Trondheim/Lillehammer, september 2015 Terje Skjeggedal og Kjell Overvåg

Transkript

1 Forord I Siden Axel Sømmes «Fjellplanteamet» avslutta sitt arbeid med «Fjellbygd og feriefjell» for 50 år siden, har det skjedd store endringer i fjellkommunene i Norge. Likevel er det ikke gjennomført noen større forsknings- eller utredningsarbeider om situasjonen i disse områdene. Et unntak er forskningsprosjektet Fjellområder i Norge som attraktive bygdesamfunn eller urbane rekreasjonsområder: Utfordringer til en fjellpolitikk som har foregått i perioden Østlandsforskning har vært prosjektansvarlig, og prosjektet er utført i samarbeid mellom Østlandsforskning v/tor Arnesen, Birgitta Ericsson, Kjell Overvåg og Terje Skjeggedal (til 1. august 2013), Høgskolen i Lillehammer v/thor Flognfeldt jr. og Håvard Teigen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Institutt for byforming og planlegging, v/terje Skjeggedal (fra 1. august 2013), Norut Tromsø v/toril Ringholm og Jan Åge Riseth, Universitetet i Umeå, Sverige, v/camilla Sandström, University of the Highlands and Islands, Perth College, Centre for Mountain Studies, Skottland, v/martin Price, European Academy of Bozen/Bolzano, Italia, v/manfred Perlik og International Amenty Migration Centre, Canada, v/romella S. Glorioso og Lawrence A.G. Moss. Redaktørene for denne boka har også delt på lederansvaret for prosjektet, Terje Skjeggedal har vært leder i søknadsfasen og første halvdelen av prosjektet, Kjell Overvåg i den siste halvdelen. Vi vil takke alle forskerne for samarbeidet, særlig knytta til de to tre-dagers arbeidsseminarene i Lom og i Bolzano. Forskningsprosjektet er finansiert av Norges forskningsråd, programmet for Demokrati, styring og regionalitet. Alle kapitlene i boka er skrevet med direkte bakgrunn i prosjektet. Unntaket er kapittel 3 om hytteliv i endring, som i hovedsak er basert på et tidligere prosjekt ved Østlandsforskning. Forskningsprosjektet er gjennomført i nært samarbeid med mange aktører. Vi vil spesielt takke følgende for samarbeid i løpet av prosjektperioden: Ordfører Arne Vinje og næringssjef Toril Nicolaisen, Vinje kommune;

2 6 fjellbygd eller feriefjell? ordfører Steinar Bergsland og rådgiver plan og landbruk Oddmund Olesrud, Tinn kommune; ordfører Bjarne Eiolf Holø og planog miljøvernrådgiver Sander Sælthun, Lom kommune; ordfører Rolf Kristen Øygard og miljøvernkonsulent Tor Taraldsrud, Skjåk kommune; ordfører Alf Robert Arvassli og planog utviklingssjef Roy Nilsen, Lierne kommune og ordfører Lidvart Jakobsen og næringsutvikler Beate Brostrøm, Nordreisa kommune. Vi vil også takke Miljødirektoratet, Statens naturoppsyn, Fjellnettverket, Rådet for nasjonalparkkommuner, Den Norske Turistforening, Utmarkskommunenes Sammenslutning, Norske Reindriftssamers Landsforbund, Norges Fjellstyresamband, Norges Bondelag og Statskog for deltakelse i to arbeidsmøter i «nasjonal brukergruppe» underveis i prosjektet. Formålet med forskningsprosjektet og boka er å styrke kunnskapsgrunnlaget for utforming av fjellpolitiske virkemidler og å stimulere til debatt om utviklinga i fjellområdene. God lesing! Trondheim/Lillehammer, september 2015 Terje Skjeggedal og Kjell Overvåg

3 Forord II Seint i januar 1992 dro jeg fra mitt hjem i Oxford og fløy til Røros via Oslo til et seminar om «Den bærekraftige framtida til marginale rurale regioner» («The sustainable future of rural marginal regions»). Jeg husker at jeg fløy over et landskap som for det meste var hvitt, med avrundede fjell dekket av snø. De var veldig forskjellige fra de mer taggete Alpene og Rocky Mountains hvor jeg hadde tilbragt det meste av min tid i 20 år før jeg flyttet til lavlandet ved Oxford. Denne reisen til Røros var for meg begynnelsen på en rekke forhold til norske fjell, og temaet for seminaret den gang er fremdeles relevant i dag og direkte knyttet til denne boka. Jeg minnes Røros som en vakker by med bygninger av tre, hvor folk brukte spark når de dro og handlet, en form for personlig transport jeg aldri hadde sett før. Det ble en minneverdig dag på ski da temperaturen steg fra nesten 20 C på morgenen til nesten 0 C på ettermiddagen. Det gjorde skituren vanskelig ettersom jeg ikke hadde tatt på den riktige skismøringen. Jeg må innrømme at jeg ikke husker noen av foredragene på seminaret, men jeg husker de lange talene som ble holdt på en middag en av kveldene for å feire 80-årsdagen til Arne Næss. Fra 1995 fikk jeg et ganske annerledes forhold til Norge, etter at jeg møtte Randi Kvinge fra Bergen på et av de månedlige miljønettverksmøtene i Oxford. Randis familie hadde hytte på Kvamskogen, og fra 1997 tilbrakte jeg mange påskeferier der. Det var en ganske tradisjonell hytte. Jeg måtte hente vann i bøtter fra bekken, noe som virkelig gjorde meg mer oppmerksom på hvor mye vann vi brukte. Jeg lærte også om ulike sider ved den norske kulturen, for eksempel å ha «Kvikk Lunsj» i ryggsekken når jeg gikk skiturer, og at barn kledde seg ut for å være med på påskeskirenn for deretter å spise vafler med jordbærsyltetøy. Selv om disse erfaringene kom fra ferier, ble de relevante for mitt arbeid da jeg deltok i et prosjekt finansiert av EU-kommisjonen om fjellmat. Målet her var å

4 8 fjellbygd eller feriefjell? identifisere produkter som vanlige mennesker assosierte med fjellene, og som de kanskje var villige til å betale mer for, for dermed å danne basis for utvikling av bedrifter som kunne utnytte denne opplevde ekstraverdien. Undersøkelsene viste at i de fleste landene var det ost og kjøtt som ble identifisert som typiske matprodukter fra fjellene og verdsatt høyt. Men i Norge inkluderte fjellmat også sjokolade, som Kvikk Lunsj! Det var en leksjon i nødvendigheten av å være veldig forsiktig med å oversette spørreundersøkelser fra ett språk til et annet Randi og jeg giftet oss ved Ulrikens topp i april 2000, kledd i typiske norske gensere, og flyttet til Skottland kort tid etterpå. Vi fortsatte å reise til Kvamskogen i mange år fram til vi solgte hytta etter at foreldrene hennes gikk bort. I mellomtiden hadde jeg begynt å samarbeide med en annen nordmann, Erik Gløersen, på et prosjekt finansiert av Europakommisjonen for å utarbeide den første helhetlige oversikten over fjellområdene i Europa. I dette arbeidet tok vi utgangspunkt i en topografisk modell utviklet på globalt nivå i 2000 for å avgrense fjellområder, og tilpasset den til europeiske forhold. På globalt nivå kunne bare areal over 300 meter defineres som fjellområder. Erik og andre argumenterte for at i Norge, og i andre europeiske land som Skottland og Spania, gikk fjellene helt ned til havet slik at minimumshøyden for at et område kunne være fjell, burde være på havnivå. Denne tilnærmingen ble akseptert i vårt arbeid i prosjektet, og her ble 91,3 % av Norge definert som fjellområde. En konsekvens av dette var at det ikke er noen spesifikk fjellpolitikk i Norge. Senere på 2000-tallet argumenterte kommuner og fylker i fjellområdene i Norge for at fjellområdene måtte få større oppmerksomhet i den norske regionalpolitikken. Som et følge av dette bestilte Kommunal- og regionaldepartementet en rapport for å avgrense fjellområdene i Sør-Norge på en måte som kunne være mer nyttig i en norsk politisk kontekst. Dette førte til anbefalingen om at minimumshøyden for fjellområder skal være 700 meter sør for Nord-Trøndelag og 600 meter i Nord-Trøndelag. Dette temaet blir drøftet mer i boka. I 2011 ble jeg invitert til å delta i forskningsprosjektet om fjellområder i Norge som denne boka hovedsakelig er basert på, og jeg ble også medlem av styret for Cairngorms nasjonalpark i Skottland. Lovgivningen som ligger til grunn for denne nasjonalparken, er svært forskjellig fra lovgrunnlaget for nasjonalparkene i Norge, særlig ved at et av de fire målene for nasjonalparkene i Skottland er «å fremme bærekraftig økonomisk og sosial utvikling i lokalsamfunnene i nasjonalparken». Det er ganske forskjellig fra de norske nasjonalparkene hvor

5 forord 9 vern av naturen er hovedformålet og hvor det ikke er bosetting innenfor nasjonalparkene. På grunn av disse vesentlige forskjellene har mange fra Norge vært på besøk i Cairngorms for å lære om hvordan den forvaltes. På noen måter har de skotske nasjonalparkene mer til felles med regionalparkene i Norge, med betydelige innslag av lokal deltakelse i planlegging og beslutningsprosesser, selv om en vesentlig forskjell er at nasjonalparkene i Skottland er etablert av de nasjonale myndighetene og at nasjonalparkstyrene er gitt ansvaret for planleggingen, mens regionalparkene i Norge er etablert av lokale myndigheter og ikke er gitt noen myndighet for planlegging eller naturvern. En annen kontrast mellom Skottland og Norge er planlegging og utbygging av fritidsboliger. Fritidsboligene i Skottland er vanligvis lokalisert innen eksisterende tettsteder, og det er en stor utfordring å sikre at lokalbefolkningen fremdeles har råd til å bo på sitt hjemsted når stedene blir attraktive for turister, fritidsboligeiere og pensjonister, som bidrar til å presse prisene oppover. I Norge, hvor en stor del av befolkningen har en hytte i fjellene, er hytteområdene adskilt fra tettstedene, noe jeg erfarte på Kvamskogen og mer nylig på Sjusjøen ved Lillehammer, i en skala og et omfang som jeg aldri hadde sett før. Å forsøke å forstå slike likheter og forskjeller, og å spise ordentlig fjellmat fra de norske fjellene, har vært en kjærkommen del av det å være involvert i dette forskningsprosjektet om fjellområder i Norge. Det har også bidratt til å forbedre mine norskkunnskaper, men de er dessverre fremdeles ganske beskjedne, så jeg er takknemlig for at Kjell Overvåg har oversatt dette forordet! Fjellene i Skottland og Norge deler mange økologiske karakteristika, og de er kanskje marginale når det gjelder avstanden til større byer, slik det sto i tittelen til seminaret i 1992, men de er sentrale for våre nasjonale identiteter. Fjellområdene i våre to land er imidlertid også forskjellige på mange vis, noe som bidrar til å berike våre liv og det kulturelle mangfoldet i Europa. Disse forskjellene er noe som vi bør ta vare på i en stadig mer globalisert verden. Det kan inspirere oss til å tenke på hvordan mennesker i fjellene og byene sammen kan skape en bærekraftig framtid. Martin F. Price Direktør, Centre for Mountain Studies, Perth College Styremedlem, UNESCO Chair in Sustainable Mountain Development University of the Highlands and Islands, Scotland Mai 2015