Vaksineproduksjon i Norge for beredskap, næringsutvikling og bistand. Forprosjekt: Bakgrunn og utredning av mulige modeller

Transkript

1 Vaksineproduksjon i Norge for beredskap, næringsutvikling og bistand Forprosjekt: Bakgrunn og utredning av mulige modeller 19. mai

2 Innledning Fagforbundet Industri Energi, landsforeningen Norsk Industri og Legemiddelindustriforeningen har i fellesskap gjennomført et forprosjekt som skisserer muligheter for vaksineproduksjon i Norge. Resultatet av forprosjektet er oppsummert i denne rapporten, som er utarbeidet av Burson-Marsteller, på oppdrag fra disse organisasjonene. Formålet med rapporten er å definere industriens rolle i en mulig norsk vaksineproduksjon. Norges posisjon ved utbrudd av en alvorlig pandemi vil kunne være utsatt som en følge av mulig usikker eller ustabil leveranse av vaksiner. Når første bølge kommer forventes det imidlertid ikke at befolkningen er vaksinert, fordi det fra produksjonstart til vaksine kan leveres må det med dagens teknologi påregnes omtrent seks måneder. Sikker tilgang på vaksiner er kritisk i en situasjon der det på kort sikt kan være knapphet på vaksiner globalt. Norge og andre land som er helt avhengig av import av vaksiner, herunder utviklingsland, vil derfor ha fordel av at det er tilstrekkelig kapasitet for vaksineproduksjon i verden og at lokal forsyning i større grad kan dekkes gjennom egenproduksjon, beredskapslagre eller forkjøpsavtaler. Denne rapporten er ikke en grundig, faglig utredning. De økonomiske og juridiske spørsmålene knyttet til modellen som skisseres er ikke i vesentlig grad adressert, og må utredes nærmere. Det er imidlertid redegjort for dette i tidligere utredninger fra andre hold som berører disse spørsmålene, og som kan gi et bilde av situasjonen ved en etablering av en norsk vaksineproduksjon. Disse utredningene er gjengitt i rapporten. I en oppfølging av denne rapporten må modellen realitetsvurderes grundigere. Områder som bør vurderes er blant annet: Funksjonell vaksineberedskap, økonomi og eventuelle effektivitetstap, teknologi, andre ressurser, markedsutfordringer, FoU, innovasjon og næringsutvikling. I funksjonell vaksineberedskap må det inngå hvordan produksjon eller delproduksjon kan opprettholdes i mellompandemiske perioder for å sikre at kompetanse, teknologi og kapasitet er på plass ved en pandemi. Rapporten er basert på samtaler med personer fra en rekke fagmiljøer, herunder forsknings- og utviklingsmiljøer som Folkehelseinstituttet og Bioteknologisenteret i Oslo, internasjonale vaksineprodusenter og nasjonale ressurser som vaksineutvikleren BioNor Immuno, fiskevaksineprodusenten Pharmaq og norske organisasjoner under LO og NHO. Vi håper rapporten kan være til inspirasjon, og utgjøre grunnlag for en konstruktiv debatt om bioteknologisk næring og vaksineproduksjon i Norge. Are Tomasgard /s/ Karita Bekkemellem /s/ Trygve Østmo /s/ Industri og Energi Legemiddelindustriforeningen Norsk Industri 2

3 Innhold Denne rapporten er en idéskisse til hvordan det kan være mulig å benytte eksisterende ressurser til å etablere en ny næring i Norge, og hvilke muligheter som kan ligge i et samspill mellom offentlig og privat sektor i en forbedret nasjonal vaksineberedskap. I rapporten presenteres en mulig modell for vaksineproduksjon i Norge. Rapporten gir en kort innføring i de regulatoriske forholdene rundt vaksineproduksjon og relevante erfaringer fra andre land, en oversikt over sentrale kompetansemiljøer i Norge og en kort drøftning av bioteknologi som næring i Norge før en konkret modell for vaksineproduksjon i Norge beskrives. Modellen tar utgangspunkt i et samarbeid mellom offentlig og privat sektor, og det forelåes å investere i et produksjonsanlegg som kan brukes både av kommersielle aktører for storskalaproduksjon og forskningsmiljøer for utvikling og utprøving av ny teknologi. Anlegget skal være en samlende hub for de akademiske miljøene, samtidig som at det er mulig for kommersielle aktører å bruke produksjonsfasilitetene. I modellen skisseres også mulighetene for samarbeid mellom produsenter av humanvaksine og produsenter av veterinær vaksine. I presentasjonen av modellen gis det også en kort drøftning av mulige teknologialternativer. Det er vanskelig å forskuttere kostnadene for en slik modell da det er for mange variabler på dette tidspunktet. I en svensk utredning fra 2006 ble det imidlertid anslått at det ville kreve en investering på om lag SEK 360 millioner for å opprette et vaksinasjonsanlegg som ville dekke det svenske behovet. En utredning til Nordisk Ministerråd i 2005 kostnadsberegner et produksjonsanlegg for hele Norden til DKK 616 millioner. Den tyske vaksineprodusenten IDT Biologika har invester EURO 200 millioner de siste 15 årene i produksjonsanlegg. Selskapet produserer vaksiner på kommersiell basis til både humant og veterinær bruk. 3

4 Innholdsfortegnelse Innledning... 1 Innhold Utvikling av vaksine... 5 Produksjon av vaksiner Beredskap ved pandemisk influensa Norsk beredskap Relevante erfaringer med vaksineproduksjon Erfaringer fra andre land Tidligere utredninger Nasjonale ressurser Nasjonal produksjonskapasitet i dag Kompetansemiljøer Vaksineproduksjon i Norge: Muligheter og utfordringer Utfordringer ved vaksineproduksjon i Norge Eierskap i en norsk vaksineproduksjon Kapasitet i en norsk vaksineproduksjon Konklusjon: Mulig modell for vaksineproduksjon

5 1. Utvikling av vaksine Vaksineproduksjon er underlagt strenge krav av Verdens Helseorganisasjon og helsemyndighetene i de ulike land. Det er en lang og komplisert prosess å utvikle og produsere vaksiner, og alle vaksiner må godkjennes av nasjonale helsemyndigheter før den kan selges. Utviking av en ny helt ny vaksine tar anslagsvis år eller lenger, og krever omfattende prekliniske og kliniske forsøk. Prosessen mot en ny vaksine kan illustreres i fire steg: Preklinisk Fase I-studier Fase II-studier Fase III-studier Den prekliniske fasen omfatter identifisering av antigenere, testing og optimalisering i relevante dyremodeller samt toksikologiske studier for å avsløre mulige sikkerhetsaspekter før utprøving i mennesker. I den kliniske fasen gjøres først en fase I studie som ofte innbefatter bruk av et mindre antall friske frivillige for å teste sikkerhet og toleranse. Deretter følger fase II studier i en noe større gruppe for å etablere effekt og dose. Fase III studier er gjerne store multisenter studier med store pasientgrupper og har til hensikt å fremskaffe robust informasjon om effektivitet og sikkerhet i riktig pasientgruppe. Disse danner så grunnlaget for markedsføringstillatelse av vaksinen. Grunnet størrelse og kompleksitet er gjennomføringstid og kostnader for fase III studier ofte svært høye. Godkjenning av vaksiner for salg I henhold til legemiddelforskriften 1 kreves det en markedsføringstillatelse for å kunne omsette legemidler til mennesker og dyr som er fremstilt industrielt, eller ved bruk av en industriell prosess. Norsk legemiddellovgivning er via EØS-avtalen harmonisert med EUs lovgivning, og godkjenning av nye legemidler i EU skjer i hovedsak gjennom et samarbeid mellom europeiske legemiddelmyndigheter (European Medicines Agency; EMA) og nasjonale legemiddelmyndigheter. Myndighetenes godkjenning av legemidler innebærer en grundig avveining av legemidlets kvalitet, sikkerhet og effekt. Alle legemidler skal ha en nytte som oppveier risikoen for den pasientgruppen det skal godkjennes for. Denne vurderingen gjør myndighetene basert på tilgjengelig kunnskap om legemidlet skaffet til veie gjennom kliniske studier (fase I-III). III). Etter godkjenning pålegges innhaver av markedsføringstillatelsen omfattende krav til legemiddelovervåking for å sikre at legemidlets nytterisikoprofil til enhver tid er positiv. Kravet om markedsføringstillatelse skal sikre pasientene legemidler som har en kvalitetssikret sikkerhet og effekt, og en positiv nytterisikoprofil. Avvik fra dokumentasjonskravene i markedsføringstillatelsen atelsen er ikke ønskelig med mindre det er nødvendig av hensyn til folkehelsen. Enhver industriell tilvirker av vaksiner må derfor forholde seg til kravene som 1 FOR nr 1839:Forskrift om legemidler 5

6 stilles i en markedsføringstillatelse. Legemidler for eksport må inneha markedsføringstillatelse fra eksportlandenes myndigheter. Utvikling av influensavaksine Vanligvis bygger vaksinen mot sesonginfluensa på en allerede godkjent vaksine som har vært gjennom alle stadier av preklinisk og klinisk utprøving. Fordi influensaviruset stadig forandrer seg, må en også forandre virkestoffet i vaksinen fra år til år. Vaksinen regnes likevel ikke som en ny vaksine, og legemiddelmyndighetene stiller i Europa lavere krav. Ofte stilles det kun krav om at en ny sesonginfluensavaksine skal testes for effekt og sikkerhet på grupper av minst 50 personer mellom 18 og 60 år og minst 50 personer over 60 år. For pandemivaksiner benyttes et liknende prinsipp. Ulike fabrikanter utviklet såkalte modellvaksiner basert på en type influensa virus (for eksempel H5N1, som er fugleinfluensaviruset). Disse vaksinene er i prinsippet ikke særlig forskjellige fra sesonginfluensavaksinene, men en del produsenter benytter i større grad ulike typer av adjuvans 2 for å øke effekten. Dette gjøres for å spare på virkestoffet i vaksinen. Dermed kan man produsere flere doser, raskere. Modellvaksinen gjennomgår grundige kliniske tester, gjerne med tusenvis av forsøkspersoner. Ved utbruddet av en pandemi vil en på samme måte som ved sesonginfluensa raskt kunne skifte ut virkestoffet for å best mulig matche pandemiviruset. Den nye vaksinen vil så bli godkjent basert på utprøving i et begrenset antall nye forsøkspersoner. Det tar derfor kortere tid å få utviklet og godkjent vaksiner både mot sesonginfluensa og pandemisk influensa, enn andre vaksiner. Teknologien, oppskrifter på vaksine og knowhow som kreves for å drive utvikling og produksjon er gjenstand for patentbehandling fra vaksineprodusentene. Det er mulig å produsere vaksiner på lisens fra produsenter og utviklere som har utviklet relevant teknologi. Produksjon av vaksiner Arbeidet i med produksjon av vaksiner reguleres av GMP. GMP, Good Manufacturing Practice, er en del av et kvalitetssystem fra WHO som dekker produksjon og testing av aktive farmasøytiske ingredienser, diagnostikk, matvarer, farmasøytiske produkter og medisinsk utstyr. Mange land har lovfestet at farmasøytiske og medisinske selskaper må følge GMP-prosedyrene, og har utformet sin egne GMP-retningslinjer som samsvarer med landets lovverk. Produksjonen av influensavaksiner er en prosess som kan deles i fire steg: (1) Utvikling/produksjon av virkestoff, (2) påfylling av vaksinen, (3) pakking av vaksinen og (4) distribuering av vaksinen. 1. Produksjon av virkestoffet Det første steget er produksjon av virkestoffet. Denne delen av prosessen foregår i storskala produksjonsanlegg 3. Utviklingen av virkestoffet krever egnet utstyr som møter strenge regulatoriske krav, og en høykompetent bemanning, som gjennomfører pålagte tester og analyser med tilhørende dokumentasjonskrav. 2 Farmakologisk eller immunologisk stoff som modifiserer og forsterker effekten av vaksineantigener 3 Ved produksjon av influensavaksine gjøres dette etter at virusstammen er definert av Verdens helseorganisasjon 6

7 Noen produsenter bruker andre aktører til å teste vaksinene, produsere dem i liten skala eller for samarbeid om teknologiutvikling. Denne praksisen krever teknologioverføring, og produsenten av vaksinen må dele teknologi og know-how med aktøren som bistår. 2. Påfylling av vaksinen Vanligvis er det produsenten av vaksinen som også står for denne delen av prosessen, og som er ansvarlig for tilhørende analyse og kvalitetssikring. Påfylling av vaksiner krever sterile lokaler, og kan skje primært på to ulike måter; påfylling på enkeltdosesprøyter og påfylling på hetteglass. Det vanligste er å fylle vaksinen på enkeltdosesprøyter, fordi helsepersonell er vant med å bruke disse sprøytene. Denne påfyllingsløsningen gir mulighet til å vaksinere raskt og det er ikke behov for spesielt lang holdbarhet for vaksinen. Det innebærer at det er mindre behov for å tilsette konserveringsmidler, som kan forårsake allergiske reaksjoner. Påfylningen på engangssprøyter er imidlertid en tidkrevende prosess. Alternativet er å fylle vaksinen på hetteglass. Ved H1N1-influensaen ble pandemivaksinen Pandemrix levert i hetteglass à 10 doser. Denne løsningen gjør selve påfylningen raskere, men gjør det nødvendig å tilsette konserveringsmidler for å øke vaksinens holdbarhet. Selve vaksinasjonsplanen vil også ta lenger tid, og det beregnes å være et tap på 10 pst. dersom det ved vaksinasjonen ikke brukes spesielle dosebesparende sprøyter Pakking og distribuering av vaksinen Pakking og distribuering av vaksinen foretas oftest av vaksineprodusenten selv. Dersom vaksinen også skal fylles på mindre beholdninger, krever dette sterile lokaler. Påfylling og distribuering krever analyser og kvalitetssikring, og stiller dermed krav både til lokaler og kvalifisert bemanning. Også denne delen av prosessen er underlagt krav i GMP. Produksjonsteknologi Hoveddelen av influensavaksinene som produseres i dag er inaktiverte vaksiner 4. Vaksiner av denne typen produseres enten i befruktede hønseegg eller i cellelinjer. Nesten all produksjon av influensavaksiner i dag baseres på egg, men det finnes flere typer teknologi det er verdt å kommentere. Eggbasert produksjonsteknologi betegnes som førstegenerasjons teknologi. På sikt regner imidlertid mange kompetansemiljøer med at denne teknologien vil fases ut. Det bygges nå nyere produksjonsanlegg som baserer seg på produksjon i cellelinjer. Dette betegnes som andregenerasjons teknologi. Tredje- og fjerdegenerasjons teknologi er under utvikling og kan medføre et paradigmeskifte i produksjonen av influensavaksiner. Ulike teknologier krever forskjellige produksjonsanlegg, og det må følgelig velges mellom produksjonsmetodene dersom en skal bygge produksjonsanlegg. Tidsperspektivet fra start til et produksjonsanlegg er på plass, bemannet, testet, godkjent og igangsatt vil være 3-5 år. Produksjon i befruktede hønseegg Eggbasert produksjon er godt testet, men omstendelig, arbeidsintensiv og tidkrevende. Vanligvis 4 Det finnes også levende influensavaksiner, hovedsakelig produsert i Øst-Europa og USA (nasal vaksine). Disse representerer bare en liten brøkdel av den totale produksjonen. 7

8 brukes ett til to egg per vaksinedose. Produksjonen krever dermed en betydelig mengde egg noe skaper en økt risiko fordi tilgang til egg lett kan bli en begrensende faktor både tids og mengdemessig. Dersom verden rammes av en fugleinfluensapandemi vil det for eksempel være svært utfordrende å bruke egg i produksjonen. Produksjonen foregår i dag ved at den reassorterte virusstammen tilsettes de befruktede eggene. Deretter settes eggene til inkubasjon i et par dager ved ºC for at viruset skal vokse. Etter inkubasjonstiden renses viruset gjennom blant annet sentrifugering og/eller filtrering for å fjerne mest mulig proteiner og urenheter. Etter rensingen inaktiveres viruset. Hele viruset (helvirusvaksine) eller deler av virusoverflaten (splitvirus vaksine) kan benyttes. Produksjon i cellelinjer Produksjon i cellelinjer i storskala foregår ikke i dag ved produksjon av influensavaksine. Det har imidlertid vært produksjonsmåten som benyttes ved produksjon av polio- og rabiesvaksine. Produksjonen av influensavaksine i cellelinjer har vært under utvikling i noen år, og teknologien muliggjør nå storskalaproduksjon også av denne vaksinen. I 2009 ble det bygget et storskala produksjonsanlegg basert på denne teknologien i USA i samarbeid med det sveitsiske legemiddelselskapet Novartis. En cellebasert produksjon består av at vekstcellene, oftest ape-nyreceller (VERO-celler) eller hundenyreceller (MDCK), oppformeres. Dette kan gjøres raskere enn ved eggbasert teknologi. For at cellene skal kunne være vekstverter for viruset må de både sitte fast på en flate, og være i et miljø hvor de får næring for videre vekst. Cellene spres derfor på microcarriers (små baller som er porøse, slik at de har en stor overflate hvor det er rom for mange celler) og plasseres i et miljø med et dyrkingsmedium som gir dem næring. Deretter injiseres virusstammen som det er ønskelig å produsere vaksine mot, og viruset infiserer og formerer seg i cellene. Når cellene sprenges får viruset tilgang til dyrkningsmediumet. Viruset høstes ved at man siler vekk microcarrierne. Den gjenværende væsken blir renset for celler/cellerester, vekstmedia og liknende. Som ved produksjon i egg gjennomføres renselsestrinn som filtrering, sentrifugering og kolonnerensing. Til slutt inaktiveres vaksinen ved at det tilsettes en inaktiveringsagens. Fremtidige teknologier Det forventes at nye teknologiske plattformer vil tas i bruk for framtidig vaksineproduksjon. Særlig to teknologiplattformer utpeker seg innenfor influensavaksiner; syntetiske peptidbaserte vaksiner og genetiske vaksiner. Begge vaksineteknologiene er nå i klinisk utprøving mot en rekke sykdommer - inkludert influensa. Ved peptid baserte vaksiner syntetiseres vaksinestoffet kjemisk og en unngår derved begrensinger knyttet til produksjon av virus i egg eller cellekulturer. Genetiske vaksiner, som benytter DNA som koder for virkestoffet, har et stort potensial da virkestoffet kan tilpasses enkeltindividet. DNA vaksinen gir instruksjoner til pasientens egne celler om å produsere antigenet til vaksinen. Fordi DNA-vaksiner kan produseres i bakteriekulturer er det mulig å lage store mengder raskt. I prinsippet kan en DNA-vaksine mot et nytt influensavirus produseres få dager etter at viruset er isolert. Følgelig kan man klare seg med mindre produksjonsanlegg, og i stedet produsere 8

9 i flere omganger. I praksis vil det ta lenger enn dette å få vaksinen til markedet tid på grunn av de regulatoriske kravene, men godkjenningsprosessene forventes å bli enklere og raskere med ny teknologi. Alternativt kan også DNA-vaksiner produseres syntetisk, uten oppformering i vertsorganismer. Med disse teknologiplattformene vil det være mulig å produsere mengden vaksine man trenger til den norske befolkningen hurtig. Siden produksjonsstart kan legges lengre frem i tid gir dette mulighet til å endre vaksinen i henhold til uventede mutasjoner, uventet alvorlighetsgrad, grad av immunrespons og lignende. Dette reduserer risikoen for å produsere en lite effektiv vaksine noe som kan skje i dag ved hurtig mutasjon av viruset. Stor grad av fleksibilitet er ønskelig i en pandemisituasjon da det reelle vaksinebehovet vil være vanskelig å definere før pandemien er i gang og man vet mer om alvorlighetsgrad og effekt av de tiltak som er satt inn. Det er også mulig at ny vaksineteknologi vil kunne lede til bredspektrede vaksiner som kan beskytte mot mange typer influensavirus. Dersom den nye teknologien når frem vil man kunne produsere influensavaksiner mye raskere og rimeligere enn i dag. Ved en fremtidig produksjon av influensavaksiner i Norge kan det være hensiktsmessig å satse på utvikling av denne teknologien. Ved produksjon av andre type vaksiner til humant bruk samt veterinærvaksiner, kan satsing på cellebasert produksjonsteknologi være mest hensiktsmessig. 9

10 2. Beredskap ved pandemisk influensa Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) har utarbeidet en omfattende beredskapsplan for pandemisk influensa. Målgruppen for planen er helsemyndigheter, helsepersonell på alle nivåer, nødetatene, departementer, tjenesteytere og andre som må vite hva de skal gjøre ved utbrudd av pandemisk influensa. En av planens tre hovedforutsetninger er at det må iverksettes tilfredsstillende tiltak som sikrer leveranse av antiviralia og vaksine under en influensapandemi. Norge har i dag ikke kapasitet til å dekke behovet ved egen produksjon har derfor inngått en innkjøpsavtale med det britiske legemiddelfirmaet GlaxoSmithKline (GSK) som skal sikre leveransen av vaksiner til Norge. Pandemiske faser WHO identifiserer seks ulike faser innenfor en pandemi: Tabell: De ulike fasene under en pandemi 5 Fase 1: Ingen nye virus Fase 2: Nytt virus hos dyr Fase 3: Smitte til menneske Fase 4: Begrenset smitte mellom mennesker Fase 5: Økende, men ikke svært smittsomt Fase 6: Pandemi Postpandemi Interpandemisk periode Ingen nye influensavirussubtyper er oppdaget hos mennesker. En influensavirussubtype som kan forårsake infeksjon hos menneske kan være til stede hos dyr. I så fall anses risikoen for smitte til mennesker som lav. Ingen nye influensavirussubtyper er oppdaget hos mennesker. Imidlertid sirkulerer det dyreinfluensavirus som utgjør en reell risiko for sykdom hos mennesker. Pandemisk årvåkenhetsperiode Sykdom hos menneske med ny subtype, men ingen spredning mellom mennesker, eller sjeldne tilfeller av smitte til nærkontakter. Små klynger med begrenset spredning mellom mennesker, men geografisk begrenset, noe som antyder at viruset ikke er godt tilpasset mennesker. Større klynger av personer med infeksjon, men fortsatt geografisk begrenset, noe som antyder at viruset er i ferd med å tilpasse seg mennesker, men fortsatt ikke smitter lett mellom mennesker (betydelig pandemirisiko). Pandemisk periode Økende og vedvarende smitte i den generelle befolkningen. Tilbake til interpandemisk periode 5 beredskapsplan_pandemi.pdf 10

11 Leveringssikkerhet Høy grad av leveringssikkerhet ved en pandemi er kritisk for å kunne begrense pandemien. Vi vet at både den globale og europeiske produksjonskapasitet ligger under behovet i en pandemisituasjon. Dette forverres ved at man i mange pandemisituasjoner vil måtte regne to doser per person for å få full immunitet, slik de innledende anbefalingene var ved H1N1-influensaen. Det anslås at den globale produksjonskapasiteten ved en pandemi er maksimalt 1 milliard doser, og mer enn produksjonskapasiteten i de mellompandemiske periodene. Den mulige økningen i produksjonskapasitet under en pandemi skyldes blant annet at influensavaksinene som produseres under et normalår er trivalente. Det innebærer at de er sammensatt av tre ulike vaksiner (mot forskjellige typer influensavirus). Ved en pandemi er det imidlertid bare én vaksine som produseres, og kapasiteten blir i teorien tredoblet. Det tar relativt lang tid å produsere vaksiner, og derfor også lang tid å levere tilstrekkelige mengder vaksiner ved en plutselig økende etterspørsel. For vaksineprodusentene tar det om lag seks måneder fra viruset er identifisert til de første vaksinene er klare for utsendelse. Sekvensen for produksjon av vaksine for pandemisk influensa ser slik ut: WHO erklærer pandemi Vaksinen leveres land med innkjøpsavtale Vaksineprodusentene får virusstammen fra WHO Vaksinen godkjennes av nasjonale og internasjonale helsemyndigheter Vaksineprodusentene utvikler vaksine 11

12 Norsk beredskap Vaksineordninger i Norge Norge får i dag dekket vaksinebehovet gjennom to ordninger: Innkjøpsavtalen, som slår inn når Verdens Helseorganisasjon erklærer pandemi, og barnevaksinasjonsprogrammet. Innkjøpsavtalen Norge har i dag en innkjøpsavtale for vaksiner både for sesonginfluensa og ved en pandemi. I henhold til EØS-regelverket sendes avtalen ut på anbud. Det britiske legemiddelselskapet GlaxoSmithKline vant i 2007 avtalen som omhandler levering av vaksiner ved pandemi. Avtalen trådte i kraft i det øyeblikket WHO erklærte at H1N1-influensaen var nådd pandemistadium. Verdien på avtalen var omtrent 650 millioner norske kroner for leveranse av 9,4 millioner doser med vaksinen Pandemrix 6. Avtalen omfatter blant annet antallet vaksiner landet forplikter seg til å kjøpe fra produsenten i hende pandemi eller årlig mot sesonginfluensaen. I avtalene som omfatter forsyninger ved pandemi, fastsettes et antall vaksiner landet forplikter seg til å kjøpe og har krav på å få. Beredskapsbehov ved pandemi Vaksiner er generelt akseptert som den mest effektive og kostnadseffektive metoden for å beskytte mot de fleste infeksjonssykdommer. Som beskrevet innledningsvis er behovet for vaksineberedskap vel definert i Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa. Helse- og omsorgsdepartementet legger imidlertid ingen føringer for hvordan tilgangen til vaksiner skal sikres. Norske myndigheter har valgt å kjøpe seg beredskap gjennom innkjøpsavtaler med internasjonal legemiddelindustri. Avtalene gjelder kjøp av ferdige produkter klar til umiddelbar bruk. Pandemier treffer verden om lag tre til fire ganger hvert hundre år og det vil ikke være mulig å hindre at en pandemi kommer til Norge igjen. I forrige århundre var det tre influensapandemier: "Spanskesyken" ( ) som særlig rammet unge mennesker, tok livet av mellom millioner på verdensbasis og er trolig den største medisinske katastrofen verden noen sinne har sett. I nyere tid vi hatt "Asiasyken" ( ) med dødstall på 1-4 millioner og Hongkong-syken ( ) med ca 1 million døde. Til sammen døde nordmenn av disse tre pandemiene, (Vedl 1 i Nasjonal beredskapsplan for pandemisk influensa). I 2005 og 2006 var det internasjonal redsel for at virusvarianten H5N1 ( fugleinfluensaen ) kunne mutere videre på en slik måte at smitteoverføring fra menneske til menneske kunne finne sted. Hadde det skjedd hadde man stått overfor en mulig formidabel katastrofe da 50 pst av rapporterte tilfellene hadde en dødelig utang. Når man så i 2009 fikk utbruddet av svineinfluensaen (H1N1) med de første rapporterte dødstallene var nervøsiteten stor, og 11. juni erklærte WHO pandemi den første influensapandemien på 41 år. Sykdommen spredte seg raskt og bare halvannen måned senere var det rapportert 979 dødsfall. Det skulle imidlertid vise seg at svineinfluensaen var en relativt mild influensa med 25 rapporterte dødsfall i Norge. Ved normal sesonginfluensa anbefaler Verdens Helseorganisasjon at 75 pst. av befolkningen i risikogruppene vaksinerer seg, og Norge må derfor sikre seg tilgang til å dekke dette. 6 I ettertid ble omfanget av leveransen nedskalert med om lag en tredjedel ved at norske myndigheter slapp å kjøpe ca 2,8 mill vaksinedoser som ikke var satt i produksjon. 12

13 3. Relevante erfaringer med vaksineproduksjon Erfaringer med vaksineproduksjon i Norge Statens folkehelseinstitutt har siden det ble opprettet i 1929 blant annet hatt hovedansvaret for å forsyne landet med vaksiner. Forsyningsbehovet har vært dekket dels ved egenproduksjon og dels ved import. Mot slutten av 1970-årene og i begynnelsen av 1980-årene ble forholdene omkring vaksineproduksjon ved Folkehelsa imidlertid ikke lenger vurdert som tilfredsstillende. Produksjonen ble stoppet høsten 1989, etter en gjennomgang av instituttets legemiddelproduksjon som avdekket en rekke svakheter og mangler. I 1990 besluttet Stortinget etter forslag fra Regjeringen å oppføre et bygg for Folkehelseinstituttet. Regjeringen anslo, i forbindelse med nytt bygg og ny produksjon og ut fra visse forutsetninger, en mulig innsparing på omtrent 8 millioner kroner årlig sammenliknet med å importere vaksine 7. I tillegg regnet regjeringen potensielle gevinster ved norsk produksjon av meningokokkvaksine. I st. prp. 61 ( ) skrev departementet en utredning av vaksineproduksjonen ved Folkehelseinstituttet. Departementets konklusjon var som følger: Det vil ikke være mulig å oppnå en innsparing på ca. 8,0 mill. kroner årlig ved egenproduksjon av enkelte vaksiner. Både ut fra faglige og beredskapsmessige hensyn er det likevel viktig å opprettholde vaksineproduksjonen på Folkehelsa. En rekke av forutsetningene som lå til grunn for oppføringen av vaksinebygget og innsparingsplanen, ble imidlertid endret. For det første førte tekniske feil og mangler ved det nye vaksinebygget til at produksjonen ikke startet før i 1998/1999, tre år etter at bygget sto ferdig oppført. For det andre ble basisutgiftene til personale og drift av lokaler betydelig høyere enn forutsatt. Det internasjonale regelverket knyttet til vaksineproduksjon stiller langt strengere krav til kvalitetssikring og forebyggende vedlikehold i dag enn det gjorde i Samarbeidet Norge har inngått med EU på legemiddelområdet, forplikter instituttet til å følge de krav EU setter til vaksineproduksjon. Folkehelseinstituttet måtte revurdere de opprinnelige planene fra 1990 om å gjenoppta produksjonen av flere vaksiner når det nye vaksinebygget sto ferdig oppført. Dette gjaldt flere forhold. 8 Kostnadene ved å produsere difteri-stivkrampe-kikhoste (DTP)-vaksine ville bli betraktelig større enn man gikk ut fra i 1990 etter at kikhostekomponenten i vaksinen ble endret. Import av vaksiner i bulk for å tappe opp i doser selv ble ikke aktuelt, fordi leverandørene var tilbakeholdne med å selge noe annet enn ferdig opptappet produkt. Produksjon av anti-d (til bruk til Rhesus-negative kvinner etter fødsel for å hindre immunisering og skader av senere fostre) og hepatitt B immunglobuliner ble skrinlagt fordi det krevde spesielle blodgiverkorps, med kun immuniserte givere. Produksjonen ville derfor blitt langt dyrere enn planlagt. Produksjon av immunglobuliner mot vannkopper ville også gi mindre gevinst enn man først antok, fordi forbruket har gått ned og kravene til produksjonsprosess og kontroller er utvidet. 7 Tillegg nr. 1 til St.prp. nr. 1 for St. prp. nr. 61 ( ) 13

14 Meningokokk B-vaksinen er i dag den eneste vaksinen som er i utprøvende produksjon på Folkehelseinstituttet. Det var opprinnelig planlagt at vaksinen skulle inngå i et vaksinasjonsprogram for ungdomsskoleelever, men på grunn av redusert forekomst av meningokokksykdom er ikke vaksinasjonsprogrammet innført. Folkehelseinstituttet produserer i dag vaksinen i liten skala, og selger den til Frankrike. Vaksinen ble i utgangspunktet utviklet for å møte epidemien som utviklet seg i Norge på 80- tallet, og ble i en modifisert versjon senere eksportert til New Zealand. I det sistnevnte tilfellet samarbeidet FHI med det nederlandske vaksineinstituttet, og produserte i deres lokaler. Erfaringer fra andre land Danmark Statens Serum Institut (SSI) i Danmark produserer i dag vaksiner mot difteri, tetanus, kikhoste, polio (IPV) og tuberkulose (BCG). En betydelig del av denne vaksineproduksjonen eksporteres 9. Instituttet produserer både kombinasjonsvaksiner og enkeltkomponenter. SSI ble etablert i 1902 og har som hovedoppgave å sikre beredskap over for smittsomme sykdommer. Oppgavene er stadig utvidet, og SSI er i dag en internasjonal forsknings-, produksjons- og servicevirksomhet. SSI omsatte i 2008 for ca 1,4 mrd med et overskudd på 18 millioner kroner. Instituttet har omtrent ansatte. Instituttet innehar kompetanse til å bringe en idé frem til et ferdig registrert produkt. Denne kompetansen tilbys også på kontraktsarbeid. En del av produktene instituttet tilbyr er kvalitetskontroll og å sette et produkt i stand til å oppfylle kravene i GMP. Instituttet driver også påfylning for egne og andres vaksiner, med tilhørende analyser og kvalitetskontroll, og bistår oppdragsgivere i å formulere vaksiner, dokumentere resultater og produsere ferdige vaksiner. Tyskland I Tyskland produserer det privat eide IDT Biologika vaksiner både til humant og veterinært bruk. Firmaet utvikler og produserer i følge egne nettsteder vaksiner og legemidler for gårds- og husdyr og har forskningsnettverk med universiteter og andre institusjoner både i og utenfor Tyskland. Blant vaksinene som produseres er rabiesvaksine. Veterinærvaksiner tilbys også produsert på kontrakt. IDT Biologika produserer også vaksiner til humant bruk på kontrakt fra andre vaksineutviklere, med tilhørende analyser og kvalitetssikring. IDT har spesialisert seg på kontraktproduksjon av virus og bakterielle vaksiner, og er i følge egne nettsider et av de få selskapene i verden med kapasitet for storskala kampanjeproduksjon av ulike vaksiner. Produksjonsanlegget har en fleksibel teknologi som gjør det mulig å produsere nye produkter på kort varsel. Over de siste 15 årene er det investert EURO 200 millioner i produksjonsanleggene. Firmaet driver også teknologiutvikling og bistår i utviklingen av flere vaksiner i samarbeid med andre miljøer

15 USA USA er et stort marked for vaksineprodusenter. I november åpnet Novartis et stort, nytt produksjonsanlegg for influensavaksine i North Carolina. Anlegget kan ikke produsere vaksiner på noen år, men når produksjonen går i gang regner Novartis med å kunne produsere 50 millioner doser sesonginfluensavaksine og opp til 150 millioner doser av en pandemivaksine opp til seks måneder etter at det er erklært pandemi. Produksjonsanlegget eies av Novartis, men den amerikanske staten, ved The Health and Human Services Department, investerte 487 millioner dollar for å bistå Novartis i byggingen. Bakgrunnen for støtten var et ønske om å gjøre USA mindre avhengig av importert vaksine, og dermed gi en mer stabil forsyning av vaksiner til den amerikanske befolkningen ved en influensapandemi. Anlegget er tilpasset produksjon av influensavaksiner basert på celler. Novartis mener utstyret som anvendes ved cellebasert vaksineproduksjon er bedre egnet til hurtig å øke produksjonskapasiteten, enn utstyret som anvendes ved produksjon av vaksiner basert på egg. Tidligere utredninger I 2005 ble det laget en utredning av en mulig felles vaksineproduksjon i de nordiske landene. Denne utredningen ble fulgt opp blant annet av en svensk uredning fra 2006, hvor mulighetene for vaksineproduksjon i Sverige ble utredet. Utredningene er gjort for andre forhold enn de norske, henholdsvis for nordisk og svensk vaksineproduksjon, men kan likevel være relevante i en diskusjon om norsk vaksineproduksjon. Under følger et kort sammendrag av konklusjonene i utredningene med vekt på de ulike modellene som trekkes frem. Utredning om nordisk vaksineproduksjon I utredningen beskrives to ulike modeller for vaksineproduksjon i Norden: En offentlig kontrollert modell og en offentlig-privat modell basert på private-public partnership (PPP), hvor staten og det private kan inngå ulike avtaler om samarbeid. I den offentlig kontrollerte modellen forutsettes det at teknologien innlisensieres fra den private industrien. I den juridiske vurderingen av en felles nordisk vaksineproduksjon, skulle det svenske næringsdepartementet og den danske Kammeradvokaten utrede hver sin mulighet. Offentlig kontrollert modell I den offentlig kontrollerte modellen stifter statene et felles aksjeselskap, som eier produksjonsanlegget og som står for drift mellom pandemier og i en pandemisituasjon. Kammeradvokaten utredet mulighetene for en statlig eid vaksineproduksjon, og anbefalte at en slik produksjon burde registreres i ett land og foregå i leide lokaler. I følge utredningen har de nordiske statene ikke anbudsplikt for de vaksiner staten selv kjøper og stiller gratis til rådighet for innbyggerne, så lenge de har full kontroll over aksjeselskapet. Dette regnes i et slikt tilfelle som in-house produksjon. I utredningen hevder Kammeradvokaten at det i de mellompandemiske periodene vil være mulig å selge overskuddskapasiteten, så lenge det ikke gis statsstøtte eller støtte som kan 15

16 regnes som konkurransevridende, og så fremt det er åpenhet i regnskapene. Kammeradvokaten understreket at dersom produksjonen, selv i svært liten grad, har innslag av privat eierskap vil EUs anbudsregler være gjeldende. Kammeradvokaten mente også at et statlig eierskap ville gi sikrere beredskapssituasjon, fordi det sikrer at selskapet ikke kan slå seg sammen med andre selskaper, gå konkurs eller at andre uforutsette situasjoner vil oppstå. Utgiftene for å føre opp og innkjøre et felles statlig eid nordisk produksjonsanlegg ble estimert til 616 millioner danske kroner, over de fem år man regnet med det ville ta å føre opp og kjøre inn produksjonsanlegget. De årlige driftskostnadene ble vurdert til 113 millioner danske kroner, og inkluderte interpandemisk vaksine til 75 pst av de nordiske landenes risikogrupper. Dette beregnes ut fra en modell hvor det nordiske anlegget driver på lisens fra en internasjonal vaksineprodusent. Offentlig-privat modell Det svenske næringsdepartementet utredet mulighetene for en felles nordisk vaksineproduksjon med innslag av privat eierskap. Departementet trekker frem følgende utfordringer med slike løsninger: - Det er usikkert om produktene kan kommersialiseres, og det kan medføre behov for statlig subsidiering - Det vil stilles krav om kostnadsdekning for de kostnader som kommer som følge av dekning av vaksinebehovet ved en pandemi - Løsningen forutsetter at næringslivet vil delta - Det kan oppstå problemer med kryssubsidiering om det gis statsstøtte Næringsdepartementet skriver i sin utredning at den mest effektive organiseringsformen vil være at de nordiske landene i samarbeid med den nordiske legemiddelindustrien bygger et konsortium, som tegner lisens med relevante lisensinnehavere for å få tilgang til relevant teknikk. Departementet beskriver fire ulike produksjonsmodeller: 1. Et foretak/konsortium gis i oppdrag å drive en statlig vaksinefabrikk (løsningen er identisk med et helstatlig alternativ) 2. De nordiske statene eier produksjonsanlegg som leies ut til næringslivet for kommersialisering under normalår. Næringslivet kan med denne modellen drive produksjonen. 3. Det bygges et konsortium med staten som deleier, der produktene kommersialiseres på markedet. 4. Et konsortium med staten som deleier knytter et tettere samarbeid med lisensgiveren, slik at produksjonsanleggene utgjør et ledd i lisensgiverens globale produksjonsnettverk. I utredningen understreker departementet at det, på grunn av de store investeringskostnadene, er helt nødvendig at staten skyter inn kapital i oppstartsfasen. Som en følge av dette mener departementet at den mest hensiktsmessige eier- og finansieringsformen er et konsortium med stat og næringsliv som deleiere. I følge departementet har næringslivet uttrykt et sterkt ønske om å få delta i et slikt samarbeid, på grunn av den globale underkapasiteten på vaksine. 16

17 Det svenske næringsdepartementet mener det er mulig, i en pandemisituasjon, å kunne forplikte konsortiet å levere alle sine vaksiner til det nordiske markedet. Departementet mener det også, som et sikkerhetstiltak, kan være mulig å gi de nordiske land retten til å ta over konsortiet ved en pandemi, for eksempel hvis konsortiet ikke klarer å levere. Konsortiet skal agere som en vanlig, kommersiell aktør og de nordiske landende inngår en form for innkjøpsavtale med konsortiet i hende av en pandemi. Med denne ordningen må innkjøpene i følge utredningen sendes på anbud, slik praksis er i dag. Utredning om svensk vaksineproduksjon Det svenske Socialdepartementet utredet i 2006 mulighetene for en svensk vaksineproduksjon. Ansvarlig for utredningen var generaldirektør Lars Rekke. Hans oppdrag gikk ut på blant annet å belyse ulike offentlig-private løsninger. I sin utredning konkluderte Rekke med at svenske myndigheter skulle fortsette forhandlinger med industrien med tanke på å inngå samarbeid for en svenskbasert vaksineproduksjon. I utredningen deles modellene for offentlig-privat samarbeid inn i seks ulike hovedtyper: 1. Innkjøpsgarantier 2. Forskningsstøtte/pilotanlegging 3. Entreprise: Private aktører svarer for drift (og service) samt tar kostnadsrisikoen. Staten svarer for investering i lokaler og utrustning og tar inntektsrisikoen. 4. Utvidet entreprise: Private aktører svarer for drift (og service) og tar kostnads- og inntektsrisikoen. Staten svarer for investering i lokaler og utrustning. 5. Design, build, operate: Private aktører svarer for drift (og service) samt tar kostnads- og inntektsrisikoen og svarer for innvesteringer. Statens medvirkning kan variere, men kan inneholde leveringsgaranti og/eller en viss støtte. 6. Joint venture: Private aktører og staten deler på kostnads- og inntektsrisiko samt investering. Utredningen anbefaler at de videre svenske forhandlingene baseres på et nært samarbeid med en etablert vaksineprodusent. De juridiske utredningene konkluderer med at det ikke finnes noen EU-rettslige hinder for regjeringen gjennom for eksempel et statlig foretak å inngå et PPP med en privat aktør, dersom det skjer på markedsvilkår. I utredningen hevdes det at dette enklest kan gjøres ved at staten oppretter et frittstående selskap, med kommersielle avkastningskrav, som gis tilstrekkelig tilskudd (kapital) i innledningsfasen for å kunne drive en langsiktig virksomhet med den private parten. Regler om offentlige innkjøp EØS-regelverket krever at alle offentlige innkjøp over terskelverdiene må sendes ut på anbud. Disse reglene er også gjeldende når staten ønsker å kjøpe vaksiner. I følge en utredning gjort av Kammeradvokaten 10 er det kun dersom vaksineproduksjonen er statlig eid, enten gjennom et helstatlig selskap eller gjennom produksjon ved en statlig institusjon, at staten ikke vil måtte igangsette en anbudsrunde fordi det kan regnes som en intern produksjon Juridisk rådgiver for den danske regjeringen i forbindelse med en utredning om etablering av en felles nordisk vaksineproduksjon foretatt av nordisk ministerråd i Konklusjonen er basert på Europadomstolens dom den 11. januar 2005 i sak C-26/03, Stadt Halle, RPL Recyclingpark Lochau GmbH mot Arbeitsge-meinschaft Thermische Restabfall- und Energieverwertungsanlage TREA Leuna. 17

18 4. Nasjonale ressurser Det finnes flere miljøer i Norge som har kompetanse og ressurser som er relevante for en vaksineproduksjon. Folkehelseinstituttet og private bedrifter har operative produksjonslokaler, og flere miljøer driver forskning og utvikling. Norge har samlet sett bred kompetanse på vaksiner og bioteknologi som bør utnyttes bedre enn i dag. Nasjonal produksjonskapasitet i dag Folkehelseinstituttet Folkehelseinstituttet har drevet vaksineproduksjon siden det ble opprettet i Instituttet har ansvar for at forsyningsbehovet i landet dekkes. Dette har vært ivaretatt dels ved egenproduksjon og del ved import. Frem til 1989 hadde Folkehelseinstituttet produksjon av influensavaksiner, med en produksjonskapasitet på omtrent 1,5 millioner doser. I dag driver Folkehelseinstituttet småskalaproduksjon på kommersielt grunnlag. Den største delen av vaksineproduksjonen er i dag av meningokokk B-vaksine. I tillegg til dette produserer instituttet på kontraktsarbeid. Instituttet tester nye vaksiner, og bistår utviklerne i å oppfylle de internasjonale reglene som gjelder for legemiddelproduksjon (GMP). Folkehelseinstituttet har fem produksjonsenheter som er spesielt designet for håndtering av infeksiøst materiale. I tillegg til dette har instituttet to produksjonsenheter som anvendes til rensing, formulering og dispensering av bulk produkt. Renromsarealet omfatter også enheter for vask og sterilisering av løsninger og utstyr som inngår i produksjon. Produksjonslokalene er moderne, og omfatter 1300 m 2 med klassifiserte renrom. Her kan både humane og veterinære vaksiner og andre biologiske produkter produseres i henhold til GMP. Folkehelseinstituttet har ikke i dag produksjon av influensavaksiner. Bemanning og produksjonsanlegg muliggjør likevel produksjon av influensavaksine i liten skala, og instituttet har i dag kapasitet til å produsere 1 mill vaksinedoser i løpet av 6 måneder. Produksjonsanlegget er imidlertid i dag tilpasset produksjon i hønseegg. Med noen oppgraderinger kan instituttet likevel produsere vaksiner i cellelinjer. Instituttet har med dagens produksjonsanlegg og utstyr ikke mulighet til å oppskalere produksjonen utover 1 mill. doser. Fiskevaksineproduksjon De tre ledende firmaene på verdensbasis innen fiskevaksineproduksjon er Pharmaq, Novartis og Intervet. Det norskbaserte firmaet Pharmaq, leverer fiskevaksiner til Norge, Chile og Storbritannia. Pharmaq produserer mye av sine vaksiner i Norge, men noe sendes også til utlandet for oppskalering etter utvikling/småskalaproduksjon i Norge. Bakterievaksinene produseres ved Pharmaq sitt produksjonsanlegg i Overhalla i Nord Trøndelag. I 2008 leverte Pharmaq 278 millioner doser fiskevaksiner, et volum som tilsvarte 45 pst. av verdensmarkedet. 18

19 Fiskevaksineindustrien trekker til seg bemanning med høy kompetanse, og har sterke forskningsmiljøer som utvikler vaksiner og teknologi for produksjon. Dette er ressurser som det også er behov for i produksjon av humanvaksiner. Selv om det stilles strengere krav til produksjon av humanvaksiner enn fiskevaksiner, er det i noen tilfeller mulig også å produsere fiskevaksine med utstyr som kan brukes til produksjon av humanvaksiner. Fiskevaksineindustrien har lang erfaring med å utvikle vaksiner for å møte det globale behovet, teste og oppskalere produksjon og dokumentere effekten av vaksinene. Novartis og Intervet driver i dag produksjon av vaksiner både til humant og veterinært bruk. Kompetansemiljøer Norge har i dag flere kompetansemiljøer som kan ha en rolle i en vaksinenæring. Både produsenter og utviklere vil kunne dra nytte av næringen som et bioteknologisk sentrum. Statlig forskning og produksjon, private vaksineprodusenter og -utviklere, forsknings- og utviklingsmiljøer, industri- og produksjonsmiljøer samt aktørene som er involvert i arbeid med vaksiner innen dyrehelse kan ha relevant kompetanse å bidra med i en norsk vaksineproduksjon. Her følger en gjennomgang av noen av de mest sentrale kompetansemiljøene i Norge. Pharmaq Pharmaq er et globalt selskap som utvikler og produserer fiskevaksiner. Selskapet er norsk med hovedkontor i Oslo og har omtrent 120 ansatte. I Overhalla (Nord-Trøndelag) har selskapet sitt produksjonsanlegg, der det produseres bakterievaksiner i industriell skala. Virusvaksiner utvikles ved selskapets laboratorium på Skøyen i Oslo, og sendes deretter til utlandet for oppskalering og storproduksjon. Omtrent 20 pst. av Pharmaqs årlige overskudd går til forskning og utvikling. Folkehelseinstituttet Personalet ved instituttets produksjonsanlegg for vaksiner har akademisk bakgrunn innen kjemi, biokjemi, bioteknologi, mikrobiologi, næringsmiddelteknologi og farmasi. 12 Instituttet samarbeider med ulike oppdragsgivere i inn- og utland gjennom kontraktsarbeid. Samarbeidet kan for eksempel foregå ved at et selskap samarbeider med Folkehelseinstituttet i utviklingen av en vaksine. Ved Folkehelseinstituttet drives forskning både for utvikling av vaksiner og for utvikling av produksjonsteknologi. Gjennom dette arbeidet skaper og opprettholder Folkehelseinstituttet et sterkt kompetansemiljø. Senteret har om lag ansatte. BioNor Immuno Bionor Immuno AS er et norskbasert firma som har produksjonslokaler i Skien. Selskapet utvikler peptidbaserte vaksiner og er i klinisk fase I og II med tereputiske vaksinekanditater mot HIV. Bionor Immuno er i prekliniske studier med vaksiner mot Hepatitt C og HPV, virus som blant annet kan forårsake forstadier til livmorhalskreft. Selskapet satser også på utvikling av en universell influensavaksine som kan redusere dødelighet både ved sesonginfluensa og ved en pandemi

20 Vaccibody Vaccibody utvikler en avansert teknologi plattform som muliggjør en rask og billig måte å lage helt nye DNA-vaksiner. En viktig egenskap ved Vaccibody-teknologien er at man forsøker å øke effekten av vaksiner ved å kople vaksineantigener sammen med antistoffer for å målrette disse mot bestemte typer av immunceller. Vaccibody er ikke i klinisk utprøving men er på forskningstadier med modellvaksiner mot blant annet blodkreft og influensa. Influensasenteret ved Gades Institutt (UiB) Gades institutt ble opprettet i 1912 og var hjørnesteinen ved etableringen av Det medisinske fakultet ved Universitetet i Bergen i I dag har Gades institutt over 100 ansatte, inkludert doktorgradsstipendiater og mastergradsstudenter. Hvert år fullfører om lag 150 medisinstudenter, 48 odontologistudenter, 25 farmasistudenter, 21 tannpleiestudenter, samt et varierende antall masterstudenter emner og kurs i parakliniske fag. Forskningsprosjektene fokuserer i hovedsak på humane sykdommer, som kreft, tuberkulose, AIDS, og Sjøgrens syndrom. Infeksjonsforskningen omfatter forskning innen influensa, tuberkulose, HIV/AIDS, anaerob munnflora, tumorvirologi og generell diagnostisk mikrobiologi. Broegelmann Forskningslaboratorium og Influensasenteret er integrerte grupper ved Gades Institutt. Radiumhospitalet Flere forskningsgrupper ved Radiumhospitalet forsker på bruk av terapeutiske kreftvaksiner. Ved siden av å ha egenutviklede vaksiner i klinisk utprøvning foregår det også et utstrakt samarbeider med internasjonale aktører om produktutvikling og klinisk utprøvning av vaksiner mot en rekke kreftindikasjoner. Bioteknologisenteret i Oslo Bioteknologisenteret i Oslo (BiO) er et senter for molekylær biologi, bioteknologi og bioinformatikk ved Universitetet i Oslo. Senteret har omkring 100 ansatte fra 13 forskjellige nasjoner. Senteret driver også undervisning for doktorgradsstudenter og yter tjenester innen proteomikk og bioinformatikk. Forskningsfokus for de seks forskergruppene ved senteret er cellekommunikasjon. Forskerne ved senteret arbeider med flere områder som er relevant for vaksineindustrien. Forskning på immunglobuliner er et av disse. Senteret har også kompetanse på adjuvans. Forskningsmiljø og industri har imidlertid ofte ulikt fokus, som kan gjøre samhandling utfordrende. Mens industrien ønsker å forske frem løsninger som kan anvendes i selskapet og tas patent på, ønsker ofte forskere å publisere sine funn. Industrien har også behov for mer målrettet forskning en grunnforskningen legger opp til. 20