BESTANDSTILVEKST OG TAP I SVENSKE SAMEBYER MED SOMMERBEITER I INDRE TROMS

Transkript

1 BESTANDSTILVEKST OG TAP I SVENSKE SAMEBYER MED SOMMERBEITER I INDRE TROMS Rapport for prosjektet Bestandstilgang og tap i svensk reindrift / Torkild Tveraa og Audun Stien, Norsk institutt for naturforskning, Framsenteret, 9296 Tromsø, epost: torkild.tveraa@nina.no, audun.stien@nina.no BAKGRUNN Fra de svenske reindriftsutøverne med sommerbeiter i indre Troms har det blitt uttrykt bekymring for store tap. Spesielt oppleves tapene av kalv etter at reinflokkene er flyttet inn på sommerbeiter i Norge som store. Fra næringens side er tapene knyttet til store rovdyrbestander. Dette har vært begrunnet med at reintallet har vært holdt stabilt, mens rovdyrstammene oppleves som økende. Forskning utført på rein i de nordiske landende gir et litt annet bilde av tapsproblematikken i reindriften. Analyser av offentlige statistikker over rovdyr, slakteuttak, reintall og rapportert tap i Sverige og Norge bekrefter at store rovdyr påfører reinnæringen tap (Hobbs m.fl. 2012, Tveraa m.fl. 2013). Samtidig peker disse, og andre studier, på at ugunstig klimatiske forhold og høyt reintall er med på å øke tapene i reindriften (Kumpula m.fl. 1998, Tveraa m.fl. 2007). Høye tap har derfor også vært sett i sammenheng med lavt slakteuttak med påfølgende bestandsvekst, økt konkurranse om beitene og økt sårbarhet for ugunstige klimatiske forhold. Spesielt har tap i de nordligste områdene vært knyttet til høyt reintall (Hobbs m.fl. 2012, Kumpula m.fl. 1998, Tveraa m.fl. 2007). Hobbs og kolleger (2012) gjorde en analyse av rovdyrtap basert på forekomster av gaupe, jerv og bjørn basert på data fra alle de svenske samebyene. De beregnet en reduksjon i slakteuttaket på ca 95 rein for hver observerte yngling av gaupe og jerv. De fant også at rovdyrbelastningen økte lengre sør i Sverige, og at det var de minste samebyene som hadde de relativt sett største tapene. Hobbs og kolleger (2012) tok imidlertid utgangspunkt i rovdyrforekomster innenfor året-rundt-beitene som medførte at rovdyrforekomstene på kalvingsområdene i indre Troms, som omfatter store arealer for samebyene Könkämä, Lainiovuoma, Saarivuoma og Talma, ble utelatt. Med bakgrunn i diskusjoner med mellom de svenske samebyene med sommerbeiter i indre Troms, Fylkesmannen i Troms, og NINA, ble det med bakgrunn i gjeldende kunnskapsstatus søkt om midler til å evaluere følgende forhold knyttet mot de fire svenske samebyene med sommerbeiter i Troms: 1. Hvordan påvirkes reintallsutvikling og slakteuttak av kjente ynglebestander av jerv og gaupe i indre Troms? 2. Hvordan påvirkes reintallsutvikling og slakteuttak av klimatiske forhold (hvor tidlig det blir grønn vegetasjon og hvor mye vegetasjon som er tilgjengelig)? 3. Hvordan påvirkes reintallsutvikling og slakteuttak av tetthetsavhengig ressursbegrensning? 4. Hva er den relative betydningen av punktene 1-3 for reintallutvikling og slakteuttak? 1

2 DATATILGANG OG METODISK TILNÆRMING Data om reintall, slakteuttak, slaktevekter etc. for de svenske samebyene (Figur 1) samles inn av det svenske Sametinget, og tilgangen til tallmaterialet og den offentlige tilgjengeligheten av disse er langt mer begrenset enn hva som er tilfelle for norske reindriftsdata. Det ble derfor lagt til grunn for prosjektet at Fylkesmannen skulle ha dialogen mot det svenske Sametinget og Länsstyrelsen for å sikre tilgang til tallmaterialet. Til gjennomføring av prosjektet har Fylkesmannen gjennom den svenske Länsstyrelsen fått tilgang til reintall for perioden Dette har medført at vi i prosjektet ikke har kunnet evaluere effekten av rovdyrbelastning, reintall og klimatiske forhold på slakteuttaket. Dette har nødvendigvis begrenset omfanget av analysene som er blitt utført. Vi har blant annet ikke kunnet beregne i hvilken grad rovdyr reduserer slakteuttaket. Basert på analyser utført på svenske (Hobbs m.fl. 2012) og norske reindriftsdata (Tveraa m.fl. ms) forventer vi derimot ikke at dette påvirket våre konklusjoner med hensyn til effekten av rovdyr på bestandsutviklingen i reindriften. Basert på tidsseriene over reintall for hver av samebyene (Talma, Saarivuoma, Lainiovuoma og Talma, Figur 2) beregnet vi vekstraten, R t, som X t+1 X t hvor X t er log e av reintallet, N, ved tid t (Royama 1992). Figur 1: Oversikt over samebyene Talma (grønn), Saarivuoma (rød), Lainiovuoma (blå) og Könkämä (grå). Den sorte heltrukne linjen angir riksgrensen. Informasjon om antall ynglende gauper og jerv for perioden har vi fått fra Rovdata ( Nærmere informasjon om hvordan disse dataene er samlet inn og organisert finnes i Brøseth og Tovmo (2012) og i Tovmo og Brøseth (2012). Basert på hvor ynglingene er registrert, og med utgangspunkt i beiteområdene til de fire 2

3 samebyene i Norge (Figur 1) summerte vi hvor mange ynglende gauper og jerver som ble registrert hvert år og brukte dette som et mål på rovdyrbelastning. Dette er samme metodikk som er brukt tidligere for den svenske reindriften (Hobbs m.fl. 2012). Som informasjon om klimatiske forhold har vi innhentet informasjon om temperatur og nedbør fra bardufoss ( I tillegg har vi brukt satellittbasert informasjon om beitenes kvalitet basert på GIMMS3g data (se f.eks. Fensholt m.fl. 2013) og MODIS EVI data (Huete m.fl. 2002). GIMMS3g er relativt grove data som dekker områder på 8x8 km. Fordelen er at tidsserien dekker hele perioden hvor det er tilgjengelig data over den svenske reindriften. For denne tidsserien ekstraherte vi den høyeste verdien for NDVI fra to satellittscener i mai. NDVI gir et mål på mengden vegetasjon som er fotosyntetisk aktiv og gjenspeiler matilgangen for klauvdyr (se f.eks.pettorelli m.fl. 2005). MODIS EVI dataene oppgir informasjon om vegetasjonen på atskillig finere romlig skala (250m), men er kun tilgjengelig fra Det vil si samme tidsperiode som det finnes rovdyrdata fra. Basert på informasjon fra MODIS dataene har vi beregnet når det ble grønt om våren og kvaliteten på vegetasjonen. Mer informasjon om hvordan dette ble gjort finnes i Tveraa (2013). Maksimum NDVI i mai basert på GIMMS3g serien var nøye korrelert tidspunkt for når det ble grønt om våren basert på MODIS-data (r = -0.76, 95% konfidensintervall, C.I.: -0.86, -0.59). Vi presenterer derfor kun analyser basert på GIMMS3g serien som dekker hele tidsperioden. Basert på dataene som er beskrevet over brukte vi lineære miksede modeller (Pinheiro & Bates 2000) for å analysere dataene i to steg. Først undersøkte vi hvordan bestandsveksten for perioden var påvirket av reintetthet og klimatiske forhold. I denne analysen brukte vi temperatur og nedbørsdata fra Bardufoss og vegetasjonsdata fra GIMMS3gdataserien. Temperatur og nedbør hadde imidlertid lav prediktiv styrke og ble derfor fjernet fra modellen. I neste omgang undersøkte vi hvordan bestandsveksten for perioden var påvirket av reintetthet, klimatiske forhold og antall gauper og jerver som ynglet innenfor samebyene. Ettersom andre studier av rein har vist at det kan være forsinkede effekter av klimatiske forhold (Couturier m.fl. 2009, Tveraa m.fl. 2013), ønsket vi å inkludere beiteforholdene i foregående år (NDVI t-1 ) i analysene. NDVI i år t og t-1 viste seg å være korrelert (krysskorrelasjon = 0.51, 95%C.I.: 0.41, 0.62). Dette innebærer at det er vanskelig å skille effektene av NDVI i år t og t-1. Vi inkluderte derfor summen av de to prediktorene i analysene. Merk at inkluderingen av NDVI i år t-1 i analysene i begrenset grad påvirket analysene. Vi forklarte imidlertid en større andel av den årlige variasjonen i vekstrater over hele tidsperioden ( ) ved å bruke NDVI for år t-1 og år t framfor NDVI kun i år t. RESULTATER Felles for alle samebyene er en økning i reintallet siden Kraftigst vekst finner vi i Saarivuoma, hvor reintallet var nede i 5868 dyr i 2000 og deretter steg til dyr i Det utgjør en økning på 174%. Tilsvarende økte reintallet i Lainiovuoma med 97% fra 2000 til 2011, i Könkämä med 70% fra , og i Talma med 56% fra 2002 til 2011 (Figur 2). Tar vi utgangspunkt i størrelsen på sommerbeitene (inkludert arealer på svensk side av grensen) 3

4 Reintall Bestandstilvekst og tap i svenske samebyer innebærer det reintettheter i 2011 på 10.5, 6.9, 9.3 og 7.0 rein per kvadratkilometer i henholdsvis Könkämä, Lainiovuoma, Saarivuoma og Talma sameby. Figur 2: Oversikt over reintall for perioden for svenske samebyer med sommerbeiter i indre Troms. Som det fremgår av figur 2, har det vært stor grad av samvariasjon/synkronitet i reintallsutviklingen i de fire samebyene. Talma skiller seg noe fra Könkämä og Saarivuoma med hensyn vekstrater (Tabell 1). Stor grad av samvariasjon i reintall mellom samebyene kan tyde på at utenforstående forhold som f.eks. klima virker over alle samebyene Tabell 1: Samvariasjon (r) i reintall og vekstrate mellom svenske samebyer med sommerbeiter i indre Troms. Vekstrate Könkämä Lainiovuoma Saarivuoma Talma Könkämä Lainiovuoma Saarivuoma Talma Fjernmålingsdataene over tilgjengelig vegetasjon i mai for perioden viser stor variasjon mellom år. Lavest verdier ble mål i perioden , mens høyest verdier ble 4

5 registret i 2002, og i (Figur 3). Foruten stor variasjon mellom år, viser figuren stor grad av samvariasjon mellom de fire områdene (krysskorrelasjon = 0.87, 95% Konfidensintervall: ). Store klimatiske variasjoner mellom år, og liten variasjon mellom områder, er forhold som kan være med på å synkronisere reintallsutviklingen mellom de ulike områdene. Vi sjekket for om trenden i maksimum NDVI i mai har endret seg over tidsperioden og fant støtte for en økning fram til rundt 2002, med en påfølgende reduksjon (Davies test : p = 0.04, Figur 3) (Davies 1987, Muggeo 2013). Figur 3: Oversikt over maksimum NDVI målt i mai for perioden innenfor svenske samebyer med sommerbeiter i indre Troms. Høyeste verdi ble registrert i Laveste verdier ble registrert i Oransje stiplet linje angir trenden i maksimum NDVI over alle samebyene med et knekkpunkt rundt år Fram til dette tidspunktet økte maksimum NDVI. Etter 2002 har maksimum NDVI gått noe ned. Det har vært mellom 0 2 årlige ynglinger av gaupe innenfor for Saarivuoma sameby, mens det for de andre samebyene har vært mellom 0 1 årlige ynglinger (Figur 4). Det er ikke noe som tyder på noen stor grad av samvariasjon i antall gauper mellom områdene (krysskorrelasjon = 0.2, 95% C.I.: -0.24, 0.64). Det har vært mellom 0 5 årlige ynglinger av jerv innenfor samebyene (Figur 4). For Saarivuoma har det vært en økning på 1-2 ynglinger i perioden (r = 0.65, 95 % 5

6 C.I.: 0.012, 0.89), mens det for Talma har det vært en nedgang på 1-2 ynglinger (r= -0.68, 95% C.I.: -0.90, -0.18) i denne tidsperioden. Figur 4: Oversikt over antall årlig ynglende gaupe og jerv i perioden på sommerbeitene til svenske samebyer med sommerbeiter i indre Troms. Vekstraten i reinflokkene var negativt relatert til reintallet, og positivt knyttet til beitetilgangen (NDVI) om våren (Tabell 2, Figur 5). Dette gjaldt både for perioden , og den mer avgrensede perioden , hvor det også er tilgengelig informasjon om ynglebestandene av gaupe og jerv. Vekstratene økte med økende antall gaupeynglinger. En slik positiv effekt kan ikke forklares biologisk, og skyldes trolig samvariasjon med andre forhold som vi ikke har vært i stand til å korrigere for. Vi kan trolig likevel slå fast at antall gaupeynglinger ikke har vært avgjørende for bestandsveksten i reinflokkene. Antall jerveynglinger var negativt relatert til vekstratene, men effekten var svak og hadde ingen statistisk signifikant innvirkning på vekstratene. Ved å sammenligne de standardiserte koeffisientene, ser vi at reintallet var ca 23 ganger viktigere for vekstraten enn antall jerveynglinger, mens variasjon i beitetilgang var ca. 6.5 ganger viktigere for vektstraten enn antall jerveynglinger (Tabell 2). 6

7 Figur 5: Sammenhengen (A) reintall og (B) NDVI og vekstrate for perioden for svenske samebyer med sommerbeiter i indre Troms. 7

8 Tabell 2: Modellert effekt av reintall, NDVI, gaupe og jerv på vekstraten (bestandsutviklingen) innenfor svenske samebyer med sommerbeiter i indre Troms. Kunnskap om antallet jerve- og gaupeynglinger er først tilgjengelig fra og med Vi har derfor analysert den årlige variasjonen i vekstrater uten ( ) og med ( ) rovdyr som prediktorvariabler. Responsvariabel Prediktorvariabel β s.e. p R t ( ) Intercept R t ( ) Abundansmodell 1 Reintall (log e ) NDVI Tilfeldig faktor: sameby Variasjon (sd) mellom samebyer Variasjon (sd) innen samebyer Korrelasjonsstruktur, AR (1): Intercept Reintall (log e ) <0.001 NDVI Tilfeldig faktor: sameby Variasjon (sd) mellom samebyer Variasjon (sd) innen samebyer 0.07 Korrelasjonsstruktur, AR (1): Prediktorer som ble forkastet: Gaupe Jerv Standardisert modell 2 Intercept Reintall (log e ) <0.001 NDVI Jerv Gjelder analyser på ikke-transformerte data. 2 Gjelder analyser hvor hver av prediktorene ble skalert ved å trekke fra gjennomsnittet for variablene og dele på standardavviket slik at estimatene er direkte sammenlignbare. 8

9 DISKUSJON Hovedfunnet i denne sammenstillingen er at den årlige variasjonen i vekstraten i bestandene primært kan forklares av variasjon i reintall og beitetilgangen om våren. I perioden var det en betydelig vekst i reintallet i alle de 4 svenske samebyene med sommerbeiter i indre Troms. Spesielt stor har økningen vært siden kollapsen i forbindelse med den vanskelige vinteren i 1999/2000 hvor det totale reintallet har økt fra ca til dyr. Resultatene tyder på at denne veksten i reintall er den faktoren som har den største negative effekten på produktiviteten til samebyene. Tilgjengeligheten av grøntbeiter om våren varierer betydelig mellom år. I tillegg var det trender i denne variabelen. I perioden 1994 til 2002 var det en økning i tilgjengeligheten av grøntbeiter om våren, mens det etter 2002 har vært en gradvis reduksjon. Den siste tids reduksjon har nok i tillegg til høye reintall bidratt til redusert produktivitet de siste 10 år. Høyt reintall og lite frisk vegetasjon tilgjengelig i mai synes å være langt viktigere enn antallet ynglende jerver for reintallsutviklingen i samebyene. Vi fant ingen støtte for at variasjon i antall familiegrupper av gaupe påvirket reintallsutviklingen i samebyene negativt. Reintallsøkningen fra ca til dyr i perioden tilsvarer en økning på 77%. Til sammenligning økte reintallet i Øst-Finnmark fra ca dyr (74%) og i Vest-Finnmark fra ca til dyr (68%) fra reindriftsåret 2000/ /2012. Dette tilsvarer at de svenske samebyene i 2011 hadde 8.4 rein per kvadratkilometer på sommerbeitene, mens den gjennomsnittlige tettheten på sommerbeitene i Kautokeino var på 7.0 rein per kvadratkilometer i driftsåret 2011/12. Tilsvarende tall for Karasjok var 6.7 rein per kvadratkilometer. Tettheten av rein på sommerbeitene i indre Troms er altså per i dag høyere enn på sommerbeitene i Karasjok og Kautokeino reinsogn. Volumet av svensk rein i Troms er betydelig også målt mot de knapt reinene som reindriftsutøverne i Troms hadde fordelt utover kvadratkilometer med helårsbeiter ved utgangen av reindriftsåret 2011/12. Reindriftsdataene som ligger til grunn for sammenstillingen som vi har gjort er begrenset til reintall om vinteren etter at slaktedyr er tatt ut. Vi manglet informasjon om slakteuttak og slaktevekter. Dette er data som det opplagt ville vært interessant å se opp 9

10 mot reintallsøkningen som har vært. Data på slakteuttak vil bidra med informasjon om hvordan reintallsutviklingen er påvirket av slakteuttak. Gitt den store bestandsveksten må imidlertid slakteuttaket ha vært begrenset og forventes derfor å ha hatt liten innvirkning på vekstratene (Tveraa m.fl. 2007). Tilsvarende vil informasjon om slaktevekter kunne belyse hvordan variasjon i reintall og klima påvirker vektutvikling. Generelt lavt slakteuttak åpner imidlertid for stor grad av selektivt slakteuttak. Dette kan resultere i at slaktevektene i begrenset grad gjenspeiler den årlige variasjonen i vektene på reinen i samebyene. Denne usikkerheten kunne håndteres ved å veie et utvalg av individmerket rein om våren og høsten slik at reines vektutvikling på individnivå er kjent. Den kraftige økningen i reintall, særlig i Saarivuoma sameby etter 2000, åpner muligens for å stille spørsmålstegn med kvaliteten på reintallsdataene. Dette er også usikkerhet som kan håndteres gjennom at et utvalg av reiner i de ulike samebyene individmerkes (Hobbs m.fl. 2012). Vi fant at tilgangen på frisk vegetasjon i mai økte fra 1994 og fram til 2002 for deretter å avta fram til Det finnes etter hvert mye dokumentasjon på at klimaet er i endring og at dette påvirker dyre- og plantelivet (Post m.fl. 2009). Et varmere klima og en lengre vekstsesong kan forklare at utbredelsen av kratt øker i tundraområder (Sturm 2010, Sturm m.fl. 2001). Samtidig kommer det rapporter på at et endret klima fører til at boreale skoger blir brunere som en følge av tørke og hyppigere skogbranner (Goetz m.fl. 2005), og at insektsutbrudd i nordlige bjørkeskoger skjer oftere (Jepsen m.fl. 2009). Samtidig er det godt dokumentert av rein i stor grad påvirkes av klimatiske forhold (Aanes m.fl. 2002, Hansen m.fl. 2011, Helle & Kojola 2008, Pettorelli m.fl. 2005, Tveraa m.fl. 2013). Gitt disse endringene, og de kjente effektene av klimatiske forhold på produksjon og tap hos rein, er det opplagt at klimatiske forhold må kontrolleres for når tap skal forstås. Tradisjonelt er det tapene mellom fødsel og merking som rapporteres å være størst, og primært er det rovdyr som anses som den viktigste direkte dødsårsaken. Dette er et syn som også støttes av tilgjengelig forskning (oppsummert i Linnell m.fl. 1995). Forskningen har imidlertid vist at andre forhold slik som ugunstige klimatiske forhold og høye dyretettheter er viktige bakenforliggende årsaker. Basert på studier utført i Norge, er det vist at sein vår og liten tilgang på friske beiter om våren kan ha stor innvirkning på simlenes evne til å fostre opp kalv (Tveraa m.fl. 2003), hvor stor kalvene blir om høsten (Pettorelli m.fl. 2005, Tveraa m.fl. 2013), og bestandsutviklingen i det påfølgende året. Med sein vår og liten tilgang på 10

11 grøntbeiter øker også det omsøkte tapet av rein til rovdyr (Tveraa m.fl. 2013, Tveraa m.fl. ms). Det er derfor ikke tilstrekkelig å observere hvor stor andel av kalvene som blir drept av rovdyr (Griffin m.fl. 2011, Tveraa m.fl. 2003). Utfordringen er å benytte metoder som gjør det mulig å kvantifisere hvor stor andel av tapet som skyldes rovdyr og hvor stor andel av tapet som skyldes matmangel som en følge av tetthetsavhengighet og ugunstige klimatiske forhold. I tillegg til det svenske studiet som vi refererte til i innledningen (Hobbs m.fl. 2012), er det gjort et studium i Norge (Tveraa m.fl. 2013, Tveraa m.fl. ms) hvor effekten av gaupe og jerv på tapene i reindriften er kvantifisert. Med bakgrunn i reineiernes rapporter om tap, ble det estimert et tap på 68 kalver og 8 voksne rein for hver ynglende gaupe og 65 kalver og 5 voksne rein for hver ynglende jerv. Fordelen med studiene som beregner tap med bakgrunn i reineiernes rapporter om tap, eller slakteproduksjon, er at de fanger opp tapet som skjer gjennom hele året. Dette er vanskelig å få til i studier som benytter radiotelemetri. Blant annet er det i radiotelemetristudier vanskelig å dokumentere tapene mellom fødsel og merking, som ofte er det største tapet, med mindre kalving foregår i hegn (Tveraa m.fl. 2003). Kalving i hegn kan i seg selv påvirke tapsomfanget (Ballesteros m.fl. 2013), men er vanskelig å skille fra effekten av tilleggsfôring med mindre man bruker en eksperimentell tilnærming med ett krysset design (Fauchald m.fl. 2004). En attraktiv egenskap med telemetristudier er at de effektivt kan kvantifisere additivt og kompensatorisk tap, samt den relative betydningen av ulike rovdyr. Dette krever dog at studiene gjennomføres over flere år, og i områder med ulik rovdyr belastning (Griffin m.fl. 2011). Et alternativ til telemetritilnærmingen over, er bruk av proximity-teknologi tilsvarende den som tidligere er brukt i det svenske bjørnepredasjonsprosjektet (Karsson m.fl. 2012). Dette gjør at tap av små kalver, rett etter fødsel, kan detekteres gjennom å studere atferden til predatoren. Utfordringen ligger i at alle rovdyr i et område må merkes dersom alt tap på grunn av predasjon skal fanges opp. Per i dag finnes det heller ikke teknologi som gjør det mulig å merke små rovdyr som gaupe og jerv, og det er uklart hvorvidt det vil være mulig å spore atferdsendringer hos jerv etter at den har tatt kalv. I tillegg krever slike studier gode kontrollgrupper som gjør det mulig å beregne forskjellen i overlevelse mellom reiner som har vært utsatt for predasjon og for reiner som har vært skjermet mot predasjon. 11

12 KONKLUSJON OG ANBEFALING Dataene som er lagt fram i denne rapporten viser at negativ bestandsvekst over de siste årene i de undersøkte samebyene ikke kan forklares ut ifra kjente rovdyrforekomster på Norsk side av grensen. Derimot viser tallmaterialet at negativ tetthetsavhengighet, som en følge av reintallsøkning siden 2000, og en negativ utvikling i beitetilgangen om våren, siden 2002, kan forklare den negative trenden i kalvetilgang som reineierne rapporterer. Redusert fruktbarhet og økt dødelighet hos kalver er noen av første demografiske responsene som observeres når klauvdyr opplever ressursbegrensning (Gaillard m.fl. 1998, Gaillard m.fl. 2000). For å snu denne negative utviklingen, hvor reintallet, og trolig også kalvetilgangen, varierer i takt med klimatiske forhold, må det høstes så mye at reintallet holdes stabilt og på et lavere nivå enn hva som nå er tilfelle. Nøyaktig hvor mye som bør høstes, og hvor mye ned reintallet bør justeres er det vanskelig å si noe sikkert om med bakgrunn i det tilgjengelige tallmaterialet. Fra tidligere studier vet vi imidlertid at vektene på voksne simler bør opp på rundt 75 kg for å optimalisere produksjonen og for å unngå klimasårbarhet (Lenvik 2005, Tveraa m.fl. 2013). For å holde reintallet stabilt, tilsier dagens kunnskap at i størrelsesorden % av kalvene bør slaktes årlig (Tahvonen m.fl. 2014, Tveraa m.fl. 2013). I et område hvor vinterbeitene er slitt som en følge av høyt beitetrykk, eller hvor vinterbeitene er begrenset, er det viktig at reintallet reguleres ned til et nivå som gjør at reinen unngår stort vekttap gjennom vinteren, ettersom det vil virke negativt inn på produktiviteten (Bårdsen m.fl. 2008). Ett annet moment relatert til slitte vinterbeiter, er at det kan ta lang tid før lavressursene bygger seg opp igjen (Kumpula m.fl. 2000, Tahvonen m.fl. 2014, Tømmervik m.fl. 2004). Nøyaktig hvor lang tid dette tar, vil avhenge av hvor langt ned man tar reintallet i en restitusjonsfase, men et sted mellom år synes å være realistisk basert på tidligere erfaringer. Dårlige vinterbeiter, vil dermed kunne hemme produktiviteten i reinflokkene over lang tid (Kojola m.fl. 1995). For å finne ut om det er vinter- eller sommerbeitene som er flaskehalsen for den svenske reindriften i indre Troms, og nøyaktig hvilken simlevekt som er optimal med hensyn på å maksimere produktiviteten vil kreve innsamling av mer detaljerte data enn det som er tilgjengelig i dag. For å undersøke dette er det vår anbefaling at man følger individmerkede rein som veies om våren og om høsten, og hvor kalvetilgangen registreres under merking over noen år. Hvis kunnskapen som genereres gjennom et slikt studium utnyttes av utøverne, vil produktiviteten kunne økes betydelig (Lenvik 2005). 12

13 REFERANSER Aanes, R., Sæther, B.-E., Smith, F. M., Cooper, E. J., Wookey, P. A. & Øritsland, N. A The Arctic Oscillation predicts effects of climate change in two trophic levels in a high-arctic ecosystem. - Ecology Letters 5 (3): Ballesteros, M., Bårdsen, B. J., Fauchald, P., Langeland, K., Stien, A. & Tveraa, T Combined effects of longterm feeding, population density and vegetation green-up on reindeer demography. - Ecosphere 4 (4): art45. Brøseth, H., Tovmo, M. & Andersen, R Yngleregistreringer av jerv i Norge i 2012 NINA Rapport, Trondheim. s Bårdsen, B. J., Fauchald, P., Tveraa, T., Langeland, K., Yoccoz, N. G. & Ims, R. A Experimental evidence of a risk-sensitive reproductive allocation in a long-lived mammal. - Ecology 89 (3): Couturier, S., Côté, S. D., Otto, R. D., Weladji, R. B. & Huot, J Variation in Calf Body Mass in Migratory Caribou: The Role of Habitat, Climate, and Movements. - Journal of Mammalogy 90 (2): Davies, R. B Hypothesis testng when a nuisance parameter is present only under alternative -Biometrica 74: Fauchald, P., Tveraa, T., Henaug, C. & Yoccoz, N Adaptive regulation of body reserves in reindeer, Rangifer tarandus: a feeding experiment. - Oikos 107 (3): Fensholt, R., Rasmussen, K., Kaspersen, P., Huber, S., Horion, S. & Swinnen, E Assessing Land Degradation/Recovery in the African Sahel from Long-Term Earth Observation Based Primary Productivity and Precipitation Relationships. - Remote Sensing 5 (2): Gaillard, J.-M., Festa-Bianchet, M. & Yoccoz, N. G Population dynamics of large herbivores: variable recruitment with constant adult survival. - Trends in Ecology and Evolution 13 (2): Gaillard, J.-M., Festa-Bianchet, M., Yoccoz, N. G., Loison, A. & Toïgo, C Temporal variation in fitness components and population dynamics of large herbivores. - Annual Review in Ecology and Systematics 31: Goetz, S. J., Bunn, A.G., Fiske, G. J. & Houghton, R. A Satellite-observed photosynthetic trends across boreal North America associated with climate and fire distrurbance. - PNAS 102: Griffin, K. A., Hebblewhite, M., Robinson, H. S., Zager, P., Barber-Meyer, S. M., Christianson, D., Creel, S., Harris, N. C., Hurley, M. A., Jackson, D. H., Johnson, B. K., Myers, W. L., Raithel, J. D., Schlegel, M., Smith, B. L., White, C. & White, P. J Neonatal mortality of elk driven by climate, predator phenology and predator community composition. - Journal of Animal Ecology 80 (6): Hansen, B. B., Aanes, R., Herfindal, I., Kohler, J. & Saether, B. E Climate, icing, and wild arctic reindeer: past relationships and future prospects. - Ecology 92 (10): Helle, T. & Kojola, I Demographics in an alpine reindeer herd: effects of density and winter weather. - Ecography 31 (2): Hobbs, N. T., Andren, H., Persson, J., Aronsson, M. & Chapron, G Native predators reduce harvest of reindeer by Sámi pastoralists. - Ecological Applications 22: Huete, A., Didan, K., Miura, T., Rodriguez, E. P., Gao, X. & Ferreira, L. G Overview of the radiometric and biophysical performance of the MODIS vegetation indices. - Remote Sensing of Environment 83 (1-2): Jepsen, J. U., Hagen, S. B., Hogda, K. A., Ims, R. A., Karlsen, S. R., Tommervik, H. & Yoccoz, N. G Monitoring the spatio-temporal dynamics of geometrid moth outbreaks in birch forest using MODIS- NDVI data. - Remote Sensing of Environment 113 (9): Karsson, J., Støen, O.-G., Segerström, P., Stokke, R., Persson, L.-T., Stokke, L.-H. & Persson, S Björrnpredation på ren og potentiella effekter av tre förebyggande åtgärder. Rapport fra Viltskadesenteret, Grimsö, Sverige. 56 s. Kojola, I., Helle, T., Niskanen, M. & Aikio, P Effects of lichen biomass on winter diet, body mass and reproduction of semi-domesticated reindeer (Rangifer t. tarandus) in Finland. - Wildlife Biology 1 (1): Kumpula, J., Colpaert, A. & Nieminen, M Reproduction and productivity of semidomesticated reindeer in northern Finland. - Canadian Journal of Zoology 76 (2): Kumpula, J., Colpaert, A. & Nieminen, M Condition, potential recovery rate, and productivity of lichen (Cladonia spp.) ranges in the Finnish reindeer management area. - Arctic 53 (2):

14 Lenvik, D Utviklingen av bærekraft i reindriften i Trøndelag og Jotunheimen - "Rørosmodellen". 1. Jord og gjerning. Norsk Landbruksmuseum, Ås. s Linnell, J. D. C., Aanes, R. & Andersen, R Who killed Bambi? The role of predation on neonatal mortality of temporate ungulates. - Wildlife Biology 1 (4): Muggeo, V. M. R Package 'segmented', Pettorelli, N., Weladji, R. B., Holand, O., Mysterud, A., Breie, H. & Stenseth, N. C The relative role of winter and spring conditions: linking climate and landscape-scale plant phenology to alpine reindeer body mass. - Biology Letters 1 (1): Pettorelli, N., Vik, J. O., Mysterud, A., Gaillard, J. M., Tucker, C. J. & Stenseth, N. C Using the satellitederived NDVI to assess ecological responses to environmental change. - Trends in Ecology & Evolution 20 (9): Pinheiro, J. C. & Bates, D. M Mixed-Effects Models in S and S-PLUS. - Springer Verlag, New York. Post, E., Forchhammer, M. C., Bret-Harte, S., Callaghan, T. V., Christensen, T. R., Elberling, B., Fox, A. D., Gilg, O., Hik, D. S., Høye, T. T., Ims, R. A., Jeppesen, E., Klein, D. R., Madsen, J., McGuire, A. D., Rysgaard, S., Schindler, D. E., Stirling, I., Tamstorf, M. P., Tyler, N. J. C., van der Wal, R., Welker, J., Wookey, P. A. & Schmidt, N. M. A., P Ecological dynamics across the Arctic associated with recent climate change. - Science 325 (5946): Royama, T Analytical population dynamics. Usher, M. B., red. Population and Community Biology Series. - Chapman & Hall, London. Sturm, M Arctic plants feel the heat. - Scientific American May 2010 Issue Sturm, M., Racine, C. & Tape, K Climate change - Increasing shrub abundance in the Arctic. - Nature 411 (6837): Tahvonen, O., Kumpula, J. & Pekkarinen, A.-J Optimal harvesting of an age-structured, two-sex herbivore plant system. - Ecological Modelling 272 (0): Tovmo, M. & Brøseth, H Antall familiegrupper, bestandsestimat og bestandsutvikling for gaupe i Norge i NINA Rapport. - NINA, Trondheim. Tveraa, T., Stien, A. & Brøseth, H. ms. The role of predation and food limitation on claims for compensation, reindeer demography and population dynamics. Tveraa, T., Fauchald, P., Henaug, C. & Yoccoz, N. G An examination of a compensatory relationship between food limitation and predation in semi-domestic reindeer. - Oecologia 137: Tveraa, T., Stien, A., Bårdsen, B. J. & Fauchald, P Population densities, vegetation green-up, and plant productivity: impacts on reproductive success and juvenile body mass in reindeer. - PLoS ONE 8: e Tveraa, T., Fauchald, P., Yoccoz, N. G., Ims, R. A., Aanes, R. & Høgda, K. A What regulate and limit reindeer populations in Norway? - Oikos 116 (4): Tveraa, T., Ballesteros, M., Bårdsen, B.-J., Fauchald, P., Lagergren, M., Pedersen, E. & Stien, A Beregning av produksjon og tap i reindriften NINA Rapport. 36 s. Tømmervik, H., Johansen, B., Tombre, I., Thannheiser, D., Høgda, K. A., Gaare, E. & Wielgolaski, F. E Vegetation Changes in the Nordic Mountain Birch Forest: the Influence of Grazing and Climate Change. - Arctic, Antarctic, and Alpine Research 36 (3):