President Hege Gjessing Åpningstale Legeforeningens landsstyremøte Kjære landsstyredelegater, ærede gjester

Transkript

1 President Hege Gjessing Åpningstale Legeforeningens landsstyremøte 2012 Kjære landsstyredelegater, ærede gjester Vårt fag, medisinen, er en av de viktige faktorene som i stor grad har bidratt til å utvikle samfunnet vårt til det det er i dag. Leger i Norge og i resten av verden har funnet, og finner hele tiden, nye og bedre metoder til å behandle sykdom, og til å hindre lidelse og for tidlig død. Takket være det medisinske fag kan de aller fleste infeksjonssykdommer behandles, svært mange overlever og lever gode liv på tross av kreftsykdom, hjerte- og karsykdom, lungesykdommer, ulykker og skader kan behandles effektivt og elegant og på måter vi tidligere ikke trodde var mulig. Fastlegepraksiser, sykehus, sykehjem, avtalespesialister er blant de helsetjenestene i vårt samfunn som skaper trygghet fordi befolkningen vet at de blir ivaretatt i perioder i livet hvor det er lett å føle seg svak og sårbar. Dette jobber vi med, dette er vårt yrke og vi er omtrent 24 tusen kolleger rundt om i landet nå som legger ned innsats hver dag for å hjelpe enkeltmennesker, familier og små og store i samfunnet. Det føles bra å være en del av dette kollegiet. Det er med stor glede jeg ønsker velkommen til landsstyremøtet Vi har tre bra dager foran oss. Vi skal diskutere mange ulike saker og vedta politikk for Legeforeningen. Målet er at vårt arbeid skal være med på å forandre helsevesenet og den norske folkehelsen. Vi har god tradisjon for det. I år etter år har Legeforeningen hatt diskusjoner og gjort vedtak som har sørget for bedre kvalitet, bedre legeutdanning på alle nivåer og et bedre helsetilbud til befolkningen. Vi har et sterkt og profesjonelt tillitsvalgtapparat og det krever tid, kraft og mot å være tillitsvalgt og ta opp saker på vegne fellesskapet, og i en del tilfeller være nødt til si fra om ting eller være uenig med egen arbeidsgiver. Vi har mange kolleger, fremragende fagpersoner, som bruker tid og innsats på å jobbe for foreningen for å utvikle fagene, fagenes innhold og overføring og forbedring av kunnskap. Vi har et solid og veldrevent sekretariat med høy kompetanse som sammen med tillitsvalgte bidrar til innflytelse for foreningen på positiv og konstruktiv måte. Det vi alle sammen overordnet og hele tiden er opptatt av, er god kvalitet. God kvalitet handler om pasientenes oppfatning, om riktig diagnostikk og behandling, og om infrastruktur og samarbeid i hele den behandlingskjeden pasientene skal gjennom. Forbedring av vilkårene for godt legearbeid vil alltid være en hovedoppgave for Legeforeningen. Vi må påvirke rammene gjennom å påvirke hvordan helsetjenesten organiseres, finansieres og hvilke krav som blir stilt gjennom lover og forskrifter og avtaler, der vi er part. Pasienter i Norge skal ha så god behandling som mulig og for å få til det, må vi alltid følge utviklingen. Ny kunnskap må gjøres kjent og bli tatt i bruk så raskt som mulig etter at den er etablert. Det gir et bedre tilbud til pasientene, men det gjør også at vi, som fagfolk, får mulighet

2 til å utøve yrket vårt best mulig og da trives vi på jobben. Fundamentet for fagutviklingen er systemer som tilrettelegger rundt legenes arbeid og pasienters møter med oss. Hvis for mange, for ofte føler at de stanger mot systemet, er systemet høyst sannsynlig for dårlig. Legeforeningen mener at helsetjenesten i langt større grad må organiseres, styres og ledes med utgangspunkt i pasientbehandlingen. Altså må det først være klart hva som skal gjøres, hvilke oppgaver vi som leger er forventet å løse, og så kan man bestemme hvordan organiseringen må være for å oppnå akkurat de resultatene en er ute etter. Dette gjelder generelt og i hele helsetjenesten. De siste fem månedene har i stor grad vært preget av det nye forslaget til fastlegeforskrift som ble «lansert» to dager før jul. Det var et dårlig forslag. Det positive med denne saken er at to ting har blitt tydeliggjort: For det første vet nå hele Norge at det store flertall av nordmenn er svært godt fornøyd med fastlegene og fastlegenes innsats. For det andre har det enestående engasjementet rundt denne saken vist tydelig og klart at fastlegene føler eierskap til fastlegeordningen, de har sin lojalitet til pasientene og de advarer mot en arbeidshverdag hvor de blir mindre tilgjengelige, i steden for mer tilgjengelige. Legeforeningens hovedbudskap er at fastlegeforskriften må endres på vesentlige punkter. Hvis ikke det skjer, settes ordningen på spill. Vi har også ment at arbeidet med forskriftene krever mer tid - det har vi blitt hørt på og forskriftene er nå er utsatt i et halvt år. Vi er i god dialog med departementet og det foregår nå en grundig gjennomgang av forskriften i samarbeid med oss. Legeforeningens mål er en god løsning, det betyr at vi ønsker forskrift som danner grunnlag for videreutvikling av fastlegeordningen. Da må den bygge opp under det som allerede fungerer godt. Nye forbedringstiltak må drøftes og implementeres innenfor de gjeldende avtalene mellom Legeforeningen og KS, Oslo kommune og Staten og mellom fastlegene og kommunene. Som en seriøs organisasjon forbereder vi oss på de forskjellige utfall denne saken kan få. Det er ikke det samme som å planlegge aksjoner. Vi har selvsagt gode, konkrete forslag til hvordan fastlegeordningen bør videreutvikles og dette kommer vi tilbake til i den helsepolitiske debatten. Også dette året har vært preget av omstillinger i sykehus og gjentatte ganger har det blitt tegnet til dels helt forskjellige bilder av virkeligheten ut fra om du spør representanter for fagmiljøene eller representanter for ledelsen. Jeg undrer meg derfor over hvordan kommunikasjonen er om arbeidssituasjonen på avdelingsnivå og opp i ledelseslinjen til dem som treffer beslutninger for enten hele sykehuset eller på enda høyere nivå - for flere sykehus. Jeg lurer også på om vi måler det det er riktig å måle, det vil si de tingene som beskriver virkeligheten mest mulig korrekt. Mitt inntrykk er at det blant ledere (på høyt nivå) er en for lav erkjennelsene av at de som jobber på gulvet, i hvitt, med pasientene - er de som bedre enn noen andre kan beskrive hva som kan og bør forbedres og hvordan det best kan gjøres. Hverdagen for mange kolleger preges av budsjettkutt, dårlig planlagte sparetiltak, bygningsmessig forfall og utstyr som ikke erstattes, før det til slutt bryter sammen. Det blir gjennomført store omstillinger uten analyse av konsekvenser og uten omstillingsmidler og det går ut over kvaliteten på tjenestene. Leger opplever et større arbeidspress enn tidligere og det er for lite tid til faglige diskusjoner, til opplæring og overlevering av kunnskap og til gode samtaler med pasienter og pårørende. Dette er alvorlige signaler. Det er også grunn til å spørre om det er riktig at en leder ved ett foretak sitter i styret til et annet, konkurrerende foretak eller om det skaper interessekonflikter. Dette er et viktig spørsmål fordi

3 eier legger til grunn at økonomien skal fordeles. Kan du være objektiv i økonomispørsmål ved ett sykehus, når du samtidig leder et annet sykehus som har interesse av en særlig modell for økonomifordeling? Generelt sett er vi avhengige av ledere som skaper gode prosesser, god involvering og suksess i omstillinger. Lederne er videre avhengige av at rammene passer overens med de forventingene som stilles til aktivitet. Også ledere må kunne melde fra i systemet når kuttene i driften går utover pasientbehandlingen. Legeforeningens holdning er at vi skal ha så mange leger som mulig blant ledere i helsevesenet - og at ledere skal være synlige og tilgjengelige for sine ansatte. Nå er det heldigvis dokumentert at sykehus som ledes av personer med medisinskfaglig bakgrunn gjør det bedre både på pasientoverlevelse og økonomisk kontroll. Det er derfor Legeforeningens plikt å jobbe for at leger blir ledere. Det viktigste ledelsesgrepet som bør gjøres nå er å sørge for at de lederne som er på laveste nivåene, det vil si nærmest pasientene, får mer makt og mer ansvar og de må få god anledning til å drive faktisk ledelse, som er noe annet enn administrasjon. Det må legges til rette for at lederne kan gjøre en god jobb. Stillingene må være attraktive, de må belønnes godt og disse lederne må ha et mye bedre støttepersonell rundt seg enn det de har i dag. Gjennom hele dette året, uansett hvor i landet jeg har vært og hvilket sykehus jeg har besøkt, er det én ting som har blitt sagt igjen og igjen og det er «Det er veldig mye å gjøre nå. Vi har ikke nok leger». Vi trenger en ganske kraftig opprustning og det gjelder mange fag. Når jeg snakker om dette, spør noen meg: Hvor mange leger mener du egentlig at vi kan putte inn i systemet? Det kommer helt an på hvilke tilbud det blir bestemt at den norske befolkningen skal ha. Et omfattende tilbud - som vi har i Norge - krever mange leger. Legebemanningen er blitt for lav på grunn av effektiviseringer og omstillinger som er gjort i det store og hele av økonomiske hensyn. Legebemanning er et kostnadsspørsmål. I en årrekke har vi blitt fortalt at vi har det dyreste helsevesenet i verden, og at får minst igjen for pengene våre. Samtidig som det også hele tiden har blitt hevdet at vi har et av verdens beste helsevesener, så dette har ikke hengt helt sammen. Uansett: Signalet har vært dårlig, og det har påvirket oss som yrkesgruppe fordi det har vært et misforhold mellom den innsatsen som har blitt lagt ned og påstanden om økonomisk overforbruk. Vi har ment at disse resonnementene ikke kan være riktige og at andelen av BNP til helse ikke har økt så mye som det har vært hevdet. Dette har vi tatt opp med helseministeren og stortingsrepresentanter. Jeg vet ikke i hvor stor grad sykehusledere har gjort det samme, eller om de har vært for forsiktige med å si fra om dette. Vi har igjen sett eksempler på forskjellige tilpasninger for å makte de økonomiske kravene. For eksempel er der konstatert lovbrudd når det gjelder oppfølging av pasientrettigheter ved OUS og direktøren for Statens helsetilsyn sa til Stortinget tidligere i år at sykehuset drives på et «for høyt risikonivå. Vi har selvsagt forsøkt å finne ut mer om dette og i samarbeid med Sykepleierforbundet, har vi lagt frem rapporter som viser at sykehusene har hatt mindre penger å investere for de siste årene. Vedlikeholdsetterslepet bare øker. Dette skjer samtidig som sykehusene pålegges stadig flere oppgaver, uten at det følger med friske midler. Våre utspill har vært et viktig korrektiv til helsemyndighetenes og helsepolitikeres påstander om en ikke bærekraftig økonomisk utvikling i sykehusene. De siste månedene har vi fått et enda klarere inntrykk av at det nå ikke er tilstrekkelige bevilgninger fordi nye tall fra SSB bekrefter mange av våre funn. Norge bruker stadig mindre på helse. Fra 2009 til 2011 er det for første gang en nedgang i helseutgifter regnet i faste priser per

4 innbygger. Andelen av de totale helseutgiftene som brukes til investeringer er kraftig redusert. Den var 7,7 % i 1999 og har sunket til under 3,4 % i Sammenliknet med andre land er helseutgiftenes andel av BNP i Norge nå blitt lavere enn de fleste av de landene vi sammenlikner oss med. Jeg har tretten land på lista over land som bruker større andel enn oss, men jeg skal ikke liste opp alle sammen. (USA, Nederland, Frankrike, Tyskland, Danmark, Canada, Sveits, Østerrike, Belgia, New Zealand, Sverige, Storbritannia og Island bruker alle en større andel enn oss). Flere har påpekt, blant annet i mediene, at vi i virkeligheten kommer enda svakere ut fordi Norge rapporterer utgiftene til langtidspleie som helseutgifter. Mange andre land rapporterer dette som sosiale utgifter. Dersom det i tillegg korrigeres for kjøpekraft (slik det gjøres i det europeiske statistikkbyrået Eurostat) kommer Norge ut med lave og faktisk synkende helseutgifter per innbygger i forhold til øvrige land i Europa. Derfor er det på høy tid med en bred offentlig debatt om hvorvidt de økonomiske rammene for helsetjenesten er tilstrekkelige. Det er et politisk ansvar å prioritere pengebruken mellom de ulike samfunnssektorene. Vår tydelige anbefaling til politikerne er at rammene til helse må økes. Det trengs mere penger dersom vi skal klare å løse de oppgavene vi er pålagt på en god måte. I takt med økte oppgaver øker også helsebyråkratiet. Legeforeningen advarer mot en jevn økning av pengebruk på byråkrati på bekostning av ressurser til selve tjenesten. Flere kontroll- og rapporteringssystemer og mer møtevirksomhet legger beslag på tid og muligheter til å gjøre det vi er best på; nemlig å behandle pasienter. Leger bruker nå i snitt under 50 % av tiden på pasientrettet arbeid, det kan umulig være god ressursutnyttelse. Det vi har behov for er mer støttepersonell som kan tilrettelegge for leger. Det er unødvendig at leger bruker tid på å lete etter journaler, pasienter eller undersøkelsesrom. Det er fremdeles slik at halvparten av sykehuslegene fortsatt er midlertidig ansatte selv om det er over 1,5 år siden helseministeren sa hun ville sørge for at faste stillinger ble hovedordning i de statlig eide sykehusene, på samme måte som fast ansettelse er hovedordningen i resten av arbeidslivet. Lite er skjedd og vi skrev derfor brev til departementet i januar og purret på oppfølgning. Vi sa da at implementering kan startes umiddelbart og at hjemmelsordningen bør fjernes for å gjøre dette enklere. Implementering av faste stillinger er ikke et forhandlingsspørsmål, selv om noen hevder det. Legeforeningen kommer til å fortsette dette viktige arbeidet med full styrke. På Landsstyremøtet for to år siden var turnustjenesten en av de virkelig store diskusjonene. I fjor gjorde sentralstyret vedtak om overgang til søknadsbasert system, fordi vi mente at dette ville være den beste metoden for å løse det store kø-problemet som hadde utviklet seg. Denne saken er i ferd med å finne sin løsning. Vi har opplevd godt samarbeid med departementet om turnustjenesten. Vi er ikke framme ennå, og vi er opptatt av å finne løsninger som er rettferdige, som også ivaretar de norske studentene i utlandet og som innebærer gode overgangsordninger de nærmeste årene. I fjor sa Jens Stoltenberg følgende til sitt landsmøte: «Vi er av de land i verden som bruker mest penger på å behandle sykdom. Men fortsatt er vi av de som bruker relativt minst på å forebygge dem. Det skal vi nå gjøre noe med.» Som dere har skjønt er Legeforeningen uenig i at vi er av de land som bruker mest på behandling. Når det gjelder forebygging, og at det bør satses sterkere på forebygging er vi helt enige og det er bra at dette er en helsepolitisk satsing nå. Vi vet ikke om forebygging vil bidra til reduserte helsekostnader på kort eller lang sikt, vi kan håpe det på lang sikt. Det finnes argumenter både for

5 og mot. Men den betydningen det vil ha for veldig mange enkeltmennesker og derfor for samfunnet som helhet, skal ikke undervurderes, livsstilssykdommer og økende sosiale ulikheter som følge av det, er den store helseutfordringen i vår tid. Ungdom legges nå inn med type to diabetes og det er gjort studier på fysisk aktivitet i skolen som viser forskjeller i blodparametre allerede hos ni-åringer. Derfor får forebygging stor plass på dette landsstyremøtet. Derfor har vi valgt å løfte frem nettopp folkehelsearbeidet i årets statusrapport. Livsstilssykdommer kan, langt på vei, forebygges. 40 % av krefttilfeller kan forebygges. Tiltak på samfunnsnivå og målrettet oppfølging fra leger vil ha god effekt på folkehelsen. Mer fysisk aktivitet er kanskje den enkeltfaktoren som vil ha størst betydning. Derfor har Legeforeningen siden 2004 arbeidet for at alle skolebarn skal ha en times organisert fysisk aktivitet hver dag. I samarbeid med fire andre organisasjoner arrangerte vi nylig et frokostseminar om nettopp dette. Det var første gangen Legeforeningen samarbeidet så bredt med andre foreninger. Det var en god erfaring for oss. Det er et kjennetegn ved vår forening at vi har stor evne til å samle oss om felles standpunkt og jobbe sammen for felles mål. Det mener jeg er en fantastisk egenskap og det må vi fortsette med. Vi leverer ett av de viktigste velferdsgodene i samfunnet. Det er et stort ansvar og som Legeforeningens generalsekretær til enhver tid sier:» Vi må være en del av løsningen, og ikke den del av problemet.» På den måten setter Legeforeningen dagsorden på den måten gjør vi en forskjell. Ved hele tiden å sette kvalitet først viser vi ansvar for helheten og slik bygger vi videre på den legitimiteten Legeforeningen har bygget opp gjennom 126 år. Nå ser jeg frem til tre gode dager med gode diskusjoner og godt fellesskap. Godt landsstyremøte!