Samfunnsviteren. Organ for Samfunnsviternes fagforening

Transkript

1 Samfunnsviteren Organ for Samfunnsviternes fagforening

2 redaktørens spalte Gunn Kvalsvik, redaktør strever med altfor tung bagasje på veg til Finnairs innsjekkingsskranke. Er på veg attende frå Kina og Beijing. Ti dagar i eit anna land lykkelig med nokre artiklar på notatblokka, nye erfaringar og tankar i hovudet - og ikkje minst ein bag full av alskens gode kjøp. I handa dinglar mi nykjøpte Pradaveske, og dei nye tinga ligg i The North Face-baggen, også den ny.. og billig. Reisevenninna mi, som kan slikt, hevdar at Pradaen heilt sikkert ville kosta det tidobbelte her heime og at vi har spart store pengar. Då kunne eg ikkje anna enn å kjøpe. Same logikk låg bak kjøp av Nike joggesko, Gucci-solbriller og ein skidress. Så billig tenk kva det ville kosta heime! Merkeleg dette. Eg hadde nok aldri kjøpt slike merkevarer her heime (iallfall ikkje til full pris). Merkevarer er ikkje heilt mi greie. Det betyr at mi kremmarånd, som fortel meg at eg har spart pengar på Beijinghandelen min, er meir fiktiv enn reell. Eg innser at det er logoen som har lokka meg inn i «kjøpefella». Hadde veska og mange av tinga eg har kjøpt vore til sals utan merke ville eg neppe kjøpt. Så kvifor har eg så handla alt dette? Eller for å gjere det meir allment: kvifor let vi (ein kort spørjerunde blant menneske eg kjenner, fortel at mønsteret er allment, derav vi) oss forføre av namnet på ei vare? Det er som om merkelysta ligg der, ferdig programmert etter massiv marknadsføring, og lokkar med ei kjensle av luksus. Som om varen kan gje oss plass i ei glorifisert verd eller sagt på eit anna vis, plasserer oss i er verd med betre standard enn der «hennes-ogmaurirtz-menneska» bur. Tankane kjem sigande når eg sit på flyplassen og ventar på at flyet skal verte klårt. Nytinga er ikkje så staselige lenger. Veska med Prada-namnet vert brått ein metafor på ei roten og kapitalistisk verd, og eg gøymar den under avisa. Det grådige smilet som sikkert prega andletet mitt når eg vandra på Silkemarknaden, kjennes stivt. «No Logo»-boka til Naomi Klein murrar i bakhovudet (for dei som ikkje huskar, meinar eg den svarte store boka som for eit par år sidan skapa debattar over det meste av verda). Veldokumentert og rystande lesing. Sjølv minnast eg at eg vart sint då eg las ho, irritert over dei multinasjonale selskapa som med makt og rå marknadsliberalisme får utfolde seg til fulle. Og skildringane over dei elendige forholda arbeidarane vert tvungne til å arbeide etter var til å grine av. For ei urettvis verd! Og no sit eg altså her med mine nykjøpte greier. Kjenner meg grådig og dum. Tankane om arbeidarane som har laga tinga var ikkje akkurat dominerande då eg ivrig pruta. Eg har fått med meg at vanleg arbeidsdag for kinesarar er 10 til 12 timar. Seks dagar i veka. Med luselønn og ingen rettar i samband med sjukdom. Nokre har til og med fortalt om trekk i timeslønn dersom ein går på toalettet når ein er på jobb! Eg prøver å presse vekk tankane med å gløse litt ned på den nye veska mi den er no fin, då! Ok, berre for å understreke det: Eg prøver ikkje å forsvare handlingane mine og kan ikkje love at eg skal endre åtferd. Heller ikkje å skryte av mi reiseverksemd, som til orientering er svært avgrensa. Det handlar meir om ein frustrasjon over kor tankelaus ein kan vere. Heile tida. Historia overfor finst i mange former og med ulike innfallsvinklar. Og vert reprodusert kvar dag. Sanninga er at i teorien applaudere eg og einast i kritikkar som kjem fram i bøker som «No Logo», men når det kjem til praksis lever eg etter eigne spelereglar og godtfinnande. 2 Redaktør: GUNN KVALSVIK Redaksjonsråd: GUNN KVALSVIK, SYNNØVE K. BØEN, ODD JENVIN og SILJE OPHEIM. Grafisk utforming: GUNN KVALSVIK Utkommer 6 ganger i året. Opplag Styret for 2003: SYNNØVE K. BØEN (leder), ODD JENVIN (nestleder), MONA HALSBAKK, SØLVI LERFALD, ARNT-EINAR LITSHEIM, FAMARA SANYANG, TERJE THUSETH og STEIN ELIASSEN. Ansvarlig utgiver: SAMFUNNSVITERNES FAGFORENING. Trykk: HAGEN OFFSET AS For annonser, ta kontakt med vårt sekretariat, tlf E-post: POST@SAMFUNNSVITERNE.NO Forsideill.: HANNE STENLI

3 innhold les Rasering av tilsyn d okk Holm med skrått blikk S amfunnsvitenskap i KINA H elsehistorie& samfunnsforståelse side 5 En gang i tiden var de fleste av de store oppgavene i samfunnet ivaretatt av det offentlige, men fra 1980-tallet har vi sett en jevn strøm av dereguleringer og privatiseringer, nye felt åpnes for konkurranse og bare vår fattige fantasi setter grenser. Politikken trekker seg tilbake. Slik starter Erling Dokk Holms innlegg i spalten med skrått blikk på samfunnet. side 6 Tilsynsmeldingen har skapt debatt langt utover rekkene av ansatte som blir berørt av planene. Les hva fem av de «flyttepliktige» sier om meldingen. side 11 Tilsynsbyene sitter på betydelig kompetanse. Riksmedienes ensidige presentasjon av regionene er preget av arroganse, sier ordfører Petter Steen jr. i Haugesund til Bergens Tidende. side 12 Det er uklart hvilke rettigheter de ansatte har når Arbeids- og administrasjonsdepartementet ønsker å flytte tilsyn ut av Oslo. Virkemidler for overtallige må brukes, sa Akademikernes leder Christl Kvam på Tilsynskonferansen. Innlegget hennes kan du lese her. side 14 Dei finnast overalt. Akkurat som sunnmøringar og tomflasker. Nei, eg snakkar ikkje om vulgære amerikanarar som med alle midlar prøver å styre verda, men om samfunnsvitarar. Sui Yujie professor ved Renmin Universitetet i Beijing er ein av mange i Kina. side 17 Viste du at Aetat har oppjustert ledighetstallene for 2004? Eller at AFI har kommet med en ny publikasjon som omhandler kvalitetsbyråkratiet? Les mer på Samfunnsviterens side 17, kjekt å vite. side18 - Jeg tror i hvert fall at økt samfunnsforståelse kan starte med grunnleggende innsikt i helsehistorie, understreker Svein Skarheim. Her presenterer han to bøker som nettopp omhandler temaet helsehistorie. side 20 Sjeldan eller aldri har debattar kring ein mulig krig prega nyhendene i så stor grad som krigen mot Irak. Krigsstrategiar, maktkamp, retorikk og oljeressursar har vore dominerande tema men innimellom vert menneska og lidingane også satt på agendaen. Nedanfor fortel tre forskarar om ulike scenarium vi kan forvente oss etter krigen. 3

4 styret D-dag for flytting av statlige tilsyn Arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman har ennå ikke sagt de magiske ord: de berørte tilsynsansatte skal fritas fra flytteplikten. Om dette skyldes manglende innsikt i avtaleverket, manglende omsorg for ansatte i en vanskelig situasjon, eller ren prinsippfasthet, vites ikke. Uten fritak fra flytteplikten har ikke de ansatte rett på et viktig virkemiddel: ett års fortrinnsrett til andre stillinger i staten. I sitt arbeid inn mot regjeringen, Stortingskomiteen og partigruppene har Akademikerne konsentrert budskapet til det man oppfatter som en klar omgåelse av ansattes rettigheter. Utskiftingen av staben er anslått til inntil 90 % og må derfor betraktes som en ren nedbemanning. Det er fagforeningens oppgave å påpeke at virkemidlene ved flytting ikke er tilpasset realitetene som er nedbemanning. Flytting av statlige tilsyn har vært en krevende sak for flere av fagforeningene. Uavhengig av hva Stortinget bestemmer seg for i tilsynssaken 15. mai, må Samfunnsviterne ta tilbakemeldingene fra medlemmene på alvor, om behovet for å arbeide for etablering av akademiker arbeidsplasser i hele landet. Synnøve Bøen leder Press på etablerte ordninger i staten Særavtalen mellom de sentrale partene i staten, med hjemmel i Hovedtariffavtalen, om avsetning av midler til organisasjonenes opplærings- og utviklingstiltak for tillitsvalgte har eksistert noen år. Alle ansatte i staten trekkes 200 kroner årlig til OU- ordningen. Arbeidsgivers andel finansieres over statsbudsjettet. Fagforeningene finansierer store deler av tillitsvalgopplæringen ved hjelp av OU- ordningen i staten. Det er derfor svært viktig at ordningen videreføres. Man bør imidlertid ikke bli særlig forundret dersom staten som arbeidsgiver trekker en reduksjon av OU- ordningen inn som et forhandlingskort i årets lønnsoppgjør. Samtidig arbeider Akademikerne for å styrke OU- ordningen i de andre tariffområdene. Er ikke arbeidsgiver tjent med en forhandlingsmotpart som er mest mulig kompetente og profesjonelle? 4 Synnøve K. Bøen kan nåes via e-post: synnove.boen@samfunnsviterne.no eller på tlf: , mobil: Staten ønsker øyensynlig også å begrense partsrettighetene slik at man ikke lenger kan forhandle dersom man er eneste samfunnsviter på et arbeidssted, men må forhandle sammen med andre akademikerforeninger. Antakelig vil staten også begrense de sentrale parters muligheter til å delta i lokale forhandlinger. Dette er et dårlig signal å gi. En slik holdning vanskeliggjør fagforeningenes muligheter til å ivareta enkeltstående medlemmers lønnsutvikling, og er dermed med på å undergrave fagforeningens arbeid. Slike signaler understreker for øvrig behovet for å legge bedre til rette for etablering av lokalt akademikersamarbeid. Akademikerne skal nå, etter initiativ fra Samfunnsviterne, gjennomgå retningslinjene for lokalt akademikersamarbeid. Positive erfaringer med brudd i kommunal sektor. Samfunnsviterne hadde noen brudd i kommunal sektor i fjor, og vi var spente på hvordan tvistebehandlingene skulle arte seg. Den organisatoriske behandlingen av bruddene er nå gjennomført sammen med KS, og resultatene er rimelig positive sammenlignet med det vi er vant til ved tidligere nemndsbehandlinger i kommuneområdet. Selv om ikke mange fikk store tillegg utover arbeidsgivers siste tilbud, har mange kommuner måttet ut med noe mer enn det de i utgangspunktet hadde tenkt til våre medlemmer. Dette håper vi innebærer at kommunene blir litt reddere for brudd ved en senere anledning. Økt fradrag for fagforeningskontingenten Som resultat av oppgjøret mellom LO og NHO økes fradraget for fagforeningskontingenten fra 1100 til 1450 i 2003 og til 1800 i Skattekommisjonen har i sin innstilling lagt frem en modell som innebærer en betydelig forenkling av skattesystemet. Dette innebærer blant annet at ulike typer fradrag skal tas ut av skattesystemet og eksempelvis overføres til sosiale ordninger mv. Det betyr at en viktig symbolsak for fagforeningene, er reddet ennå en stund

5 Skrått blikk Foto: Trond Fjørtoft Nypolitikk Slik lyder pensum: En gang i tiden var de fleste av de store oppgavene i samfunnet ivaretatt av det offentlige, men fra 1980-tallet har vi sett en jevn strøm av dereguleringer og privatiseringer, nye felt åpnes for konkurranse og bare vår fattige fantasi setter grenser. Politikken trekker seg tilbake. Imidlertid, og her er det på plass med et svært og prangende imidlertid, er det mulig å formulere det motsatt: at stadig nye felt legges under politikken. Felt som tidligere var unntatt politikken er på vei til å bli vesentlige komponenter i det moderne menneskets politiske kart. Et eksempel er det vi kan kalle oppvekstpolitikk. Før KrF i 1997 gikk til valg på en merkverdig ordning som de kalte kontantstøtten, var feltet preget av lav politisk intensitet. I dag er spørsmålet om pris og innhold i barnehager et av de viktigste i norsk politikk. Det er egnet til å felle regjeringer så vel som å sende partier både til himmels og til pinsler i sperregrenseland. Sektoren er blitt en politisk slagmark. For femten år siden var det et ingenmannsland, et felt for de spesielt interesserte. Her har ikke politikken trukket seg tilbake, snarere tvert i mot. Politikken har ankommet i all sin fylde. Et annet felt er by- og stedsutvikling. En komparativ studie utført av Per Øystein Lund av byutviklingen i Oslo på 1950-tallet og på 1990-tallet, viser at det har foregått en markant politisering. Byutviklingen på 1950-tallet var med overlegg hevet over politikken og overlatt til ekspertene: ingeniørene og arkitektene. På 1990-tallet derimot var feltet løftet frem til offentligheten, og blitt en viktig del av politikken. Dette skjedde gradvis. Ikke minst gjennom at ulike aksjoner på 1970-tallet for vern og bevaring fikk stor oppslutning, noe som slo inn i partipolitikken og mediene. Den som i dag leser Aftenpostens Aftennummer det nærmeste Oslo kommer en lokalavis vil merke seg at halvparten av leserinnleggene handler om byutvikling, arkitektur og estetiske spørsmål knyttet til byrommene. Den samme tendensen ser man i Bergens Tidende, Nordlys og mange andre av landets aviser. Lokale partier vinner valg, taper valg, går i stykker på disse spørsmålene. AV ERLING DOKK HOLM Det finnes en haug av andre felt også, der politikken har blitt mye mer omfattende enn tidligere. For eksempel i forbrukerpolitikken. Den jevne borgers aktivitet som forbruker er i jevn vekst og slår solid inn på hvordan den enkelte danner sine politiske oppfatninger. Det vi er vitne til er fremveksten av det vi kan kalle nypolitikken. Nypolitikken kjennetegnes av at den utøves der det i utgangspunktet ikke var overgrodd med politikk, men dithen velgernes interesse har vridd seg. Nypolitikken er ikke som den tradisjonelle politikken forankret i de klassiske klassemotsetningene, selv om den også kan spille på disse strengene. Det er to norske politiske partier som er følsomme for denne utviklingen, Fremskrittspartiet og SV. De er begge barn av 1970-tallet og herjer på galluppene nettopp med et fokus på nye politiske felt. De er nypolitikkens nasjonale praktikere. Imidlertid er det lokalpolitikken som er nypolitikkens kanskje viktigste felt. Her skapes det vinnere og tapere ut fra om man ønsker høyhus i sentrum, eller om man er for en gammeldags havn eller nye shoppingsentere ispedd kulturtilbud. Nypolitikkens konsekvens vil uunngåelig bli et mer selvbevisst og aktivistisk lokaldemokrati. Denne vitaliteten og troen på egen styrke vil utfordre den nasjonale politikken mer og mer. Nypolitikken er en av de essensielle årsakene til at nasjonalstaten svekkes. Det er åpenbart sant at en rekke felt tømmes for politikk, men det er ikke derved sant at alle felt tømmes. Noen fylles. For klassiske skolerte samfunnsvitere er de ikke så enkle å få øye på. Men det betyr ikke at de ikke finnes. Erling Dokk Holm er statsviter. Han er ansatt ved Arkitekthøyskolen i Oslo der han skriver en doktorgrad om forholdet mellom konsum og urbanitet 5

6 6 Samfunnsvite planene til Vi Frank Scønha Fjellanger og Og Dag Asbj

7 TEKST OG FOTO: GUNN KVALSVIK STRID OM TILSYN Flytting av arbeidsplasser RASERING AV TILSYN... TILSYNSMELDINGEN HAR SKAPT DEBATT LANGT UTOVER REKKENE AV ANSATTE SOM BLIR BERØRT AV PLANENE. I TILLEGG TIL POLITIKK OG FORSKNINGSRELATERTE DEBATTER, OG ET RELATIVT STORT ANTALL AVISARTIKLER, HAR SELVESTE NRK LAGET ET DEBATTPROGRAM OM TEMAET. TO TIMER PÅ EN LØRDAGSKVELD! ren en har møtt fem som er berørt t av flytte- ctor Norman. De fem er:tove Sivertsen og rdt fra Post- og teletilsynet. Inger Johanne Bente Rønnestad jobber i Luftfartstilsynet. tstilsynet. ørnsen kommer fra Filmtilsynet. Hovedkontorene til åtte tilsyn skal flyttes ut av Oslo. For de aller fleste kom meldingen som et sjokk. Særlig for de 900 ansatte som fikk sin skjebne forseglet. Samfunnsviteren inviterte fem «utflyttingsoffer», satte seg rundt et bord og spurte hvordan de stiller seg til Statsråd Victor Normans planer. Frank: Jeg tror det faktum at meldingen ble «presentert» uten fullstendig konsekvensanalyse i bunnen, er en av hovedgrunnene for at meldingen har skapt stor debatt. Når argument og begrunnelse blir presentert uten god nok dokumentasjon ska- en 5. desember i fjor kunngjorde Arbeids- og Dadministrasjonsdeparte- mentet, at neste Stortingsmelding om statlige tilsyn ville fremme at åtte tilsyn skulle flyttes ut av Oslo. Samfunnsviteren har møtt fem som er berørt av flytte-planene til Victor Norman. De fem er:tove Sivertsen og Frank Scønhardt fra Post- og teletilsynet. Inger Johanne Fjellanger og Bente Rønnestad jobber i Luftfartstilsynet. Og Dag Asbjørnsen kommer fra Filmtilsynet. pes nemlig debatter. Bente: I tillegg tror jeg at tilsynsmeldingens dobbelthet er for gjennomsiktig. Den første delen konsentrerer seg om fremtiden, og blant annet er utvikling av faglig tyngde sterkt fokusert. Den andre delen tar opp flytting og geografisk spredning. Det er ingen tvil om at flytting fører til at viktig og sentral kompetanse forsvinner altså er det en klar kontradiksjon i hovedinnholdet. De andre fire nikker, - ivrig. Det er tydelig at selv om de fem kommer fra ulike fagtilsyn er alle enige i at flytting har klare negative følger. Som å flytte Vardøs befolkning Et argument som stadig blir understreket og gjentatt er at de åtte tilsynene skal ha en stor geografisk spredning. Og spredning blir det: Filmtilsynet skal til Fredrikstad og Post- og teletilsynet til Lillesand. Bodø får Luftfartstilsynet, Trondheim får Arbeidstilsynet og Sjøfartstilsynet skal plasseres i Haugesund.Konkurransetilsynet skal til Bergen og det «nye» 7

8 STRID OM TILSYN Petroliumstilsynet skal lokaliseres i Stavanger. Tove: Det blir sagt at den nøyaktige plasseringen av hvor de ulike tilsynene skal lokaliseres., ble gjort ved hjelp av et kart over landets høgskoler, en sen kveld. For eksempel ble Lillesand valgt fordi «det tross alt er en høgskole der». Jeg vet ikke om historien er sann, men slik de ulike plasseringene er gjort høres det faktisk sannsynlig ut. Samfunnsviteren: Hvordan påvirker flytteplanene dere personlig er der noen gode argument for å flytte? «HADDE TILSYNSMELDINGEN VÆRT EN HOVEDFAGS- ELLER DOKTORGRADS- AVHANDLING, HADDE DEN FÅTT STRYK. VARIABLENE ER UKLARE OG FÅ AV DEM ER VEL-DOKUMENTERTE» Frank: Jeg tror det er få som ser på dette som en mulighet til å komme seg ut av Oslogryta. Men jeg vil gjerne understreke at det ikke handler om at vi er negative til distrikts-norge. Mange er innflyttere selv er jeg fra Stathelle, og rundt bordet her er alle fra ulike steder i landet. Poenget er at vi har valgt å bo her, og vil ha oss frabedt å bli flyttet på mot egen vilje. Inger Johanne: Det er ingen grunn til å legge skjul på at flytteplanene også påvirker oss personlig og at det oppleves som dramatisk. I negativ forstand. På min arbeidsplass (Luftfartstilsynet) har bare to av 145 ansatte sagt de følger med på flyttelasset. Folk ønsker jo ikke å bryte opp fra sosialt nettverk og familie. Hvis man går ut i fra at hver ansatt har partner og to-tre barn kan det i alt dreie seg om mennesker som direkte blir berørt. Det er mer enn hele Vardøs befolkning (2799 mennesker) som regjeringen her foreslår å flytte! Enda verre blir det når tidligere praksis ved slike vedtak blir kastet på båten og en snakker om «flytteplikt» og inndraging av dagpenger. Å effektivisere statlig sektor Samfunnsviteren: Et av kjerneargumentene er at flytting vil effektivisere tilsynene og at dette på sikt vil resultere i økonomisk gevinst. Argumentet er at de ansatte lettere og mer kostnadseffektivt kan konsentrere seg om jobbene sine, når de geografisk sitter skilt fra de som er oppdragsgivere. Hva synes dere om denne uttalelsen? Frank: Den økonomiske gevinsten av flytting er debattert, kritisert og delvis plukket fra hverandre både av tilsynenes egne konsekvensanalyser, men også av høgt profilerte økonomer. Prislappen er satt til 2 milliarder kroner, et regnestykke som blant annet kalkulerer inn kroner for hver arbeidsplass som skal flyttes. Hvor Statsråden har fått dette tallet fra er en gåte. En liten kikk på prislappen for flyttingen av Kystdirektoratet til Ålesund, gir helt andre tall; 1,3 millioner per ansatt. Og det er vel ingen grunn til å tru at det skal bli billigere for oss! Bente: Andre økonomiske kalkyler er heller ikke godt nok gjennomarbeidet. Samfunnsviteren: For meg virker dette ulogisk. At Norman er strateg er jeg ikke i tvil om, men jeg tviler på at han er dum. Hvordan, om ikke annet Natur og kultur tilbys i distriktene. Her fra gamlebyen i Fredrikstad. enn teoretisk, forklarer han valgene han gjør? Dag: I bunnen av Arbeids- og administrasjonsdepartementet effektiviseringsargumentasjon ligger en eldre amerikansk teori, the Capture theory. Kort fortalt mener Norman at tilsyn, som på mange vis er Stortingets vaktbikkje, bør plasseres lenger unna lobbyister, interesseorganisasjoner og politikere. På den måten kan tilsynene ha den objektiviteten og faglige uavhengigheten som igjen fører til at de kan gjøre en bedre og mer effektiv jobb. Inger Johanne: All nyere teori går i mot dette. En av Victor Normans fagfeller, professor Lars Thue ved Handelshøyskolen BI, gikk sterkt ut mot Norman i Dagens Næringsliv. Thue kalte Normans ideer for foreldete, og viste til undersøkelser som dokumenterer at nettverk tvert i mot er viktige ressurser for tilsynene, og at samarbeid med tilsynsobjekter faktisk øker kvaliteten på tilsynsvirksomheten. Flytting vekk fra tilsynsobjektene vil være én faktor som gir dårligere kvalitet på det arbeidet vi gjør. Like viktig er det at vi mister kompetansen vi har bygget opp når ansatte ikke flytter med. For mitt eget tilsyn, Luftfartstilsynet, er det svært høye og spe- 8

9 STRID OM TILSYN Tap av erfaringskompetanse For de fem rundt bordet er det å være vitne til rasering av store kompetente institusjoner, kanskje det hardeste slaget ved en flytteer formelt kompetente. Men i et tilsyn er det ofte mer enn slik kompetanse som trengs. Erfaring, kontakter og kontinuitet teller mye. Samfunnsviteren: Men vet ikke Statsråden dette? Inger Johanne: Ja, selvsagt vet han det. Men det passer ikke inn i hans planer å ta slike hensyn. Man kan ha en berettiget mistanke om at den egentlige og skjulte agendaen her er planen om å bygge ned tilsynene, og at dette kan skje på en effektiv måte gjennom flytting og «frivillig avgang». Det er et paradoks at det virker som om han har store mangler i kunnskap om hva vi gjør og hvilken posisjon vi har. At vi er moderne og til dels selvfinansierende. Og at vi faktisk er helt avhengige av å drive tilsyn ved å være fysisk til stede hos flyselskapene, verkstedene og skolene for å gjøre jobben vår. Luftfartstilsynet er et av mange tilsyn som har utarbeidet konsekvensanalyser for Normans flytteplaner. sialiserte krav til kompetansen. Bodøområdet har kompetanse på en svært liten og begrenset del av vårt fagfelt. Luftfartstilsynet mister rettigheter som luftfartsmyndighet dersom vi ikke følger kravene til kompetanse som er nedfelt i internasjonalt regelverk. Og når vi i dag har problemer med å rekruttere folk til enkelte stillinger på grunn av strenge krav, hvordan skal det da gå om tilsynet flytter til Bodø? Regjeringen har tydeligvis ikke innhentet erfaringer fra andre. Da de svenske luftfartsmyndighetene ble flyttet tretten mil sydover fra Stockholm etter et regjeringsvedtak på 70-tallet, ble det etterhvert nødvendig å opprette et eget Stockholmskontor for å skaffe nødvendig kompetanse og holde reiseutgiftene nede. prosess. Bente: Mye erfaringskompetanse forsvinner når en velger å flytte. Folk vil slutte, kontakter og nettverk blir borte og det blir vanskeligere å holde kontakt med dem vi skal føre tilsyn med på grunn av geografiske avstander. For Luftfartstilsynet er det slik at 70 % av aktørene vi fører tilsyn med faktisk befinner seg i Sør- Norge. Personlig er jeg redd for at selve dynamikken vil forsvinne i tilsynene - og hvor lang tid det vil ta for å bygge det opp igjen er nesten umulig å si. Samfunnsviteren: Men tilsynene er lokaliserte rundt høgskoler, hjelper ikke det på tilsiget av kompetente folk? Tove: Å bygge opp store og tunge tilsyn er ikke gjort ved et trylleslag. At Norman rettferdiggjør sine avgjørelser og mener kompetansebehovet blir ivaretatt ved å legge tilsyn blant annet til høgskolesenter, fungerer i beste fall som et skalkeskjul. Det er klart at det er mulig å rekruttere folk som Å ikke bli tatt med i prosessen Dag: Victor Norman er en stor retoriker! Ingen tvil om det. Under «I BUNNEN AV ARBEIDS- OG ADMINISTRASJONSDEPARTEMENTETS EFFEKTIVISERINGSARGUMENTASJON LIGGER EN ELDRE AMERIKANSK TEORI, THE CAPTURE THEORY» hele prosessen har han hevdet at god kommunikasjon og medbestemmelse er viktig. Og at de ansatte har blitt involvert og informert. Det avspeiler ikke virkeligheten, nesten det motsatte ville jeg si. Under hele prosessen føler jeg at motargumentene har blitt stoppet før de har blitt uttalt. Kanskje fordi dette allerede er bestemt. Er det rart vi er frustrerte?! Tove: Heldigvis har kommunikasjonen internt gått lettere.iallfall har Post- og teletilsynet vert meget profesjonelle i sin håndtering av de ansatte. Samfunnsviteren: Det sies at mange tilsyn opplever at folk allerede er på jakt etter nye jobber, at de allerede nå 9

10 STRID OM TILSYN har tatt valget om å ikke bli med? Tror dere dette bare er trusler for å få lov til å bli i hovedstaden? Dag: Nei, det tror jeg ikke. Det er naturlig at folk tenker strategisk når en slik situasjon dukker opp. I film-tilsynet vet jeg om en som har sluttet og en som er på vei ut. I tillegg ligger det «som et lokk over hverdagen vår», fordi vi ikke vet om vi skal flytte og hvilke konsekvenser det vil få. Frank: I Post og teletilsynet er stemningen faktisk veldig god. Det er akkurat som om vi er enda mer sammensveisa og alle er innstilte på å kjempe for å holde på arbeidsplassene sine. Hva som vil skje etter hvert, for eksempel etter 15. mai da den endelige bestemmelsen blir tatt, er vanskelig å si. Jeg tror det er kalkulert med at halvparten av arbeidsstokken flytter. Igjen tall som ikke er veldokumenterte. I praksis tror jeg få blir med. I Sverige har de mer erfaring med slik flytting og resultatene derifra sier at bare 5 10 % av de ansatte velger å flytte med. Fagforeningenes rolle Samfunnsviteren: Hvilken rolle har fagforeningene hatt i denne prosessen? Bente: Både Samfunnsviternes fagforening og Akademikerne kom altfor sent på banen. Personlig tror jeg de ble lurt av «distriktsfellen» og gjorde det hele om til «Oslo mot utkanten»-problematikk. Akkurat slik som Statsråden ville det. For oss som sitter midt opp i det er det helt uforståelig. Dette handler først og fremst om at våre interesser skal ivaretas. Vi er arbeidstakere som er organiserte for at noen skal ta vare på oss i akkurat slike sammenhenger! Å begynne å diskutere dette ut fra samfunns-og politiske hensyn blir helt feil. Dag: NTL har derimot vært tilstedes fra dag en. Her var det klart definert fra dag en at de ansattes rettigheter skulle forsvares. Vi må innrømme vi er misunnelige på den støtten der. Samfunnsviteren: Er det ikke forståelig at det for en fagforening er konflikt mellom interessene til de som ønsker å bo i distriktene og som ønsker nye arbeidsplasser velkommen, og dere som kjemper for at alt skal fremdeles ligge i Oslo. Frank: Nei, en fagforening skal stå opp for sine medlemmer. Faktisk mener jeg at også medlemmer i distriktene skal støtte oss. Denne saken handler om å verne oss som blir rammet, og da er fellesskapet og støtten i en forening gull verdt. Distriktspolitikk Inger Johanne: Det var en genistrek av Norman å la hver landsdel få sitt tilsyn. Hele flyttesaken ble dermed ensbetydende med distriktspolitikk, og da når som kjent ingen andre argumenter frem. Frank: Det er ganske håpløst når en føler at alle argu-ment mot flytting blir slått i hjel og ubetydeliggjort, på grunn av at det overordna målet tydelegvis er hellig. Altså distriktspolitikk. En blir definert som distriktsuvennlig fordi en sier at viktig erfaringskompetanse forsvinner når en flytter 900 arbeidsplasser. Distriktsfiendtlig blir en også når en poengterer at det er ganske drøyt å legge om den statlige personalpolitikken og tvangsflytte ansatte uten å gi de noe alternativ. Det kan faktisk skape mer bekymring og uro dersom noen tørr å se alle konsekvensene. Siden departementet ikke har gjort dette til fulle, har mange tilsyn laget sine egne analyser som vi håper kommer i betraktning når saken skal behandles den 15. mai. Samfunnsviteren: Tror dere det er noe håp for at det ikke blir flytting? Inger Johanne: Tja, det blir hvisket i korridorer om at Luftfartstilsynet ikke er så lurt å flytte, siden hele 70 % av vår aktivitet foregår på Østlandet. Det gjenstår å se hva Stortinget bestemmer seg til i mai. Victor Norman endrer neppe retning. Han har bestemt seg og kjører på, han vil la dette stå igjen som «et landemerke» over det han fikk til i sin periode i statsrådsstolen. Og hva er vel viktigere for en politiker? Hadde det virkelig vært snakk om distriktspolitikk hadde nok regjeringen brukt andre virkemidler. Statlige tilskudd og statlige arbeidsplasser er vel heller ikke det Høyrepolitikere vanligvis trekker frem når det er snakk om et samfunns verdiskapning. Samfunnsviteren: Hvilke da? Dag: Tja, dette er ikke mitt felt. Men med et stort antall milliarder skulle en tro at det var drahjelp til mang en arbeidsplass. Kryss fingrer for 15. mai Etter to timer med det en kan kalle en «heftig enighets-debatt» har de fem samfunnsviterne fått sagt det de hadde på hjertet. Vi ønsker lykke til - den 15. mai!

11 Tilsynsbyene har fagfolk nok Tilsynsbyene sitter på betydelig kompetanse. Riksmedienes ensidige presentasjon av regionene er preget av arroganse, sier ordfører Petter Steen jr. i Haugesund til Bergens Tidende. Dagen etter at stortingsgruppen til Arbeiderpartiet sa ja til prinsippet om å flytte syv tilsyn ut av Oslo, er Steen både fornøyd og optimistisk. Uforståelig frykt Det som skjedde i går var langt bedre enn fryktet. Nå blir det forhandlinger mellom regjeringspartiene og SV og Arbeiderpartiet. Jeg regner med at det i mai har løst seg til felles beste. Haugesund får Sjøfartsdirektoratet. Haugalandet og Sunnhordland har det rektor Georg Førland ved Høgskolen i Haugesund kaller en maritim klynge som er unik, med rederier, offshorevirksomhet og verftsindustri. - Høgskolen har stor kompetanse på sikkerhet og det maritime og vi har egen skipsoffiserutdannelse. Dessuten ser vi at kompetansebedrifter innen vårt område ikke har noen problemer med å rekruttere høyt kvalifiserte fagfolk. I Bodø kommer Luftfartstilsynet. Ordfører Odd Tore Fygle opplever kompetansefrykten som ganske uforståelig. - Jeg skjønner de ansattes motstand, men ikke de faglige argumentene. Skal vi flytte tilsyn, må vi tilrettelegge for at det skal bli vellykket. Så langt denne prosessen er kommet nå, kan jeg ikke skjønne at Stortinget skal vende tommelen ned. Jeg tror direktørene og de øvrige ansatte i tilsynene nå bør bruke tiden til å planlegge flytting og ikke motstand. STRID OM TILSYN Ordfører Petter Steen jr. fra Haugesund er leder for Tilsnynsnettverket. 100 siviløkonomer årlig Og til dem som tror Bodø mangler et miljø for luftfartskompetanse sier høgskoledirektør i Bodø, Stig Fossum, følgende: - Det finnes i dag over 1000 arbeidsplasser innen luftfart i Bodø, i henholdsvis Widerøe og luftforsvaret. Vi har analysert arbeidskraftbehovet for Luftfartstilsynet og ser at de har bruk for svært variert arbeidskraft. Innen administrasjon og økonomi har vi utdanningsretninger. Og vi har et tungt teknisk miljø i Widerøe og Luftforsvaret. I Sørlandsbyene kommer Post- og Teletilsynet. Ved Høgskolen i Kristiansand utdanner de 100 siviløkonomer i året. Høgskolen har og landets nest største utdanning for sivilingeniører innenfor informasjonsteknologi. - Vi synes disse kompetansargumentene er litt underlige. Vi har mye kompetanse og det er lett å rekruttere kompetanse. Sørlandskysten er attraktiv. På enkelte områder rekrutterer vi lettere enn Universitetet i Trondheim. Selv om kompetansen ikke vil flytte fra Oslo, skal vi relativt lett få denne erstattet, sier høgskoledirektør Tor Asbjørn Aagedal. Sett med Oslo-øyne Det er bare Stavanger og Bergen som langt på vei har sluppet å argumentere mot kompetansefrykten. - Man forstår at Handelshøyskolen og juridisk fakultet kan forsyne Konkurransetilsynet med dyktige fagfolk, sier byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen. Hun irriterer seg likevel over at andre tilsynsbyer må forsvare seg mot påstander om problemer med å rekruttere fagfolk. - Det blir veldig sneversynt og fullstendig sett med Osloøyne. Strøm-Erichsen gleder seg over vedtaket i Arbeiderpartiets stortingsgruppe, men fortsetter kampen. - Ordførerne i tilsynsbyene kommer til å holde trykket oppe helt til Stortinget har vedtatt utflytting, sier hun. Tilsynsnettverket 24. januar 2003 stiftet de åtte vertskommunene Tilsynsnettverket på et møte i Oslo. Kommunene vil på kort sikt samarbeide for å støtte gjennomføringen av Regjeringens vedtak. På lengre sikt er målet å samarbeide for å oppnå en mest mulig friksjonsfri flytteprosess for de ansatte, deres familier og direktoratene. Bidra til at flyttingen blir en kostnadseffektiv investering for samfunnet, og at institusjonene fungerer minst like bra for samfunnet som i dag. Ordfører Petter Steen Haugesund ble valgt som leder for nettverket. Vertskommunene som deltar har en felles nettløsning. De som flytter til Bergen får gleden av å møte våren til lyden av byens mange buekorps

12 STRID OM TILSYN Staten har ansvaret Det er uklart hvilke rettigheter de ansatte har når Arbeids- og administrasjonsdepartementet ønsker å flytte tilsyn ut av Oslo. Virkemidler for overtallige må brukes, sa Akademikernes leder Christl Kvam på Tilsynskonferansen som Akademikerne og Samfunnsviterne arrangerte 4. mars i år. Innlegget hennes kan du lese her. AV CRISTL KVAM agens tema er brennende aktuelt og engasjerer mange, ikke minst Akademikere. Vi har ca 400 medlemmer som arbeider i de tilsynene Stortings melding nr 17 berører. D Hvem trenger fiender når man har fagforeninger som Akademikerne - var blant reaksjonen som kom etter styrets vedtak i desember 02, og som det går an å referere. Utsagnet og de mange eposter jeg har mottatt viser styrken i engasjementet og fortvilelsen over det mange tolket som en ubetinget positiv holdning til flytting av statlige arbeidsplasser fra styret i Akademikerne. Vedtaket var foreløpig og ble fattet forut for at meldingen var lagt frem og ga uttrykk for et prinsipielt syn samt hvilke faktorer vi kom til å vektlegge når vi skulle til å vurdere fakta i meldingen når den kom. Ja til å benytte kompetansen i hele landet Ja til nye statlige arbeidsplasser utenfor Oslo Under forutsetning av at: Hensyn til fagmiljøer og kvaliteten på tjenestene er avgjørende i de vurderinger som ligger til grunn og at de nødvendige økonomiske virkemidler stilles til rådighet MEN... Der flytting i realiteten har konsekvenser tilsvarende en nedbemanning må de ansatte tilbys akseptable vilkår, ikke dårligere enn det som gjelder ved nedbemanning. Vi representerer de høyest utdannede menneskene i landet og det forventes av oss mer reflekterte og begrunnede standpunkter enn et prinsipielt NEI - selv når det rammer våre egne. Norman og Akademikerne Akademikerne er enig med til Victor Norman: Det er mange kvalifiserte akademikerne og andre rundt om i landet. Det er fornuftig å spre statlige arbeidsplasser slik at ressurser og kompetanse kan tas i bruk der denne kompetansen finnes, ikke samle all virksomhet i Oslo alene I januar i år kom så stortingsmelding nr. 17 om Statlige tilsyn. Den har Akademikerne hatt en grundig gjennomgang av. Styret har behandlet saken igjen i februar og vedtatt å gå imot utflytting av tilsyn AAD vil legge andre steder enn Oslo. Hvorfor? En nøye gjennomgang av stortingsmeldingen får fram faktorer Victor Norman ikke har frontet like sterkt som argumentet om at kompetansen i hele landet skal tas i bruk. Det er underkommunisert hvordan man ved å flytte tilsyn ut av Oslo får en mer effektiv, rasjonell og slankere organisasjon i tilsynene i mindre og billigere lokaler - uten å si tydelig at her må vi si opp/nedbemanne de som i dag er ansatt i tilsynene uten at disse er ivaretatt ved at prosessen blir kalt ved sitt riktige navn og derigjennom sikrer de ansattes rettigheter. I stortingsmeldingen gjøres det klart at departementet regner med at kun prosent av de ansatte vil takke ja 12

13 STRID OM TILSYN Hvis alle ansatte i de tilsyn som er foreslått flyttet oppfyller sin flyttplikt, ryker AAD-ministerens regnestykker og vi kunne håpe på at vi da satte oss rundt bordet og kalte barnet ved dets riktige navn. Akademikernes leder Christl Kvam, sier at det er uakseptabelt å nedbemanne tilsyn ved geografisk flytting. Foto: Akademikerne til å flytte med sitt tilsyn dit det er foreslått å skulle liggerealitetene er vel at enda færre blir med I tabell 9.2 i meldingen viser man til at de største innsparingene (ca 90% av gevinsten) finner man innen effektivisering og rasjonalisering av personalkostnader i tilsynene. Flytting brukes som et virkemiddel for å få til en nedbemannig eller rasjonalisering uten å ivareta de ansattes rettigheter på tilsvarende måte som i en nedbemanningsprosess eller oppsigelse. Statlig ansatte har flytteplikt. Og hvis jeg hadde hatt samme makt som en tidligere LO-leder hadde over sine medlemmer hvor de hoppet når han ba dem hoppe hadde jeg sagt: FLYTT. Konklusjonen er klar AAD verken håper eller ønsker at alle dagens ansatte skal bli med på lasset. Snarere tvert imot. Men det er uklart med hvilke rettigheter de ansatte sitter igjen med! Med det utgangspunktet synes Akademikerne departementet skal ta konsekvensene av sine egne ønsker. En utflytting vil innebære store påkjenninger for den ansatte og dennes familie. Da er det rett og rimelig at virkemidlene som i dag finnes i forhold til overtallige i statlige virksomheter tas i bruk. Akademikerne forventer og krever at staten er seg sitt arbeidsgiveransvar bevisst. Som statsansatt er man ikke lønnsledende- ei heller i tilsynene selv om det skrives mye i meldingen om rekruttere/beholde problemer og turnover. Ingen av elementene skiller seg stort fra andre statlige arbeidsplasser. Hvis dette var styrende burde vi flytte Finansdep ganske kjapt!!! Til nå har man derimot hatt andre fordeler som ansatt i staten, blant annet sikkerhet i ansettelsesforholdet sitt. Tolker vi signalene fra AAD i verste mening, forvitrer denne sikkerheten. Akademikerne har forventninger til en offentlig arbeidsgiver som overgår det vi ser av håndteringen av de ansatte i Stortingsmelding nr 17. Vi sier fortsatt: -Ja til å benytte kompetansen i hele landet - Ja til nye statlige arbeidsplasser utenfor Oslo Men vi sier: - Nei til å bruke flytting som et middel til å kvitte seg med ansatte uten at deres rettigheter sikres!! Fagkveld i regi av Oslo og Akershus fylkesavdeling 12. mai 2003, kl 1700, Håndverkeren en (Rosenkrantzgt.7) «Samfunnsviteridentitet: hvem er vi» Foredragsholdere: Synnøve Bøen, Leder i Samfunnsviterne Jan Otto Åsen, Adecco - rekrutteringsleder Ellen Brandt, NIFU - forsker 2 Medlemmer av Samfunnsviternes fagforening retter påmelding til Samfunnsviternes sekretariat: hanne.stenli@samfunnsviterne.no, faks , tel Se også 13

14 14

15 Professor i Sosiologi, ved Sui Yujie ved Renmin Universitetet i Beijing, meinar utviklinga i Kina gjev forskarar spanande utfordringar. Samfunnsvitskap the chinese way Renmin universitetet i Beijing har omlag studentar. I fylje professor Sui Yujie er studentane meir individualistisk orienterte enn for 20 år sidan, då ho sjølv var student. Eit trekk ved det «nye» Kina som ho meinar er svært positivt. Her to studenter inne på Renmin universitetets campus. Du finn dei overalt, akkurat som sunnmøringar og tomflasker. Nei, eg snakkar ikkje om vulgære amerikanarar, men om samfunnsvitarar. Sui Yujie, professor ved Renmin-universitetet i Beijing er ein av mange i Kina. Faglege diskursar I fylje Sui Yujie er det mykje spanande å gripe fatt i som samfunnsvitar i Kina. Store endringar som resultat av ny politisk og marknadsretta utvikling har ført landet og folka inn i ein enorm endringsprosess. Ein prosess der eigen kultur og levesett vert ofra til fordel for vestlege ideal. - Endring er sjølvsagt stikkord når ein skal seie noko om kva forskarar er opptekne av her på instituttet. I storbyane opplever folk at verda forandrarar seg nesten frå dag til dag, og då gjelder det å henge med. På lands- Renmin universitetet som er lokalisert i Beijing er ein av landets største utdanningsinstitusjonar med om lag studentar. Ved sosiologisk institutt uteksaminerast mellom masterstudentar kvart år. I fylgje Sui er dette eit lågt tall som avspeglar at samfunnsvitskap ikkje er særlig populært blant studentar. - På grunn av landets enorme økonomiske utvikling og overgong til marknadsstyring er mange studentar opptekne av kva jobbar ein kan få etter at ein har avslutta utdanninga si.og ikkje minst kva løn dei kan få. Sosiologiutdanning eller annan samfunnsvitskaplig utdanning plasserer ein ikkje akkurat i toppjobbar og for mange er det uklårt kva ein kan bruke utdanninga til i praksis. - Kva jobbar endar samfunnsvitarar opp med? - Tja, nokre endar opp som meg, ved eit eller anna universitet. Andre fortsetter utdanninga si i utlandet. Nokre får jobbar i departement eller andre offentlege kontor. Faktum er at dei fleste får jobb, men kanskje ikkje alltid så fagrelatert som andre utdanningar. Betalingsuniversitet Professor Sui Yujie kjem frå Nord-vest Kina, ved grensa mot Russland. Foreldra var vanlege folk utan utdanning, men som kunne sende dottera på universitetet fordi det TEKST OG FOTO GUNN KVALSVIK var gratis. Ein fekk endå til stipend for å studere då. Situasjonen anno 2003 er annleis: - I dag kostar det pengar å studere. Fleire tusen yuan per år (1 yuan er ca. 1 krone). Når ein veit at gjennomsnittsløn for folk på landsbygda er ca yuan er det logisk at få kan sende borna på universitetet. Altså er høgare utdanning førehaldt dei som har pengar. - Har ein høg status som professor? - Ja, og nei. He, he. Vi har nok litt status, men lønnsmessig har universiteta store problem med å konkurrere mot eit stadig aukande privat næringsliv. Mi inntekt er ca yuan per månad, greitt nok, men berre akkurat nok til å klare seg. Personlig synast eg det er eit spanande yrke som kompenserer for dårlig løn. 15

16 Kina har de siste årene hatt ein økonomisk vekst på ca. 7 % pr år. For millionar av kineserar har dette ført til store endringar. bygda går det seinare, men ting skjer også med folk her. Og mange unge drøymer om å flytte til byen, få seg ein betre betalt jobb og få eit forskjellig liv frå sine jordbruks foreldre. He, he - Det er eit paradoks at middelklassa har byrja å feire kristne høgtider sjølv om vi slett ikkje har teke religionen som vår. - Er der nokon veg utanom ei vestleggjering? - Ja, ein må ikkje gje opp. Vi er, og vert kinesarar uansett. Også kinesiske myndigheiter er opptekne av dette. Vi har blant anna eit fag på grunnskulen som heiter noko slikt som Kinesisk historie og politikk. Målet med faget er at born skal bevisstgjerast eiga historie. Stoltskap over å vere kinesar. Når det gjelder mobilitet mellom landsbygd og by prøver myndigheitene konkrete tiltak som å stimulere næringsdrift og utvikling. I tillegg kravast det arbeidsløyve dersom ein skal jobbe i byområder. Studie av gamle i Kina Innanfor feltet modernisering og endring arbeider samfunnsvitere i Kina med ulike fokus. Sui Yujie sitt fokus er eldre menneske: - I mitt studie ser eg på gamle menneske i Kina og korleis velferdsordningar fungerer for denne gruppa, fortel Sui Yujie. Den største utfordringa på dette feltet er at ein ikkje lenger har born som kan ta seg av ein. Før hadde ein gjerne fleire born og budde tettare. No er situasjonen annleis. Borna bur lengre unna, kanskje fleire hundre mil unna, og ein må klare seg sjølv. Pensjonen er låg og der finnast ingen statlige institusjonar som kan ta seg av dei. Det einaste er eit alarmsystem som går via telefonen opp mot eit legekontor. - Eit borns politikken som kinesiske myndigheiter innførte i 1979 er framleis den rådande regelen i Kina. Får ein fleire born vert ein straffa med bøter. Kva synast du og folk flest om det? - Personlig synast eg det er ein fornuftig regel. Vi er for mange folk slik som det er og med fleire born pr familie ville det verte kaos. Eg trur også at vi lettare kan Professor Sui Yujie seiar at universiteta har endra seg og at studentane er meir individualistiske enn da hun studerte for 20 år sida. Bilde: fasaden av det sosiologiske institutt på Renmin universitetet i Beijing. gje det eine borne ei god framtid. Dette er faktisk ei oppfatting mange delar med meg. - Påverkar ikkje denne politikken dei eldre? Når systemet eigentleg er basert på at borna skal hjelpe dei gamle og ein ikkje har meir enn eit born er det vel logisk at det kan verte komplisert. - Ja, sjølvsagt er det eit poeng. Men eg trur ikkje at løysninga er å lage eit problem for å løyse det andre. Eldreproblemet får vi løyse på andre måtar. Framtida Professoren ved Renmin universitetet er ikkje i tvil om at utviklinga og endringane i Kina berre er i startgropa og at kvardagen til folk flest vil ta eit klårare mønster etterkvart. - Det er rart å sjå utviklinga tilbake frå då eg var student, for ca. 20 år sidan. Studiane var basert på eit smalt felt og ein gjekk i flokk. Kollektivisme vart premiert og individualisme nedvurdert. I dag er det motsatt fleire og fleire tenkjer annleis og vil gå eigne vegar. Eigentleg trur eg det er bra, for historisk sett er kinesarar faktisk ganske eigenrådige og individualistiske menneske. Litt overdrive og generaliserande dette siste, men der er noko Renmin University of China Renmin University of China (thereafter RUC) is a national key comprehensive university that focuses mainly on social sciences, the humanities, economics and administration and management. The University was created in The motto of the University is «To Seek Truth from Reality.» After more than sixty years construction and development, the University has formed a complete education structure and system, which includes full-time undergraduate, graduate (both MA and Ph.D.) and adult higher education. An impressive variety of subjects and courses is offered. RUC is a cradle for ambitious youth who wish to realize their lofty ideals and ambitions. RUC welcomes all academics and students. 16

17 Kjekt å vite.. Tips for alle! Utvid horisonten ved et gratis abonnement på NIKK magasin! NIKK magasin er et nordisk populærvitenskapelig magasin som løfter fram nye og aktuelle tema og problemstillinger innen kvinne-, manns- og kjønnsforskningen i Norden. NIKK magasin blir utgitt av NIKK - Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning - en tverrfaglig forskningsinstitusjon finansiert av Nordisk ministerråd. NIKK magasin: - presenterer nordisk forskning med kjønnsperspektiv bidrar til kunnskaps- og erfaringsutveksling på nordisk nivå - stimulerer til nordisk forskningssamarbeid bidrar til debatt innad i forskningsmiljøene og i det offentlige rom - er en kunnskapskilde for publikum, politikere og media i Norden - bidrar til å initiere ny forskning - gir spalteplass til unge forskere. Se mer på : DnBs Innovasjonspris - har du eller en bekjent en god forretningsidé? DnB vil i 2003 for første gang dele ut DnBs Innovasjonspris. Prisen går til den beste ideen for kunnskapsbasert næringsutvikling. Gjennom DnBs Innovasjonspris ønsker landets største finanskonsern å stimulere til økt verdiskaping i norsk næringsliv. Har du eller noen du kjenner en god idé som kan bidra til nyskaping i norsk næringsliv? Da oppfordrer vi deg til å melde ideen på til DnBs Innovasjonspris. Vinnerbidraget kåres av en jury bestående av fremtredende næringslivsledere og politikere. Juryen ledes av Ansgar Gabrielsen, statsråd i Nærings- og handelsdepartementet. Vinneren belønnes med kr ,- og et tilbud om gratis idétest i DnB ilab. Søknadsfristen er 1. juni. Ønsker du mer informasjon om utvalgskriterier, premier, juryen og hvordan du melder deg eller en bekjent på? Dette kan du lese mer om ved å benytte toppnavigasjonen. Du melder deg på til DnBs Innovasjonspris ved å benytte lenken nederst på siden. Les mer på Ny publikasjon fra AFI Kvalitetsbyråkratiet - mellom autonomi og kontroll oll Kvalitetsbyråkratiet er en studie av hvordan det arbeides med kvalitet i offentlig sektor. Kvalitetsarbeid beskrives som del av offentlige virksomheters regulære bestrebelser på å oppnå god drift og gode resultater. Samtidig settes kvalitetsarbeidet inn i den forvaltningspolitiske diskusjonen om fornyelse og modernisering av offentlig sektor. Det har vokst fram en hel kvalitetsindustri som tilbyr ulike verktøy og modeller. Disse utvikles og endres, eller gis nye navn over tid på linje med andre ledelsesverktøy. Tre statlige etater står i fokus i denne boka. Deres kvalitetstenkning og tiltak representerer ulike tilnærminger. Hvordan disse tilnærmingene oppleves av etatenes ledere og ansatte belyses. Utfordringene forvaltnings- og tjenesteytende offentlige virksomheter står overfor skisseres. Det antydes mulige utviklingsforløp og hensyn som må tas skal offentlig sektor bli i stand til å ivareta sin faglige kompetanse og levere gode resultater også i framtiden. AETAT T oppjusterer ledighetsprognose: arbeidsledige i 2004 Aetat Arbeidsdirektoratet forventer at arbeidsledigheten vil fortsette å stige i 2003 og Ifølge en ny prognose fra Aetat vil den registrerte ledigheten i gjennomsnitt bli i 2003 og i Den sterke veksten i ledigheten skyldes svake økonomiske vekstutsikter både internasjonalt og i Norge. Den nye prognosen erstatter Aetats prognose fra oktober 2002, som lød på registrerte arbeidsledige i gjennomsnitt i

18 Helsehistorie som samfunnsforståelse Mkretsfengsel (den med grafittien: «Det eneste orgensolen strålte og en stor gravemaskin var i full sving med å rive østmuren rundt Oslo som skiller deg å dem er en mur! Riv den!»). Nå slipper de fangene løs og det er vår, tenkte jeg. Det har blitt sagt at et samfunn kan vurderes ut ifra hvordan det behandlet sine fanger. Unnfangelsen Da den farligste av alle epidemier pesten herjet i Bergen i 1599 og 1600, kom dødeligheten opp i 40 prosent. Av byens tre leger, stikker en av, en annen isolerer seg innendørs, mens Villads Nielsen blir på sin post for å hjelpe syke og døende. For denne innsatsen fikk han av kong Kristian kvart i 1603 privilegium til å arbeide som lege med en del av lønnen fra det offentlige. Dette markeres i år som starten på det offentlige helsevesen, og utgivelse av tobindsverket Det offentlige helsevesen i Norge Finnes det sider av samfunnet som vi entydig kan si har utviklet seg til det bedre i løpet av de siste 400 årene? Dette spørsmålet innleder denne historien som presenteres på en gjennomillustrert, levende, aktuell og lett tilgjengelig måte. Historikeren Ole Georg Moseng drister seg til å antyde et svar: Kanskje er folkehelse et slikt felt, og det er muligens et av de få. Ansvaret for undersåttenes helse er fortellingen om hvordan folkets helsevilkår langsomt ble det offentliges ansvar selve unnfangelsen av et offentlige helsevesen. I takt med endringer i samfunnet har også synet på helse og forståelsen av sykdom endret seg. Det har aldri blitt brukt så store ressurser TEKST: SVEIN SKARHEIM, FORLAGSREDAKTØR FOR HISTORIE OG SAMFUNNSFAG I UNIVERSITETSFORLAGET på helse som i dag, og aldri har vi levd så lenge. Men, paradoksalt nok har vi aldri vært så redde for sykdom som nå. Situasjonen var uomtvistelig annerledes på tallet. Da var det kampen mot pest som ble vunnet gjennom karantene- og isolasjonstiltak. På 1700-tallet var kampen mot kopper sentral, beskyttelsesmetoden var immunisering. Og en viktig forutsetning i kampen mot kolera på 1800-tallet var å forstå hvordan sykdommen oppsto. Mens på begynnelsen av 1900-tallet satte bekjempelsen av tuberkulose fart i sykehusbyggingen og nye organisatoriske løsninger i det forebyggende helsearbeidet. I boken kommer det tydelig frem at det i perioden ikke var legemidlene som var det viktigste for å bedre folks helsetilstand, men det forebyggende helsearbeidet. I dag betraktes god helse og høy alder nesten som en rettighet, og det er derfor lett å glemme at bare for noen generasjoner siden var sykdom og død en helt naturlig del av folks hverdag. Ole Moseng karakteriserer denne historien som et kikkhull til samfunnet, gjennom innsikt i medisinsk historie kan vi oppnå forståelse av en periodes samfunnsforhold. Spissformulert mener han at et samfunn på mange måter får de sykdommene det fortjener. Utbredelsen «Gjenreisningen av det norske folks helse og arbeidskraft er en nødvendig betingelse for den materielle og økonomiske gjenreising» uttalte helsedirektør Karl Evang i En uttalelse som har røtter tilbake til tyske opplysningsfilosofers lære om at en sunn og stor befolkning er en forutsetning for å skape mektige stater. Folkets 18

19 les Ole Georg Moseng Ansvaret for undersåttenes helse Universitetsforlaget 2003 Aina Schiøtz, medforfatter Maren Skaset Folkets helse landets styrke Universitetsforlaget 2003 helse landets styrke beskriver den forløsende og enormt ekspanderende fasen i utviklingen av det offentlige helsevesen. Bokens hovedlinje er sykdomsutvikling og folkehelsespørsmål, men historikeren Aina Schiøtz betrakter helsevesenet fra mange ulike synsvinkler. Helsevesenet betraktes som et politisk system der ulike ideologiske krefter har vært drivende. Helsevesenet er et kulturelt system, f.eks. hvordan befolkningens holdninger, vaner og verdier har påvirket og formet endringene. Boken fokuserer også på fremveksten av de ulike yrkesgruppene og samhandlingen mellom dem, altså helsevesenet som sosialt system. Og ikke minst: Helsevesenet var ikke bare kvinnenes første arbeidsplass, men har gjennom tidene også vært deres største. Dermed kan helsehistorie også være kvinnehistorie. Folkets helse landets styrke problematiserer og søker svar på hva som har skjedd med vårt syn på sykdom og helse, hva det er som har drevet vårt helsevesen fremover og hvilke virkemidler myndighetene har tatt i bruk for å sikre landet en frisk og arbeidsfør befolkning samt å ta vare på de svakeste. Som bokverket begynte, avsluttes det også med et spørsmål: Har det offentlige helsevesenet råtnet på rot? Medforfatter Maren Skaset antyder et svar: Over hele den vestlige verden sliter man mer eller mindre med de samme helsepolitiske problemene. Det handler om hva det offentlige skal ta et finansielt ansvar for, hvordan denne prioriteringen skal skje, hvordan man skal organisere og finansiere helsevesenet for størst effektivitet og kvalitet, og ikke minst, hvordan effektivitet og kvalitet skal måles. Heller ikke her finnes det altså noen enkle svar. Kanskje skal et samfunn vurderes ut ifra hvordan de syke blir behandlet. Jeg tror i hvert fall at økt samfunnsforståelse kan starte med grunnleggende innsikt i helsehistorie. Som besøkende på Radiumhospitalet slår det meg at det er et sted hvor alle lag av befolkningen er representert, helt på tvers av utdanningsnivå, inntekt eller etnisk bakgrunn (siden mange velger fødeavdelingen på Rikshospitalet fremfor Ullevål, er nok ikke variasjonsbredden like stor på fødeklinikkene i Oslo). Kreftbehandlingen kan dermed virke uhyre demokratisk. Men muren rundt Kretsfengselet er gjenoppbygget minst like høy og sikkert enda kraftigere. Svein Skarheim er forlagsredaktør for historie og samfunnsfag i Universitetsforlaget 19

20 amfunnsviternes fylkesavdeling Oslo/Akershus valte scenarium etter krigen som tema under se- Sminaret som gjekk av stabelen i byrjinga av mars. Og kanskje var det nettopp den litt uvanlege vinklinga som gjorde at heile 130 menneske melde seg på. Med innleiarar frå PRIO, Forsvarets forskingssenter og Norsk Folkehjelp fekk tilhøyrarane kunnskapsrike innlegg kring det som røyrer seg i regionen, korleis alvorlege usemjer har openbara seg både i NATO, FN og EU og dei humanitære konsekvensane for folk flest i Irak. Verda etter krigen mot Irak Krigsstrategiar, maktkamp, retorikk og oljeressursar har vore tema i Irak-krigen. Tre forskarar ser for seg ulike scenario av kva vi kan forvente oss når krigen no er over. TEKST OG FOTO: GUNN KVALSVIK Norsk Folkehjelp: Humanitære konsekvensar Ketil Volden, rådgjevar i Norsk Folkehjelp, var opptatt av dei humanitære konsekvensane av ein krig. Etter mange år med sanksjonar er nemlig regionen utarma og heile 60 % av menneska i området er avhengige av FNs utdelingar av mat. Dersom ein krig bryt ut vil denne hjelpa stoppe ut og millionvis av menneske vil svelte. I fylje Volden snakkar vi altså om eit folk som i utgangspunktet er ekstremt avhengige av hjelp. Eit anna viktig poeng er miljømessige: - Ein krigskonsekvens som sjeldan vert nemnd, er mogelegheita for at Saddam og Baath-partiet gjer som dei gjorde under Golfkrigen, - nemleg å setje oljebrønnane i brann. Miljøkonsekvensane av ei slik handling er umogleg å måle, men at dei vert store det veit vi. Ein annan konsekvens er flyktingsstraumane. Det vert estimert at millionvis av menneske vil flykte mot blant anna grenseområda mot Iran. Eit område som er ekstremt minebelagt etter den åtte år lange krigen mellom Iran og Irak. Kurdiske områder Norsk Folkehjelp har gjennom fleire år jobba for å betre situasjonen for kurdarane som held til i Nord-Irak. At krigen i stor grad vil råke desse folka er Midt-Austen eksperten ikkje i tvil om. I nord er infrastrukturen heilt eller delvis øydelagd og regionen er på mange vis isolert og vanskeleg tilgjengeleg. Det positive er at utviklinga 20