Fjellpionerer med skisseblokk

Transkript

1 Fjellpionerer med skisseblokk Lena Fauske og Øyvind S. Bruland Art does not reproduce the visible rather it makes visible Paul Klee I diktningen har fjellet stått som symbol på Norge og det nasjonale. I 1814 lovet Eidsvollsmennene å være «enig og tro til Dovre faller». Sommeren 1822 reiste Johannes Flintoe over fjellet fra Sogn og malte «Sæterliv under Skakastølstindene». Men her er fjellene malt som kulisse i bakgrunnen, mens det er folkelivet på setervollen som står i forgrunnen. Opplysningtiden bar med seg en slags fjellskrekk. Henrik Wergeland dro over Sognefjellet i 1832 og så på fjellet som himmelstormende og urokkelig. Naturen omtalte han som ørken og likkiste. Ved synet av Skagastølstindene uttalte han: «Ha, en Skræks og Dødens Throne! Sorte Tinder tre». Lenge etter at Rousseau hadde lansert sine romantiske vyer om å vende tilbake til naturen, sto nasjonalromantikken for døren også i Norge. Idrettsbevegelsen oppsto etter 1850 og på denne tiden entret også klatrerne scenen. Ved dette ble prestasjoner, ekspedisjoner og polarforskning satt i fokus. Da Nansen gikk alene på ski fra Bergen til Oslo var det åpenbart ikke for å se på utsikten. Det å søke utfordringer ligger dypt i oss mennesker ønsket om å strekke seg stadig lengre, drømmen om å nå stadig høyere. Med vågemotets ånd som drivkraft gjenoppdaget fjellpionerene fjellandet Norge de skapte en «Nasjonal Identitet». De klatret, tegnet, malte, skrev og de diktet. De gikk foran, var nyskapende og veivisere. Gjennom sin kunst og sine skriftlige beretninger har de åpnet blikket, inspirert og vekket drømmen hos de mange som senere har fulgt i deres fotspor. Vi har valgt ut fem personer som har evnet å feste sine blikk for fjell til lerretet og samtidig satt spor etter seg som pionerer i den norske fjellheimen. Vitenskap og eventyr Sommeren 1820 greide de to Christiania-studentene Christian Peter Bianco Boeck og Baltazar Mathias Keilhau ( ) å komme til topps på Falketind. Dette er den første alpine topp som ble besteget i Norge og er i ettertid fortsatt beskrevet som en dristig bestigning. Det var forskertrangen som drev dem, men de var også eventyrere. Med sin ungdommelige djervhet søkte de det nye og ukjente. Dette skjedde mer enn et halvt hundre år før bemidlede engelskmenn og dansker ledet an i erobringen av Jotunheimens tinder. Førstebestigningen av Falketind åpnet samtidig et nytt fjellområde som kun reinsjegere, fiskere og fekarer hadde kjent til, mens «den dannedes, Videnskapsmannens, Forestillinger om den Trakt var i høieste Grad uklare». «Det høres noget utrolig ut, men det er dog sant: Der fandtes endnu, da man skrev det Herrens Aar 1820, i det søndenfjeldske Norge, i kun faa Miles Afstand fra Havet og fra de store Kommunikationsforbindelser med det vesten- og nordenfjeldske, et stykke land af Kvadtratmiles Udstrekning, til hvilket den civiliserede Verden ikke havde meget større Kjendskap end f.ex. til Ny-Holland, Patagonien og det indre af Afrika, det vil sige Jordens mindst bekjendte Landstækninger». Det var embetsverket og borgerskapet som gjennom Keilhaus artikkel og skisser fikk kjennskap til dette hittil «ukjente» fjellparti. Viktige oppdagelser er ofte gjenoppdagelser; det å se ting med nye øyne, formidle og gjøre det nye kjent for andre. Denne oppdagelsen ble beskrevet i Budstikken i Artikkelen «Nogle Efterretninger om et hidtil ukjent Stykke af det søndefjeldske Norge» vakte betydelig oppsikt. Keilhau foreslo her å gi fjellområdet navnet Jotunfjeldene. Senere ble det forandret til Jotunheimen av Aasmund Olavsson Vinje. Keilhau var prestesønn, akademiker og ble senere professor i geologi. Det var han som skrev det meste 145

2 Ill. 36. Mohn, Emanuel, Smørstab-brøen sæt fra Sognefjeld. 13 aug.1884 Tegning, gjengitt som særtrykk i Den Norske Turistforening årbok 1885 fra turen «Jotunheimens oppdagelse i 1820». Underveis dokumenterte han også alt han så. Han nedtegnet fjellområdet så godt det lot seg gjøre og gjorde kartskisser av det uoppdagede området. Han samlet bildene han malte i en akvarellsamling som han senere utga og tilegnet sin turvenn Boeck. Keilhau vendte kun en gang senere tilbake til Jotunheimen. Her forsøkte han å bestige Galdhøpiggen men måtte snu nær målet grunnet uvær. Stedet fikk navnet Keilhaus topp. Kampen om Skagastølstind Emanuel Mohn ( ) var en sann friluftsentusiast og romantiker, skribent og tegner. Han kom fra Bergens velstående borgerskap og utdannet seg til filolog i Christiania. Der kom han i kontakt med blant annet Ernst Sars, Aasmund Olavsson Vinje og Hagbart Berner. Målsaken, venstrepolitikk, nasjonsbygging og ikke minst fjellturer forenet, og hver fredag var det heftige diskusjoner i Studentersamfundets restaurant. Fra Mohn s mange turer i Jotunheimen kom det tallrike artikler i Turistforeningens årbøker, dels også med hans egne illustrasjoner. De passet perfekt med tidens nasjonalromantiske strømninger. Stilen var personlig og preget av en enorm begeistring. Artiklene vakte stor interesse og gjorde at han snart fikk et ry som Norges fremste fjellsportsmann og den første Jotunolog. Paradoksalt nok ble det en engelskmann som skulle få tittelen Norsk Tindesports Far. Etter at Mohn i 1874 hadde besteget nordre Dyhaugstind møtte han William Cecil Slingsby ( ) på dampbåten tilbake til Bergen. De fant hverandre umiddelbart. Slingsby var en rikmannssønn med familie av skandinavisk opprinnelse. Han var midt i tyveårene, sterk og med en voldsom erobrertrang. Etter brevveksling gjennom to vintre møttes Mohn og Slingsby igjen 8. juli En lang reise med karjol tok dem fra hovedstaden opp til Bygdin der de hadde avtalt å treffe den lokale kjentmann Knut Lykken. Han skulle være fører for sommerens store felttog mot tindene. I løpet av fem dager lyktes de med fem førstebestigninger på veien vestover mot Hurrungane og Store Skagastølstind (Storen). Tidlig om morgenen 21. juli startet de fra Vormeli dypt nede i Utladalen. Dagen før hadde Mohn vært den første på toppen av Gjertvasstind, men Storen ble for heftig! Etter en strabasiøs tur over bratte snøfonner og opp brefall var Lykken og Mohn helt utmattet. De ble stående igjen i det som senere har fått navnet Mohn s Skar. Dette tente Slingsby. Han var allerede en fullbefaren klatrer og var villig til å ta risiko. Han ga seg i vei alene opp eggen og kom til topps. Mohn spurte etterpå om Slingsby følte seg stolt, men fikk til svar at han skammet seg dypt. Det han hadde gjort var uforsvarlig og slik soloklatring var alt for farlig. Da Norsk Tindeklub ble etablert i 1908 var Slingsby selvskreven som æresmedlem i klubben. Oktober samme høst holdt Emanuel Mohn et foredrag i Det Norske Studentersamfund om Slingsby s bestigning av Store Skagastølstind. Han proklamerte at nordmenn enda ikke var modne for slik fjellklatring, og at fjell som Storen lå utenfor vår rekkevidde. I salen 146

3 Ill. 37. Petersen Harald, Store Skagastølstind x 75 cm. Olje på lerret. Norsk Tindeklubb satt en tilhører som mente at dette gikk på den nasjonale æren løs. Landskapsmaleren Harald Petersen ( ) følte seg krenket som nordmann. Allerede året etter dro han alene til fjells. Han fikk imidlertid ingen med seg som muliggjorde et taulag opp den bratte breen til Mohn s Skar. Opprinnelig hadde han satt seg fore å gå Slingsby s rute «steg for steg». Han måtte endre sin plan og prøvde sin egen vei, men mislyktes. Fra Bandet kløv han djervt oppover svaene. Etter å ha passert Hjørnet og Galleriene var han nær ved å omkomme i et fall ut mot sørveggen. Hatten hans svevet ned stupet, mens han selv så vidt stoppet i fallet, klemt mot et steinfremspring. Allerede neste år var han tilbake. Knut Lykken hadde latt seg overtale til å bli med som kjentmann, og ved hans erfaring kom de opp til Mohn s Skar. Men, avtalen var på forhånd klar. Ikke ett skritt videre for fjellbonden. Petersen klatret alene videre og fulgte omtrent den samme veien opp som Slingsby. Lommetørklet til engelskmannen tok han med fra toppvarden som trofé, og senere sendte han dette sammen med et brev til Slingsby. Vi vet lite om hva Harald Petersen ellers har gjort av bestigninger i fjellet. Men for sin bragd på Storen, ble han i 1909 innbudt medlem i Norsk Tindeklub. Mohn hadde fått mange negative reaksjoner på at han hadde latt en utlending få æren av å bli førstemann på Store Skagastølstind. Det ble ikke bedre av Petersen s triumf. Mohn sluttet etter hvert å skrive i Turistforeningens årbok med setningen: «Hermed 147

4 Ill. 38 a,b. Slingsby, William Cecil, Fra Hurungene årene Akvarell og tegning. Tilh. Slingsbystiftelsen, Klingenberg hotell v.dir. Erling Eggum slutter jeg mine skildringer fra Jotunheimen til årbogen, rimeligvis for bestandig». Kritikken for manglende mot tok han angivelig meget tungt, og de siste årene av sitt liv var Mohn dypt deprimert. Barske glæder Peter Wessel Zapffe ( ) var filosofen, humoristen og tindebestigeren som skrev sin juridiske embetseksamen på vers. I studietiden i Oslo ble han kjent med Arne Næss og lærte seg fjellklatring på Kolsås. Vel tilbake i sin fødeby Tromsø gjennomførte han blant annet mer en 20 førstebestigninger. Zapffe ble en markant person i klatre-norge med sine mange og litterære bidrag og humoristiske tegninger. I sin omtale av fjellklatring sa han: «en sport for enkeltmennesker, for originaler og outsidere. En sport som forholder seg til anden sport som champagne til bokøl, og som allerede av den grund er uskikket som folkesport i Norge. Og hvem kan for alvor tænke paa aa anbringe det brede lag paa steder hvor der snaut er plads til en eneste søkende sjæl?» Zapffe regnes blant eksistensfilosofene og var blant annet inspirert av Arthur Schopenhauer s filosofiske pessimisme. I sin doktoravhandling formulerte han det som skulle bli en livslang innsikt. Ideen om at mennesket er overutviklet i forhold til de omstendighetene de lever under og derfor ikke passer inn i naturen. De har derfor ingen mulighet til å få tilfredsstilt sitt behov for en overordnet rettferdighet i tilværelsen og mening med livet. Hans perspektiv på klatring kan kanskje sees i lys av dette. Arne Næss har gjengitt følgende om Zapffes perspektiv: «Klatring er meningsløst som livet selv, sa han, men det distraherer oss utmerket». Zapffe er særlig kjent for sine klatrelitterære beskrivelser. I flere essays og fortellinger beskriver han spissfindig og humoristisk sine eskapader i naturen. Hans essay «Stetind» ble første gang trykket i Turistfor - eningens årbok av Fjellet omtales her som gigant, titan, majestet og helveteshorn: «en ambolt hvorpå gudene kan hamre». Selveste Slingsby hadde i 1904 mislyktes i sitt forsøk på å førstebestige Stetind: «The ugliest mountain I ever saw. There is nothing like it in the world». Det var et bilde tatt av tinden i 1904 som var den utløsende årsak til at den norske klatretrioen 148

5 Ill. 39. Zapffe, Peter Wessel, Piggtind Utg. av Universitetsbiblioteket i Tromsø Schjelderup, Bryn og Rubenson, som de første, besteg Stetind 30. juli I boken «Barske glæder» fra 1969 finner vi flere av Zapffe s essay samlet, blant annet «Stetind» og en utvidet, tidligere ikke trykket versjon av «Fire Korstog til Piggtind». Dette er fortellinger som i dag er å regne som klassikere og som har åpnet den nord-norske fjellverden. Zapffe har gjennom sine tekster forenet nordnorsk humor med en sann intellektuels klare tanke og skarpe penn. Han kom selv aldri opp på Piggtind, tross sine fire forsøk på å vinterbestige toppen første gang, julen Toppen ble først vinterbesteget i Zapffe var skeptisk til alt som smakte av å være organisert og kjent som en einstøing. Hans første søknad om medlemskap i Norsk Tindeklub ble formet nærmest som en antisøknad hvor han ironiserte over og tonet ned sine klatrebedrifter. Hans søknad ble avslått, men han takket senere ja til invitasjonen som innbudt medlem i klubben. Forresten er tindebestigning slet ikke «sport». Den er dionysisk livsbekreftelse. Den er menneskekrypets møte med vredesrynkene i jordens ansigt. En Dante-færd langs Infernos kjæver, et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet. P.W. Zapffe Kilder/Litteratur Den Norske Turistforenings årbøker: 1876, 1878, 1928,1933, Norsk Tindeklub. Norsk Fjeldsport: 1914, 1948, 1958, Oslo. Giverholt, Helge Jotunheimens Erobring. Oslo: Cappelen. Johnsen, Ben Jotunheimens Stortopper. Oslo: Universtitetsforlaget. Grimeland, Geir En historie om klatring i Norge, Oslo: Fagbokforlaget. Zapffe, Peter Wessel Barske glæder og andre temaer fra et liv under åpen himmel. Oslo: Gyldendal. 149