tidende nr årgang misjonstidende

Transkript

1 verdig liv misjon s tidende nr årgang misjonstidende

2 Kjære leser Som de fleste av oss erkjenner, er det å være født i Norge et privilegium. Vi lever et liv i en velstand og en trygghet som mesteparten av jordens befolkning bare kan drømme om. Livet er naturligvis ikke alltid problemfritt, men ser vi til mennesker i flere av landene NMS jobber i, vil noen av våre problemer virke bagatellmessige. For mange vil rikdommen gi lyst til å dele, og vi er flere som har kjent på den store gleden det er å kunne bidra til at andre får det bedre. Sigurd Egeland, kommunikasjonssjef I dette nummeret setter vi fokus på det vi kaller programarbeidet vårt. Det kan være komplisert å drive godt bistands- og misjonsarbeid, og det kan være vanskelig å måle om vi gjør en god jobb. Ragnhild Mestad og Anne Karin Kristensen jobber begge i programavdelingen i NMS, og belyser disse spørsmålene i dette nummeret. Noen resultater er enkle å se, og vi skal glede oss over dem. Samtidig skal vi stadig utfordre oss selv til å bli flinkere i det vi holder på med. Programmet Use Your Talents er et godt eksempel på at måten vi jobber på utvikler seg. Her bruker mennesker sine talent til å bygge et bedre Madagaskar. Som støttespiller og leser av Misjonstidende vil du helt sikkert få høre mer om dette i årene framover. Strategimeldingen for den perioden som ligger foran oss, peker blant annet på et økt fokus på Midtøsten. På midtsidene i dette nummeret kan du lese om det diakonale arbeidet vi støtter der. Vi nordmenn er vant til at systemet tar hånd om oss når vi blir syke. De fleste i verden har det ikke slik. Med relativt små innhogg i vår egen bankkonto kan vi endre liv. Det er et stort privilegium. MILJØMERKET 241 Trykksak 782 Utgitt av Det Norske Misjonsselskap (NMS) Adresse: Boks 226 Sentrum, 4001 Stavanger. Besøksadresse: Misjonsmarka 1, 4024 Stavanger Telefon Kontonr. for gaver: E-post: misjonstidende@nms.no Redaksjonen: Generalsekretær: Jeffrey Huseby Redaktør: Sigurd Egeland (seg@nms.no) Redaksjonssekretær: Helene Uglem (vikar, hru@nms.no), Marit Rødland (permisjon) Informasjonskonsulent: Siv Ane Nerhus (san@nms.no) Grafisk formgiver: Inger Marie K. Stangeland (ims@nms.no) forside: Middle East Media (MEM) Abonnement: Tlf infosenter@nms.no Årsabonnement kr 395,- Studenter kr 195,- Utlandet utenom Skandinavia kr 460,- (med fly kr 560,-) Lyd-cd: KABB A/S. Årsabonnement kr 395,- Annonser: Salgs Forum AS tlf trykk: Misjonstidende er trykt på svanegodkjent, miljøvennlig papir hos Gunnarshaug Trykkeri AS.

3 Innhold i dette nummer faste spalter 4 arbeidet nytter: Når et lite frø blir et stort tre Når vi måler resultater blir vi noen ganger slått i bakken av alle de flotte historiene Kjære leser Utgangspunkt 8 madagaskar: Talent fra Gud De bygger et bedre Madagaskar ved å bruke sine talent Nistepakken Bønnesiden 10 nye misjonærer: Når Guds vei går til Madagaskar Lars-Gøran Strømhaug ble kristen som fredskorpsarbeider på Madagaskar for seks år siden. Nå reiser han og familien tilbake som misjonærer Fokus Misjonærkontakten 12 etiopia: Gigantdammen kommer 28 Rundturen 14 mali: Bli med sør-sør-misjonærer på kvinnestevne 32 Nytt 20 bygging: Skaper levedyktige prosjekter Hvordan bygger man sunne og sterke lederskap og organisasjoner? 34 NMS U-sidene 32 prestemøte: Samlet 1000 gassiske prester Presterollen, kvinners prestetjeneste og kirkens forhold til homofili stod på dagsorden. Det Norske Misjonsselskap (NMS) er en selvstendig organisasjon innenfor Den norske kirke og ser seg som et redskap for å realisere denne kirkes misjonsoppdrag. Visjon: En levende, handlende og misjonerende kirke i alle land. Arbeidsprogrammer: Budskap: Evangelisering og menighetsbygging bistand: Diakoni og bistand bygging: Lederutvikling og organisasjonsbygging. Felt: Brasil, England, Estland, Etiopia, Frankrike, Japan, Kamerun, Kina/Hongkong, Laos, Madagaskar, Mali, Midtøsten, Pakistan, Sør-Afrika og Thailand. Misjonærer/ettåringer: Ca. 70, inkludert misjonærer i norgestjeneste. Norge: NMS/NMS U består av ca for eninger/grupper og arbeider i sju regioner. Gavebudsjett 2014: 86 millioner kroner. Gaver til NMS: Bankgiro: , NB! 28 prosent skattefradrag for gaver inntil kr per år. Skattefrie gaver til MHS: Bankgiro: misjonstidende

4 4 misjonstidende Når et lite frø blir et stort tre

5 arbeidet nytter Når vi måler resultater i vårt arbeid blir vi noen ganger slått i bakken av alle de flotte historiene. Her er noen av de. En geit kan forandre verden etiopia: Hun eier ikke nåla i veggen, og ser ingen vei ut av fattigdommen. Så får hun et lån fra prosjektet Landsbyutvikling og kan kjøpe seg en geit. Etter hvert blir den slakteklar, og hun selger kjøttet. Det blir noen kroner avkastning, og hun kjøper en ny. Dette er de første pengene hun noensinne har tjent, noe som gjelder mange kvinner i Etiopia. Avkastningen bruker hun til å kjøpe skoleuniform til sønnen. Framtiden ser lysere ut. En geit fjerner ikke all verdens fattigdom, men kanskje er det nettopp geita som er grunnsteinen i de større endringene? De små løsningene kan forandre verden. Sigbjørn Kiserud, kommunikasjonsrådgiver i Digni Stuemøter blir til menighet estland: Først kom det bare én, men høsten 2008 sitter syv mennesker i en liten stue i drabantbyen Mustamäe i Tallinn. De leser Bibelen, ber og drømmer om en menighet i bydelen sin. To år senere starter 13 mennesker Mustamäe menighet. I dag er de 60. I forstaden Saku sitter fire eldre i en leilighet og ber om noe de har bedt om i årevis: At det skal komme vekkelse blant unge i Saku. De ber om egen kirke, prest og organist. I 2013 begynner drømmen å bli virkelighet: Saku menighet blir stiftet med 12 medlemmer. I dag er de 30. Estland er et av verdens mest sekulariserte land, og mange er kritiske til kristen tro, men vi tror det nytter. Magne Mølster, misjonær i Estland mennesker lærer å lese madagaskar: I 2009 er 65 prosent av Madagaskars befolkning over 15 år analfabeter, ifølge UNESCO. Analfabetisme gjør det vanskelig å delta i samfunnet, men gjennom kurs i prosjektet Landsbyutvikling får mennesker mulighet til å fremme sine standpunkt i samfunnsdebatten. Desiré Maxim er en av de menneskene som har lært å lese og skrive gjennom prosjektet. Nå er han blitt valgt til administrativ leder av et landsbyområde på Madagaskar. Han jobber for å få foreldre til å sende barna sine på skolen, slik at også de lærer å lese. Landsbyutviklingen bærer frukt madagaskar: Fra har: mennesker fått helseundervisning husholdninger fått tilgang til rent vann 500 nye spare- og lånegrupper blitt etablert (inkl. Etiopia, Kamerun og Kina) Digni-rapport (Foto: Sigbjørn Kiserud) Måltid med Jesus england: Hver tirsdag samles kirkefremmede tenåringsgutter til middag, enkel bibellesning og diskusjon. Etterpå spiller vi fotball, der andre også blir med. Det hender at de andre prøver å få oppmerksomhet ved å utagere. For det meste er det uskyldige ting, som å stjele koppene eller stikke av med ballen. En ettermiddag leser vi fra Lukas 6, som handler om å elske våre fiender. Etterpå spør Jordan: Så det er derfor dere kommer tilbake igjen og igjen, selv om de andre tuller så mye? Nesten litt gråtkvalt svarer jeg ja. Selv om de andre ungdommene langt ifra er fiender, viser Jordan at han forstår hva Jesus snakker om. Tenk at et enkelt måltid, fotball og litt bibellesning har så stor effekt på gutter som aldri har tatt i en bibel. Kristian Tjemsland, misjonær i England Kåre Eriksen, kommunikasjonsrådgiver i Digni misjonstidende

6 KRONIKK Misjon frukt som varer Tekst: Ragnhild Mestad Foto: Stine H. Pedersen I iveren etter å rapportere på resultater kan man lett velge å legge vekt på de raske tallene i stedet for å se på den langsiktige og varige endringen. Det tok 15 år fra Hans P. S. Schreuder reiste til Sør-Afrika som misjonær, til den første zuluen ble døpt. Den unge jenta Matenshwaze Shange arbeidet som hushjelp hos misjonærene, og ble døpt i Dåpen ble feiret i hele Norge ved at flaggene gikk til topps og kirkeklokker i hvert eneste prestegjeld kimte. I mange år var tall den viktigste indikatoren for å dokumentere resultatene av misjonsarbeidet. Man telte døpte, misjonærer, misjonsstasjoner og felt. Å rapportere resultater er altså ikke noe nytt i misjonshistorien, eller noe som Norad fant på. Resultatene har vært med på å legitimere arbeidet overfor de aktive støttespillerne og hele det norske folk. Etter hvert erfarte man at tallene varierte så mye at de ikke lenger var sammenlignbare. Noen kirker vokste raskt, andre seint. Lærdommen fra vekkelsene i Kina, etter at kulturrevolusjonen tok slutt, gav dødsstøtet til mye av tellingen. I flere år trodde man at misjonsinnsatsen i Kina hadde vært fånyttes, men i dag ser vi kanskje den største vekkelsen i verdenshistorien her. Institusjonene som ble etablert av NMS, i form av sykehus, klinikker, skoler og barnehager, er krevende å finansiere. Dette gjelder spesielt i de landene der myndighetene ikke bidrar til å finansiere driften. Hva er utfordringen i dagens misjon? La meg peke på noen av de som ble diskutert på landsstyremøtet i NMS under behandlingen av årets programrapporter: Mobilisering i menighetene: Hvis alle menighetsmedlemmer bruker sine talenter til det beste for lokalsamfunnet og kirken, vil dette kunne være en enorm ressurs. Ved å gi mennesker hjelpemidler til å organisere seg, og gi enkel opplæring, kan folk bryte ut av fattigdom og undertrykkelse. Utdanning av prester og ledere i kirkene: Kirkeveksten mange steder er så stor at det er en utfordring å få utdannet nok prester og evangelister. Den etiopiske Mekane Yesu-kirkens (EECMY) 8000 menigheter har kun 3000 prester. Risikoen ved å ikke få gode ledere til menighetene, er at menighetene utvikler seg i sekteristiske retninger. Dette er en reell fare. I NMS sin visjon fra 2004 sies det at visjonen er å bidra til levende, handlende og misjonerende kirker i alle land. Dette er et betydelig skritt mot å definere oppdraget som ikke bare er å døpe, men å bidra til at kirkene som blir etablert selv blir levende, misjonerende og handlende. Men hvordan kan man rapportere på denne innsatsen på en troverdig måte uten å bli fanget av et enormt byråkrati? Og hvordan rapportere på resultatene av en innsats som både er guddommelig og menneskelig? Vi tror jo at Gud virker i alt vi gjør, og at han har både mer langsiktige og helhetlige perspektiver enn oss. Evnen til å kunne rapportere på resultater på en slik måte at unge og gamle engasjeres for Guds hjertesak, misjonen, vil uansett være en livsbetingelse for videre misjonsarbeid. Det er fristende å velge et kortsiktig perspektiv på rapporteringen, også fordi de rørende skildringene ofte kan tale til følelser og hjerter. Spørsmålet er om ikke den langsiktige innsatsen, som å utdanne prester, mobilisere for lokalt samfunnsbyggende engasjement og sørge for levedyktige institusjoner, er det misjonsarbeidet som har best resultat i et langsiktig perspektiv. Dette er en forkortet utgave av en kronikk som stod i Vårt land 30. juni Den kan leses i sin helhet på verdidebatt.no. 6 misjonstidende

7 KRONIKK Solid og tung eller lettbent og ung? Tekst: Anne Karin Kristensen Foto: Stine H. Pedersen NMS kjennetegnes som en solid og tung organisasjon med en lang og stolt historie. Vi er kanskje ikke så lettbente, men har derimot kompetanse, kvalitet og gode ordninger. Da NMS ble startet var det den eneste misjonsorganisasjonen i Norge. I dag er situasjonen helt annerledes med et vell av nye aktører. De nyeste har lite historie å drasse på. De kan starte nye aktiviteter uten å ta hensyn til tradisjon eller avtaler som ble inngått for lenge siden. Av og til misunner vi dem. Prosjektene til disse organisasjonene er ofte knyttet til enkeltpersoner, lite til organisasjoner. Enkelte oppnår gode umiddelbare resultater, men er mindre opptatt av bærekraft og lokalt eierskap. Også NMS er opptatt av resultater. Vi har langsiktige avtaler med samarbeidspartnerne om hvilke prosjekter som skal støttes. Programarbeidet er basert på søknader fra partnerne, og finansieringen skjer for det meste ved gaver fra enkeltpersoner og grupper, men også delvis med støtte fra Norad. Det må rapporteres minst en gang i året både på pengebruk og gjennomføring. Avvik må forklares og endringer må godkjennes. Dette gjøres for at selve gjennomføringen av prosjektene skal være god, men også for å kunne fortelle giverne hvordan de innsamlede pengene blir brukt. Fra tid til annen opplever vi at idealistiske folk med stort hjerte setter i gang tiltak på egenhånd eller sammen med venner. De starter en pengeinnsamling og reiser kanskje ut for å følge opp, men ofte er det ikke systematisert. Noen ganger viser det seg at planleggingen har vært for dårlig, og at kompetansen på å drive denne typen arbeid er for lav. Det kan også dreie seg om mangelfull språk- og kulturkunnskap. Prosjektsamarbeidet kan gå i stå, særlig hvis pioneren eller ildsjelene blir skuffet og trekker seg tilbake. Derfor ønsker vi å framheve hvor viktig det er med planlegging og gode prosedyrer for prosjektarbeid. Vi kan dokumentere både suksesser, nederlag og utvikle oss videre. Vi er opptatt av å være en lærende organisasjon. Hvert år har vi en gjennomgang av alle prosjekter sammen med landsstyret. Det er viktig for å gjøre det klart at vi arbeider slik generalforsamlingen har bestemt i strategiplanen. Gjennom mange års erfaring er det etablert gode ordninger for personalbehandling. De ansatte har en seriøs organisasjon i ryggen og skal ikke være overlatt til seg selv. Utfordringen for NMS er at vi ikke blir for sidrumpa eller for rigide i måten vi arbeider på. Vi opplever at systemet er fleksibelt nok nå til at vi klarer å snu oss rundt for å gjøre noe nytt, samtidig som vi er forutsigbare ut fra de strategier som allerede er lagt. Etter hygieneundervisning ligger ikke grytene på bakken lenger. misjonstidende

8 Talent fra Gud Jeg har mine talenter fra Gud; mine ressurser, mine evner, mine penger og min tid, sier prosjektleder for Use Your Talents, Antoine Andriambonimihanta på Madagaskar. Tekst: Antoine Andriambonimihanta, Siv Ane Nerhus, Dag Rune Sameien og Sigurd Haus Hvordan kan kristne bruke sine talenter for Guds rike på jorden? Og hvordan kan jeg bruke mine, og få andre til å gjøre det samme? spør Antoine. Visjonen i programmet Use Your Talents (bruk dine talenter) er å oppmuntre og støtte alle i kirken til å bruke sine talenter for å bygge et bedre Madagaskar. Hjerte til hjerte Tidligere tenkte de kristne i Den gassiske-lutherske kirke (FLM) kun på det åndelige aspektet, forteller Antoine. Det var det prestene prekte om. De snakket ikke om utvikling. Om søndagen gikk de kristne i kirken. Resten av uken levde de sitt liv som før, både fysisk og moralsk. Nå tenker vi at alt er fra Gud. Jeg har mine talenter fra Gud. Derfor kan jeg hjelpe de som er fattige. Jeg er et verktøy for Jesus. Min prekestol er markene, sykehuset og naboens hus. Dette betyr både en fysisk og en moralsk endring. For å oppnå dette trenger vi gode relasjoner på kryss og tvers mellom kristne. Vi trenger hjerte-tilhjerte-relasjoner. Det umulige blir mulig Hovedtanken er å starte med de ressurser og talenter som allerede fins i menigheten og samfunnet. Hvordan kan disse talentene bli gjenkjent, brukt og utviklet? Intet talent er større eller bedre enn et annet. Å synge i kor er like viktig som å ta vare på naturen. Det viktigste er at den enkeltes talent blir sett og brukt. Det skjer noe i menighetene og samfunnet når både kvinner og menn kommer sammen og bryter ut av hjelpeløsheten som ofte er en avgjørende del av fattigdom. Gjennom frivillig arbeid har folk innvirkning i menigheten og samfunnet og får eierskap til oppgavene som må løses. 8 misjonstidende

9 use your talents Sammen er de sterke Antoine Andriambonimihanta Tenk deg en 15-åring på landsbygda utenfor Antsirabe på Madagaskar. Begge foreldrene er nettopp døde, men barna får ikke del i arven etter dem. Den unge gutten får i praksis ansvar for fem yngre søsken. Sitasjonen er svært vanskelig. Søskenflokken kan gå opp til tre dager uten mat. Selv skal han egentlig begynne på ungdomsskolen. Han har bare en skrivebok, en penn, en T-skjorte og en bukse. Han er aktiv i menigheten, som korleder og medlem i menighetsrådet. Han sender en søknad om støtte til både menigheten og til den offentlige skolen. Foreldrene ved denne skolen har opprettet en komite for å hjelpe elever som er i en vanskelig økonomisk situasjon. I menigheten blir det etablert en egen gruppe som motiverer medlemmene til å bidra. Med hjelp fra både menigheten og foreldregruppen ved skolen, lykkes det for han og søsknene å få fullført skolen. Flere av søsknene er nå aktive medlemmer i kirken. Kanskje like viktig er det at det også har bidratt til at flere har sluttet seg til menigheten. Denne ungdommen har nå passert 40. Han heter Antoine Andriambonimihanta, og han er nå drivkraften i Use Your Talents på Madagaskar. Det er når talentene ikke graves ned, men forvaltes og omsettes, at de gir avkastning. Hanta Korlederen Maka Joana har vært funksjonshemmet siden fødselen. Han satt mye hjemme og hadde lite å ta seg til. Den lokale pastoren, som også var leder for utviklingskomiteen i menigheten, besøkte ham og de delte Herrens måltid hver måned. Pastoren tok etter hvert opp Makis situasjon i komiteen og de besluttet å bidra økonomisk slik at han fikk kjøpt en rullestol. Folk ble engasjert og hjalp ham med praktiske ting. Dette gjorde at Maki kunne delta på gudstjenestene hver søndag, og pastoren fikk på den måten også frigjort noe tid til andre. Men historien stopper ikke der. Maki viste seg å ha store talenter innenfor musikk. Han startet kor, hvor medlemmene kommer fra flere landsbyer. De har spilt inn plater og blir også spilt på radio og TV. Konsertene samler svært mange. Dette har ført til at mange ungdommer nå deltar i dette meningsfulle arbeidet. Det har også redusert problemer og alkoholbruk blant ungdom i distriktet. Fant sitt talent Det er ved Guds nåde jeg er slik jeg er. Det er når talentene ikke graves ned, men forvaltes og omsettes, at de gir avkastning, sier Hanta. Hun vet hva hun snakker om. Tidligere tenkte Hanta at Gud ikke hadde gitt henne noen talenter. Særlig ikke til å stå foran andre folk og undervise, hun som var så beskjeden. I dag er hun likevel en ivrig jordbruksveileder i Use Your Talents. Gjennom hennes innsats får fattige bønder i nærområdet lært nye metoder for dyrking av mat. Kunnskapen hun selv har fått gjennom undervisning, gir hun nå videre slik at bøndene kan få bedre og større avlinger. Dette gir mer mat på bordet og et ekstra bidrag til familieøkonomien. De aller fattigste kan også gi noe av sin avling tilbake som kollekt i kirken. Å kunne være med å bidra, selv gjennom en neve korn, skaper en opplevelse av verdighet. Tidligere var det ikke uvanlig at mange holdt seg borte fra kirken hvis de ikke hadde noe å gi i kollekten. Gjennom Use Your Talents har man nå gitt alle en mulighet til å hjelpe seg selv og andre. Dette bygger ikke bare enkeltmenneskers liv, men også det kirkelige fellesskapet. Ønsker du å støtte programmet Use Your Talents? Søk på prosjektnr på www. nms.no misjonstidende

10 Når Guds vei går til Madagaskar Det er umulig å komme til Madagaskar uten å bli berørt, sier Lars-Gøran Strømhaug, som ble kristen som frivillig fredskorpsarbeider på Madagaskar for seks år siden. Nå reiser han og familien tilbake som misjonærer. tidligere var jeg fornøyd med et lunkent kristenliv. Liv Bente Liv Bente (33), Lars-Gøran (34), Signe Olea (4) og Ada Emilie (1) Strømhaug er på plass på Madagaskar. Her skal de være misjonærer i to år. (Foto: Rajaonarisoa Louisette) Tekst: Stina M. Aa. Neergård Jeg bad mye om at Lars-Gøran skulle bli kristen, men jeg hadde ikke trodd at dette skulle skje, sier kona Liv Bente. Hun er pastordatter, men hadde ikke noe kristent miljø rundt seg under oppveksten i Nesna. I 2004 giftet hun seg med Lars-Gøran, som ikke hadde noen tilknytning til tro og kirke. ville reise ut Tidligere var jeg egentlig fornøyd med et lunkent kristenliv, men etter studiene fikk jeg et sterkt ønske om å reise ut. Jeg kjente en fryktelig uro, forteller Liv Bente. Hun fikk jobb på Madagaskar gjennom fredskorpset og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (Delk), og endte opp i landsbyen Fandriana. Lars-Gøran var først skeptisk, men ble likevel med som frivillig. Levekårene var veldig annerledes. Det var få vestlige, fattigdommen var stor og vi hadde ikke alltid vann og strøm, forteller Liv Bente. Hun jobbet på en lærerskole med engelskprogram. Lars-Gøran er bergingeniør og bygde to barneskoler i løpet av året på Madagaskar. Ekteparet fikk god kontakt med de norske misjonærene i Antsirabe. Det er umulig å komme til Madagaskar uten å bli berørt. Alle møtene med sterk gudstro, det tette forholdet til både gode og onde makter, hyrder og åndeutdrivelse, likvendingsfester, glede, fattigdom og hjertevarme misjonærer. Det ble en livsforvandlende opplevelse for oss, forteller Lars-Gøran. Ny begynnelse Tilbake i Norge oppsøkte de Trondheim Frikirke og begynte på alphakurs. Der ble Lars-Gøran kristen. Også for Liv Bente ble dette begynnelsen på noe nytt. Sammen har vi oppdaget at troslivet handler om så mye mer enn det vi før trodde. De siste årene har menigheten i Trondheim betydd mye for vår hverdag, forteller Lars- Gøran. Ekteparet har siden drevet både alphakurs, bibelgruppe og vært forsangere. 10 misjonstidende

11 nye misjonærer utfordret til misjonærtjeneste Da Madagaskar-misjonær Anders Rønningen skulle avslutte tjenesten på Madagaskar hadde han en klar oppfatning om hvem som skulle ta hans plass. Lars Gøran og Liv Bente fikk utfordringen: Søk på jobben, og vi skal be om at dere får den. Så skal dere takke ja. Og slik ble det. Forberedelsene har bestått av kurs i diakoni og bistand ved Misjonshøgskolen og misjonærkurs på leirstedet Himmel og Hav på Sola. 15. juni ble de innsatt som misjonærer i Trondheim Frikirke. Etter en sommer med pakking og mange tårevåte farvel, er de nå på plass i Antsirabe. Her skal bo de to neste årene. Alt har blitt lagt til rette. Vi har følt oss ledet fram til Antsirabe, sier de. Lovasoa Liv Bente skal være studiekoordinator med lederansvar for kultur- og kompetanseavdelingen i Lovasoa. Jeg skal ha kontakt med norske skoler og partnere, ha ansvar for mottakelse og kursing av studenter og volontører og drive oppfølging av de som er ute i felten, forklarer Liv Bente. Lars-Gøran skal jobbe i administrasjonen, være prosjektleder for nye bygg og rehabilitere noen av de gamle. Han skal også jobbe 50 prosent for den gassiske kirken. Vi vil også prøve å holde bibelgrupper, og invitere til samtaler om inntrykk man får som ny i landet. Godt å være tilbake Det er noe helt annet å komme hit denne gangen. Vi er mer forberedt på fattigdommen, og vi kjenner til kulturen og noe språk fra før, forteller de. Det tar likevel lenger tid å komme inn i en jobb på Madagaskar enn i Norge. Det har vært intense uker så langt, med mange turer rundt i lokalsamfunnet, til sykehus, skoler, fattighus og barnehjem. Man blir mentalt sliten i begynnelsen, innrømmer Liv Bente. Det er mange inntrykk og mye å lære. Be gjerne om at vi skal bli ledet i arbeidet i tiden framover, og at ungene skal finne seg til rette og holde seg friske, avslutter hun. Signe Olea og Ada Emilie har allerede fått godt kontakt med barnepasser Rajaonarisoa Louisette. (Foto: Liv Bente Strømhaug) misjonstidende

12 KRONIKK Bygger gigantdam Om fire år vil et område på størrelse med Vestfold fylke ligge under vann i Etiopia, og mellom 10 og 20 tusen må mest sannsynlig flytte. Tekst & foto: Klaus-Christian Küspert I 2011 offentliggjorde etiopiske myndigheter et stort vannkraftanlegg ved Den Blå Nil som vil koste 28 milliarder kroner. Demningen ligger 40 km fra grensen til Sudan, er 145 meter høy og 1780 meter lang. Den kommer til å dekke et areal på 1680 kvadratkilometer. Byggeprosjektet er allerede godt i gang og skal være ferdig om fire år. Hemmelig beslutning I lang tid har den blitt snakket om, men med lav stemme i frykt for mulige konsekvenser. Vil dammen bli realisert? Vi visste lite før situasjonen brått endret seg. Nå vises byggeplassen daglig på fjernsyn. I animasjoner raser lastebiler fram og tilbake, mens dammen vokser på TV-skjermen. beslutningen ser ut til å ha blitt tatt i hemmelighet. Nasjonal betydning I begynnelsen av 2011 lanserte daværende statsminister Meles Zenawi The Grand Ethiopian Renaissance Dam. Allerede dagen etter ble det tegnet en kontrakt på ca. 28 milliarder kroner med et italiensk selskap, uten offentlig anbudsrunde. Kostnadene skulle dekkes av staten og private gaver. I 2013 ble hver etiopier oppfordret til å gi en månedslønn, og mange bidro. Dammen ble lansert som et prosjekt av stor nasjo- 12 misjonstidende

13 nal betydning, et tegn på økonomisk utvikling, og som en mulighet for en lite utviklet region å hamle opp med resten av landet. Beslutningen ser ut til å ha blitt tatt i hemmelighet, uten konsekvensutredninger. Er prosjektet hensiktsmessig for landets utvikling? Det oppmuntres ikke til spørsmål. Befolkningen får informasjon når det blir nødvendig, som når de må flytte. Skoger forsvinner I dag er bare 12 prosent av Etiopia dekket av skog. Det meste er plantasje med hurtigvoksende, utenlandske treslag. Fra mistet landet over 2,1 millioner hektar skog. Regionen Benishangul Gumuz, hvor dammen bygges, er blant de få områdene hvor det fremdeles er store naturlige skoger. Også her skjer det avskoging med alarmerende hastighet. Nesten 90 prosent av området som vil bli oversvømt er dekket av skog. Når den forsvinner, får det konsekvenser for klima, dyreliv og mennesker. Mest sannsynlig må mellom 10 og 20 tusen mennesker flytte. Regjeringen hevder at de får kompensasjon, og blir plassert i landsbyer med god infrastruktur og sosiale tjenester. De fleste tilhører urbefolkningsgruppene gumuz og berta, som lenge har vært marginalisert og hatt lite tilgang til utdanning og utvikling. Unik kultur forsvinner Dambyggingen kan føre til modernisering og økonomisk vekst. Samtidig kan den unike gumuzkulturen forsvinne. Et stort område med uberørte skoger, rikt dyreliv og 200 km uforstyrret elveløp blir lagt under vann. Kan vi tro at fattige og uskolerte gumuz-fiskere vil investere i jordbruksprosjekter eller turistanlegg ved elvebredden, slik det blir hevdet? Vil de ha råd til å betale strømregningene? Hvis de har flaks vil de kanskje få jobbe som vaktmann hos en investor, hvor de passer på land som ikke lenger er deres eget. Hva sier lokalbefolkningen? 11 landsbyer i kommunen Sedale Woreda i Blånildalen må evakuere. Blånildalen er et av kjerneområdene for arbeidet til NMS. Her ligger kommunen Sedale Woreda, tidligere Sirba Abeya, hvor det bor innbyggere. Kommunesenteret Koncho ligger 15 km fra elva, og høyt nok til at den ikke blir berørt. Nye inntektskilder Vi ble informert om betydningen av dammen, og hvilke fordeler den har. Myndighetene har tilbudt kompensasjon og dyrkbar jord. Komiteer har begynt å se på egnede bosteder. Den beste plassen ligger kun 10 km fra de opprinnelige landsbyene. Bostedene blir utstyrt med drikkevann, helsestasjon, skole, opplæringssenter for bønder og andre kommunale ytelser, forteller administrasjonslederen i Sedale Woreda. Dammen vil gjøre området til en turistattraksjon, befolkningen får strøm og gode muligheter til å investere i jordbruk, turisme og hotelldrift. Gjennom nye inntektskilder vil befolkningen få et bedre liv, mener han. Er bekymret Chessega er en av landsbyene som vil bli oversvømt. Her møter vi landsbysjefen, en prest og noen kvinner. Hele landsbyen vår vil bli oversvømt og alle må flytte. Her er det 892 husholdninger, alle bønder som er knyttet til elva. Her dyrker vi, fisker og vasker gull, sier landsbysjefen. Elva er viktig for dem. Det blir ikke lett. Det er positivt å få elektrisk lys og kommunale tjenester, men vi i Chessega er sterkt knyttet til elva. Vi er ikke glade for å måtte forlate våre hjem, sier en av kvinnene. Men de sier det blir gode fiskemuligheter, og mange gleder seg til å få strøm og vannposter. Samtidig er noen redde for å forlate jorda si. Vi kan nesten ikke tro at det vil skje, avslutter presten. misjonstidende

14 mali Verdifullt for kvinner i Mali Sør-sør misjonærene Suzanne Ngayap, Martine Sorobaye og Dorcas Gouda har hjulpet mange søkende kvinner i Mali. 30 kvinner var samlet til kvinnestevne i Mali. Kvinnelige forbilder i Bibelen var tema, men det var mange forbilder tilstede også. Tekst og foto: Else Storaas Vatne Syv kvinner stod i spissen for stevnet, der deltakerne lærte å farge stoff, lage småkaker og produsere såper. Ikke minst fikk damene inspirerende undervisning om kvinner i Bibelen. Godt samarbeid Hovedlederen var en av de lokale kvinnene, som ledet møtene, sangen og dansen. De andre komitémedlemmene tok seg av innregistreringen og morgensamlingene. De tre sør-sør-misjonærene Suzanne Ngayap, Martine Sorobaye og Dorcas Gouda, hadde også hver sine ansvarsområder. Suzanne var sjåfør, hentet ved, matvarer og kjørte deltakere. Martine var ansvarlig for praktiske aktiviteter på ettermiddagene. Hun lærte kvinnene å farge stoff, lage maniok-småkaker og produsere såpe. Dorcas kjenner godt til kvinnenes hjemmeforhold og utfordringer. Hun vet hva som kan være til hinder for at kvinner blir kristne. I tillegg har hun solid bibelkunnskap. Da passet det bra at nettopp hun underviste om kvinner i Bibelen. kvinner kommer til dem med behov for samtaler og veiledning. Verdifulle bidrag De tre misjonærene har erfaring fra lignende stevner i sine hjemland, Kamerun og Benin. De snakker fulani og kjenner kulturen. Takket være NMS sitt sør-sør-misjonærprosjekt er det blitt mulig for de tre å være misjonærer i Mali, hvor de utgjør verdifulle bidrag. Som misjonærer blir de nok møtt med andre forventninger enn de er vant til, som for eksempel å bli kontaktet av stevnedeltakere til alle døgnets tider. En morgen ble Martine vekket klokken fem. En annen gang ble det tidlig morgen før sengen kunne inntas. Kvinner kommer til dem med sine behov for samtale og veiledning. Slitsomt er det kanskje, men det har ført til mange uvurderlige møtepunkt for søkende kvinner. 14 misjonstidende

15 UTGANGSPUNKT Ulike roller felles mål Øyvind Meling, landsstyreleder i NMS En takk for tillit som ble vist meg og landsstyret i forbindelse med Sommerfest & Generalforsamling i sommer. Landsstyret har nå hatt sitt første møte. Det er mange og store oppgaver som ligger foran NMS. I den forbindelse ønsker jeg å løfte fram noen tanker om hvordan jeg tror at vi må arbeide sammen. NMS er en mangfoldig organisasjon. Vi arbeider i vårt langstrakte land og over store deler av verden. Det er forskjell på mennesker, kultur og oppfatning når det gjelder hvordan vi skal arbeide; både hva som er viktigst og hvordan vi skal gjøre det. Vi har også et mangfold av roller i organisasjonen. Mange av oss har flere; foreningsmedlem, misjonær, giver, støttespiller, tillitsvalgt eller ansatt. For at organisasjonen skal være det den skal være, må vi ta våre roller på alvor. Det følger forskjellige oppgaver med rollene. Grunnfjellet i organisasjonen har i 170 år vært foreningsmedlemmene og giverne. Uten alle disse trofaste og ivrige medarbeiderne hadde ikke NMS vært det vi er i dag. For å være en misjonsorganisasjon må vi også ha våre misjonærer, som er villige til å reise ut og dele evangeliet utenfor vårt eget land. Det er ikke så vanskelig å se at det er forskjellig ansvar og oppgaver hos foreningsmedlemmer og misjonærer. På samme måte er det forskjellige oppgaver og myndighet pålagt de som sitter i styrer, de ansatte og frivillige. Vi står foran mange store og krevende oppgaver i årene som ligger foran oss. Vi så litt av det på generalforsamling. Hva skal vi gjøre med leirstedene våre, og hvilke land skal vi prioritere i vårt utearbeid? Vi vil og kan mye, men vi må samtidig våge å gjøre de valg som er nødvendige for å sikre en forsvarlig drift framover. Et velfungerende demokrati diskuterer og er uenige i mange ting, men å ta beslutninger hører også med. Det er hos oss, som i de fleste andre organisasjoner, lagt til de valgte organer. Områdeutvalg, regionstyrer og landsstyret er pålagt å ta beslutninger ut fra en samlet og helhetlig vurdering. Samtidig må vi kunne forvente at det er det organisasjonen ønsker av disse organer. Selv om ikke alle vedtak blir slik jeg ønsker det. Så ligger det et ansvar for de ansatte i å tilrettelegge sakene slik at vedtakene blir best mulig og deretter gjennomføre vedtakene. Men de styrende organer må stå til ansvar for de valg som gjøres. Det håper jeg at vi i det nye landsstyret vil være; ansvarlige og våge å ta de vanskelige beslutningene. Til det beste for NMS og det arbeidet vi er pålagt å utføre: Verdig liv og varig håp for mennesker overalt hvor vi arbeider. Foto: Sigurd Egeland misjonstidende

16 NISTEPAKKEN Skapt til å dele, Arild M. Bakke, representant på Madagaskar fått for å gi Fortellingen om Jesus og den rike mannen i Markus 10 utfordrer. Først rygger vi tilbake for Jesu strenghet og urimelige krav. Men når vi får tid til å grunne på Jesu ord, oppdager vi de dype hemmelighetene i evangeliet. Nåden er noe helt annet enn ettergivenhet, snillisme og sentimentalitet. Nåden er ikke billig, selv om den er gratis. Nåden søker helhet, sannhet og frihet ofte gjennom offer og avkall. barn, hvor vanskelig det er for dem som stoler på rikdom å komme inn i guds rike... mark. 10:24 Vi er skapt til å dele. Likesom Gud deler den himmelske rikdom med oss i Jesus Kristus, er vi satt til å dele av vår rikdom med andre. Vi er ikke skapt til et liv for oss selv, men for hverandre. Misjon er å bringe videre Guds gode frelsesgaver til fjern og nær. En misjonal livsform er i dypeste forstand en oppfyllelse av det dobbelte kjærlighetsbud: Å elske Gud med hele seg og å elske sin neste som seg selv. Dette var en viktig drivkraft i den norske Haugevekkelsen fra 1796 og i den gassiske Soatanana-vekkelsen fra I begge bevegelser var det dessuten fokus på nøysomhet såvel som frigjøring av talenter. Den rike mannen var så nær. Han var ganske sikkert familiens stolthet, svigermors drøm og kameratenes forbilde. Likevel var det noe som manglet. Selv om han hadde bestrebet seg på å holde alle budene, kom han til kort i forhold til det dobbelte kjærlighetsbud. Mannen bar på en dyp tomhet. Han var bundet. Rikdommen hemmet ham fra et liv i kjærlighet og glede. Rikdom er ikke et problem i seg selv. Spørsmålet er heller: Hva gjør penger, eiendeler, status og framgang med oss? Vi trenger å bli frigjort fra alt som binder oss, enten vi har mye eller lite. Det er altså ikke avgjørende hvor mye jeg har, men hvordan jeg forholder meg til det. Det går an å være rik og samtidig helt fri, men man kan også være fattig og bundet av pengejag. Når vi våger å gi avkall på alt, får vi så mye mer tilbake. Den som gir avkall på sitt eget og lar Jesus styre livet, oppdager en ny rikdom. Ufortjent og av nåde får vi ta imot Guds rike gaver. Jesus tilgir, helt betingelsesløst, våre fall og feil. I sin nåde kan han gjøre steinhjertet til et pulserende og livgivende hjerte. Ved sin Hellige Ånd hjelper han oss til å bringe denne rikdommen til andre. Rikdom og talenter får større verdi når vi deler med andre. Det går an å gi seg rik. Foto: Stina M. Aa Neergård 16 misjonstidende

17 BØNNESIDEN Bønn er ikke monolog, men dialog. Ikke bare å snakke, men også å lytte. Ikke bare å kreve, men også å ta imot. Ikke bare å gi ordre, men også å akseptere. Ikke å forandre Guds vilje til vår, men å oppdage Hans guddommelige plan. Grace Adolphsen Brame Gunn Bakken, ansvarlig for bønnesiden Thailand/Laos: Takk og be for misjonærene og deres familier Takk og be for flotte lærere og assistenter på Immanuel daghjem og Lovsangshjemmet Takk og be for Immanuel kirkes musikkskole Takk og be for elevene ved internatet i Phibun og studentene ved det teologiske seminaret (LST) Takk og be for vigsling av nytt kirkebygg i Faohan i Nordøst-Thailand i oktober Takk og be for kirkens arbeid i Chiang Rai-provinsen i Nord-Thailand Takk og be for konferansen IMPULS som arrangeres av og for unge kristne i Nordøst-Thailand oktober Takk og be for årets Hald-studenter til/fra Thailand og Laos og for nye misjonærer som nå er ferdige med språkstudiene Takk og be for at hovedkirken i Vientiane i Laos kan åpnes til jul Takk og be for alle de nye kristne i Laos Hald internasjonale senter: Takk for et flott studentkull og for en stabil og engasjert stab Takk for godt samarbeid med NMS sine partnere i sør Takk for tjenesten flotte og engasjerte studenter gjør i Norge og andre land Be om personlig vekst, beskyttelse og trygghet for de som er ute i praksis Be om varige resultater av utvekslingen både for NMS og partnerne i sør Be for studentenes hjemkomst og videre liv Be for god rekruttering av studenter våren 2015 Be om gode praktiske løsninger med nye eiere av lokaler og kurs- og konferansedrift ved Hald v Region Nord Norge: Takk og be for ansatte og frivillige Be om at flere må melde seg til frivillig innsats Takk for stort engasjement i områdeutvalgene Be om Guds ledelse i arbeidet, og at flere må få bli kjent med Jesus, verdens frelser Be for prosessen knyttet til hva som skal skje med leirtstedene Vatnlia og Tømmerneset Be for rekruttering av ansatte i regionen misjonstidende

18 FOKUS: MIDTØSTEN For noen kan det å få synet tilbake bety å få livet tilbake. Tekst: Helene Uglem Foto: Middle East Media (MEM) Siden 2005 har en mobil øyeklinikk reist rundt i Øvre Egypt og tatt synstester og øyeoperasjoner på de som ikke har råd til det. Ødeleggende øyesykdom Øyesykdommen elveblindhet er utbredt i denne delen av landet, og kan føre til blindhet om den ikke behandles. Den smittsomme sykdommen forårsakes av simuliumfluer, en type knott, som finnes langs elvebredder i Øvre Egypt. Ifølge Wikipedia er omtrent 18 millioner mennesker på verdensbasis infisert av parasitten, og av disse er rundt blinde. Ikke alle vet at sykdommen kan behandles. Derfor prøver øyeklinikken å spre kunnskap i tillegg til å behandle. Møter behovene Den mobile øyeklinikken er en del av prosjektet Diakonalt senter i Egypt, som holder til i et fattig og overbefolket industriområde i Kairo. Området preges av analfabetisme og manglende helsetilbud. Her driver senteret barnehage, søndagsskole, kvinnemøter, helseklinikk og et møtested for kristne og muslimer.

19 Nå kan de se igjen Youseff blir mobbet hver dag. Naglaa sliter på skolen. Femåringen Miriam havner midt i et gateslagsmål. Alle tre frykter framtiden, men en øyeoperasjon er det som skal til for at livet tar en ny vending. ny selvtillit Youseff (12) lever med skam, latter og utfrysning. Bare fordi han er skjeløyd. Han bor med moren, som prøver å forsørge dem ved å jobbe på en klesfabrikk. En øyeoperasjon er i dyreste laget. Youseff isolerer seg mer og mer, og har bare lyst til å gi opp skolen. En kristen venn forteller ham om en mobil øyeklinikk som er på vei til landsbyen. Kanskje han skal oppsøke den? Eller vil de også avvise ham? Sammen med moren tar han turen, noe han aldri vil angre på. Han får gratis operasjon og et forandret liv. Skammen og mobbingen blir borte, og motivasjonen for skolen kommer tilbake. Youseff har fått selvtillit i blikket og ser verden med nye øyne. ble reddet Miriam (5) aner fred og ingen fare der hun sitter og leker på sitt vante sted i nabolaget. To familier krangler like ved. Det eskalerer og ender i et heftig gateslagsmål. Den lille kroppen hennes havner midt i kampens hete, og hun får en trestokk i øyet. Senere blir hun funnet på bakken, alene, med blødende øyne. Faren tar henne med til øyelegen som sier det han allerede vet: Hun må opereres, noe som blir dyrt for en fattig familie på fire, som så vidt har råd til de to rommene de bor i. Han tar kontakt med den mobile øyeklinikken. Her får Miriam den hjelpen hun trenger. Femåringen kan nå fortsette å utforske verden rundt seg. nå kan hun se Naglaa (14) er født med et svært nærsynt øye. Om det ikke blir behandlet, vil øyet sakte, men sikkert slutte å fungere. Hun kan ikke lese det som står på tavla. Det er også vanskelig å skrive. Det blir bare verre og verre. Hun vet hvor viktig det er å ta til seg lærdom. Vet hva det betyr for framtiden hennes, men det syke øyet er liksom i veien. Faren jobber, moren er hjemme, hun har fire eldre søsken og inntekten strekker ikke helt til. Det er ikke lett å se løsninger når hjelp koster. Heldigvis oppdager den mobilen klinikken problemet og hjelper henne. Nå kan hun se, lese og skrive. Det mange andre tar for gitt. Midtøsten Youseff, Miriam og Naglaa fikk livet forandret fordi noen brydde seg. Du er viktig for at flere skal få slik hjelp. Bruk vedlagt giro eller send din gave til konto og merk med Les mer på Midtøsten (alle prosjekt)

20 Vekst i store minner Verken en nyplantet kirke eller barnearbeid i slummen vil være levedyktig uten et sunt lederskap eller en lærende organisasjon som er åpen for endring, sier Anne Brit Hatleskog. Tekst & foto: Siv Ane Nerhus Anne Brit Hatleskog har vært representant i Thailand de siste tre årene. Hun har også jobbet flere år innen programmet Bygging (lederutvikling og organisasjonsbygging), og har sett hvor viktig læring og endring er i enhver organisasjon. vi er avhengig av respekt og trygge relasjoner. Hvordan vil du beskrive programmet Bygging i Thailand? Åpenhet og ansvarlighet har stått sentralt opp gjennom årene. Som kristne ledere og som kirke skal vi leve i åpenhet, og vi trenger tydelige ansvarsområder. Forholdet mellom kirken og misjonsorganisasjonene har endret seg. Den evangelisk-lutherske kirke i Thailand (ELCT) ble grunnlagt av misjonen, og misjonærene hadde i mange år sentrale posisjoner i kirken. De siste årene har vi tydelig markert at det er en selvstendig kirke, med eget lederskap, egen organisasjon og selvstendige beslutninger. Ryddighet, åpenhet og rapportering i regnskap og aktiviteter ble sterkere fokusert fra vår side etter hvert som vi endret status fra å jobbe innenfra kirken til å gå ved siden av, som partner. Det gjorde at mange av lederne i kirken ble usikre. «Før stod vi sammen, nå føles det som om vi står på hver vår side av elva», var det en som sa. Prosessen med selvstendiggjøring har tatt tid. Innen programmet Bygging har vi derfor jobbet en del med åpenhet og dialog mellom kirken og misjonærene. Hva er vår rolle? Hvilke forventinger ligger hos begge parter, og hvordan kan vi jobbe best mulig sammen? Hvordan jobber dere med lederutvikling i ELCT? Til nå har vi hatt tre fokusgrupper; øverste ledelse for ELCT, kirkestyret, menighetsråd og prosjektledere. Vi jobber med lederne som gruppe, arrangerer seminarer og workshops. I tillegg har vi hatt noe undervisning på det teologiske seminaret LST. Som misjonær innen Bygging har jeg jobbet aller mest som rådgiver for den enkelte leder, menighetsråd og i komiteer og utvalg. Bygging er kanskje mer enn noe annet arbeid, helt avhengig av trygge relasjoner. Jeg er ikke i tvil om at jeg gjorde en mye bedre jobb de siste årene enn som ny misjonær. Det handler først og fremst om respekt. At vi som misjonærer har respekt for lederne og kirken vi jobber i, og at vi gir tid til å bygge relasjoner. NMS skal sammen med kirken bygge en levende, handlende og misjonerende kirke. Da må vi gi tid til motstand, ta noen skritt tilbake og begynne sammen enda en gang. 20 misjonstidende