Omslag foran: Pauline Munch Eriksen, Julenatt Omslag bak: Bygging av kirken i Oslo (Foto: Sven Åke Lorentsson)

Transkript

1 INNHOLDSFORTEGNELSE En aftenbøn Poul Ryden Hansen Tanker til midtvinter Siri Schultze-Florey Himmellegemenes åndelige kraft menneskelige behov og kosmiske svar desember Jul Adam Bittleston Mennesket i sin indre streben. Ord til eftertanke underveis til selvbesinnelse Friedrich Rittelmeyer Den ene på siden John Baum Til guddommelige.skaper@universet.kosmos vedr. homofilt ekteskap Peter Howe Mikkelsmess i Vardø 2014 Kjell Wernøe Kristensamfunnet i Danmark 50 år! Kristine Høiland Nyhetsbrev fra Olsby Maj-Len Sundin Kirken i Oslo 4. Da Kristensamfunnet i Norge bygget kirken i Oslo John Baum Takk! John Baum Takk også til John Ellen Brinchmann og Karin Vefling Gravferder Våre døde Ingrid Britta Sahlin Daniel Rudklint Inga Beate Joerges Stanghov Markus Schultze-Florey Torgrim Halten Daniel Rudklint Freddy Jørn Hansen Kristine Høiland Bjørg-Kirsten Lilleng Kierulf Kirsten Thomassen Er medlemskapet registrert der du ønsker å være medlem? Oddrun Hjemstad Korte Notiser Stevner og leirer Menigheter Omslag foran: Pauline Munch Eriksen, Julenatt Omslag bak: Bygging av kirken i Oslo (Foto: Sven Åke Lorentsson) 2

2 EN AFTENBØN Jeg ønsker at sove ind med Kristus i mit sind. I morgen atter at vågne op med ham i sind og krop. og i hans ånd møde andre på vejen jeg da skal vandre. Poul Ryden Hansen (Ottestad) TANKER TIL MIDTVINTER Sir Shultze-Florey Advent, forventning. Adventstidens farge er blå. Både foran alteret og på casulaen er det blått. Varm blå som også skumringstimen har, en rolig behagelig farge. I den mørke natt, i julenatten, møter vi over alteret gullbokstaver på lilla bunn, og foran alteret gullbokstaver på hvit bunn. Casulaen er hvit med lilla. Julefargen er hvit, den stråler stille og sart i vintermørket. Julen kommer til oss i tre trinn. Vi feirer Menneskevielsens handling tre ganger og hører der tre epistler, tidebønner. Ved midnatt hører vi om nådens lys som kommer til oss. Ved gryning om skaperordet som berører oss. Ved dag om Kristus som vil forbinde seg med et jordisk legeme, for ved det å hjelpe mennesket til å finne det sanne lyset. Julehøytidens spesielle bønn, innskudd, kommer på juledag, etter offerdelen. Alle englenes hierarkier nevnes, og menneskene vil la sin tone klinge med i deres offersang. Englenes sang er alltid der, men i juletiden klinger den hørbart for oss. Julehandlingen for barn avsluttes med en oppfordring til å bære med seg det de har hørt inn i hele året. Bære med seg julens lys i sitt indre igjennom hele det kommende år. 3

3 Til epifanias, kommer en sterk purpurfarge foran alteret og på casulaen. En kraftfull farge. Mellom advents blå og epifanias purpur, mellom to sterke farger, har vi julens lyse farger. Julelyset og englesangen må vi selv bære i vårt indre. Juletiden kan erfares som en kraftkilde for året som ligger foran oss. En kraftkilde til å kunne møte oppgaver og utfordringer. Kristi lys og kraft kan vi gi plass i våre hjerter. HIMMELLEGEMENES ÅNDELIGE KRAFT MENNESKELIGE BEHOV OG KOSMISKE SVAR DESEMBER JUL Adam Bittleston Det kan synes som om kristenheten utviklet seg i over tre århundrer uten at jul ble feiret. Først etter at katakombene var forlatt, og kirken hadde lagt det romerske imperiums makt bak seg, ser vi at høytiden midtvinters, som for romerne hadde vært den ubeseirete Solens triumf, blir høytiden for Jesu fødsel. Vi behøver ikke av den grunn å tenke at julefeiringen er noe uvesentlig som er lagt til utenfra for å erstatte hedenske tradisjoner. Tvert i mot er det dypt rotfestet i de endelige formål med Kristi virke på Jorden at vi skal feire en høytid like etter at Solens lys har avtatt frem til årets korteste dag. Da blir mennesket i høy grad nødt til å stole på sine egne ressurser. Ikke bare er lyset som kommer utenfra til Jorden på sitt svakeste, men også naturens verden har trukket seg inn i seg selv og er ikke lett å hanskes med. Da må vi vise hva vi er som mennesker, hva vi kan produsere ut fra egne ressurser fremfor alt hvor mye lys og varme vi kan bringe inn i våre personlige forhold. Ved juletiden er mange mennesker i dag hjemsøkt av en følelse av usikkerhet og overfladiskhet i feiringen av julen. Det bidrar ikke på en varig måte til varme i de medmenneskelige forhold å synge Auld Lang Syne i et hotell blant mennesker vi aldri har sett før og håper vi ikke får se igjen. Likevel, med oppgaver som å sende hilsener eller finne de riktige gavene til de personer som virkelig betyr noe for oss, ledes vi mot det ærlige regnskap som høytiden midtvinters alltid kaller oss til: Hvor langt er vi virkelig kommet til å lære å elske hverandre? Hvor 4

4 mye finnes det i oss av den kjærlighet som bare gir menneskelig eksistens et krav om å holde stand mot virkeligheten, kjærlighet i den store betydningen, slik ordet er brukt i Johannes-evangeliet? Den virkelige stemningen av jul blir mye mer alvorlig enn det vi vanligvis gjør den til hvis vi føler at spørsmålet om kjærlighet ikke bare er et spørsmål vi stiller til oss selv, men som hele den åndelige verden stiller til menneskeheten hver jul. Hierarkiene ser ned på Jorden med et dypt, søkende blikk og ser hvor langt ekte og uselvisk kjærlighet er kommet til å virke blant menneskene. Vi kan bare besvare deres spørsmål med følelsen av at vi ennå ikke har lært særlig mye. Sjelden elsker vi et annet menneske slik at vi kan være sikker på å opprettholde vårt forhold når alt av kroppen og de ytre omstendigheter i livet er tilbakelagt. Sjelden elsker vi slik at hver skuffelse og avvisning etterlater oss uforandret, og at vi er nære hverandre selv når vi er atskilt i rommet. Ikke desto mindre er starten på en slik kjærlighet til stede i oss, og vi kan se at den kommer fra Kristus og er blitt hjulpet frem av den beste og mest inderlige måte å feire jul på, som vi har opplevd. Det som var sentimentalt i vår feiring, syntes bare å varme oss. Det som var ekte, var et frø som skulle modnes gjennom mange år. Og hvert år, i perioder med ensomhet, kan vi forsøke å styrke vår sans for det som er ekte. I det etterfølgende år kan vi bringe inn i livet en følelse av å ha møtt Kristi intensjoner både med særskilt ærlighet og varme gjennom midtvinteren. På hvilken måte er det i det hele tatt mulig å lære å elske? Kristus er visselig læreren, men hvordan lykkes vi i å lære fra ham? Lærere som virkelig vet noe om sine virkninger på barn, innser at det de sier til elevene bare er av sekundær betydning for dem. Barn lærer på godt og ondt ved å se på sine lærere, ved aksept eller avvisning av en lærers opptreden, bevegelser, måte å snakke på og måte å undervise på. Det læreren sier om andregradsligninger absorberer vi i noe som nærmer seg koma (skjønt vi kan oppdage slike ting på egen hånd med våknende interesse). Men hvordan læreren ler eller blir sint, det har vår fulle oppmerksomhet og det lærer vi av. Overfor Kristus er det ikke annerledes med oss som voksne. I første omgang lærer vi ved å se på ham. Det er noen handlinger eller øyeblikk vi kan danne oss så livaktige bilder av at de kan bli som virkelige, eller til og med enda mer virkelige enn hendelser vi kan huske fra våre egne liv. Vi begynner å lære litt av det vi kan se, slik vi kunne ha lært det dersom vi hadde hatt en lærer som vi virkelig kunne respektere og stole på i vårt eget liv. 5

5 Scenen vi tenker mest på ved juletiden, er imidlertid den som det synes umulig å ta som eksempel: Jesubarnet i krybben i Betlehem. Dette er et bilde som kan bli ødelagt for oss på mange slags måter gjennom kommersialiseringen av julen. Så vi må starte på nytt og spørre oss selv hva vi bunn ærlig føler omkring dette bildet, og hvilke følelser som er blitt vanemessige og overflatiske. Bare hvis det er blitt ugjendrivelig klart for oss at det er tilført oss noe ved fødselen fra den åndelige verden og ned til det fysiske grunnlaget som er tilveiebrakt av foreldrene, kan vi være sikker på at det vi føler omkring Jesubarnet ikke kan tas fra oss. Bare hvis hver menneskefødsel er en inntreden av en sjel inn i sin inkarnasjon fra et rike bakenfor rom og tid slik vi erfarer det, og slik vi lever i tiden, kan fødselen i Betlehem være den største inntreden av alle. Men det er mulig å lære dette på en så sikker måte som vi kan lære hva som helst ellers. Da ser vi i barnet en kjærlighetsåpenbaring. For det som har sitt hjem i evigheten, har ved et stort offer kommet inn i den uendelige verden av rom til den ringe menneskelige tilstand med all dens tilbøyelighet til lidelse. Vi har forsøkt å se hvordan alle sjeler velger de omstendigheter under hvilke de er født og familien de er medlem av. Jesubarnet har med full intensjon valgt de omstendigheter Lukas beskriver en mor som er åpen for Gabriels budskap, og et fødested som ikke er et fast hjem, men et midlertidig hvilested side ved side med dyrene. Og de som kommer til ham, som skjebnen på en måte har gitt ham som gudforeldre, er mennesker som absolutt ikke gjør krav på visdom eller makt: hyrdene. Som vi har forsøkt å beskrive, så er fattigdom på ingen måte resultat av uerfarenhet, men den mest modne erfaring av alle. Sjelene som ble hyrder kan ha blitt det fordi de visste godt at krav om makt eller visdom ville lede dem bort fra den vesentligste av alle erfaringer, fra muligheten til å ønske paradisets barn velkommen, fordi barnet aksepterer de enkleste forhold i menneskelivet. Da de ble hyrder, var de klare til å møte ham, barnet, i byen til hyrdenes konge. Gjennom barnet kunne vesenet som David hadde æret som verdens hyrde, overta et menneskelegeme. I julen skal vi ikke bare se på barnet i krybben, men også på Kristusvesenet som hyrde for frie sjeler gjennom hele historien. En midtvinternatt kan vi klarest for vårt blikk se at Kristi ånd gjennom all tid og rom søker etter menneskets individuelle sjeler, idet disse kjemper henimot fri og rettferdig dom og handling. Enkelte ganger er hyrden avbildet som om han ville ta bestrebelsen til å oppnå frihet fra mennesket, som om det ville være nok for oss å være avhengige, blindt ad- 6

6 lydende tilhengere. Men dette er å forkaste den essensielle tingen rundt Kristi virke som hyrde, som er å beskytte vår vordende frihet fra tyver og ulver, illusjoner og tvang som truer i den fysiske verden. Vi kan prøve å observere i vårt eget eller andres liv de øyeblikkene når vi er i en presset situasjon, eller har fått en fiks ide eller en sterk følelse inne i oss som tenderer til å drive oss bort fra våre viktige oppgaver. Da er det som om en usynlig kraft søker å gi oss et pusterom, selv om det bare er for et øyeblikk, en time eller en dag, der vi kan gjenvinne vår frihet og fra vårt eget, innerste vesen bestemme vår kurs. Når man ser seg tilbake, kan vi se om og om igjen hvordan trykket av mørket ikke ble tillatt å vokse og ta overhånd. Og likevel blir det aldri påtvunget oss noen riktig avgjørelse. Øyeblikket eller dagen kan passere ubrukt, og vi kan bevisst starte på en kurs som vil lede oss tilbake igjen til våre virkelige intensjoner, men på en indirekte måte. Vi kan til og med oppgi noen oppgaver fullstendig, slik at de ikke kan tas opp igjen i dette livet. Kristus leder oss bare så mye som mennesker i frihet ber ham om å lede. Dette er virkelig verdens krise: Hvor mye skal vi be den ene, som Faderen har sendt, om rettledning for hvordan vi skal bruke hans verden? Spørsmålet om rettledning er ikke enkelt og har ikke et enkelt svar. Det krever den mest intense konsentrasjon av sinn, hjerte og vilje. Men indre ressurser til dette har vi fått. Vi har fått dem i den betydning som de gamle kunstnere hadde dem og malte med dem i katakombene. Vi kan snu oss og se bakover inn i vårt eget vesen, og vi kan hjelpe og støtte hverandre for å oppnå roen som er nødvendig for frihet. Ikke bare som barn og ikke bare som hyrde: I julen kan vi se Kristus som det verdensskapende Ord. Midtvinters har bevisene på ytre skapelse og utvikling i naturens verden trukket seg tilbake. Et generelt bilde av vårt univers i dets nåværende situasjon er dette: En verden der den skapende aktiviteten i ånden ikke lenger er synlig og umiddelbar tydelig en verden som venter på en ny begynnelse. Likevel har alt vi møter til en viss grad opphørt i forhold til sin opprinnelige intensjon. Det er som om verden hjemsøkes av noe i likhet med en universell døvhet og treghet, slik at den ikke reagerer på Ordet fra hvilket verden ble født. Da Kristus beskrev seg selv som hyrde, sa han at fårene hører hans stemme og at han kaller dem ved navn. Gjennom hyrden blir det skapende Ordet fornyet, og døvheten og letargien blir overvunnet. Ordene som er blitt søvnige og tunge i oss, og gjør våre barn søvnige 7

7 og tunge når de lytter til dem, må bli vekket igjen gjennom en søken etter det skapende Ordet som nå vil virke i menneskesjeler i fremtiden. Ved å si Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå, uttrykte Jesus Kristus det fundamentale faktum om vårt univers. Det er ingen fremtid for universet unntatt gjennom menneskesjelen, men bare gjennom den sjel som blir i stand til å lytte til Ordet inne i seg. Det er gjennom vår forståelse for og kjærlige forhold til stein, planter og dyr at disse kan vokse inn i fremtiden. Selv det store universet utenfor Jorden er forgjengelig. Her er det et problem som setter moderne bevissthet på en hard prøve. Det er blitt vanlig å regne med millioner av år bakover og fremover i tid. Menneskets liv og sinn synes å forsvinne mens det fysiske universet forblir. Det er helt glemt at dette bildet av universet er av nyere dato, et bilde som endrer seg og utvikler seg fra tiår til tiår. Vi tar det for gitt at det må ha vært et univers for tusener eller millioner av år siden, et univers slik vi danner oss et bilde av det nå. Men bare for noen få hundre år siden ville det ikke ha vært noen til å se eller forestille seg det på denne måten. Slik synes det ikke for englene eller for elementarvesenene. Til og med for mennesket selv vil det ikke se sånn ut veldig lenge. Det fysiske universet slik vi oppfatter det, er noe meget kortlivet. Og likevel har denne perioden, denne åndelige vinter da verden synes å være frosset i beregning, en stor betydning for kosmos historie. Et menneske kan selv tenne kraften til å vokse ut over en forståelse av verden redusert til tall, mål og vekt. Hvis vår kjærlighet til Jorden og stjernene begynner å omskape våre tanker, vil kjærligheten danne embryoet til et nytt univers som bæres usynlig i vår verdens skjød. I julen 1922, på en tid da Rudolf Steiner bar på tunge byrder og møtte mange skuffelser, skrev han ordene: Stjernene talte en gang til menneskene: Deres taushet nå er kosmisk skjebne. Å oppfatte denne stillhet kan bli til sorg for jordmennesket. I stillheten modnes nå det mennesket taler til stjernene. Å bli var denne tale kan bli til kraft for åndsmennesket. 8

8 Sterne sprachen einst zu Menschen. Ihr Verstummen ist Weltenschicksal. Des Verstummens Wahrnehmung kann Leid sein des Erdenmenschen. In der stummen Stille aber reift, was Menschen sprechen zu Sternen; ihres Sprechens Wahrnehmen kann Kraft werden des Geistesmenschen. Oversatt av Hans Jacob Brinchmann MENNESKET I SIN INDRE STREBEN Friedrich Rittelmeyer ORD TIL EFTERTANKE UNDERVEIS TIL SELVBESINNELSE Bare gjennom å være båret av en virkelig stor idé oppnår et liv, om enn det mest ubetydelige, stemning og stil. Det er dypt ufromt å ville utrette noe i verden hvis det ligger utenfor grensene for egen begavelse. Man bør holde seg strengt til det området som omfatter ens egen ånd. Det beste oppnår du aldri noe sted i verden hvis du ikke er helt saklig, hvis du ikke lar sakens indre logikk og skjulte storhet virke på deg og gjennom deg. Vi tar ikke oss selv og våre liv på langt nær alvorlig nok. At livet hver eneste dag kan gi oss og derved verden den størst mulige gevinst, denne lengsel bør mer og mer gjennomsyre oss, ikke som en plan, men mere som en indre stemning! Hver kveld bør du selverkjennende spørre deg selv både hva har du vunnet for deg og hva har du utrettet for Gud. Lær deg å betrakte menneskenes ros og kritikk som Guds arbeide på din sjel. Pass på at ditt livs viktigste bestrebelse går ut på stadig bedre å overvinne dine feil og ikke på å skjule dem bedre! Hva du enn har å gjøre, forhold deg til det så virkelig og inderlig som 9

9 mulig, og du vil oppleve at uvanlige ting skjer i deg og rundt deg. Om og om igjen å fordype seg i de store følelser og la dem vokse seg riktig sterke, det hører med til en edel selvoppdragelse. Virkelig edel er den som blir stor gjennom å gi avkall, glad gjennom å forsake og blir kjærlighetsfull gjennom skuffelser. Se den edle grunnstemning i enhver ubehagelig pessimist; han stiller høyere krav til livet enn de andre. Gud har innrettet verden slik at hans mest påtrengende behov er mennesker som fullt og helt hengir seg til ham. Bare gjennom dem kan det oppstå som Gud nettopp i denne tid vil få i stand. Vi skal prøve å leve slik at verden på vårt sted fremstår for Gud som det høyeste. Vi kan ikke alltid oppnå den høyeste indre forbindelse med Gud, men vi kan alltid søke den stille, indre nærhet til ham: Jeg slipper deg ikke! Hver sjel er en begivenhet i Guds liv! Vi skal ikke bringe oppklaring, men forklarelse! Det er og blir usagt, hva Gud nettopp i vår tid vil si menneskeheten; det er og blir ugjort, hvordan Gud nettopp gjennom disse ord vil virke helbredende, når han ikke finner mennesker som gir ham full frihet i sine hjerter og i sine liv. Ut fra en stum verdensorden lyder Guds rop mektig til vår sjel! Feilgrep og nederlag, som vi selv kjenner oss skyldige i, er til tross for all bitterhet det mest helbredende man kan tenke seg. Ved dem løsner, som i et etsende bad, alt det uekte og all egenvilje fra oss, og vårt sanne vesen søker vern og kraft i sitt livsfellesskap med Gud. Hvorfor skulle det være så vanskelig å forkynne disse få og store sannheter for verden? Kan man ikke stadig oppleve dem på ny? Kan man ikke stadig oppleve dem dypere og rikere? Kan man ikke stadig erfare dem mektigere virkende? Du klager over din manglende begavelse? Ingen griffel er så ordinær at Michelangelo ikke skulle ha kunnet risse et mesterbilde med den! Ingen menneskeånd er så middelmådig at Gud ikke skulle kunne utrette noe utenom det vanlige med den, hvis den bare var ham hengiven. Det trengs ikke engang å spørre: Hva skal jeg gjøre nå? Det er nok å 10

10 stille seg dette samvittighetsfulle spørsmål: Hva kan jeg nå kunne forsømme, fordi jeg ikke helt hviler i Guds hånd? Store ånd, skriv med meg på jorden din vilje, som med en mesters griffel! Livets mange småting er ikke skapt for å drepe sjelens glede i Gud, men for å la oss skimte de store sammenhenger i de små ting, å forstå store vanskeligheter ut fra små tegn, å vise oss storsinn i små plikter og å gi stor velsignelse med små midler alt dette vil Gud lære oss! Pass nøye på din penn: La den ikke skrive noe som ikke er belyst av det hellige skinn fra din dypeste inderlighet. Å gjette og å ane er våre virkelige kunster. En hel verden, viktig, sann og vidunderlig, skjuler seg bak det menneskene sier om seg selv. Den som gir gode råd, gjør vel; den som vekker til live prinsipper, er bedre; den som skjenker krefter den aller beste. Å vise en trett vandringsmann veien er bra; å åpne hans øyne bedre; å gi ham styrke aller best! Oversatt av Truls Johannessen Fra Friedrich Rittelmeyer: Mennesker med hverandre, mennesker for hverandre. Fortsettes DEN ENE PÅ SIDEN John Baum På fotografiet av grunnleggerne av Kristensamfunnet, er det foran på høyre side en mann som først ble identifisert i Han er bare delvis synlig til høyre på bildet. Wolfgang Gädeke, presten som er ekspert på detaljene rundt Kristensamfunnets historie, identifiserte ham ved hjelp av gamle fotografier. Mannen er Paul Balke ( ). Han var til stede i Breitbrunn, og han reiste også til Dornach sammen med de andre. At han reiste og var i Dornach, kan man se ved at navnet hans står på det felles grensepasseringsbeviset. Det ble utstedt for at de skulle kunne krysse grensen mellom Tyskland og Sveits for å delta i «et kurs» som hovedpredikant i Nurnberg, D.Dr. Christian Geyer skulle holde. 11

11 Kristensamfunnets grunnleggere, Breitbrunn, august 1922 Paul Balke foran helt til høyre Paul Balke deltok ikke, skjønt han ønsket det. «Problemet» med Paul Balke var at han var homofil. Ledelsen i det som skulle bli Kristensamfunnet søkte råd hos Rudolf Steiner når det gjaldt Paul Balke. De spurte Steiner: «Hva er betingelsene for at en person skal kunne bli akseptert?» De visste alle at spørsmålet dreiet seg om Paul Balke og homofili. Steiner svarte at det var betinget av at personen kunne utføre sin prestegjerning. Det var den eneste forutsetningen. De spurte Steiner igjen, og Steiner svarte at hvis personen var i stand til å utføre sine oppgaver som prest, så var det de spurte om ikke til noe hinder. Paul Balke ble ikke ordinert i september Det finnes ikke noen opptegnelser som viser hvorfor han ikke ble det. Til tross for at Rudolf Steiner sa at homofili i seg selv ikke ekskluderte noen fra å bli ordinert til prest, er det mulig at for ledelsen i Kristensamfunnet var det ikke like greit, som for Steiner, å kunne se bort fra normene på den tiden og ordinere en mann som var åpen homofil. Vi må ha i tankene at homofilt samliv mellom menn var straffbart i Norge frem til 1972, og utviklingen av de homofiles rettigheter var tilsvarende i andre europeiske land. 12

12 Paul Balke Venstre: Utsnitt av gruppebilde. Midten: I Høyre: Senere i livet Før Kristensamfunnet ble grunnlagt, arbeidet Paul Balke som pedagog i et hjem for ungdom. Senere arbeidet han i flere tiår i Weleda. Paul Balke var nært knyttet til Antroposofisk Selskap og Kristensamfunnet. Paul Balke døde i 1981, 90 år gammel, mens han bodde i Haus Morgenstern i Stuttgart. Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann TIL GUDDOMMELIGE.SKAPER@UNIVERSET.KOSMOS VEDR. HOMOFILT EKTESKAP Peter Howe (Stourbridge, England) Kjære guddommelige... Jeg er lei for å bry deg når du nå har trukket deg tilbake, men det er et lite stridsspørsmål som er under utvikling her. Du skapte meg og jeg er takknemlig for det. Du skapte meg homofil. Noen mennesker bebreider meg og sier at det var mitt valg, men vi vet at du gjorde det. Og uansett, hva er det å bebreides for? Jeg godskriver deg det. For den menneskelige rase er det en vidunderlig, merkelig og spennende utvikling som reiser alle slags spørsmål og jeg er virkelig glad for det. Takk! Riktignok har det tatt meg en fryktelig lang tid, 60 år å komme dit, og virkelig eie det og elske det. Det var så mye lettere da jeg var i skapet og hadde et skikkelig ekteskap. Alt passet, så å si, og jeg hadde 13

13 en trygg rolle i samfunnet, i familien og i naturens orden og selvfølgelig også i din praktfulle verden av åndelige arketyper. Beklageligvis tok det nesten knekken på meg å opprettholde komediespillet. Da jeg begynte å fortelle sannheten, ble de fleste merkelig nok triste ved å høre den. De ville forståelig nok ha foretrukket at tingene skulle være slik de alltid hadde vært, trygge og forutsigelige, men det var ikke slik du laget verden, er det vel? Heldigvis hadde jeg en venninne som hvinte av fryd da jeg fortalte henne det, ikke fordi jeg var homoseksuell, men fordi jeg omsider hadde godtatt sannheten om meg selv. Jeg har likevel en høne å plukke med deg for at du har velsignet mitt ekteskap som, skjønt det var lykkelig og begunstiget med tre fantastiske barn, var basert på at jeg lot som om jeg var en annen, faktisk løy hvorfor vil du ikke nå velsigne mitt nåværende forhold med en mann? Vi elsker hverandre, og vi har vært trofaste og forpliktet til hverandre i årevis, og vi har et kjærlig fellesskap rundt oss. Vi tar oss begge av våre familier: foreldre, besteforeldre, brødre og søstre, mine barn og barnebarn, nieser og nevøer, onkler og tanter Det er ok at vi ikke kan få barn, men det kan heller ikke mange ektepar, og vi kunne lage et koselig hjem for en ungdom som ellers ikke ville hatt noe hjem. En mengde mennesker her sier at ekteskap mest av alt handler om å føde barn men det er ikke et godt argument fra deg i din posisjon som en åndelig leder. Så kjære guddommelige, det jeg vil frem til er hva med et sakrament? Jeg vet at du alltid har sagt at menn er menn og kvinner er kvinner, Mars og Venus og alt det der, men nå til dags er alt i forandring. Folk føler så forskjellig, og det er så mange som ikke passer inn i tradisjonelle kjønnsroller eller til og med i sine egne kropper. Ekteskapet er ment for mann og kvinne, sa du. Vel, vi er både hankjønn og hunkjønn. Jeg vet du vil forstå det fordi du er i en lignende situasjon selv men vi må mestre livet på denne planeten! Det er ikke lett å være et menneske fanget i et kvinnelig astrallegeme med et mannlig eterlegeme og en manns fysikk. Eller vice versa. Jeg mener, bare det å kjøpe klær er et mareritt. Du skjønner, det er spesielt tøft for unge mennesker. Når du først våkner opp til disse tingene, er du kun et barn eller fortsatt i oppveksten, og du er omgitt av en verden full av uvitenhet, av følelser du ikke kan stole på og av feil informasjon. I den følsomme alderen demrer det for deg at du ikke har en rolle i den store verdenshistorien: Man er fjernet fra manus. Man er ikke der i Bibelen, bortsett fra noe som blir steinet. I historien er dine rollemodeller eksotiske og isolerte skikkelser, 14

14 som oftest kommer dårlig ut. Til og med naturvitenskapene, som er så forferdelig tolerante og opplyste, har denne evolusjonsteorien som synes å si at du er en slags tilfeldig genetisk mutasjon som ikke vil bli til mye nytte for artenes videreføring (men setter ut av betraktning en mengde pleiere, sykepleiere, lærere, musikere, kunstnere, forfattere osv.). Så du skjønner, hvor forståelsesfullt enn samfunnet er blitt, så føler du deg fortsatt ekskludert fra naturen selv, fra universet og fra den guddommelige arketypiske verdensorden. Du er så alene. Ikke rart at så mange av ungdommene som vokser opp, skader seg selv eller prøver å ta livet av seg. Nå, før jeg går, må vi også snakke om den vanskelige delen i ekteskapsritualet, om han som går lysende foran henne og om hun som skal følge ham. Vakre ord selvfølgelig du har alltid hatt lag med ordet men jeg mener helt ærlig at det er temmelig kjønnsdiskriminerende, er det ikke? Veldig 1920-årene. Tror du ikke det ville vært vakkert og sant hvis BEGGE skulle lyse og BEGGE skulle følge? Det gir mye mer mening hvis du spør meg, for det er det som skjer i et moderne ekteskap. En god venn av meg som er dikter, sa at mannens oppgave i dag er å lære fra det kvinnelige: en dag vil det være piker og kvinner hvis navn ikke lenger vil gi uttrykk for bare det motsatte av det maskuline, men være noe i seg selv, noe som får en til å tenke, ikke på noe komplementært og begrenset, men bare på liv og tilværelse: det kvinnelige menneske. Dette fremskrittet vil (først mot de akterutseilte mennenes vilje) endre kjærlighetsopplevelsen, som nå er full av feil, det vil endre den fra grunnen av, omforme den til et forhold som er ment å være fra et menneske til et annet, ikke lenger mellom mann og kvinne. Og denne mer menneskelige kjærlighet (som vil være selvoppfyllende, uendelig hensynsfull og mild og god og klar når det gjelder forpliktelse og frigjøring) vil likne det som vi forbereder med strev og slit, den kjærlighet som inneholdes i dette, at to ensomme beskytter og støtter og hedrer hverandre. Rainer Maria Rilke (han er for øvrig en mann) Så, hva med det, kjære Gud? Vi har måttet beslutte saker på egen hånd etter at du forlot oss, idet vi gjør vårt beste for å utvikle et medfølende og empatisk fellesskap. 15

15 Men vi trenger hjelp til dette ene å redde ekteskapet fra å degenerere til en institusjon basert på tradisjon og barnefødsler. Med din velsignelse kunne vi gi det et åndelig fundament: En forening av menneskelig maskulinitet og femininitet slik at de blir blandet, unikt og alltid i forandring i hver og en av dine menneskelige skapende skapninger. Du kunne hjelpe oss til å gå lysende foran og å følge hverandres ensomhet. Som alltid ser jeg frem til å høre fra deg. Med kjærlighet, Peter (Peter Howe er pedagog og kunstner. Han er i redaksjonen av Kristensamfunnets tidsskriftet i den engelsktalende verden, Perspectives. Artikkelen ble trykt først i Perspectives.) Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann MIKKELSMESS I VARDØ 2014 Kjell Wernøe (Bergen) Vil man til Vardø når det blåser og Østhavet står i kok, må det spilles på lag med værgudene. Vindfanget til de store Hurtigruteskipene kan by på store utfordringer for skipperen når han under slike omstendigheter skal smyge skipet trygt inn i havnebassenget og til kai. Widerøe s «småfugler» klarer også det meste av vind og vær på Finnmarkskysten, men de flakser gjerne litt ekstra i kastene. Værgudene var vennlig stemte mot oss som hadde Mikkelmessfeiring i Vardø som reisemål. Vi kom behagelig og trygt frem til Nord-Norges eldste by. Går man Strandgata til endes nordover, ser vi den lille fugleøya Hornøya, Norges østligste punkt, rett frem. Tett vest for den ligger Reinøya med en liten hvit pyramide på toppen. Den hilser til storebror, Kheops i Egypt. Begge pyramidene står nøyaktig på samme lengdegrad. På vei sørover Strandgata til den andre enden av byen, passeres Vardø Kirke med sitt lange, slanke spir strukket mot himmelen. Vardø Skole, Frelsesarmeen og byens flunkende nye kulturhus, Valhall er nære naboer. På fjellet østenfor kirken ruver Forsvarets radaranlegg med sine hemmelighetsfulle, høyteknologiske øyne og ører skjult i store, runde kupler. Er været lagelig og sikten god, kan man skimte Fiskerhalvøya (Rybachyi) på Kola i Russland rett over Varangerfjord- 16

16 en. Spaserer vi vestover Vardøya, kommer vi til Vardø-hus gamle festning. Fra eldre tider verdens nordligste befestning og Norges nordligste grensepost mot øst. På Stegelneset nær ved ligger minne-stedet og monumentet over alle dem som på tallet ble anklaget for trolldom, torturert og dømt til ild og bål nettopp her. Ved Vardø Kirkegård ligger det fine, gamle Stegelnes kapell, der Menneskevielsens handling ble forrettet to ganger i løpet av årets Mikkelmessfeiring. Rundt Mikkelsmess og høstjevndøgn når nettene igjen blir lengre enn dagene og solen blir borte i nesten to måneder, befinner vi oss altså i Vardø, midt i spennet av himmelretninger, lys og mørke, varme og kulde, himmel og jord. Mikkelsmess i Vardø ble startet i 2001 på initiativ av Ingrid Røstad Fløtten. Hun er fortsatt den gode mor for dette enestående tiltaket som hvert år siden har trukket menneske fra byen og tilreisende til å feire Mikkelsmess sammen, siste helgen i september. Mette Wernøe tjuvstartet feiringen allerede torsdag kveld med fortellestund i ungdomsklubben. Hun fortalte om Ridder Georg og dragen. Fredag formiddag hadde Mette dukketeater-forestilling for småskoletrinnet på Vardø Skole og deretter dukketeaterverksted for 4.klasse. Gjennom hele helgen var det utstilling av Asbjørn Nilsens fotografier i Vardø kirke; «Åtte blikk mot himmelen». Hver dag fikk vi små orgelkonserter ved kirkens kantor, Kelemen Matis. I kulturhuset fremførte Vardøhus Musikkteater forestillingen «Ondskapens Makt», en uhyre dramatisk, sterk og inntrykksfull fremstilling av hekseprosessene på Vardø i 1660-årene. At Kristensamfunnets gudstjeneste ble forrettet nettopp i Stegelnes Kapell, lørdag morgen og på selve Mikaelsdagen mandag 29. september. Som medvirkende ministrant opplevde jeg og sikkert flere med meg, disse Handlingene som svært inntrykksfylte. Markus Schultze- Florey og Siri Schultze-Florey, våre nyinnsatte prester i Kristensamfunnet i Trøndelag, forrettet. «Er det ondt - eller gjør det bare ondt?» hadde høyskolelektor ved Rudolf Steinerhøyskolen og kunstner Odd Lindbråten satt som tema for sitt foredrag lørdag ettermiddag til temaet «Ondskapens makt». Spennende og tankevekkende visualisert med en lang rekke eksempler fra kunstens verden. 17

17 Fra Vardøhus Festning med Stegelnes Kapell og minnesmerket over de trolldoms-dømte i bakgrunnen Lørdagskvelden var vi samlet til katolsk kveldsmesse i Vardø kirke ved pater Miecyslaw Wiebskowaki, etterfulgt av kirkekaffe og kveldsmat i Frelsesarmeen. Som så mange ganger tidligere med armeens major Per Henriksen som vert. Ved Høymessen i Vardø kirke søndag formiddag, ble Britt-Kirsten Skarpsno innsatt som ny sokneprest i Vardø menighet. Både hennes og den innsettende prostens taler grep hjertevarmt inn i Mikkelmessfestens tema og i Mikaels virke i kampen for det gode, for Kristus som verdens lys. Vi fikk også være med ved 3 barnedåper. Etter kirkekaffen hos Freslesarmeen, med mange godord til og fra den nye soknepresten, fulgte den tradisjonelle søndagsutflukten for de turglade. Turen gikk til Mikaelshulen ved fjellet Domen på fastlandet. Vi kom trygt ned til hulen der Siri prest i de dramatiske omgivelsene ga oss noen Apokalyptiske tekstord med på veien før oppstigningen. Vi stemte i «Alltid freidig når du går...» før vi bega oss opp igjen den bratte stien. Vel oppe kunne vi leske oss med de siste blåbærene og kreklingen i lyngen. På Votteskarhytta ventet herlig lapskaus på turfølget. Etter Kristensamfunnsgudstjenesten på mandag formiddag, selve Mikkelsmess-dagen, sluttet det hele som det startet: Mette Wernøe samlet 30 små og store til dukketeaterforestilling om ettermiddagen. Sokneprest Britt-Kirsten kom med 4-års bøker til fireåringene og Mette fortalte legenden om «Jesubarnet som fikk leirfuglene til å fly». Så pustet hun ut lyset og Mikkelsmess i Vardø 2014 var over. 18

18 KRISTENSAMFUNNET I DANMARK 50 ÅR! Kristine Høiland På Mikaelsdagen mandag 29. september i år, var det 50 år siden Danmark fikk sitt Kristensamfunn. I 1964 kom Harald Falch-Ytter som prest, flyttende med familie til København, og bidro til etableringen av Kristensamfunnet i Danmark. I begynnelsen leide de lokaler der ministrantene måtte begynne forberedelsene til Menneskevielsens handling med å rydde og bære ut etter festen kvelden før. Etter noen år fant menigheten eiendommen som nå tilhører Kristensamfunnet. Den ligger i et rolig villastrøk, så å si midt i København. Huset ligger der vakkert oppusset som en perle,- med kirkerommet i bakgården. 50-årsjubileet ble innledet søndag 28. september med at den 10. utsendte prest til Danmark, danske og nyviede Mette Weinhard, ble innsatt som prest i København-menigheten. Erzoberlenker Vicke von Behr var kommet til København og foretok den offisielle innsettelsen av den nye presten. I vakkert høstvær, etter god mat og framtidstaler, vandret forsamlingen til Landboshøjskolens Have, hvor seniorprest Inger Carlsen har donert en benk for pengegaver til hennes 90-årsdag. På denne benken tok de fire københavnerprestene plass for fotografering. Fra venstre: Mette Weinhard, Troels Lindow, Dan Lerche-Pedersen, Inger Carlsen. 19

19 HØSTBREV FRA STIFTELSEN OLSBY KJÆRE VENNER AV OLSBY! 28. oktober 2014 Et år har gått siden siste nyhetsbrev fra Stiftelsen Olsby. Nyhetsbrevene går ut via Støtteforeningen for Olsby til alle bidragsytere og støttforeningens medlemmer. Denne gangen ønsker vi å gi informasjon til alle som mottar Kristensamfunnets tidsskrift, om hva som skjer på Olsby, hva som har hendt og hvilke planer Stiftelsen Olsby har fremover. Under våren 2014 ble det utarbeidet en brosjyre tenkt for skoleklasser, om Olsby Gård. Brosjyren er sendt til alle Steinerskolene i Norge, den ligger også på hjemmesiden til Olsby Inspirasjon og ideen til brosjyren kom fra lærere og elever i 6. og 9. klasse ved Steinerskolen på Hedmarken. De har i flere år i september måned, hatt sin skogbrukspraksis på Olsby gård. 20

20 Både med tekst og bilder ga elevene styret rosende beskrivelser av oppholdet. Olsby kan nå hilse andre Steinerskoler velkommen til et GRØNT opphold i naturskjønne omgivelser! For ytterligere informasjon og spørsmål, ta gjerne kontakt med følgende lærere ved Steinerskolen på Hedmarken: Daniel Ritter, daritt75@gmail.com Eilif Daatland, Eilif.Daatlandl@steinerskolen.no eller Anne Marit Bårdseth, anne.marit.bardseth@gmail.com Vårens konfirmantstevne på Olsby ble gjennomført med tilfredse konfirmanter. I og med at Norge nå har fått flere prester og samarbeidet går meget bra, opplever vi at deltakelsen er økende og at ungdomslederne viser et stort og viktig engasjement. Høstens konfirmantleir ble avholdt oktober. 35 konfirmanter, 12 ledere og 4 prester var med. Det var en svært vellykket leir og deltakerne uttrykker med begeistirng hvor godt egnet Olsby er for slike leirer. Før barneleiren i sommer kom ungdomsledere og leiransvarlig prest, Carl van der Weyden og ryddet hele Olsby! Hver krik og krok er nå gjennomtrengt, og alt utstyr har fått sin faste plass. Tusen takk, på vegne av styret og besøkende, for en stor og viktig innsats. Barneleiren var vel besøkt, dog med ingen barn fra Norge. Deltakerne med barn og foreldre, samt ungdomslederne hadde en fin leir med masse aktiviteter og nydelig vær. Ungdomsleiren var også vel besøkt med ungdommer og prester fra Finland, Litauen og Norge. Mange ungdomsledere deltok og tok sitt ansvar for en vel gjennomført leir. Takk til leiransvarlige prester, Daniel Rudklint fra Kristensamfunnet i Oslo og Tuula Huhtala- Salmisto fra Finland. Ingen ungdommer fra Sverige var med denne gangen. Nå har Kristen-samfunnet i Danmark fått en prest til, og vi håper også på å få et sam-arbeid med danskene. Det var så flott å komme til Olsby etter at både barne- og ungdomsleirene var over. Stedet var skinnende rent og det var ryddig overalt. Styret er svært takknemlig for dette da det betyr mye for neste gruppe besøkende. 21

21 Tangen og de vakre omgivelsene rundt Olsby vises på TV2 hver uke denne høsten. Årets "Farmen»- innspilling foregikk på nabogården Lie, og styret hadde et godt samarbeide med produksjonslederne. De fikk vann fra dammen på Olsby, og etablerte en hinderløype som blir stående. Elever fra 9.klasse ved Steinerskolen på Hedmarken hadde skogbrukspraksis på Olsby disse dagene, og var entusiastiske medhjelpere til riggingen av hinderløypa. Den kan nå brukes av alle som besøker Olsby. Etter høstens konfirmantleir stenges Olsby for vinteren. Kristensamfunnet Hamar benyttet Olsby som sitt altersted i 2013, frem til slutten av august. Handlingene flyttet så til Grobunn, som ligger nærmere Hamar og er mer praktisk for denne årstiden. Fortsatt vil det bli Menneskevielsens Handlinger på Olsby, ikke bare i tilknytning til leirvirksomhet, men også i forhold til vår prest Markus Schultze- Floreys virksomhetsplan for det kommende år. Markus er prestenes representant i Stiftelsen Olsbys styre, noe vi er svært takknemlige for. KORT OM DEN ØKONOMISKE SITUASJONEN FOR OLSBY Driftsåret 2013 gikk med et underskudd på kr Vi har et banklån på 2,3millioner, og renter og amorteringene på lån utgjør alene ca ,- pr. år. I 2013 har vi ikke kunnet foreta noen investeringer i vedlikehold utover den daglige driften, utbedringer etter lynnedslag etc. Vi har store utfordringer når det gjelder etterslepet på manglende vedlikehold gjennom mange år, og har laget følgende prioriteringsliste over helt nødvendige vedlikeholds- og investeringsprosjekter: 1. Veien til Olsby er så ille at det går ikke an å skrape den mer. Anslåtte kostnader for total utbedring av veien er kr moms. I år begynner vi med å grøfte dypt på begges sider, slik at vannet renner unna. Styret har budsjettert ,- til dette. 2. Ferdigstillelse av taket på Blåhuset + stige til pipen er anslått til å koste ca kr Vi trenger blikkenslager og snekker. 3. Handikappleiligheten, som vi har fått pålegg om og har fått utsatt, har en kostnadsramme på ca. kr moms. 22

22 4. Vi vil i forbindelse med gjennomgangen av det elektriske anlegget før vinterstengingen i år, montere flere panelovner og bedre belysningen i Blåhusets første etasje, utbedre elektrisiteten i samlingssalen, kultrommet og garasjen. Totalt ca. kr På tunet på Olsby Gård burde et rør i bakken erstattes, for å underlette dreneringen. Det er anslått til å koste ca Vi trenger stige til tak på peisestuen, for feiing og godkjenning av ildsted. Samlingssalen trenger reparasjon av ildsted....styret takker så inderlig for gaver vi har fått. Hver måned blir det betalt bidrag til Olsby, som utgjør kr ,- i året. I tillegg har vi i år fått en større gave, kr ,-. Beløpet kommer fra salg av en leilighet i Oslo 1. De kr ,- vil gå med til elektriker og delfinans- 1 1 million kroner går til Kristensamfunnet i Oslo for kirkebygg, og 3 millioner kroner går til Kristensamfunnet i Norge. 23

23 iering av veien. Det store beløpet har bl.a. gått til å nedbetale lån med kr ,-. Styret ser imidlertid at vi ikke kan fortsette virksomheten på Olsby uten at inntektsgrunnlaget blir vesentlig bedre både på kort og lang sikt. Styret har sett på muligheten for å starte en prosess for omregulering av noe tomteareal nord for Olsby 2, til boligformål. Dette kan ses på som en investering for fremtiden ved at flere familier kan knyttes til økt virksomhet på Olsby, på helårsbasis. Et samarbeid med Stange kommune innledes denne høsten. I samarbeid med et par lærere ved Steinerskolen på Hedmarken, har styret denne høsten hatt møter om hvordan de positive erfaringene fra bruk av Olsby Gård til skogbrukspraksis, kan brukes til annen pedagogisk virksomhet. Vi ser mulighetene for å starte opp med et par elever som trenger håndverksmessig tilknytning til skolehverdagen; altså en fast dag i uken på Olsby. For neste skoleår kan det være mulig å tilby enkelte håndverksuke(r) for elever fra andre Steinerskoler. Videre kan vi se for oss muligheten for et praktisk skoletilbud på Olsby for barn og unge fra kommunene på Hedmarken. For at grupper osv. skal ønske å leie Olsby, ser styret nødvendigheten av ytterligere oppgradering og utbedringer av Olsby gård. Vi ser på stedet som ideelt til flere formål; som en skatt som vil elske å bli brukt og pleiet av mennesker i alle aldre. Olsby er for dem som ser samspillet mellom menneske og kultur som en kilde for jordens fremtidige liv. Så kjære foreldre, besteforeldre, voksne, unge og venner av Olsby: Hjelp oss å beholde Olsby som møteplass for barn og unge ved å gi testamentariske gaver eller andre bidrag til Olsby! Bidragene kan settes in på Sparebanken Hedmark, Stiftelsen Olsby, gavekonto Fra utlandet: IBAN: N BIC/SWIFT -adresse SHEDNO 22 Maj-Len Sundin På vegne av styret i Stiftelsen Olsby maj-len.sundin@meritum.no tel: mob:

24 KIRKEN I OSLO 4. DA KRISTENSAMFUNNET I NORGE BYGGET KIRKEN I OSLO John Baum Portrommet i Inkognito terrasse 9, med gangveien over eiendommen. Fotograf: ukjent (Norsk Folkemuseum) Fra en bekreftet utskrift fra grunnboken for Inkognito terrasse 9, Gnr: 213 Bnr: 225 i Oslo kommune 25

25 Det var «Kristensamfundet i Norge» som kjøpte Inkognito terrasse 9 den 6. april Like etter begynte arbeidet med å samle inn penger til en kirke i Oslo. I mange år ble midler fra stat, kommuner og medlemmer over hele landet samlet i Kirkefondet. Hver måned gjennom hele 1980 mottok medlemmer og venner bank- og postgiroer til Kirkefondet, i tillegg til giroene for å støtte driften av de lokale menigheter. Da kirken i Oslo skulle bygges, ble den opplevd som et hjem for hele Kristensamfunnet i Norge. Det var derfor naturlig at det var «Kristensamfundet i Norge» som sto for byggingen. Fra en bekreftet utskrift fra grunnboken for Inkognito terrasse 9, Gnr. 213 Bnr. 225 i Oslo kommune. Merk at «Bestemmelse om veg» har fulgt eiendommen siden I juli 1989, før arbeidet på kirketomten i Oslo hadde begynt, oppsto et problem. Et vilkår i byggetillatelsen var at allmennheten skulle gis tillatelse til å gå over tomten. For å få byggetillatelse, måtte «Kristensamfundet i Norge» undertegne et dokument fra bygningsrådet, der allmennheten ble gitt denne retten. Dokumentet ble undertegnet og levert til byfogden. Der ble det avvist, med begrunnelsen av at det ikke forelå noe bevis for at de som hadde undertegnet dokumentet hadde juridisk rett til å undertegne. Problemet var at eieren av eiendommen var «Kristensamfundet i Norge», som ikke var en juridisk person på den tiden. Derfor måtte det i begynnelsen av juli 1989 på meget kort varsel innkalles til et ekstraordinært årsmøte for «Kristensamfundet i Norge». Noen få møtte i Inkognito Terrasse 9. Da ble det skrevet en protokoll med navnene til dem som hadde rett til å undertegne for eierne. Med 26

26 dette dokumentet i hånden aksepterte byfogden papirene, og 7. juli 1989 ble «Bestemmelse om Veg» notert i «Hjemmelsopplysninger» for Gnr. 213 Bnr. 225 i Oslo kommune. Det er eiendommen Inkognito Terrasse 9 og dagens kirke. I de neste årene møttes representanter fra menighetene i Norge (Oslo, Bergen og Trondheim) for å utarbeide statutter for «Kristensamfundet i Norge». I denne prosessen var det nødvendig å stille spørsmål om oppgavene til en slik organisasjon. I et Arbeidsmøte for Kristensamfundet i Norge, lørdag 14. mars 1992, ble det diskutert hvordan eiendommene eid av Kristensamfunnet, skulle forvaltes. Ved det tidspunktet var det forskjellige muligheter. Den lokale menighet kunne eie og forvalte eiendommene, eller eiendommene kunne bli eid i fellesskap av Kristensamfunnet i landet. Det siste er tilfellet i Storbritannia og Irland der eiendommer eid av Christian Community blir administrert sentralt. Også testamentariske gaver over en viss størrelse, er gjenstand for drøftelser mellom den lokale menighet og hele Christian Community om hvor gaven trengs mest. Dette har gitt muligheter til å bygge kirker for menighetene i for eksempel Aberdeen, Stourbridge, Forest Row og Canterbury. Overlatt til seg selv, ville disse menighetene ha funnet det mye vanskeligere, for ikke å si umulig, å bygge kirker. Den lokale menigheten har naturligvis samlet inn midler, i tillegg til å bli hjulpet av fond innsamlet sentralt. Reidar Løvlie fra Bergen formulerte det som ble vedtatt på møtet: At eiendommen skulle eies av menigheten i Oslo. Det at eiendommer skulle bli eid lokalt, har vært praktisert i Bergen siden midten av årene. Agnes Steineger døde 102 år gammel 16. juni I testamentet som hun selv hadde skrevet drøye syv uker tidligere, testamenterte hun huset sitt, den gang Fosswinckelsgt. 9, nå John Lunds plass 1, til Kristensamfundet. Hennes ordvalg var: «Det er mitt ønske at eiendommen Fosswgt. 9 efter min død forenes med Kristensamfundet». Selv om Fosswinckelsgate 9 ble testamentert til Kristensamfundet og ikke til «Kristensamfundet i Bergen», har det siden overtagelsen i midten av 1960-årene vært innforstått at eiendommen skulle eies lokalt. «Kristensamfundet i Norge» ble en juridisk person i Eiendommen Inkognito terrasse 9/Oscarsgate 84 ble formelt overført fra Kristensamfunnet i Norge til Kristensamfunnet i Oslo 29. januar Gunnar Vefling arbeidet samvittighetsfullt med overføringen. Han lyktes i å få eiendommen overført uten betaling av den vanlige 2,5 % dokumentavgiften til staten. 27

27 Når man går inn på detaljene i en slik historisk prosess, erfarer man hvor forskjellig vi opplevde «Kristensamfunnet i Norge» i 1989 og i dag, 25 år senere. For et kvart århundre siden var det naturlig at Kristensamfunnet i dette landet ble betraktet som en enhet. Derfor ble Inkognito terrasse 9, og senere kirken i Oslo, opplevd som eid av hele Kristensamfunnet i landet. Kanskje er det en velsignelse at menighetene er blitt mer uavhengige? Samtidig kan det være verdt å lytte til det historien forteller oss, fra den gang Kristensamfunnet i Norge bygget kirken i Oslo. Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann Fortsettes TAKK! John Baum Med dette nummeret av tidsskriftet avslutter jeg mitt redaksjonelle ansvar for Kristensamfunnets tidsskrift og gir det videre til nye krefter. Det gir meg en god mulighet til å takke mange enkeltpersoner for det gode arbeidet de har nedlagt og hjelpen de har ytet til å utvikle tidsskriftet fra 1987 av. Juni Når jeg ser tilbake på flere enn 100 nummer av tidsskriftet jeg har vært involvert i, i over 25 år, var det første nummeret jeg bisto med i juni 1987 «Kristensamfundet i Norge. Brev til Kristensamfundets medlemmer og venner». På den tiden maskinskrev Eva Bovim manuset, som ble trykket på en maskin i Knut og Marit Weihes kjeller. Knut og Marit ba meg om hjelp til trykkingen. Knut hadde trykket alt for Kristensamfunnet fra omtrent midten av 1970-tallet, det var meget tidkrevende. Knut arbeidet i verkstedet sitt i Madserud allé ved

28 Frognerparken. Men han kom ofte ned i kjelleren, fordi han måtte hjelpe meg når trykkingen stoppet opp, hvilket den gjorde rett som det var. Og jeg dukket opp fra kjelleren til formiddagsmat og interessante samtaler, for Knut fulgte hendelsene i verden på radioen mens han laget kompliserte hjelpemidler. Etter å ha trykket tidsskriftet noen ganger, skjønte jeg hvilket omfattende arbeid det var, og takket Knut i julenummeret 1987: En spesiell takk til Knut Weihe som har trykket brevene, programmet (for Oslo) og annet..... i 11 år!! Han har et lite trykkeri hjemme i kjelleren hvor han har tilbrakt adskillige timer hver måned. Å trykke 800 brev tar tid! Det siste tidsskriftet skrevet på skrivemaskin, kom til julen 1988! Til påsken 1989 ble det første skrevet på datamaskin. Dette var ikke uten problemer, som tidsskriftet for julen 1990 viser: «Julebrevet er meget kort i år! Dessverre, datamaskinen har bestemt seg for å ikke samarbeide med oss akkurat nu. Først gikk skjermen i stykker. Derefter, når hovedinnholdet, en lengre artikkel om Emil Bocks liv av Britt Anderson var skrevet ut, ble gal knapp trykket og teksten forsvant! Igjen ble artikkelen skrevet ut, men på en nyere maskin enn Kristensamfundets dermed kunne ikke vår maskin «spise» den. Og nå er det ingen tid igjen til å få «konvertert» og redigert. Den gang syntes det som om det var maskinene som feilet, slik som beskrevet. Livet med tidsskriftet har imidlertid lært meg at feilene er mine egne, vi har forsøkt å rette feilene, og beklager dem. I mange år var en oversikt over dåpshandlinger, konfirmasjoner, ektevielser, gravferder samt årsmeldinger inkludert i tidsskriftet. I 1996 ble det trykket en spesiell publikasjon, «Kristensamfunnet. Hva skjedde i 1995?». Tidsskriftets redaksjon fortsatte en tid med denne viktige, årlige publikasjonen, inntil ansvaret ble gitt til Kristensamfunnet i Norge. Med en datamaskin og muligheten til å kopiere, var det en tid vi gjorde hele prosessen selv i Inkognito terrasse 9. Trykkingen laget støy og stiftingen enda mer støy. Vi trykket tidsskriftet for Kristensamfunnet i hele landet i Oslo. Prosessen med pakkingen og forsendelsen var meget sosial, men arbeidskrevende. 29

29 Arbeidet økte inntil vi måtte se etter et trykkeri. Helsfyr Hurtigtrykk var en liten trykkeribedrift med i den grad personlig service, at jeg måtte beregne god tid. Dette fordi eieren, John Theodorsen, Theo, alltid hadde mye å snakke om. Ikke bare om trykking, men om alle aspekter ved livet. Samtalene med Theo ledet direkte til den indre siden av livet. Hans tidlig død var et tap for mange. På den tiden klippet og limte jeg sidene sammen, og limte på sidetallene. Helt frem til i dag, må jeg tilstå, bruker jeg ikke noe profesjonelt redigeringsprogram, men bare WORD, og klipper og limer. Når jeg ser meg tilbake det siste kvart århundre, er det de mange mennesker som har hjulpet til med tidsskriftet, som renner meg i hu: Alle de som har hjulpet til i redaksjonen, korrekturlesere, oversettere (flere bøker er blitt oversatt) og alle som har skrevet artikler. Mange, mange gode mennesker! Da en datter sendte minneordene om sin mor, skrev hun at alle burde ha minneord. Å ha et sted der minneordene for våre døde kan leses, forsvarer alene tidsskriftet. Det er bra at tradisjonen med å sende tidsskriftet til alle medlemmer og venner på utsendelseslisten har fortsatt. De som har vært involvert i arbeidet med tidsskriftet er glad for å ha hatt frie hender til å gjøre sitt beste. Fra 2015 får vi en ny redaksjon: Daan Ente, Kristine Høiland og Siri Schultze-Florey. Lykke til! - Takk for meg det har vært givende å arbeide for tidsskriftet! Oversatt fra engelsk av Hans Jacob Brinchmann 30

30 TAKK OGSÅ TIL JOHN John Baum Som medarbeidere i tidsskriftet de siste årene, vil vi gjerne takke John for en givende tid med arbeidet for tidsskriftet. Vi har i denne perioden vært tre i redaksjonen. Møtene var ifølge tradisjonen lagt til kontoret i Kristensamfunnet, men ble av praktiske grunner etter hvert flyttet hjem til Ellen. John hadde mange kontakter i inn- og utland, og ble derfor hovedleverandør av artikler og bildemateriale til tidsskriftet. Han kjente de fleste bidragsyterne og påtok seg alt purrearbeid! Som ansvarlig redaktør var han alltid påpasselig med bildehenvisninger og tillatelser både med bruk av sitater, fotografier, bilder og dikt. Redaksjonsmøtene var lærerike og givende, stemningen lett og humoren lå alltid på lur. John var lyttende: Alle idéer som dukket opp ble gjennomdrøftet, og dette ga inspirasjon i det videre arbeidet vårt. Når det oppsto spørsmål og problem underveis, var John rask med tilbakemeldinger via e-post. Det gjorde at vi fikk tingene effektivt unna. Takk for hyggelig og godt samarbeid, John. Ellen Brinchmann Karin Vefling 31

31 GRAVFERDER Ingrid Britta Sahlin (* i Stöde i Sundsvalls kommun, Sverige i Oslo) Utsigning i kapellet, Ullevål sykehus Bisettelse i Vestre gravlund gamle kapell Minnehandling i Kristensamfunnet i Oslo Inga Beate Joerges Stanghov (* i Bremen/Tyskland på Presterud senter, Hamar) Utsigning på Presterud senter, Hamar Bisettelse fra Hamar krematorium Minnehandling på Grobunn, Menigheten i Hamar og Mjøsområdene Torgrim Halten (* i i Rissa, Sør-Trøndelag i Lier) Utsigning i Frogner kirke, Lier Bisettelse i Frogner kirke, Lier Minnehandling i Kristensamfunnet i Oslo Bjørg-Kirsten Lilleng Kierulf (* i Bodø i Ås) Siste olje i Ås Utsigning i Ås Bisettelse Nordby menighetshus med kistesenking på Ås kirkegård Minnehandling i Kristensamfunnet, Oslo Betty Clausen (* i Vestre Aker, Oslo på Lillehammer) Gravferdseremoni på Lillehammer. Helge Johan Bolneset (* i Kongsvinger i Bærum) Siste olje på Bærum sykehus Utsigning i Kristensamfunnet i Oslo Bisettelse fra Haslum kapell i Bærum 32

32 VÅRE DØDE INGRID BRITTA SAHLIN * i Stöde i Sundsvalls kommun, Sverige i Oslo Att något växer och utvecklas ser vi kanske som allra tydligast i naturen. Fröet som sätts i jorden, och som sedan utvecklas i två riktningar; en osynlig del, rötterna som söker som neråt, som griper tag i och förankrar sig jorden för att finna stöd och bärkraft, en synlig del, stjälken som söker sig uppåt, som banar sig sin väg genom jorden, upp mot ljuset och värmen, upp mot himlen. För att detta ska kunna ske, måste jordmånen vara den rätta. I evangeliet finns en liknelse om såningsmannen som sår sina fröen. En del av det han sår faller på klipphällen där det inte kan slå rot och få fäste, en del faller på vägen där det trampas sönder och blir uppätet av fåglarna, en del faller under törnen där det kvävs, och en del faller i god jord, där det växer och ger hundrafaldig frukt. När man ser på Ingrids liv, är det långt och rikt, och det är mycket av det som Ingrid har gjort och haft ett finger med i, som fallit i god jord, vuxit och varit fruktbart. Alltid genom ett starkt engagemang och med stor kraft och energi. Ingrid föds den 7 maj 1923 i byn Stöde som ligger utanför Sundsvall, mitt i Sverige. Fadern var skogvaktare och moderna skötte med varm hand och stort hjärta hem och hushåll. I familjen finns en yngre syster till Ingrid; Elsa. Det stora temat och livsmotivet i Ingrids liv är sången. I 33

33 släkten finns konstnärligt påbrå, pappans bror är målande konstnär, men det som helt säkert spelar en större roll för Ingrids förhållande till musiken och sången är att hon upplever sin mor ständigt och glädjefyllt sjungande under det hon utför sina dagliga sysslor. Ingrids barndom präglas delvis av att hon har allergier. Under somrarna händer det att hon ofta sitter på en sten ute i sjön för att få lindring mot besvären. Efter skolan och studenten som Ingrid klarar utan besvär, bestämmer hon sig för att flytta till Stockholm och satsa på musiken. Det är ett stort steg för Ingrid att välja en konstnärlig bana, då pappan är skeptisk till detta val och istället menar att ett vanligt hederligt yrke är att föredra för att trygga försörjning och framtid. Det blir nödvändigt för Ingrid att bryta med fadern för att kunna genomföra det hon vill. Det är ett tungt beslut för Ingrid, men som det visar sig nödvändigt för att öppna sig för den egna ödesvägen och livsuppgiften. En av Ingrids sorger i livet är att hon aldrig riktigt försonas med fadern. Till modern förblir det varma och innerliga förhållandet Väl i Stockholm utbildar sig Ingrid till pianopedagog vid musikhögskolan, samtidigt som hon påbörjar en utbildning till apotekare, detta mitt under andra världskriget. Efter kriget avbryter Ingrid sin apotekarutbildning och flyttar till Tyskland för att studera sång. Ingrid studerar för en välkänd pedagog och sånglärare, men dennes undervisningsmetoder passar inte Ingrid, utan återigen följer hon sin egen vilja och skapar sin egen väg då hon bryter med honom för att kunna följa sin vilja och väg. Ingrid stannar sex år i Tyskland och utbildar sig till sångare med hjälp av flera olika pedagoger. Något som kännetecknar Ingrid genom hela livet är att hon söker den individuella, egna klangen, ur en mångfald. Genom hela livet förblir Ingrid en lärande, sökande, forskande och nyfiken människa. Klangen, och det som strömmar, både i andedräkten i förhållande till sången och i livet och tillvaron är starka både pedagogiska men också livsmotiv för Ingrid. Ingrid säker utgångspunkten för sitt lärande och för sitt senare undervisande i det individuella, var och en har sin egen ton, sin egen ström och sin egen klang. Efter dessa sex år i Tyskland, då Ingrid även uppträder på olika teater- och musikscener, står hon inför ett större genombrott och möjlighet att etablera sig som musiker och sångerska i Tyskland. Med detta har hon stor och avgörande hjälp av en duktig agent, som dessvärre avlider. Ingrid känner då; att allt det 34

34 arbete de lagt ner tillsammans, orkar hon inte gå igenom en gång till, så hon tappar modet och släpper iden om en kommande solokarriär med utgångs-punkt i Tyskland. Istället flyttar Ingrid tillbaka till Sverige och Stockholm där hon avslutar sin utbildning till apotekare. Ingrid arbetar i perioder under stora delar av sitt liv som apotekare. Det är en grund till trygghet och försörjning, också enligt faderns vilja. Ingrid färdigställer en senap efter eget hemligt recept och även en mycket uppskattad apelsinmarmelad. Ingrid är musikaliskt verksam under åren i Sverige, dit hon flyttar efter tiden i Tyskland i mitten på 1950-talet. Hon undervisar i piano och över så mycket att hon får flytta från ett ställe för att en granne upplever det som störande. I början på 60-talet bor sedan Ingrid i Filipstad där hon arbetar som apotekare. En väninna till henne anser sig ha funnit en passande man till Ingrid, som då är i 40-årsåldern, en gammelbrud som hon kallar sig. Denne man är en norsk jurist och heter Olaf Stuhaug. Olaf är även starkt antroposofiskt intresserad och är nära vän med flera av de betydande personligheterna för den antroposofiska rörelsen i Norge. Olaf är kultiverad och besitter en stor kunskap om det mesta. Ingrid är till en början tveksam till vad hon tycker om honom, men efter att de båda under en tid besökt varandra fram och tillbaka över gränsen mellan Norge och Filipstad, flyttar Ingrid till Olaf, och de gifter sig De bosätter sig i Dröback i ett stort fint hus direkt vid vattnet. Olav älskar när Ingrid sjunger och Ingrid älskar att samtala med Olav, som är en god lyssnare och mycket bildad. Flera kretsar av kulturpersonligheter och konstnärer besöker hemmet och Ingrid lagar gärna mat och deltar i det sociala umgänget. Ibland tröttnar hon lite på dessa sammanhang, men hanterar detta med en god portion humor. Ingrid är och förblir alltid en lady, med en viss fåfänga, som förstår att njuta av livets goda. Hon har en utsökt smak när det gäller kläder, tyger, vin, möbler och mycket annat. Ingrid känner till historien kring sina möbler, vackra tyger och annat som finns i bohaget. Det är viktigt och betydelsefullt för Ingrid säljer Ingrid och Olav huset och flyttar in till Oslo. Ingrid har under tiden i Dröbakk arbetat som apotekare men nu börjar hon arbeta som piano ackompanjatör till eurytmi på waldorfskolan på Hovseter. Ingrid är väldigt inlyssnande och deltagande med sitt piano- 35

35 spelande på lektionerna. Hon talar och gestaltar med tonerna och klangerna. Så småningom undervisar hon även i sång, både enskilt och i klasserna på skolan. Genom goda vänner kommer Ingrid i kontakt med den biodynamiska gården Slettner i inre Östfold. Dit åker Ingrid från början tillsammans med Olav för att handla grönsaker varje höst. Så småningom genom och tillsammans med några väninnor börjar 1983 ett långvarigt och fruktbart arbete med sång och körsång. Under en sjuårsperiod kom vart år en körledare från Tyskland och 10 dagar över jul och nyår och man övade med kören, bestående av medarbetare och praktikanter på gården, grannar och andra intresserade och uppförde bland annat verket Messias som sjöngs på Norska i flera kyrkor i och runt Oslo. Ingrid har utgångspunkten i Werbecksången när hon arbetar med sång och när hon undervisar. Ingrid förblir även själv genom hela livet en övande sångerska och åker bla till Berlin för att ta sånglektioner. I sitt undervisande med privatelever är Ingrid mån om att hitta var och ens egna individuella möjligheter till utveckling och sång. Hennes ledstjärna är frihet. Sången ger oss ett rikare liv, och glöm inte ving-arna, är ord som Ingrid talar. Det kommer an på att hitta klangen, den egna och den gemensamma och den får tala och komma till uttryck som hela människan genom andningen och sången. Ingrid är intress-erad av antroposofi och det är framför allt ett verk av Rudolf Steiner hon gång på gång läser; från Jesus till Kristus. Det finns något väldigt kärnfullt och kännetecknande för Ingrid i det att hon valt just dessa föredragen. Att förbinda det andliga med jordiska kan sägas vara en strävan hos Ingrid, fröet som växer i två riktningar, sig förankrande i det jordiska, griper och begriper jorden, men samtidigt slår blomman ut uppåt mot himlen och ljuset; samma väg som Kristus går då han som sin stora offergärning dör in i jorden som ett frö och uppstår som den eviga andesolen. Ingrid och Olaf får 25 goda år tillsammans. I deras gemensamma umgänge får Ingrid kanske ibland vara lite i bakgrunden, men det jämnar ut sig när Olaf kör Ingrid och hennes sångarvänner till körövningar och musikaliska framföranden, då samtalen är så intensiva att när det äntligen är en liten andningspaus passar Olaf på att tuta med bilens signalhorn. På frågan varför han gjorde detta svarade Olaf; det är min möjlighet att höras i samtalet dör hennes käre make Olaf. 36

36 Ingrid arbetar även med Josefinekoret, en kör bestående av 50 sångare med utgångspunkt bland lärare och studenter vid Steinerhögskolan i Oslo. Ingrid spelar piano och sjunger ofta solostämmor. Ingrid är en tränande, övande och utövande människa, som kräver mycket av sig själ och emellanåt även av sin omgivning. Hon upplever att hon hela tiden har något nytt att lära i nya sammanhang och med nya lärare. Själv vill hon inte grunda eller stå för en skola eller bestämd riktning inom sången utan arbetar så brett som möjligt med inställningen att alla har något att bidra med. Att söka den riktiga klangen och den riktiga andningen var målet i individualiseringen av sången. Vi är vårt eget instrument. Samtidigt är Ingrid övertygad om hennes sätt att arbeta med sången är det riktiga. På äldre dagar startar Ingrid änglakören, en liten grupp sångglada damer, och även där förmår hon, med en viss stränghet, låta sången verka helande och förbindande flyttar Ingrid från sin kära lägenhet till ett nytt boende hon köper på Sorgenfrigate. Här förblir Ingrid under resten av sitt liv. Ingrid är aktiv långt upp i åren och även de sista åren av sitt liv. Musiken, sången, mötena, människorna finns där hela tiden, även om naturligtvis krafterna och möjligheterna avtar med åldern. Ingrid förblir en intensivt övande människa även upp i hög ålder trots många umbäranden; hon drabbas av och opereras för cancer och genomgår bl.a. två knäoperationer och en höftoperation. Ingrid kämpar hårt och framgångsrikt för att återhämta sig. Hon använder sig av flera olika metoder för återfå sin förmåga att röra sig och behärska sin kropp. Ingrid får även mycket hjälp av kära vänner under den här tiden med de dagliga praktiska göromålen. Bara tre veckor innan sin bortgång är Ingrid på besök i sina barndomstrakter. Hon sitter än en gång vid vattnet, vid strandkanten och blickar helt stilla ut över vattnet, sin barndoms dal. Vi kan vara övertygade om att där Ingrid befinner sig nu, blickar hon helt säkert ner och följer alla de toner, stämmor och klanger hon väckt och vårdat hos alla de människor hon sjungit tillsammans med. Tonen, klangen efter Ingrid, kommer att klinga vidare länge i alla de människors inre som känner henne. Daniel Rudklint 37

37 INGA BEATE JOERGES STANGHOV * i Bremen/Tyskland på Presterud senter, Hamar Flittige, travle, varme, sarte og samtidig meget sterke hender har kommet tidlig til ro. Inga vokser opp sammen med sine fire søsken på en biodynamisk gård, Trantenrother Hof, Witten, nær Bochum/Tyskland. Gården ligger midt i Ruhrområdet, den gang den mest forurensede delen av Vest-Tyskland. Der tilbragte Inga sine barne- og ungdomsår på gården med melkekuer, høns, ridehest, dyrking av grønnsaker og matkorn. Der hvor det foredles jordbruksprodukter og drives gårdsbutikk, er et paradis på jord så vel som en kulturoase. Foreldre og barn spiller hvert sitt instrument. Hver tirsdag er det øving i familieorkesteret og ofte konserter. Inga elsker sin fiolin, den er betydningsfull gjennom hele livet. Hun går på Steinerskolen i Bochum og tar til seg en rik kulturarv. I fritiden ser vi henne ridende på gårdens hest. Etter fullført skolegang tar Inga en treårig yrkesutdannelse i «Ländliche Hauswirtschaft», jordbruks-, ernærings-, og videreforedlingsfag som avsluttes med fagbrev. Inga er nysgjerrig på utlandet. Hun drar til Norge. Første stopp blir en sommer på Fosen, så drar hun videre til Sletner gård i Østfold og nyter det mangfoldige praktikantmiljøet her og på samarbeidende gårder. Nå ser vi Ingas spede skikkelse bak arbeidshestene. Med myndighet og autoritet leder hennes sarte hender de sterke dyrene forsiktig gjennom grønnsaksradene eller foran møkkakjerren. Under julespillet er hun den lystige hyrde. 38

38 Inga blir kjent med Petter, praktikant på Frilund gård. Han som hun gifter seg med. Nå følger ett år på Helioslageret, et halvt år i Dornach som scenearbeider med Mysteriedrama og Faust og som kjøkkenansvarlig for "Kurs für junge Landwirte", og tre måneder på en biodynamisk gård på Sicilia før ekteparet vender tilbake til Norge og Asker. Her fødes familiens første barn, Karoline Sunniva. Snart føler Inga en sterk trang til å videreføre sin yrkesutdannelse, mesterbrev står for tur. Familien flytter for to nye år til Ingas barndomsgård i Tyskland. I 1987 flytter familien for godt til Norge. En gård i Melhus, Trøndelag venter på sine nye forpaktere. Her ankommer sønnene Roar Magnus og Fredrik Andreas i familien. I 1989 åpner det seg muligheten for å overta forpakterrollen på Røer gård, Nesodden. Gården omstilles nå til biodynamisk drift. Inga bygger opp en melkering, setter i gang med brødbakst og hønsehold. Nesoddmiljøet setter stor pris på sin levende bondegård. Familien får sitt fjerde barn, Sven David. Ved siden av sine fire egne barn overtar Inga ansvar for tre dagbarn, to dager i uken hjelper hun til på et serveringssted og lager vegetarmat. Hvor fra tok Inga kraften og tiden til alle sine gjøremål? Hun hadde det travelt og var strukturert. Det sies at hun aldri unnet seg mer enn 6 timers søvn. Ante hun at hennes tid her i dette livet var knapp? Spørsmål dukker opp i Inga. Gårdsdrift, matlaging og barneoppdragelse, er det dette et hun vil fylle livet sitt med? Inga er gjennom sin utdannelse blitt særlig interessert i ernæring og helse, og dermed medisin. Hun ønsker å arbeide med helbredende oppgaver. I 1995 begynner hun på en femårig deltidsutdannelse i homøopati i Oslo. Forårsaket av eierskiftet på Røer gård velger familien å forlate Nesodden og flytter i 1998 til Fokhol gård i Stange, der arbeidsoppgavene for Inga blir ansvaret for storkjøkkenet. Samtidig begynner Inga å spille fiolin i Hedmarken Symfoniorkester. Arbeidet på gården kommer etter en stund i kontrast med Ingas nye yrkesorientering. I år 2000 er hun ferdig utdannet homøopat og ønsker å bruke mer tid på dette feltet. I 2002 flytter familien fra Fokhol gård. Nå griper Inga sitt gamle ønske om å bevege seg - i ungdomstiden hadde hun til og med ønske om å studere eurytmi, men det var det ikke økonomi til -, hun begynner med Tai-Chi, og foretar en studiereise til Kina, og blir etterhvert selv instruktør. I 2003 starter Inga en praksis i homøopati. Da homøopatyrket ikke gir nok grunnlag til å livnære seg, tar Inga nattevakter og vikariater på 39

39 sykehjem. I 2005 tar hun ettårig hjelpepleierutdannelse og begynner snart på sykehuset på Hamar. Etter hvert går ekteskapet i oppløsning og paret går hver sin veg. Fra sitter Inga i menighetsrådet på Hamar og fra også i Arbeidsutvalget for Kristensamfunnet i Norge. Det religiøse er gjennom hele livet en viktig bærebjelke i Ingas liv, helt til siste åndedrag. Gjennom orkesteret blir Inga kjent med kontrabassisten Eilert. Det oppstår et nært vennskaps- og så et kjærlighetsforhold. En del felles turer blir det til gjennom de siste årene, og mange gode samtaler forbinder interessene til de to. Eilert er en stor støtte i Ingas liv og ikke minst gjennom de siste månedene. I 2012 begynner Inga på sykepleierutdannelse ved Høyskolen i Elverum, hun vil enda dypere inn i helse- og medisinfaget. I mars 2014 flytter Inga inn i en ny leilighet midt i Hamar by, i gangavstand til arbeidsplassen på Hamar sykehus. Nå kan hun endelig kvitte seg med bilen og ser frem til en ny epoke i livet. Men skjebnen ville det annerledes. Kort tid etter innflyttingen kom diagnosen om sykdom med meget alvorlig prognose. Oppreist og saklig stilte Inga seg overfor de nye kjensgjerningene, vel vitende om alvoret, men uten å oppgi håpet. Det var så meget som ennå var ugjort. De flittige og varme hendene har kommet til ro. Markus Schultze-Florey TORGRIM HALTEN * i i Rissa, Sør-Trøndelag i Lier Nu, i början av hösten befinner vi oss inne i Mikaelitiden, en högtid som bär sin prägel av ärkeängeln Mikael. Mikael som är en kämpe, en Gudahjälte, som vakar över, inspirerar och leder inte bara över människorna men även över hela vår tid. Det finns något starkt Mikaeliskt över Torgrim, hans sätt att vara och över hans liv. Alltid beredd att rycka in och hjälpa till där det behövs, en kämpe för det goda och för det sanna, en blick för den enskilde men även över vad som är nödvändigt i ett större sammanhang. Torgrim är också begåvad med stor och omfattande kraft och kunskap i det har gör och utövar, 40

40 och förmår omsätta det i praktiken för att hjälpa och stödja och föra saker framåt mot dess mål Torgrim föds den 8 juli 1937 i Rissa, Sör-Tröndelag. Han var nummer 5 i en skara på 7 barn. Fadern var lärare och gårdsbrukare och även lärare för sina egna barn. Torgrim är en noggrann, samvetsgrann och flink elev som klarar skolarbetet utan problem och deltar som brukligt i arbetet på gården under uppväxten. 15 år gammal flyttar Torgrim hemifrån och påbörjar sin utbildning. Först blir det Framhaldsskole, därefter Landgymnas och sedan statens gymnastikskole där han tar examen Han arbetar därefter två år som hjälplärare på gymnastikskolan, innan han utbildar sig på lärarskolan i Volda från Under hela tiden som Torgrim studerar, ger han samtidigt själv undervisning, även på de utbildningar han själv är student vid. Samtidigt är Torgrim under de här åren på 60-talet verksam med barn-och ungdomsidrott och blir själv framgångsrik inom friidrott där han tävlar på den högsta nivån i landet tar Torgrim en suppleringskurs i kroppsövning i Levanger. Efter det, 1967, blir det formningslärarskolan på Notodden och därefter arbete som lärare på Henstad ungdomsskole, åren Det är mycket som sker under dessa tio år i 41

41 Torgrims liv; han går flera utbildningar, arbetar samtidigt och får tydligt och tidigt i livet en riktning för det han vill göra och inom vilka områden han vill vara verksam. Genom sitt gedigna intresse för idrott, gymnastik och även folkdans, sätter Torgrim sina krafter i förbindelse med rörelse och genom sina utbildningar till lärare även med pedagogik. Torgrim har ett intresse för människor och en vilja att hans möjligheter och förmågor inte bara ska vara till nytta och nöje för honom själv, utan framför allt omsättas i ett pedagogiskt arbete och komma andra människor, framför allt barn och unga till godo möter Torgrim Idun Hansen. Genom henne blir han introducerad i antroposofin. De gifter sig och får sitt första barn, Ida Mikaela. Därefter flyttar de till Järna i Sverige, där Torgrim går den pedagogiska linjen på Rudolf Steinerseminariet. Efter avslutad utbildning går vägen genom Jörgen Smith vidare till Bergen och arbete på Steinerskolan där i 6 år. Där föds de båda barnen Adele Veronika och Steingrim Andreas. Familjebildning och Steinerskola är stora livsmotiv under här tiden, som Torgrim sedan under resten av sitt liv följer med själ och hjärta flyttar familjen till Trondheim. Där är Torgrim med och driver fram Steinerskolen och arbetar som klasslärare från 1977 till Under denna tid är Torgrim en stark stöttepelare för Kristensamfundets utveckling och arbete i Trondheim. Torgrim undervisar även som facklärare i flera andra klasser, i ämnen som gymnastik och slöjd och tar på sig uppgifter inom administration och förvaltning. Under dessa år tar Torgrim en utbildning i Bothmergymnastik i Sverige och undervisar sedan både barn och vuxna i detta. Torgrim lever intensivt och hinner med och uträttar mycket både arbetsmässigt och utbildningsmässigt. Där hemma finns det tid och rum för musikaliska sammankomster med familjen, utflykter i skog och mark med barnen, och ett fylligt firande av högtider och födelsedagar där Torgrim arrangerar lekar och innehåll tillsammans med barnens inbjudna kamrater. Det är sällan eller aldrig händelselöst i ett sammanhang där Torgrim är närvarande. Han är alltid beredd att stå till tjänst med sina omfattande kunskaper och färdigheter för att få igång en lek, ett samtal, en dans, en gemensam sång eller något annat som bidrar till den sociala samvaron 42

42 erbjuder Torgrim sin hjälp på Steinerskolan i Lørenskog, arbetar Torgrim på Steinerskolan i Drammen, ger han periodundervisning i skolan i Askim och från 1997 arbetar Torgrim på Steinerskolan i Bærum, som klasslärare, vikarielärare, vaktmästare och alltmöjligtman. Under hela sitt yrkesverksamma liv som Steinerskollärare, ryggar inte Torgrim tillbaka för några svåra frågeställningar eller problematiska situationer. Tvärtom är han alltid beredd att efter bästa förmåga rycka in och hjälpa till där nöden är som störst och flera gånger blir Torgrim ombedd att komma i just detta syfte. Handlingskraftighet, kompetens och förmåga, mod och en stor tilltro till och förtroende för att det som är nödvändigt, det som är rätt kommer att ske, kännetecknar Torgrim i sitt sätt att vara och att arbeta. Detta genomstrålar också Torgrims arbete och förhållningssätt gentemot kollegor, föräldrar och inte minns gentemot eleverna. Det finns en transparens och genomsiktlighet, och som ledare ser Torgrim sin omgivning och låter den komma till tals och visa sina möjligheter. Samtidigt har Torgrim förmågan att sätta ner foten och tydligt säga ifrån när det är nödvändigt Att inget arbete är Torgrim främmande, visar också att han efter 1997 arbetar som tillrättavisare på ett avfallsmottak i Lindum. Han finner detta intressant och lärorikt på grund av alla de människomöte som äger rum där, med människor från andra kulturer och länder. Torgrim blir inbjuden till både tempel, kyrka och moské och även tillfrågad om att bli medlem av menighetsrådet i den norska stats kyrkan, vilket han tackar nej till. Torgrim blir en uppskattad medlem i Kiwanis klubb i Lier, en humanitär serviceorganisation som arbetar aktivt för att särskilt behövande människor ska få det bättre. Idun och Torgrim går isär och 1992 gifter sig Torgrim med Kari-Anne Knutsdotter och de bor sedan dess tillsammans i Hasselbakken i Lier, där de får 22 fina år tillsammans. De arbetar tillsammans på huset, arbetar i hagen, är mycket ute på tur och företar tillsammans flera resor, bla annat en pilgrimstur genom norra Spanien till Santiago de Compostella Då det sedan blir för slitsamt för Torgrim att vandra på grund av en höftoperation, bestämmer de sig för att bygga en pilgrimsstuga i hagen, för att på så sätt istället låta pilgrimerna komma dit. 43

43 Något Torgrim tar upp sedan de flyttat till huset i Lier är att börja spela på det piano som de får med på köpet. Allt Torgrim företar sig, gör han med stor kraft, målmedvetenhet och energi. Torgrim är väldigt inspirerande och entusiasmerande på sin omgivning. Det är mycket av en naturkraft i Torgrim, framsprungen och sammansatt av de fyra elementen, jord, luft, vatten och eld. Det Torgrim företar sig är väl förankrat i det jordiska, en idé blir genomförd, han arbetar inom många fält med stor variationsrikedom och ofta med en stor lätthet. Svåra situationer och problemställningar tar han sig an med ett stort lugn och jämnmod och den koleriska eldoch drivkraften är det aldrig något tvivel om. Naturligtvis finns det även hos Torgrim saker som han oroar sig för och som emellanåt tynger honom, med det är inget han går till torgs med, utan bär och arbetar med det på sitt sätt. Det är heller ingen rå naturkraft Torgrim besitter, utan den är genomarbetad, förädlad och kultiverad, till stor del genom arbetet med och intresset för människor och att förkovra sig i kunskap och att vilja se och upptäcka världen. Den 16 september opereras Torgrim och flyttas sedan till Drammens sjukhus. Mitt på dagen den 26 september kommer Torgrim hem från sjukhuset, glad som en lärka att få vara hemma igen. Med stor glädje och optimism ser han och Kari-Anne tillsammans på framtiden. Torgrim går runt i Hagen, de planerar turer och att gå igång med att måla väggarna i huset. Som om Torgrim innerligt vore mitt i livet kommer han hem och ser obekymrat på tillvaron. På kvällen samma dag putsar Torgrim sina skor, och alla som vandrar, går på tur eller löper, vet hur viktiga skorna är och betydelsen av att sköta om och vårda dem. Det man har på fötterna, det som för oss framåt på vår väg, på livsväg. Torgrim är hela tiden beredd att gå vidare. Även om han inte fullt ut vet eller ser vart vägen bär, vart det går, är han beredd att följa vägen med största förtroende för att vad som än kommer honom till mötes, är det rätt som sker. På natten sedan går Torgrim vidare, över tröskeln till den andliga världen. Vi följer och ledsagar honom vidare genom våra tankar, minnen och böner Daniel Rudklint 44

44 FREDDY JØRN HANSEN * i Århus, Danmark i Lucca, Italia Noen planter frør seg rett i nærheten av seg selv. De slipper sine frø rett ned i bakken, eller sender rotavløpere ut under jorda som da spirer opp i umiddelbar nærhet av hovedplanten. Andre planter sender sine frø langt avgårde, gjerne med vinden slik at de får stor fart og ender opp med å slå rot langt fra sitt opprinnelige opphav. Den ene type plante samler og holder, den andre sprer og gir slipp. Kanskje Freddy ville følt seg mest i slekt med den sistnevnte type plante, som får en frihet den ikke har bedt om, men som den tross alt lærer å leve med. Freddy ble født i Danmark, i Århus. Han vokste ikke opp hos sine biologiske foreldre, men ble adoptert bort som 1-åring, og levde de første barneårene vekselsvis mellom barnehjem, pleieforeldre og adoptivforeldre. Til slutt fikk han være hos sine pleieforeldre det meste av skoleårene og fikk der en mulighet for å knytte seg til en familie, selv om forholdet mellom ham og pleieforeldrene bød på utfordringer. Han opplevde der en forskjellsbehandling mellom han selv og familiens øvrige barn, og han var frustrert over at de ikke fortalte ham om hans biologiske foreldre, noe han ante at de hadde kunnskap om. 45

45 Dette spørsmålet arbeidet han med store deler av sitt liv: hvem var mine foreldre, hvorfor ville de ikke ha meg? Som voksen fikk han til slutt tak i de nødvendige papirene, slik at han kunne oppsøke sine biologiske foreldre. Istedenfor å møte en mor, møtte han en bror som formidlet at hans mor ikke ville møte ham fordi hun hadde så dårlig samvittighet for hva hun hadde gjort. Sin far, som han fikk møte personlig, var ikke interessert i nærmere kontakt. Freddy satt tilbake med et inntrykk av at hans mor var svært ung da hun fikk ham, og kanskje var han unnfanget i en mer tilfeldig forbindelse hvor moren ble stående alene med et ansvar hun ikke kunne bære. Freddy hadde i sin oppvekst vist kunstneriske evner, og fra han var 19 år til han var 23 gikk han på Kolding kunst- og håndverksskole, grafikerlinjen. Så kom han inn på Kunstakademiet i Århus og gikk der i 2 år. Maling, tegning og grafikk var hans uttrykksformer. I denne tiden fikk han egen famille, samboer Allis og etter hvert sønnen Jesper. Jesper har fått to jenter, Liva og Sally, så Freddy var bestefar. Forholdet til Allis tok slutt, inn i hans liv kom Kjersti fra Norge. Freddy flyttet til Kjersti og Norge i begynnelsen av 1980-tallet. Sønnen Anton ble født i 1986, men forholdet mellom Freddy og Kjersti tok slutt etter et par år. Så kom Liv, og det ble de to som holdt sammen hele resten av Freddys liv, i 25 år. De flyttet etter hvert fra Oslo til Silkeborg i Danmark, fordi Freddy ønsket å gjenoppta kontakten med sin danske fortid. Etter noen år flyttet de tilbake til Oslo, og her ble de boende. Freddy arbeidet hele livet med sin kunst, selv om han også hadde andre jobber. Hans CV forteller om flere separatutstillinger, også om gruppeutstillinger sammen med andre kunstnere. Han tok gjerne opp tema som omhandlet de utstøtte, de mistilpassede, outsiderne, de med psykiske problemer. Han var vár for det som var mørkt i menneskene, mellom menneskene og i samfunnet. Dette skildret Freddy i sin kunst og viste det også i sosial kontakt med andre mennesker. Blant annet gikk han på konsert og hørte musikk fra heavy-metalsjangeren for å forstå dem, ikke nødvendigvis fordi han likte musikken deres. Han så hvilken innflytelse denne type musikk hadde på menneskene, den grep tak i dem rent fysisk, opplevde han. Musikk var generelt til stor glede for ham, likeså det å gå på museer rundt om i Europa. Han besøkte Ephesosmuseet i Wien flere ganger, og lagde en billedserie inspirert av de inntrykkene han fikk der. 46

46 I Silkeborg kom han og Liv i berøring med Goethes metamorfoselære, og gjennom dette igjen med Rudolf Steiners navn. Da ble Freddys interesse for Rudolf Steiner og antroposofi vakt, og han utdannet seg som Steinerskolelærer og fikk jobb på Steinerskolen i Silkeborg. Der jobbet han ett år, men ble gjennom uklarheter med ansettelsen oppsagt etter dette året, noe som skuffet ham stort. I Norge jobbet han en tid som kunstlærer på Steinerskolen på Grav. Noen helsemessige plager meldte seg etter hvert, så som høyt blodtrykk og astma. Han hadde hatt en alvorlig virusinfeksjon for 13 år siden som satte en stor skrekk i ham, og han gjorde mye for å unngå å bli syk igjen. - Han virket ikke som en gammel mann, sier hans yngste sønn, et stort komplement å få for en far. Han var ung til sinns, det var mye moro og tull, mye humor rundt Freddy. Han hadde mye fantasi, var en varm person. - En søkende og åpen mann, sier svigermor, en ærlig kunstner som man hadde gode samtaler med. Men også en som plutselig kunne eksplodere og vise et sterkt temperament. Freddy hadde en sterk utstråling, var en sterk personlighet. Han kom lett i kontakt med andre. Han kunne ofte fortelle pussige og morsomme historier om mennesker han tilfeldig møtte på og ble kjent med. Han var også dyktig i det pedagogiske og hadde mange kunstelever. Noen kom igjen på hans kurs, gang etter gang. På ferietur til Italia ble Freddy dårlig og lagt inn på sykehus. Liv var der ved hans side hele tiden, sønnene kom også dit da de forstod hvor alvorlig dette var. Da var Freddy koplet til ulike maskiner og holdt i neddopet tilstand. Det utenkelige skjedde; han døde der på sykehuset, den 22. juli. Det finnes spørsmål man ikke får svar på mens man lever. Etter døden går sjelen opp i altet, den forenes med hele kosmos og med de sannheter som det jordiske livet tildekker. Nå vet Freddy hvorfor nettopp han måtte være det frøet som ble sendt med vinden langt avgårde fra sitt biologiske utgangspunkt. Han aner bakgrunnen for de gleder og skuffelser han selv har opplevd, og også de gleder og skuffelser han har påført andre. Alt står nå foran Freddy som et objektivt, klart bilde. Han sier ja til det han ser og tar ansvar for det, objektivt og saklig, fordi dette var livet hans. Kristine Høiland 47

47 Freddy Jørn Hansen ble ikke gravlagt med Kristensamfunnets vanlige ritualer, men med en seremoni i forbindelse med urnenedsettelse i rammen av Kultisk handling (også kjent som Kultisk avslutning når den brukes som kveldsavslutning i forbindelse med arrangement). Denne rammen tillater taler/minneord/preken, samt musikalske/kulturelle innslag. Minnehandling for Freddy Jørn Hansen ble holdt 8. november 2014 i Kristensamfunnet i Oslo. BJØRG-KIRSTEN LILLENG KIERULF * i Bodø i Ås En hage er stedet der natur pleies og foredles. Bjørg-Kirsten elsket å arbeide i grønnsakshagen, hun forbandt seg dypt med jorden. Her var hun i sitt rette element. Å se det vokse og gro, at naturen gir av sine frukter og få lov å være mennesket som gjennom jorden foredler naturen, kultiverer den, det var hennes store glede. Når hennes mann Per så henne arbeide i hagen, med jorden, opplevde han at hun kunne utfolde seg helt og fullt som den hun var. 48

48 Helt fra hun var liten, var Bjørg-Kirsten redd for å dø. Som voksen hadde hun også angst for å bli syk, for å dø. For to og et halvt år siden ble Bjørg-Kirsten alvorlig syk med beskjed om at denne sykdommen ikke kunne helbredes, men med behandling kunne livet forlenges litt. Hun overrasket med å vise en stoisk ro og være uten angst. Hun var positiv og optimistisk og sa at dette kom til å gå helt fint. Her kom hennes vesen helt åpent til uttrykk, hennes omsorg og trofasthet overfor alle hun var forbundet med. Hun trøstet de andre: Det er ingenting å grue seg til, vi kommer til å treffe alle vi kjenner. Slik var hennes sykdomsperiode, som strakte seg over to og et halvt år, preget av denne optimismen og positiviteten, aldri et klagende ord. En nåde var det at hun ikke hadde smerter, hun trengte ikke å ta noe smertestillende. Hun tok seg god tid til å gå døden i møte og slik forberede alle rundt seg på dette. Bjørg-Kirsten var en studerende, hun kunne lese seg til det aller meste, bøkene betydde mye for henne. Hele livet fordypet hun seg i antroposofien, spørsmålene rundt menneskets utvikling og gåten omkring fødsel og død. Trofast holdt hun fast ved dette store åndsinnholdet, som Rudolf Steiner har gitt menneskeheten. For Bjørg-Kirsten var antroposofien dypt og altoverskyggende meningsfull, også når skuffelsen over mennesker gjorde det nødvendig for henne å melde seg ut av Antroposofisk selskap. Bjørg-Kirsten hadde en dyp rettferdighetssans, som også de tre døtrene fikk merke: det skulle være likt, det skulle være helt rettferdig mellom dem. Bjørg-Kirsten var et menneske med stor ro, hun tok seg tid, hun sa selv Jeg er kanskje litt langsom. Hun var reflektert og fornemmet hva som var det vesentlige, og slik falt alt uvesentlig bort. Allerede som 16 åring ble Bjørg-Kirsten kjent med Per. Begge opplevde ungdomstiden som vanskelig. De var brevvenner og skrev lenge med hverandre før de møttes første gang. De hadde et felles engasjement og utviklet et fellesskap i miljøbevegelsen der Fremtiden i våre hender vokste frem på 70-tallet. Deretter kom antroposofien til, som Bjørg-Kirsten møtte gjennom to venninner hun gikk sammen med på jordbruksskolen. Det førte henne til Sletner gård og senere Alm gård på Hedmarken. Her møtte hun et internasjonalt og idealistisk miljø, der antroposofien ble levende gjennom det biodynamiske jordbruket. 49

49 Druehøsten fra hagen i Ås Hun utdannet seg til naturforvalter på Ås landbrukshøyskole og også som ernæringsfysiolog på Blindern. Per og Bjørg-Kirsten var på mange vis forskjellige, og til tross for begges engasjement i naturen, måtte Per på et tidspunkt si til Bjørg- Kirsten, som drømte om å bo og arbeide på gård, at hun måtte velge mellom ham og gård. Hun valgte Per, og etter hvert kjøpte de seg hus med stor tomt i Ås. Her ble det anlagt en stor grønnsakshage. Før dette hadde de i tretti år dyrket grønnsaker på Hadeland, der moren kom fra en stor gård. Bjørg-Kirsten var sterkt opptatt av planter og dyr, naturen og menneskets forhold til naturen. Hun kjente veldig mange planter ved navn, som hun med stor glede lærte bort videre; hun kjente fugleartene gjennom deres sang. Hun var i sannhet en naturforvalter, en som forvaltet naturen og var dypt forbundet med den, selv om hun aldri arbeidet direkte i stillinger knyttet til sine utdannelser. Hun hadde motstand mot det å skulle sitte på et kontor, 50