Forvaltning av opphavsrettigheter i Norge

Transkript

1 Forvaltning av opphavsrettigheter i Norge

2 Åndsverkloven beskytter opphavsmenn, utøvende kunstnere og produsenter Litterære, vitenskapelige og kunstneriske verk er vernet gjennom åndsverkloven lov om opphavsrett til åndsverk mv. av 12. mai 1961, nr. 2. VERNETIDEN 70 år: Opphavsmannens økonomiske enerett varer i opphavsmannens levetid og 70 år etter utløpet av hans dødsår. De ideelle rettigheter har ingen avgrensning i tid og gjelder altså også etter vernetidens utløp. 50 år: For utøvende kunstnere, produsenter og kringkastingsselskap er vernetiden 50 år regnet fra utløpet av året da fremføringen, opptaket eller utsendelsen ble gjort. For opptak som blir offentliggjort innen utløpet av de 50 årene, regnes vernetiden fra utløpet av offentliggjørelsesåret. For fotografiske bilder, kataloger og databaser gjelder egne regler. Det bærende prinsippet i opphavsretten er opphavsmannens enerett til verket. Eneretten gir den som skaper noe en mulighet til å høste fruktene av sitt arbeid. Når vederlag føres tilbake til opphavsmenn og andre rettighetshavere, bidrar det til at nye verk blir skapt og utgitt noe som kommer hele samfunnet til gode. Eneretten er imidlertid ikke absolutt, men balansert mot hensynet til allmennhetens behov for tilgang til vernet materiale. Hva er et åndsverk For at et arbeid skal regnes som et åndsverk, kreves det at det skal være preget av selvstendig og personlig innsats fra opphavsmannens side. Det stilles ellers ikke krav til verkets kvalitet. Vernet oppstår idet verket er skapt og forutsetter ikke merking (f.eks. med copyrightmerket ) eller registrering. Rettighetshaverne Den som skaper verket er opphavsmann til dette. Opphavsmannen er en fysisk person (evt. flere). Rettigheter kan imidlertid overdras til andre, f.eks. forlag. Åndsverkloven inneholder også regler til beskyttelse for andre grupper. Det gjelder utøvende kunstnere som fremfører verk, fotografer, den som frembringer kataloger og databaser, samt produsenter (musikk- og filmprodusenter og kringkastingsselskap). Opphavsrettens innhold Opphavsretten har en økonomisk og en ideell side. De økonomiske rettigheter gir opphavsmannen enerett til å råde over sitt verk. Eneretten omfatter retten til å fremstille eksemplar av verket, samt til å gjøre det tilgjengelig for allmennheten ved offentlig fremføring eller visning eller spredning av eksemplarene. Disse rettigheter gir grunnlag for å kreve vederlag for utnyttelsen. De ideelle rettigheter gir opphavsmannen bl.a. rett til å bli navngitt ved bruk av verket, og til å motsette seg at verket endres eller gjengis på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphavsmannens eller verkets anseelse eller egenart. Hensynet til allmennheten For å sikre allmennhetens behov for tilgang til informasjon og vernet materiale er det trukket visse grenser for lovens vern. Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak fra offentlig myndighet, samt en stor del dokumenter utarbeidet av eller for det offentlige, er unntatt vern ( 9). Vernet materiale kan i visse sammenhenger brukes fritt uten samtykke eller vederlag. Det er f.eks. tillatt å sitere fra et verk ( 22) og å fremstille enkelte eksemplar til privat bruk ( 12). Se mer om privat bruk på nest siste side. Lovens tvangslisenser gir adgang til bruk uten å innhente samtykke, men med plikt til å betale vederlag. Slike regler gjelder bl.a. gjengivelse av deler av verk i samleverk til bruk ved gudstjeneste eller undervisning ( 18). Lovens avtalelisenser gjør det praktisk mulig for brukerne å få tilgang til en stor mengde vernet materiale, gjennom én enkelt avtale. Avtalelisensreglene utvider avtaler som er inngått med en representativ organisasjon for rettighetshavere, til også å omfatte rettighetshavere som ikke er medlemmer. Slike bestemmelser er bl.a. knyttet til avtaler om kopiering til bruk i undervisning og innenfor virksomheter ( 13b og 14), bibliotekbruk ( 16a) og videresending av kringkastingsprogram ( 34). Sanksjoner Dersom vernet materiale blir brukt i strid med lovens bestemmelser kan rettighetshaver kreve erstatning, inndragning o.l. av ulovlige verkseksemplarer og stansing av ulovlig virksomhet. Det kan også idømmes straff i form av bøter eller fengsel. OPPHAVSRETTEN ER INTERNASJONAL Opphavsmannens enerett er et prinsipp som gjelder over hele verden. De norske reglene om opphavsrett er utformet på bakgrunn av Norges internasjonale forpliktelser, gjennom WIPO (World Intellectual Property Organization), WTO (World Trade Organization) og EU/EØS, og gjennom nordisk samarbeid. Norge er tilsluttet Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk (opprinnelig fra 1886), og Romakonvensjonen til beskyttelse av utøvende kunstnere og visse produsenter (fra 1961).

3 Rettigheter som forvaltes gjennom rettighetshavernes egne organisasjoner For å imøtekomme brukernes behov for å utnytte verk og prestasjoner på lovlige og enkle måter, har rettighetshaverne på mange områder opprettet forvaltningsorganisasjoner. Organisasjonene inngår avtaler på vegne av sine medlemmer. Enkelte avtaler har tilknytning til avtalelisenser som gir avtalevilkårene virkning også for ikke-medlemmer. Forvaltningsorganisasjonene er ikke-kommersielle og styrt av rettighetshaverne (eller deres representanter). BONO, stiftet i 1992, er den norske opphavsrettsorganisasjonen på billedkunst området. Organisasjonen representerer over norske og utenlandske rettighetshavere. BONO inngår avtaler om all bruk av kunstverk. BONO er eneste innkrevings- og fordelingsorganisasjon for følgerett i Norge (se avsnittet om Kunstavgiften). FONO (Foreningen norske plateselskaper), stiftet i 1980, er interesseorganisasjon for ca. 100 norske plateprodusenter. FONO forvalter medlemmenes rettigheter på visse områder, bl.a. ved å inngå kollektive avtaler med riksdekkende TV-kanaler om innkopiering og lydfesting av vernede musikkverk i fjernsynsproduksjoner. Gramo, stiftet i 1989, representerer produsenter og utøvende kunstnere. Gramo oppkrever og fordeler vederlag til utøvende kunstnere og produsenter når deres innspillinger blir kringkastet eller offentlig fremført i Norge, jf. åndsverkloven 45b. Kopinor, stiftet i 1980, representerer medlemmene i 22 norske rettighetshaverorganisasjoner av opphavsmenn eller utgivere, samt utenlandske rettighetshavere. Kopinor inngår avtaler om kopiering og annen bruk av åndsverk i utdanningsinstitusjoner, offentlig administrasjon, bibliotek samt organisasjons- og næringsliv. Norwaco, stiftet i 1983, representerer medlemmene i 34 norske rettighetshaverorganisasjoner av opphavsmenn, utøvende kunstnere, fotografer og produsenter. Norwaco inngår avtaler om rett til videresending av radioog fjernsynskanaler i kabelnett og om rett til opptak av radio- og fjernsynsprogram til undervisnings- og informasjonsformål. Norwaco har dessuten ansvaret for å fordele den individuelle delen av kompensasjonen for lovlig kopiering til privat bruk. TONO, stiftet i 1928, representerer komponister, tekstforfattere og musikkforlag på grunnlag av individuelle og eksklusive forvaltningskontrakter og gjensidighetsavtaler med utlandet. TONO inngår avtaler om offentlig fremføring og lydfesting av musikk. Fra organisasjonene BONO, FONO, Gramo og TONO fordeles vederlag direkte til individuelle rettighetshavere. Kopinor og Norwaco fordeler stort sett vederlagene kollektivt gjennom fond eller organisasjoner for de enkelte rettighetshavergrupper. Fra fondene eller organisasjonene tildeles midler til individuelle rettighetshavere eller til kollektive formål, og det er et vilkår at man ved denne fordelingen skal likebehandle medlemmer og ikkemedlemmer. Vederlag til utenlandske rettighetshavere overføres gjennom utenlandske rettighetshaverorganisasjoner, på grunnlag av gjensidighetsavtaler.

4 Offentlige vederlagsordninger Privatkopiering Det finnes også en rekke vederlags- og støtteordninger på kulturområdet som supplerer bestemmelsene i åndsverkloven. Ordningene finansieres enten ved oppkreving som en «avgift», eller ved statsbevilgning. Fordelingen skjer gjerne gjennom fond, som stipend eller støtte til enkeltkunstnere eller som støtte til prosjekter. Nedenfor er en oversikt over de viktigste ordningene. Kunstavgiften BONO og Bildende Kunstneres Hjelpefond har samordnet innkreving av følgerett og 5 %-avgiften på omsetning av kunst. Samordningen har fått fellesbetegnelsen Kunstavgiften og omfatter en følgerettsdel og en avgiftsdel. Beløp som innbetales til Kunstavgiften utgjør en prosentandel av salgssummen, inkl. salær, men ekskl. mva. For de fleste salg, både første- og annenhånds, er prosentsatsen 5 %, men for salg over euro kan satsen være lavere. Avgiftsdelen fordeles kollektivt av BKH til støtte for kunstnere som har eller har hatt sitt virke i Norge og deres etterlatte. Følgeretten fordeles individuelt av BONO til den opphavsmannen som har fått sitt verk videresolgt. Fond for utøvende kunstnere Fondet ble etablert for å gi utøvende kunstnere en kompensasjon da fremføring av levende musikk ble erstattet av bruk av lydopptak. Avgift skal betales av de som offentlig fremfører lydopptak av utøvende kunstneres prestasjoner som ikke er vernet etter åndsverkloven. Avgiften oppkreves av Gramo og fordeles av Fond for utøvende kunstnere. Fondet ledes av et styre oppnevnt av Kulturdepartementet. Fondets midler fordeles til utøvende kunstnere, musikere, sangere, skuespillere, dansere, sceneinstruktører, dirigenter mv., i form av stipend eller støtte til tiltak som innspillinger, reiser, kursvirksomhet m.m. Bibliotekvederlag Bibliotekvederlaget har til formål å gi opphavsmenn til verk som er utgitt i Norge og som disponeres til utlån i offentlige biblioteker, en kompensasjon for allmennhetens bruk av deres verk. Vederlagets størrelse fastsettes gjennom forhandlinger mellom staten og rettighetshavernes organisasjoner, og bevilges over statsbudsjettet. Beløpet fordeles til fond for de berørte rettighetshavere gjennom forhandlinger mellom deres organisasjoner. Vederlag fra fondene fordeles videre individuelt eller kollektivt. Se lov av 29. mai 1987 nr. 23 Visningsvederlag Visningsvederlaget gir kompensasjon for den offentlige visning av billedkunst, kunsthåndverk og fotografiske verk som skjer gjennom utsmykking o.l. på offentlige bygg og steder. Det årlige vederlag fastsettes, fordeles og utbetales til de berørte rettighetshavergrupper på samme måte som bibliotekvederlaget. Se lov av 28. mai 1993 nr. 52 Det er lov å kopiere til privat bruk. Denne bestemmelsen er en viktig del av lovens avveining mellom opphavsmannens rettigheter og allmennhetens interesser. Regelen om kopiering til privat bruk gjelder for deg selv, din familie og nære vennekrets. Som vennekrets regnes lukkede kretser der det er en personlig tilknytning mellom medlemmene. Status som «venn» på Facebook eller lignende nettsamfunn vil ikke alene være en god nok tilknytning. Clara Rettighetshaverne har på mange områder opprettet forvaltningsorganisasjoner som inngår avtaler på vegne av sine medlemmer. Grensene mellom de forskjellige forvaltningsområdene og organisasjonene er ikke alltid så tydelige, og det kan være vanskelig å få oversikt over hvilke regler som gjelder og hvem som forvalter hva. Antall kopier du kan lage avhenger til en viss grad av typen verk. Lovgivningen legger opp til at det på dette området skal utøves skjønn. Kopieringsgrunnlaget må være lovlig Retten til å kopiere til privat bruk gjelder ikke dersom kopieringen skjer på grunnlag av en ulovlig gjengivelse av et verk. De seks forvaltningsorganisasjonene som er presentert på midtsidene har derfor opprettet et nettsted, der du blant annet finner: en guide med informasjon om reglene for bruk av opphavsrettslig beskyttet materiale hjelp til klarering av rettigheter Noen verk er det uansett forbudt å kopiere. Dette gjelder blant annet datamaskinprogrammer. Det er heller ikke anledning til å kopiere kunstverk på en slik måte at kopien kan oppfattes som en original. Kompensasjon for lovlig privatkopiering Rettighetshaverne kompenseres for lovlig privatkopiering. Det samlede kompensasjonsbeløpet bevilges årlig over statsbudsjettet, og er delt inn i en individuell ordning som fordeles gjennom Norwaco, og en kollektiv ordning som administreres av Fond for lyd og bilde. forklaring på en rekke ord og begreper informasjon om organisasjonene Rettighetshavernes organisasjoner samarbeider for både å ivareta rettighetshavernes interesser og å imøtekomme brukernes behov på en hensiktsmessig måte.

5 Brosjyren er opphavsrettslig beskyttet materiale. Foreningen Clara gir tillatelse til at teksten fritt kan tilgjengeliggjøres, mangfoldiggjøres og lagres elektronisk. Tillatelsen forutsetter henvisning til kilden. Utgitt av foreningen Clara 2010 / Grafisk design: / Trykk: M. Seyfarth / Opplag: 5000