Nøkler til suksess. Side 8 9: Kvinner skaffet bedre helsetjenester i Niger. Side 6 7: Fellesskap mot fattigdom i Burundi

Transkript

1 Side 6 7: Fellesskap mot fattigdom i Burundi Side 8 9: Kvinner skaffet bedre helsetjenester i Niger Side 10 11: Safa (20) forteller om dramatisk flukt fra Syria nr tema: sparing hjelp til kvinner hjelper flere Nøkler til suksess Les om oppstarten av spare- og lånegruppene på side 5.

2 2 LEDER AKTUELT 3 CARE er en av verdens største hjelpeorganisasjoner. CAREs nødhjelp og langsiktige bistand når frem til over 80 millioner mennesker i over 70 land. CARE legger vekt på at bistanden skal være effektiv og komme de fattigste til gode. CARE jobber med kvinnerettet bistand. Effektiv bistand: 93% til formålet. Ansvarlig redaktør: Jon Ragne Bolstad Redaktør: Anders Nordstoga Redaksjon: Arild Olsen, Heléne Hansson, Jenny Bevring, Therese Leine Søgård Layout: Peder Bernhardt Trykk: Grøset Opplag: 6000 Ansvarlig utgiver: CARE, Universitetsgt. 12, 0164 Oslo Tel.: , Fax: care@care.no, Giro: CARE er medlem av Innsamlingskontrollen. Kommentarer til bladet? Send epost til anders.nordstoga@care.no Fellesskapets muligheter Når jeg skal fortelle om ideene bak CAREs bistandsarbeid er det lett å ty til begrepet «hjelp til selvhjelp». Det er nettopp slik bistand CARE gir. Vi er spesielt opptatt av å gi kvinner muligheter til å tjene penger og være med å bestemme i samfunn der de tradisjonelt har hatt en svak stilling. Dette er med på å sikre deres grunnleggende rettigheter og det er en forutsetning for bærekraftig, rettferdig økonomisk utvikling. CARE jobber med en lang rekke tiltak for å skape disse mulighetene for jenter og kvinner. Mange av dem bygger på fellesskapet i spare- og lånegruppene. Dette er vår form for mikrofinans. Når du hører ordet «mikrofinans» tenker du sikkert på mikrokreditt, og du har kanskje hørt om problemer med tilbakebetaling og høye renter. CARE gir ikke lån til medlemmene av spare- og lånegruppene. Det er medlemmenes egen sparing som gir dem mulighet til å ta opp lån av hverandre. Rentene bestemmer de selv. CARE gir opplæring og tilrettelegger for etablering av gruppene. Etter halvannet år fortsetter de fleste på egen hånd. Det er altså sparingen som er nøkkelen til de mulighetene som gruppene gir. Slik var det også på landsbygda i Norge på og tallet da bønder gikk sammen for å etablere bygdesparebanker. Med disse felles sparekassene, kunne de investere i bedre landbruksutstyr og øke produksjonen. Profitten fra banken brukte de på samfunnsnyttige formål. Selv om bøndene hadde lite hver for seg, ble det nok til å gjøre en forskjell for alle når de gikk sammen. Det samme skjer i spare- og lånegruppene i afrikanske landsbyer. Hver for seg har fattige få muligheter til å gjøre noe nytt, men i fellesskap kan de endre både eget liv og samfunnet rundt seg. Kjell Stokvik Fungerende generalsekretær i CARE Takk for at du støtter CARE! Som CARE-venn er du med på å gi fattige kvinner og deres familier muligheter til å skape en bedre hverdag og en tryggere fremtid. Les mer på eller ring Trenger du en gave? Du kan gi bort en symbolsk CARE-aksje. Da gir du en fattig kvinne mulighet til å delta i en spare- og lånegruppe. Her kan hun spare på en trygg måte, ha forsikring og ta opp lån for å tjene penger til mat, helsetjenester og skolegang for barna. Kjøp denne eller andre symbolske gaver på Mango Time støtter kvinner i Mali Når du kjøper en klokke fra Mango eller legger ut et bilde på Instagram, støtter du CAREs arbeid med yrkesutdanning for jenter og kvinner i Mali. Kampanjen «Time2Care» er et samarbeid mellom klokkemerket Mango Time og CARE. Vår ambassadør er artisten Margaret Berger. Jeg er utrolig stolt av å få lov til å være med på denne kampanjen. Jenters stolthet, rettigheter og frihet er ingen selvfølge i et land som Mali, og det vil jeg at vi skal jobbe for at det blir, sier Berger. Mali er et av verdens fattigste land og situasjonen for kvinner er svært vanskelig. Sammen med CARE skal vi hjelpe jenter og kvinner i Mali slik at de kan få yrkesutdanning og dermed ha mulighet til å hjelpe flere i sitt lokalsamfunn. Kvinner er ofte en nøkkel til varig endring, sier markedssjef Beate Hurum Berg i selskapet Frithjof E. Rasmussen (FERAS), som eier klokkemerket. For hver Mango Time-klokke som blir solgt i 2014, går 10 kroner til CAREs prosjekt, hvor BI for Burundi Engasjerte BI-studenter har arrangert bøssebæring, veldedighetsløp, standup, auksjonskvelder og vårball for å samle inn penger til CAREs spare- og lånegrupper i Burundi. Det har vært utrolig gøy å se at så mange studenter har vært med på å jobbe så hardt for CARE. Bøsseaksjonene har gått veldig bra på de fleste lokalavdelingene, og auksjonskvelden har gått enda bedre, sier kommunikasjonsansvarlig i BI Studentsamfunn (BIS), Martine Ingebrigtsen Abbedissen. Abbedissen mener det aldri før har vært tydeligere for studentene på BI-skolene kvinner og jenter mellom 15 og 19 år får mulighet til å skaffe egne inntekter gjennom opplæring i produktutvikling, markedstilpasning og regnskapsføring. For kvinner i Mali er det vanskelig å finne betalt arbeid utenfor hjemmet, men gjennom våre utviklingsprogrammer møter vi mange kvinner med utpreget entreprenør-ånd. De trenger bare en starthjelp for å komme i gang, sier Torild Skogsholm, generalsekretær i CARE. Slik kan du vise at du bryr deg: Mango Time donerer 5 kroner til CAREs arbeid i Mali om du legger ut et bilde av deg selv på Instagram! 1. Ta et bilde av deg selv med hånden på hjertet. 2. Last opp bildet på Instagram. 3. Merk bildet med #Time2Care og #MangoCares. Les mer på care.no/time2care hvordan studentorganisasjonen har jobbet med bistand og innsamling. Målet for årets studentaksjon for BI Studentsamfunn i Trondheim, Bergen, Kristiansand, Stavanger og Drammen, har vært å samle inn en halv million kroner til kvinner i Burundi. Burundi var sterkt preget av borgerkrigen på 1990-tallet og regnes i dag som et av verdens fattigste land. De siste årene har både flom og tørke forårsaket sult, og det er store økonomiske ulikheter i tillegg til manglende likestilling. CARE har arbeidet i Burundi siden 1994, og siden 2004 er det blitt etablert ca spare- og lånegrupper med nærmere medlemmer. Derfor støtter jeg CARE Navn: Thomas Moldestad Bosted: Oslo Yrke: Filmskaper CARE-venn siden: 2002 Hvorfor ble du CARE-venn? Det var så enkelt at jeg ble stoppet av ververe på gaten. Da er jeg alltid litt skeptisk, men jeg hadde nylig hatt en inspirasjonsuke med fotografen Morten Krogvold på filmskolen på Lillehammer, og han hadde snakket om samarbeidet sitt med CARE, så da tenkte jeg at det kunne være verdt å høre på det de hadde å si. Jeg har ikke angret på det. Hvorfor er likestilling og kvinners rettigheter viktig for å bekjempe fattigdom? Selv polemikeren Christoffer Hitchens, som man ikke skulle tro var en stor feminist, sa at en av de beste kurene mot fattigdom, var å styrke kvinners posisjon i samfunnet særlig når det gjelder å la kvinner bestemme over egen kropp. Hvis kvinner ikke kan velge om, når og med hvem de vil ha barn, er de fanget. Når de kan bestemme dette selv, har det en enorm positiv effekt på samfunnet. Som filmskaper, hvordan ville du formidlet dette budskapet? Man må fortelle flere gode historier om de viktige temaene, men uten at det blir tørt og belærende. Jeg tror det viktigste er å fortelle sannheten slik man ser den, uten å tilpasse den til et politisk budskap. Hvis folk lukter en agenda, kommer forsvarsverkene fort opp.

3 4 AKTUELT SPARE- OG LÅNEGRUPPER 5 Norsk solcellelampe gir muligheter i Tanzania Kvinnelige entreprenører på øya Pemba skal selge solcellelamper som alternativ til helseskadelig og dyr parafin. Av Therese Leine Søgård/CARE Det var nesten mirakelstemning da de ble kjent med en teknologi som er så overlegen den de har i dag, forteller Kristian Bye, daglig leder og grunnlegger av BRIGHT Products, som står bak solcellelampen SunBell. Han var på Pemba i februar for å gi opplæring til 14 kvinner som er plukket ut til å være en del av et pilotprosjekt for salg av lampen. Prosjektet er et samarbeid mellom CARE, energiselskapet For Better Days (fbd) og BRIGHT Products. Disse kvinnene har knapt nok vært i kontakt med solenergi før, så det er et helt nytt fenomen for dem, men de forsto raskt prinsippene og var veldig begeistret for produktet, forklarer Bye. Det er liten tilgang på elektrisitet på Pemba, og parafinlamper er derfor utbredt. De fleste som vi snakket med, hadde opplevd pusteproblemer, såre øyne og sår hals på grunn av parafinlampene. Mange hadde vært involvert i brann forårsaket av lamper som hadde veltet, og de fleste visste også om barn som hadde drukket parafin og blitt svært syke, forteller Bye. Solcellelampen gir sterkere lys enn en parafinlampe og gjør det dermed lettere å arbeide eller gjøre lekser om kveldene. Det kan øke familiens inntekter betydelig. SunBell kan også brukes som en bærbar lykt, noe som gir kvinner og barn større trygghet når de går ute om kvelden, sier han. Det som kanskje vakte mest begeistring hos prosjektdeltakerne, er muligheten for å lade mobiltelefonen med lampen. I dag koster dette mye tid og penger, og ofte blir man svindlet på ladestasjonene og får igjen telefonen med et dårligere batteri, forklarer Bye. Les mer på Personalsjef Sveinung Grønstøl, lønningskonsulent Ingunn Karlsen og tillitsvalgt Tor Thorsen i SØRAL har støttet CAREs spare- og lånegrupper i flere år. Går for halv maskin gir for fullt Til tross for at halve maskineriet på SØRAL er slukket, støtter fortsatt de ansatte CARE så det monner. Av Therese Leine Søgård/CARE En togtur, en flytur, en busstur, en ferjetur og en biltur unna Oslo, ligger Husnes. Kvinnherads største tettsted, med litt over 2200 innbyggere, befinner seg helt ytterst i Hardangerfjorden. Sør- Norge Aluminium AS (SØRAL) er hjørnesteinsbedriften. Her møter vi i overkant av 230 hardtarbeidende menn og kvinner, som ikke har hatt det lett de siste årene. På grunn av lave aluminiumspriser på verdensmarkedet, har bedriften sett seg nødt til å slukke halvparten av smelteovnene i produksjonshallen. Mosegrønne presenninger dekker til de kalde ovnene for at de ikke skal støve ned. Fast lønnstrekk Dårlige tider til tross de ansatte har ikke kuttet sitt faste lønnstrekk til CARE. Både SØRALledelsen og de ansatte har gjennom 14 år støttet en rekke CARE-prosjekter i flere afrikanske land. De siste årene har de sørget for å etablere spareog lånegrupper i Mali, noe som har hjulpet mange maliske kvinner og menn. Vi snakket mye om det i arbeidsmiljøutvalget, og det var enighet om at vi skulle fortsette. Få benyttet anledningen til å trekke seg, sier tillitsvalgt Tor Thorsen. Det er overkommelige summer, og enkelte har til og med valgt å heve beløpet til 200 kroner i måneden, opplyser han. I 2013 ga rundt hundre SØRAL-ansatte kroner gjennom lønnstrekk. De har selv valgt det månedlige beløpet, og bedriften har deretter overført dette samlet. Får rapporter Kjersti Andreassen, som jobber i regnskapsavdelingen på SØRAL, og hennes mann, som også jobber ved fabrikken, har hatt fast lønnstrekk i flere år. De er glade for å se resultater av støtten. Man ser jo i rapportene som vi får, at det går til en veldig viktig sak. Vi får se i detalj hva pengene vi har gitt, går til og vi vet at det ikke bare går til administrasjon, sier hun. Fakta Slik fungerer lønnstrekk Fast lønnstrekk er en god måte å la ansatte få engasjere seg i et felles prosjekt og øke bedriftens sosiale engasjement. De ansatte kan selv bestemme hvilket beløp de vil gi. De som er med på ordningen, får 28 prosent i skattefradrag. Flere bedrifter velger å matche de ansattes bidrag. Støtten bidrar til varige endringer for kvinner og barn i fattige lokalsamfunn. Avhengig av totalbeløpet, vil bedriften kunne følge et konkret prosjekt, motta oppdateringer og få mulighet til selv å reise for å se resultatene. Ta kontakt med bedrift@care.no for mer informasjon. Seniorrådgiver Moira Eknes i CARE var med å etablere de første spare- og lånegruppene. Her forteller hun hvordan det gikk til. Av Moira Eknes/ CARE Slik startet spare- og lånegruppene Moira Eknes tilbake på besøk hos en spare- og lånegruppe i Niger i Foto: CARE Jeg var med på å starte de aller første spare- og lånegruppene i Niger på begynnelsen av 1990-tallet. Litt etter litt kom vi frem til det konseptet for gruppene som i dag har 3,7 millioner medlemmer i 36 land. CAREs arbeid med spare- og lånegrupper startet som en sideaktivitet i et prosjekt som skulle hjelpe kvinner å plante trær i Niger. Som nyutdannet naturressursforvalter fra Landbrukshøyskolen på Ås, fikk jeg anledning til å jobbe ett år som praktikant hos CARE for å sette i gang dette prosjektet. CARE Norge støttet treplantingen for å stoppe ørkenspredning og gi småbønder økte økonomiske ressurser, men vi hadde ikke nådd kvinner med disse tiltakene. Nå skulle vi også få med dem. Etter å ha snakket med kvinner i flere landsbyer i Maradi-området, fant vi ut at de ikke var interessert i treplanting, blant annet fordi de ikke hadde eiendomsrett til jorden. Det største behovet viste seg å være tilgang til kontanter for å drive inntektsbringende aktiviteter på en mer stabil måte. De opplevde stadige avbrudd i aktivitetene sine fordi de ikke hadde kontanter til å kjøpe innsatsvarer, betale for transport til markedet, osv. Vi satte oss ned for å diskutere med kvinnene hvordan vi kunne løse dette problemet. Men hvordan skulle vi sikre pengene og sørge for tillit mellom kvinnene? Et vendepunkt var da vi kom på idéen med å ta i bruk et skrin med tre hengelåser. Da begynte det virkelig å ta av. Moira Eknes Den gangen var mikrofinans veldig fokusert på fattiges behov for kreditt, og ikke på deres behov for metoder for bedre forvaltning av inntekter gjennom sparing eller andre former for finansielle tjenester. Det var liten forståelse for at fattige faktisk kunne spare. De hadde jo så lite i utgangspunktet. Jeg tenkte også dette, men ettersom jeg ikke hadde penger i prosjektet mitt til mikrokreditt-tiltak, tok vi tak i en tradisjonell form for sparegrupper som var utbredt, men som tydeligvis ikke dekket behovet kvinnene hadde for finansielle tjenester eller «arbeidskapital», som de kalte det. Jeg, mine feltveiledere og kvinnene i de første gruppene satte i gang med å prøve ut konseptet. Gradvis utviklet vi grunnlaget for det som er blitt spare- og lånegrupper. Medlemmene i en gruppe sparte et avtalt minstebeløp i en felles pott hver uke, som de etter hvert kunne ta opp lån fra. Lånene ble betalt tilbake til gruppen etter en rente som medlemmene selv bestemte. Men hvordan skulle vi sikre pengene og sørge for tillit mellom kvinnene? Et vendepunkt var da vi kom på ideen med å ta i bruk et skrin med tre hengelåser. Kassereren kunne med hånden på hjertet fortelle sin mann, eller andre som prøvde seg, at hun ikke hadde tilgang til kontantene i skrinet. Da begynte det virkelig å ta av. Gruppene ble kjempepopulære, og vi ble bedt av både kvinner og menn om å sette i gang med opplæring i spare- og lånegrupper i stadig flere landsbyer. Det var veldig morsomt å være med på. Menn var oftest skeptiske til å la konene sine være med i begynnelsen, men etter hvert så de at kvinnene klarte å gjøre seg god nytte av medlemskapet. Den første evalueringen fortalte oss at de fleste kvinnene trakk frem muligheten til å spare som viktigere enn muligheten til å ta opp lån. Mange nevnte også det sosiale samholdet som viktig. Aller viktigst var det de kalte «Waye Kay». Bokstavelig talt betyr dette å utvide hodet eller sinnet. I gruppene fikk de mer kunnskap og forståelse. Les mer om spare- og lånegruppene i Niger på side 8. Som CAREvenn støtter du etablering av flere spare- og lånegrupper.

4 6 BURUNDI BURUNDI 7 Felleskap mot fattigdom Trosset ektemannen En annen som har grepet mulighetene hun fikk gjennom spare- og långruppen, er Générose Ahishakiye (31). Hun har vært med i fire år. Mannen min ville ikke at jeg skulle bli med, men jeg gjorde det likevel. Jeg tok først opp et lån på franc for å kjøpe en liten åker, og så tok jeg opp et nytt lån for å kjøpe gjødsel. Med disse investeringene tjente jeg franc. Da ville mannen min at jeg skulle fortsette i gruppen, forteller hun. Générose fortsatte med å ta opp et lån på franc for å kjøpe frø til å så kål. Da vi solgte kålen, tjente vi franc. Deretter utvidet vi til også å dyrke tomater og bønner. Jeg er veldig stolt over det vi har fått til i gruppen. Min videre plan er å kjøpe mer land og en geit for å få gjødsel, forteller hun. Nå er vi ikke redde lenger og vi snakker alltid fritt. Vi venter ikke på at menn skal løse problemene våre. Evelyne Ngemdakumana (30) Drømmer om ku Da vi spør hva som er drømmen hennes, forstår hun ikke umiddelbart hva vi mener. Det er ingen direkte oversettelse av ordet, så tolken forklarer og Générose ler av at utlendingene mener noe annet med en «drøm» enn en «plan». Jeg har en drøm om å kjøpe ei ku, slik at vi kan få enda mer gjødsel, smiler hun. Det var ikke en gang noe jeg tenkte på tidligere. Det var en drøm jeg fikk etter at jeg ble med i spareog lånegruppen. Felles sparing var begynnelsen på slutten for ekstrem fattigdom i Nyagihogo nord i Burundi. Spare- og lånegruppene har fullstendig endret livet i landsbyen, forteller innbyggerne. Av Anders Nordstoga/CARE Det er fem spare- og lånegrupper i landsbyen, som ligger en tre timers biltur fra hovedstaden Bujumbura. Gruppene har skapt et økonomisk fellesskap som gir muligheter til langsiktig planlegging og økte inntekter. De har også gitt kvinner en plattform for å delta sammen med menn i beslutninger som angår landsbyen. Tre av gruppene har bare kvinnelige medlemmer. Jeg er veldig stolt over det vi kvinnene har fått til. Vi hjelper hverandre. Før kunne vi ikke være med på noe. Vi gjemte oss i bushen. Nå er vi ikke redde lenger og vi snakker alltid fritt. Vi venter ikke på at menn skal løse problemene våre, sier firebarnsmoren Evelyne Ngemdakumana (30). Hun har vært med i en av gruppene i to år, og nå er hun gruppens kasserer. Færre problemer I dag er det mindre fattigdom og færre konflikter i landsbyen. Før var det mange problemer her. Det var mange konflikter i familiene og mellom forskjellige familier. Nå løser vi konfliktene i gruppene. Hvis en kvinne utsettes for vold, hjelper vi henne å anmelde og få legehjelp, forteller Evelyne. Hun er en av dem som klarte å ta steget ut av ekstrem fattigdom fordi hun hadde tilgang på sikker sparing og kreditt. Jeg var veldig fattig. Jeg hadde ikke penger til klær. Jeg hadde ingen måte å tjene penger, ingen åker for å drive jordbruk. Nå har jeg det. Jeg hadde ingen husdyr. Nå har jeg det. Etter at jeg hadde spart noen uker i gruppen, spurte jeg om et lån og de ga meg franc (cirka 120 kroner). Jeg leide et jorde og kjøpte en geit for å ha gjødsel. Nå har jeg ingen problemer. Neste måned skal jeg kjøpe meg min egen åker, forteller hun. Øverst: Firebarnsmoren Générose Ahishakiye med sin yngste sønn, Trezor. Etter at hun ble med i spare- og lånegruppen, har familien kjøpt en egen åker. Over: Evelyne Ngemdakumana er en av dem som har klart å ta steget ut av ekstrem fattigdom fordi hun hadde tilgang på sikker sparing og kreditt. Til venstre: Med en paraply som beskyttelse mot solen avholder Evelyne Ngemdakumanas spare- og lånegruppe møte i landsbyen nord i Burudi. - Jeg er veldig stolt over det vi kvinnene har fått til, forteller hun.

5 8 NIGER NIGER 9 «Hvis du vil gjøre noe skikkelig, gjør det selv» sier et munnhell i Allakaye i Niger. Med denne lystige innledningen forteller forretningskvinnen Zahara Bizo hvordan kvinnene i byens spare- og lånegrupper klarte å skaffe bedre tilgang på helsetjenester. Av Ibrahim Niandou/CARE Niger Fakta Spare- og lånegrupper Stort bilde: Mens de plukker okrablader til kveldsmåltidet, forteller Zahara Bizo (t.v.) og Habsou Oumarou om hvordan spare- og lånegruppene ga kvinner muligheter til økt innflytelse i lokalsamfunnet. Små bilder: Zahara Bizo utenfor familiens lille gårdsbruk i Allakaye i Niger, med en av sine døtre. Kvinner med tæl Vi hadde helseproblemer og vi bestemte oss for å ta saken i egne hender, forteller Zahara mens hun plukker okrablader sammen med sin venn Habsou Oumarou, lederen for nettverket av spareog lånegrupper i området. Allakaye er en stor landsby med nærmere innbyggere i distriktet Bouza midt i Niger. Når Zahara snakker om «helseproblemer», sikter hun til kvinner og spedbarn som dør i forbindelse med fødsel og graviditet. Fem av seks fødsler i Niger skjer uten kvalifisert helsepersonell til stede. Situasjonen er enda verre i avsidesliggende Bouza, hvor også matmangel er et stort problem. Vi var fast bestemt på å gjøre noe, uten å vite helt hva vi kunne gjøre. Etter at CARE kom til byen i 2005, ble veien vår gradvis lyst opp. Habsou Oumarou Vi måtte gjøre noe Zahara er 55 år gammel og har levd hele livet i Allakaye. Hun gikk aldri på skole, men ble oppdratt til den tradisjonelle kvinnerollen, som innebærer å få mange barn, gjøre alt husarbeid og adlyde ektemannen i ett og alt. Hun fikk åtte barn, men tre er døde, én i barsel, en annen av sykdom og en tredje i en ulykke. Som alle menn, pleide mannen min å reise til naboland for å arbeide etter at innhøstingen her var ferdig. Mens mennene er borte, klarer kvinnene seg alene selv når de er gravide og skal føde. Hver graviditet var en livstruende opplevelse for meg. Jeg hadde ingen penger til å snakke med lege. Byens helsestasjon hadde heller ingen fødestue. Det var denne situsjonen vi ville endre, sier Zahara, og Habsou nikker samtykkende. Det måtte skje endringer, sier Habsou. Vi var fast bestemt på å gjøre noe, uten å vite helt hva vi kunne gjøre. Etter at CARE kom til byen i 2005, ble veien vår gradvis lyst opp. Spare- og lånegruppene er CAREs viktigste verktøy for å bekjempe fattigdom og styrke kvinners rettigheter. De første gruppene ble etablert i Niger på begynnelsen av 1990-tallet. I dag har CAREs grupper om lag 3,7 millioner medlemmer i over 30 land, hvorav om lag 80 prosent er kvinner. I gruppene får de mulighet til å spare på en sikker måte, ta opp lån til investeringer og tilgang på nødfond ved akutte behov. De får også tilbud om kurs, som lese- og skrive-opplæring. Mange grupper organiserer kornbanker, vanningssystemer og grønnsakhager for at landsbyene skal stå bedre rustet til å takle tørkeperioder. I Niger er det i dag grupper med i alt medlemmer.sammen utgjør de en nasjonal bevegelse som kalles «Mata Masu Dubara», eller «Kvinner med tæl». Navnet forkortes vanligvis til «MMD». CARE ga muligheter CARE bisto først med etablering av en spare- og lånegruppe, der 40 kvinnelige medlemmer sparte 100 vestafrikanske franc (ca. 1,5 krone) hver uke. Med disse pengene kunne vi gi små lån til medlemmer som ønsket å starte forretningsvirksomhet, som kjøp og salg av grønnsaker. I fellesskap investerte vi i kornsekker, og etter hvert startet vi en kornbank for å klare oss bedre gjennom den magre årstiden. Selv tok jeg opp lån for å lage bønnekaker, og i dag har jeg et av de mest populære serveringsstedene for frokost i hele byen. Jeg har fått råd til å kjøpe både sauer og kyr, som er den vanligste formen for sparing her hos oss, forteller Zahara. Habsou investerte i en gårsdrift som vokste jevnt fra år til år, og etter hvert tjente hun nok penger til å så forskjellige typer frø, og dermed redusere riskoen for feilslåtte avlinger. Etablerte helseforsikring Etter to år hadde spare- og lånegruppene i distriktet fått 1240 medlemmer. Kvinner var begynt å spille en mer aktiv rolle i økonomien. Mange hadde økt familiens inntekter, men fremdeles var helsetjenester utenfor rekkevidde for de fleste, enten fordi det var for dyrt eller for langt unna. Derfor bestemte gruppene seg for å gå sammen i et nettverk. De valgte Habsou som leder. Egne støttegrupper ble etablert i 25 landsbyer med frivillige som fikk opplæring av CARE for å spre informasjon om helse og administrere en felles helseforsikring. Denne forsikringsordningen omfatter i dag 2608 medlemmer og deres familier. For 100 franc i uken får de fri tilgang til alle helsestasjoner i distriktet. Det har vært en vanskelig oppgave, men nå er mye annerledes enn for åtte år siden. Jeg har hjulpet min venn Habsou å få med yngre menn og kvinner i våre aktiviteter. Jeg er stolt av resultatene vi har oppnådd. Helsetjenestene er mer tilgjengelige for folk også de mest sårbare, forteller Zahara. Antall legekonsultasjoner før, under og etter svangerskap har økt betydelig i Allakaye, og med støtte av CARE har forsikringskassen finansiert en ny fødestue ved en av helsestasjonene. Under åpningen av fødestuen sa representanten fra myndighetene at det vi har gjort her, er et eksempel til etterfølgelse andre steder i Niger, forteller Zahara med et stolt smil.

6 10 SYRISKE FLYKTNINGER I JORDAN 11 Et sted hvor folk smiler til hverandre Slik kan du støtte syriske flyktninger SMS «CARE Syria» til 2468 (200 kroner) Givertelefon (200 kroner) Konto: Vi takker våre samarbeidspartnere For tre syriske kvinner som flyktet fra krigen i hjemlandet, er det viktigste å være et sted hvor folk ikke forsøker å drepe hverandre. Jeg orker ikke å se mer vold, sier Safa (20). Av Anders Nordstoga/CARE Ién av mange tusen identiske små hvite metallhytter i den jordanske ørkenen, sitter tre kvinner på hver sin madrass som de har fått fra FNs høykommissær for flyktninger. De forteller om forferdelige opplevelser i Syria. Safa, Mona (44) og Dlal (65) møttes for bare noen dager siden, da de kom til Azraq flyktningleir. Ettersom alle er enslige kvinner, ble de bedt om bo sammen. Selv om boforholdene er primitive, er de glade for å være i leiren. Safa kom fra byen Daraa, sør i Syria. Hun flyktet etter at hjemmet hennes ble bombet. Bygget kollapset over henne og hun fikk brannskader. Hun viser noen av merkene på armene. Det er mye bedre her enn i Daraa. Veldig mange har dødd der. Livet var umulig, sier hun. Jeg orker ikke å se mer vold. Jeg er redd. Jeg kom hit fordi jeg trenger fred og legehjelp. Vi er trygge her. Folk smiler til hverandre. De forsøker ikke å drepe hverandre. Det er mat, vann, ingen bomber, ingen gass og ingen slanger. Vi er trygge her. Folk smiler til hverandre. De forsøker ikke å drepe hverandre. Det er mat, vann, ingen bomber. Safa (20), syrisk flyktning Etterlatt i ørkenen Det er en grunn til at hun nevner slanger. I 26 dager gikk hun gjennom ørkenen og var livredd for dem. På veien til Jordan i en taxi, ble vi stoppet av væpnede menn. «Hvorfor vil du Safa vil fortelle verden hva som skjer i hjemlandet Syria. Livet er umulig. Det er verken mat eller vann, men bomber og gass, forteller hun. reise fra Syria?» spurte de aggressivt. De skjøt og drepte sjåføren og satte meg i en fengselscelle. Under klærne mine kan du se hva de gjorde med meg. Jeg spurte «Hvorfor gjør dere dette mot meg? Jeg er bare en ung kvinne.» Etter to dager kjørte de meg ut i ørkenen og kastet meg ut i den stekende solen, med slangene. Jeg gikk så fort jeg klarte i sandalene mine, uten mat og med lite vann. Jeg sa til meg selv: «Gud, hvorfor lever jeg? Ta meg, ta meg». Safas to brødre ble igjen i Daraa, men de ankom Jordan før henne. Nå er de i Amman, og hun håper å treffe dem der snart. Trenger legehjelp Alle de tre kvinnene har helseproblemer. Som flyktningenes primære kontaktpunkt i leiren, har CARE ansvaret for at de har tilgang på nødvendige tjenester. Dlal har vært blind i to måneder. Hun håper å få snakke med en lege for å finne ut hvorfor. Etter å ha søkt tilflukt i en moské i Homs, fikk hun reise sammen med en gruppe til Jordan. Det tok dem én måned å krysse grensen. Mona gikk tjue dager gjennom ørkenen. Hun hadde i utgangspunktet dårlig helse, og flukten var en stor belastning. Hun har en stor kul på overarmen som hun ikke vet hva er, og hun lider av diabetes. Hennes datter og søster er i Zaatari, den andre flyktningleiren i Jordan, og hun håper å kunne reise til dem. Som søstre I mellomtiden er de tre kvinnene glade for å ha hverandre. Vi er allerede som søstre. Vi gjør alt sammen. Livet var veldig vanskelig i Syria. Vi lærte at vi trenger hverandre. Vi hjelper hverandre og vi deler alt. Safa og jeg hjelper Dlal å gå til toalettet, forteller Mona. Etter en kort pause, begynner hun å gråte. CARE-rådgiveren holder rundt henne. Med tårer i øynene, forklarer Mona at hun er så rørt over den solidariteten og generøsiteten hun har opplevd i leiren. Etter alle opplevelsene sliter hun med motstridende følelser om hjemlandet. Jeg hater Syria. Jeg vil aldri reise tilbake, sier hun. Safa tror heller ikke hun vil komme tilbake og bo i Syria. Bare Dlal sier hun vil reise hjem så fort som mulig.

7 12 RWANDA Det var en stor lærepenge. Vi forstod at kvinnene gjorde minst 45 av 60 oppgaver. Vi innså at alle disse oppgavene var ting også menn kunne gjøre. Emanuel (42) Tlf Samlivet er fullstendig endret for det rwandiske ekteparet Emmanuel og Joze etter at de ble med i hver sin spare- og lånegruppe. Nå gjør begge «kvinnearbeid» Parterapi og muligheten til å spare penger i fellesskap endret ekteskapet for Emmanuel og Joze. Av Tonje M. Viken og Jenny Bevring Joze (46) og ektemannen Emmanuel (42) bor i et leirhus i landsbyen Gasyankingi sammen med sine fem barn. I bakgården har de kyr, en gris og en geit. På en liten åker dyrker de durra-korn. Oppsparte midler og lån fra hver deres spare- og lånegruppe har gjort det mulig å investere i dette. Det var Joze som først ble med i en spare- og lånegruppe. Emmanuel var skeptisk. Han ville ikke gi henne penger å spare, og hun gikk dermed glipp av investeringsmuligheter. Joze gjorde nesten alt arbeidet i hjemmet, og Emmanuel pleide å slå henne. Nå er samlivet annerledes. Jeg vil dele hvordan CARE forandret mitt liv. Jeg deler sannheten fra mitt hjerte, sier Emmanuel. Jeg var toneangivende i landsbyen, men ingen visste hva jeg gjorde i mitt eget hjem. Jeg ble sett på som sterk og nøt stor respekt, men kona mi hadde ingen stemme. Jeg tjente 5000 franc (ca. 45 norske kroner) i uka, men før jeg gikk hjem med mat, gikk jeg innom baren med kollegene mine. Da kona mi begynte i en spare- og lånegruppe, tenkte jeg at det var kvinnegreier, forteller han. Det er sant som han sier, bekrefter Joze. Jeg var med på møter i spare- og lånegruppen, mens han gikk på bar. Når jeg kom hjem, måtte jeg ta ansvar for å skaffe alt, også de pengene jeg trengte for å spare. Deler på arbeidet Etter hvert ble Emmanuel invitert til å delta sammen med kona i parterapi i regi av CARE. Han var skeptisk til også dette, men nysgjerrigheten tok overhånd. Én av øvelsene de gjorde, var å notere alle arbeidsoppgavene i husholdningen og sortere hvilke mannen utførte og hvilke kvinnen utførte. Det var en stor lærepenge. Vi forstod at kvinnene gjorde minst 45 av 60 oppgaver. Vi innså at alle disse oppgavene var ting også menn kunne gjøre, forteller Emmanuel. Da vi kom hjem igjen etter parterapien, begynte jeg å gjøre ting jeg aldri hadde gjort før, som å så korn og gjøre husarbeid. Jeg viser mine likemenn at som en sterk mann, er det ikke noe jeg ikke kan gjøre. Barna mine lærer gode manerer og gode holdninger. Vi arbeider sammen, og vi deler, forteller han. Når jeg går ut, blir han hjemme og passer på barna og arbeider på åkeren, forteller Joze. Én gang kom en representant for de lokale myndighetene forbi og stanset bilen da han så at en mann satte frø i jorden. Han kunne ikke tro det han så en mann på åkeren! Det er veldig uvanlig. Men Emmanuel bryr seg ikke om hva andre mener, sier hun. Sparer sammen Nå er også Emmanuel blitt med i en spare- og lånegruppe. Hver uke legger de til sammen 4000 franc i sparekassene. Dette er de stolte over å få til og med god grunn. De har penger til helseforsikring for hele familien og føler ikke at de mangler noe. Vi er komfortable med det vi har nå, forteller de. Ekteparet besøker ofte andre familier for å dele sine erfaringer. Folk i lokalsamfunnet stoler på oss, forklarer Emmanuel. Familier som opplever problemer, kommer til oss for å få råd. osl

8 Telefon: Elektrikerne kommer fra: Finance & Accounting IT Engineering HR & Admin Boligalarm til markedets beste pris! tlf

9 Sammen mot fattigdom Spare- og lånegruppene er en av CAREs viktigste metoder for å bekjempe fattigdom. Dette er bistand som fungerer! Les mer om gruppene på care.no/spareoglanegrupper Bli fast giver! Som CARE-venn støtter du arbeid for å bekjempe fattigdom gjennom å gi kvinner og jenter muligheter til å øke sin inntekt og påvirke eget samfunn. Registrer deg på eller ring Følg oss på Facebook: og