Tema: global helse. Politisk plattform for Changemaker Vedtatt av Årssamlinga,

Transkript

1 Politisk plattform for Changemaker Vedtatt av Årssamlinga, Tema: global helse Først i dette dokumentet står kapittel 6, som omhandler global helse i den politiske plattformen til Changemaker, samt en generell innledning. Etter den politiske plattformen følger kapittel 8 som heter Investeringer og kapittel 9 som heter Andre områder. Her finner man også noe av Changemaker sin politikk om global helse. Dersom du ønsker Changemaker sin politiske plattform i sin helhet, altså med alle politiske tema, finner du den her: 1 Innledning Changemakers plattform er bygget på formålsparagrafen og gjenspeiler det Changemaker mener er de viktigste årsakene til den urettferdige fordelingen i verden. Changemaker arbeider for å kartlegge og endre de grunnleggende og strukturelle årsakene til fattigdom og urettferdighet i verden. Fokuset ligger på problemene som skapes i land i Nord og vestlige institusjoner, men som rammer land og mennesker i Sør. Fattigdom er ikke tilfeldig, men har blitt skapt av mennesker opp gjennom historien. Siden mennesker har skapt urettferdigheten og fattigdommen, er det også mennesker som kan endre dette. 6 Global helse 6.1 Innledning En grunnleggende årsak til at så mange mennesker forblir fattige i dag, er deres dårlige helsesituasjon. Helse er et primærbehov som ligger til grunn for å kunne leve et godt liv. Urettferdige maktstrukturer mellom nord og sør hindrer mennesker tilgang til nødvendige helsetjenester, medisiner, vann og sanitære forhold. I tillegg bidrar private profittbaserte selskaper til å skape negative helsekonsekvenser for mennesker i utviklingsland som blant annet medfører en mindre arbeidsfør befolkning. Bedre helse bidrar til redusert fattigdom og økt livskvalitet. Tilgjengelig helsetjenester, tilstrekkelig med utdannet helsepersonell og tilgang til medisiner, er alle faktorer som må på plass for at vi skal kunne hanskes med de store helseutfordringene som verden står overfor i dag. Changemaker mener det er viktig å ha et helhetlig fokus på global helse, for å kunne endre den skjeve maktfordelingen som hindrer utvikling i sør. Changemaker mener videre at det er viktig å samkjøre og kanalisere støtte gjennom organer som har en helhetlig tilnærming til helsesituasjonen i verden. Dette innebærer å se globale helseutfordringer i et strukturelt perspektiv, å støtte tiltak som styrker lokale helseinstitusjoner og å anerkjenne at helse omhandler fysiske såvel som psykiske aspekter. 6.2 Retten til god helse

2 Changemaker mener alle mennesker har en grunnleggende rett til rent vann og god helse. Med god helse legger vi til grunn både fysisk og mental helse. Disse rettighetene ligger under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. I 2008 ble en tilleggsprotokoll til ØSK-konvensjonen vedtatt i FN. Denne tilleggsprotokolen åpner blant annet for en internasjonal klagemekanisme under FN. Likevel har det vært liten vilje både internasjonalt og i Norge til å ratifisere protokollen. Changemaker krever at denne saken tas opp på nytt, og mener at det burde være en selvfølge at Norge går foran som et foregangsland og ratifiserer protokollen. 6.3 Mangel på helsepersonell Verden mangler nesten 4,3 millioner helsearbeidere, ifølge "World Health Report 2006: Working Together for Health". Mangel på helsepersonell er en av de største hindringene for bedre helsetjenester til et lands befolkning. I mai 2010 vedtok WHO etiske retningslinjer for rekruttering av helsepersonell. Disse retningslinjene gir medlemsland veiledende prinsipper for hvordan de på en etisk måte kan dekke sitt behov for helsepersonale, og skal hindre rike land i å aktivt utnytte sårbare ressurser i fattige lands helsesektor. Da disse retningslinjene baseres på frivillighet, er det viktig å aktivt følge opp at land, inkludert Norge, følger prinsippene i retningslinjene. Changemaker mener Norge må jobbe for at det skal være obligatorisk å følge disse, og samtidig fortsette å fokusere på å dekke behovet for helsepersonell nasjonalt. 6.4 Retten til vann I følge FN mangler ca. 780 millioner mennesker tilgang til rent vann og 2.5 milliarder mennesker mangler tilgang til tilfredsstillende sanitære forhold. Tilgang til rent vann er en menneskerettighet og en forutsetning for god helse. Som følge av dette dør mer enn 2,2 millioner mennesker årlig av vannbårne sykdommer, og 80% av disse er barn under fem år i utviklingsland. I følge UNICEF kan tilgang til rent vann og bedrede sanitære forhold redusere antall tilfeller av sykdommer som kolera med en tredjedel Vannran: Vannran refererer til situasjoner hvor mektige aktører får kontroll over viktige vannressurser, inkludert grunnvannsressurser, slik at lokalsamfunnet mister tilgangen til helt nødvendige ressurser. Ofte henger dette sammen med landran, som vil si at jord overføres fra fattige mennesker til investorer uten tilstrekkelig samtykke og kompensasjon. Årsaker til landran er at landrettigheter i mange utviklingsland er svakt utviklet - i en del utviklingsland er det staten som formelt eier all jord, og småbønder mangler formelle rettigheter til jorda de driver. De færreste vil kjøpe eller leie jord uten tilgang til vann, slik at resultatet av landran i svært mange tilfeller også er vannran. Dette fører til at vannressurser blir en salgsvare Privatisering av vann: Privatisering av vann fører til prisstigning, som særlig rammer fattige mennesker i utviklingsland. Denne knappheten på tilgang til vann er skapt av politiske prosesser og institusjoner. WTO fremmer gjennom GATS-avtalen privatisering av vann som en løsning for effektivisering av tilgangen til rent drikkevann for mennesker verden over. Dette gjør også Verdensbanken gjennom Private Participation in Infrastructure (PPI) og Public-Private Infrastructure Advisory Facility (PPIAF). PPIAF er en av de fremste aktørene som fremmer privatisering i lav-og mellom-inntektsland. Privatisering av offentlige tjenester har vært en betingelse for å motta lån og gjeldslette. Privatisering av offentlige tjenester har ofte vært stilt

3 som en betingelse av aktører som IMF og Verdensbanken når de tilbyr lån og gjeldslette til fattige land. Undersøkelser viser derimot at den motsatte effekten inntrer. Fattige mennesker mister tilgang til vann på grunn av høye kostnader og fordi selskapene som driver vannvirksomhetene ofte bare driver i rike områder der de får mest inntekter. I følge Foreningen for Internasjonale Vannstudier (FIVAS) kan utgiftene til vann blant fattig befolkning i utviklingsland komme opp mot en tredjedel av månedsbudsjettet; mer penger enn mange familier bruker på mat. Enkelte multinasjonale selskaper driver rovdrift på grunnvannsressurser og forurensning av innsjøer og elver i utviklingsland. Denne aktiviteten muliggjøres av privatisering. For å kunne drive produksjon av varer kjøper selskapene bruksretten på vannressurser, og avskjærer i prosessen lokalbefolkningen fra deres lokale drikkevannsressurser. Oljefondet eier aksjer for milliarder av kroner i selskaper som utnytter vannressurser i utviklingsland, blant annet AngloGold Ashanti i Tanzania og Goldcorp i Guatemala. Changemaker mener derfor at etikken i Oljefondet må styrkes Lovfestet rettighet I 2010 ble retten til vann formelt anerkjent under FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dette har allerede ført til en styrking av retten til vann innenfor nasjonal rett. I januar 2011 vant Sanfolket bruksretten til lokale vannressurser etter en avgjørelse i botswansk høyesterett. Saken førte endelig frem etter mange runder i det nasjonale rettsapparatet. En ytterligere styrking av retten til vann ville muliggjøres gjennom ratifisering av FNs tilleggsprotokoll til ØSKkonvensjonen. Norge må være bevisst sitt ansvar for å fremme menneskerettigheter og styrke retten til vann ved å ratifisere tilleggsprotokollen. Changemaker mener at vann ikke må gjøres til en profittvare. Vann er en menneskerett og mangel på vann har store helsemessige konsekvenser. Changemaker mener også at Norge må jobbe for at retten til rent vann blir en viktig prioritering i Post 2015-prosessen. [For mer om styrket etikk i Oljefondet se kapittel Etikk i Oljefondet.] [For mer om landran, se kapittel 8.3 Landran og investeringer i jordbruk.] 6.5 Tilgang til medisiner Essensielle legemidler er medisiner som tilfredsstiller prioriterte helsebehov i en befolkning. Tilgang til essensielle legemidler er en menneskerettighet. Ifølge WHO mangler en tredjedel av verdens befolkning tilgang til nødvendige medisiner, og årlig dør 10 millioner mennesker av sykdommer det finnes medisiner mot. De fleste sykdommer i lavinntektsland skyldes og opprettholdes på grunn av fattigdom Patenter En av mange grunner til at mennesker ikke har tilgang til essensielle legemidler er høye priser på medisiner som opprettholdes av at mange legemidler er patenterte. Patentene sikrer, gjennom patentregelverket i WTO: TRIPS, produsentene enerett på produksjon av medikamentet i 20 år. I patentperioden er medisiner opp mot 80 % dyrere enn de ville vært uten patenter. Dette fører til at prisene på medisinene hindrer en stor del av verdens befolkning å få tilgang til dem.

4 En av årsakene til at monopoltilstander for de farmasøytiske selskapene opprettholdes er fenomenet evergreening. Evergreening fører til at det høye prisnivået som følge av monopoltilstanden opprettholdes i uoverskuelig framtid. Changemaker mener at en slik "evergreening" i større grad fører til økt profitt for det aktuelle farmasøytiske selskapet, enn til økt helsegevinst for pasientene. På grunn av manglende lovverk som sikrer lave priser på medisiner, er det viktig at fattige land får en realpolitisk mulighet til å dra nytte av de legale virkemidlene som finnes. Unntaksbestemmelsene i TRIPS-avtalen om tvangslisensiering og parallellimport i nasjonale krisesituasjoner er et eksempel på slike virkemidler. Disse unntaksbestemmelsene i TRIPSavtalen ligger der i teorien, men har vist seg å være vanskelige å ta i bruk i praksis for utviklingsland. Styrking av unntaksbestemmelsenes stilling i TRIPS-avtalen er nødvendig for å garantere at alle mennesker får tilgang til medisiner. Changemaker mener derfor at Norge må arbeide aktivt for en reforhandling av TRIPS-avtalen i 2016, og dermed en styrking av disse unntaksbestemmelsene. Changemaker mener at å jobbe for praktisk tilgang til medisiner er et viktig tiltak i kampen for å bedre den globale helsesituasjonen. For mer informasjon om patenter og TRIPS-avtalen, se PUH Hiv og aids I følge tall fra UNAIDS levde 35.3 millioner mennesker med hiv i % av disse bor i laveller mellominntektsland. Informasjon, forebyggende arbeid, bedre behandling, arbeid mot stigma og økt tilgang til medisiner, har ført til at tallene på hiv-positive for første gang i epidemiens historie har gått ned. I dag får ca. 35 % av verdens hiv-positive medikamentell behandling. Den økende tilgangen har ført til en nedgang i HIV-relaterte dødsfall på 29 % siden Denne økende tilgangen har ført til en nedgang på 19 % i antall dødsfall forårsaket av hiv/aids. Ca. 35 % av verdens hiv-positive får medikamentell behandling. Likevel har 2/3 av verdens hiv-positive fortsatt ikke tilgang til den medikamentelle behandlingen de behøver for å leve med sin sykdom. Samtidig vet vi at med forebyggende medikamenter kan smittefaren reduseres med 96 %. Dette betyr at et nullsmittemål innen 2030 er mulig. Changemaker mener at Norge må jobbe for å sette et slikt mål på den globale agendaen. En måte å gjøre dette på er å jobbe for at et nullsmittemål inkluderes i Post-215 agendaen. Changemaker mener at hiv og aids er et urettferdighesproblem. Det at så store deler av lands befolkning er syke, medfører samfunnsmessige tap av den yrkesaktive delen av befolkningen. En annen utfordring er de nye helseutgiftene knyttet til sykdommen som skaper store utgifter for samfunnet og enkeltmennesker. Hiv og aids er med på å hindre utvikling i fattige land og kan på sikt skape økt fattigdom. På den måten rammer hiv og aids de som har minst, mest Kriminalisering Kriminalisering og stigmatisering påvirker bekjempelsen av hiv-epidemien. Et tydelig eksempel på dette er straffelover som kriminaliserer hiv-positive. UNAIDS mener at kriminalisering ikke har en forebyggende effekt, og at det ikke bidrar til å hindre spredning. Norge er et foregangsland innen hiv og aids-arbeidet internasjonalt. Blant

5 annet har Norge underskrevet UNGASS-deklarasjonen (FNs spesialsesjon på hiv og aids). Medlemslandene som har underskrevet denne deklarasjonen forplikter seg til å følge en felles strategi i kampen mot hiv og aids, samt vektlegge viktigheten av arbeidet mot diskriminering og stigmatisering. Samtidig kriminaliserer vi per dags dato hiv-smittede på hjemmebane gjennom straffelovens 155. I 2005 ble det vedtatt at 155 skal erstattes med 237, men dette er ikke enda trådt i kraft. I 2009 satte regjeringen ned et utvalg som utredet om det var hensiktmessig å straffeforfølge smittefarlig atferd. I 2012 kom utvalget med rapporten kjærlighet og kjøletårn. Der ble det foreslått at 237 i den nye straffeloven skal endres slik at hiv-smittede ikke blir straffet for smitteoverføring eller smittefare, dersom partneren på forhånd har samtykker i nærvær av helsepersonell i forbindelse med smittevernveileding. Changemaker mener at Justis- og Beredskapsdepartementet skal gå inn for utvalgets forslag til endringer i 237. Dette vil sende signaleffekter internasjonalt om avkriminalisering av hivsmittede. 6.7 Seksuelle og reproduktive helserettigheter & likestilling Å ivareta menneskers seksuelle og reproduktive helse er en av forutsetningene for utvikling og bekjempelse av fattigdom. FNs tusenårsmål 3 til 5 omhandler å styrke kvinners stilling, redusere barnedødeligheten og å redusere svangerskapsrelatert dødelighet. Tilgang til prevensjon, kunnskap om rettigheter og seksualundervisning bidrar ikke bare til redusert mødredødelighet og fattigdom, det bidrar også til å bremse befolkningsvekst Likestilling Alle mennesker skal ha tilgang til de samme helserettighetene og mulighet til lik deltakelse i samfunnet, uavhengig av kjønn, seksualitet, etnisitet og funksjonsevne. Per i dag har utsatte grupper, som kvinner og jentebarn, mennesker med funksjonsnedsettelser, og etniske og seksuelle minoriteter, høyere dødelighet og dårligere fysisk og psykisk helse. Dette skyldes blant annet at disse gruppene ikke har like god tilgang på helsetjenester, mat, utdanning og sosiale tjenester. De utsatte gruppene har også hatt en generelt lavere oppnåelse på FNs tusenårsmål. Changemaker mener at de nye tusenårsmålene må være universelle, slik at stater blir forpliktet til å dekke behovene til utsatte grupper Reproduktive helsetjenester Ifølge Norad mangler mer enn 220 millioner kvinner og barn i utviklingsland tilgang til prevensjonsmidler, selv om de ønsker det. Prevensjonsmidler bidrar til at kvinner kan kontrollere hvor mange barn de får og tidsrommet mellom disse.i følge FNs befolkningsfond (UNFPA) kunne 30 prosent av mødredødeligheten vært forebygget om kvinner hadde universell tilgang til familieplanlegging (prevensjon). I 2012 anbefalte FN-kommisjonen for livsviktige medisiner økt tilgang til prevensjon som et middel for å senke mødredødlighet. Likevel har framgangen i bruken av prevensjon blitt bremset ned i mange fattige land. Tilbudet holder ikke tritt med etterspørselen så vel som at fattigdom og mangel på skolegang hindrer informasjonen i å komme frem. Framgangen trues også av humanitære kriser, økende fattigdom og religiøse aktører som aktivt motarbeider seksuelle rettigheter. Bruk av prevensjon fører til at aborttallene reduseres og begrenser antallet farlige aborter. I følge Norad dør ca kvinner hvert år på grunn av farlige aborter, derfor er det viktig å sikre kvinner tilgang til prevensjon og trygg og lovlig abort.

6 Changemaker krever at Norge må fortsette å kjempe for menneskers seksuelle og reproduktive rettigheter, og at Norge skal arbeide internasjonalt for at viktige tilbud som prevensjon og trygg og lovlig abort blir universelle Barne- og mødrehelse Changemaker mener at Norge må fortsette å være en pådriver for kvinners rettigheter internasjonalt og sikre at disse videreføres i FNs nye bærekraftsmål. Av FNs åtte tusenårsmål er det mål nr. 5 om å redusere svangerskapsrelatert dødelighet som vi er lengst unna å nå. Ifølge WHO dør hvert år ca kvinner under svangerskap eller i forbindelse med fødsel, og de fleste av disse dødsfallene skjer under eller rett etter fødselen. 99 prosent av disse kvinnene bor i utviklingsland. Der er komplikasjoner i forbindelse med graviditet og fødsel hovedårsaken til dødsfall blant kvinner i fruktbar alder. Med adekvat hjelp og behandling hadde de fleste av disse kvinnene overlevd. Hovedårsakene til den høye dødeligheten er mangel på tilgang til grunnleggende helsetjenester og store sosiale forskjeller. Andre viktige årsaker er at kvinner ofte mangler rettigheter og tilstrekkelig utdanning. Changemaker mener at Norge skal være en pådriver for at nye utviklingsmål om mødrehelse får hovedprioritet. Barnedødeligheten har blitt nesten halvert siden 1990, likevel dør årlig 6.6 millioner barn før de fyller fem år. Dette betyr at verden ikke ser ut til å nå FNs målsetting om å redusere barnedødelighet med ⅔ sammenlignet med Selv om målet blir nådd vil det fortsatt bety at 4 millioner barn vil dø hvert år, og de aller fleste av disse dødsfallene vil skje i land i Sør. Disse tallene er uakseptable, Changemaker mener at FN må sette et universelt mål på barnedødelighet i de nye utviklingsmålene. 6.8 Mental Helse Det finnes trolig rundt 450 millioner mennesker globalt med psykiske lidelser, og tre av fire bor i utviklingsland. God mental helse er en avgjørende faktor for fattigdomsbekjempelse og utvikling, og fokus på mental helse bidrar til et helhetlig arbeid med globale helsespørsmål. Dårlig mental helse øker et lands fattigdom direkte blant annet ved å redusere produktivitet, øke antall ulykker og skader, øke rusmisbruk og gi flere fysisk helseplager og dårligere behandling av disse. Selv om det finnes enkle, effektive og billige behandlinger, er det svært mange som ikke får behandlingen de trenger. Dette skyldes blant annet at for få ressurser allokeres til behandling og forebygging av psykiske lidelser, en utpreget mangel på psykisk helsepersonell, samt at ressurser rettet mot mental helse er svært ujevnt fordelt globalt. Changemaker mener at Norge må øke fokus på mental helse i internasjonale forhandlinger. 8 Investeringer 8.1 Oljefondet Oljefondet er verdens største statlig eide fond, og Changemaker mener det er viktig at fondet forvaltes på en ansvarlig måte Etikk i Oljefondet Oljefondet har som formål å tjene penger til framtidige generasjoner og en forpliktelse til å tjene pengene på etisk vis. Changemaker mener at profitt ikke skal veie tyngre enn de etiske forpliktelsene.

7 Oljefondet er opparbeidet på en virksomhet som bidrar til menneskeskapte klimaendringer. Changemaker krever at de etiske retningslinjene for Oljefondet blir utdypet på punktet om alvorlig miljøskade slik at de eksplisitt omhandler klimaskade. Det er viktig å investere i selskaper som løser klimaproblemer, ikke skaper dem. Investeringer i bærekraftige selskaper og fornybar energi bør derfor prioriteres. Å sikre at Norge ikke gjør seg delaktig i og tjener penger på menneskerettighetsbrudd er et stort ansvar. Oljefondet har derfor et av verdens beste systemer for etisk forvaltning. Men regjeringen foreslår nå å svekke denne. Gjennom forslag om å legge ned etikkrådet og gi ansvaret for de etiske retningslinjene til Norges Banks Investments Managemaent (NBiM), trues åpenheten i den etiske forvaltningen og uavhengigheten til de etiske vurderingene. Vi står i fare for å sette avkastingshensyn av våre menneskerettslige forpliktelser. Manglende åpenhet og lang behandlingstid i Finansdepartementet viser behovet for omstrukturering i forvaltningen av fondet. For å fange opp de menneskerettighetsbruddene som etikkforvatningen i dag ikke har kapasitet til å adressere mener Changemaker at det må bevilges økte ressurser til det etiske arbeidet i Oljefondet. Økte ressurser til etisk arbeid i Oljefondet kan komme i form av flere ansatte i Etikkrådet og Etikkrådets sekretariat. Det kan også dreie seg om økte ressurser til styrking av det ansvarlige eierskapsarbeidet hos Norges Bank Investment Management (NBIM). Dette kan også sikre bedre samkjøring av de to forvaltningsorganene Etikkrådet og NBIM. Etikkrådets funksjon er å ivareta gjeldende etiske forpliktelser. De gjør et grundig arbeid i sin etterforskning av mulige menneskerettighetsbrudd, men dette arbeidet blir i dag ofte overprøvet av Finansdepartementet. Menneskerettighetsbrudd er i seg selv uakseptable og skal ikke veies opp mot finansielle eller utenrikspolitiske hensyn. Å gi Etikkrådet vedtaksmyndighet vil sikre en uavhengig vurdering av etiske forpliktelser og på denne måten vil man kunne unngå potensielle interesseblandinger. Slik vil etikken får den plassen den skal ha Oljefondet og statsobligasjoner En statsobligasjon er et verdipapir utstedt av myndighetene i et land for å få tilgang til langsiktige finanser. Å utstede en obligasjon er en måte å låne penger på og å kjøpe en obligasjon vil da si at man investerer i gjeld. Statsobligasjoner utgjør mellom 15 og 20 prosent av SPUs investeringer og per desember 2011 eide fondet statsobligasjoner i 44 land. Disse investeringene er i motsetning til resten av Oljefondet ikke underlagt noen etiske retningslinjer. Den eneste begrensingen for statsobligasjoner er at det ikke kan investeres i land som har internasjonale sanksjoner, som Norge har sluttet seg til, rettet mot seg. Pengene som Oljefondet har investert gjennom kjøp av obligasjoner er ikke øremerket, men går vanligvis direkte inn i en statskasse. Man har derfor ikke mulighet til å sikre seg mot at pengene går til illegitime formål. Dette er problematisk når Norge investerer i land som er involvert i krig, væpnede konflikter eller der myndighetene er ansvarlige for grove menneskerettighetsbrudd. Norske myndigheter ønsker å fremstå som etisk ansvarlige når det kommer til forvaltningen av Oljefondet, men mangelen på etiske retningslinjer for kjøp av statsobligasjoner bryter med

8 dette bildet. Changemaker mener at Norge, som eier av verdens største statlige investeringsfond, har et ansvar for alle sine investeringer. Investeringer i statsobligasjoner må også vurderes ut i fra etiske retningslinjer samt underlegges regelverk for ansvarlig långivning. UNCTADs rettningslinjer for ansvarlig lovgiving bør være et minstekrav. 8.2 Investeringer i utviklingsland De siste tiårene har det vært en voldsom økning i utenlandske direkteinvesteringer (FDI), men det er svært usikkert om dette har ført til økonomisk vekst og utvikling i fattige land. Gode investeringer i utviklingsland kan være med på å skape flere jobber og gi andre positive ringvirkninger. Men for at investeringer skal gi positive ringvirkninger, og for å hindre at de har negative effekter, er det viktig med gode rammeverk og reguleringer. Om en investering er god eller dårlig avhenger også av type investering og i hvilke sektorer det investeres i. Changemaker mener det er viktigere å fokusere på kvaliteten på investeringer enn på hvor mye som investeres. Det gjeldende internasjonale regelverket på investeringer, gjennom TRIMS, BITs og andre avtaler, er langt fra tilstrekkelig for å sikre gode investeringer, og kan også forhindre at investeringer kan gi positive ringvirkninger. Changemaker mener at det bør utarbeides juridisk bindende internasjonale retningslinjer for investorplikter og bærekraftige investeringer. Changemaker mener at Norge bør investere mer av Oljefondet i utviklingsland, på en måte som kommer fattige mennesker til gode. Direkteinvesteringer i små og mellomstore bedrifter i utviklingsland er en nyttig måte å investere på i denne sammenhengen. Dette krever en endring av dagens mandat for Oljefondet, og mer kompetanse og ressurser i Norges Bank på feltet. 8.3 Landran og investeringer i jordbruk For å fø verden i fremtiden må investeringene i matproduksjon i utviklingsland drastisk opp. Samtidig utnytter noen store selskap muligheten til å rane til seg land og rettigheter fra lokalbefolkningen gjennom landbruksinvesteringer. Changemaker mener FAO må utarbeide sterke og bindene retningslinjer for internasjonale investeringer i jordbruksland. 8.4 Investeringsavtaler En bilateral investeringsavtale er en avtale mellom to land, og gjelder investeringer foretatt av selskaper fra det ene landet i det andre landet. Hensikten er å gi rettigheter til selskaper slik at de blir mer villige til å investere. Tradisjonelt har slike avtaler blitt inngått for å sikre investeringer i land med ustabile regimer eller rettssystemer. Det er imidlertid usikkert om bilaterale investeringsavtaler bidrar til å sikre investeringer da empirisk forskning har gitt sprikende resultater. I dag gis selskapene rettigheter, mens vertslandet fratas reguleringsmekanismer. Investeringsavtalen i WTO (TRIMS) er det viktigste regelverket på den multilaterale fronten. Den forbyr land å stille handelsforstyrrende ytelseskrav til investorer, slik som krav om lokalt innhold. OECD prøvde å utvide rettigheter til investorer i forhandlinger om en ny multilateral avtale, MAI-avtalen. Denne klarte sivilsamfunn og utviklingsland sammen å stanse, nettopp fordi den begrenset politisk handlingsrom og ga store rettigheter til multinasjonale selskaper. Likevel ser vi at de bilaterale investeringsavtalene (BITS) er nær identiske med MAI-avtalen. Bilaterale forhandlinger bør ikke brukes til å presse gjennom avtaler som har blitt avvist i WTO. Norge bør derfor ikke inngå investeringsavtaler med utviklingsland. Changemaker mener at

9 Norge må jobbe aktivt for at utviklingsland skal få anvende de nødvendige virkemidlene for å sikre eierskap til egne ressurser, både i forbindelse med multi- og bilaterale investeringsavtaler. I tillegg må Norge jobbe aktivt for å få på plass internasjonale retningslinjer for investorplikter. 8.5 Norske investeringer i konflikt- og okkuperte områder Flere norske bedrifter spiller en rolle i konflikt- og okkuperte områder. Dette gjør de ved å drive næringsvirksomhet med regimer som bryter menneskerettighetene og/eller handler i strid med folkeretten. Dette ser vi for eksempel i Vest-Sahara, Israel og Filippinene. Changemaker mener dette er med på å legitimere og opprettholde undertrykkingen som foregår, og at det er galt at norske bedrifter profitterer på denne typen undertrykking. Norsk næringslivs investeringer i bedrifter i ulovlig okkuperte områder er etisk uansvarlig og må ikke finne sted. 9 Andre områder 9.1 Bedrifters samfunnsansvar (Corporate Social Responsibility CSR) Changemaker arbeider for at norske bedrifter skal utvise ansvarlighet og redelighet i de samfunn de opererer i. Det innebærer blant annet at de må sikre menneskerettighetene, ta avstand fra barnearbeid, sikre gode arbeidsvilkår for arbeiderne, og ivareta og beskytte miljøet. Dette bunner i det etiske syn at bedrifter har et ansvar som går utover deres økonomiske egeninteresse. Videre er det grunn til å føre strengere kontroll ved bruk av underleverandører i u-land som norske selskap benytter. Disse underleverandørene må følge etiske krav etter norsk standard. Changemaker mener at norske bedrifter i utlandet må utvise ansvarlighet og redelighet i det samfunnet en opererer i. De må anerkjenne et ansvar som går utover den rent økonomiske selvinteressen, og sørge for at FNs menneskerettigheter, barnekonvensjonen, ILOs kjernekonvensjoner og nasjonal lovgivning blir holdt. Dette må sikres i et juridisk bindende regelverk. For å oppnå dette ønsker vi likevel ikke en direkte boikott av varene, da det ofte kun resulterer i arbeidsledighet og rasering av lokalsamfunn. Forbrukernes press mot fabrikkeiere og selskaper er viktigere virkemidler for å oppnå bedre arbeidsforhold og arbeidervilkår. Det er viktig at dette gjøres i dialog med arbeiderne, slik at man unngår at situasjonen forverres. 9.2 Fordeling Økonomisk utvikling er nødvendig for at utviklingsland skal komme seg ut av fattigdom. Likevel kommer ikke økonomisk vekst nødvendigvis de fattigste til gode og økonomisk vekst er på langt nær et tilstrekkelig middel i kampen for en retteferdig verden. For hver $100 pr. person, den globale økonomien vokste på 90-tallet fant kun 60 cent av disse veien til de som levde under verdensbankens grense for absolutt fattigdom. Skal de som lever på under én dollar dagen få én dollar til, må vi ha en global vekst på $166 pr. person. Konsekvensene av en slik global økonomisk vekst er enorme med tanke på klimaet og miljøet. 9.3 Skatt på finanstransaksjoner Verdens fattigste er de som rammes først og mest av klimaendringer og global økonomisk vekst alene er derfor verken en rettferdig eller bærekraftig måte å få mennesker ut av fattigdom på. Changemaker mener fordeling av ressurser er vel så viktig som generering av ressurser.

10 En liten skatt på finansielle transaksjoner som handel av valutta, aksjer og derivater kan brukes til en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser. En slik skatt på finanstransaksjoner (FTT) har fått økt politisk oppmerksomhet i kjølvannet av finanskrisen, både fordi den fører til mindre spekulasjon, økte muligheter for regulering og fordi den kan generere store inntekter. Changemaker mener det er viktig at en slik skatt brukes for globale kollektive goder, som vil komme fattige til gode, for eksempel til å bekjempe klimaendringer. 9.4 Norsk bistandspolitikk Det langsiktige målet må være at bistanden skal kuttes ut. De grunnleggende årsakene til fattigdom og urettferdighet må bekjempes slik at bistand på sikt blir overflødig. Norsk bistand må være rettighetsbasert og arbeide gjennom myndiggjøring av bistandsmottakere for at de selv kan ta grep om sin egen utvikling. Rettighetsbaseringen må gjenspeiles i problemanalyse, løsningsforslag, kommunikasjon og utforming av virkemidler. Changemaker mener at norsk bistand skal være rettet mot bekjempelse av fattigdom og undertrykkelse. Bistanden må være basert på behov definert av mottakeren, og ikke etter norske næringspolitiske interesser. Bistanden må ikke direkte eller indirekte bindes opp til kjøp av varer eller tjenester i giverlandet, og må ikke blandes sammen med støtte til norsk næringsliv. Changemaker mener at kvinnenes rettigheter skal vektlegges i all norsk bistandspolitikk. Kvinner utgjør majoriteten av verdens fattigste og er den gruppen som blir hardest rammet av systematisk undertrykking og urettferdig makt- og ressursfordeling. Norsk offentlig bistand må være på minst 3 % av BNP. Utgifter til flyktninger og asylsøkere i Norge, klimatilpasning og utslipssreduksjoner samt andre tiltak for å redusere forskjellene mellom Nord og Sør, som for eksempel gjeldsslette og kompensasjon for hjernetyveri, skal ikke komme under denne summen. Norge må arbeide aktivt for at andre industriland skal gjøre det samme. Bistanden må samordnes med andre politiske virkemidler slik at de styrker hverandre for å redusere gapet mellom rike og fattige land. Changemaker mener at bistand per i dag er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig. Changemaker mener at norsk offentlig bistand i stor grad bør gå til oppbygging av det sivile samfunn i Sør. Utvikling av menneskelige ressurser bør bli vektlagt fremfor teknisk og materiell støtte. Changemaker mener at bistand bør handle om mer enn å gi penger, bistand bør også handle om politikk. Changemaker utfordrer norske bistandsorganisasjoner til å ta inn beslutningspåvirkning som en sentral del av sin virksomhet. Bistandsorganisasjoner har et spesielt ansvar for å arbeide politisk med Nord-Sør-spørsmål, fordi de har en direkte link til grasroten i Sør og dermed kan målbære de politiske kravene fra organisasjoner og mennesker i ulike samarbeidsland. 9.5 Mikrokreditt Changemaker anerkjenner mikrokreditt som et av virkemidlene for å gjøre slutt på verdens fattigdom. Dette bare så lenge institusjonenes eiere ikke aktivt profiterer på mikrolånene, men spytter det eventuelle overskuddet tilbake i selskapet, slik at det igjen kan lånes ut. 9.6 Norsk utviklingsdebatt Vår forståelse av verdens urettferdighet formes av måten den framstilles på i media, av politikere og utviklingsaktører. Det er skadelig for utviklingsdebatten dersom mennesker eller

11 land som er rammet av urettferdighet framstilles som hjelpeløse objekt. Dette bygger opp under en feilaktig forestilling om at mennesker i fattige deler av verden har mindre evne til å påvirke sin situasjon og at de derfor er avhengige av snille givere i rike land. Changemaker mener at urettferdigheten i verden skyldes urettferdige strukturer. Vi ser det som vår rolle å fremme disse strukturelle årsakene til urettferdighet i utviklingsdebatten. 9.7 Rasisme Vårt menneskesyn utfordres i dag av oppfatninger som graderer mennesker etter hudfarge og etnisitet. Fremmedfrykt og rasisme brukes til å sette folk opp mot hverandre, både i dagliglivet og i storpolitiske sammenhenger. Slik usynliggjøres de virkelige konfliktlinjene. Mennesker med annen hudfarge, kultur, legning, etnisitet eller religion gjøres til syndebukker for sosiale, politiske og økonomiske problemer. Changemaker mener alle mennesker har samme grunnleggende rettigheter, og bør ha samme muligheter. Kulturelle forskjeller er en berikelse, ingen trussel. Vi vil skape et samfunn med rom for mangfold og fellesskap: Vi har mye å lære og mye å lære bort. 9.8 Utdanning Utdanning er en avgjørende faktor for utvikling. Utdanning i Nord bør legge til rette for en bedre forståelse av forholdet mellom Nord og Sør og hva utviklingsbegrepet innebærer. I dag legger store internasjonale organisasjoner som gir lån og bistand mye av premissene for utdanning i Sør. Gjennom kondisjonell bistand og strukturprogrammer blir skolebøker, undervisningsspråk og læreplaner bestemt av land og organisasjoner i Nord. Changemaker mener det er viktig å sette fokus på at land i Sør selv må legge premissene for utdanningen, med utgangspunkt i nasjonale og lokale behov. 9.9 Åpen kildekode og åpne standarder Åpen kildekode og åpne standarder er viktige bidrag for å øke tilgangen til teknologi og teknologiutvikling i alle deler av verden. Bruk av åpen kildekode og åpne data kan også bidra positivt internasjonalt i krisesituasjoner. Norge må sørge for at eventuelle nye patentrettigheter for programvare ikke utsletter potensialet for åpen kildekode. Changemaker oppfordrer enkeltmennesker, organisasjoner, bedrifter og norske myndigheter til å støtte bruk og utvikling av åpen kildekode og åpne standarder Asylpolitikk Norge er en oljenasjon, en av verdens største våpeneksportører og deltar i en offensiv krig i Afghanistan. Dette gjør at Norge har et særlig ansvar for å føre en solidarisk og human flyktninge- og asylpolitikk. Barn uten foreldre er de mest sårbare i en konflikt. Changemaker mener enslige asylsøkere under 18 år må få den varige tryggheten de trenger, og bli behandlet i tråd med FNs barnekonvensjon. Det å gi barn midlertidig opphold, for så å sende dem tilbake til en usikker fremtid når de er myndige, er inhumant. All retur av flyktninger må foregå i tråd med FNs høykommissær for flyktningers (UNHCR) retningslinjer. En solidarisk og human asylpolitikk innebærer også å gi asylsøkere lov til å jobbe og studere mens asylsøknaden behandles.