Utilitarisme, moralsk prioritering og nytte

Transkript

1 Skriveoppdrag (Hvis man i en nødsituasjon har valget mellom å redde en fem år gammel, frisk og sunn førerhund og et utslitt narkomant menneske, vil svært mange føle det frastøtende å velge å redde hunden. Diskuter problemet ut fra Smarts og Singers artikler.) Antall ord: 2812 Utilitarisme, moralsk prioritering og nytte I denne oppgaven ønsker jeg å undersøke tanker omkring mennesker og dyrs likeverd; især skal vi se på den hypotetiske situasjon der man finner seg nødt i å velge mellom å redde en ikke-fungerende narkoman, eller en sunn førerhund. Vi vil undersøke problemer rundt dette ut ifra et utilitaristisk og dyrevennlig synspunkt, og tar hovedsaklig tak i problemet ved å se på Peter Singer og J. J. C. Smart sine tolkninger og meninger rundt dette. I første del av oppgaven vil jeg prøve å forklare hovedtrekk om Smarts syn på utilitarisme og Singers forhold til dyrs likestilling, og kommer her for det meste til å ta utgangspunkt i utdrag fra Smarts «Riss av et system for en utilitaristisk etikk» oversatt av Eivind Lilleskjæret, og Singers «Å ta liv: Abort» og «Alle dyr er likestilte» oversatt av John Stanghelle. Deretter vil jeg drøfte problemstillingen gitt i oppgaveteksten: Hva skulle man gjort om man fikk valget mellom å redde et friskt dyr med stor nytteverdi, eller et menneske som ikke kan gagne samfunnet til noen videre grad? For så til slutt å gi et forsøk på å uttrykke egne meninger og tolkninger rundt denne problemstillingen. Smart og utilitarisme John Stuart Mill, en av de fremste som bygget videre på de grunnlegende utilatiristiske grunntankene til Jeremy Bentham, har definert utilitarismen som den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om den største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykken, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede. Altså er utilitarismen en form for kollektiv hedonistisk konsekvensetikk der en handling betegnes som moralsk rett, eller god, avhengig av konsekvensene handlingen medfører: En rett handling søker å øke velværet til så mange mennesker som mulig, eller omvendt minske lidelsen til så mange som mulig. Det skal dog bemerkes at utilitarismen ikke er altruistisk da dens grunnleggende moralprinsipp heller utrykker velvilje hvor handlingens aktør ikke setter seg over eller under noen annen person, men likestiller seg selv med alle mennesker. Smart er kjent som forkjemper for handlingsutilitarismen, som stiller seg som motpart til regelutilitarismen; en regelutilitarist vil hevde at en moralsk rett handling er en handling som øker samlet velvære i henhold til moralske regler eller lover, mens en handlingsutilitarist derimot vil utelukkende se på konsekvensene av handlingen. Det kan bemerkes at handlingsutilitarister ikke derfor velger å overse og ikke ta hensyn til regler i det hele tatt,

2 men vil heller som Smart sier «betrakte disse reglene bare som tommelfingerregler, og utelukkende bruke dem som grove retningslinjer.»1 Og vil forholde seg til slike regler når det ikke er tid til, eller finnes mye å vinne ved å reflektere over etiske konsekvenser, men vil ikke ta særskilt hensyn til dette når en må tenke over valgene en gjør. Mye av kritikken som blir rettet mot utilitaristisk etikk ligger i hvordan man skal sammenligne velvære, og mange vil påstå at en slik sammenligning ikke bare er praktisk men også teoretisk umulig. Som svar kan det påpekes at dersom velvære er en usammenlignbar størrelse så ville det ikke være noen forskjell mellom hundre dødsfall eller ett dødsfall, og her vil nok mange se på én død som et mindre onde. Altså må det være mulig å sammenligne velvære, men hvordan dette skal gjøres er ubestemt. Mange vil mene at det større felles gode vil overgå enkeltindivideds gode, men det finnes kanskje også unntak til dette. Likeledes er et ofte diskutert dilemma at velværet til for eksempel en sadist skal ses på som like viktig som velværet til en altruist, men siden vi har å gjøre med en konsekvensetikk så er det lett å se for seg at det å skape velvære for en sadist generelt sett har lettere for å minske samlet velvære, mens det for altruisten mest sannsynlig vil øke. I tillegg vil det kunne påpekes at sadister ikke ønsker velvære for det større fellesskap, men heller lidelse, og deres eget individuelle velvære vil i så fall være forkastelig i forhold til en utilitaristisk etikk. Det foreligger også problemer ved det å forutsi konsekvenser av handlinger, og mange stiller seg kritiske til dette punktet. Spesielt sett ut fra et deterministisk synspunkt, der alt er forutbestemt, vil utilitarismen være ørkesløs, og dersom det motsatte av et slikt synspunkt er sant vil alle konsekvense være uforutsigbare da det vil spille altfor mange faktorer inn. Men en utilitarist trenger ikke vite konsekvensene av handlingene sine; det viktige er å prøve å forutsi framtidige konsekvenser og basert på sine gjetninger velge å gjøre det som en tror kommer til å øke samlet velvære. Et siste problem med utilitarisme, vil mange si, er at det ikke tas hensyn til en aktørs intensjoner og motivasjon, og at en kun ser på resultater. Slik sett kan en handling som er ment å skade men som får gode konsekvenser ses på som likt stilt med en god handling som får gode resultater. Et motargument her er at dårlig motivasjon fremdeles kan minske velvære hos aktør eller andre selv om handlingen kan ses på som rett. Et slikt syn medfører en mye mer kompleks utilitaristisk moraletikk, som kanskje også stemmer mer overens med vanlig moralsk intuisjon. I tillegg vil mange utilitarister se på slik moralitet som personlige retningslinjer heller enn en måte å dømme handlinger til andre mennesker, eller handlinger som allerede har blitt utført, altså er moralitet noe som kan nyttes når en skal vurdere hva man skal gjøre. På en slik måte vil intensjoner være alt som teller, siden en ikke kan vite konsekvenser av handlinger før etter handlingen er gjort. Springer og dyreetikk Singer har hatt stor innflytelse innenfor bevegelser som jobber med dyrs rettigheter, og hans verker har ofte blitt omtalt som hjørnesteinen innenfor dyrefrigjøringsbevegelsen, dette til tross i at flere medlemmer stiller seg kritiske til mange av han syn, og til tross for at han selv har gått ut og sagt at hans rolle innenfor dette området har blitt oppskrytt av media. Singers bok «Dyrenes frigjøringsbevegelse» blir ofte sett på som et av de mest 1 Riss av et system for en utilitaristisk etikk, kap. 7 2

3 innflytelsesrike verker innenfor dyreetikk. Boken begynner med å forsvare Mary Wollstonescrafts feministiske syn i hennes «Vindication of the Rights of Women» mot Thomas Taylors satiriske kritikk i hans «A Vindication of the Rights of Brutes» hvor Taylor viderefører Wollstonecraft sin resonnering om kvinners rettigheter til også å inkludere umennesker: Hva Taylor prøver å framstille som et motsigende eller absurd argument tar Singer for en gitt logisk implikasjon. Singers forsvar er også gitt i teksten «Alle dyr er likestilte». En av de viktigeste meningene Singer framstiller er hans oppfatning av spesieisme; diskriminasjon på grunnlag av at en skapning tilhører en annen art. Han vedlikeholder at interessene til alle skapninger i stand til å oppleve lidelse, eller smerte, bør gis lik omtanke uansett art, da det ikke ville være i et vesens interesse å oppleve unødvendig lidelse, og det ville være galt å med vilje påføre et følende vesen slik lidelse. Singer kommenterer også at å mindrestille et vesen ut ifra at det besitter pels eller vinger er like søkt som å dømme på grunnlag av hudfarge eller kjønn, da det innenfor en art finnes bedre og dårligere stilte individer på hver side; mann, kvinne, svart, hvit, og det er ingen markant iboende forskjeller som sier at en av disse skal diskrimineres mot. Motargumenter mot å likesette dyr viser ofte til menneskets overlegne intelligens, men Singer påpeker at mange vesen av lavere intelligens ofte kan ha større mentale kapasiteter enn mentalt tilbakestående eller barn, og slik sett er det galt å gi slike mennesker mer viktighet enn dyr. Som Singer siterer Bentham: [...] ein fullvaksen hest eller hund er tvillaust eit meir rasjonelt vesen og lettare å føra ein samtale med enn eit spedbarn som er ein dag, ei veke eller ein månad gamalt. Men kva rolle ville ha spelt om det var annleis? Spørsmålet er ikkje: Kan dei resonnera? Heller ikkje: Kan dei snakka? Men: Kan dei lida?2 Det kan være viktig å påpeke at Singer sier alle vesen skal gis lik omtanke, men at ikke alle har de samme rettigheter, dette gjelder ikke bare på kryss av arter men også innenfor én art. En voksen person og et barn er begge mennesker, men har ulike rettigheter, og det samme gjelder for en mann og en dame; en mann kan ikke føde eller ta abort, og det er derfor ørkesløst å diskutere hans rettigheter til å gjør dette da han aldri vil være i stand til det. Likeledes vil dyr ha andre rettigheter enn mennesker, da dyr er vesentlig forskjellige enn mennesker og ikke har bruk for mange av rettighetene vi har. Alle vesen derimot har en interesse i å unngå lidelse, og må derfor så sant det er mulig spares dette. Som forkjemper for likeverd på kryss av arter, har også Singer motsigelser mot den generelt aksepterte påstanden at alle mennesker har rett til liv: Første premiss: Det er galt å dree et uskyldig menneske. Annen premiss: Et menneskefoster er et uskyldig menneske. Konklusjon: Derfor er det galt å drepe et menneskefoster. Han holder at retten til liv er vesentlig knyttet til et individs kapasitet til å føle velvære og smerte, og han argumenterer for abort, eutanasi, eller dødshjelp, og barnemord. Hans argument for abort angriper ikke, som de fleste, annen premiss ovenfor, men heller første premiss: 2 Introduction to the Principles of Morals and Legislation, kap. XVII 3

4 [The argument that a fetus is not alive] is a resort to conventional fiction that turns an evidently living being into one that legally is not alive. Instead of accepting such fictions, we should recognise that the fact that a being is human, and alive, does not in itself tell us whether it is wrong to take that being's life.3 Nødvendigheten for å ta abort må altså veies utilitaristisk mellom morens pereferens, noe en søker å oppnå eller unngå, mot fosterets, og da fosteret er ute av stand til å føle lidelse eller velvære (opp til 18. uke) er det ute av stand til å ha preferanser, og det er derfor ikke moralsk eller etisk galt å ta abort. På lik måte argumenterer Singer for barnedrap, da barn angler mye av karakteristika som en voksen person har: Rasjonalitet, selvstyre og selvbevissthet, og det er derfor ikke det samme å drepe et spedbarn som en voksen person. Likeledes argumenterer Singer for eutanasi, og der spesielt frivillig eutanasi. Singer får mye kritikk da han blir sett på som å angripe menneskets verdighet, spesielt forsvarere av handikappete og personer som mener alle mennesker uavhengig av andre grunner har rett til å leve. Han er også blitt sammenlignet med nazister, og da hans egen mor fikk Alzheimer ble han sett på som hypokritisk da han lot henne leve. Han svarte på denne kritikk med å peke på at han alene ikke stod bak avgjørelsen, og han har svart på annen kritikk med at mye av folks uvilje kommer fra sitater og meninger som er tatt ut av sammenheng, og er ikke sett i sammenheng med resten av hans arbeid. Menneske eller dyr Vi tar for oss problemstillingen Hvis man i en nødsituasjon har valget mellom å redde en fem år gammel, frisk og sunn førerhund og et utslitt narkomant menneske, vil svært mange føle det frastøtende å velge å redde hunden. For nok de fleste vil de automatisk velge å redde den narkomane uten videre å tenke over dette. Dette er en fullt aksepterbar løsning dersom man ikke tar hensyn til Singers påstander om dyrs likeverd. Og dersom vi antar at det er en tidspresset situasjon og vi tar utgangspunkt i det som har blitt sagt tidligere i denne artikkelen, så er det utilatiristisk sett heller ingenting galt med denne avgjørelsen: I situasjoner der man ikke har tid til å resonnere over sine valg kan det beste være å forholde seg til allmennt godkjente moralske regler eller faktiske lover, da man ofte vet eller har sett at disse regler ofte vil øke samlet velvære. Derimot blir det plutselig mer komplisert om man tar ser for seg et tilfelle der man kan tenke igjennom situasjonen. Ut ifra et ikke-singersk utilitaristisk synspunkt må det da tas stilling til om det å redde den narkomane vil ha fordelaktige konsekvenser for ikke bare den narkomane men også for andre mennesker. Kanskje har den trøtte narkomane falt så langt ned at han ikke lenger er i stand til å kunne gjøre nytte for samfunnet eller andre mennesker, og han vil da komme til å bli en byrde. Likeledes dersom denne personen står alene uten familie eller venner vil det da ikke ha noen negative ringvirkninger for andre om han skulle dø. Så vil det da komme til å gagne den narkomane å bli reddet? 3 Rethinking Life and Death, 105 4

5 Han er ikke i stand til å gjøre nytte for seg, er utslitt og har sikkert ikke lenge igjen å leve da han nesten garantert kommer til å fortsette med den livsstilen han har hatt. Det kan tenkes at en slik tilværelse for den narkomane ikke er særlig tilfredstillende; å måtte stø seg på narkotiske stoffer dag etter dag, der hvert uberusete øyeblikk sikkert er en pine og en lever kun for jakten etter mere rus, uten noe større mål eller ønske. I tillegg vil han mest sannsynlig være til stort besvær og ubehag for personer han kommer i konakt med, og som rusmisbruker vil han uaktsomt styrke rusmarkedet, som igjen vil kunne få enorme konsekvenser for andre mennesker. Situasjonen blir selvsagt annerledes dersom den narkomane har andre personer som blir negativt påvirket av hans død; for eksempel venner og familie. Det kan alltids påpekes at narkotikaselgere vil lide, men det bør være opplagt for de fleste at et marked som imøtekommer nedverdigelse av mennesker på et slikt nivå ikke på nevneverdig vis gagner det samlede velværet. Men dersom denne narkomane har en omgangskrets som vil lide, og dersom han har mulighet til å forbedre seg og bli en fungerende del av samfunnet vil det kanskje være mer grunn til å redde denne personen. Tar vi derimot utgangspunkt i førehunden vil man lett se et utall grunner til at det vil nytte velværet redde denne. En fullt frisk og sunn førehund vil kunne være ekstremt fordelaktig som hjelp for blinde. Dens tilstand vil også tilsi at den i sin hverdag ikke vil lide unødvendig, men kan hende vil den føle stort ubehag ved å dø i den tenkte nødssituasjon. Setter vi disse to vesen opp mot hverandre vil en se at det, uten å ta hensyn til Singers likeverd, finnes presedens for å redde førerhunden, selv om denne er mindrestilt enn den narkomane, da det å redde den narkomane kan føre til en minke i samlet velvære; den narkomane vil mistrives, persoer som kommer i kontakt med den narkomane vil føle seg urolige, narkotikamarkedet vil tjene penger og bli styrket og dermed få mulighet til å selge mer til flere. Men dersom man velger å redde førerhunden vil dette mest sannsynlig øke velvære for minst én (blind) person, og gjerne flere; oppdretter og trener av førerhunden, familie og bekjente av den blinde, mens derimot den narkomanes velvære faktisk ikke trenger øke selv om han blir reddet. Tar vi i tillegg hensyn til at alle vesen er likeverdige så vil det finnes enda sterkere presedens for å redde førehunden, ta vi nå må også ta hensyn til dennes velvære på lik linje med den narkomane. Det finnes altså sterke årsaker for å ikke redde den narkomane enten man baserer seg på dyrs likeverd eller ikke, så lenge man har et utilitaristisk synspunkt. 5

6 Kildeoversikt «Exphil II Tekster i etikk», Ariansen, Bostad, Mathisen og Rabbås, Univeristetet i Oslo 2006 «J. C. C. Smart», Wikipedia.org Tilgjengelig fra «Peter Singer», Wikipedia.org Tilgjengelig fra «Utilitarianism», Wikipedia.org Tilgjengelig fra «Etikk», Wikipedia.org Tilgjengelig fra 6