Rt <noscript>ncit: 5:04</noscript>

Transkript

1 Page 1 of 8 Rt INSTANS: Høyesterett - dom DATO: PUBLISERT: Rt STIKKORD: Avskrivning på funksjonærboliger - landsskatteloven 44 første ledd litra c, punkt 1. SAMMENDRAG: Industribedrift i Askim fikk ikke medhold i krav om inntektsfradrag for avskrivning på 34 bolighus utleiet til ansatte. Den samlede rett uttalte at det ikke var nok at boligene måtte anses nødvendige for bedriften. Tre dommere fant det avgjørende at boligene etter en samlet vurdering av forholdene ikke var så nær knyttet til bedriftens virksomhet at de naturlig kunne likestilles med driftsbygninger. To dommere antok at det etter fast praksis var adgang til avskrivning om boligens verdi ville gå vesentlig ned ved en eventuell innstilling av virksomheten, men fant at dette ikke var tilfellet i den foreliggende sak. SAKSGANG: L.nr. 84B/1972 PARTER: Askim kommune v/ ordføreren (høyesterettsadvokat Jac. P. Jacobsen) mot Viking-Askim A/S (høyesterettsadvokat R. Skjerve-Nielssen). FORFATTER: Lorentzen, Bølviken, Hiorthøy, Eckhoff og justitiarius Ryssdal. Dommer Lorentzen: A/S Askim Gummivarefabrik, som i 1971 endret navnet til Viking-Askim A/S og nedenfor blir kalt selskapet, har ved skatteligningen for årene 1965 og 1966 krevd fradrag i inntekten for avskrivning på bolighus som selskapet eier og leier ut til ansatte. Da ligningsnemnda og for 1965 overligningsnemnda ikke godtok disse inntektsfradrag, reiste selskapet Side 875 søksmål mot Askim kommune. Heggen og Frøland herredsrett avsa 26. november 1969 dom med denne domsslutning: «1. Ligningen av A/S Askim Gummivarefabrik for inntektsårene 1965 og 1966 oppheves. Ny ligning foretas hvorved avskrivning innrømmes for A/S Askim Gummivarefabriks bolighus i Askim. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.» Kommunen påaket dommen, og Eidsivating lagmannsrett avsa 29. mars 1971 dom med denne domsslutning: «1. Heggen og Frøland herredsretts dom av 26. november 1969 stadfestes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Askim kommune til A/S Askim Gummivarefabrikk kr ,-- tretusenkroner - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.» Saksforholdet fremgår av lagmannsrettens domsgrunner. Det bokførte beløp på kr gjaldt imidlertid ikke bare de 34 hus saken omfatter, men inkluderte også kostprisen for de tilhørende tomter. Videre har tallet på boligeiendommer som selskapet eier, ikke senere økt, fordi selskapet foretrekker å leie ut tomter, å gi byggelån og nedskrivningstilskudd og å leie boliger for fremleie til arbeidere og funksjonærer. Askim kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Kommunen har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten. Det hevdes at landsskattelovens 44 må forstås slik at en industribedrift som eier boliger og leier dem ut til ansatte, bare kan foreta inntektsfradrag for avskrivning på boligene dersom det er en særlig grad av tilknytning mellom boligene og selskapets produksjonsvirksomhet, eller bedriften er så dominerende på stedet at boligene ville miste en vesentlig del av sin verdi om driften ble nedlagt eller vesentlig omlagt. Lagmannsretten har tatt feil når den mener at Løvenskiold-dommen, Rt , er slik å forstå at det er tilstrekkelig at boligene anses nødvendige for driften. Kommunen har fremholdt at selskapets

2 Page 2 of 8 produksjonsvirksomhet i Askim ikke har noen ekstraordinær stabil karakter, og det er i den forbindelse opplyst at selskapet i 1971 har truffet tiltak for å flytte en meget betydelig del av virksomheten fra Askim til Malaysia. Videre er det hevdet at selskapet ikke har en så dominerende stilling i Askim at det kan kreve avskrivning på funksjonærboligene etter en vurdering av utsiktene til reduksjon av boligenes verdi ved en eventuell nedlegging eller omlegging av driften. Det er pekt på at Askim i de senere år er trukket inn i Oslos boligmarked. Kommunen har nedlagt denne påstand: «Askim kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Viking-Askim A/S mener at lagmannsrettens dom er riktig. Prinsipalt har selskapet hevdet at industribedrifter etter Løvenskiold-dommen har krav på inntektsfradrag for avskrivning på sine arbeider- og funksjonærboliger når disse er strengt nødvendige Side 876 for driften. Videre har selskapet hevdet at dets virksomhet er av så varig karakter at det, i likhet med Løvenskiolds skogbruk, må få regne med avskrivning uten hensyn til en vurdering av hvordan en hypotetisk nedlegging ville virke på boligenes verdi. Subsidiært har selskapet anført at det har en så dominerende stilling i Askim at en nedleggelse av driften ville føre til en vesentlig svikt i boligeiendommenes verdi. Viking-Askim A/S har nedlagt denne påstand: «Eidsivating lagmannsretts dom av 29. mars 1971 stadfestes, dog således at Viking-Askim A/S tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten. Det fremgår av forarbeidene, jfr. Innstilling fra skattelovkomitéen av 1899 (bilag til Ot.prp. nr. 5 for 1909) side 126, at lovgiverne mente at landsskattelovens 44 første ledd, litra c, punkt 1 skulle gi uttrykk for at inntektsfradrag for avskrivning på bolighus ikke er tillatt. Skattemyndighetene la denne oppfatning til grunn, og for alminnelige leiegårder ble oppfatningen godkjent av Høyesterett, Rt For boliger som eies av bedrifter som driver annen næring, ble det likevel i noen utstrekning godtatt avskrivning. I Sulitjelma-dommen, Rt , la Høyesterett til grunn at vilkårene for inntektsfradrag for slik avskrivning var at boligene var strengt nødvendige, og at en nedlegging av driften måtte antas å føre til like sterk reduksjon av verdien av boligene som av verdien av driftsbygningene. Skattelovutvalget av 1947 redegjorde for denne ordning og foreslo en oppmyking ved at det i landsskattelovens 44 første ledd, litra c, punkt 1 ble nevnt skogbruk på linje med gårdsbruk og ellers ble tilføyd: «Utenfor gårdsbruk og skogbruk blir fradrag for avskrivninger på en bedrifts boliger for sine arbeidstakere bare å innrømme når og så langt boligene forringes i verdi om bedriften nedlegges. Er den påregnelige verdiforringelse i slike tilfelle mindre enn 20 % av kostprisen, blir fradrag for avskrivning ikke å innrømme.» (Innstilling III av og 121). Finansdepartementet tok i Ot.prp. nr. 11 for 1957 (side 25) avstand fra dette forslag og uttalte: «Også her bør det overlates til praksis å løse tvilsspørsmålene på grunnlag av de alminnelige bestemmelser.» I praksis har ligningsmyndighetene gått lenger i retning av å godkjenne inntektsfradrag for avskrivning på arbeider- og funksjonærboliger enn det svarer til formuleringene i Sulitjelmadommen og den nevnte innstilling. Det er ikke bare godtatt avskrivning for bedrifter som har bygd ut egne og isolerte industrisamfunn, men også for bedrifter som er helt dominerende i mindre tettsteder i mer sentrale deler av landet. I et par tilfelle har også de største industribedrifter fått godtatt avskrivning på boliger i by eller i strøk av bymessig karakter. Etter denne praksis vil inntektsfradrag for avskrivning bli innrømmet når boligene må anses nødvendige for driften og boligenes verdi ville bli vesentlig Side 877 redusert ved innstilling av driften, jfr. Eidefoss-kjennelsen, Rt , og J. E. Thomle: Skattelov for landet, 16. utgave side 394. I Løvenskiold-dommen, Rt , innrømmet Høyesterett fradrag for avskrivning på

3 Page 3 of 8 arbeider- og funksjonærboliger uten å gå inn på spørsmålet om verdiforringelsen på boligene ved en ytterst hypotetisk nedlegging av driften av Løvenskiolds store skogkompleks. Domsgrunnene fremhever boligenes spesielle karakter og beliggenheten ved skogen og langt fra tettbebyggelse og virksomhetens usedvanlige stabilitet m.a. på grunn av avtale om uforandret drift i en ubegrenset framtid. Det har vært sterkt delte meninger om konsekvensene av denne dommen. Ligningsmyndighetene har ansett den for å gjelde et så spesielt tilfelle at den ikke får konsekvenser for industriens boliger, jfr. Bugge og Skreiberg: Skattelovene, bind III, 5. utgave side 42 og 50 og Thomle side 395. M. Aarbakke: Skatt på inntekt, 1. utgave side 176 hevder under henvisning til dommen at det er alminnelig adgang til inntektsfradrag for avskrivning på bedriftenes boliger for arbeidstakere. Jeg kan ikke se at Løvenskiold-dommen betyr et vidtgående brudd med den hevdvunne fortolking av landsskattelovens 44, første ledd, litra c, punkt 1. Det må fortsatt være den store hovedregel at en bedrift som eier boliger og stiller dem til disposisjon for arbeidstakere, ikke kan kreve inntektsfradrag for avskrivning på boligene. At boligene anses nødvendige for driften, er ikke nok til at de anses som driftsmidler som kan avskrives. Løvenskiold-dommen viser imidlertid at en bedrift og dens boliger kan være av så spesiell karakter at inntektsfradrag for avskrivning på boligene kan kreves uten hensyn til det dominans-eller verdiforringelsesprinsipp som ligningsmyndighetene har lagt til grunn. Spørsmålet er om Viking- Askim A/S på avgjørende måte skiller seg fra vanlige industribedrifter, eller om de boliger saken gjelder, har en helt spesiell tilknytning til bedriften. Selv om selskapet har drevet gummivarefabrikken i Askim i de siste 50 år, er det ikke noe som tyder på at virksomheten er av en mer permanent karakter enn vanlig for industribedrifter. De nye opplysninger som foreligger for Høyesterett om flytting av fottøyproduksjonen og derav følgende reduksjon av antall ansatte i Askim i de nærmeste år, viser tvert imot at selskapet er utsatt for hård konkurranse, og er innstilt på å møte de krav til omstilling og tilpassing som er typisk for industri' De bolighus selskapet eier, ligger spredt i en tettbebyggelse av bymessig karakter og utgjør en meget liten del av bebyggelsen på stedet. De fleste hus har selskapet kjøpt etter hvert, og de 69 leiligheter synes ikke å skille seg vesentlig fra boliger ellers på stedet. Det dreier seg ikke om boliger som er spesielt utformet eller plassert på grunn av at de har en særegen tilknytning til fabrikkdriften. Jeg anser det åpenbart at selskapets virksomhet og de boliger saken gjelder, ikke er av en særegen karakter eller er knyttet Side 878 sammen på en så spesiell måte at boligene uten videre kan anses som driftsmidler som kan avskrives med fradrag i selskapets inntekt. Tilbake står spørsmålet om selskapet har krav på inntektsfradrag for avskrivning på boligene etter det dominans- eller verdiforringelsesprinsipp som ligningsmyndighetene har etablert i praksis med støtte i lovforarbeider og tidligere dommer. Løvenskiold-dommen utelukker ikke et slikt krav, selv om uttalelsen i domsgrunnene om at det må stilles strenge krav for å oppnå inntektsfradrag for avskrivning på bedriftsboliger, kan leses som en advarsel mot å gå videre på den veg ligningsmyndighetene her har slått inn på. Jeg er enig i lagmannsrettens kritikk av at de største bedrifter gis fordeler som mindre bedrifter på samme sted ikke oppnår. Men jeg må likevel anta at selskapet har krav på å få spørsmålet om inntektsfradrag for avskrivning på boligene bedømt etter den gjeldende ligningspraksis, selv om ligningsmyndighetene etter lovens ordlyd og forarbeider kunne gjennomføre en noe strengere linje. Kommunen har heller ikke bestridt at selskapet nå gis medhold i kravet om oppheving av ligningen dersom en nedlegging av driften må antas å føre til at boligenes verdi blir vesentlig redusert. Om lag 1200 av selskapets arbeidstakere bor i Askim. Regner man også med dem som arbeidstakerne forsørger, kommer tallet opp i om lag 30 % av kommunens innbyggere. Omtrent samme andel av kommunens skatteinntekter kommer fra selskapet og dets arbeidstakere. Det foreligger ikke opplysning om at inntektsfradrag for avskrivning på vanlige boliger er godtatt for noen bedrift som beskjeftiger så lav andel av stedets befolkning. De store bedrifter som har fått skrive av på boliger i by eller bymessig strøk, synes også etter skatteandelen å dømme å ha vært betydelig mer dominerende i distriktet.

4 Page 4 of 8 Prisene på fast eiendom har i de senere år steget meget raskt i Askims tettbebyggelse, på samme måte som i pressområder ellers i landet. Stedet ligger bare 55 km fra Oslo, og det er et betydelig antall personer som bor i Askim og arbeider i Oslo. Etter de opplysninger som foreligger om boligmarkedet i Askim, og om selskapets betydning for beskjeftigelsen og den økonomiske situasjon i kommunen, kan jeg ikke se at det er grunnlag for å underkjenne ligningsmyndighetenes skjønnsmessige avgjørelse av at en nedlegging av selskapets virksomhet ikke ville føre til en så vesentlig reduksjon av verdien av selskapets boliger at selskapet bør gis inntektsfradrag for avskrivning på boligene. Etter min mening er det ikke grunn til å tilplikte selskapet å betale saksomkostninger, idet saken anses for å være så vidt tvilsom og ha så stor prinsipiell betydning at det kunne være grunn til å bringe den inn for domstolene. Jeg stemmer for denne dom: 1. Askim kommune frifinnes. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Side 879 Dommer Bølviken: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men kan ikke helt ut tiltre den begrunnelse han har gitt. Som nevnt av førstvoterende, bygger kommunen sin anke på at det må foreligge en særlig tilknytning mellom funksjonærboligene og bedriftens virksomhet dersom det skal være adgang til å foreta avskrivningsfradrag. Dette synspunkt er nærmere utdypet under prosedyren for Høyesterett. Kommunen har også påberopt seg de verdinedgangsbetraktninger som førstvoterende nevner. Men jeg forstår for min del ikke kommunen slik at verdinedgangsbetraktninger anføres som et selvstendig alternativ som kan begrunne inntektsfradrag uten hensyn til den nevnte særlige tilknytning mellom boliger og virksomhet. Etter ordlyden i landsskattelovens 44 c 1 og den begrunnelse som er gitt for denne bestemmelse i Innstilling fra skattelovkomitéen av 1899 (bilag til Ot.prp. nr. 5/1909) side 126, er utgangspunktet at beboelseshus ikke anses som driftsmidler som er gjenstand for avskrivning, jfr. også utredningen i Ot.prp. nr. 38/ Loven inneholder ikke noen særbestemmelse om avskrivning på boliger som en bedrift anskaffer med sikte på utleie til sine arbeidstakere. Ved dommen i Rt kom Høyesterett likevel til at beboelseshus som tilhørte Sulitjelma Gruber, måtte anses som driftsmidler som kunne avskrives. Det ble lagt vekt på at beboelseshusene på grunn av grubenes avsides beliggenhet ikke bare var nødvendige for driften, men at de også i samme grad som selskapets egentlige driftsbygninger ville reduseres i verdi ved bedriftens opphør. Skattelovutvalget av 1947 behandlet spørsmålet i sin innstilling III som ble avgitt 30. april Utvalget overveide om det burde åpnes adgang til avskrivning i alle tilfelle hvor arbeider- og funksjonærboliger på det tidspunkt de blir anskaffet, må ansees nødvendige for vedkommende bedrift. Men utvalget fant ikke å kunne tilrå en så sterk utvidelse av adgangen til avskrivning, idet man la vekt på at skattelovene ellers ikke innrømmer avskrivning på beboelseshus, og at en regel som nevnt kunne lede til omgåelse og uønsket utvidelse av bedriftenes boligbygging for egen regning (innstillingen side 81-82). Utvalget fant derimot å burde foreslå en særregel som i begrenset utstrekning ville åpne adgang til avskrivning på en bedrifts boliger for sine arbeidstakere, men, som førstvoterende har nevnt, fant departementet i Ot.prp. nr. 11/1957 ikke grunn til å fremme noe forslag om dette. Som førstvoterende videre har nevnt, ble spørsmålet om avskrivning på funksjonærboliger i Løvenskiolddommen, Rt , avgjort uten at Høyesterett i det tilfelle fant grunn til å ta standpunkt til om nedlegging av driften kunne ventes å lede til vesentlig verdiforringelse av boligene. Jeg nevner at Løvenskiold av hensyn til driften av sitt store skogkompleks hadde et stort antall typiske skogsarbeiderboliger, og at tvisten bare gjaldt en liten del av disse, idet ligningsmyndighetene ellers hadde godtatt avskrivning på boligene. Side 880 Jeg er enig med førstvoterende i at den gjeldende bestemmelse i landsskattelovens 44 c 1 ikke

5 Page 5 of 8 gir adgang til avskrivning i alle tilfelle hvor funksjonærboliger på det tidspunkt de blir anskaffet, må anses nødvendige for vedkommende bedrift. Slik som de faktiske forhold i dette tilfelle ligger an - hvor bedriften over en lengre periode for enkelte av sine funksjonærer har anskaffet ordinære boliger som ligger fordelt innen en større boligmasse i et typisk tettsted - er jeg videre enig med førstvoterende i at boligene ikke kan vurderes på linje med egentlige driftsbygninger som etter 44 c 1 er gjenstand for avskrivning. Ligningsmyndighetene har antatt at Viking-Askims funksjonærboliger ikke vil gå vesentlig ned i verdi selv om selskapets virksomhet skulle bli omlagt eller nedlagt. Som førstvoterende finner jeg at Høyesterett ikke har grunnlag for å fravike denne vurdering. Men i motsetning til førstvoterende kan jeg ikke finne at avskrivningsspørsmålet uten videre ville komme i en annen stilling om det måtte antas at en nedlegging eller omlegging av selskapets virksomhet ville lede til slik verdinedgang. Når det i Sulitjelma-dommen ble lagt avgjørende vekt på en mulig nedgang i boligenes verdi, må dette ses på bakgrunn av særegne forhold som gjorde seg gjeldende i et avsidesliggende grubesamfunn. Synspunktet kan ikke uten videre overføres på helt andre forhold. Lignende betraktninger om mulig verdinedgang vil nok også i andre tilfelle kunne være av betydning. Men det må etter min mening også legges vekt på andre forhold, så som stedets mer eller mindre sentrale beliggenhet og funksjonærboligenes art og plassering i boligmiljøet. Ut fra gjeldende lov kan inntektsfradrag for avskrivning på funksjonærboliger etter min mening bare kreves når boligene ved en samlet vurdering av forholdene er så nær knyttet til bedriftens virksomhet at de naturlig kan likestilles med egentlige driftsbygninger. Som nevnt er jeg enig med førstvoterende i at Viking-Askims funksjonærboliger ikke kan vurderes på linje med selskapets driftsbygninger. Og jeg finner da ikke grunn til å gå inn på de opplysninger som er gitt om den andel av kommunens skatteinntekter som kommer fra selskapet og dets arbeidstakere, og om forholdstallet mellom bedriftens arbeidstakere og hele befolkningen på stedet. For så vidt både denne bedrift og mindre bedrifter i Askim av likeartede grunner har sett seg tjent med - eller nødt til - å anskaffe funksjonærboliger, ville det for øvrig være lite rimelig at Viking-Askim i større utstrekning enn andre bedrifter skulle gis inntektsfradrag for avskrivning på funksjonærboligene. Når det gjelder saksomkostninger, er jeg enig med førstvoterende. Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Lorentzen. Dommer Eckhoff: Som dommer Bølviken. Justitiarius Ryssdal: Likeså. Side 881 Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Bauge): --- Retten anser det bevist at de bolighus saken gjelder, er anskaffet av A/S Askim Gummivarefabrik fordi det var nødvendig for å skaffe og beholde nødvendig kvalifisert arbeidskraft. Det er her ikke tale om bolighus for den skattepliktige selv eller hans husstand. Bedriften ville ikke ha anskaffet disse bolighus hvis det ikke hadde vært nødvendig for å skaffe og beholde nødvendig kvalifisert arbeidskraft. Bedriftens utgifter til disse boliger må sies å være pådratt til inntektens ervervelse. Etter landsskattelovens 44 punkt c. nr. 1, innrømmes rett til avskrivning for betydelige driftsmidler, bestemt til varig bruk, og retten er av den oppfatning at de bolighus nærværende sak gjelder, må ansees som betydelige driftsmidler som er bestemt til varig bruk. Som alminnelig regel for alle bygninger, mener retten at man må legge til grunn at de forringes ved slit og foreldelse. I inflasjonstider vil den nominelle verdi kanskje ikke synke - den kan endog stige - men at det skjer en faktisk verdiforringelse ved slit og elde, må etter rettens mening være på det rene. I en HRD i Rt er det antatt at avskrivningsrett ikke kan nektes selv om omsetningsverdien på grunn av konjunkturene er steget. --- Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erling Haugen, Sigurd Fougner Hagen og Arne Christiansen): --- Det er mellom partene enighet om følgende faktiske forhold:

6 Page 6 of 8 A/S Askim Gummivarefabrik ble startet i 1920 med produksjonssted i Askim, som på det tidspunkt nærmest var en ren jordbrukskommune. De ledende stillinger i selskapet måtte rekrutteres utenfra, og selskapet anskaffet derfor fra sine første år en del eneboliger for slikt nøkkelpersonell. Særlig i tiden etter siste krig er selskapets boligmasse gradvis blitt øket, slik at nærværende sak gjelder avskrivninger på ialt 34 bolighus med tilsammen 69 leiligheter, nærmere bestemt 15 eneboliger, 15 tomannsboliger, 3 firemannsboliger og 1 boligblokk. Disse boliger, eksklusive tomteverdien, var i selskapets regnskaper pr bokført til en verdi av kr etter at tilsammen kr var fratrukket i avskrivninger for dette år. Avskrivningsbeløpet for året lag er kr Alle husene ligger spredt i Askim tettsted innimellom hus tilhørende andre eiere. Bare et fåtall av boligene er bygget av selskapet, de fleste er suksessivt kjøpt og påkostet av dette. Anskaffelsen av boliger har fortsatt etter det tidsrom som denne sak angår'. Fra siste krig til i dag har selskapet brukt ca. 3,2 millioner kroner til dette formål. Selskapet har i dag 79 egne boliger med tilsammen 116 leiligheter, og det foreligger konkrete planer om ytterligere anskaffelser. I de 69 leiligheter som saken gjelder, bor gjennomgående funksjonærer i høyere tekniske eller merkantile stillinger. Noen av leilighetene er imidlertid leiet ut til ansatte i lavere stillinger, og i noen få tilfelle bebos leilighetene av ikke-ansatte som hadde leiekontrakter da selskapet overtok husene. Bortsett fra fabrikkdirektøren og økonomidirektøren som har fritt hus, betaler de øvrige ansatte husleie som avhengig av Side 882 boligens art og størrelse m.v. varierer fra kr pr. måned og nedover. Leien er av ligningsmyndighetene ansett for å ligge under normalt leienivå, slik at vedkommende leieboere blir beskattet for den fordel som ligger i billig bolig. De boliger som selskapet har anskaffet etter at denne sak kom opp, nyttes i stor utstrekning til gjennomgangsleiligheter for importert arbeidskraft fra bl.a. Jugoslavia. Her holder selskapet til dels også møblene i leilighetene. Ved siden av selv å eie funksjonær- og arbeiderboliger, har selskapet også på annen måte hjulpet sine ansatte med boliger. Selskapet leier således boliger av andre - til dels ved innskudd i borettslag - og fremleier boligene til de ansatte. Videre har selskapet ytet betydelige beløp i boliglån og i såkalte nedskrivningsbidrag. De utgifter selskapet har hatt i denne sammenheng, er på vanlig måte fradratt i inntekten, så disse former for boligstøtte volder ingen beskatningsproblemer på selskapets hånd. A/S Askim Gummivarefabrik har vokst til en etter norske forhold meget betydelig bedrift. Selskapet er nå del av et konsern med produksjonssteder eller kontorer også flere andre steder i Norge. I dag har selskapet totalt 1932 ansatte, men hovedtyngden - ialt 1770 ansatte - er knyttet til fabrikken i Askim. Av disse er ca også bosatt i kommunen; de fleste i tettstedet som er vokst opp rundt fabrikken. I Askim kommune bor det ialt ca mennesker, de fleste i tettstedet. Legger man til grunn at hver husstand består av noe over 3 personer, skulle altså over av innbyggerne eller over 35 % være direkte knyttet til selskapet. Selskapet har ingen planer om å nedlegge bedriften i Askim tvert om foreligger det planer om betydelige utvidelser av produksjonen på dette sted. Selskapet har således nylig fra kommunen ervervet den såkalte kinotomten på ca. 30 mål som grenser opp til fabrikkområdet. De videre ekspansjonsplaner avhenger av arbeidskraftssituasjonen, som er meget vanskelig i Indre Østfold og som ifølge prognoser vil forverres i årene fremover. A/S Askim Gummivarefabrik er langt den største industribedrift på stedet; de øvrige industribedrifter i kommunen beskjeftiger tilsammen bare noen hundre arbeidstakere. Når det gjelder selskapets økonomiske betydning for Askim, er det dokumentert tall fra ligningen for skatteåret Det er imidlertid enighet om at forskyvningen ikke vil være stor i forhold til sakens skatteår 1965 og Tallene viser at selskapet i 1968 tilsammen betalte noe over kr i formus- og inntektsskatter til kommunen. Bedriftens ansatte bosatt i Askim innbetalte samme år i skattetrekk ca. 7,8 millioner kroner, hvorav kommunens andel utgjorde 57,7 % eller ca. 4,5 millioner kroner. Tilsammen betalte altså bedriften og dens ansatte i dette år ca. 5,3 millioner kroner i skatt til kommunen, mens samlet skatteinngang til kommunen i året var ca. 18,8 millioner kroner. Bedriften og dens ansatte svarte m.a.o. for noe i underkant av 29 % av det sistnevnte beløp. Askim ligger ca. 55 km. fra Oslo med meget god veiforbindelse, selv om det oppstår store

7 Page 7 of 8 forsinkelser i rushtidene. Av offentlige kommunikasjoner til Oslo finnes buss og tog; det siste bruker ca. 1 time på strekningen. --- Lagmannsretten skal bemerke: Side 883 Utgangspunktet for den rettslige bedømmelse av saken er bestemmelsene i landsskattelovens 44 (byskattelovens 38). Det fastslås her i paragrafens første setning at det antatte bruttobeløp av inntekten skal fratrekkes «alle utgifter, der skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse.» Dette generelle prinsipp utdypes så gjennom en rikholdig eksemplifisering, hvor bokstav c nr. 1 gir nærmere regler om den utgift som består i «ordinære avskrivninger for verdiforringelse ved slit og foreldelse av... og lignende betydelige driftsmidler, bestemt til varig bruk...». Det er mellom partene enighet om at de funksjonær- og arbeiderboliger som A/S Askim Gummivarefabrik har anskaffet og som denne sak dreier seg om, fra et bedriftsøkonomisk synspunkt er nødvendige for virksomheten og således må karakteriseres som betydelige driftsmidler til varig bruk. Lagmannsretten er enig i dette syn. Man viser her til de beveggrunner bedriften har hatt for å skaffe seg disse boliger og som det er redegjort nærmere for ovenfor. Det synes udiskutabelt at bedriften for å tiltrekke seg og holde på arbeidskraft som er et ubetinget vilkår for å opprettholde eller øke produksjonen ved bedriften, har måttet stille boliger til disposisjon for visse arbeidstakere. Den faktiske bakgrunn for dette forhold har antakelig endret seg noe i de år bedriften har bestått. For de skatteår denne sak gjelder, er det nærliggende å peke på den stramme arbeidskraftssituasjon og det vanskelige boligmarked med bl.a. krav om betydelige kapitalinnskudd for å oppnå et leieforhold. Den omstendighet at Askim kanskje av mange ikke finnes så tiltrekkende som bosted som f.eks. flere andre byer eller tettsteder i Østlandsområdet, hører med i bildet. Fra et bedriftsøkonomisk synspunkt er det etter lagmannsrettens mening heller ikke tvilsomt at de omtalte boliger verdiforringes ved slit og foreldelse til tross for et alminnelig forsvarlig vedlikehold. Det er i denne sammenheng særlig grunn til å understreke at også boliger i stadig sterkere tempo blir utidsmessige. Den tekniske utvikling og den økede levestandard stiller stadig nye krav til boligene, f.eks. med hensyn til varme- og lydisolasjon, sanitærutstyr, arbeidsbesparende oppvarmningssystemer, rommenes størrelse og fordeling, mulighetene for tekniske installasjoner for å lette husarbeidet osv. Selv om en eldre bolig fremdeles må sies å gi en god boligstandard i relasjon til den alminnelige boligmasse i samfunnet, vil boligen i mangel av kostbare ominredninger derfor etter noen år kunne være akterutseilt som effektivt middel i konkurransen om arbeidskraften. Lagmannsretten er således enig i at boliger heller ikke i denne relasjon står i noen annen prinsipiell stilling bedriftsøkonomisk sett enn skattyterens øvrige driftsmidler. Det spørsmål som reiser seg, er imidlertid om skattelovene stiller ytterligere krav for at avskrivinger kan godkjennes på funksjonær- og arbeiderboliger. Disse krav må i tilfelle følge av doms- og ligningspraksis, siden lovens ord, jfr. ovenfor, ikke oppstiller noen særregler for disse driftsmidler, og en særstilling som nettopp påvist vanskelig kan sies å følge av sakens natur. Lagmannsretten presiserer i denne sammenheng at den finner det klart at A/S Askim Gummivarefabriks anskaffelse og utnyttelse av de omhandlede boliger ikke kan sees som noen omgåelse av forbudet mot avskrivinger på vanlige leiegårder, hvor det i medhold av Side 884 Hazeland-dommen, Rt , har utviklet seg en fast regel for at avskrivinger ikke tillates. Svaret på det nettopp reiste spørsmål avhenger etter lagmannsrettens mening av hvordan Løvenskiold-dommen, Rt , er å forstå. Lagmannsretten kan her ikke være enig med Askim kommune og Riksskattestyret i at denne dom alene avgjør hvordan skattelovene er å forstå for en bestemt næring - nemlig skogsbedrifter - mens gjeldende rett for øvrige næringers vedkommende oppstiller ytterligere krav for at avskriving skal tillates. En slik sondring mellom de enkelte næringer har ingen støtte i lovens ord, og det synes også vanskelig å se hvilke reelle argumenter som skulle tale for - og gi hjemmel til - en slik sondring. Slik lagmannsretten leser Løvenskiold-dommen, bygger derfor Høyesterett på helt generelle rettsregler som anvendes på en konkret bedrift, som i og for seg godt kunne ha drevet industriell virksomhet. Førstvoterende i dommen - som de øvrige

8 Page 8 of 8 dommere sluttet seg til - sier da også uttrykkelig: «Men for at det skal bli sammenheng i reglene og for å hindre omgåelser må det stilles strenge krav for at en arbeider- og funksjonærbolig skal kunne godkjennes som driftsmiddel i skattelovens forstand. I så måte synes Riksskattestyrets veiledende regler av 1923 for lemfeldige, mens det var å gå for langt i motsatt retning når Riksskattestyret i 1938 uttalte at avskriving bare kunne innrømmes under slike særlige forhold som nevnt i Sulitjelma-dommen.» De nevnte regler fra 1923 uttalte uten forbehold «at det bør gis avskrivninger på bygninger som brukes til bolig for vedkommende bedrifts arbeidere og funksjonærer», mens begrunnelsen i Sulitjelma-dommen er referert av lagmannsretten ovenfor. Den avskrivingsregel som Høyesterett mente fulgte av lskl. 44 (byskl. 38) for funksjonær- og arbeiderboligers vedkommende, lå derfor mellom de ytterpunkter som her er anført. Leser man så videre i dommen, hvor Høyesterett konkret anvender disse generelle rettsregler, synes dommen etter lagmannsrettens mening vanskelig å kunne forstås anderledes enn at Høyesterett alene stiller spørsmålet om boligene etter omstendighetene må anses som et nødvendig driftsmiddel for bedriften. I så fall skal avskriving innrømmes, uten at det skal stilles noen ytterligere hypotetisk prøve om verdien av boligene vil falle ved en nedleggelse av bedriften. Forstått på denne måte gir dommen sammenheng mellom avskrivingsreglene på arbeider- og funksjonærboliger og reglene om avskriving på andre driftsmidler. Lagmannsretten har også vanskelig for å se at en slik regel skulle innebære uoverkommelige praktiske problemer ved ligningen, sml. den parallelle bestemmelse i den nå opphevede lov om investeringer i Nord-Norge av 28. juni 1952 nr bokstav c. Skulle imidlertid så være tilfelle, synes den naturlige løsning å være spesielle lovregler på dette område. I alle tilfelle synes den vaklende praksis som skattemyndighetene hittil har fulgt m.h.t. disse avskrivingsspørsmål, hvor man ut fra visse kriterier søker å fastslå vedkommende bedrifts større eller mindre betydning for stedet, å være preget av lite realistiske synspunkter og til dels å føre til nokså tilfeldige resultater. Verdiene av boligeiendommer synes således vanskelig å kunne vurderes isolert for en kommune - eventuelt et mindre geografisk område - løsrevet fra den Side 885 region som kommunen eller stedet tilhører, jfr. her utviklingen i kommunikasjonene og den dermed forbundne spredning i bebyggelsen. Lagmannsretten viser i denne forbindelse bl.a. til de dokumenterte avgjørelser vedrørende Moelven Brug og Borregaard, jfr. ovenfor. Nedleggelsespørsmålet blir også lett helt teoretisk i en tidsalder da det offentlige aktivt griper inn i næringslivet. En annen sak er at slike hypoteser eller prøver på verdinedgang som nevnt, kan være bevis under den frie vurdering som må foretas for å avgjøre om funksjonær- og arbeiderboligene må anses som nødvendige driftsmidler i det konkrete tilfelle. Hva endelig angår spørsmålet om hvilke verdier som i nærværende tilfelle er gjenstand for avskriving, følger det etter lagmannsrettens mening av Høyesteretts dom i Rt at avskrivning skal skje på grunnlag av kostpris uten hensyn til om vedkommende boliger har beholdt eller øket sin omsetningsverdi p.g.a. konjunkturstigning og inflasjon. Boligene er nemlig gjenstand for forringelse i relasjon til deres aktuelle bruksmåte, jfr. ovenfor og Aarbakke: Skatt på inntekt Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste