Først: Hva er målet? Økonomisk eller andre former for boikott brukes ofte av stater med stor makt. I dag aller oftest

Transkript

1 Av Tore Sivertsen Innledning på debattmøte arrrangert av BUL og Palkom i Oslo, Bul-salen, Oslo (artikkelen kan lastes ned som pdf-fil herfra ) Edvard Vogt har dekket de historiske og folkerettslige sidene ved den sionistiske staten Israel. Jeg vil prøve å diskutere spørsmålet om akademisk boikott mer konkret og politisk, ut fra møtetittelens spørsmål: Er akademisk boikott av Israel et riktig, nødvendig, og - jeg vil legge til - hensiktsmessig virkemiddel? Aller først en liten personlig kommentar: De som kjenner meg, vet at jeg er en gammel radikaler, aktiv i RV og akp, medlem av Palestinakomiteen og mangeårig deltaker i palestinademonstrasjoner. De vil derfor kanskje regne med at dette er et enkelt spørsmål for meg, og at jeg har holdt meg unna akademisk og annen kontakt med Israel i 20 år. Slik er det ikke. Jeg bodde et halvt år i Israel for førti år siden, og har personlige venner og bekjente i en israelsk kibbutz. De har nok på et vis avfunnet seg med min sympati med palestinernes sak, men kan komme til å reagere sterkt på at jeg deltar i en akademisk boikottaksjon. Jeg oppfatter sjøl akademisk boikott som et kraftig virkemiddel. Og så seint som i 2000, da forhandlingene om en fredsløsning ennå pågikk, valgte jeg under tvil å delta på en veterinærfaglig kongress i Jerusalem. Men siden sommeren 2000 har det rent mye blod i Palestina, og situasjonen for palestinerne er blitt verre og verre. Nå mener jeg en akademisk boikott er blitt riktig og nødvendig. Men jeg regner det fortsatt ikke som noe enkelt og opplagt spørsmål. Først: Hva er målet? Målet for hele vårt engasjement i denne kampen må være likeverd. Likeverd for alle mennesker som lever i eller har måttet flykte fra Palestina. Likeverd på tvers av religion og etnisk tilhørighet. Enten i form av en felles stat med like rettigheter for alle; eller som en foreløpig og nest beste løsning to reelle, likeverdige stater, atskilt av grensene fra før Hensikten med en akademisk boikott, som med alt vi gjør i forhold til Palestina, må være å øke mulighetene for å nå dette målet. Støtte dem som kjemper for det, svekke de kreftene som motarbeider det. Økonomisk eller andre former for boikott brukes ofte av stater med stor makt. I dag aller oftest 1 / 6

2 av USA. De kaller det gjerne sanksjoner, eventuelt blokade, og bruker det til å kue andre stater. Vi som støtter palestinernes sak har ikke slik makt. Vi må derfor satse på å vinne opinionen, i Norge og i verden, slik at stater og internasjonale organisasjoner etter hvert blir presset til å være med. Slik de ble det når det gjaldt boikotten av Sør-Afrika. Skal vi klare det, må vi kunne argumentere godt. Og det første spørsmålet vi må kunne svare på, er: Hvorfor Israel? Eller mer presist: Hvorfor Israel mer enn andre undertrykkende stater, hvorfor Israel mer enn andre okkupantmakter? I studentparlamentet i Oslo i vår reiste den sosialdemokratiske representanten Jan Nordenson et helt ok forslag om oppfordring fra studentparlamentet til boikott av israelske varer. Øystein Sundelin fra høyresida reiste da et motforslag om oppfordring til boikott både av Israel og av elleve andre stater som på en eller annen måte opptrer som okkupanter rundt om i verden. Lista inkluderte USA, Russland, Kina, India, Pakistan, Storbritannia, Irak, Iran, Tyrkia, Indonesia og Marokko. Representantene fra Venstrealliansen, som ellers er den mest radikale gruppa i studentparlamentet, klarte ikke å finne gode argumenter mot dette motforslaget. Så de stemte for det, og det ble vedtatt. Studentparalmentets vedtak ble umiddelbart hengt ut i Universitas, og både boikottspørsmålet, Venstrealliansen og hele studentparlamentet ble gjort til latter. Dette viser at en må ha tenkt gjennom argumentene ordentlig, før en tar opp slike forslag. Så hvorfor skal vi boikotte Israel, spesielt? Det finnes land der overgrep mot uskyldige sivile de siste ti årene har vært mye verre enn i Palestina. Det finnes okkupasjoner andre steder som er minst like blodige og brutale. Hva er spesielt med Israel? For meg er det spesielle at Israel som stat, innenfor det området denne staten kontrollerer, deler befolkningen i to etter religion og etnisitet. Og både formelt, juridisk og fysisk undertrykker den ene delen palestinerne. Det er dette som gjør Israel til en rasistisk stat, en apartheid-stat. Det er dette som prinsipielt setter staten Israel i samme klasse som apartheid-staten i Sør-Afrika, og det er dette som etter mitt syn gir politisk grunnlag for boikotten. Åpen, statlig rasistisk undertrykking av en hel folkegruppe på dette nivået skal og må verden ikke godta. Boikotten av Sør-Afrika knesatte det prinsippet. Det var en seier for menneskerettighetene, og den seieren må verdens befolkning holde fast på. Apartheid i Sør-Afrika og Israel I debatt om dette møter en ofte svaret at denne sammenligningen halter, at det å sette likhetstegn mellom Israel og Sør-Afrika under apartheid er usaklig og søkt. Til det sier jeg: Ja, naturligvis er det ikke riktig å sette likhetstegn. Vi snakker om to forskjellige stater, to forskjellige konflikter, to forskjellige situasjoner. 2 / 6

3 Apartheid-systemet i Sør-Afrika var åpnere, klarere og enklere: Svarte, fargete og hvite var definert i loven, og skulle behandles forskjellig. Alle rettigheter, inkludert stemmerett, fulgte hudfargen. I Israel går den mest åpenbare juridiske forskjellsbehandlingen på statsborgerskap. Alle som staten Israel anerkjenner som jøder, har rett til å komme til Israel og bli statsborgere umiddelbart. Mens alle ikke-jøder som er født i landet, men flyktet fra krigshandlingene i 1948, er og blir utestengt. Det gjør at over halvparten av den befolkningen som regner seg som palestinere i dag bor som flyktninger utenfor det historiske Palestina, uten håp om å få vende tilbake til hjemlandet. Men forøvrig er apartheid-systemet i Israel langt mer subtilt enn det var i Sør-Afrika. De palestinerne som ikke flyktet fra staten Israels område i 1948 og deres etterkommere er israelske borgere og har stemmerett. Gjennom en blanding av statlige lover og praksisen til halvstatlige private organisasjoner som Jewish Agency har de blitt og blir forskjellsbehandlet på mange måter. De får normalt ikke bli medlem av kibbutzer og moshaver, som har hånd om mye av landbruksjorda i Israel. De fikk i mange år ikke bo i de moderne byområdene som ble bygd de var forbeholdt jødiske immigranter. De blir ikke innkalt til militæret, og i Israel følger en mengde fordeler i samfunn og arbeidsliv med å ha avtjent verneplikten. Og så videre. Men likevel: De har stemmerett, de har rett til å ytre seg, og til å bo i landet. En annen gruppe av palestinerne, de som bor i Øst-Jerusalem og har bodd der fra hele Jerusalem ble annektert av Israel, har en slags mellomstatus: De er borgere av Jerusalem, og har noen rettigheter som følger med det; men ikke vanlige borgere av Israel. Mens flertallet av palestinerne i det historiske Palestina, som bor på Vestbredden og i Gaza, etter israelsk jus bor i okkuperte områder. De har derfor ikke noen rettigheter som israelske borgere. Samtidig er det meste av området de bodde i før 1967 i praksis innlemmet i Israel. Og spekket med såkalte bosettinger, som er et nettverk av byer og landsbyer som ikke bare er forbeholdt israelere, men er bebodd av den mest palestina-hatende delen av den israelske befolkningen, bundet sammen av veier palestinere ikke har lov å bruke, og hardt militært befestet. Offisielle israelske kart av nyere dato er veldig illustrerende: De inkluderer hele det historiske Palestina og kaller det Israel. Det er ingen markering av grensene fra 1948, som en finner på alle norske og internasjonale kart over området. Israelske kart jeg kjøpte i 2000 markerte bare de små såkalte sjølstyrte områdene i Gaza og rundt de palestinske byene på Vestbredden; på forhandlingsspråket gjerne kalt palestinske A-områder, som noe spesielt. Resten var Israel, punktum. På denne måten bor flertallet av palestinerne i landet i ghettoer, de facto omgitt av Israel og israelsk makt på alle kanter, men uten noen rettigheter i landet som omgir dem. Nå blir det også reist en fysisk mur rundt områdene de bor i. Og til og med det interne sjølstyret de i følge Oslo-avtalen skulle ha innenfor disse små områdene, blir overkjørt ved politisk boikott, økonomisk utplyndring, arrestasjoner og stadige militære angrep. 3 / 6

4 Dette er brutal apartheid, i praksis. Det er ikke åpent erklært apartheid, slik det var i Sør-Afrika. Men samtidig var apartheid-systemet i Sør-Afrika på flere måter mer humant enn Israels behandling av palestinerne i dag. Og det inneholdt på en måte en klarere respekt. Det var aldri noen tvil, sjøl for apratheid-styret, om at de svarte var sør-afrikanere, at de hørte til i landet; sjøl om de offisielt skulle bo i bantustans. I realiteten bodde de jo over hele landet. Og den daglige volden og trakassseringen var oftest ikke så ille som den mange av palestinerne møter i dag. I den ekstreme sionismens tankegang er flertallet av de palestinerne som fortsatt bor i det historiske Palestina på en måte et fremmedelement i sitt eget land. De skulle egentlig ikke vært der. Og de må først og fremst ikke få normale rettigheter i landet. For siden palestinerne totalt sett utgjør over 40 % av befolkningen innenfor det området Israel i dag kontrollerer, så ville det å gi dem normale rettigheter true det massive jødiske flertallet i staten Israel; og dermed, i den sionistiske språkbruken, true statens jødiske karakter. Men flertallet av palestinerne i Palestina kunne heller ikke få leve i fred innenfor det områet Israel okkuperte i For i følge sionistisk logikk tilhører hele landet den jødiske befolkningen. Sionistene vil ha hele landet, men ikke befolkningen som faktisk bor der. Denne schizofrene, rasistiske logikken er basis for systemet av bosettinger, for den daglige undertrykkingen og trakasseringen av palestinerne, og for byggingen av muren rundt ghettoene de bor i. Det er denne logikken som virkelig har gjort Israel til en apartheid-stat. Og det er på det grunnlaget vi kan begrunne og forsvare både boikotten av israelske varer og andre boikottkampanjer. Hvorfor en akademisk boikott? Fordi de akademiske institusjonene i Israel i praksis støtter og bidrar til opprettholdelsen av dette sinnsyke, rasistiske systemet. De gir det legitimitet. Og de må faktisk fuske forbløffende friskt med flere fag for å få det til. I offisielle israelske framstillinger forvanskes for eksempel over 2000 års historie i landet på så grotesk vis at det ville vært latterlig, hvis vi hadde hatt råd til å le av det. Og tyngden av de israelske akademiske institusjonene lar dette stå uimotsagt, og bidrar dermed til forfalskningene. Hva kan vi oppnå med en kampanje for akademisk boikott av Israel? I første omgang bare å utfordre legitimiteten til den israelske apartheid-staten, på et nytt og viktig område. Det gir i seg sjøl en sårt tiltrengt moralsk støtte til den modige og kjempende palestinske befolkningen. Og det er viktig nok. Men målet må også være å påvirke israelske akademikere, å svekke det sionistiske hegemoniet blant dem. I første omgang vil trolig de fleste israelske akademikere bare ta en boikott som et personlig angrep og gå i rein forsvarsposisjon. Færre enn i Sør-Afrika vil sannsynligvis forstå og akseptere aksjonen i første omgang. Men får boikotten kraft vil den gradvis tvinge noen fler til å tenke over hva de driver med, og dermed forhåpentligvis føre til splittelse blant israelske akademikere omkring deres aksept av og støtte til apartheid-systemet. Det blir et langt lerret å bleke. Men jeg tror det å møte motstand og ubehag virker på deg, når du egentlig vet at du har en dårlig sak. Og det tror jeg mange israelske akademikere vet, innerst inne. 4 / 6

5 Hvordan skal vi innrette en slik boikott? Her tror jeg den linja Ebba Wergeland og Øyvind Sagedal gikk inn for i sin artikkel i Klassekampen i fjor er meget klok. Det er den samme linja som den palestinske kampanjen for kulturell og akademisk boikott av Israel og den tilsvarende kampanjen i Storbritannia følger: Boikott av alt offisielt og praktisk samarbeid med israelske akademiske institusjoner. Boikott av konkret faglig samarbeid med alle forskere som representerer disse institusjonene. Men ikke boikott av all personlig kontakt med israelske forskere. Tvert i mot: Vi må være villige til å svare dem når de angriper oss; diskutere med dem, også privat, og forklare hva vi mener. Det kan sikkert noen ganger bli ganske ubehagelig, men det er en naturlig og nødvendig del av en slik kampanje. Hva kan vi vente oss? Voldsomme angrep. Utskjelling for anti-semittisme. Og forsøk på motaksjoner, av mange typer. Det er for eksempel ganske sannsynlig at alle som deltar i en slik boikott vil havne på en svarteliste som vil bli spredd over hele verden av den sionistiske lobbyen; til tidsskrifter, institusjoner og refereer. Ingrid Harbitz, som var professor i biokjemi på Norges veterinærhøgskole, men dessverre døde av kreft i fjor, opplevde en forsmak på dette i 2002 og I en reint personlig reaksjon på den israelske stengningen av de palestinske universitetene svarte hun nei på forespørsel fra en israelsk forsker om å gjøre henne en faglig tjeneste. Det dreide seg om å sende denne forskeren en såkalt DNA-probe Ingrid hadde. Det ville spare den andre forskeren for noen ukers arbeid, og er en vanlig tjeneste å gjøre. Men Ingrid syntes det var vanskelig å hjelpe en israelsk forskningsinstitusjon akkurat da. Hun begrunnet avslaget i en høflig, personlig mail, og gjorde det klart at det var en direkte reaksjon på den spesielle situasjonen på det tidspunktet; med den israelske okkupasjonsmaktens aksjon mot de palestinske universitetene. En uke eller to etter at hun hadde sendt dette avslaget, rant hatmailene inn fra hele verden. Hun ble æreskjelt for å være antisemitt, fascist og nazist; og slått i hartkorn med Hitler og Quisling. Ledelsen ved Universitetet i Oslo, ledelsen ved veterinærhøgskolen, og tidsskrifter hun publiserte i ble presset, i forsøk på å hindre hennes videre faglige arbeid. Hun fikk til slutt en lederartikkel i Science mot seg (riktignok uten at navnet hennes ble nevnt), og det kom et oppslag om saka i New York Times. Og hun opplevde at hun åpenbart sto på en svarteliste som gjorde at hun ble forhørt på ubehagelig vis i passkontrollen ved innreise til USA. Alt på grunn av ett, tidsbestemt avslag på en personlig faglig forespørsel. Ting som dette må vi regne med, og være forberedt på. Så velorganisert er den sionistiske lobbyen, på dette området. Vi vil også bli angrepet for å krenke den akademiske friheten og ytringsfriheten, skade debatten om Midt-Østen, sabotere fredsprosessen, og mye mer. Og disse angrepene vil trolig komme fra videre sirkler enn den åpne sionistiske lobbyen. For fosrtåelsen av hva den israelske staten og dens politikk står for er fortsatt kommet mye kortere enn den var når det gjaldt apartheidpolitikken i Sør-Afrika. Men, likevel, noen må begynne. Og vi må ikke glemme: Vi lever som akademikere i en trygg og 5 / 6

6 beskyttet del av verden. Våre palestinske medmennesker også våre palestinske kolleger lever i et daglig helvete av frykt, trakassering og undertrykkelse. Å tåle litt ubehag og kjeft for å støtte dem, såpass er menneskeverd og rettferdighet verdt. 6 / 6