer vil først skje fra 2020, da de skal sees i sammenheng med det planlagte tidsløpet for kommunereformen. Høringsfrist er 10. juni Fakta: I følge Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet skal forslagene til endringer gi kommunene økte insentiver til tidlig innsats, og bedre forutsetninger for å prioritere ressurser, samarbeide på tvers av sektorene og tilpasse tjenestetilbudet til lokale forhold. Departementet legger stor vekt på at et mer helhetlig kommunalt ansvar, og økt kommunal innflytelse skal gi bedre sammenheng mellom tjenester og et mer tilpasset tjenestetilbud til barn i barnevernet. Større oppgave- og finansieringsansvar for kommunene er viktige virkemidler. Endringsforslagene bygger i henhold til departementet på følgende forutsetninger: Nye oppgaver skal følges av økonomiske ressurser. Kommunenes faglige forutsetninger skal styrkes gjennom kompetansebygging og bedre støtte fra Bufdir gjennom faglige anbefalinger.

2 Kommunene skal gis bedre oversikt over tjenestetilbudet, og videre adgang til å treffe egne valg og foreta egne prioriteringer. I tillegg er det avgjørende at kommunene gis tid til å forberede seg på økt ansvar. Det skal legges til rette for forsvarlig omstilling. Endringer skal gjennomføres på måter som sikrer forutsigbarhet for ansatte og for barn og familier som mottar hjelp fra barnevernet, ikke minst for barn som bor i fosterhjem. Dette er de viktigste endringene: 1. Kommunene får fullt ansvar for fosterhjemtjenesten Departementet foreslår at kommunene får ansvaret for rekruttering, opplæring og oppfølging av fosterhjem. Staten beholder et lite antall spesialiserte fosterhjem for barn med særskilte behov, der alternativ plassering ville vært institusjon. Staten vil dessuten opprettholde et spisskompetansemiljø på fosterhjem i Bufdir. Direktoratet vil tilby faglig støtte gjennom faglige anbefalinger og støttefunksjoner for kommunene, for eksempel nasjonale rekrutteringskampanjer. Kommunens ansvar for alltid å vurdere om noen i barnets slekt og nære nettverk kan velges som fosterhjem, samt kommunens plikt til å følge opp hvert enkelt barn i fosterhjem, foreslås lovfestet. Det foreslås videre å avvikle refusjonsordningen og overføre midlene til kommunen via rammetilskuddet, slik at kommunen får det helhetlige økonomiske ansvaret for fosterhjemmene. Ved bruk av spesialiserte fosterhjem, foreslås at kommunene fortsatt betaler en egenandel. 2. Kommunene får økt valgfrihet ved bruk av institusjonsplasser Kommunene får økt valgfrihet ved bruk av institusjonsplasser, uavhengig av om plassen er statlig eller privat. Bufetat beholder det helhetlige ansvaret for institusjonstilbudet og for inntak i institusjon. Departementet foreslår å øke nivået på - og differensiere - den kommunale egenandelen. Departementet vil utrede alternative måter å organisere eierskapet for de statlige barneverninstitusjonene på, blant annet med sikte på å styrke Bufdirs uavhengige rolle som faglig premissleverandør for barnevernet. 3. Staten får plikt til å bistå kommunene med akuttilbudet Departementet foreslår å gi staten plikt til å bistå kommunene ved akuttplasseringer i institusjon eller fosterhjem. Dette innebærer at kommunene skal kunne henvende seg til Bufetat dersom kommunen selv ikke har et egnet tiltak for et barn som må plasseres akutt. Kommunen skal alltid vurdere muligheten for akuttplassering i barnets familie eller nettverk, og skal ved en eventuell henvendelse til andrelinjetjenesten gjøre rede for denne vurderingen. Kommunen betaler egenandel ved bruk av akuttinstitusjon og beredskapshjem som Bufetat tilbyr. Departementet foreslår at statens betalingsansvar ved bruk av beredskapshjem kan avgrenses i tid.

3 4. Kommunene får fullt ansvar for hjelpetiltak i hjemmet Dette innebærer at kommunene på sikt gis ansvaret for spesialiserte hjelpetiltak, og at avvikling av dagens statlige ansvar for å tilby hjelpetiltak skjer parallelt med kompetansehevingstiltak i det kommunale barnevernet. Staten skal fortsatt ha en rolle knyttet til tiltaksutvikling, opplæring og veiledning. 5. Staten får plikt til å utrede barn i alderen 0-6 år ved usikkerhet om alvorlige mangler ved barnets omsorgssituasjon Staten gis plikt til å utrede barn i alderen 0-6 år i tilfeller der det er stor usikkerhet ved om det er alvorlige mangler ved barnets omsorgssituasjon. Bufetat avgjør i det enkelte tilfellet om vilkårene for slik utredning er oppfylt, og om utredning skal foretas i sentre for foreldre og barn, poliklinisk eller på annen måte. Kommunen betaler en fastsatt egenandel ved slik utredning. Kommunen har faglig og økonomisk ansvar for plasseringer i sentre for foreldre og barn når det primære formålet er omsorgsendrende hjelpetiltak. Kilde: t---endringer-i-barnevernloven---kvalitets--og-strukturreform.pdf Vurdering: Rådmannen i Lillehammer har følgende kommentarer til de ulike forslagene til endringer i barnevernloven som berører ansvarsdelingen mellom stat og kommune: 1. Kommunene får fullt ansvar for fosterhjemtjenesten Det har til nå vært en fosterhjemtjeneste i regi av Bufetat i hvert fylke, som har jobbet med rekruttering, godkjenning og basisopplæring av fosterhjem. Barneverntjenesten i Lillehammer har barn plassert i fosterhjem spredt over et større geografisk område, fordi det ikke er mulig å finne fosterhjem til alle som trenger det i egen kommune. I noen tilfeller vil det også være til barnets beste å bo et stykke borte fra foreldrene. Å gi den enkelte kommune ansvar for rekruttering av fosterhjem, vil føre til en betydelig merbelastning på den lokale barneverntjenesten. Det gjelder både mht. å gjennomføre et profesjonelt rekrutteringsarbeid, som krever en ny type kompetanse, samt å skulle stå for arbeidet med godkjenning og basisopplæring. Overlates ansvaret til den enkelte kommune, vil det dessuten være vanskeligere å rekruttere fosterhjem i andre kommuner ved behov. Dersom kommunen ikke greier å finne egnede fosterhjem, er det en fare for at barnet blir boende lenger i beredskapshjem enn i dag, eller at barnet kan bli plassert i lite egnede hjem. Lillehammer kommune kan ikke se at en overføring av ansvaret for rekrutteringen til kommunens vil løse de nevnte utfordringene knyttet til rekruttering og oppfølging av fosterhjem, tvert i mot kan de bli forsterket ved en slik overføring. Det vurderes derfor som mer hensiktsmessig å beholde dagens ordning med en enhet som rekrutterer, godkjenner og gir basisopplæring for hele fylket.

4 At staten beholder ansvaret for de spesialiserte fosterhjemmene vurderes som positivt. Slik det er i dag, refunderer staten de utgiftene som overstiger kommunens egenandel (kr pr mnd. i 2016). Refusjonssøknader medfører mye papirarbeid, og det dreier seg ofte om relativt små beløp. Så fremt kommunenes reelle kostnader til fosterhjem blir dekket gjennom rammeoverføringer, vil det være positivt å slippe dette arbeidet. Lillehammer kommune gir sin tilslutning til forslaget om å innføre standardiserte satser for godtgjøring av fosterhjem, utgiftsdekning og frikjøp av fosterforeldre fra ordinært arbeid. 2. Kommunene får økt valgfrihet ved bruk av institusjonsplasser Lillehammer kommune er gjennomgående positivt innstilt til økt valgfrihet når det gjelder bruk av institusjonsplasser. Til nå har det f.eks. i forbindelse med behandling av ungdom med rusproblemer ikke vært anledning til å benytte seg av kompetansemiljøer som f.eks. Tyrilistiftelsen, fordi Bufetat har prioritert statlige plasser av kostnadshensyn (utnytte kapasitet/rimeligere tiltak). Det er imidlertid en forutsetning for kommunene at rammeoverføringene vil dekke kostnadene ved institusjonsplassering for at valgfriheten skal være reell. Dersom et barn, ut fra en grundig faglig vurdering, vil være best tjent med en høykostinstitusjonsplass, eller det er flere barn som har behov for institusjonsplass i løpet av et år, vil dette få alvorlige konsekvenser for barneverntjenestens økonomi. Som departementet påpeker i høringsnotatet: «Det er en risiko for at kommuner med svak økonomi vil vegre seg for å plassere barn i kostbare institusjonstiltak. Dette vil kunne gå utover livskvaliteten til barn og unge med behov for disse tiltakene, noe som i så fall vil kunne gi store samfunnsøkonomiske kostnader.» (s. 77) Det vurderes som positivt at det fortsatt skal være Bufetats plikt å sørge for at det til enhver tid finnes et tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert institusjonstilbud. 3. Staten får plikt til å bistå kommunene med akuttilbudet I følge Bufdir gjennomføres gjennomsnittlig ett akuttvedtak pr innbyggere pr. år for Lillehammers vedkommende vil det altså si ca. ti akuttvedtak årlig. Disse barna har ofte store og komplekse behov som krever spisskompetanse. Det er derfor positivt at Bufetat gis plikt til å bistå kommunen ved akuttplasseringer utenfor hjemmet, og har ansvar for å tilby akuttiltak som ivaretar barnets behov. Bufetat og kommunene skal fortsatt dele finansieringsansvaret for akuttiltak, men kommunens egenandel skal øke noe. Departementet forutsetter imidlertid at kommunene vil bli kompensert for dette i kommunerammen. Lillehammer kommune forutsetter at dette er reelt. 4. Kommunene får fullt ansvar for hjelpetiltak i hjemmet Kommunen har i dag det faglige og økonomiske ansvaret for hjelpetiltak i hjemmet. Bufetat har til nå likevel tilbudt enkelte spesialiserte, kunnskapsbaserte hjelpetiltak for barn som bor

5 hjemme, som f.eks. Parent Management Training Oregon (PMTO). Kommunen betaler en fastsatt egenandel for slike tiltak. En så vidt stor kommune som Lillehammer har mulighet for å bygge opp kompetanse på slike metoder. Det er derfor positivt når departementet presiserer at avvikling av de statlige tiltakene bør skje parallelt med kompetanseutviklingstiltak i det kommunale barnevernet. Det er da en forutsetning for kommunene at staten tar en aktiv rolle knyttet til tiltaksutvikling, opplæring og veiledning. 5. Staten får plikt til å utrede barn i alderen 0-6 år ved usikkerhet om alvorlige mangler ved barnets omsorgssituasjon Mange barneverntjenester og kommuner har behov for ekstern utredningsbistand i komplekse saker. Med "komplekse saker" siktes det her til saker der det er: 1. usikkerhet knyttet til om barnets omsorgssituasjon er god nok til at foreldrene kan beholde omsorgen for barnet, og 2. som omfatter målgrupper og problematikk som mange barneverntjenester har lite erfaring med og mangelfull kompetanse om. Med "komplekse saker" siktes det dermed verken til saker der det er klart at frivillig hjelp i hjemmet vil være tilstrekkelig, eller til saker der det er åpenbart at barn utsettes for omsorgssvikt som gjør det nødvendig å flytte barnet ut av hjemmet. Lav hyppighet av saker innebærer at det verken er hensiktsmessig eller realistisk å forvente at kommunene selv skal bygge opp egne kompetansemiljø. Det vurderes derfor som positivt at staten gjennom andrelinjetjenesten tar ansvar for slike utredninger, enten det skjer via sentre for foreldre og barn eller poliklinisk. På den annen side skal det fortsatt betales en betydelig egenandel (kr pr. utredning i sentra for foreldre og barn i 2016). Dessuten vil ikke statens finansieringsansvar lenger omfatte de tilfellene der opphold ved senter for foreldre og barn brukes som et hjelpetiltak fra kommunens side. Det kan medføre at kommuner ikke ser seg i stand til å benytte et slikt tilbud, selv ikke når det ville vært til beste for barnet og familien. Lillehammer kommune foreslår derfor at det settes en øvre ramme for kommunenes egenandel ved bruk av slike sentra når det gjelder familier med flere barn. En annen utfordring med sentra for foreldre og barn er at det ofte er flere måneders ventetid på plass. I saker med nyfødte barn bør familien kunne tilbys en plass rett etter utskriving fra sykehus. Kommunen har ofte ikke noe godt tilbud til disse familiene i ventetida, og kan bli tvunget til å plassere barnet i beredskapshjem i påvente av ledig plass. Dette gir familien en svært uheldig start. Departementet oppfordres derfor til å utforme retningslinjer o.l. som sikrer familier med nyfødte prioritet ved inntak til sentra for foreldre og barn. Konklusjon:

6 Under forutsetning av at kommunen mottar tilstrekkelig kompensasjon gjennom rammetilskuddet, har Lillehammer kommune - med ett unntak - ingen vesentlige innvendinger mot foreliggende forslag til endringer i barnevernloven. Unntaket gjelder forslaget om å overføre ansvaret for rekruttering av fosterhjem til kommunene. Selv en forholdsvis stor kommune som Lillehammer har vansker med å rekruttere et tilstrekkelig antall fosterhjemsplasser det være seg i egen eller andre kommuner. Et slikt arbeid vil kreve kompetanse og ressurser som barneverntjenesten ikke besitter pr. i dag. Det samme gjelder overføring av ansvar for basisopplæring. Lillehammer kommune foreslår derfor at ansvarsdelingen mellom stat og kommune mht. fosterhjem forblir som den er i dag. Rådmannen legger saken fram med slikt forslag til I N N S T I L L I N G: 1. Formannskapet slutter seg til de vurderinger som er presentert i saksframlegg «Forslag til endringer i barnevernloven: Kvalitets- og strukturreform. Høringsuttalelse fra Lillehammer kommune». 2. Sakens vurderingsdel, konklusjon og vedtak oversendes i sin helhet Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet som høringsuttalelse. Lillehammer, 3. mai 2016 Tord Buer Olsen Rådmann Terje Næss Sektorsjef