6 EN MER ÅPEN UTDANNING. Kulturene og globaliseringen

Transkript

1 6 EN MER ÅPEN UTDANNING Kulturene og globaliseringen

2 KULTURENE OG GLOBALISERINGEN 7 Mario Vargas Llosa Den peruanske forfatteren, journalisten og essayisten er en av vår tids mest respekterte kulturpersonligheter og har ofte blitt nevnt i sammenheng med nobelprisen i litteratur. I sine bøker, som preges av en kompromissløs tro på demokratiet og rettsstaten, avslører han maktbegjær, rasisme og korrupsjon. I 1990 stilte han opp i presidentvalget i Peru for å forsøke å redde landet fra autoritære ledere og økonomisk vanstyre. Han tapte for populisten Alberto Fujimori. Mario Vargas Llosas engasjement for et frihetlig demokrati inkluderer også viktige innlegg i debatten om globalisering. KULTURENE OG GLOBALISERINGEN Av Mario Vargas Llosa. El Pais. Oversatt av Risvik Et av de hyppigste argumentene mot globaliseringen man hørte det også i forbindelse med protestdemonstrasjonene i Seattle, Davos og Bangkok er følgende: Opphevelsen av landegrenser og opprettelsen av en verden knyttet sammen ved internasjonale markeder vil bety dødsstøtet for de regionale og nasjonale tradisjonene, for tradisjonene, skikkene, mytologiene og atferdsmønstrene som bestemmer den kulturelle identiteten i hvert enkelt samfunn eller land. De vil være ute av stand til å motstå flommen av kulturprodukter fra de utviklede landene rettere sagt, fra supermakten USA som uvilkårlig følger i kjølvannet av de store multinasjonale selskapene (enkelte kaller dem arrogant for «subkultur«), og de vil uvergerlig vinne innpass, standardisere hele verden og knuse de rikt blomstrende kulturer som fremdeles finnes. Dermed vil alle de andre folkeslagene, og ikke bare de små og svake, miste sin identitet det vil si, sin sjel og bli til de koloniserte folkene i det 21. århundret, epigoner, zombier eller karikaturer formet etter den nye imperialismens kulturelle mønstre, som da ikke bare vil herske over kloden takket være sin kapital, teknikk, militærmakt og vitenskapelige kunnskap, men også pådytte andre sitt språk, sin tenkemåte, sin tro, sin underholdning og sine drømmer. Dette marerittet eller denne negative utopien av en verden som på grunn av globaliseringen vil ha mistet sitt språklige og kulturelle mangfold og blitt kulturelt forflatet av USA, er ikke, som noen tror, et særtrekk ved politiske minoriteter på den ytterste venstrefløyen, nostalgikere som lengter tilbake til marxismen, maoismen og den tredje verdens guevarisme, et forfølgelsesvanvidd som henter sin næring i hat og nag til den nordamerikanske kjempen. Det gjør FRIHET SAMTALEN FORTSETTER

3 8 KULTURENE OG GLOBALISERINGEN seg også gjeldende i utviklede land med en høy kultur, og det deles av politiske sektorer til venstre, i sentrum og til høyre. Det best kjente eksempelet er nok Frankrike, der regjeringer med forskjellig ideologisk grunnlag gang på gang setter i gang kampanjer til forsvar for den franske «kulturelle identitet», som angivelig skulle være truet av globaliseringen. Et vidt spektrum av intellektuelle og politikere tenker med gru på at det landet som har fostret en Montaigne, en Descartes, en Racine, en Baudelaire, som har vært toneangivende innen mote, filosofi, tenkning og på alle åndens områder, kan bli invadert av McDonald s, Kentucky Fried Chicken, rock og rap, Hollywoodfilmer, jeans, joggesko og T-skjorter. Denne frykten har for eksempel fått Frankrike til å gi omfattende subsidier til sin egen filmindustri, og igangsette hyppige kampanjer for å få innført et kvotesystem som «Opphevelsen av landegrenser og opprettelsen av en verden knyttet sammen ved internasjonale markeder vil bety dødsstøtet for de regionale og nasjonale tradisjonene, for tradisjonene, skikkene, mytologiene og atferdsmønstrene som bestemmer den kulturelle identiteten i hvert enkelt samfunn eller land.» tvinger kinoene til å vise et visst antall innenlandske filmer og begrense antall filmer innført fra USA. Av samme grunn har man vedtatt strenge kommunale forskrifter (men skal man dømme etter hva man ser når man spaserer i gatene i Paris, blir de ikke så nøye overholdt), som truer med høye bøter hvis reklamen skjemmer Molières språk med anglisismer. La oss heller ikke glemme at José Bové, bonden som startet et korstog mot la malbouffe (junk food) og ramponerte en McDonald s, nærmest er blitt en folkehelt i Frankrike. Jeg tror ikke at det kulturelle argumentet mot globaliseringen er holdbart, men må innrømme at det ligger en uomtvistelig sannhet til grunn. Den verdenen vi skal leve i i det århundret som begynner, kommer til å bli mye mindre pittoresk, med mye mindre lokalkoloritt, enn det vi har lagt bak oss. Fester, klesdrakter, skikker, seremonier, ritualer og tro, alt det som opp igjennom historien har gitt menneskeheten dens frodige folkloristiske og etnologiske mangfold, er i ferd med å forsvinne, eller innskrenke seg til ørsmå minoritetsgrupper, mens størstedelen av samfunnet vender dem ryggen og satser på andre som er mer i samsvar med vår tids realiteter. Det er en prosess som alle verdens land gjennomgår, noen raskere, andre langsommere. Det skyldes ikke globaliseringen, men moderniseringen, og globaliseringen er en virkning av moderniseringen, ikke en følge av den. Man

4 KULTURENE OG GLOBALISERINGEN 9 kan selvsagt beklage at dette skjer, og tenke nostalgisk på fortidens livsformer som skyves ut i mørket, for især når man ser på dem fra nåtidens komfortable synspunkt, virker det som om de var fulle av sjarm, originalitet og fargeprakt. Jeg tror bare ikke at det går an å hindre det. Ikke engang land som Cuba eller Nord-Korea, som er redde for at den nye åpenheten skal ødelegge de totalitære regimene som styrer der, og som derfor lukker seg inne og setter inn alle former for sensur og forbud mot moderniteten, kan hindre at den sniker seg inn og litt etter litt undergraver deres såkalte kulturelle identitet. Teoretisk kunne det saktens tenkes at et land kunne bevare den, under forutsetning av at det som visse fjerne stammer i Afrika eller Amazonia bestemte seg for å leve i total isolasjon, unngå ethvert samkvem med andre nasjoner og basere seg på selvforsyning. Den kulturelle identitet som dermed ville bli bevart, ville føre dette landet tilbake til det forhistoriske menneskets levestandard. Det er riktig at moderniseringen fører til at mange tradisjonelle livsformer forsvinner, men samtidig åpner den for muligheter og utgjør i det store og hele et betydelig fremskritt for samfunnet som helhet. Det er derfor folk, når de får velge fritt, går helhjertet inn for moderniseringen, gjerne stikk i strid med hva landets ledere eller tradisjonsbundne intellektuelle ønsker. Forsvaret for en «kulturell identitet», som en motvekt mot globaliseringen, røper i virkeligheten et stivnet syn på kultur som ikke har det minste historiske grunnlag. Hvilke kulturer har vært seg selv lik gjennom lengre tid? Skal vi finne noen slike, må vi lete blant små primitive, magisk-religiøse samfunn, huleboere som tilber torden og ville dyr, og som på grunn av sine primitive holdninger blir stadig mer utsatt for utbytting og utryddelse. Alle andre kulturer, især de som kan kalles moderne det vil si, levende har utviklet seg til å bli en fjern gjenglans av hva de var for bare to tre generasjoner siden. Det gjelder nettopp land som Frankrike, Spania og England, der det bare på det siste halve århundret har skjedd så dyptgripende og oppsiktsvekkende forandringer at en Proust, en García Lorca og en Virginia Woolf i dag knapt ville kjenne igjen samfunnene de ble født i, og som de selv bidro så sterkt til å fornye. Forestillingen om en «kulturell identitet» er farlig, for fra en sosial synsvinkel representerer den et kunstgrep som det er heller tvilsomt hold i, og fra en politisk synsvinkel utgjør den en fare for menneskets mest dyrebare landevinning, nemlig friheten. Jeg benekter selvsagt ikke at en gruppe mennesker som snakker samme språk, er født og bor i det samme landområdet, står overfor de samme problemer og har den samme religion og de samme skikker, også har FRIHET SAMTALEN FORTSETTER

5 10 KULTURENE OG GLOBALISERINGEN visse felles kjennetegn. Men denne fellesnevneren kan aldri helt og fullt definere hver enkelt av dem, idet den opphever eller later hånt om det hvert medlem av gruppen har av attributter og kjennetegn som skiller dem fra de andre. Begrepet identitet vil, når det ikke brukes på et utelukkende individuelt plan, men i stedet vil representere et konglomerat, gjøre menneskene mindre enn de er, frata dem deres menneskelighet, det er et magisk-ideologisk grep av kollektivistisk merke, som ser bort fra alt det originale og kreative i mennesket, det som ikke er blitt pådyttet det av arv eller geografisk miljø eller sosialt press, men som er et resultat av menneskets evne til å motstå denne påvirkningen og motvirke den med frie handlinger, basert på personlig oppfinnsomhet. Forestillingen om en kollektiv identitet er i virkeligheten en ideologisk fiksjon, grunnvollen for nasjonalismen, og mange etnologer og antropologer hevder at den ikke bygger på noen realitet, selv i de mest arkaiske samfunn. Uansett hvor viktige felles skikker og felles tro er for forsvaret av gruppen, vil de enkelte medlemmenes spillerom for egne initiativer og kreativitet alltid være stort, og dermed vil de også ha en mulighet for å løsrive seg fra gruppen. Individuelle forskjeller vil alltid få overtaket over kollektive trekk når man iakttar enkeltmenneskene på deres egne vilkår, ikke bare som epifenomener av kollektivet. En av de store fordelene ved globaliseringen er jo nettopp en radikal økning av de mulighetene hver beboer av denne innbyrdes forbundne kloden vårt alles fedreland har for å bygge sin egen kulturelle identitet, i tråd med sine innerste preferanser og motivasjoner, med handlinger styrt av egne beslutninger. Nå er man ikke lenger tvunget, som en gang i tiden og fremdeles på mange steder, til å føye seg etter den identiteten som pådyttes en av språket, nasjonen, kirken, skikkene osv. i det miljøet der man er født, og der man lever innesperret som i en konsentrasjonsleir man ikke kan slippe ut av. I så måte bør globaliseringen hilses velkommen, ettersom den så til de grader utvider den individuelle frihetens horisont. Frykten for en amerikanisering av kloden bygger mye mer på ideologisk paranoia enn på realiteter. Det er selvsagt ingen tvil om at utbredelsen av det engelske språket, som i likhet med latin i middelalderen er blitt vår tids lingua franca, vil gå sin gang, ettersom det er blitt et uunnværlig redskap for internasjonale kommunikasjoner og transaksjoner. Vil det innebære at utviklingen av engelsk skjer på bekostning av de andre store kulturspråkene? Overhodet ikke. Snarere tvert imot. Opphevelsen av grensene og utsikten til en verden i gjensidig avhengighet har oppmuntret nye generasjoner til å lære å assimilere andre kulturer (som de nå kan gjøre til sine egne om de så måtte ønske), som en hobby, men også av

6 KULTURENE OG GLOBALISERINGEN 11 nødvendighet, for evnen til å ferdes uanstrengt i forskjellige kulturer er et uhyre verdifullt aktivum for dem som i vår tid ønsker å hevde seg på sitt fagområde. La meg bare få anføre spansk som et eksempel. For et halvt århundre siden levde vi spansktalende fortsatt i et lukket samfunn som bare i meget begrenset grad nådde ut over våre tradisjonelle språklige grenser. Nå oppviser det derimot en stadig økende fremdrift og dynamikk og vinner stadig nye brohoder og iblant omfattende kolonier i fem verdensdeler. At det for tiden finnes mellom 25 og 30 millioner spansktalende i USA, er for eksempel forklaringen på at begge presidentkandidatene, guvernør Bush og visepresident Gore, i sin tid ikke bare drev valgkamp på engelsk, men også på spansk. Hvor mange millioner unge mennesker av begge kjønn over hele kloden har ikke, på grunn av globaliseringens utfordringer, begynt å lære seg japansk, tysk, mandarin, kantonesisk, arabisk, russisk eller fransk? Svært mange, selvsagt, og dette er en tendens i vår tid som heldigvis bare kan vokse seg sterkere i årene som kommer. Den beste politikken for dem som ønsker å forsvare sin egen kultur og sitt eget språk, er derfor å styrke det alle tenkelige steder i den nye verden vi lever i, i stedet for å bruke kreftene i et naivt forsøk på å vaksinere dem mot den engelske trusselen. De som ivrer for et slikt botemiddel, snakker mye om kultur, men er som oftest ukultiverte mennesker som kamuflerer sitt egentlige ærend: nasjonalismen. Og er det noe som strider mot kulturen, den som alltid tenderer mot det universelle, så er det dette provinsielle, ekskluderende og diffuse synet som det nasjonalistiske perspektivet påtvinger kulturlivet. Det fineste vi kan lære av de forskjellige kulturene, er at de ikke trenger å beskyttes av byråkrater eller kommissærer, ikke holdes innestengt bak lås og slå, ikke isoleres av tollmurer, for å holde seg friske og levende, for det vil snarere gi dem et folkloristisk preg og føre til at de visner bort. Kulturer skal leve i frihet, stadig stilles opp mot forskjellige kulturer, og takket være dette vil de fornye seg, utvikle seg, bli rikere og tilpasse seg livets uavlatelige strøm. Latin drepte ikke gresk i oldtiden. Tvert imot, den hellenske kulturens kunstneriske originalitet og intellektuelle dyp gjorde et uutslettelig inntrykk på den romerske sivilisasjonen, og gjennom den nådde Homers dikt, Platons og Aristoteles filosofi ut til hele verden. Globaliseringen vil ikke føre til at de lokale kulturene forsvinner. Alt det verdifulle i dem, alt det som fortjener å overleve, vil finne grobunn i den nye og åpnere verden. I et berømt essay, Notes for the definition of a culture, forutsa T.S. Eliot at menneskene i fremtiden ville oppleve en renessanse for de lokale og regionale kulturene, og denne spådommen virket ganske dristig. Etter all sannsynlighet vil FRIHET SAMTALEN FORTSETTER

7 12 KULTURENE OG GLOBALISERINGEN globaliseringen gjøre den til virkelighet i det 21. århundret, og det bør vi glede oss over. En renessanse for de små lokale kulturene vil igjen gi menneskeheten det rike mangfold av atferd og uttrykk som det er noe man har lett for å glemme, eller som man snarere unnlater å nevne på grunn av de alvorlige moralske assosiasjonene nasjonalstaten tilintetgjorde fra slutten av det 18. og især i det 19. århundret, og det iblant ikke bare i metaforisk forstand, men helt bokstavelig, for å skape de såkalte nasjonale, kulturelle identitetene. Disse ble i mange tilfeller formet med blod og ild, idet man forbød undervisning og publikasjoner på lokale morsmål, eller praktiseringen av religioner og skikker som stred mot dem som skulle være best skikket for nasjonen. I de aller fleste tilfeller innebar derfor nasjonalstaten en tvangsmessig innføring av en kultur som underla seg andre, svakere minoritetskulturer, som ble undertrykt og fjernet fra det offisielle liv. Men stikk i strid med hva de tror, disse som frykter globaliseringen, er det ikke så lett å fjerne kulturer fra kartet, hvor små de enn er, dersom de har en rik tradisjon bak seg, og et folk som holder den i hevd, om det så må skje i det skjulte. Nå som de stivnede formene som karakteriserte nasjonalstaten blir vekket, har vi sett hvordan lokale kulturer som har vært marginalisert og brakt til taushet, blir gjenfødt og viser livstegn som iblant kan være svært dynamiske i den globaliserte klodens store konsert. Dette er noe som skjer overalt i Europa. Det er kanskje verdt å fremheve Spania, på grunn av kraften i de regionale kulturenes renessanse akkurat der. I de førti årene Francos diktatur varte, ble de undertrykt, hadde nesten ingen muligheter for å komme til uttrykk, og var nærmest dømt til et liv i dølgsmål. Men med demokratiet fulgte også friheten til å utvikle det rike spanske kulturelle mangfoldet, og nå som de har fått en så høy grad av lokalt selvstyre, har det skjedd en bemerkelsesverdig blomstring, især i Catalonia og Galicia og Baskerland, men også i resten av landet. Vi må selvsagt ikke forveksle denne regionale kulturelle renessansen, som er både positiv og berikende, med fenomenet nasjonalisme, som er en kilde til problemer og en alvorlig trussel mot frihetens kultur. Globaliseringen medfører mange utfordringer av politisk, juridisk og administrativ art, det er så, og hvis den ikke følges av et verdensomspennende og stadig mer omfattende demokrati med lovhjemler og friheter kan den også volde alvorlig skade. Den kan for eksempel legge forholdene bedre til rette for en internasjonalisering av terrorismen og den organiserte kriminaliteten. Men når vi ser på fordelene og mulighetene den medfører, især for de fattige og uutviklede landene som har en så lang vei å gå for å nå opp til en verdig levestandard for

8 KULTURENE OG GLOBALISERINGEN 13 sine innbyggere, burde vi ikke bli mismodige, men i stedet gå til oppgaven med begeistring og fantasi. Og med overbevisningen om at vi aldri i den menneskelige sivilisasjonens lange historie har hatt så store intellektuelle, vitenskapelige og økonomiske ressurser som nå for å kjempe mot de urgamle ondene: sult, krig, fordommer og undertrykkelse. Mario Vargas Llosa, 2000 Rettigheter på alle språk forbeholdt Diario El País Internacional, SA, 2000 FRIHET SAMTALEN FORTSETTER