SYDVESTEN. Av innholdet: Landsmøte i LLH Postkort fra Lauperak Bjerkreimsfana Nedstrand bygdemuseum Suldalskjelda

Transkript

1 SYDVESTEN LOKAL- OG SLEKTSHISTORISK MAGASIN FOR ROGALAND Kr 30,- NR ÅRGANG Av innholdet: Landsmøte i LLH Postkort fra Lauperak Bjerkreimsfana Nedstrand bygdemuseum Suldalskjelda

2 SYDVESTEN Lokal- og slektshistorisk magasin for Rogaland ISSN Utgitt av: Rogaland Historieog Ættesogelag Opplag 4000 Adresse: Bergelandsgt. 30, 4012 Stavanger Tlf E-post: Kontonr Organisasjonssekretær: Tove Solli Redaksjon: Tove Solli (ansv.) tlf Dagfinn Silgjerd Tlf Åse Kristine Meling Kristensen Tlf Walter Husebø Tlf Åpningstider: Man, tir, tor, fre. Kl Ons Statsarkivets lesesal: Man, tir, tor, fre. Kl Ons Neste Sydvesten kommer: uke Frist for innlevering til: Sydvesten nr er mandag 16. januar. Da min mor døde i 2006, hadde hun et fotoalbum. Det ble mitt, og det har jeg kost meg med mange ganger. Albumet inneholder stort sett bilder fra etter 2. verdenskrig (hun var født i 1937), og de skiller seg sterkt fra tidligere tiders fotografier med at de ikke er oppstilte, men viser uformelle situasjoner i hverdag og fest. Hvis jeg skal tippe, så kjenner jeg kanskje igjen ca. 1/3 av menneskene på bildene. Det er lite tekst til bildene, min mor visste jo hvem de var og i hvilken anledning bildene ble tatt! Når mine barn en gang overtar dette albumet, vil de sannsynligvis kun kjenne igjen bestemor og bestefar fra deres yngre dager. Alle de andre vil være ukjente. Og i fjerde ledd havner albumet sannsynligvis til gjennvinning, fordi bildene har mistet sin interesse. Man vet jo ikke hvem disse menneskene er lenger. I denne prosessen går en viktig del av familiehistorien tapt, og jeg er sikker på at dette ikke er noe som bare skjer i min familie. En måte å redde det for ettertiden, er å få det arkivert digitalt på en måte som sikrer at bildets eksistens og opplysningene om det ikke avhenger av enkeltpersoners interesse for familiehistorie. Kanskje bør flere av oss finne fram de gamle fotoalbumene og plage slekten med hvem som er på bildene og i hvilken anledning bildene er tatt. Ta en titt på det som henger på veggene også. Selv om du vet hvem de er, vet barnebarna dine det? En måte å engasjere den yngre garde i slektshistorien, er å få dem til å digitalisere bildene, legge til tekst og ordne dem i digitale albumer. Det at vi lever i et samfunn som flommer over av bilder, gjør kanskje at vi mister forståelsen for at bildets verdi omtrent er lik null hvis det ikke finnes noen opplysninger om det. Det er så lett å klippe og lime og publisere på internett uten å sjekke informasjonen rundt bildet, at det virker som om vi har tatt vare på fotografiene. Men det har vi bare hvis informasjonen er med. Og ikke glem den viktigste informasjonen av alle, hvis den finnes: Hvem har tatt bildet? Ære den som æres bør! Og husk å dra fram det gamle fotoalbumet nå som vi går mot julefeiringen. Da møtes slekta, og da er det på tide å få vekket døde fotografier til live ved hjelp av slektas kollektive hukommelse. Lykke til, og en riktig god jul! Tove Solli

3 litt om artikler i årboka 2011 av turid skimmeland, redaktør ætt og heim Hetland, Ragna: Nokre minne frå barndommen. Denne artikkelen var med i en konkurranse om Barneminner i Vi får et levende bilde av hvordan det var å vokse opp på en heiegard i Gyadalen for ca. 100 år siden. Boligforhold i et hjem med flere generasjoner, og alt som ble laget hjemme av klær, tresko og alt de trengte. Ragna beskriver årstidenes ulike sysler, hvordan de klarte seg da mor ble syk og mye mer! Fascinerende lesning. Hafsø, John Faltin: Bevertningssteder i Egersund. Kafeene spiller en viktig rolle i en bys sosiale liv, også i Egersund. De ble benyttet av byens borgere og tilreisende som skulle på handletur i byen, så mange fikk i årenes løp et forhold til byens bevertningssteder. Hafsø beskriver både kafeene og hvem som besøkte dem, opp til ca Hvem har ikke vært innom Ben s kafe, Fiskekroa eller Kosen? Kvitrud, Arne: Kollslekten i Ryfylke. Denne er det nok mange slektsgranskere som har interesse av, i den eldste delen av slekten er det slektstråder som ikke er løst, eller er usikre. Kvitrud skisserer de ulike linjene og drøfter hva som kan være rett, og hvorfor en bør stokke om noen av slektsforbindelsene. Skadberg, Gunnar: Sigurd Neandros stavangergutt som ble en av sin samtids største skulptører. Født Sigurd Sørensen i Stavanger 1844, og fikk senere kunstnernavnet Neandros. Antagelig er det ikke mange som har hørt om ham. Men om vi nevner Steinkjerringå eller Mor Norge på Høg-jæren, er det nok noen som nikker gjenkjennende. Alt det andre spennende i denne artikkelen kan leses i årboka! Berg, Jan Fredrik: Om barken Nordens svikefulle mannskap Et glimt tilbake til 1847 og alle viderverdigheter kaptein Rolfsen fikk med å skaffe mannskap til skipet sitt som skulle til Stockholm og deretter seile videre efter Ordre - hva det betyr, får vi vite, og om vindens luner og byens borgere som fulgte med i det hele, sjørett med mer utrolig hva en kan finne i gamle rettsdokumenter. Berg, Jan Fredrik: Komedie i og utenfor Klubben. Overskriften indikerer at her er det nok noe å smile av, noe som undertittelen slår fast: Forlystelser for så vel høy som lav i 1830-tallets Stavanger - og om å lave krudt af sæbevand. Politikonstabel Aarreberg ble den 7. mai 1837 plassert som politivakt utenfor Klubben i Stavanger der bare byens fornemste indvaanere eller den bedre klasse hadde adgang. Hva som så skjedde, må bare leses! Totland, Marit Elisabeth: Gamalt eventyr fram i dagen - takka være gode arkiv Forfatteren skriver om innsamling av eventyr litt generelt, men spesielt om å finne nye eventyr i gamle arkiv. Hun presenterer Martin Johan Mathiassen Schou ( ) og eventyret De tre hundane som han har fortalt - her er også eventyret trykt. Moe, Karin: På sporet av Hans Nielsen Hauge på Vea. At Hans Nielsen Hauge fartet over det meste av vårt land, vet vi. Men når var han på Karmøy - og hvorfor? Og var han der mer enn en gang? Ja, Karin Moe har funnet noen svar. Drange, Ernst Berge: Jelsa eit lærdomssete i fjordane. Historien begynner på tallet, der er skrivende folk på Jelsa allerede da, men hvorfor er det det? Hvem lærte folk å skrive på Jelsa i den tiden? Jelsa-klokkaren bidreg kring 1690 med... Børns undervisning I deres Børnelerdom lenge før skoleforordningene som kom i 1739! Dette må du bare lese - hvis du ikke var på årsmøtet i RHÆ 2011, for da har du allerede hørt historien! Men les den likevel! 3

4 landslaget for lokalhistorie tekst og foto: åse k. m. kristensen Annet hvert år møtes delegater fra historielag til landsmøte i Landslaget for Lokalhistorie. Dette året møttes vi på Romerikes Folkehøgskole på Jessheim. Jørg Eirk Waula er medlem i styret i LLH. Lederen vår, Birger Lindanger, er del av valgkomiteen. Nestlederen i RHÆ, Olav Skjærvik og jeg var utsendte delegater. Rogaland var med andre ord godt representert På de siste par møtene er organisasjonsformen diskutert. Ønsket er at alle vi medlemmene i historielag over hele landet, ved å betale en tier ekstra i eget lag blir en del av Landslaget for Lokalhistorie. På den måten kan dette øverste leddet i historielagsarbeidet dokumentere det enkelte medlemmet. Dette er viktig for å kunne vise at vi har et stort medlemstall når vi skal søke midler hos myndighetene. Det vil gi oss et helt annet økonomisk grunnlag for støtte enn det vi har i dag. Tieren er vedtatt for et par år siden på møtet i Kristiansand, men skikkelig gjennomført er det nok ikke ennå. Styret for LLH ønsker navneforandring på organisasjonen. Dette var en av sakene på landsmøtet, men noen var ikke fornøyd med forarbeidet til denne saken. Den ble derfor utsatt. I år blir det tillyst en ny minneinnsamling. Dessverre er finansieringen i skrivende stund ikke avklart. Siste gang det ble arrangert en minneinnsamling var i Denne nye innsamlingen regner jeg med vil vise en ganske annerledes oppvekst for forfatterne enn forrige gang. Det blir spennende å se. Jeg var med og leste minnene i 4 Eieren av Eidsvoll Verk, Carsten Anker, var en verdensmann. Det var ikke alle herrene som møtte på Eidsvold i Maleriet med den distraherende damen måtte fjernes da salen skulle brukes til grunnlovsforhandlingene. Dagens menn er imidlertid ikke så lette å distrahere. Som vi ser er Jørg Eirk Waula fra RHÆ og Direktør Knut Sprauten fra NLI opptatt av andre ting Spennende og gripende lesning. Det lille stykket Glaskula, som Malena Fuglestad, Brusand, sendte inn den gangen, grep meg slik at det aldri blir glemt. Folk skrev som det passet dem, og Malena sendte inn ca. 20 mindre stykker med forskjellige temaer og opplevelser. Jeg har fått lov av sønnene hennes å bruke stykkene hennes. I forbindelse med disse landsmøtene, får delegatene være med på et par bussturer i nærområdene. Denne gangen gikk en tur

5 til et skillested for tømmer i elva. Slutten på det eventyret var da alt tømmer ble overført fra fløting på elvene til vei og jernbane. Anlegget her var stort. Små oppholdsrom i brakker for arbeiderne lå ute på elven og så måtte man ta seg fram på gyngende underlag. Flytebrygger. Kan tenke meg at det må ha vært en del naglabed og kalde føtter i dette arbeidet. Det virket som at museet her var veldig godt besøkt. Det andre stoppet på denne turen var en oppgangssag. Her hadde det visstnok ikke vært noen sag før. En gruppe entusiaster hadde bygd denne sagen og en stor stokk lå til demonstrasjon for å vise hvordan en slik sag fungerer. Det var ikke store fossen som skulle til for å få sagen til å virke. Søndagen gikk utflukten til Raknehaugen og Eidsvold. Raknehaugen er Nord Europas største gravhaug, ligger i Romerike i Akershus fylke. Formen tyder på at den er fra 500 e.kr. Haugen er fylt med tømmer. Noen få benrester ble funnet på bunnen, da den ble gravd ut. Denne søndags formiddagen fikk vi et fantastisk vær. Eidsvoldbygningen og landskapet rundt tar seg spesielt godt ut når vi kommer fra nord i flott vær. Det som ble det mektigste for meg ved dette besøket, var stunden i riksforsamlingssalen. Nå henger det store malerier på veggene. Den gangen, i 1814, ble alle maleriene fjernet, unntatt maleriet av Christian Kvart. Spesielt et aktbilde som hang bak rogalendingene viste seg å ta for mye av Asgaut O. Regelstad var forfar til Jørg Eirik Waula og møtte på Eidsvoll i Regelstad drev gård på Reilstad og representerte Stavanger amt på riksforsamlingen. Sammen med flere andre gårdbrukere sto han bak et forslag om salg av kirkegodset og forslaget om å grunnlovsfeste odelsretten. oppmerksomheten fra utsendingene. Nå hang dette maleriet bak rogalendingene, så de fikk verken sjanse eller mulighet til å bli distrahert. I 1814 satt mennene trangt. Nå er plassene på benkene (uten ryggstø) markert ved navn på alle som var med. Jørg Eirik Waula er så heldig å ha en forfader fra Finnøy som møtte på Eidsvold i Waula ble plassert på slektssetet og behørig foreviget der. Jeg ble vist til plassen der presten fra Rennesøy hadde sittet. Jeg har nemlig aner fra Kvitsøy og Rennesøy i ca. 300 år og det var samme kirkesogn. Avslutningen på denne stunden ble uventet og sterk. Vi sto i denne historiske salen, holdt hverandre i hendene og sa de kjente ordene, som ble sagt her for nesten to hundre år siden: Enige og tro til Dovre faller DIS - Norge og Riksarkivet har i samarbeid utviklet nettstedet eidsvollsmenn.no. Formålet er å samle opplysninger om eidsvollsmenn og deres etterkommere. Eidsvoll 1814 har som en samarbeidspart i prosjektet bidratt med portretter av eidsvollsmenn fra det digitale Eidsvollsgalleriet. Dette har blitt et spennende nettsted som er et funn for alle som er interessert i slektsgranskning. Ta en titt på nettstedet 5

6 har bare den lille nyhed at fortelle dig.. Av njål vigesdal Min farmor het Gemalia Tollefsdatter Løvbrekke. Hun var født på Lauperak i Bjerkreim 1. april Her bodde hun på bruk nr 2 ( Der ude ) sammen med sine foreldre, Tollef Giermundson Landsdal (f.1834) og Lotte Larsdatter Holmen (f. 1842) og en ugift bror, Lars Tollefson Løvbrekke (f. 1876). Gemalia giftet seg i 1915 med min farfar Nicolai Torkelson Vigesdal (f.1877). Han hadde da nettopp kommet hjem fra Amerika, der han hadde vært sauegjeter (eller Faarehyrde som det står i folketellingen) i Montana i om lag 12 år. Da jeg leste Bjerkreimboka for noen år siden, ble jeg oppmerksom på at Gemalia også hadde en bror som het Gustav (f.1881). Han hadde reist til Amerika i mars I Bjerkreimboka står det et flott bilde fra Lauperak i Der ser vi Gemalia (17 år) med hatt som nr 2 fra høyre. Broren Lars, som seinere overtok garden, sitter helt til høyre. Midt på bildet ser vi Gustav (15 år). Helt til venstre står min oldefar Tollef. Jeg viste ingenting om min grandonkel Gustav. Jeg satte derfor i gang et arbeid for å finne ut hvordan det hadde gått med Gustav i Amerika og om han hadde noen etterkommere. Etter hjelp fra bl.a. Statsarkivet, som ga meg kopi av det offentlige skiftet etter Lars, fant jeg ut at Gustav hadde bosatt seg i Tacoma og arbeidet i Northern Pacific Railway. Han tok navnet Gus Thompson da han kom til Amerika. På grunnlag av disse opplysningene fikk jeg kontakt med bl.a. hans barnebarn (min tremenning) Rhonda Carr i San Fransisco. Hun hadde tatt vare på nedenstående post- 6 kort, som Gemalia sendte til sin bror Mr. Gos. Thompson, Tacoma, Vash, Nord- Amerika, 12. oktober 1916 : Kjære broder, Hilser tusen takk for kort og de pene maleri, som jeg var meget glad i. Ser at du lever bare godt og har samme arbeid som er en glede at høre. Vi lever og bare godt og har helsen til dags dato. Har bare den lille nyhed at fortelle dig at vi har faaet oss en liten gut for 6 uger siden som trives bare godt. Du maa snart tenke paa at komme hjem og se om os. Har ikke tid at skrive mer nu. Skal skrive mer senere. Skriv saa snart du kan er du snil. Hjertelig hilsen fra Gemalia Vigesdal Denne lille gutten var min far, Tor Vigesdal, som ble født 27. juli Det gikk altså 6 uker før Gemalia skrev til sin bror for å fortelle om denne store familiebegivenheten. Jeg lurte lenge på hvordan dette kunne ha seg. Så kom jeg til å nevne det for to av min fars gamle søskenbarn i Bjerkreim. Jo, de hadde forklaringen. De kunne nemlig fortelle at min far var født med keisersnitt. Dette var ingen rutinesak i 1916 og det er sikkert også grunnen til at min far forble enebarn. Det er ikke vanskelig å tenke seg at Gemalia har vært gjennom en stor psykisk og helsemessig påkjenning i forbindelse med fødselen. Hun var 37 år da hun fikk sitt eneste barn. Når jeg leser kortet til Gustav på denne bakgrunnen, er det lett å forstå at det tok 6 uker før hun klarte å skrive til sin bror.

7 Fra bruket Der ude på Lauperak Gustav sitter framme midt på bildet og Gemalia er nr 2 fra høyre. (Foto: tilhører Dalane Folkemuseum) Kortet fra Gemalia til Gustav datert (porto 10 øre) Men sin egen helse finner hun ingen grunn til å skrive noe om til Gustav. For min egen del må jeg si dette var en ganske lang og spesiell vei å gå for å få vite om en så viktig del av min familiehistorie. 7

8 besøk på bygdemuseet på nedstrand tekst og foto: åse k. m. kristensen Det ble ei forvedå tur til Nedstrand nylig, da jeg inviterte søsteren min med på dagstur til nordfylket. Når en i barndommen har brukt ferier og fritid i hytte på Lauvås, blir en ikke kjent med så mange andre steder i fylket vårt. Jeg vet jeg var på skoletur til Nedstrand før 1950, en tur jeg ikke husker i det hele tatt. For noen år siden hadde ættesogelaget i Sandnes sin sommertur til dette spennende stedet. Jeg kom til at dette ville være et sted jeg kunne presentere i den lille museumsserien min. Det trodde jeg. Så viser det seg at bygdemuseet består av mange enheter. Museet jeg hadde besøkt tidligere er det gamle ungdomshuset på Baustad. Her finner en Vatlandssamlingen, arven et- Slik ble historien illustrert for skolebarna før den elektroniske tidsalder tok til. Her var det god tid til å sudere mange interessante detaljer. 8 ter Ommund Vatland. Han var samleren som i tillegg til vanlige gamle ting, var opptatt av det finurlige og rarieteter. På Baustad er også kontoret til distriktlegen, Jon Kirkebø, som arbeidet her fra 1925 til Alt er slik det var da Kirkebø drev sin gjerning i området. Det ble ikke tid til å besøke dette museet denne gangen. Museet vi skulle besøke, viste seg å ligge så sentralt på Strannå som det går an. Omviserne våre var gamle kjente, Sigmar Myhre og Dagfinn Silgjerd. Møtet med slike entusiaster gjør godt. Landet ville vært fattig uten alle disse ildsjelene som får utrettet så meget som vi andre får nyte godt av. Sigmar Myhre var sønn til læreren og har vokst opp i dette huset. Bygdemuseet består av lærerboligen som er vegg i vegg med Stranda gamle skule. Den gamle utedoen med vedskuret er nå et nyinnredet museumsverksted hvor ting blir reparert og satt i stand til utstillingene. Gode arbeidsbenker og godt verktøy er skaffet tilveie. Lærerboligen brukes til møter, lager, registrering av nye gjenstander og lignende. Til registrering denne dagen lå blant annet en bitte liten radio. Vi måtte få forklart at dette var en radio. Giveren av denne spesielle gaven, hadde selv fått den i 1954 av Knut Haukeli. Da hadde han arbeidet et sted på fjellet der Knut Haukeli holdt til. Radioen hadde Haukeli brukt under krigen. Et kveiksletrau var også nettopp avlevert. Her måtte vi også få en forklaring. Det kunne se ut som et bakstetrau, men trauet skulle fylles med smått, lett antennelig materia-

9 Hentet fra sjøen. le for opptenning av varme. Det hadde nok fast plass ved ovnen. Her sto også 2 dropsspann. Helt nye og ubrukte så de ut til å være. Mitt spann, helt likt, lyseblått med paraply og bombommer på, er melspannet mitt på landet. Jeg kjøpte mitt i en snopebutikk på Strandkaien i Stavanger for 1 krone i Da forberedte jeg min første julebakst som nygift. Det gamle skolehuset fra 1875 var til å begynne med både lærerbolig og skolestue. Da den nye lærerboligen ble bygget, ble skolen utvidet til småskole og storskole ved å ta i bruk den gamle lærerleiligheten. Skolen har fått sin minnekrok med kateter og tavle. Plansje med kart over Sør- Norge, et utvalg lesebøker og bilde av den første læreren er med i denne kroken. Ovnen i dette skolerommet er vel den fineste jeg har sett noe sted. Mange av de gamle plansjene som vi opplevde i vår skoletid, finnes selvsagt også her. En slags forseggjort, lakkert tønne, med lokk, beslag og hengelås av messing var umulig å tenke seg til hva var. I denne tønnen ble saltkjøtt oppbevart og vannet ut tilstrekkelig før mannskapet på skuten fikk det å spise. Hengelåsen måtte til, for ellers ville kjøttet forsvinne. Vanntønne fra ei seilskute. 9

10 Minner fra kirkene finner vi også. Sigmar Myhre ser ut til å ha en slags innebygd evne til å være på rette sted når interessante objekter er iferd med å forsvinne. Han redder det han kommer over og får nok ofte full pott. Nadverdskalker i tre, hvor har vi sett slike før? Nå har vi sett dem i det gamle skolehuset! På Nedstrand har det vært to kirker tidligere. Fra en av disse, finnes deler av et kirkeskap. Selv er jeg kjent med kirken på Kvitsøy fra rundt Etter restaureringen der i 1950 årene kom den opprinnelige utsmykkingen frem. Det er tydelig å se at det er samme folkene som har vært rundt i fylket vår og bygget kirker på tallet. På Nedstrand ble denne kirkekunsten solgt da ny kirke skulle bygges. Men altertavlen ble reddet. I juni var det 400 års jubileum for den flotte altertavlen som har prydet 3 kirker på Nedstrand. I et hjørne står et firkantet bord. På bordet står forskjellige ting som er reddet opp fra sjøen, like i nærheten av Nedstrand. Jeg falt for en steintøybolle. Den er ikke hel, har vel vært hvit, men fasongen er virkelig lekker. Hadde den vært for salg i dag, ville den hatt sin plass i mitt kjøkken. Har noen hørt om en bartemannskrukke? Det hadde ikke vi. En del av en slik krukke, en spesiell hollandsk vinkrukke fra 1650 med bilde av en bartemann på, er også funnet i nærheten. Den skal 10 være ganske sjelden. Krittpiper fra forskjellige tider, fra de ganske enkle til utsmykkede piper, ligger side om side på bordet. Bordet i seg selv er også verd sin plass i museet. Det er et fint trebord med fasanuttrekk. Folk har trodd at denne oppfinnelsen er av ny dato. Dette bordet er fra Selv har jeg et bord med såkalt fasanuttrekk. Det er fra Mitt bord er mer komplisert enn bordet på Nedstrand. Jeg må løfte selve bordplaten av, trekke ut platene under for så å legge hovedplaten tilbake på plass. Kanskje det finnes andre varianter av bord med fasanuttrekk? Som jeg sa tidligere, har Nedstrand bygdemuseum mange avdelinger. På museet på Strannå står en modell av en plan for Ryfylke tollsted. Det som fremdeles finnes igjen fra storhetstiden på 1600 tallet, skal nå tas spesielt vare på. Restene Sigmar Myhre av tollboden skal få et overbygg av glass og tre. Jeg ble veldig begeistret for disse planene og håper at det ikke vil bli for lenge til at dette blir virkelighet. Flere mindre bygninger er med i planene for tollstedet. Stranda gamle skule er fylt med alle slags gjenstander og minner fra gammel tid. Alle vil finne ting som interesserer dem når de gjester museet. Kontaktperson er Sigmar Myhre, tlf , nedstrand.bygdemuseum@gmail.com

11 Jåttå og Hinna historielag Årbok nr 1 er klar for salg tidlig i november 24 artikler og 95 spennende bilder! Les mer om: Byen erobrar gammalt kulturlandskap Gardstun og bygdekultur På gardsbesøk hos Petra Skarstein Valheim Skidbryggå i Jåttåvågen Idun, ungdomshuset Frue gamlehjem Forus bedehus Og mye mer spennende lokalhistorie Forhåndsbestilling: Jåttå og Hinna historielag ved: inge.aarrestad@broadpark.no eller , det blir boksalg hver torsdag på dagtid fra Frivilligsentralen Hinna i Gamleveien 53, Hinna. Sandnes historie- og ættesogelag: Årbok nr Pris kr. 198,- Boka inneholder en lang rekke artikler om mange forhold i Sandnes. Blant annet kan nevnes Buddegården på Austrått, treskjærer Tenny Lapin, Sandnes Forbruksforening, fyrstikkfabrikk på Høle og klebersteinbruddet på gården Nodland. Tone Tjensvold Barstad: Ludwig Feyling og hans etterkommere Eget forlag. Pris kr. 450,- I forbindelse med et slektstreff våren 2011 for Feylingslekten, har Tone Tjensvold Barstad utarbeidet en slektsbok som følger etterkommerne til Ludwig Feyling fram til vår tid. Johann Ludwig Casparsen Feyling ble født i 1745 i Waldgirmes, Tyskland og døde 1818 i Egersund. Ludvig Feyling, som han ble hetende i Norge, var utdannet som snekker. Etter endt læretid dro han ut på de obligatoriske vandreårene som var vanlig for håndtverksvenner. Ferden brakte ham etter hvert til Norge og sørvestlandet. Huset som i dag er kjent som Fred Hansens hus på Skagen i Stavanger er bl. a. hans verk. I 1776 bosatte Ludvig Feyling seg i Egersund, og her ble han værende. Hans etterkommere finnes både i Egersund, i andre deler av landet og USA. Boken er i A4 format og i farger. I tillegg til en mengde personopplysninger, inneholder også boken mange fotografier. 11

12 bjerkreimsfana i usa er funnen Av peder spødervold Fana vart i 1921 sendt til Bjerkreimlaget i USA, som takk for pengar dei hadde samla inn til orgel i Bjerkreim Kyrkje. Under kyrkja sitt 175 års jubileum i 2010, vart det stilt spørsmål om kor denne fana var i dag. Nyleg kom svaret på epost frå USA: Fana er på eit lite museum i Edmore i Nord Dakota og den er veldig god stand. Fana har eit maleri av ei kvinne og ein mann som ser på Bjerkreim kyrkja og dalen oppover. Over står det skrive Bjerkreimlaget og under maleriet står det med gullskrift Aa eg lengtar so tidt denne heimen aa sjaa. På baksida er mellom anna to hender som viser helsing over havet. Torkel T. Fuglestad (f. 1856) som var sekretær i Bjerkreimlaget, skreiv om fana: Fanen er et vidnesbyrd om vore kjæres hjertelag mot os utvandrede sønner og døtre. Den er et mindesmerke hvorom vi kan samles og dvæle ved erindringer om de kjære kjendte trakter hvortil knytter sig saa mange minder. Bjerkreimlaget Bjerkreimlaget i USA vart stifta i 1916 i Fergus Falls i Minnesota, under eit møte i Stavanger Amt laget. Efraim Olsen Vassbø (f. 1862) vart første formann og Torkel T Fuglestad vart sekretær/kasserar. Laget sitt første formål var å samla inn pengar til orgel i Bjerkreim kyrkja. Orgelet var kjøpt og teke i bruk i 1914, men ennå mangla 500 kr av dei 2150 kr det kosta. Kyrkjesongar Gitle A. Birkrem ( ) oppfordra då, gjennom bladet Skandinavien i USA, utvandra Bjerkreimbuar til å samla inn pengar til å dekkja lånet han hadde teke opp. Pengane kom kort tid før Gitle døydde, og det vart så vedteke å senda ei fane tilbake som takk. Fana vart overlevert til Bjerkreimlaget 12 sin representant, Klaus L. Vinningland, i Bjerkreim kyrkje 1. pinsedag i Den vart så sendt til Elling Skjæveland i Nord Dakota. Han skulle passa på fana og visa den fram når det var stemne i Minnesota, Montana, eller Nord Dakota. Etterpå begynte Bjerkreimlaget å samla inn pengar til Gamleheim i Bjerkreim, og i 1930 var den bygd ved hjelp av innsamla pengar i USA. Denne bygningen stod i 51 år og vart då erstatta av dagens sjukeheim Etterlyste fana Etterkvart som første generasjon av utvandrarar døydde ut, blei fanene som representerte dei ymse bygdene mindre og mindre brukt, og til slutt vart dei gøymde på loft og kjellarar, og så gløymde. For nokre år sidan vart såleis ei av fanene frå Rogaland funne på eit loppemarked, og redda i siste liten. Bjerkreim Ættesogelag begynte å lura på korleis det stod til med Bjerkreimfana, og sende etterlysing gjennom Sons of Norway sitt blad Viking. Snart kom epostar frå Amerika om at kanskje Rogalandslaget der borte hadde fana, eller kanskje Vesterheim Museum i Iowa? Sistnemnde hadde fana til Helleland og Sokndal, men ikkje Bjerkreimfana. Så kom epost frå Kristine Tengesdal, ein tremenning til bjerkreimbuane Paul og Perry Tengesdal, om at fana var vel bevart på Wheatland Manor, eit lite museum i Edmore i Nord Dakota. Ho sende til og med bilete av den flotte Bjerkreimfana, og kunne fortelja at fana vart funnen for fleire år sidan på låven på garden til Elling Skjæveland, som var faneberar i alle år, og som og er grandonkel til Odd Vikeså som i dag bur på Skjævelandgarden der Elling vaks opp.

13 To bilete av fana tekne av Kristine Tengesdal. På framsida står: «Aa eg lengtar so tidt denne heimen aa sjaa» Eit bilete frå årleg stemne i Bjerkreimlaget i Grand Forks, Nord Dakota i Fotograf ukjend. Bak frå venstre: Leo Birk (son til Ingebret), Arnold Johnson (son til Tollef J. Sundvor), Ingebret Birk frå Byrkjedal (mor hans var frå Ivesdal), kanskje Torkel Torkelson Fuglestad, Elling Svaleson Eikeland, ukjendt (bak fana), Elling Salveson Skjæveland, Tønnes Enevaldson Ivesdal, Jørgen Jensson Tengesdal og fem brør Torkelson frå Lauperak (Hans, Carl, Lars, Tron og Martin). Heilt til høgre Melvin Johnson (bror til Arnold) Midtre rekkje: Lars Tønneson Vinningland frå Eigersund (faren var frå Bjerkreim), Lars Tollefson Ivesdal, Møller Hansson Asheim, Johannes Tollefson Ivesdal, Reinhart Salveson Ivesdal, Efraim Hansson Holmen, Lisa Antonsdotter Birk f. Kydland og ukjendt. Framme: Ukjendt, Olaf Gunderson Fjellstad, Berta Fjellstad f. Vassbø (dotter til Efraim Olsen Vassbø), ukjendt, Myrtle og Alice Larsdtr Ivesdal, ukjendt, Serina Larsdotter Årrestad f. Tengesdal med sonen Selmar, kanskje Abigael Anbjørnsdtr Fuglestad f. Osland og kona til Mandius T. Vaule (Auseholen, vaks opp på Versland) 13

14 suldalskjelda tekst og foto: Tor olav følgesvoll Suldal Sogelag var på tur for å sjå Suldalskjelda 11. september i år. I høve Kulturminnedagen la me turen til Norefjorden (Sandsfjorden) for å finna denne omtalte kjelda. På Ottøy var det liv i gamal tid. Der kunne dei kjøpa både øl og brennevin. Men det var ikkje sikkert at pilgrimane som drog innetter fjorden brydde seg om det. Dei hadde gjerne høyrt om ein stad lenger inne der det var betre drikke for dei, Suldalskjelda. På nordsida av fjorden kjem det ned ein bratt dal med ei steinrøys, kalla Steinråsdalen. Her ikkje langt frå sjøen, finn me ei kjelde med klårt reint vatn som aldri går turr. Ofte er slike kjelder tillagde forteljingar om helbreding og overnaturlege ting, men om denne kjelda har eg ikkje høyrt noko slikt. Men vatn var viktig, og det er ikkje så mange plasser så midt i leia langsetter fjorden der ein finn så godt vatn. Og folk som la ut på reiser spurde seg føre og fekk greie på kvar dei kunne få tak i det dei trong og kva dei måtte ta med seg sjølve. Her kunne dei trøyte kvila, og her kunne dei få drikka seg utyrste, både pilgrimer og andre farande folk. Og denne kjelda har gitt namn til kyrkjebladet i Suldal i nyare tid. Der er fleire rasteplasser langs fjordar og øyar frå den tid då sjøen var veg, ofte som 14

15 denne utilgjengelege over land, mange stader måtte dei betala for losji, men ikkje alle hadde råd til slik luksus. Derfor fann dei seg ei vik eller ei strand der dei kunne dra båten opp og kveila seg på tiljer og tofter med eit saueskinn over seg. Innafor Israelsneset var det nokre vikar, og på Ombo var det ei strand ved nokre store steinar m.a. Leif Øvrabø førte oss frå Israelsneset forbi Ottøy der det blei bygd store seilskuter, til Marvik der me henta meir folk før turen gjekk innetter fjorden tett innved land på vestsida av fjorden. På Gjertrudholmen budde sjølsagt Gjertrud ein gong i tida. Utruleg nok finst det drikkevatn på holmen, men at det gjekk an å halda liv i folk og småfe der er vel endå meir utruleg, sjøl om ho hadde noko beiterett på fastlandet. Når me går slik tett ved land får me eit heilt anna inntrykk av lendet enn når me fyk forbi med vestamaranen midt i fjorden. Inni ei vik med steile fjellsider på tre kantar, mest som ei grotte, heng det eit styrehus frå ein av dei gamle båtane som gjekk her på fjorden. Det blei opphengt i den bratte fjellveggen fordi det var for godt til å brennast opp. På Åsarøyholmen skal det eine tårnet for den nye brua over fjorden stå. Då får vel dei unge som slo seg ned i Åsarøy nyleg endeleg veg. Veret hadde vore vått og trugande, men det heldt seg med opphald så lenge turen varte. Det rann bekker overalt, så me hadde ikkje hatt vanskar med å finna vatn på denne turen, men målet var å finna den spesielle kjelda som ikkje gjekk tørr sjølv om det var tørkesommar. Nå er staden markert med eit bildekk festa i ein bolt i fjellet. På fråstand ser det ikkje ut som ein stad der ein kan koma i land, men med styrbord side inn slik at ikkje propell og ror kjem borti fjellet som stikk ut dersom ein snur andre sida til. 15

16 Å koma i land er ein ting, men her er berre plass til å stå for ein mann om gongen, før ein må til å kliva. Litt sleipt fotfeste, men godt med småstammer og røter til handtak dei metrane før me er oppe ved kjelda. Vatnet strøymer opp or eit hol omtrent som eit røyr, men i dag kjem det ein god del flaumvatn støymande fram under den nederste steinen i ura, råsa ovanfor. Området her var rekna og brukt som geitabeite, og Leif fortalde korleis dei måtte passa tida og dagen slik at kjea gøymde seg i holene heller enn å ta på sprang i fjellsidene når bukkekjea skulle gjeldast. Vatnet var friskt og godt, det kan godt vera eit føredøme for «Suldalskjelda» kyrkjebladet for Suldal. Denne kjelda heldt vatn også når det var tørketid elles, så det er forståeleg at folk kjende til henne sjølv om ho er nokså avgøymd sett med våre auger. Namnet Suldalskjelda er det vanskelegare å forstå. Ho ligg ikkje i Suldalen, ikkje ein gong i det som var Suldal kommune i gamle dagar. Ho ligg i Steinråsdalen som høyrde til gamle Jelsa kommune. Ingvar Olimstad fortel at ein stad på Jelsa vert kalla Suldalskrossen. Har namna noko med kvarandre å gjera? Folk som kom utanfrå måtte ha merker å ta seg fram etter når dei skulle gjennom Suldal for å koma til Røldalskyrkja. Har der stanne ein kross som merke på at ein var på rett veg til Suldal? Det friske vatnet ga god kaffi då det blei aust opp i den digre kjelen som Leif hadde med. Annfrid hadde med heimelaga boller, og praten gjekk lett rundt bålet. Me gjekk vidare innom vikar i fjorden like til Midtvik og såg lenningane, båtplassene til gardsbruk høgt over fjorden, Ara, Øvrabø og Utlebøen, det var litt av ein sjoarveg dei hadde, folka langsetter fjorden. Tilbaketuren gjekk på andre sida. Soger og risper avløyste kvarandre om folk på begge sider av fjorden, Øyne, Nevøy, Ottøy, Marvik og Åsarøy. - om han som blei lei av å ro og la seg til å sova i bakskoten og vakna av å få ein foss av vatn over seg. Båten hadde drive inn under eit berg der ein bekk rann utover og rett oppi båten til han som sov. Mens soga om ho som sydde undebrøker (underbukser) får venta til ein annan gong. Glaskula Ho var mitt dyraste eige. Kos ho var komen i mi eige det har eg gløymt. Ho var noko større enn eit egg heilt rund og nokså blank og fin. Men eg hadde leika med henne og gjøymt henne for dei andre ungane på dei utruligaste plasser. Inni kula var det ein figur, antan eit lite lam eller eit kje, og eg har aldri sett noko liknande før eller sidan. Eit lite stykke frå huset var det ein brunn. Det vart sagt at han var ni meter djup. Det låg ein trelem over han, men me hadde ikkje lov å leika med brunnen. Det forbodne er det gjevaste då som no. So eg var i nærleiken og trilla med kula mi. Kos det bar til det veit eg ikkje, men sorg og gru, kula fann eit lite hol under trelemmen og forsvann ni meter inn i jorda. Det var eit større tap den gang enn eg enno kan setja ord på. Fattig og tuslete måtte eg fortelja det til mor. Eg fekk påminning om å passe på det eg hadde, men akkurat då hadde eg ingen ting å passa på. Malena Fuglestad, Brusand. Skrevet til minneinnsamlingen i

17 migrasjon rogaland innsamlingsarbeidet fortsetter Av per inge bø Våren 2008 startet Migrasjon Rogaland opp et forprosjekt med å samle inn, kopiere og digitalisere privat materiale som dokumenterer utvandringen fra fylket. Formålet med innsamlingen var å arbeide frem en oversikt over Rogalands utvandrerhistorie fra tallet og frem til i dag, og gjøre dette tilgjengelig. Forprosjektet ble avsluttet i 2010 men en videreføring av innsamlingsarbeidet er allerede i gang. Alle lokalhistorielagene ble i 2008 invitert med i prosjektet, og arbeidsgrupper ble etablert i flere kommuner. Resultatet av innsamlingen var tilfredsstillende i enkelte kommuner, men ennå gjenstår mye arbeid før vi kan si oss fornøyde. Det ble samlet inn og digitalisert over 1000 fotografier og brev, samt en stor mengde avisutklipp, artikler og annet materiale. Databasen over bøker med informasjon om utvandringen fra Rogaland teller i dag over 400 titler. En oversikt er tilgjengelig på vår hjemmeside: Mye av registreringen er gjort lokalt, i de enkelte arbeidsgrupper. Fremgangsmåten kan variere men ofte låner man private samlinger, skanner/kopierer dette, for så å levere det tilbake til eier. En stor del av det private materialet sendes også direkte til Det norske utvandrersenteret, som er prosjektets sekretariat. Det innsamlede materiale er tiltenkt flere bruksområder og skal dannet grunnlaget for Migrasjon Rogalands kommende prosjekter. I første omgang skal det digitaliseres og legges ut på hjemmesiden. Denne siden er åpen og tilgjengelig for alle, og typiske brukergrupper kan være elever, studenter, lokalhistorikere og andre som søker informasjon om utvandringen fra Rogaland. I tillegg til en kartlegging og dokumentering av fylkets utvandrerhistorie, er det et uttalt mål å lage et migrasjonshistorisk verk for Rogaland. Innsamlingsarbeidet som er satt i gang er et viktig arbeid. Det finnes mange eksempler på private foto- og brevsamlinger som kastes eller forsvinner på annen måte, uten å bli registrert. Vi ser på dette prosjektet som et viktig bidrag for å bevare en del av vår kulturarv og for å realisere visjonen om en best mulig tilgang til kulturarven for flest mulig. Vi ønsker alle historielagets medlemmer med på en videreføring av innsamlingsprosjektet og vil samtidig takke alle som har bidratt for god innsats. For spørsmål eller mer informasjon, se hjemmeside, eller kontakt Per Inge Bøe / peringe@utvandrersenteret.no Migrasjon Rogaland er et forskningsprosjekt under Det norske utvandrersenteret og er et samarbeid mellom organisasjoner og lag med felles interesse for migrasjon. Representanter for Rogaland Historie- og Ættesogelag er med i styringsgruppen. 17

18 slåttekveld på eik Tekst og foto åse k. m. kristensen Det finnes vel ingen bedre måte å få barna interessert i historie på enn å vise dem hvordan ting ble gjort i gamle dager. Også derfor er arrangement som slåttekvelden på Eik gull verd. 18 Lund Historie og Ættesogelag har i flere år arrangert slåttekveld på Eik, hos Karl Eik (me Ånå). Styret i RHÆ har alltid vært invitert, og i år hadde mannen min og jeg tatt turen sydover. Det var en nydelig forsommerettermiddag, denne fredagen, 17. juni. Kjennetegnet vi skulle se etter for å finne frem, var det store melkespannet ved nedkjørselen til gården til Karl Eik. Slåttekvelden skulle foregå på nabogården. Her på Eik er jordene flate, så bilene svingte bare av veien og parkerte uten problemer. Det ble litt av en flokk som samlet seg på tunet. Over 200 personer signerte i gjesteboka, men det var nok sikkert et 100 talls personer som ikke kom så langt at de fikk registrert seg. Marken som skulle brukes til å demonstrere gammeldags høying lå like ved tunet. Mange hadde lyst til å prøve seg både med ljå og orv. Hesjen var satt opp, store og små var fulle av virketrang da hesjen skulle fylles. Den ble et flott syn da den var ferdig. Alle så ut til å ha truffet kjentfolk og koste seg sammen. Det kom folk helt fra fylkesgrensen i nord. Hvor langt sydfra folk kom, er det ikke godt å si. Denne slåttekvelden har vokst i omfang år for år. Den ser ut for å dekke et behov for å møtes på denne avslappende måten. Aktivitetene ute var sliping av ljå, lauvtjerving og separering av melk. Smeden holdt til i smia, som lå et stykke fra gården, nær ånå. Da aktivitetene ute var gjennomført trakk mange inn på låven. Der var bakstekonene Liv, Berit og Hilde i sving med hellekaker og lapper. Pølsene manglet heller ikke denne kvelden. Dag Christian Meling holdt kveldens kåseri over bilder han har samlet fra denne gården. 3 brødre og 2 søstre, ugifte alle 5, drev denne gården sammen. Kåsøren kjente dem godt og hadde mange gode minner om livet og folkene her, fra barndommens ferie. Hvis du er interessert i å oppleve en slåttekveld, så sett av en kveld i juni neste år. Hvilken kveld det blir, finner du ut ved å sjekke kalenderen på

19 HISTORIEBØKER FRA COMMENTUM NYHET NYHET! Med fotballsko under prestekjolen Inge Bruland forteller om tilværelsen som fotballspiller, prest og forfatter. KR 298,- KASPER IDLAND - fra krig til kamp Kasper Idland er motstandshelten som ved krigsutbruddet i 1940 måtte ta sykkelen fatt for å komme til stridssonen, og som endte opp med en rekke utmerkelser etter deltakelse i Kompani Linge, Aakregjengen og Varg-gruppen. Idland var en av sabotørene under tungtvannsaksjonen på Vemork i Jack Rostøl og Nils-Helge Amdal har gjort en solid jobb når de portrettere denne lokale skikkelsen. BUTIKKPRIS KR 298,- SPESIALPRISER FOR MEDLEMMER AV ÆTTESOGELAGET NYHET! KR 265,- Posten som kom og gikk Oddbjørn Salte leverer en svært innholdsrik beretning om postens historie i Rogaland, fra etableringen i Mye kildemateriale. Rikt illustrert. KR 298,- KOMMER Gaudland - gard og ætt KR 200,- NYHET Norijønå - sørijånå Historier fra Sandnes. KR 348,- Gamleveien SANDNES Tlf Fax Bøkene kan kjøpes hos: Rogaland Historie og ættesogelag, Bergelandsg. 30, 4012 Stavanger

20 B-BLAD Returadresse: ROGALAND HISTORIE- OG ÆTTESOGELAG Bergelandsgt. 30, 4012 Stavanger Tlf Tilbud til nye og gamle abonnenter av Ætt og Heim, årboka til Rogaland Historie- og Ættesogelag Er du interessert i lokalhistorie, får du nye historier fra og om Rogaland hvert år hvis du abonnerer på Ætt og Heim. Abonnementet koster kr. 345,- hvis du er medlem av et lokalt historielag tilsluttet RHÆ. Hvis ikke, er prisen kr. 395,-. Som abonnent får du boka fritt tilsendt. For nye abonnenter høsten 2011 tilbyr vi en velkomstpakke på de fem årgangene for kr. 500,-. Evt. porto kommer i tillegg. Er du allerede abonnent, kan du supplere samlingen din med årgangene fra 2000-tallet for kr. 50,- pr. stk. Evt. porto kommer i tillegg. Opptrykk eldre årganger av årboka Rogaland Historie- og Ættesogelag har tatt opp igjen arbeidet med opptrykk av eldre årganger av årboka. I 2010 ga vi ut årsheftet for Våren 2011 kom årboka for Årshefte 1929 er nå klart til utsendelse. Hvis du ønsker å tegne abonnement på opptrykkene, send oss en e-post eller ring inn. Heftene koster kr. 100,- pr. stk fritt tilsendt.