Kommunerevisoren. IKT Brukerundersøkelser. Les mer om:

Transkript

1 Kommunerevisoren NKRF Tidsskrift Nr årgang Les mer om: IKT Brukerundersøkelser

2 F O R B U N D S L E D E R E N har ordet Jeg vil takke alle som deltok på fagkonferansen og årsmøtet i Arendal, som også denne gang ble et vellykket arrangement. Vi fikk meget god hjelp fra våre to lokale bedriftsmedlemmer, Arendal Revisjonsdistrikt IKS og Aust-Agder Fylkesrevisjon, tusen takk for deres viktige bidrag til at arrangementet ble så vellykket. En spesiell takk også denne gang til NKRFs servicefunksjon, som nok en gang tilrettela og stod for gjennomføringen på en utmerket måte. Vi ser allerede fram til årsmøtet og fagkonferansen i 2010, som arrangeres juni på Lillehammer. I tillegg vil jeg takke for tilliten som ble vist meg ved gjenvalg som styreleder for NKRF. Årsmøtet vedtok NKRFs strategiplan , som vil være et godt og forpliktende grunnlag for forbundet til å opprettholde vår posisjon som den ledende organisasjonen for utvikling av revisjon av og tilsyn med kommunal sektor i Norge. Vi har to svært sentrale overordnede mål som ble vedtatt: NKRF skal maksimere innflytelse knyttet til faglig utvikling og rammevilkår for revisjon og tilsyn med kommunal sektor NKRF skal være et godt serviceorgan for medlemmene. I alt arbeidet som forbundet gjør, skal vi selvfølgelig spørre oss om det vil bidra til å nå våre målsettinger. Det er for eksempel ikke tvil om at det er svært viktig å ha tett kontakt med sentrale myndigheter, hvis vi skal kunne påvirke rammevilkårene for revisjon og tilsyn med kommunal sektor. Dette skal prege vårt arbeid i enda sterkere grad fremover. For å være den ledende organisasjonen for utvikling av revisjon av og tilsyn med kommunal sektor i Norge må vi selvfølgelig være den viktigste aktøren for faglig utvikling. I 2009 har vi styrket de faglige ressursene i administrasjonen betraktelig, og det er lagt et godt grunnlag for at medlemmene skal ha et godt serviceorgan. Kvalitetskontrollen i NKRF er et svært viktig arbeid i forbundet, som styrker legitimiteten til medlemmenes utøvende arbeid. Jeg er derfor svært fornøyd med oppfølgingen årsmøtet vedtok på bakgrunn av evalueringen som er gjennomført av kvalitetskontrollordningen. Vi har ikke et statlig tilsyn som vurderer vårt arbeid, det er kontrollutvalget som har til oppgave å føre tilsyn med kommunens revisor. Derfor er det ikke minst viktig at NKRF har en kvalitetskontroll som har legitimitet når det gjelder vurderingen av revisors utførte arbeid i kommunen. Ot.prp.nr.78 har vært til behandling i Stortinget, og vi har i den anledning jobbet for at kommunalt eide revisjonsselskap får anledning til å revidere kommunalt eide aksjeselskap. Vi nådde delvis igjennom med våre synspunkter, og har helt klart vært en synlig faglig aktør som har blitt tatt hensyn til når statsråd Kristin Halvorsen avla sin innstilling. Dessverre har Finansdepartementet en ganske overfladisk drøfting av uavhengighet. I offentlig revisjon har vi fremhevet at egenregi-modellen kan bidra til minst like sterk uavhengighet som kjøp av revisjonstjenester. Årsmøtet vedtok at NKRF skal være med å etablere et nordisk forbund for revisjon av kommunal sektor, noe jeg mener både er viktig og strategisk riktig for forbundet. Vi vet at hver gang sentrale myndigheter skal se på kommunenes kontroll- og tilsynsordning så er det første spørsmålet, hvordan er dette ordnet i det andre nordiske land? Jeg er derfor sikker på at vi gjennom et sterkere faglig samarbeid på nordisk nivå vil bidra til at NKRF er den ledende organisasjonen for utvikling av revisjon av og tilsyn med kommunal sektor i Norge. Jeg ønsker alle en riktig god sommer! Per Olav Nilsen styreleder 2

3 I N N H O L D Forbundslederen har ordet år siden... Av Torbjørn Olsen Forbundets Landsmøte det 10. i rekken sto for døren. Denne gang var Røros Turisthotell stedet og i spissen for arrangementet sto distriktsrevisor Bjørn Hoff. I invitasjonen kunne det opplyses at oppholdet under Landsmøtet ville komme på ca. kr. 130, pr. person. Det ble gitt uttrykk for at det ville være hyggelig om deltakerne tar med sin frue/dame. Fra innledningen til en organisasjonsundersøkelse ved Oslo kommunerevisjon har vi sakset: Når man leser historikken om Oslo kommunerevisjons utvikling, fremgår det at utbyggingen av etaten til en slagkraftig og tidsmessig revisjonsvirksomhet er av ny dato. Det kan nevnes at i 1912 besto hovedavdelingen foruten av revisjonssjef av 1 revisor, 1 assistent og 4 kontorister. I dag er bemanningen 123 funksjonærer. Riktignok var ikke Oslo bys befolkning i 1912 mer enn , i dag henimot det dobbelte etter sammenslutningen Oslo/Aker 1. januar 1948, og den kommunale virksomhet var den gang av mye mindre omfang enn den er i dag, men likevel sier det noe om revisjonens relative utvikling. Statsautorisert revisor, distriktsrevisor N. Qvigstad, hadde over 2 nummer av Kommunerevisoren gjennomgått de nye budsjett- og regnskapsforskriftene og sett på de endringer som var gjort fra de gamle forskriftene. Han konkluderte slik: Som en avslutning på denne gjennomgåelsen av forskriftene vil jeg si at alle vi som har til oppgave å stelle med kommunenes økonomi har all grunn til å være Kommunal- og Arbeidsdepartementet takknemlig for at det har gitt så fyldige, detaljerte og greie bestemmelser om de kommunale budsjetter og regnskaper. Det gjelder både de folkevalgte representanter i kommunestyrer og formannskap og i de øvrige kommunale organer, og oss som arbeider med det i vårt daglige yrke. Forskriftene vil, når de blir fulgt, være et vern om den kommunale økonomi som neppe kan overvurderes. Kommunerevisoren for 50 år siden... 3 Store budsjetter, stor effekt, sterkere styring av Hans Chr. Holte, direktør Difi... 4 Kursannonse... 7 Kontrollutval, sekretariat og revisjon av Terje Førde, dagleg leiar Kryss revisjon... 8 Brukerperspektiv, brukerundersøkelser og tilfredshetsundersøkelser av Asle Rolland, seniorforsker ved SSB Hva skjer Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner forholdet til kommunal sektor av Bernt Frydenberg, juridisk rådgiver i NKRF Årsmøtet NKRFs tillitsvalgte Fagkonferansen Vi presenterer Arendal revisjonsdistrikt IKS Nytt om navn Et lite stykke Norge Redaksjonsutvalget så seg nødt til å minne om at bladpengene for 1959, kr. 8,00 var forfalt til betaling. Innblikket i Kommunerevisoren for 50 år siden avsluttes denne gangen med et avsnitt fra Johan Falkberget i anledning Landsmøtet på Røros: Og så ønsker vi alle velkommen til Rørosvidda. Vi hilser den som kommer hit, med den kjente bergmannshilsen: Gluck auf. Denne hilsen rummer gjestevennskap etter gammel god sed og skikk. Kanskje kunne et opphold her oppe i Nordens Rothenburg bibringe den tilreisende noe av det vi forstår med evige livsverdier noe å leve på i hverdagens oppslitende jag. Forsidebilde: Risør Foto: Rolf Røisland 3

4 I K T Av Hans Christian Holte, direktør, Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) Store budsjetter stor effekt sterkere styring Riksrevisjonen i Norge har sagt det. De danske statsrevisorene sier det. Den rykende ferske forvaltningsmeldingen fra regjeringen sier det: sammenhengen og kvalitetssikringen i offentlig IKTutvikling er for svak. Dermed utnyttes ikke de store ressursene som benyttes på dette feltet godt nok. Artikkelen tar utgangspunkt i det generelle utfordringsbildet som små og store offentlige virksomheter møter i dag, før utfordringene på IKT-området adresseres spesielt. Artikkelen skisserer avslutningsvis hvordan enkelte sentrale tiltak kan styrke måloppnåelsen på feltet. Bakteppet: felles utfordringer for offentlig sektor Offentlige virksomheter, store og små, står i dag overfor svært mange felles utfordringer. Plattform for ledelse i staten (Fornyings- og administrasjonsdepartementet, 2008) lister opp følgende faktorer som påvirker det statlige lederskapet, og som jeg mener er felles utfordringer for både ledere og medarbeidere i hele offentlig sektor: Enkelt sagt møter all offentlig virksomhet i Norge i dag en rekke endringskrav, endringsutfordringer. Eksterne faktorer som for eksempel: Innbyggernes økte forventninger til offentlig sektor Miljø- og klimautfordringene Pågangen fra media Innflytelsen fra det internasjonale samfunn, ikke minst EU Utviklingen av et samfunn med større mangfold Innflytelsen fra profesjons- og interesseorganisasjonene Utfordringer knyttet til teknologisk utvikling Interne faktorer i staten som for eksempel: Utviklingen i Stortinget og dets relasjoner til regjeringen Endringer i forholdet mellom politikk og administrasjon Økte forventninger til lederskap fra overordnede, kolleger og medarbeidere med høy kompetanse Større mangfold blant medarbeiderne Endring av statens oppgavespekter Organisasjonsmessige og strukturelle endringer innenfor offentlig sektor Endringer i lovgivning og rettslig grunnlag for virksomheten Krav til målstyring og resultatrapportering Økt kontroll gjennom forvaltningsrevisjon og tilsyn Krav til offentlige anskaffelser Krav til samhandling, forhandling og megling Selv en i utgangspunktet optimistisk og ambisiøs offentlig leder kan bli ydmyk og kanskje nedslått ved å reflektere over denne listen med utfordringer. Enkelt sagt møter all offentlig virksomhet i Norge i dag en rekke endringskrav, endringsutfordringer. Mange av disse vil gripe inn i hverandre, og til dels kunne være relativt kompliserte. Samlet sett stiller disse utfordringene store krav til kompetanse og kapasitet, innen ulike felter som teknologi, juss, kommunikasjon og endringsledelse. Det kan ikke forventes at alle små og store offentlige virksomheter har de nødvendige økonomiske og kompetansemessige ressursene til å håndtere disse utfordringene tilfredsstillende, samtidig som de ivaretar sine lovpålagte oppgaver. Jeg ser etableringen av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) 1. januar 2008 som et forsøk på å svare på deler av dette utfordringsbildet. Difi skal ha kompetanse på en rekke tverrgående områder i offentlig sektor, og gjennom ulike virkemidler bidra til en mer effektiv ressursutnyttelse i den samlede utviklingen. Sentrale kompetanseområder er følgende: Ledelse og medarbeiderutvikling Kommunikasjon Forvaltningsutvikling og organisering Offentlige anskaffelser IKT Mye av bakgrunnen for å etablere tverrgående miljøer som Difi ligger nettopp i følgende resonnement: aksepterer du at de over tusen offentlige virksomheter i Norge skal igjennom mange av de samme endringsprosessene, med tilhørende kompetansekrav, da må vi undersøke mulighetene for å løse enkelte oppgaver i felleskap. Noe annet kan innebære en uansvarlig sløsing med offentlige midler. Difis visjon er utvikling gjennom samarbeid. Med 150 årsverk fordelt på kompetanseområdene nevnt tidligere, sier det seg selv at vi må samarbeide med andre, skal vi kunne gi merkbare bidrag til utviklingen i norsk forvaltning. For det første er de utlike kompetansemiljøene våre så små at det er tvingende nødvendig. Men vel så viktig er det at samarbeidet gir oss den nødvendige innsikten i hvordan virkeligheten ser ut for de ulike etater og kommuner. En skrivebordsbasert form for top-down samordning uten tilstrekkelig forankring har jeg liten tro på. Gitt Difis vide mandat og bredde i kompetanseområder, blir det viktig at vi setter inn 4

5 ressursene der de kan utgjøre en forskjell. IKT-området er åpenbart et område der sentrale initiativ kan tilføre vesentlig merverdi i utviklingen, noe jeg utdyper i det følgende. Men også dette området er såpass vidt, at vi må være oss bevisst på hvilke områder innen IKT vi bør engasjere oss, og med hvilke virkemidler. Hvorfor sentral styring og samordning av IKT-utviklingen? Det finnes flere ulike begrunnelser for nasjonal styring og samordning av den offentlige IKT-utviklingen: Effektiv utnyttelse av kapasitet og kompetanse, gjenbruk og stordriftsfordeler, sikring av mindre virksomheters utviklingsbehov Tilrettelegging for elektronisk samhandling, internt i forvaltningen og med andre miljøer Ivaretakelse av felles brukergrensesnitt - gjenkjennbarhet for innbyggerne på tvers av virksomheter Ulike former for kvalitetssikring, knyttet til for eksempel personvern, arkitekturprinsipper eller prosjektstyringsmetodikk. For en enkelt styrings- eller samordningsaktivitet kan flere av disse begrunnelsene gjelde behovet for sentral styring og samordning må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Hvilke samordningsvirkemidler som er aktuelle vil også påvirkes av bakgrunnen for samordningen. Den første begrunnelsen for samordning over, effektiv utnyttelse av kapasitet og kompetanse, er som poengtert innledningsvis i denne artikkelen, et grunnleggende argument for etablering av sentrale miljøer som Difi på ulike områder. Typisk vil effektiv utnyttelse av kapasitet og kompetanse kunne styrkes gjennom to typer tiltak: Styrking av lokal gjennomføringsevne gjennom kompetanseutvikling, arenaer for erfaringsdeling, etc. Etablering av felles løsninger der det er formålstjenlig, i regi av en eller flere sentrale aktører Tilrettelegging for elektronisk samhandling kan også møtes med ulike typer tiltak: Ulike former for standardisering vil være mest bærekraftig på lang sikt, men ofte også mest tidkrevende å få etablert. Elektronisk samhandling vil ofte kreve standardisering på en rekke ulike nivå, inkludert flere teknologiske nivå, standardisering av begreper, og standardisering av prosedyrer. Elektronisk samhandling kan også oppnås gjennom ulike former for integrasjonsløsninger, som enkelt sagt oversetter informasjon mellom systemer som i utgangspunktet ikke kan snakke med hverandre. Felles brukergrensesnitt for ulike løsninger på tvers av forvaltningen er også et formål som kan møtes med ulike former for samarbeid og standardiseringsaktiviteter. Kvalitetssikring av IKT-utviklingen i det offentlige vil typisk skje i form av sentrale aktiviteter på en skala fra veiledende retningslinjer til obligatoriske påbud og krav. Et rop om sterkere styring og samordning Kanskje kan forestillingen om at alle ønsker sterkere styring og samordning mistenkes å være en våt drøm fra en som unektelig sitter i en sentral samordningsposisjon innen dette feltet. Men jeg vil påstå at det er forholdsvis enkelt å begrunne påstanden med å vise til hva sentrale dokumenter på feltet utvetydig har hevdet de siste par årene. Både selve Stortingsmelding 17 om IKT-politikken (Fornyings- og administrasjonsdepartementet: St. meld. Nr. 17 ( ): Eit informasjonssamfunn for alle), og synspunkter som kom frem i Stortingets behandling av denne, var tydelig på behovet for sterkere styring og samordning på feltet. Allerede i innledingskapittelet i meldingen (s. 9 og 12) heter det at er det bare en vilje til koordinering, gir dette store moglegheiter for gevinstar ved samordna utnytting av samnmfunnets felles ressursar. ( ) Brukarane skal møte ein open, tilgjengeleg og samanhengande offentleg sektor som tilbyr heilskaplege og fullstendige digitale tjenester Riksrevisjonens undersøkelse av elektronisk informasjonsutveksling og tjenesteutvikling i offentlig sektor (Dokument nr. 3:12 ( ), s. 14) følger opp det samme perspektivet i sin analyse, og peker på at status er langt unna den ønskede graden av samordning: Den overordnede koordineringen av ikt-politikken ( ) har vært mangelfull. Dette har medført en for lite koordinert utvikling av sentrale IKTtjenester. ( ) Undersøkelsen viser at det fortsatt er et stort potensial for økt elektronisk utveksling og for å utvikle elektroniske tjenester rettet mot privatpersoner og næringsliv, men at dette forutsetter både tverrgående IKT-tiltak, koordinering mellom offentlige virksomheter og betydelige organisatoriske tilpasninger. Riksrevisjonen vil understreke viktigheten av en overordnet koordinering på ikt-området. Synspunktet om sterkere samordning står sterkt i departementsfellesskapet i Norge, ikke bare hos de instansene som har et ansvar for en slik samordning. Den tverrdepartementale arbeidsgruppen som avla rapporten Bedre samordning og styring av store og/eller strategisk viktige IKT-prosjekter i staten i 2008 hadde representanter Kvalitetssikring av IKT-utviklingen i det offentlige vil typisk skje i form av sentrale aktiviteter på en skala fra veiledende retningslinjer til obligatoriske påbud og krav. fra Finansdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet, i tillegg til Fornyings- og administrasjonsdepartementet. I rapportens konklusjoner (s. 3) heter det: Arbeidsgruppen mener at det er mulig å utnytte IKT-mulighetene på en bedre måte i staten. Viktig her er bl.a. bedre kvalitetssikring, mer samarbeid og bedre samordning mellom statens virksomheter ved utvikling og anskaffelser av store IKTløsninger som er viktige for fellesskapet Ønsket om samordning er heller ikke noe særnorsk fenomen. De danske statsrevisorene legger i sin gjennomgang av et utvalg statlige digitaliseringsprosjekter (beretning 2/2008, s. 4) følgende til grunn: Målet er, at den offentlige sektor skal levere en bedre, mer sammenhængende og effektiv digital service til borgere og virksomheder. Tiltak for sterkere styring og samordning Så er det altså slik at vi ønsker oss sterkere samordning av IKT-utviklingen i norsk forvaltning. Men derfra til å faktisk få det til, se det er ingen triviell øvelse. Forvaltningsmeldingen (Fornyings- og administrasjonsdepartementet: St. meld. Nr. 19 ( ): Ei forvaltning for demokrati og fellesskap) ble fremlagt uka før påske. Denne meldingen viderefører ambisjonen om en sterkere styring og samordning på IKT-feltet, og lanserer også noen tiltak for å bidra til dette. Forts. side 6 5

6 Jeg vil avslutningsvis peke på to tiltak for styrket samordning av IKT-området som fremmes i forvaltningsmeldingen: Arkitekturprinsipper Veiledningsopplegg for IKT-utvikling i det offentlige Difi og Brønnøysundregistrene har nylig etablert et felles strategisk samarbeidsråd for virksomhetsledere på direktoratsnivå, som har sentrale roller i eforvaltningsutviklingen Forts. fra side 5 I tillegg vil jeg peke på en arena for statlig IKT-samordning som nylig er etablert kalt SKATE. Disse tre tiltakene er kun eksempler på ulike virkemidler vi nå tar i bruk i samordningsarbeidet. Difi har også tungt ansvar knyttet til virkemidler som ikke omtales videre her, eksempelvis standardiseringsarbeidet, utvikling av felleskomponenter som felles elektronisk ID, og videreføring av innbyggerportaler som Norge.no og Minside. Arkitekturprinsipper Forvaltningsmeldingen lanserer syv prinsipper for å sikre at de IKT-løsningene som hver etat eller sektor kjøper, utvikler og bruker, blir underlagde sentrale krav om bedre brukerorientering og mer samordning på tvers av offentlige virksomheter. På s i meldingen heter det følgende: Regjeringa legg til grunn at statlege verksemder skal nytte følgjande prinsipp i planlegginga av nye IKT-løysingar eller ved vesentleg ombygging av eksisterande løysingar: Tenesteorientering: IKT-system skal byggjast opp som ei samling avgrensa delsystem som legg til rette for mest mogleg gjenbruk. Interoperabilitet: IKT-system må kunne utveksle og dele data og informasjon med andre system gjennom standardiserte grensesnitt. Tilgjenge: Elektroniske brukartenester skal vere universelt utforma, og brukarane skal kunne nytte dei utan omsyn til tid, stad og kanal. Tryggleik: Informasjon og tenester skal tilfredsstille krav til konfidensialitet, kvalitet og tilgjenge. Openheit: Offentlege IKT-system skal vere baserte på opne eller godkjende standardar. Systema skal ikkje setje spesielle krav til teknologi hos brukarane. Fleksibilitet: Forvaltninga skal etablere og utvikle IKT-system på ein slik måte at dei er førebudde på endringar i bruk, innhald, organisering, eigarskap og infrastruktur. Skalerbarheit: IKT-system skal vere førebudde på endringar i talet på brukarar, datamengd og livslengda til tenesta. Disse felles prinsippene skal bidra til bedre sammenheng mellom IKT-prosjektene i ulike sektorer og virksomheter. Prinsippene er obligatoriske for statlige virksomheter, ved utvikling av nye IKT-løsninger eller ved vesentlige endringer av eksisterende løsninger. Hvis det er klare ulemper ved å følge noen av prinsippene konkrete prosjekter, kan disse prinsippene fravikes. Fraviket må begrunnes. Det er dermed et krav om «Bruk eller forklar». For kommunal sektor er prinsippene anbefalte. Difi skal forvalte arkitekturprinsippene i samarbeid med offentlige virksomheter. En av kanalene for denne forvaltningen vil være et nytt veiledningsopplegg for offentlige IKTprosjekter, som omtales i det følgende. Veiledningsopplegg Den nevnte rapporten Bedre samordning og styring av store og/eller strategisk viktige IKT-prosjekter i staten peker på følgende utfordringer for vellykket prosjektgjennomføring i offentlig IKT-utvikling: Mange prosjekter når ikke de opprinne- lige målsettingene med prosjektet Mange prosjekter går i parallell uten å være koordinert Manglende kompetanse For ambisiøse mål Svake kost-nyttevurderinger og lite planlegging av gevinstrealisering For lite strategisk planlegging, særlig mht å utnytte de mulighetene i tverrgående samarbeid og samordning Mangelfulle analyser av usikkerhet og ri- siko For dårlig forankring i forkant av budsjettprosess og iverksetting av tiltaket. Som et svar på denne typen utfordringer, utvikler Difi nå en veiviser for offentlig IKTutvikling. Veiviseren vil bli nettbasert, og vil ha en alle de over tusen visksomheter i offentlig sektor som målgruppe. Det er etablert en styringsgruppe for utarbeidelse av veilederen som består av KS, Oslo kommune, Senter for statlig økonomistyring, Skattedirektoratet og Difi. Den primære delen av verktøyet vil være en veiviserfunksjon, hvor ulike krav, retningslinjer og anbefalinger vil gis. I tillegg vil det gis mulighet til erfaringsdeling og eksempler. Veiviseren vil være strukturert etter hovedfasene i prosjekter: Planlegging, beslutning og finansiering Utvikling/anskaffelser Implementering Drift Veiledningsopplegget vil lanseres i løpet av 2009, og skal yte praktisk bistand til prosjektledere og andre som er involvert i eller ansvarlige for planlegging og gjennomføring av prosjektene. SKATE Difi og Brønnøysundregistrene har nylig etablert et felles strategisk samarbeidsråd for virksomhetsledere på direktoratsnivå, som har sentrale roller i eforvaltningsutviklingen. Et sentralt poeng har vært å sanere i mengden samarbeidsarenaer for sentrale etatsledere i IKT-utviklnigen. Hensikten er å styre unna fenomenet med nøkkelpersoner som Tordenskiolds soldater, ved å unngå unødige parallelle arenaer med tilnærmet de samme diskusjoner om samme tema, med de samme deltakerne. Det nye forumets navn er SKATE (Styring og koordinering av tjenester i eforvaltning). Forumet består av topplederne fra et utvalg sentrale etater for IKT-utviklingen i statlig sektor: Skatteetaten, NAV, Helsedirektoratet, Lånekassen, DIFI, Brønnøysundregistrene og Statistisk sentralbyrå (SSB). I første omgang vil forumets arbeid konsentrere seg om gjennomføring av Altinn II og Program for eid. Rådets arbeid skal skje innenfor eksisterende budsjett- og styringsmodell, hvor ansvar følger ordinær styringslinje. Rådet skal være et forankringspunkt for strategiske diskusjoner med sentrale virksomhetsledere om tverrsektoriell IKT-samordning. SKATE avholdt sitt første møte den 14. mai i år. På møtet drøftet vi blant annet premissene for forretningsmodell for nasjonal eid og forutsetningene for å oppnå stor utbredelse av disse løsningene, dvs. at nordmenn flest finner det formålstjenlig å benytte offentlige tjenester som krever sikker innlogging på nettet. Det er nettopp slik forumet kan spille sin viktigste rolle; gjennom drøftinger med sentrale aktører i forkant av at strategiske valg skal tas. Et eksempel på hvordan vi kan leve ut visjonen utvikling gjennom samarbeid i praksis. Hva kreves for å lykkes? Jeg har i denne artikkelen hevdet at det er en 6

7 uttalt vilje til sterkere samordning av den offentlige IKT-utviklingen i Norge. Jeg tror dette ønsket om sterkere sammenheng og samordning i stor grad deles av sentrale instanser og sektormiljøer, offentlig ansatte og IKT-næringen, politikere og byråkrater. Derfra er det et stykke å gå til å faktisk lykkes med en sterkere samordning. Jeg tror mye av nøkkelen til suksess ligger i intensjonen bak Difis visjon utvikling gjennom samarbeid. Det trengs en både en tydelig retningsangivelse fra sentrale instanser og en utstrakt vilje sentralt til samarbeide om å teste ut sentrale retningslinjer gjennom lokal praksis. Enkelt? Nei. Nødvendig? Ja. Referanser: Fornyings- og administrasjonsdepartementet: St. meld. Nr. 17 ( ): Eit informasjonssamfunn for alle Fornyings- og administrasjonsdepartementet: Bedre samordning og styring av store og/eller strategisk viktige IKT-prosjekter i staten. Forslag fra tverrdepartemental arbeidsgruppe, avgitt Fornyings- og administrasjonsdepartementet: Plattform for ledelse i staten (2008) Fornyings- og administrasjonsdepartementet: St. meld. Nr. 19 ( ): Ei forvaltning for demokrati og fellesskap Riksrevisjonen: Riksrevisjonens undersøkelse av elektronisk informasjonsutveksling og tjenesteutvikling i offentlig sektor Dokument 3:12 ( ) Statsrevisorerne (Danmark): Beretning om styring av statslige digitaliseringsprosjekter (beretning 2/2008) Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) ble etablert 1. januar 2008 og skal bidra til å utvikle og fornye norsk forvaltning. Dette skal gjøres på basis av spisskompetanse innen ledelse, utvikling av medarbeidere, IKT, omstilling, organisering, kommunikasjon og offentlige innkjøp. Difi har om lag 150 ansatte i Oslo og i Leikanger. Direktoratet er underlagt Fornyings- og administrasjonsdepartementet Hans Christian Holte Hans Christian Holte (f. 1965) er direktør i Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI). Han har ledet direktoratet siden februar Holte er utdannet statsviter, med en cand. mag grad i informatikk i tillegg. Han har en variert yrkeserfaring både innen sentralforvaltningen og som ekstern konsulent. I sentralforvaltningen har han i en rekke år arbeidet med statlig IKT-politikk og hatt ansvar for utvikling og implementering av nasjonale strategier. Han har i også arbeidet med styringsmessige og juridiske problemstillinger og statistikkutvikling innen blant annet helse- og kunnskapssektoren. Aktuelle kurs nå: B.1.0 Intro kommuneregnskap sept Gardermoen Samling for kontrollutvalgssekretærene sept Gardermoen NKRFs lederkonferanse okt Gran på Hadeland Faglig oppdatering og nettverksbygging! For nærmere informasjon: Se NKRFs nettsider, eller kontakt Norges Kommunerevisorforbund, Postboks 1417 Vika, 0115 Oslo, Telefon , post@nkrf.no 7

8 Av Terje Førde, dagleg leiar/revisjonssjef i KRYSS-Revisjon T I L D E B A T T Kontrollutvalet, sekretariatet og revisjonen Sekretariatet for Kontroll utvalet; Ei utfordring både for medlemmane i Kontrollutvalet, for den folke valde, administrasjonen og revisjonen. Eg vil presisere at dette innlegget først og fremst har fokus mot ordninga som er etablert for distrikts-/landkommunane, med forholdsvis små distrikts-/interkommunale samarbeid. Generelt meiner eg å berøre ein del kjernepunkt som einkvar på tilsynssida bør ta til ettertanke. I lovforarbeidene til endringane av Kommunelova (KL) frå 1993, då kontrollutvalet vart innført i kommunar og fylkeskommunar, stod det følgjande å lese i Ot.prop. Nr. 42 ( , side 196): Kontrollutvalet sine oppgåver ligger i funksjonen som tilsyns- og kontrollorgan. Det innebær at dette organet skal påsjå at organisasjon, saksførebuing og beslutningsprosessar i dei politiske organ og administrasjonen fungerer på ein måte som garanterer oppfylling av alle faglege krav og ivaretek grunnleggande rettssikkerheitsomsyn overfor kommunen/ fylkeskommunen sine innbyggjarar og andre som blir berørt av vedtaka. At kontrollutvalet er komt for å bli, er det ingen tvil om. Skal ein ta ordlyden i forskriftene bokstaveleg, er oppgåvene kollosale. Sentrale myndigheiter arbeider for å få styrka dette organet, samstundes som det blir stilt strengare tilsynskrav til overordna tilsynsmyndigheit i kommunane; dvs. Kommunestyret/Bystyret sitt eige tilsynsansvar og tilsynsfunksjonen med eigen forvaltning. Kontrollutvalet sine oppgåver og ansvar er heimla i KL 77, og det er utarbeidd særskilde forskrifter som beskriv nærmare dei oppgåver og det ansvar som er lagt til dette utvalet. Det går der også fram at Kommunestyret har eit overordna ansvar for å sjå til at utvalet har tilfredsstillande sekretærtenester, slik at utvalet kan vere operasjonelt, effektiv, produktivt og funksjonsdyktig; i tråd med dei intensjonar som lovmakarane har lagt til grunn i utarbeidinga av den lovtekst som i dag ligg føre. I dag er det i lov- og forskrifter ikkje stilt særskilde krav til fagkunnskap og kompetanse til utvalet sitt sekretariat. Med dei oppgåver og det ansvar kontrollutvalet har, er det lagt føringar og strenge krav frå sentrale myndigheiter til kven som kan velgast som representanter inn i kontrollutvalet. Det er også stilt strenge formalkrav til den som skal førestå kommunen med revisjons- og rådgjevingstenester. Dei same krava er ikkje stilt til den/dei som skal førestå sekretariatstenestene overfor kommunane sine kontrollutval. I KRD sine kommentarar til kontrollutvalsforskrifta, når det gjeld sekretariatstenester, står det følgjande: Eit kompetent sekretariat er ein viktig føresetnad for at kontrollutvalet skal fungere godt og utøve oppgåvene sine på ein tilfredsstillande måte. Sekretaria tet for kommunen eller fylkeskommunen sitt kontrollutval må ha tilgang på ein breidt samansett kompetanse. Utvalet er utan tvil prisgjeve den profesjonalitet, kunnskap og innsikt sekretariatet besitte i sitt saksførebuingsarbeid i forhold til dei saker utvalet skal ha til handsaming. Det ligg såleis til sekretariatet å på tilfredsstillande vis å saksførebu eikvar sak som kjem til realitetshandsaming og uttale for kommunen sitt kontrollutval. Slik sett burde kanskje den lovgjevande makta sjå til at det gjennom lov- og forskriftsreguleringar blir stilt krav til både formalkompetanse og realkompetanse for den profesjonen som skal serve kommunen sitt tilsynsorgan; dvs. kontrollutvalet, med sekretariatstenester. Det er ikkje tvil om at kommunen sitt kontrollutval har eit omfattande tilsynsansvar. Kontrollutvalet skal på vegne av kommunestyret ivareta det løpande tilsyn med heile den kommunale forvaltninga, og samstundes også sjå til at kommunen har etablert ei tilfredsstillande revisjonsordning, og kontroll i eit heilheitleg perspektiv. Kva dette ansvaret omfattar er nærmare beskrive i sjølve lovteksten i 77 i KL, samstundes som oppgåvene og ansvaret er meir detaljert beskrive i særskilde forskrifter for kontrollutval av Kva perspektiv kontrollutvalet skal ha for sitt virke, må utvalet sjølv ta stilling til. Det handlar også mykje om i kven sin ståstad utvalet stiller seg i når ein skal bestille forvaltningsrevisjonsprosjekt. I realiteten kan kontrollutvalet iverksetje gransking eller forvaltningsrevisjonar på dei tenesteområder ein måtte ønskje. Oppgåvene er mangfoldige og det er derfor særdeles viktig at utvalet planlegg og prioriterer kva som skal gjerast dei komande år. Når det gjeld forvaltningsrevisjon og selskapskontroll (og/eller eigarskapskontrollar) er det i forskriftene stilt krav om at kontrollutvalet skal ha utarbeidd ein plan for gjennomføring. Forvaltningsrevisjonar kan vere mangfoldig, omfattande, men og avgrensande. Ein plan for dette arbeidet skal vere basert på ei overordna analyse av forvaltninga (heile kommuneforvalntinga), som eit grunnlag for dei prioriteringar som blir gjort. Hovudfokuset i ein overordna analyse skal vere god økonomisk styring, produktivitet og effektivi- 8

9 tet i arbeidet, oppfølging av vedtak og regeletterleving og god målopp nåing. Overordna analyse skal bygge på risiko- og vesentlegheitsvurderingar. Kontrollutvalet skal ha sitt eige sekretariat som skal opptre objektivt og uavhengig av revisjonen og kommuneadministrasjonen. Frå stiller dette kommunen overfor nye utfordringar i korleis samhandlinga og samspelet mellom kontrollutvalet, sekretariatet, utøvande revisor og administrasjonen skal organiserast. Det er kontrollutvalet og kommunestyret sin suverenitet å førestå bestillarfunksjonen i forhold til det som skal undersøkast (forvaltningsrevisjon). I dag definerer regelverket eit klart skille mellom bestillarrolla (kontrollutvalet) og utførarrolla (revisor). I ei tid der mange kommunar opplever knapp heit på økonomiske ressursar, er det viktig å sjå nærmare på korleis kommunen nyttar ressursane for å oppnå sine mål. Her kjem forvaltningsrevisjon inn, og den har utvilsomt som føremål å bidra til å betre styringa av kommunen gjennom å rapportere prestasjonar og resultat på utvalde tenesteområder/forvaltningsområder. Det må stillast store krav til bestillarkompetanse i eikvar utforming av bestillingar knytta til gjennomføring av forvaltningsrevisjonar. Det er eit faktum i dag at det rundt omkring i Norges land er ulike oppfatningar av kva rolle kontrollutvalet skal ha, og kva rolle sekretariatet skal ha. Det er viktig å presisere at det er kontrollutvalet som kollegialt organ som har den tilsynsrolle som forskriftene beskriv. Det er heller ikkje tvil om at det er det kollegiale organet Kontrollutvalet som skal føre tilsyn med forvaltninga og revisjonen. Ikkje sekretariatet. Det er frå fleire hald ønske om ein sterk tilsynsfunksjon; dvs. eit sterkt kontrollutval og ein kvalitetssterk revisjon, i eikvar kommune. Det er desse organa som utgjer tilsynsfunksjonen i eikvar kommune, saman med Kommunstyret sjølv (KL. 76). Med dei mangfoldige fagområda, og dei mange særlover og forskrifter kontrollutvalet vil kunne kome i befatning med, så burde det vore stilt strenge krav til dei som skal førestå saksutgreiingar og sakshandsaminga overfor kommunane sine kontrollutval. Det er tross alt dette organet som skal legge til rette for eit best mogleg beslutningsgrunnlag, slik at kontrollutvalet kan vere i stand til å kome med best moglege tilrådingar overfor kommunestyret. Dette gjeld i høgste grad også på bestillarstadiet; dvs. den hjelp kontrollutvalet har krav på i utforming av eit bestillingsdokument som skal oversendast utøvande organ (revisor). Forvaltningsrevisjon kan i dag kjøpast ute i den åpne marknaden, men erfaringane viser at der kommunane ikkje har åpna for konkurranseutsetting av revisjons- og rådgjevingstenestene, så blir forvaltningsrevisjonsprosjekt bestilt frå, og gjennomført av, kommunerevisjonen. I dag er lovverket for gjennomføring av forvaltningsrevisjon at arbeidet skal utførast i samsvar med kommunalt regelverk, i samsvar med NKRFs standard RSK 001, og samstundes også vere i samsvar med INTOSAIs retningslinjer for forvaltningsrevisjon. Dette gjeld for revisor sitt arbeid og utføringa av det arbeid som skal gjerast for å svare opp det bestillingsdokument som blir utforma frå kontrolutvalet og sekretariatet si side. Dei same arbeidskrava/fagkrava er ikkje stilt i lov- og forskriftsverket til dei som skal førestå og utarbeide det bestillingsdokument som blir oversendt revisor for gjennomføring av arbeidet. Sekretariatet, som skal framstå som ein profesjonell aktør rådgjevar og samarbeidspartnar overfor kommunen sitt kontrollutval, er ikkje underlagt dei strenge gjennomføringskrav som er stilt til utøvande organ; jfr. dei revisjonstandarder som revisor til eikvar tid må følgje i sitt arbeid knytta til gjennomføringa av ein forvaltningsrevisjon. Eitkvart kontrollutvalssekretariat bør ha inngåande forståelse, innsikt og kunnskap om dei kommunane ein har med å gjere, samstundes som ein også har ein tett og god dialog og kommunikasjon med kommuneleiinga/administrasjonssjefen. Fokusområda bør vere kunnskap og forståing for kva som skjer i heile kommuneadministrasjonen og det politiske forvaltningsapparatet: Fokus på ein rasjonell og effektiv administrativ intern kontroll: Ha fokus på å bidra til å sikre at leiinga har tidsriktig og korrekt rapportering om den interne kontrollen sin effektivitet knytta til både økonomi og tenestedata, perioderapportar og årsberetning. Fokus på tidsriktig og korrekt økonomirapportering/rekneskap: At sekretariatet har forståing for den rekneskapsinformasjon som blir lagt fram til handsaming, og at ein forstår årsberetninga sitt innhald, samstundes som ein saman med revisor spelar ei aktiv rolle i å forsikre seg om at denne informasjonen er den korrekte fakta og sannheit, som ein skal byggje vidare på i det saksførelegg som skal vidarehandsamast med tilråding til vedtak/innstilling overfor kontrollutvalet og kommunestyret. Fokus på relasjonsbygging: At sekretariatets i sitt arbeid har forståing for å sikre ein god kommunikasjon og dialog, samt gode relasjonar med kommuneliinga, samt ein god dialog og kommunikasjon med den interne controllerfunksjon i kommuneforvaltningen (internkontrollapparatet) og den eksterne (kommune-) revisjon. Forts. side 13 9

10 Av Asle Rolland, seniorforsker, Statistisk sentralbyrå F O R V A L T N I N G S R E V I S J O N Foto: Studio Vest Brukerperspektiv, brukerundersøkelser, tilfredshetsundersøkelser Det er et omforent politisk krav at den norske offentlige tjenesteyting skal brukerrettes (Norman 2002, Stoltenberg m. fl. 2005, Gande Røys 2007, Riksrevisjonen 2007). I den kommunale forvaltningsrevisjon, som har til formål å føre tilsyn med kommunenes etterlevelse av de politiske vedtak, er derfor brukerperspektivet med nødvendighet blitt et hovedperspektiv, jf. Et sentralt krav til brukerretting er at det offentlige skal gjennomføre regelmessige brukerundersøkelser. Begrepet brukerundersøkelser brukes i dag hovedsakelig som en forkortelse for og synonymt med brukertilfredshetsundersøkelser. I denne artikkelen vil det imidlertid bli argumentert for følgende: At brukerperspektiv er mer enn brukerundersøkelser At brukerundersøkelser er mer enn tilfredshetsundersøkelser At tilfredshetsundersøkelser er mer enn brukerundersøkelser Brukerperspektiv er mer enn brukerundersøkelser Brukerretting av de kommunale tjenester kan sies å omfatte to aspekter: Kommunens holdninger til sine brukere Kommunens atferd i forhold til sine brukere Målsettingen må være å utvikle en vinn/vinn situasjon der kommunens positive holdning til sine brukere skaper en positiv brukerholdning til kommunen Med kommunens holdninger til sine brukere må forstås spørsmålet om de kommuneansatte er brukersentrerte eller selvsentrerte, om de har den oppfatning at kommunen er til for brukernes skyld, eller tvert om at brukerne er til for kommunens skyld. I næringslivet gjenfinnes denne problemstillingen i spørsmålene om bedrifter er konsumentorienterte eller produsentorienterte, service orienterte eller produktorienterte. Med kommunens atferd i forhold til sine brukere må forstås spørsmålet om kommunen har gjennomført tiltak for å sikre at kommunens holdning til sine brukere er positiv for brukerne brukernes holdning til kommunen blir positiv for kommunen Målsettingen må være å utvikle en vinn/vinn situasjon der kommunens positive holdning til sine brukere skaper en positiv brukerholdning til kommunen, i stedet for en tap/tap situasjon der kommunens negative holdning til sine brukere skaper en negativ brukerholdning til kommunen. En vinn/vinn situasjon forutsetter kanaler for kommunikasjon mellom kommunen og brukerne. Kommunen må få tilbakemeldinger om hva brukerne oppfatter som positivt og negativt ved dens virksomhet, slik at den vet å opprettholde det positive og forbedre det negative. Herunder er det viktig å vite om de kommunale tiltak for å tiltrettelegge tjenestettilbudet for brukerne er nødvendige og tilstrekkelige til at brukerne oppfatter dem som positive. Servicetorg og serviceerklæringer, elektroniske søketjenester og elektronisk innrapportering osv. må oppleves som forbedringer for brukerne, ikke som forbedringer utelukkende for det kommunale byråkratiet, eksempelvis ved å fungere som buffer mellom misfornøyde brukere og de ansvarlige kommunale instanser. Kanalene for kommunikasjon mellom kommunen og brukerne kan plasseres innenfor Stein Rokkans begrepsapparat numerisk demokrati (valgkanalen) og korporativ pluralisme (Rokkan 1966). Vi kan si at det numeriske demokratiet angår våre forventninger og krav til styringen av kommunen, og den korporative pluralismen våre forventninger og krav til de ytelser som valget av kommunestyre skal medføre. Vel å merke om vi for enkelhets skyld ser bort fra det forhold at velferdskommunens ytelser i betydelig grad blir bestemt av velferdsstaten, hvilket har ført til spørsmålet om velferdsstat og lokaldemokrati overhodet er forenlige størrelser (Fimreite 2003). Rokkans begrepsapparat tilsier at kommunens forhold til sine brukere faller inn under den korporative pluralismen. Den innflytelse brukerne har i det numeriske demokratiet, har de i egenskap av velgere. Det finnes brukere som ikke er velgere (som ikke en gang får lov til å delta i valgkanalen, eksempelvis fordi de ikke er myndige), og det finnes velgere som ikke er brukere. Likevel er de med på å bestemme hvilke ytelser brukerne skal få, for velgerne representerer også skatte- og avgiftsbetalerne og det er de som i det alt vesentlige betaler regningen for brukerne. Den korporative pluralismen kjennetegnes ved interesserepresentasjon i styrer, råd og utvalg. Dette er også et aspekt ved brukernes 10

11 forhold til kommunen, ved dens brukerretting og følgelig også ved brukerperspektivet i kommunal forvaltningsrevisjon. At den korporative pluralismen er et system for representasjon, innebærer ikke at den nødvendigvis er et system for representativitet. Jf. Rokkans spissformulering av forskjellen mellom valgkanalen og korporatismen både hva gjelder representativitet og innflytelse: Stemmer teller, men ressurser avgjør. Brukerundersøkelser er imidlertid et system for representativitet. I hvert fall hvis de gjennomføres i samsvar med vitenskapelige kriterier. Brukerundersøkelser åpner derfor en kanal for numerisk innflytelse, der stemmer teller, også innenfor rammen av den korporative pluralismen. «Brukerundersøkelser har konsekvenser for offentlige myndigheters prioriteringer. Resultater av brukerundersøkelser må derfor betraktes som en kanal for folkelig innflytelse over politikken», skrev Sturle Næss og Jacob Aars i Tidsskrift for velferdsforskning (Næss og Aars 2003: 62). Som politisk kommunikasjonskanal er brukerundersøkelser et kontroversielt styringsverktøy. Enkelte ser dem som en trussel mot valgkanalen, og spør om de er et forsøk på å erstatte politikken og det representative demokratiet med markedet og markedsundersøkelser. Makt- og demokratiutredningen plasserte dem under «den politiserte statens retrett» (Østerud m. fl. 2003: ). En annen kritiker er Jan Fredrik Hovden fra Høgskolen i Volda. Etter Hovdens oppfatning er «å erstatte demokrati med surveykrati et nederlag for lokaldemokratiet, ei stor ansvarsfråskriving frå politikarane si side og ei djup fornærming av kommunens innbyggjarar som aktive borgarar» (Hovden 2004:10). Brukerundersøkelser skiller seg også fra de øvrige kanalene innenfor den korporative pluralismen. Felles for dem er at de er kanaler for politisk innflytelse nedenfra og opp, utenfra og inn. Kanalene kontrolleres av innbyggerne, ikke av myndighetene. Slik er ikke kanalen brukerundersøkelser. Den fordeler politiske ressurser likt hver respondent én stemme og representativt. Det er imidlertid myndighetene som kontrollerer kanalen. Næss og Aars skriver at når det gjelder hvilke spørsmål som stilles, er det vårt inntrykk at dette for en stor del overlates til administrasjonen. Erfaringen til Næss og Aars var at politikerne forholder seg forbløffende passive til undersøkelsesresultatene... De folkevalgte gir på denne måten avkall på ansvaret for prioritering mellom ulike innsatsområder. Spørsmålet er om brukerundersøkelser frister politikerne til å abdisere» (s ). Næss og Aars så «en fare for at brukerundersøkelser medfører byråkratisering av politikken» (s. 63). Forvaltningen bestemmer om kanalen overhodet skal etableres på et gitt saksområde Forvaltningen bestemmer hvem som skal få ytre seg Forvaltningen bestemmer hva de skal få ytre seg om Dialogen i kanalen er asymmetrisk: forvaltningen spør, innbyggerne svarer Det ligger selvsagt mye makt i å avgjøre hva det skal spørres og ikke spørres om, på hvilken måte det skal spørres, og i hvilken rekkefølge spørsmålene skal stilles. I politikken kalles dette for makt over dagsorden. Den andre formen for politisk makt er makt over sakenes utfall. Makt over dagsorden, voteringstema og rekkefølge etc., kan være tilstrekkelig til å sikre seg makt over sakenes utfall også. Brukerundersøkelser gir imidlertid også kunnskap om brukernes holdning til kommunen, og om hvordan brukerne oppfatter kommunens holdning til brukerne. Kunnskap om kommunens holdning til brukerne kan dertil fremskaffes fra kommunen selv, gjennom medarbeiderundersøkelser. KS EffektiviseringsNettverkene har et standardisert opplegg for medarbeiderundersøkelser, jf. bedrekommune.no. Og kunnskap om begge parters holdninger kan fremskaffes gjennom de ulike formene for brukerrepresentasjon i styrer, råd og utvalg. Brukerrepresentasjonen kan ikke alltid gjøre krav på å være representativ. Den åpner imidlertid for mer symmetrisk dialog mellom brukerne og kommunen, der det ikke bare er kommunen som spør og brukerne som svarer. Det kan også være brukerne som spør, mens kommunen må svare for seg. Brukerundersøkelser er mer enn tilfredshetsundersøkelser Også brukerundersøkelser kan sies å omfatte to aspekter: Brukernes holdninger til kommunen Brukernes atferd i forhold til kommunen Brukernes holdninger til kommunen vil reflektere kommunens holdninger til og atferd overfor brukerne, men de vil også reflektere egenskaper ved brukerne selv. Noen har både store krav og store forventninger til kommunen, andre har store krav men små forventninger, atter andre har små krav men store forventninger og andre igjen har både små krav og små forventninger. Gitt forskjellene i personlige egenskaper vil forskjellige personer kunne vurdere samme tjenesteytelse forskjellig. Av samme grunn kan også forskjellige personer vurdere forskjellige tjenesteytelser likt. Den dominerende typen holdningsundersøkelser er undersøkelser av brukernes tilfredshet med den kommunale tjenesteytingen. Denne dominansen er stå stor at brukerundersøkelser og tilfredshetsundersøkelser er blitt tilnærmet synonyme begreper. Således er brukerretting og brukertilfredshet to begreper som gjensidig konstituerer hverandre i den europeiske veileder i brukerretting og Kommunen må få tilbakemeldinger om hva brukerne oppfatter som positivt og negativt ved dens virksomhet, slik at den vet å opprettholde det positive og forbedre det negative. brukermedvirkning som Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Direktoratet for forvaltning og IKT nylig har utgitt på norsk (Eupan 2009). Brukerundersøkelser er der et middel til brukerretting som igjen er et middel til brukertilfredshet. Dette ser selvsagt et viktig perspektiv. Så viktig at det kan være grunn til å minne om at det ikke er det eneste relevante perspektivet. En annen holdning kommunen (og offentlig sektor generelt) imidlertid er opptatt av, er således om den har brukernes tillit. Ytterligere en annen holdning, er om offentlig sektors aktivitet oppfattes som legitim. Tillit og legitimitet kan og blir undersøkt også i tilfredshetsundersøkelser, men da som årsaker til og/eller virkninger av brukertilfredsheten. Tillit og legitimitet kan synes særlig viktig der det er stor kunnskapsasymmetri mellom tjenesteprodusent og bruker, slik at brukeren ikke har noe annet valg enn å stole på produsenten. Ved mangel på tillit er eneste alternativ å la være å bruke tjenesten, dvs. den potensielle brukeren forblir en ikke-bruker. Forts. side 12 11

12 Forts. fra side 11 Oppmerksomheten som rettes mot en bestemt holdning brukertilfredsheten kan dertil medføre neglisjering av at også brukernes atferd i forhold til kommunen kan det være viktig å ha kunnskap om. Den opprinnelige brukerorienteringen av offentlig sektor, på 1950-tallet, la imidlertid nettopp atferdsperspektivet til grunn. Problemstillingen man var opptatt av, kan defineres som treffsikkerhet overfor målgruppen : Fikk målgruppen de tjenestene samfunnet har vedtatt at den har krav på, og/eller var det andre som fikk tjenester de følgelig ikke hadde krav på, eller som i hvert fall ikke var spesielt tiltenkt dem? Det var slike spørsmål som førte til ombudsmannsordningen av 1962 og forvaltningsloven av Problemstillingen understreker behovet for atferdsun- offentlige tjenester er av en slik dersøkelser knyttet til brukerperspektivet. Eksempelvis karakter at alle innbyggere i en eller å identifisere behovet for en markedsundersøkelser for annen forstand er offentlig tjeneste, interessen for et offentlig tilbud, mottakere av dem, og tjenestens treffsikkerhet om ikke direkte, så i forhold til behov og interesse (målgruppen). Dertil indirekte, kommer undersøkelser av bruksfrekvens. Skyldes f. eks. den gitte bruken av en tjeneste at noen få bruker den mye og ofte, eller at svært mange bruker den lite sjelden? Og det er relevant med undersøkelser av ringvirkninger ved manglende treffsikkerhet: Er de ønskelige eller uønskede, utvider ringvirkningene gruppen av interesserte eller har man laget et tilbud til snyltere med sugerør i kommunekassen? Tilfredshetsundersøkelser mer enn brukerundersøkelser Det er også grunn til å rette oppmerksomheten mot det forhold at selv brukerperspektivet kan være for snevert. Brukernes tilfredshet er viktig, men hvem er brukerne, og er det bare brukernes tilfredshet som er viktig? For det første kan det diskuteres om alle som mottar en offentlig tjeneste bør kalles brukere. Det kan her vises til professor og rektor Tom Colbjørnsen (2003), som i et arbeid har skilt mellom tre typer mottakere klienter, brukere og kunder etter to typer egenskaper ved dem: (1) de kan formulere og uttrykke egne behov, og (2) de betaler en pris som svarer til tjenestens verdi. Ulike typer mottakere av offentlige tjenester Egenskaper Klienter Brukere Kunder Kan formulere og uttrykke egne behov Nei Ja Ja Betaler en pris som svarer til tjenestens verdi Nei Nei Ja Norske politikeres aversjon mot begrepet kunder synes primært å være ideologisk begrunnet. Begrepet assosieres med New Public Management, med markedsretting og privatisering av velferdsytelser betalte av det offentlige. Med de ovennevnte to egenskapene som kriterier er det imidlertid også faglige grunner for å hevde at det offentlige forholdsvis sjelden har kunder. I de tilfellene det offentlige faktisk har kunder som betaler hele tjenestens verdi synes det heller ikke å være så mange grunnene til at det offentlige må levere tjenesten. Den både finansieres og konsumeres privat, ikke over skatteseddelen, og det offentliges mellomkomst kan ha karakter av formynderi. Følgelig er det rimelig å hevde at det offentlige ofte har brukere. Imidlertid har det offentlige også svært ofte klienter. Kanskje særlig innenfor helsesektoren er det stor kunnskapsasymmetri mellom tjenestenes produsenter (legene) og mottakere (pasientene). Det oppstår spenninger mellom offentlig sektor (herunder kommunen) og tjenestemottakerne når partene har ulike oppfatninger av hvilken rolle mottakerne er kvalifiserte for. Når brukere oppfatter seg selv som kunder, mens tjenesteyterne behandler dem som klienter. Når kunder blir behandlet som klienter, og når klienter krever å bli behandlet som kunder. Dertil kan føyes at samtlige tre begreper kommer til kort når innbyggerne ikke mottar en tjeneste, men utsettes for myndighetsutøvelse. Forholdet kompliseres ved at myndighetsutøvelse overfor én kan være tjenesteyting overfor en annen, uten dette nødvendigvis gjør begrepene klient, bruker og kunde mer relevante for den sistnevnte. For det andre kan brukerperspektivet være for snevert fordi offentlige tjenester er av en slik karakter at alle innbyggere i en eller annen forstand er mottakere av dem, om ikke direkte, så indirekte, om ikke i dag, så i går eller i morgen. Alle bidrar dessuten til finansieringen av tjenestene, og har derfor krav på å kunne ha et ord med i laget. Da er allerede antydet det forhold at det offentlige gjerne produserer såkalt offentlige goder, dvs. goder hvis nytteverdi det verken er mulig eller ønskelig å begrense til de personlige mottakerne. Mange offentlige tjenester berører mottakernes omgivelser direkte. Dertil kommer tjenestene som alle innbyggere er indirekte brukere av. Eksempelvis er det også i de friskes interesse at helsevesenet bekjemper smittefarlige sykdommer. Ved smitte er de syke direkte og de friske indirekte brukere av helsevesenet. Bruken av mange offentlige tjenester er dertil livsfasebestemt. Det offentlige har tilbud og påbud å forholde seg til fra vugge til grav. Nåværende ikke-mottakere av de offentlige tjenestene vil derfor i mange tilfeller være tidligere og/eller fremtidige mottakere. Hvem som er mottaker av tjenesten kan variere med synsvinkelen. Skoleelevene og studentene er mottakere av utdanningsetatens undervisningstilbud. Arbeidsgiverne er mottakere av utdanningsetatens produkt, uteksaminerte skoleelever og studenter. Begge er berettiget til å uttale seg om kvaliteten på produktet de får. For mange tjenester og tilfellers vedkommende vil det ikke være noe skarpt skille mellom innbyggere uten og mottakere med personlig erfaring. Innbyggerne kan snarere plasseres på et kontinuum mellom ingen og omfattende erfaring. Alle bortsett fra de førstnevnte vil de alle ha erfaring som referanse for sine meninger. Det var således ikke uten grunn at regjeringen i mars 2007 arrangerte en innbyggerkonferanse, og at statsminister Jens Stoltenberg og fornyingsminister Heidi Grande Røys i en kronikk i Dagbladet samme dag skrev at i regjeringens arbeid med å utvikle verdens 12

13 beste offentlige sektor er det innbyggerne som står i sentrum. Statsrådene hadde ingen sans for den velferdsmodell professor Johan P. Olsen (1988) har kalt supermarkedsstaten, men hevdet at folk flest ønsker ikke på samme måte som i kjøpesentrene å være kunder når de bruker viktige velferdsgoder. For folk er først og fremst innbyggere ikke brukere og klienter (Stoltenberg og Grande Røys 2007). Tilfredse innbyggere Det synes derfor ikke tilstrekkelig å vite om de direkte brukerne av offentlige (kommunale) tjenester er tilfredse. I tillegg er det viktig å vite om innbyggerne er tilfredse. Dette dels fordi andre innbyggere enn de direkte brukerne er indirekte brukere av de offentlige tjenestene. Dertil kommer imidlertid at innbyggerne også er velgere. Når innbyggerne avgir stemme for en bestemt mengde og type offentlig velferd, er det av hensyn til brukerne blant innbyggerne, til dem som trenger velferden (herunder selvsagt også dem selv, i nåtid eller fremtid). Kunnskap om de direkte og indirekte brukernes erfaringer avgjør hvordan velgerne vil stemme. I videste forstand er det således innbyggernes tilfredshet som avgjør om velgerne er tilfredse med velferdsstaten og velferdskommunen. Referanser Colbjørnsen, Tom (2003): Fra borger til kunde? Horisont 1: Eupan (2009): Europeisk veileder i brukerretting og brukermedvirkning. Fornyings- og administrasjonsdepartementet/direktoratet for forvaltning og IKT. Fimreite, Anne Lise (2003): Velferdsstat og lokaldemokrati - uforenlige størrelser? Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift 19 (3): Hovden, Jan Fredrik (2004): Ubrukelege brukarundersøkingar. Om den store vekkinga som har heimsøkt vårt land. Kommunal Økonomi 84 (9): Norman, Victor D. (2002): Fra ord til handling modernisering, effektivisering og forenkling i offentlig sektor. Redegjørelse for Stortinget Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Næss, Sturle og Jacob Aars (2003): 'Vil politikerne abdisere? Brukerundersøkelser som styringsimpulser. Kommentar til Asle Rolland'. Tidsskrift for velferdsforskning 1: Olsen, Johan P. (1988): Administrative reform and theories of organization. I Campbell, C. and B. G. Peters (red.): Organizing Governance, Governing Organizations. Pittsburgh: University of Pittsburgh Press. Riksrevisjonen (2007): Riksrevisjonens undersøkelse om brukerretting av offentlige tjenester. Dokument nr. 3:3 ( ). Rokkan, Stein (1966): Norway: Numerical Democracy and Corporate Pluralism. I Dahl, Robert A. (red.) Political Oppositions in Western Democracies, s New Haven: Yale University Press. På norsk i Stein Rokkan (1987): Stat, nasjon, klasse. Oslo: Universitetsforlaget. Stoltenberg, Jens, Kristin Halvorsen, Åslaug Haga m. fl. (2005): Politisk plattform for en flertallsregjering utgått av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Fremforhandlet på Soria Moria 26. september til 13. oktober Stoltenberg, Jens og Heidi Grande Røys (2007): Fornying med innbyggerne i sentrum. Kronikk i Dagbladet Opptrykt i Rapport fra regjeringens innbyggerkonferanse 2007, s Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Østerud, Øyvind, Fredrik Engelstad og Per Selle (2003): Makten og demokratiet. Makt- og demokratiutredningen Oslo: Gyldendal akademisk. Forts. fra side 9 Fokus på etterleving av politiske vedtak og regelverk, ømdømmebygging, tillit til forvaltningen, mv.: At ein har fokus på å forsikre seg om at sentrale reglar og politiske vedtak blir etterlevd og at verksemda (den kommunale forvaltninga) sitt omdømme blir bevart gjennom etablering og etterleving av etiske reglar Fokus på eigen kompetanse og effektivitet og produktivitet i sekretariatsarbeidet: At sekretariatet til eikvar tid har fokus på å sikre nødvendig kunnskap og kompetanse, samstundes som ein ser til, eller sørger for, at det blir gjennomført rasjonelle og effektive møter, og at ein tidvis gjennomfører evaluering av både utvalet og sekretariatet sitt arbeid. Fokus på ressursar: At ein vurderer og/eller syter for at både kontrollutvalet og sekretariatet til eikvar tid har tilstrekkeleg med ressursar til å gjennomføre dei planlagde oppgåver, og også ressursar til å gjennomføre spesielle undersøkingar, o.l., som er planlagde. Irregulære forhold, mislegheiter, o.l., kan ikkje planleggast i denne samanheng! Ein revisor er opplærd til å utøve profesjonell skepsis. Dette inneber i praksis ikkje at ein kommunerevisor i dag går rund og ser ein kjeltring i einkvar kommunalt tilsett inntil det motsatte er bevist. Revisjonsstandardene i forhold til revisjonsplanlegging tilseier likevel at planverket skal vere gjennomsyra med eit mislegheitsaspekt, og at det skal innhentast særskilde uttaler frå kommuneleiinga kring dette, årleg. Vi vil tru at kommunerevisor i dag har ein god dialog og kommunikasjon med den reviderte (rådmannen), og at det er ei gjensidig forståing av rollene desse institusjonsrollene faktisk har etter kommunelova sin forstand i dag. I det løpande arbeidet er det stilt krav til etikk og moral i forhold til opptreden og væremåte. Det er sagt mykje om god etisk kommunikasjon og kva som kjenneteiknar utøvinga av ein god etisk standard. Vi vil referere til ein konferanse for nokre år sida, i NKRF s regi, der førsteamanuensis ved Filosofisk institutt ved Universitetet i Bergen, Eilert Jan Lohne, sa det så treffande: Ein god organisasjon har etikk på papiret, i hodet og i hjertet! Einkvar som har befatning med den offentelge (kommunale) forvaltningen skal legge seg dette på hjertet. Vi vil tru at dette i aller høgaste grad også gjeld utøvinga av det arbeidet som blir gjort i saksførebuingane og arbeidet kring sekretariatsfunksjonen for kommunane sine kontrollutval. I alle fall burde det vere slik i det nærmiljøet vi ferdast i. Ein revisor skal vere svært så forsiktig med å blande seg inn i kontrollutvalet sine arbeidsmetoder, men som ein revisor med over 20 års fartstid i den kommunale revisjon, vil eg likevel driste meg til å kome med følgjande betraktningar kring korleis kommunen sitt sekretariat og heri kontrollutvalet kan oppnå sukess i arbeidet sitt: Søkande/Spørjande Utvelgande (starte i det små) Kontakt (jobbe i lag/ teamwork, kommunikasjon og dialog med den reviderte/ kontrollerte) Samtale (gjensidig informasjon) Endring (sakleg påpeiking av forhold) Synlege (vite om oss/ vi er her ) Sams mål (best mogleg tenestetilbod til innbyggjarane > effektiv ressursutnytting) Om ein ikkje kan garantere SUKSESS ved å opptre slik, så er dette likevel vegen å gå, trur revisjonssjefen i Kommunerevisjonen for Ytre Sogn og Sunnfjord. 13

14 HVA SKJER Av administrasjonen i NKRF? KRS nr. 4 Avgrensningen mellom driftsregnskapet og investeringsregnskapet revidert standard på høring GKRS har sendt forslag til revidert KRS nr. 4 «Avgrensningen mellom driftsregnskapet og investeringsregnskapet» på høring. Høringsutkastet innebærer en betydelig omskriving i forhold til gjeldende KRS nr. 4 (F), med mål om en mer oversiktlig og brukervennlig standard. Det er videre gjort flere endringer som vil innebære realitetsendringer. I oversendelsesbrevet oppsummeres de viktigste endringene: Vurderingsenhetsbegrepet er tatt ut av standarden. Dette innebærer i seg selv ingen realitetsendring. I tilknytning til dette er det imidlertid eksplisitt tatt inn at tiltak knyttet til deler av en eiendel under visse forutsetninger kan klassifiseres som påkostninger. Hovedregelen er at hver enkelt eiendel skal vurderes for seg opp mot vesentlighets- og varighetskriteriene. Høringsutkastet legger til grunn at fellesanskaffelser bare kan vurderes samlet mot vesentlighetskriteriet dersom de enkelte eiendelene inngår i et Gjennomgang av bokføringsregelverket delrapport III Bokføringsstandardstyret har avgitt sin tredje delrapport fra gjennomgangen av bokføringsregelverket. Av temaene som omhandles i delrapport III nevnes: Merverdiavgiftsspesifikasjon Salgsdokumentets innhold Dokumentasjon av kontantsalg Dokumentasjon av kontante kjøp Sikring av elektronisk regnskapsmateriale og sikkerhetskopiering Spesialregler for bank mv. og forsikring Flere av endringsforslagene vil etter Bokføringsstandardstyrets mening medføre lettelser for næringslivet, men det er også foreslått noen bestemmelser som vil kunne fremstå som ytterligere krav for de bokføringspliktige. Det er videre foreslått enkelte endringer for å klargjøre regelverket eller som viderefører praksis. Som særskilt vedlegg til denne delrapporten er utarbeidet et lov- og forskriftsspeil som omfatter forslagene både i delrapport II og delrapport III. Les mer på samlet system med samme bruksformål eller anskaffes i forbindelse med nybygging eller påkostning på en eksisterende eiendel. Standardens drøfting av skillet mellom påkostning og vedlikehold bygger i større grad på definisjonene av vedlikeholdskostnader og utviklingskostnader i NS 3454 Livssykluskostnader for byggverk. Begrepet rehabilitering er tatt ut av standarden. Tiltak som tidligere kunne klassifiseres som rehabilitering og dermed investeringsutgifter, kan klassifiseres som påkostning etter høringsutkastet. Det er lempet på bestemmelsen om at kun den delen av utgiften som bidrar til endring eller standardheving kan klassifiseres som påkostning. Høringsutkastet legger til grunn at vurderingen skal gjøres på tiltaksnivå. Det presiseres imidlertid at prinsippet om samme relative standard fortsatt skal gjelde. Prinsippet om at påkostning på leide lokaler er en investering er generalisert til å gjelde påkostning på leide driftsmidler generelt. Gjeldende standard omtaler i egne punkter tiltak som følge av offentlige pålegg og utgifter i tilknytning til miljørensing. Disse punktene foreslås nå tatt ut av standarden. Hvorvidt utgifter til tiltak som følge av offentlige pålegg og utgifter til miljørensing skal regnskapsføres i driftseller investeringsregnskapet skal dermed vurderes etter de generelle prinsippene for avgrensning mellom påkostning og vedlikehold. Høringsfristen er 25. september Høringsutkastet og oversendelsesbrevet kan lastes ned fra og hu_styrevedtatt_ pdf. KS Bedrift vil ha utredning om kommunal revisjon Bedriftsstyret i KS Bedrift har bevilget kr til utredning av kommunal revisjon. I begrunnelsen for bevilgningen pekes det på at spørsmålet om revisjonsordningen for kommunesektoren tas opp av andre aktører, sist i forbindelse med Ot.prp. nr. 78( ) Om lov om endringer i revisorloven og enkelte andre lover (gjennomføring av revisjonsdirektivet) der det er tatt inn et eget avsnitt om den kommunale revisjonsordningen, uten at bransjen selv har vært hørt. For å møte dette ønsker KS Bedrift å få gjennomført en utredning om rammebetingelsene for kommunal revisjon. En nærmere presisering av mandatet er ennå ikke klart, men tanken er at utredningen skal bringe nye momenter inn i diskusjonen om eksempelvis kommunal revisjons uavhengighet. 14

15 Krav til revisors uttalelse om ledelsens plikt til å sørge for ordentlig og oversiktlig registrering og dokumentasjon av regnskapsopp lysninger Den norske Revisorforening har sendt utkast til SA 3803 «Revisors oppgaver og plikter knyttet til attestasjon av at ledelsen har oppfylt sin plikt til å sørge for ordentlig og oversiktlig registrering og dokumentasjon» på høring, med frist 15. september Hensikten med denne standarden er å fastsette normer og gi veiledning vedrørende avgrensning, planlegging, gjennomføring og konklusjon knyttet til at revisor skal vurdere om ledelsen har oppfylt sin plikt til å sørge for ordentlig og oversiktlig registrering og dokumentasjon i samsvar med lov og forskrifter (saksforholdet). Dette er en attestasjonsoppgave som revisor er pålagt å utføre i tillegg til revisjon av årsregnskapet. Aksept av revisjonsoppdrag innebærer samtidig aksept av denne oppgaven. Kriteriene saksforholdet Ny merverdiavgiftslov Finansdepartementet la i Ot.prp. nr. 76 ( ) fram forslag til ny merverdiavgiftslov. Den moderniserte loven vil erstatte merverdiavgiftsloven fra Hovedformålet med loven er å gjøre merverdiavgiftsregelverket mer brukervennlig både for næringsdrivende og for avgiftsmyndighetene ved at det blir enklere å finne fram og lettere å forstå. En modernisert merverdiavgiftslov vil også bidra til å øke forutberegnligheten på dette rettsområdet. Forslaget innebærer i all hovedsak en teknisk revisjon av merverdiavgiftslovgivningen. Dette innebærer at loven er omarbeidet og modernisert blant annet mht. lovlovstruktur og lovspråk, men innholdet i merverdiavgiftsreglene er ikke endret. Den nye merverdiavgiftsloven forutsetter en revisjon av gjeldende forskrifter om merverdiavgift. Et utkast til ny samleforskrift vil bli sendt på bred høring på ordinær måte. Les mer her: no/nb/dep/fin/aktuelt/nyheter/2009/ ny-merverdiavgiftslov.html?id= skal måles mot er bokføringsloven, bokføringsforskriften og relevante uttalelser om god bokføringsskikk. Standarden angir hvilken sammenheng det er mellom det arbeid revisor utfører knyttet til revisjon av årsregnskapet og det arbeid revisor utfører knyttet til denne attestasjonen. Selv om revisor utfører mye av det nødvendige arbeidet for å gjøre denne attestasjonen i tilknytning til revisjonen av årsregnskapet, pålegger denne standarden revisor å ha et bevisst forhold til hvilke av oppgavene revisor utfører i tilknytning til revisjon av årsregnskapet, som også kan benyttes som bevis for å gjøre denne attestasjonen. Les mer på d /utkast-til-sa Forslag om å opp heve adgangen til å levere kompensasjonsoppgave for merverdiavgift på papir Finansdepartementet har sendt et forslag om endring av lov 12. desember 2003 nr. 108 om kompensasjon av merverdiavgift for kommuner, fylkeskommuner mv. 7 på høring. Forslag innebærer at adgangen til papirinnlevering av kompensasjonsoppgave for merverdiavgift opphører, slik at samtlige kompensasjonsberettigede heretter må levere kompensasjonsoppgave elektronisk. I dag kan kompensasjonsberettigete etter kompensasjonsloven 2 b-e som leverer årsoppgave velge å levere denne på papir. Det antas at forslaget om å oppheve denne adgangen først og fremst vil få betydning for enkelte private barnehager og kirkelige fellesråd. Se høringsnotatet på Høringsfristen er 4. august Endringer i revisorloven bl.a. om praksisgodkjenning og revisjon av kommunalt eide AS I forbindelse med Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 78 ( ) Om lov om endringer i revisorloven og enkelte andre lover (gjennomføring av revisjonsdirektivet) har NKRF sendt brev til Stortingets finans komité. I brevet tar NKRF til etterretning at revisjonsdirektivet ikke åpner for godkjenning av mer enn to av de tre årene som revisorloven krever for godkjenning som registrert eller statsautorisert revisor. Det poengteres imidlertid at det bl.a. av hensyn til rekrutteringen til kommunalt eide revisjonsvirksomheter, hadde vært ønskelig med en mulighet for godkjenning av kommunal revisjonspraksis fullt ut. I det samme brevet anmoder NKRF finanskomiteen om å foreslå en unntaksbestemmelse i revisorloven, som gjør det mulig for kommunalt eide revisjonsvirksomheter organisert som egne rettssubjekter, å kunne bli valgt som revisor for sine eierkommuners selskaper, hvis dette er ønskelig fra eiernes side. En slik løsning vil i tillegg bidra til å avslutte en mer enn 10-årig uavklart rettstilstand på dette området, og som har vært svært uheldig for mange av NKRFs medlemmer og deres eierkommuner helt fra revisorloven ble endret med virkning fra 1. august Finanskomiteen har ikke tatt NKRFs anmodning til følge og Stortinget vedtok endringene i loven i samsvar med komiteens innstilling. 15

16 Ny finansforvaltningsforskrift er fastsatt Kommunal- og regionaldepartementet har fastsatt ny forskrift om kommuners og fylkeskommuners finansforvaltning. Forskriften, som vil avløse gjeldende finansforvaltningsforskrift med virkning fra 1. juni 2010, er stort sett i samsvar med høringsutkastet fra september I forbindelse med den såkalte Terra-saken varslet jeg en gjennomgang av alt relevant regelverk som legger føringer for kommunenes finansforvaltning. Vi sendte i fjor høst ut et utkast til ny forskrift om kommunenes finansforvaltning på høring. Nå har vi vurdert alle innspill og fastsetter ny forskrift, sier kommunal- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa i en pressemelding. Forskriften regulerer kommunenes og fylkeskommunenes plassering av ledig likviditet og forvaltning av gjeldsporteføljen. - Dette er penger som kommunene og fylkeskommunene forvalter på vegne av fellesskapet. I dette ligger det et stort ansvar for å forvalte midlene ut fra hensynet til gode og stabile velferdstjenester. Jeg ønsker meg lokalpolitikere som er seg bevisst det ansvaret de har for å forvalte midlene på en god måte. Innstrammingene som er gjort med den nye forskriften, skal bidra til dette, sier Kleppa. Endringene i forhold til den tidligere forskriften er først og fremst knyttet til en strammere praksis rundt fastsettelse av reglement for finansforvaltningen, i og med at reglementet skal vedtas minst én gang i hver kommunestyre- eller fylkestingsperiode, samt at det stilles krav om at finansforvaltningen skal være tilpasset kommunens eller fylkeskommunens kompetanse. I tillegg stiller den nye forskriften mer detaljerte krav til innhold i reglementet og en styrking av kravene til rapportering. I likhet med tidligere skal finansreglementet kvalitetssikres av uavhengig instans med kunnskap om finansforvaltning. Revisjonen kan være slik uavhengig instans. Forskriften bestemmer at vurderingen skal skje før finansreglementet vedtas i kommunestyret, og i merknadene uttales at det er naturlig at uttalelsen fra uavhengig instans også legges fram for kommunestyret. NKRF påpekte i sin høringsuttalelse til ny forskrift at det er vanskelig å gi fullgode svar for hvilke konsekvenser finanskrisen bør få for kommuners og fylkeskommuners finansforvaltning. NKRF la videre til grunn at finansforvaltningen er en del av kommunens samlede risikostyring og internkontroll, slik at sentrale deler av finansforvaltningen ligger under administrasjonssjefens ansvar for internkontroll etter kommuneloven 23. Den fastsatte forskriften slår fast at rutinene for finansforvaltningen skal sørge for at finansforvaltningen utføres i tråd med finansreglementet, gjeldende lover og forskrift og at finansforvaltningen er gjenstand for betryggende kontroll. Et annet viktig punkt i NKRFs høringsuttalelse var forholdet til kontrollutvalget. Kontrollutvalget har en sentral rolle i den kommunale egenkontrollen, og kan således gi et viktig bidrag til en forsvarlig finansforvaltning. NKRF mente derfor at finansreglementet burde regulere hvilken rolle kontrollutvalget skal ha i tilknytning til kontrollutvalget, utover at kontrollutvalget selv kan ta initiativ til kontroll eller revisjon på området. Verken forskriften eller departementets merknader omtaler kontrollutvalget spesielt. Kommuneloven forbyr kommuner og fylkeskommuner å ta vesentlig finansiell risiko. Vurdering av hva som er vesentlig finansiell risiko er derfor en sentral del av finansforvaltningen. NKRF anbefalte i høringsuttalelsen at det gis økt veiledning til vurdering av vesentlig finansiell risiko. I merknadene legges til grunn at det er naturlig å vurdere risikoen både i den totale forvaltningsporteføljen og de enkelte finansielle instrumenter, sett i sammenheng med kommunens økonomiske evne til å bære risiko. Departementet synes imidlertid ikke å ha vurdert å stille konkrete krav til risikovurderinger slik det gjøres for forsikringsselskaper og pensjonsforetak. Pressemeldingen fra KRD med lenke til forskriften finnes her: no/nb/dep/krd/pressesenter/pressemeldinger/2009-2/nye-regler-for-kommuners-ogfylkeskommun.html?id= Endelige KOSTRA-tall Statistisk Sentralbyrå (SSB) har nylig publisert de opprettede KOSTRA-tallene for KOSTRA (KOmmune-STat-RApportering) er et nasjonalt informasjonssystem som gir informasjon om kommunal og fylkeskommunal virksomhet. Tallmaterialet omfatter det meste av virksomheten i kommunene og fylkeskommunene, herunder økonomi, skoler, helse, kultur, miljø, sosiale tjenester, boliger, tekniske tjenester og samferdsel. Tallene belyser prioriteringer, dekningsgrader og produktivitet ved hjelp av et stort antall nøkkeltall. Alle kommuner og fylkeskommuner har rapportert og levert de fleste av sine skjemaer. Regnskapstallene bygger på rapporter fra alle fylkeskommuner og alle kommuner, utenom tre. Stadig flere kommunale foretak (KF) og interkommunale selskaper (IKS) rapporterer, og svarprosenten er nå oppe i 72 prosent for kommunale KF og IKS og i nærmere 73 prosent for de fylkeskommunale. For tjenesterapporteringen varierer svarprosenten fra nærmere 88 til 100. Det er dessuten hentet data fra flere kilder utenfor SSB, blant annet fra direktorater som selv samler inn data fra kommunene. De innrapporterte tallene har vært igjennom kontroller, både i kommunene og fylkeskommunene og i SSB. På de fleste områder vil dataene kunne regnes som ferdig kontrollert og rettet, men på enkelte områder må det kunne påregnes endringer også etter publisering. Datamaterialet vil være oppdatert med eventuelle rettelser og for sent rapporterte skjema ved publiseringen i mars neste år. Statistikken om brukerne av pleie- og omsorgstjenester er basert på IPLOS. Tallene bør i følge SSB tolkes med en viss varsomhet da IPLOS fortsatt er i en innføringsfase. Alt om KOSTRA finnes på SSBs nettsider: 16

17 Stadig flere velger Descartes For å sikre kvaliteten på revisjonen descartes.bouvet.no Metodikk IT-verktøy Standarder Rød tråd Effektiv Fleksibel Brukervennlig Stabil

18 J U S NOU 2009:9 Lov om offentlige undersøkelseskommisjoner Av Bernt Frydenberg, juridisk rådgiver i NKRF Forholdet til kommunal sektor Fra tid til annen har det vært opprettet såkalte granskingskommisjoner, for eksempel for å få nærmere klarlagt omstendighetene ved større ulykker, behandlingen av kontroversielle spørsmål og lignende. Det har imidlertid ikke vært fastsatt generelle lovregler for saksbehandlingen i slike granskingskommisjoner, og det har vanligvis heller ikke i noen særlig utstrekning vært fastsatt saksbehandlingsregler ved opprettelsen av den enkelte granskingskommisjon. Saksbehandlingen i granskingskommisjonene har derfor ikke hatt samme karakter som for eksempel domstolsbehandling med de rettssikkerhetsgarantier som følger av de detaljerte regler som er fastsatt for slik behandling. Det kan sies å ha vært et lenge følt savn å få nærmere klarlagt hva for slags rolle granskingskommisjoner egentlig skal ha og få fastsatt generelle saksbehandlingsregler for disse. Til å greie ut slike spørsmål ble det den 4. mai 2007 oppnevnt et offentlig utvalg, med førstelagmann Arild O. Eidesen som leder. Utvalget avga sin utredning 4. mai 2009, og utredningen er omtalt i pressemeldinger fra Justisdepartementet og utvalget samme dag. I presentasjonen av arbeidet sitt uttaler utvalget bl.a. (avsnitt 2.1): Verken ordet eller begrepet gransking har i teori eller praksis et entydig avgrenset innhold, men omtalen av granskinger synes å ha skapt en forventning om at granskingsprosesser skal avdekke kritikkverdige forhold. Lovutvalget ønsker å understreke at formålet med en granskingsprosess er utredning, uavhengig av om det kan være grunnlag for kritikk. Utredningsarbeidet foreslås omtalt som en undersøkelse, og det særskilt oppnevnte utredningsorganet benevnes som en undersøkelseskommisjon. Utvalget framholder at dets mandat ikke omfatter kontroll- og tilsynsoppgaver gjennomført ved faste forvaltningsorganer eller utredning og evaluering iverksatt av private. I utvalgets framlegg til 1 (2) heter det at undersøkelseskommisjoner oppnevnes av Kongen i statsråd. I avsnitt 13.2 gir utvalget en oversikt over tilsynsorganer, definert som faste organer som kontrollerer og fører tilsyn på nærmere avgrensede områder. Samtlige organer som er nevnt i oversikten, er statlige. Utvalget gjør ikke framlegg om endring i kommuneloven eller andre lover av betydning for kommunenes virksomhet. Umiddelbart kan leseren få inntrykk av at utvalget har glemt kommunal sektor. Men så, i utredningens avsnitt 16.1., finner man følgende enslige setning: Etter forslaget kan altså ikke kommuner oppnevne granskingskommisjoner, men de kan ta initiativ til at slike blir oppnevnt. Jeg kan ikke se at standpunktet er spesielt grunngitt, men antar at bakgrunnen er utvalgets generelle ønske om å avgrense antallet granskinger ved kommisjoner. Allerede kort tid etter at utredningen ble presentert, har det oppstått en offentlig diskusjon om den. På bakgrunn av at terskelen for å sette i gang granskinger vil bli langt høyere, uttaler en professor i jus i et intervju i Aftenposten 25. mai: Mange kommuner har satt i gang granskinger, som Terra-kommunene. Å gjøre det vanskelig for kommunene å undersøke forhold som dette, kan bli oppfattet som et inngrep i kommunenes selvstyre En annen juridisk professor uttaler i et intervju i Aftenposten 27. mai at han ikke minst frykter at det kan bli vanskelig å få godkjent granskinger når bare Kongen i statsråd kan si ja eller nei. Dette kan føre til at man i praksis nedlegger granskinger på kommunalt nivå. Denne uttalelsen har avisen lagt fram for lederen for utvalget, som sier: At Kongen er oppnevnende organ er ikke det samme som at man ikke kan melde inn behov gjennom for eksempel Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Det er altså ikke gjort noen framlegg som angår de undersøkelser som settes i verk på vanlig måte av kontrollutvalg og kommunerevisjoner etter kommuneloven. Det kan imidlertid være grunn for kommunal sektor til å tenke over i hvilken grad man har behov for spesielt oppnevnte kommunale undersøkelseskommisjoner og hvilke regler som eventuelt bør gjelde for slike, med tanke på en mulig uttalelse i den høringsrunden som vi må anta Justisdepartementet om ikke lenge vil sette i verk. 18

19 Årsmøte 2009 Aust-Agder kommunerevisorforening Arendal viste seg fra sin beste side da delegatene var kommet for å delta på NKRFs årsmøte Fra møtesalen i Tyholmen hotell med utsikt til solfylt sjø ønsket styreleder Per Olav Nilsen delegatene velkommen. Han utrykte glede over at så mange hadde møtt opp for bl.a. å behandle viktige saker med betydning for forbundet og medlemmene. Fullmaktskomiteens opptelling viste følgende: 116 personlige stemmer, 74 bedriftsstemmer, 189 fullmaktsstemmer til sammen 379 stemmer. NKRFs nye styre. Forbundets leder åpnet årsmøtet 2009 og fikk enstemmig tilslutning til sakslisten og de innledende valg for årsmøtet. Til møtedirigenter ble valgt Anna Ølnes og Per Harald Røed. Cicel Aarrestad og Finn-Egil Aure ble valt til å undertegne protokollen. Leder innledet behandlingen av NKRFs årsregnskap og årsberetning for Regnskap og årsberetning ble enstemmig godkjent uten debatt. Redegjørelser og beretninger for perioden ble enstemmig tatt til orientering etter en gjennomgang av leder. I tilknytning til redegjørelsene etterlyste Rolf Kalvø forbundets holdning til Forum for kontroll og tilsyn. Leder orienterte om forbundets kontakt med forumet. Det var ført opp fem saker til behandling under Andre saker som styret legger frem. Leder redegjorde for bakgrunnen for etablering av Nordisk forbund for revisjon av kommunal sektor, og argumenterte for styrets innstilling. Denne innstillingen ble da også enstemmig vedtatt uten debatt. Størst debatt skapte saken om Selskapskontroll organisatorisk plassering. Styrets innstilling i første ledd var at selskapskontroll skulle legges til kontrollutvalgskomiteen som skulle endre navn til selskapskontroll og kontrollutvalgskomiteen, med bakgrunn i en utredning fra egen arbeidsgruppe. Det ble fremlagt to skriftlige motforslag ett som anbefalte at selskapskontrollen skulle legges til forvaltningsrevisjonskomiteen (+ utvide den med to medlemmer). Dette forslaget ble fremmet og argumentert for av Finn- Egil Aure. Inge Storås ønsket å opprette egen komité, og fremmet forslag om dette. Møteleder opplyste at begge de to alternative forslag var vedtektsendringer, og således krevde to tredjedels flertall. I debatten som fulgte, ble styrets forslag blant annet støttet av Torgun M. Bakken og Per-Martin Svendsen. Det ble foretatt skriftlig avstemming i to omganger på grunn av krav til evt. to tredjedels flertall. I første omgang falt forslaget om egen komité ut. Ved andre votering fikk forslaget fra Finn-Egil Aure flest stemmer, men Pause under årsmøtet oppnådde ikke 2/3 av stemmene. I en påfølgende avstemming ble styrets forslag vedtatt med overveldende flertall. I de øvrige sakene ble styrets innstilling enstemmig vedtatt. NKRFs budsjett for 2009, herunder fastsetting av kontingenter for 2010 og godtgjørelser, ble enstemmig vedtatt uten debatt. Valgkomiteen hadde på forhånd lagt frem sitt forslag til kandidater til alle verv i forbundet. Under behandlingen ble det ikke fremmet alternative forslag til kandidater. Alle valg ble gjennomført ved akklamasjon. Leder avsluttet årsmøtet, takket til slutt alle tillitsvalgte og særlig Inger Anne Fredriksen som gikk ut av styret etter flere års aktiv innsats. Årsmøtedagen ble avsluttet med en hyggelig middag på Tyholmen hotell, med tradisjonelle taler, hilsen og sangunderholdning godt bundet sammen av lokalforeningens leder. Kjell Bugge (88 år), som var med og stiftet Aust-Agder kommunerevisorforening og forbundet er fremdeles et aktivt medlem av NKRF. Han var invitert og deltok under festmiddagen. 19

20 Tillitsvalgte i Norges Kommunerevisorforbund Valgt på årsmøtet i Arendal 14. juni 2009 Styret Leder: Per Olav Nilsen, Trondheim kommunerevisjon. Gjenvalg, Nestleder: Reidar Enger, Oslo kommune, Kontrollutvalgets sekretariat. Ikke på valg, Styremedlemmer: Halldis Moltu, Søre Sunnmøre Kommunerevisjon IKS. Ikke på valg, Tone Rangøy Holte, Østfold Kommunerevisjon IKS. Ikke på valg, Berit M. Dalvik, Telemark Kommunerevisjon IKS. Ny, Varamedlemmer: 1. varamedlem: Andreas Steen, Innlandet Revisjon IKS. Ny, varamedlem: Tove Tveråmo, Revisjon Midt-Norge IKS. Ny, Revisorer Revisor: Steinar Neby, Follo distriktsrevisjon IKS. Ny, Revisor: Brita Arvidsen, Asker kommunerevisjon. Ny, Vararevisor: Laila Irene Stenseth, Hedmark Revisjon IKS. Ny Disiplinærkomiteen Leder: Finn-Egil Aure, Telemark kommunerevisjon IKS. Ikke på valg, Medlem: Cicel T. Aarrestad, Rogaland Revisjon IKS. Gjenvalg, Medlem: Inge Storås, Revisjon Midt-Norge IKS. Ikke på valg, Varamedlem Aksel Halvard Sivertsen, Indre Helgeland kommunerevisjon. Gjenvalg, Kvalitetskontrollkomiteen Leder: Arne Willy Hillestad, Salten kommunerevisjon IKS. Gjenvalg, Medlem: Odd Jakob Storebø, Indre Hordaland Revisjonsdistrikt. Gjenvalg, Medlem: Anne Hagen Stridsklev, Telemark Kommunerevisjon IKS. Gjenvalg, Varamedlem: Alf-Erlend Vaskinn, KomRev NORD IKS. Ny, Redaksjonskomiteen Leder: Børge Sundli, Trondheim kommunerevisjon. Ny, Medlem: Marianne Hopmark, Distriktsrevisjonen Nordmøre IKS. Gjenvalg, Medlem: Marit Ingunn Holmvik, KomRev Trøndelag IKS. Gjenvalg, Varamedlem: Per O. Johansen, KonSek Midt-Norge IKS. Ny, Revisjonskomiteen Leder: Rolleiv Lilleheie, Buskerud Kommunerevisjon IKS. Ikke på valg, Medlem: Ketil Bjørnsen, Kommunerevisjonsdistrikt 3, Møre og Romsdal IKS. Ikke på valg, Medlem: Øystein Dybdahl, Bergen kommunerevisjon. Gjenvalg, Varamedlem: Unn Helen Aarvold, Oslo kommune, Kommunerevisjonen. Ny, Forvaltningsrevisjonskomiteen Leder: Bård Humberset, Rogaland Revisjon IKS. Ikke på valg, Medlem: Ole Willy Fundingsrud, KPMG AS. Ikke på valg, Medlem: Bente Willumsen, Vest-Finnmark kommunerevisjon IKS. Gjenvalg, Varamedlem: Linda Asp, Østfold kommunerevisjon IKS. Ny, Regnskapskomiteen Leder: Ingvar Linde, Sogn og Fjordane revisjon IKS. Ikke på valg, Medlem: Åge Sandsengen, Valdres kommunerevisjon. Ikke på valg, Medlem: Charlotte Herje, Bærum kommune, Kommunerevisjonen. Ny, Varamedlem: Trond Rønning, Hedmark Revisjon IKS. Gjenvalg, Selskapskontroll- og kontrollutvalgskomiteen Leder: Torgun M. Bakken, Glåmdal sekretariat IKS. Ikke på valg, Medlem: Odd Kr. Solberg, K-Sekretariatet IKS. Ikke på valg, Medlem: Kjell Tore Wirum, Kontrollutvalgssekretariat Nordmøre. Gjenvalg, Varamedlem: Wencke S. Olsen, Rogaland Kontrollutvalgsekretariat. Ny, Hederstegnkomiteen Leder: Per-Martin Svendsen, Bærum kommune, Kommunerevisjonen. Gjenvalg, Medlem: Odd H. Gran, Øvre Romerike Revisjonsdistrikt IKS. Ikke på valg, Medlem: Grete Gjendem, Kommunerevisjonsdistrikt 2, Møre og Romsdal. Ikke på valg, Varamedlem: Willy Johansen, KomRev NORD IKS. Gjenvalg Valgkomite Leder: Oddgeir Albertsen, KomRev NORD IKS. Gjenvalg, Medlem: Nina Neset, Nedre Romerike Distriktsrevisjon. Gjenvalg, Medlem: Audun B. Helleland, Kontrollutvalgssekretariatet i Buskerud og omegn. Gjenvalg, Varamedlem: Arvid Hanssen, KonSek Midt Norge IKS. Gjenvalg,