39. årgang. Ytringsfrihet. E-boka som våpen mot sensur Debatt i biblioteket Når bokvalget blir vanskelig Hvorfor ytringsfrihet i 1814?

Transkript

1 39. årgang Ytringsfrihet E-boka som våpen mot sensur Debatt i biblioteket Når bokvalget blir vanskelig Hvorfor ytringsfrihet i 1814?

2 Innhold Ytringsmuligheter Nyhet! ebokbib er her i versjon 2, den beste versjonen til nå. Nye funksjoner i versjon 2 er blant annet: Samme lån kan nytes på flere enheter Dynamiske anbefalinger fra dine egne formidlingsbibliotekarer Meldinger gis direkte på enhet Digital nettformidling med lenker til titler i ebokbib For alle lån vises navnet til biblioteket som yter lånet Smaksprøver før utlån Videreutviklingen av ebokbib fortsetter med uforminsket styrke. Lånernes og bibliotekenes ønsker og behov peker ut retningen for videreutviklingen. Er det noe du savner i ebokbib? Gi oss tilbakemeldinger, og vær med på å gjøre ebokbib enda bedre. ebokbib er utviklet av Bibliotek-Systemer As. bibsyst.no firmapost@bibsyst.no Når bokstavene er vanskelige 40 Mariann Schjeide er NBFs nye leder Kai Ekholm forutså Edward Snowdens avsløringer 44 Fair use: Den sterkestes rett Lederen har ordet... 5 Hilsen fra ytringsfrihetsutvalget... 7 Smånytt... 8 Bibliotekenes redaktøransvar Når bokvalget blir vanskelig De tunge bokstavene Hvorfor ytringsfrihet i 1814? Boksensur til alle tider Kontroll over nettdebatten Intervju med Kai Ekholm Even om databaser Kunstbibliotek i Saudi-Arabia E-boka som våpen for demokrati Bibliotek for de privilegerte Intervju med John Pateman Ingrid Stephensen takker for seg Intervju med Mariann Schjeide Rapport fra Bibsys-konferansen Fair use: Den sterkestes rett Det nye hovedstyret I Grunnloven vi feirer i år lyder det: «Ytringsfrihed bør finde sted». Det er ikke lett å måle graden av ytringsfrihet. Det er heller ikke sikkert at ytringsfriheten alltid er det Ingrid Grønli Åm Kst. redaktør målet vi bør strebe etter. Kanskje bør vi være mer opptatt av hvordan vi legger til rette for en konstruktiv samfunnsdebatt. Det å være fri fra sensur er ikke det samme som å ha rett til komme til orde overalt. I dagens Norge er det kanskje en større utfordring at stadig flere sliter med å forstå offentlige brev, enn at ikke alle kommer på trykk i avisene. Bibliotekene spiller i så måte en nøkkelrolle i å inkludere alle i det skriftlige fellesskapet. Når biblioteksjefene nå har blitt oppfordret til å bli debattarrangører, vil det stadig dukke opp utfordringer med hensyn til hvem som skal slippe til og hvilke debatter som skal tas. Redaktørplakaten, som sier at redaktøren redigerer sitt medium uavhengig av sine eiere, står sterkt i norsk presse. Også statseide NRK har en kringkastingssjef som er tiltrodd ansvaret med å redigere statskanalen uavhengig av politikernes ønsker. Selv om redaktørplakaten ikke gjelder for bibliotekene, har nok redaktørens sterke stilling betydning også for biblioteksjefene. Kulturminister Thorhild Widvey bekrefter at også hun forstår biblioteksjefene som helt uavhengige av politiske ønsker i den nye formålsparagrafen i bibliotekloven. I dette nummeret har vi fått hennes og andres råd til hvordan bibliotekene bør forvalte sitt redaktøransvar. Det må sies å være ironisk at dette nummeret av Bibliotekforum er det siste som redigeres under redaktørplakaten etter vedtaket på NBFs landsmøte i mars. Det vil prinsipielt sett kunne få konsekvenser for bladets journalistiske integritet. Når det kommer til ytringsfrihet, bør en ikke ta lett på slike prinsipper. Foreningen har nå en jobb å gjøre i å finne ut hvordan framtida ser ut for Bibliotekforum. Her ønsker vi innspill fra medlemmer og lesere. Når bladets mangeårige redaktør Ingrid Stephensen går av med pensjon til sommeren, vil bladet også få en ny redaktør. Jeg takker herved for meg og sender stafettpinnen videre. Bibliotekforum

3 Lederen har ordet Det Åpne Bibliotek Utvidelse av åpningstidene gir flere brukere og stigende utlånstall Gi brukerne mulighet til å benytte alle bibliotekets tilbud på de tidspunktene som passer dem best. Løsningen Det åpne bibliotek smartbranch 100 fra Bibliotheca, gir bibliotekene mulighet til å utnytte de eksisterende lokaler og holde åpent utenfor alminnelig åpningstid uten personale. Suksesskriteriene er åpenbare: en utvidelse av åpningstidene gir flere brukere og dermed stigende utlånstall målbare tall, som enhver kommune og bibliotek kan se verdien av. Det mer tilgjengelige biblioteket skal selvfølgelig ses på, som et supplement til bibliotekets eksisterende åpningstid, som er bemannet med bibliotekets faglige personale for å hjelpe lånerne. Spydeberg bibliotek det første hovedbiblioteket i Norge med selvbetjening Biblioteket har fått støtte fra Østfold kulturutvikling og Nasjonalbiblioteket til selvbetjeningen på biblioteket. Og nå kan alle som er over 18 år kan låse seg inn med lånekort og PIN-kode, mellom 6.00 og alle syv dager i uka. Dette er ikke et sparetiltak, dette er for å øke servicen til brukerne. Vi gir nøkkelen tilbake til brukerne, sa Ordfører i Spydeberg, Knut Espeland, ved åpningen av det nye selvbetjente bibliotek. Kontakt oss om du vil høre mere, vi kommer gjerne på besøk hos dere Mariann Schjeide leder Norsk Bibliotekforening Hjarteleg takk for tilliten! Eg har no mi første veke som leiar i Norsk bibliotekforening sine lokaler i Malerhaugveien i Oslo, og det er i sanning rart å skulle skifte kontor etter elleve år som biblioteksjef ved Ålesund bibliotek. Eg ønskjer igjen å takke dykk, alle som sat i møtesalen i Trondheim den 26. mars, for at de har tillit til at eg kan greie å fungere som leiar for foreininga i mitt hjarte. Eg kan ikkje tenke meg eit artigare tidspunkt å overta som leiar på! Den nye formålsparagrafen i biblioteklova om at biblioteket skal vere ein uavhengig debattarena er ein gavepakke til biblioteka om å finne sin plass som ein enda tydelegare aktør i lokalsamfunnet dei skal verke i. NBF var framsynte då dei presiserte i sitt høyringssvar i endring av biblioteklova til Kulturdepartementet at dei meinte at biblioteka skal vere «ein møteplass og uavhengig debattarena for offentleg samtale og debatt». Media er jo heldigvis rimeleg interesserte i å dekke at NBF har fått ny leiar, og HKH Mette-Marit ga jo oss også litt drahjelp og ein «flying start» der. Men det åleine var ikkje medverkande til at vi fekk mykje omtale under årsmøtet i Trondheim. Vi sto jo midt oppi ein drøymesituasjon der biblioteket blei diskutert i alle kanalar fordi vi nettopp såg dei første tydelege konturane av kva det ville seie å vere ein uavhengig debattarena, nemleg to biblioteksjefar som sto rakrygga i Kristiansand og Stavanger, og var svært medvitne om eigen redaktørrolle. Dei sto fast til tross for ytre press, og slike tydelege og krystallklare bibliotekleiarar treng vi. Same dag som NBF fekk nytt hovudstyre i Trondheim sa også kulturkommentator i NRK, Agnes Moxnes, at biblioteka og biblioteksjefane har tatt si nye oppgåve som uavhengig debattarena «med stor entusiasme, sjølvsikkerheit og bevisstheit». Tygg litt på den, det er bibliotekarar ho snakkar om her! Eg har gjentatte gongar sagt at det viktigste vi kan jobbe for er politikarar som vil noko med oss. Den nye formålsparagrafen viser oss i stor grad at her er ein vilje, så no er det opp til oss å kjenne vår besøkelsestid, dette er ikkje tida for å trekke seg stille og roleg tilbake og håpe at andre tek ballen. Derimot er det tid for prøving og feiling, men den som ikkje aktivt gjer noko feilar heller ikkje. Så lat oss vise kvarandre romslegheit og god vilje, det ein biblioteksjef i ein kommune bestemmer seg for å gjere er kanskje ikkje det same som i nabokommunen. Vi må trene oss sjølve opp i ein harmonisk ueinigheitskultur, og det jo før jo heller. Eg gleder meg til tida som kjem for denne styreperioden, og hugs mantraet vårt for kva framtida skal handle om: Synleggjering, synleggjering og synleggjering. Utgiver Norsk Bibliotekforening Redaktør: Ingrid Grønli Åm I redaksjonen: Anders Ericson Redaksjon og ekspedisjon Norsk Bibliotekforening Postboks 6540 Etterstad, 0606 Oslo Telefon: Telefaks: E-post: Ingrid.gronli.am@ norskbibliotekforening.no Redaksjonsråd Ellen Hermanrud, leder Liv Evju Randi Nilsen Even Hartmann Flood Forsideillustrasjon Esben S. Titland Design, layout og produksjon Opplag: 3300 ISSN Årsabonnement: kr 350,- Gratis til NBF-medlemmer Annonsepriser 2013 Format 4 farger Sort 1/1 side , ,- 1/2 side 8 100, ,- 1/4 side 6 400, ,- All bestilling av annonser skal skje via A2 Media AS. Ring Henriette tlf: E-post: henriette@a2media.no Utgivelser 2014 Nr september Nr oktober Nr desember Bibliotekforum forbeholder seg retten til å gjøre bladets innhold tilgjengelig også i elektronisk form. Vi tar med glede imot stoff. men forbeholder oss etter avtale retten til å forkorte og redigere manuset samt avgjøre når og om bidraget skal publiseres. Blader merket er medlem av Den Norske Fagpresses Forening Bladet trykkes på klorfritt miljøvennlig papir Axiell Danmark A/S - Stamholmen 157, 4. sal Hvidovre - tlf carsten.scheel@axiell.com Bibliotekforum

4 Ett arkiv 11 millioner artikler Høye mål og harde realiteter Prinsippet om at alle skal ha lik tilgang til kultur og informasjon er grunnleggende i demokratiske og siviliserte samfunn. Et stort og viktig ideal, som er enklere sagt enn gjort å oppfylle. Her nedfelt i Artikkel 19 i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding, og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser». Bibliotekene er en infrastruktur i samfunnet som bidrar til å oppnå målet, nå også med utvidet mandat i ny biblioteklov. atekst Norges største digitale avisarkiv. Et selvfølgelig søkeredskap for å hente frem et mangfold av originale artikler. Foto: TROND SØRÅS Har ditt bibliotek tilgang? Hyller fantasien Lunsj med Hallvard Holmen Kr. 20. Torsdag 3. desember Nummer Eva Lundgren forsøker Nr. 74 å knekke Fredag koden om 27. DESEMBER 2009 DAGBLADETS MAGASIN OM INTERIØR, LIVSSTIL OG REISE 16. mars Knutby. KULTUR side Uke 11 Kr. 10,00 LES OM USAs president Barack nistan. Ikke i tråd med Alfred Nobels testamente, Norges sier ærespresident i LEN: Fredrik Heffermehl. KAMPANJESKOFredsråd Wenche Irgens er sin demente fars arving. Nå har naboen, med hjelpevergens velsignelse, hugget ned flere trær på farens tomt. DEL 1 side 2 og 3 PLACE BRANDING SIDE 12 OG 13 Dødelig inferno SIDE 13 På repeat Det populære luksushotellet Marriott i den pakistanske hovedstaden Islamabad ble i går kveld forvandlet til et dødsinferno etter at en selvmordsbomber i bil sprengte seg selv utenfor hovedporten. Over 60 er bekreftet omkommet, flere hundre er såret. Ingen hadde i går kveld påtatt seg ansvaret for terroren. DEL 1 side 18 og 19 TETT PÅ BUSH KULTUR side 6 og 7 SIDE 10 og KULTUR, SIDE 20 OG 21 I MEDIER OG DEL 1 side 40 SIDE 8 og 9 UIS 5 ÅR: Festtaler Eirik Newth mener Universitetet og byen må samarbeide med Haugalandet og Bergen, som en megaregion. Stavanger kan ikke forske alene STAVANGER 2. DEL side 4 5 ning av Tore Olav Sørland og Ellen Kjelsberg. Dei konkluderer med at dei fengsla ungdommane i liten grad får hjelp, og vil ha stor risiko for tilbakefall til ny SIDE 6 OG 7 kriminalitet. Renberg vil samle bokelskere på nettet FOTO: FREDRIK REFVEM KULTUR 2. DEL side 26 GI DIN HJERTESAK SOM JULEGAVE DU OGSÅ! KAMPANJES UTVALGTE Ikke en keepernasjon «Den hjemlige serien domineres av importer som virker tryggere, som er tøffere og som utstråler en helt annen keeperpsyke enn våre norske håp», skriver Aftenpostens sportskommentator. I VARETEKT: I ei intervjuundersøking av varetektsfengsla menn under 20 år hadde 36 av 40 ei eller fleire psykiske lidingar. Det går fram av ein artikkel i Tidsskrift for Den norske legefore- Herskapelig TALENTER KOMMUNIKASJON INTERPRESS NORGE 7 Feministiske ryggmargsreflekser, sier Trine Haagensen om reaksjonene på at Klassekampen trykte bildet av en naken Simone de Beauvoir på forsida. PRIS 95,- DEL 1 side 10 og 11 Brev hjem til mor «Det beste folkeslaget i verden». Det skrev de første norsk-pakistanerne hjem fra den første tiden i Norge. Nå skal brevene samles i bokform. NYHETER 1. DEL side E ER RI R personer 500 SVINEINFLUENSA: Over KApå vaksine i risikogruppen venter G legesenter. ved Madlakrossen Vedad Drace og hans tre kolleger FastlegeO bare fått 160 doser samt 4000 harb B uegnede sprøyter. Skandaløst, sier Drace. JO NYHETER 1. DEL side 6 7 FOTO: B.K. BANGASH/ AP Eksklusivt i Aftenposten. Den verdenskjente journalisten Bob Woodward, som blant annet bidro til å felle tidligere president Richard Nixon, har fulgt George W. Bush tett i åtte år og beskriver ham som egenrådig, selvsikker, utålmodig, ufin og fleipete. Les Woodwards analyse av USAs avtroppende president. daløs KISK Y S P Skan fordeling SJUKE I FENGSEL Statoil-sjef tror oljeleverandører må bygge ned 4 5 : MA TE Selvmordsbomberen og bilen etterlot seg et ti meter dypt krater. bart, og i går kveld fryktet man at hotellet skulle rase sammen. Hele hotellet og parkeringsplassen utenfor ble satt i brann umiddel- Foto: Mette Randem FÅR IKKE TA VARE PÅ FAR TOM EGELAND OG KRISTINE MOODY JAPANSK MEDVIND BRITISK PR-BRANSJE MIDT I KRISEN CANNES LIONS 2009 FOTO: AP DEL 1 side 6 NYE SPALTISTER: Aftenbladet.no OPNING: Siv Helen Flesjå kan få 100 gratis passeringar om ho blir den som føder nærast tunnel-opninga i tid. ke lidinga : r: A-VAKSINEN hadde psykis OM SVINEINFLUENS FASTLEGE 40 i studie 36 av Obama skal sende DAGMAR KOLLSTRØM flere soldater til Afgha- VIL HA KONTROLL PÅ NETTSPILL A-avis kroner Har termin 4. november og håpar å få FINNFAST-BABYEN 05/2009 Pinlig PORTRET TET: Hun lever av å åpne andres dører. Men nå åpner Toppen Bech (70) også sin egen Uke 49. Årgang 41. Løssalg: 20 Venstresidas dagsavis(levert hjem: fra kr 7,20) Løssalg: kr 20,00 ikter Nordmenn er langt reddere for konfl I iveren etter å bli «en kirke for mellom den muslimske og vestlige verden alle» har Den norske kirke mistet Mari Skurdal FOKUS, SIDE 2 enn klimaendringer. Skjeldal REKLAME PR ANNONSERING PLUSS side 8 12 SIDE 3 Eskil MARKEDSFØRING sin egenart. I GOD TRO, MEDIER SIDE 28 og 29 BEST Å STUDERE I UTLANDET JOBB side 2 og årgang FREDAG 30. OKTOBER 2009 Uke 44 Nr. 252 Spekulativt om Knutby Nordmenn som studerer ute har ofte større utbytte av oppholdet enn de turte å håpe på før de dro. Og når de kommer hjem, så er mulighetene for å få godt betalte jobber store. Teknologirådet ber politikerne vurdere å oppheve forbudet mot nettspill og heller innføre lisensordning, slik de har gjort i Storbritannia. Slik kan det være mulig å få en viss kontroll. Med barna til Thailand Foto: KNUT ERIK KNUDSEN DEL 1 side 4 og 5 LIVSSTIL Festbord på budsjett -40% til Ravi. På symbolskegaver.no kan du høre mer om hjertesaken den som julegave. Her kan du også finne din egen hjertesak og kjøpe På alt oppskåret pålegg og spekemat fra Gilde Tilbudene gjelder ut denne uken. Biblioteket brukes av folk flest. Av barnefamilier og eldre, forfattere, asylsøkere, innvandrere og studenter. Biblioteket er et av tilbudene som unge innvandrerjenter får lov til å benytte, som foreldrene er trygge på. Bibliotekene er kanskje det eneste møtestedet som går på tvers av kulturelle, etniske, generasjonsmessige og sosiale skiller. De lever opp til sitt rykte som en av de siste virkelige møteplassene i samfunnet. En undersøkelse viser at nesten halvparten av alle aktive bibliotekbrukere er kommet i snakk med ukjente i biblioteket. Og 75 prosent av disse igjen er kommet i snakk med folk fra en annen bakgrunn enn sin egen. Ingeborg Rygh Hjorthen, leder av NBFs utvalg for ytringsfrihet og demokrati Bibliotek bygger broer A: Kutt mer enn 100 prosent. SIDE 10 BELLON REISE INTERIØR KULTUR side 8 og 9 Jan Kjærstad er ute med ny roman. KULTUR side 12 og 13 I Norge mente legene at den 21 år gamle jenta var frisk og at det ikke var fare for ny psykose. Noen få dager etter ble hun funnet løpende naken på en flyplass i Mellom-Amerika. Stevie Wonder i Vikingskipet. Mer enn 80-talls nostalgi Søndag 21. september Uke 38. Nr årg. PSYKOTISK ERKLÆRT FRISK Søndag SØNDAG Møtested på tvers Rundstykker Ass., pr. stk Jeg har med stor interesse lest Benedikte Nes masteroppgave om Biblioteket og de nasjonale minoritetene rom og romanifolket (2009). Hun beskriver de to minoritetsgruppenes sosiale kapital slik at de har høy båndkapital men lav brokapital. Høy båndkapital innebærer sterke sosial bånd innad i en kultur, mens lav brokapital betyr færre forbindelser til andre grupper i samfunnet. I undersøkelsen gir gruppene uttrykk for lav tillit til myndigheter og til andre utenfor egen gruppe, men biblioteket oppleves som lite truende. De er steder der man deltar på lik linje med andre i samfunnet. På biblioteket møtes alle som bibliotekbrukere, og biblioteket som en trygg og nøytral grunn har et fortrinn som potensiell brobygger. Tilgang til alt? I vårens kampanje «The right to e-read» er den europeiske bibliotekorganisasjonen EBLIDA tydelig: Bibliotekene har vært og skal være en garantist for gratis innhold, informasjon og kultur uavhengig av format. Bibliotekene må tilby innhold i digital form som på papir. Dermed blir bibliotekenes kamp for å tilby e-bøker også en viktig prinsippsak. Smågodt pr. hg 050 Pr. kg 69,00 Coop kaffe Rød/gul, 250 g kokem./filterm. pr. pose Forbehold om utsolgt og trykkfeil. atekst gir deg fakta, kommentarer og refleksjoner på samfunnsdebatten. Ring: / 66 eller send en e-post til atekst@retriever.no for mer informasjon. Debatt om debatten Nå går debatten om biblioteket som debattarena: Hvilke saker skal diskuteres? Hvem skal få fremme sitt syn? Har biblioteksjefene et redaktøransvar? Burde de ha en redaktørplakat? Når bokhyllene representerer mangfoldige politiske, religiøse og etiske syn på verden, skal også alle syn komme frem når saker debatteres i biblioteket? Diskusjonen er en forlengelse av spørsmål som har eksistert så lenge bibliotekene har hatt samlinger, men som kanskje har vært litt neglisjert: Hva skal kjøpes inn og lånes ut? Gjennom samlingsutviklingen redigeres biblioteket, er vi vårt ansvar bevisst? Samtidig har vi mange små bibliotek i Norge med knappe innkjøpsbudsjetter, få ansatte og mange oppgaver. Vi kan ikke forvente at de alle blir like store og sterke debattarenaer i sitt lokalmiljø. Bibliotekloven løftet en problemstilling, kastet ut en ball. Nå ser vi sterke og tydelige biblioteksjefer som har plukket den opp og holder den i lufta. Lenge leve debatten, måtte den ikke forstumme Bibliotekforum

5 Smånytt Eidsvollsmann og universitetsbibliotekar Blant grunnlovsfedrene på Eidsvoll var det også en bibliotekar. Trønderen Georg Sverdrup ( ) var utdannet filolog fra København og ble Norges første professor i klassiske fag. Da universitetet i Oslo ble opprettet i 1811, ble han ansvarlig for å bygge opp universitetsbiblioteket. På få år fikk han kjøpt inn 6000 bind til boksamlingen. På Eidsvoll skal han ha hatt en framtredende rolle og fungerte som Riksforsamlingens president 17. mai Han tilskrives også æren for at prins Christian Frederik i det hele tatt valgte å innkalle til en grunnlovgivende forsamling. Siden var Sverdrup stortingsrepresentant i to perioder og satt som universitetsbibliotekar fram til Universitetsbiblioteket for humaniora og samfunnsvitenskap på Blindern i Oslo er oppkalt etter Sverdrup. Med biblioteket på reisen Nytt nettstudium Til høsten starter Norsk barnebokinstitutt opp et nytt nettstudium i samtidslitteratur. Målet med studiet er å styrke kunnskapen om barne- og ungdomslitteratur blant biblioteksansatte, lærere og andre som jobber med undervisning og formidling. Studiet vil romme tema som prosa for ungdom, lettlestbøker, tegneserier og grafiske romaner, lyrikk, fagbøker for barn og apper. I tillegg til å gi en oversikt over feltet, er det et mål om å styrke formidlingskompetansen i møte med barn og unge og gi studentene en sterkere digital og visuell kompetanse. Studiet er nettbasert og fleksibelt, og det skal være mulig å følge studiet ved siden av en ordinær jobb. Søknadsfrist er 1. juni. Tut-tut I Kongsberg er det ikke bare kronprinsesser som kan foreta litterære togreiser. I samråd med jernbaneverket har biblioteket satt ut et bokstativ på Kongsberg jernbanestasjon. Her står all slags bøker som de togreisende kan ta med seg på reisen. Bøkene er tydelig merket med Kongsberg bibliotek, men det er ingen form for utlånsregistrering. Biblioteket er ikke redd for tyveri. De har allerede fått positive tilbakemeldinger, og nå håper biblioteket at flere biblioteker vil gjøre det samme slik at bøkene kan sirkulere fra stasjon til stasjon. Bøker i en boks Rekordstor bibliotekbot Det kan koste dyrt å ikke levere tilbake bøker til biblioteket. Ifølge Guinness rekordbok ble historiens største bibliotekbot betalt av den amerikanske læreren Emily Canellos-Simms, for en poesibok som hadde blitt liggende og støve ned i 47 år. Den endelige summen kom på 345 dollar, litt over 2000 kroner. Kamelbiblioteket Planlegger du sommerens utflukter? Isåfall kan den nye appen Reisebiblioteket være kjekk å ha. Der kan du skrive inn stedet, byen eller landet du skal reise til og få opp forslag til reiseguider, filmer, romaner og kulturhistoriske bøker om reisemålet. Når du har valgt en tittel, får du hjelp til å finne nærmeste bibliotek og sjekke i databasen om biblioteket har boka eller filmen. Appen kan også være nyttig for skoleelever. Reisebiblioteket kan lastes ned i App Store. I 2009 bygde amerikaneren Todd Bol et lite bibliotek på størrelse med et dukkehus som han satte i hagen sin, til ære for sin bibliotekarmor. Det lille biblioteket ble populært blant naboene, og Bol måtte snart bygge flere. Rick Brooks likte konseptet, og sammen startet de prosjektet Little Free Library. Målet er å spre små boksbibliotek over hele verden. Ifølge Little free librarys hjemmeside er det nå mikrobibliotek i 56 land registrert som Little Free Libraries. Det første mobile biblioteket i historien sies å være kamelbiblioteket til Abdul Kassem Ismail, en persisk storvesir som på 900-tallet reiste rundt i ørkenen med 400 kameler med over bøker. Med på følget var ridende bibliotekarer som hadde full oversikt over bøkene på hver kamel. I dag brukes fremdeles kameler, elefanter, esler og lamaer for å spre bøker til avsidesliggende strøk uten bibliotek. 8 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

6 Debatt i biblioteket Når bibliotekene nå skal fylles med debatt, må biblioteksjefene ta sitt redaktøransvar på alvor. Vi har samlet inn råd til debattarrangørene. Tekst: Ingrid Grønli Åm Illustrasjon: Esben S. Titland Den nye formålsparagrafen i bibliotekloven har slått fast at folkebibliotekene skal være en «uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt». Hva innebærer det for bibliotekene? Skal alle ha rett til å slippe til? Hvilket ansvar er det biblioteksjefene nå har fått? Siden nyttår har ikke debatten stått stille. Arne Tumyr i Stopp Islamiseringen av Norge klagde på at han ikke fikk holde et arrangement i Kristiansand folkebibliotek. I Stavanger ble det bråk fordi Sølvberget kulturhus og bibliotek inviterte Øystein Vaule fra den nazistiske organisasjonen Borgervernet Rogaland til en debatt. Var det riktige avgjørelser av biblioteksjefene? Det er det mange meninger om. Men en ting er sikkert: Biblioteksjefene i Kristiansand og Stavanger står helt fritt til å ta avgjørelsen. Dette får vi også bekreftet fra kulturdepartementet: Det er biblioteksjefene selv som velger og prioriterer hvordan de vil oppnå målene i den nye formålsparagrafen, sier kulturminister Thorhild Widvey. Skulle politikerne være uenig i bibliotekledelsens avgjørelse, konstaterer Widvey at de uansett må forholde seg til uavhengigheten bibliotekene har fått fastslått i loven: Bibliotekenes uavhengighet ble fremhevet i lovproposisjonen som viktig for å fylle funksjonen som en demokratisk arena, der biblioteket skal være tilgjengelig for alle. Dette betyr at biblioteksjefen skal stå fritt til å planlegge aktiviteter ved et folkebibliotek. Bibliotekledelsen er ansvarlig for sin programmering og vil innta en redaktørliknende rolle. Hun mener bibliotekene bør reise alle typer debatter, også om utfordrende og følsomme temaer, men understreker at ingen kan kreve å få ha arrangementer eller møter i biblioteket. Hvordan bør biblioteksjefene forvalte sitt redaktøransvar slik at de når ut til flest mulig? Jeg tror det er viktig at biblioteket løfter frem temaer som engasjerer innbyggerne lokalt, for å bevare sin relevans. Et folkebibliotek skal være et sted for alle kommunens innbyggere, uavhengig av politisk ståsted, religion og sosial bakgrunn. Etter min mening er det ingen motsetning mellom å ta opp utfordrende tema og å skulle være et sted der enhver føler seg inkludert. Men det krever at biblioteksjefen er bevisst i sin programmering, sier kulturministeren. Må la seg irritere Biblioteksjefen har altså en «redaktørlignende» rolle. Det kan minne om jobben til debattredaktøren i en avis, med den forskjell at biblioteket har et offentlig mandat. Akkurat som NRK, har bibliotekene offentlig vedtatte retningslinjer. Styreleder i norske PEN, William Nygaard, mener det er viktig å skille mellom eiernes innflytelse over mandatet og bibliotekenes utøvelse og forvaltning av dette mandatet: Selve programutviklingen er bibliotekenes ansvar alene. Men intensjonen og formålet er det eierne, i dette tilfellet politikerne, som utformer, sier han. Et eksempel på en slik intensjon kan være at Tønsberg kommune vil stimulere studentene ved sjømannsskolen. Politikerne kan ha et ønske om å nå spesifikke grupper i lokalsamfunnet gjennom bibliotekene. Da blir det bibliotekets oppgave å forvalte denne visjonen. Den største utfordringen tror Nygaard vil bli politikere i små kommuner, som kan komme til å ville blande seg inn i bibliotekenes program. Han mener at politikerne gjerne må diskutere bibliotekenes redaksjonelle vurderinger, så lenge det er klinkende klart at avgjørelsen er biblioteksjefens alene. Samtidig gjør bibliotekene lurt i å konsultere formannskapet i vanskelige saker. Det vil være kvalitetsbefordrende, tillitskapende og legitimerende for biblioteket, sier han. Selv ville Nygaard ha sluppet SIAN til i biblioteket, men mener det er positivt at Kristiansand folkebibliotek lytter og nå vil ta en debatt med SIAN som paneldeltakere. Han mener rasisme og innvandring er blant de viktigste debattene som kan reises nå. Den største utfordringen for ytringsfriheten i Norge i dag er selvsensur. Den politiske korrektheten i Sverige har blitt et traume. Vi burde sende noen nordmenn over grensen for å utfordre dem. Ytringsfrihet er å akseptere den stemme man ikke liker. Som debattarrangører må biblioteksjefene forstå det samfunnet de er en del av og irritere seg over presserende problemstillinger som ikke blir reist, mener Nygaard. Ta publikum på alvor Redaktørplakaten kom i stand i 1953 og etablerte at redaktøren, ikke eierne, er ansvarlig for innholdet i sitt medium innenfor de rammene som legges. Medieforsker Paul Bjerke mener at det fort kan bli behov for en egen redaktørplakat for bibliotekene. For NRK har Stortinget vedtatt en egen NRK-plakat, som angir retningslinjene for NRKs samfunnsoppdrag. Blant disse er å styrke demokratiet, være allment tilgjengelig og fremme norsk språk og kultur. Når en bruker offentlige midler er det viktig å passe på at en har en bred forankring. Samtidig må en ikke gjøre retningslinjene for omfattende, sier Bjerke. Han mener at et offentlig redaktøransvar bør forvaltes som en vekting mellom et folkeopplysningsideal og et underholdningsideal. Spørsmålet er om stort oppmøte eller utbyttet til de som kom skal være suksesskriteriet. Når det kommer til hvem som skal slippe til i debattene, mener Bjerke at det er et større problem at debattene i fjernsynet ikke utfordrer meninger de fleste er enige om, enn at man slipper til for mange raringer. På en del felt har jo raringene rett, for eksempel i økonomimiljøer. Hvorfor klarte ingen i det dominerende økonomimiljøet å forutsi finanskrisa? Vi bør ikke være redde for å slippe til folk som mener noe annet, sier han. NRK har også et kringkastingsråd, som tar imot klager fra publikum og gir råd til NRK om hvordan retningslinjene bør forstås. Rådet skal representere offentlighetens «Den politiske korrektheten i Sverige har blitt et traume» William Nygaard stemme og holde NRK i ørene. Per Edgar Kokkvold ble nylig rådets nye leder. Han mener at NRK er nødt til å favne bredt for å legitimere lisensen. Nøkkelen til NRKs suksess er å appellere til mange og samtidig bevare det smale, sier han. Forts. neste side 10 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

7 Kokkvold minner om at det er like risikabelt å la seg styre for mye av publikum som av politikere. Redaktøren bør ikke gå rundt og tro at publikum bestemmer hvordan produktet skal se ut. Hvis redaktøren utfordrer og tar publikum på alvor, så lykkes han. For Kokkvold er det bare en ting som er hellig, og det er menneskeverdet. Han mener NRK og bibliotekene bør være mest mulig åpne og slippe til alle parter med sine beste argumenter: Det er bare nettrollene og psykopatene som bør holdes ute. Vi har også et ansvar for at den offentlige samtale ikke forsøples. Lar andre arrangere Aslak Sira Myhre er leder for Litteraturhuset i Oslo og har lang erfaring med å lage arrangementer og debatter. Han mener metaforen om redaktøransvar for bibliotekene har blitt dratt for langt. Bibliotekene har blitt en avis. I tillegg til å formidle kunnskap, skal bibliotekene også være en møteplass. De kan også ha debatter. Men det er ikke det samme som å ha plikt til å lage kontroversielle debatter hver uke, sier han. «Det er bare nettrollene og psykopatene som bør holdes ute» Per Edgar Kokkvold Han mener at poenget med redaktøransvar bare er å være sikker på at det er bibliotekene som skal lage program, og ingen andre. Hans tips til biblioteksjefene er å forstå hva som er behovene der de er og lage arrangementer som vil nå ut til folk. Alle kan ikke være som Litteraturhuset. Man må ikke gjøre det vi gjør i Oslo overalt. Hvem vil komme på det? Det viktigste er å vite hva man gjør og hvem man gjør det for, sier han. Myhre fremhever at det å være arrangør, er et fag. Man må gjerne lage noe smalt, men mener det ikke er noen vits i å gjøre noe bare for å ha gjort det. Hvis ingen kommer, har man ikke gjort det. Han er kritisk til at det er så mye snakk om å lage kontroversielle debatter. Skal vi invitere SIAN for å vite at vi kan lage noe kontroversielt? Er det viktig? Det blir debatt for debattens skyld og kontrovers for kontroversens skyld. Vi må jo bli klokere. Målet må være å lage en god samtale. Han minner om at det å lage debatt bare er en liten del av det de gjør på Litteraturhuset. De arrangerer nesten heller ingen debatter selv. Det lar de andre gjøre. Som redaktør fyller jeg bare ut et program. Jeg ser en helhet og prøver å finne ut hva det som mangler. Sitter i ryggmargen I Kristiansand blir det i løpet av året en debatt der Arne Tumyr og SIAN skal sitte i panelet. Biblioteksjef i Kristiansand, Anne Kristin Undlien, sier hun mente det var viktig å vise at hun mente alvor når begrunnelsen for å ikke la SIAN holde debatt var at det ble for ensidig. Vårt mandat er å få fram alle stemmene. Min innvending mot Tumyrs opplegg var at det ble for ensidig. Han vil gå til angrep på en gruppe som ikke har lett for å svare for seg. Det er noe med styrkeforholdene som blir skjeve. Vi må ivareta en balanse der. Undlien råder andre biblioteker til å ta tak i spørsmål som er aktuelle i lokalsamfunnet, men understreker at hun ikke syns biblioteket skal være en søppelkasse. Mitt mest konkrete råd er å ta inn dyktige folk til å lede debattene. Og å be om sitatsjekk hvis journalister ringer. Hvordan kan bibliotekene ivareta at marginaliserte stemmer blir hørt? Det er en kjempeomfattende oppgave. Men alt begynner i det små. Gjennom lesesirkler, språkkafeer og diskusjonsklubber kan vi bidra til å bygge opp en trygghet. Det er et skritt mot det å stå fram og si det man mener. Marit Egaas, leder ved Sølvberget kulturhus og bibliotek, forteller at de nå skal utarbeide retningslinjer for arrangementene på huset. Hun råder bibliotekene til å tenke gjennom problemstillinger som kan dukke opp, slik at de vet hvordan de skal håndtere dem. Selv er hun glad for at de hadde et apparat til å takle mediekjøret. I kontroversielle saker er jeg også nøye med å holde styret og kommunens ledelse orientert, sånn at de ikke leser om det først i media. Jeg forteller dem om hvordan vi har tenkt. Hun understreker at det egentlig ikke er noe nytt redaktøransvar bibliotekene nå har fått. På biblioteket utøver vi redaktøransvar hele tida. Dette kan vi. Det sitter i ryggmargen. Bildet er tatt av Anne Gerd Lehn, som i fjor fikk stipend for studietur om mobile bibliotektjenester i Yorkshire Alle personlige medlemmer i Norsk Bibliotekforening kan søke stipend for å utvikle seg faglig gjerne i tråd med vårt prinsipprogram og handlingsplan Relevante formål kan være kurs, konferanse, workshop eller studiereise, men vi vurderer også andre formål. Søknaden skal redegjøre for det faglige innholdet i aktiviteten det søkes om stipend til. Det bør begrunnes BIBLIOTEKDEBATTEN hvorfor søkeren skal få stipend. Søknaden skal også inneholde budsjett og hvor mye det søkes om. Stipendmottakerne skal redegjøre for hva stipendet er gått til i en rapport, og kan bli spurt om å presentere stoff i Bibliotekforum, på nettsider eller andre kanaler. Søk stipend! aktiviteter 21. og 22. mai 2014 Vi debatterer høylytt bibliotekets utfordringer og muligheter LILLEHAMMER KUNSTMUSEUM, MUSEUMSKAFEEN BIBLIOTEKDEBATTEN 21. og 22. mai 2014 BIBLIOTEKDEBATTEN 21. og 22. mai 2014 Retningslinjer for søkere 1. Søkeren må være personlig medlem av NBF. 2. Formålet for stipendet er å utvikle faglig kompetanse, fortrinnsvis i samsvar med NBFs handlingsplan. 3. Stipend kan bare tildeles enkeltpersoner 4. Søknaden må redegjøre for faglig aktivitet og budsjett 5. Søkere må oppgi eventuelle andre instanser det søkes om støtte fra, samt beløp 6. Søkere kan ikke søke om midler til avsluttede tiltak eller 7. Stipendmottakere forplikter seg til å avlevere skriftlig rapport til NBF når aktiviteten/tiltaket avsluttes Søknadsfrist: 1. september Søknaden sendes nbf@norskbibliotekforening.no, eller Norsk Bibliotekforening, Postboks 6540 Etterstad, 0606 Oslo. Vi debatterer høylytt bibliotekets utfordringer og muligheter LILLEHAMMER KUNSTMUSEUM, MUSEUMSKAFEEN Vi debaterer høylytt bibliotekets utfordringer og muligheter Lillehammer kunstmuseum, museumskafeen 12 Bibliotekforum 3 14

8 Når bokvalget nr. 1 over mistenkte for grovere arter av «Liste landssvik» er en murstein på over 800 sider, utgitt i vinter på Vega Forlag. Den er hovedsaklig et opptrykk av Politidirektoratets interne liste fra mai 1945, skrevet for politikamrene for å forberede oppgjøret mot norske nazister. Den originale lista har til nå vært klausulert og underlagt taushetsplikt i Riksarkivet. Et stort problem med denne utgivelsen er at den inneholder navn og data på mistenkte, men ikke dømte personer, et annet at også politiet sjøl forkasta den av kvalitetsgrunner. Forlaget sier de har luka ut kjente feiloppføringer, men mange er enige med blant andre historiker Guri Hjeltnes som sier utgivelsen er «dypt uetisk». Spørsmålet om biblioteka bør kjøpe den oppsto etter noen dager på fagforumet biblioteknorge. Det ble praktisk blir vanskelig Den profesjonelle samlingsutviklinga er en viktig del av bibliotekets samfunnsoppdrag. Men når en utgivelse avviker sterkt fra normalen, blir bibliotekarer fort usikre. Saken om «Liste nr. 1» kan tyde på at bevissthetsnivået har økt en del de siste åra. FOR RETTEN: Agnar Mykle og forlegger Harald Grieg ble siktet for å ha forbrutt seg mot utuktsparagrafen etter utgivelsen av Sangen om den røde rubin. Her med høyesterettsadvokat Johan Hjort. Foto: Riksarkivet/Billedbladet Nå/fotograf Fjørtoft Tekst: Anders Ericson talt ingen debatt, men enighet om at de fleste bibliotek ikke trenger kjøpe boka, men at den heller ikke kan utelukkes helt fra biblioteknettverket. Deichmanske bibliotek har vedtatt å kjøpe ett eksemplar til hovedbibliotekets referanseavdeling. De begrunner avgjørelsen med at boka «ikke [er] dømt som en ulovlig utgivelse» og at «Når boken først er utgitt og har skapt debatt, bør allmennheten få tilgang til de samme kildene som forskere uten at de må kjøpe den selv. (...) når den først er utgitt, er det ikke vår oppgave å sensurere en tilgang til materialet». Nå ble det aldri snakk om forbud og inndragelse av boka. Men hva om debatten i media hadde starta i den enden? Det fins dessverre eksempler på alvorlig svikt og sjølsensur fra bibliotekas side straks bare rykter går om sanksjoner mot en utgivelse. Da bibliotekpolitikk ble rikspolitikk Mest kjent er saken om Agnar Mykles roman Sangen om den røde rubin. Det spesielle med denne boka, som kom høsten 1956, var ifølge Store norske leksikon at den var «nærgående i sine seksuelle skildringer». Her heter det videre: «Den vakte bestyrtelse i vide kretser og utløste voldsom debatt. I februar 1957 ble Mykle og forlagsdirektør Harald Grieg i Gyldendal siktet for å ha forbrutt seg mot straffelovens utuktsparagraf. Ved dom i Oslo byrett i oktober 1957 ble Grieg og Mykle frikjent, men restopplaget av Sangen om den røde rubin ble inndratt. I juni året etter ble inndragelsesdommen opphevet i Høyesterett». Men underveis hadde faktisk bibliotekarstanden spilt en sentral rolle. Professor Geir Vestheim skriver om dette både i boka «Fornuft, kultur og velferd» (1997), og i Statens bibliotektilsyns 50-års jubileumsbok «Bok over land» (1999). Det begynte med at biblioteket i Kristiansand valgte å ikke kjøpe boka. Anne Kristin Undlien skriver utfyllende om dette i Bibliotekforum nr. 7, Hun siterer sin forgjenger, biblioteksjef Reidunn Johnsen, som i Fædrelandsvennen ble spurt om hvorfor hun ikke ville kjøpe inn boka: Nei, det får De spørre styret om, det er det som fungerer som bokutvalg, og er det bokinnkjøp det kan være diskusjon om så forelegger jeg det for styret. Men Deres private mening? Det er at boken er ren pornografi og ikke hører hjemme på biblioteket». Svært mange aviser fulgte opp Fædrelandsvennen og viste for en gangs skyld stor interesse for lokale biblioteksjefer og -styrer (egne bibliotekstyrer, oppnevnt av kommunestyrene, var vanlige fram til lovrevisjonen i 1986). I Bergen, der handlinga i boka finner sted, ble tungen på vektskåla risikoen for at flere av romanpersonene, særlig unge kvinner, kunne bli identifisert som samtidige bergensere og studenter i byen. Boka ble ikke kjøpt inn der. Og sjøl om i alle fall 19 bibliotek gjorde det motsatte valget (jf en opptelling basert på avisomtalene), var holdninga i Kristiansand typisk. Vestheim antyder at bibliotekarene generelt kanskje ikke var de mest negative, men når presset ble stort nok fra bibliotekstyrene, avisene og andre autoriteter, strakk ikke bibliotekarenes idealer om ikke å sensurere og å formidle mangfold og aktualitet til, og heller ikke prinsippet at litterær kvalitet skulle være viktigere enn tema og innhold. På denne tida var det vanlig at bibliotekstyrene formelt sett hadde det siste ordet i «vanskelige» bokvalgsaker. Det hjalp ikke at Den norske Forfatterforening og direktøren for Statens bibliotektilsyn forsøkte å hevde frihetsprinsippene. Sistnevnte kom i konflikt med sitt eget Rådgivende utvalg for folkebiblioteker, som helt fram til 1988 ga ut lister over bøker som kvalifiserte til statsrefusjon (i 1986 opphørte det øremerka statstilskuddet og listene var ikke lenger knyttet til dette). I utvalget hadde et VARSLERNE: 22. august 1977 offentliggjorde Berge Furre og Finn Gustavsen (til venstre i bildet) den hemmelige delen av Stortingets rapport om navigasjonssystemene Loran C og Omega. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek flertall på fire mot én gått imot å ta med «Rubinen» i lista. «Opposisjon er ikke vår oppgave...» Et annet eksempel på bibliotekarisk unnfallenhet er fra Da skreiv bibliotekstudent Halfdan Wiik en semesteroppgave om folkebibliotekas forhold til ei bok som inneholdt et på et tidspunkt hemmelig regjeringsdokument, nemlig den såkalte «Schei-rapporten», utgitt på Pax under tittelen «Loran C og Omega: innstilling fra Utvalget til undersøkelse av sakene om etablering av Loran C og Omegastasjoner i Norge». Loran C og Omega var to systemer for radionavigering av amerikanske atomubåter, som hadde hatt baser i Norge siden slutten av 50-tallet. Offisiell norsk politikk var å ikke ha atomvåpen stasjonert, men via disse basene hadde Norge likevel latt seg trekke Forts. neste side 14 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

9 inn i USAs atomstrategi. Men Stortinget hadde ikke vært orientert om de militære konsekvensene da basene ble bygd. Stortinget hadde siden arbeidet i hemmelighet med dette problemet, blant annet på basis av det nevnte Schei-utvalgets rapport, som for øvrig ble offentliggjort i en sterkt redigert versjon i I juni 1977 stemte, fortsatt i hemmelighet, både SV og enkelte representanter for Ap og Frp for full offentliggjøring, men uten å vinne gjennom. Avisa Ny Tid offentliggjorde deler av det hemmelige materialet og ble utvist fra Stortingets presselosje. Rapporten ble så lekket av stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen fra SV, som leste høyt fra den på et åpent møte i Oslo i august. Like etter var Paxboka på bokhandlerdiskene. Boka ble aldri forsøkt inndratt. Tvert imot uttalte forsvarsministeren at den ikke var noen trussel mot rikets sikkerhet. Store deler av pressa og biblioteka påla seg likevel sjølsensur. Innen valgkampen samme høst hadde bare ti aviser trykt deler av det såkalt hemmelige stoffet, av riksavisene bare Dagbladet, Friheten, Klassekampen og Ny Tid. I NRK ble den tema i kringkastingsrådet, og først etter flere måneder fikk Per Vassbotn lage et program der innhold fra boka ble referert. Lot seg ikke skremme Wiik spurte sjefene i de 100 største folkebiblioteka i Norge om sitt forhold til å ha boka i biblioteket. 48 av dem hadde med forskjellige begrunnelser ikke kjøpt den inn. Loran C ble altså en prøve på bibliotekvesenets forhold til de sentrale myndighetene. I det helsides oppslaget i Dagbladet 16. desember 1977 med overskrifta «Bibliotekene redde for boka om Loran C», basert på Wiiks undersøkelse, kan man konstatere at det fantes en flora av ulike synspunkt. Noen mente at «Stortingets beslutning om å holde rapporten hemmelig kan ikke virke inn på bibliotekenes informasjonsplikt». Ifølge Dagbladet ble det fra enkelte biblioteks side «også hevdet at den oppgaven var ekstra viktig når aviser og kringkasting lot være å fortelle hva boka inneholdt, selv om den var i offentlig salg». I kontrast til dette intervjua Dagbladet blant andre Asbjørn Langeland, den gang fylkesbiblioteksjef i Akershus og biblioteksjef i Skedsmo. Han sa at «Det kan ikke være vår oppgave som bibliotek å sette oss i opposisjon til myndighetene når de har bestemt at Schei-rapporten skal være hemmelig». Biblioteksjef Jorunn Homleid i Sandefjord hadde ikke kjøpt inn boka, blant annet fordi etterspørselen skal ha vært liten. Biblioteksjef Bjørn Borgen på Hamar hadde også vært nølende, men mente at «når boka først er gitt ut, kan det ikke være noe til hinder for at vi har et eksemplar som historisk dokument». Biblioteksjef Helge Terland i Kristiansand hadde diskutert saken med kommunens jurister. Han sa til Dagbladet at «Når vi nølte med å ta den inn, var det fordi vi ville vente og se om den ville bli beslaglagt». Han sa videre at «ettersom bibliotekene drives med offentlige midler, er det klart at det skaper problemer å formidle noe som er hemmeligstemplet av Stortinget». Oppslaget i Dagbladet ble fulgt opp med en kort, men relativt høylydt ordveksling i romjula i form av et leserinnlegg fra førstebibliotekar Karin Mathisen i Drammen og et motinnlegg fra Halfdan Wiik. Men så ble alt stille. I landets største og i realiteten eneste bibliotekfaglige tidsskrift på den tida med et visst rom for debatt, Bok og bibliotek, utgitt av Statens bibliotektilsyn, ble saken aldri nevnt med ett ord. Hva kan usikkerheten og de mange mer eller mindre dårlige unnskyldningene blant bibliotekarene komme av? Boka var altså ikke inndratt. Den hadde vært offentlig et halvt år da Dagbladet gjorde sine intervjuer. Noen fare for rikets sikkerhet var ikke på tale. Men flere medier var fortsatt engstelige. Redaktøren i Dagbladet Rogaland var blitt permittert en periode for å ha offentliggjort fra rapporten. Politikerne Furre og Gustavsen var trua med anklage for brudd på taushetsplikten, noe som sannsynligvis var reelt nok, men som ikke hadde noe å gjøre med spørsmålet om spredning av boka. En forklaring, men ingen god unnskyldning, var nok at mediestøyen og kriminalsak-vinklinga, særlig i de mest tabloide mediene, ga et inntrykk av at dette var «farlig». Halvparten av biblioteksjefene lot seg altså skremme fra å kjøpe inn boka, sjøl om de hadde en lovparagraf i ryggen der det het at biblioteka skulle «fremme opplysning» og et reglement som sa at de skulle yte «videst mulig informasjon og orientering om aktuelle samfunnsspørsmål» (fra Mønsterreglement for folkebiblioteker, utgitt i 1978 av Statens bibliotektilsyn). Bedre framtidsutsikter? Nye utfordringer står i kø, ikke bare om kontroversielle bøker. I 2011 samla de norske bibliotekorganisasjonene seg om en uttalelse om Wikileaks, der man riktig nok ikke tok stilling til innholdet i de hemmelige dokumentene Wikileaks la ut, men der de sa slikt som at «Det grunnleggende er etter vårt syn at bibliotekene bl.a. skal kunne tilby informasjon også på nett som er maktkritisk». Den finske debattanten Mikael Böök mener at det hadde vært i bibliotekets ånd ikke bare å støtte Wikileaks, men også å legge ut Wikileaks' forskjellige dokumenter, slik enkelte aviser gjorde. Men sjølveste Library of Congress, parlamentbiblioteket i USA, presterte å bøye seg for myndighetene og blokkere Wikileaks nettsted for brukerne. Bibliotekardydene går ikke automatisk i arv til nye generasjoner. Den siste faglige konferansen om bok- og medievalg av noen størrelse som jeg har registrert, fant sted i Stavanger i Tidligere nevnte Anne Kristin Undlien anbefalte der hvert bibliotek å utarbeide retningslinjer for bokvalget. Man kan også med fordel ta fram igjen dokumentet «Veiledende etiske retningslinjer for bibliotekansatte». Her står det: «Bibliotekansatte skal ikke forskjellsbehandle materiale på grunnlag av innhold, sjanger eller medium eller ut fra selvsensur, verken ved innkjøp, utvalg, kassering eller formidling». Det er flere år siden dette var gjenstand for et komitéarbeid der bibliotekorganisasjonene deltok. Roman Samtid Norge Tilskudd til litteraturformidling i bibliotekene, Hva skjer i romankunsten i dag? Hva forteller nye romaner om livet i det norske samfunnet? Hvordan kan bibliotekene utvikle sin virksomhet gjennom nye formidlings- og aktivitetsformer? Fritt Ord lyser ut tilskudd à kr til formidling og diskusjon med utgangspunkt i norske samtidsromaner. Det kan eksempelvis søkes midler til forfattermøter, seminarer, dramatiseringer eller nettbasert formidling. Søkere kan være folkebibliotek eller enkeltpersoner og organisasjoner som har avtale med bibliotek om arrangementer. Tilskudd kan søkes til enkeltarrangementer eller til en serie arrangementer. Tiltakene bør gjennomføres høsten 2014 eller i løpet av Søkere oppfordres til å utforme en prosjektskisse som gjør rede for tematikk, aktiviteter og tidsperspektiv. Budsjett og finansieringsplan legges ved. Fritt Ord søker med utlysningen å stimulere til formidling av litteratur og styrke folkebibliotekene som formidlingsarena. Søknader leveres via skjema på nett, se og valget søknadssenter. Innsendelsen merkes med RomanSamtidNorge i tittelfeltet. Søknadsfrist 20. juni Vedlegg kan leveres per post til: Stiftelsen Fritt Ord Uranienborgveien Oslo Kontaktperson: Oskar Kvasnes, Fritt Ord, tlf E-post: oskar.kvasnes@fritt-ord.no Fritt Ord er en allmennyttig, privat stiftelse. Fritt Ords fremste formål er å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge, særlig ved å stimulere den levende debatt og den uredde bruk av det frie ord.

10 De tunge bokstavene LESESVAKHET: En økende andel av befolkningen sliter med å forstå innholdet i et offentlig brev. Bibliotekene har en viktig rolle i å senke den første og største terskelen for ytringsfrihet. Tekst: Audun Stokke Hole I dag er det det skrevne ord som binder oss sammen. Er du dårlig til å uttrykke deg skriftlig og til å oppfatte nyansene i skriftlig kommunikasjon, har du et alvorlig sosialt handikap. Og da har vi ennå ikke begynt å snakke om arbeidslivet. Skal vi tro tallene fra OECDs nye leseundersøkelse, PIAAC, er det mange som sliter med bokstavene. 12 prosent av nordmenn har problemer med å forstå et pakningsvedlegg til medisiner. Over fire av ti nordmenn har problemer med å tolke en grafisk meningsmåling. Og noe av det mest alarmerende, er at norske ungdommer det siste tiåret er blitt markant dårligere til å lese. Lesesvakhet i befolkningen er et alvorlig samfunnsproblem. Det sier Guro Djupvik, bibliotekkontakt i Leser søker bok. Det er en av organisasjonene som gjør mest for å hjelpe lesesvake. På organisasjonens kontorer på Litteraturhuset i Oslo, sitter vi omgitt av bokhyller med bøker. Noen av bøkene er ordinære utgivelser som Leser søker bok har stemplet som gode og lettleste titler hvert år publiserer de sin «100-liste», med de beste lettleste titlene for året. Djupvik har et stort engasjement for de lesesvake. Én ting er problemene de lesesvake møter i arbeidslivet, men problemene dukker opp på mange områder i hverdagslivet også: Når barnet ditt begynner på skolen, får du et brev fra kommunen med viktig informasjon. Da min eldste sønn skulle begynne på skolen, stusset jeg over at navnet på skolen den viktigste informasjonen i hele brevet var gjemt bort helt nederst på baksida av brevet, etter avsnitt på avsnitt med lovtekster og paragrafer! Hadde jeg vært lesesvak, er jeg sikker på at jeg hadde slitt med å få med meg denne informasjonen, sier hun. Leser søker bok har inngått samarbeidsavtale med 270 biblioteker. Disse har status som Bok-til-allebibliotek, og har egne hyller der bøkene er merket med egne kategorier. Blant disse er: lett å lese, enkelt innhold, storskrift og punktskrift. Tallet på Bok-til-alle-bibliotek vokser stadig, og Djupvik ønsker seg mange flere bibliotek med i ordningen. Små grep Mange lesesvake kan ha gode jobber, følge med i samfunnsdebatten og rett og slett ikke få med seg at de er lesesvake. Oddveig Storstad, seniorforsker ved Norsk senter for bygdeforskning ved NTNU, skrev 25. mars i år et leserbrev i Adresseavisen. Her forteller hun at hun ikke fikk påvist sin dysleksi før hun var over førti. På tross av at hun hele livet merket at andre tok mange typer lesing lettere enn henne, tok hun høyere utdannelse og fikk jobb. Lesegleden hun gjennom livet har hatt, tilskriver hun biblioteket på hjemstedet Levanger. Det viktigste bibliotekarene må være klar over, er at det også kommer personer til bibliotekene som leser dårlig, sier Kari H. A. Letrud. Hun er seniorrådgiver ved Vox, Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk. Letrud understreker at det er snakk om en stor og svært mangfoldig gruppe. Men bibliotekarer trenger ikke spisskompetanse på lesevansker. En kommer langt med å stille noen enkle spørsmål og vise lånerne til den rette hylla. Det er viktig at bibliotekene har et bredt utvalg bøker og noe å tilby alle, mener Letrud. Det å ha noen gode boktips på lager til lånere med ulike lesevansker, er et viktig verktøy i seg selv. Letrud nevner også tydeligere skilting av hyllene med lettlestbøker, som et enkelt og effektivt grep. Små tiltak som er kjempeviktige for den enkelte, trenger ikke koste mye. Har du store lesevansker, trenger du kanskje bare lære noen knep for å komme i gang med egen lesing, sier hun. Sår lesefrø Det er halv ti en fredag morgen i Fjeldlund barnehage på Holmlia i Oslo. Barna leker med Lego og plastilina, noen springer rundt på gulvet. Så setter barnehagelærer Cathrine Bull Thorshaug på musikk, og med det samme går barna i gang med å rydde vekk lekene. Når de er ferdige, trekker de inn i naborommet, der en bokhylle pryder veggen over sofaen. Thorshaug kommer inn med en bunke bøker, og setter seg foran barna. Hun tar opp en bok som vekker stor interesse. Husker dere han her? spør Thorshaug. Tambar! roper barna. Hva er Tambar? spør Thorshaug videre. Noen husker at Tambar er et troll. Tambar har hale, hvem andre har hale? Barna roper ut navn på forskjellige dyr. De har hørt boka om Tambar før, men vil høre den igjen. Når barna får lesekulturen inn i barnehagen, tar de med seg denne kulturen hjem. Det forteller Kirsten Leth Nielsen, bibliotekar ved Deichmanske bibliotek. Hun var med på å starte opp Lesefrø-prosjektet, et samarbeid mellom Deichman og barnehagene i Oslo, og en videreføring av prosjektet Boktras. Boktras ble startet opp av ABM-utvikling og Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger i Ideen bak var å bruke litteratur til språkstimulerende arbeid i barnehagen, gjennom at lokale bibliotek satte ut depoter av bøker i barnehagene. Men det dukket opp et uventet problem når Boktrasbøkene kom ut til mange av barnehagene i Oslo: Det vi så, var at svært mange av de ansatte i barnehagene hadde innvandrerbakgrunn, og mange av disse var selv dårlige til å lese norsk! Vi hadde behov for å jobbe med lesestimulering også opp mot de ansatte i barnehagene, sier hun. Dermed oppsto Lesefrøprosjektet, med Det flerspråklige bibliotek som samarbeidspartner. Fokuset er både på barna og på de voksne i barnehagene: I tillegg til barnebøker, får barnehagene også lettleste voksenbøker på norsk. At foreldrene kan låne med seg Lesefrø-bøkene hjem, ser Leth Nielsen som ekstremt viktig. Det er store forskjeller mellom og innad i de ulike innvandrergruppene. Noen kan lese på et svært høyt nivå på sitt eget språk, mens andre er analfabeter. Like viktig for alle på hele skalaen, er imidlertid behovet for å lære seg å lese og skrive norsk. I OECD-undersøkelsen skårer én av tre voksne innvandrere på eller under laveste leseferdighetsnivå. I bydelen Søndre Nordstrand i Oslo, der Holmlia og Fjeldlund barnehage ligger, har de fått en egen avlegger av Lesefrøprosjektet: NyeLesefrø. Alle barnehagene i bydelen er med på prosjektet, og forplikter seg til å ha en lesestund om dagen. Til dette får de låne bøker som eies av bydelen. Barna kan låne bøkene med seg hjem, og i Fjeldlund barnehage forteller Thorshaug at barna er svært ivrige: Alle barna har fått en egen bokveske fra Deichmanske bibliotek. De kommer alltid tilbake med bøkene de har lånt i denne veska. Det at vi skaper ekstra stas rundt bøkene og det å låne bøker, er helt klart en viktig ting barna har med seg videre Forts. neste side 18 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

11 fra barnehagen. Tilbakemeldingene fra førsteklasselærerne i bydelen er entydige: Lesefrø-barna har større evne til konsentrasjon, til å sitte i ro og følge med på det som skjer i klasserommet. Kultur for ytringsfrihet Det flerspråklige bibliotek holder til i kjelleren til Deichmanske hovedbibliotek i Oslo. De ønsker å være et senter for kunnskap om språklige minoriteter for alle norske bibliotek. Det å komme som voksen til et nytt land og et språk du ikke behersker, gjør at du møter vanvittig «Lesesvakhet i befolkningen er et alvorlig samfunnsproblem» Guro Djupvik, Leser søker bok mange stengsler, sier Siri Tidemann- Andersen, leder for biblioteket. Hun mener at språkkafeer i bibliotekene er det viktigste tiltaket for minoritetsgrupper, der de lærer seg både språk og kulturkompetanse. Det flerspråklige bibliotek har bøker på 39 ulike språk, men ingen utlånsskranke. Bøkene lånes ut til andre biblioteker med behov for å supplere samlingene sine med de største fremmedspråkene i Norge. I tillegg til å være et bibliotek, driver Det flerspråklige bibliotek også med forlagsvirksomhet. Bøkene de gir ut, er helt spesielle: blant de mest kjente i norske bibliotek, er de tospråklige barnebøkene. De populære bøkene er skrevet på norsk og et annet språk, og er rikt illustrerte. Hvis du har mange innvandrere i nærmiljøet, er det en enorm fordel å ha en innvandrer ansatt ved biblioteket, tilføyer Kirsten Leth Nielsen, som var sjef ved biblioteket fram til Selv om forskjellene er store, mener hun at alle som har innvandret til Norge har mye til felles i kraft av å være innvandrere: Ved alle bibliotekene i Oslo ser vi at dersom det sitter en innvandrer i en av skrankene, så vil alle innvandrerne gå til henne! Leth Nielsen og Tidemann- Andersen er enige om at norske biblioteker, og bibliotekarstudiet, har en utfordring i å rekruttere folk med annen bakgrunn enn norsk. Vi må heller ikke glemme at lesekultur er nødvendig for ytringsfriheten, sier Leth Nielsen. Er du en storbyintellektuell som kommer til Norge som politisk flyktning, har du gode forutsetninger til å ta del i den norske ytringsfrihetskulturen. Kommer du fra landsbygda i Asia, er det helt annerledes. Det kommer mange fra land med undertrykkende regimer helt uten lesekultur. Hun mener det er nødvendig å kjenne det norske samfunnet for å forstå ytringsfriheten og være i stand til å benytte seg av den: Og selv da vil de kanskje ikke våge å bruke den. Ytringsfrihet kan være vanskelig nok for oss skandinaver! Vender lesingen ryggen En stor utfordring for oss som er lesesterke er å forstå hvordan lesesvakes liv arter seg. Det sier Egil Gabrielsen, en av Norges fremste leseforskere. Siden 1996 har han vært ansatt ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. Mens nordmenn forlater skolen dårligere til å lese enn før, stiger kravene til lesing i samfunnet. Gabrielsen mener man må være kompromissløs på at gode leseferdigheter er noe alle er nødt til å ha når de forlater skolen: Hvor mange jobber for lesesvake finnes det i Norge i dag? I min tid i skolen, kunne man reise til sjøs istedenfor å fortsette skolegangen. Kom man hjem igjen, kunne man begynne å jobbe i industrien. Men disse jobbene finnes ikke lenger. I tillegg kommer den digitale utfordringen: Stadig flere offentlige skjema må fylles ut på nett, og det viste seg at så mye som 15 prosent av deltakerne i leseundersøkelsen ikke hadde gode nok datakunnskaper til å fylle den ut på data. For å forstå hvordan de lesesvake har det, mener Gabrielsen vi må forsøke å huske tilbake til våre egne småskoleår, da vi selv strevde med å lære å lese: Man må huske på at det i klasserommet satt barn som hadde større problemer med dette enn de andre elevene. Problemer som ikke ble mindre av at læreren forlangte at de skulle lese høyt fra bøkene. Tenk på den forferdelige opplevelsen dette var for mange! Når du etter hvert får lov til å velge hva du vil bruke livet ditt til, så bruker du det i alle fall ikke på det du er dårligst til. Sånn er det bare. Som lesesvak vender man ryggen til lesingen, og fokuserer på andre ting man kan bedre, sier han. Viktig for demokratiet Gabrielsen minner om at akademikere utsettes for kompleks tekst hver eneste dag og slik holder leseferdighetene oppe gjennom hele livet. Slik er det ikke for alle. Når man ikke kontinuerlig utsettes for tekst som krever det lille ekstra av en selv for å forstå, holder man heller ikke leseferdighetene i hevd. Slik svekkes gradvis kompetansen på å tilegne seg annerledes tekst, hvilket i seg selv er et faresignal, i et omskiftelig arbeidsliv og en verden i stor endring. Dette kan gå på demokratiet løs, mener Gabrielsen. Leseferdigheten i voksenbefolkningen har utvilsomt betydning for utviklingen av demokratiet. De som behersker skriftspråket, er de som styrer samfunnsutviklingen i et land som Norge. Et velfungerende demokrati må sørge for at folk blir informert, men også at de lar seg informere og her kommer lesekyndighet inn som et viktig aspekt. Vi har ikke råd til å la leseferdighetene i voksenbefolkningen svekkes ytterligere. BIBLIOTEKDEBATTEN 21. og 22. mai 2014 Vi debatterer høylytt bibliotekets utfordringer og muligheter LILLEHAMMER KUNSTMUSEUM, MUSEUMSKAFEEN 20 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

12 Ytringsfriheten i 1814 Da Grunnloven ble vedtatt, var det et knippe prinsipper de fleste grunnlovsfedrene var helt enige om. Blant dem finner vi ytringsfriheten. Hvorfor var den så viktig i 1814, og hvilken betydning skulle paragrafen få for den norske statens demokratiske utvikling? I SAMTALE: En viktig forutsetning for kravet om ytringsfrihet i 1814 var at befolkningen var forholdsvis opplyst. Her er Adolph Tiedemands maleri «Politiserende bønder» fra Tekst: Mona Ringvej, historiker Eidsvollsmennene, og offentligheten for øvrig, var svært opptatt av ytringsfrihet våren I avisene, i foreninger og i kretsen rundt kronprins Christian Frederik ble det etter hvert klart at dette kravet så å si var unisont. Kronprinsen var den eneste som var i tvil. Oppdratt som eneveldig tronarving var det ikke nærliggende for ham å tenke seg en selvstendig norsk stat uten de begrensninger på ytringsfriheten som han syntes eneveldet så klokelig holdt fast ved. Men han måtte gi seg. Den offentlige mening ville ikke akseptere noe annet, noterer han seg i dagboken fra disse begivenhetsrike vårdagene da en ny stat var i støpeskjeen. Men hvorfor denne innstendige oppfordring til ytringsfrihet? Hva visste det norske folk om dette prinsippet, og hva la de i det? Begrepet hadde ikke en entydig definisjon, men det var likevel ett slående trekk ved de ulike forståelsene av ytringsfriheten våren Det var et politisk begrep, et begrep der ytringsfrihet ble forstått som en offentlig søkning mot en mest mulig opplyst drøfting av politiske temaer. På denne måten ville den offentlige samtalen få mektige konsekvenser: Fyrsten, kongen eller regjeringen ville bli tilstrekkelig informert om tingenes tilstand før de fattet sine beslutninger. Menigmann hadde kommet til orde, fortalt om hvordan verden så ut fra sin kant, og slik gitt myndighetene en mulighet til å foreta velbegrunnede valg. Dette var opplysningstidens ytringsfrihetsbegrep, og i mange tiår hadde ledende personer i eneveldets offentlighet hevdet at gjennom ytringsfrihet kunne selv et enevelde bli demokratisk i praksis, om enn ikke i teorien. Og det var da også praksis som gjaldt, mente disse skribentene. Opplyste borgere Da de 112 representantene møttes på Eidsvoll i april 1814, måtte de ta stilling til en rekke grunnlovsforslag. Av de 13 grunnlovsforslagene som ble samlet i Riksforsamlingens forhandlinger, hadde ni bestemmelser om ytringsfrihet. Også her fant man oppfatninger om at en riktig anvendt ytringsfrihet gjorde hele folket til et parlament, slik som i England, mente for eksempel grev Holstein-Holsteinborg. Men han var ikke alene. Også bønder og allmue var opptatt av ytringsfrihet, og også de så denne friheten som et middel til politisk deltakelse, som en måte å snakke direkte til makten på. Det hadde de da også hatt anledning til å gjøre under eneveldet. Det fantes da nemlig en såkalt supplikkinstitusjon, der folk kunne skrive til kongen. Flere av allmueforslagene forsto ytringsfriheten slik, at den var en mulighet til å snakke til kongen, eller makten, direkte. Men de så den også, som greven, som et uttrykk for den lange opplysningstidens jakt på sannhet og menneskerettigheter. Derfor nevner for eksempel ett av allmueforslagene ytringsfrihet i samme åndedrag som religionsfrihet. Da Norge nå skulle bli en selvstendig stat, hadde man muligheten til å forme denne staten i sitt bilde, og en viktig komponent i dette bildet var dermed en form for aktivt borgerskap, også for de som var utelukket fra de mektige institusjonene som styrte staten. Dette var på mange måter et demokratisk element, selv om ingen på Eidsvoll ønsket demokrati i noen direkte forstand. Et styresett uten opplyste og deltakende borgere, derimot, måtte for all del unngås. Forutsetningen En viktig forutsetning for dette kravet var at eneveldets nordmenn og dansker var forholdsvis opplyste. Europas opplysningsideer og revolusjonære nyheter var bredt dekket i de tidsskriftene som ble lest i dette tvillingriket. Nyhetsbildet i avisene var mer restriktivt, men informasjoner om at det var revolusjon i Amerika i 1776, i Frankrike i 1789, og at revolusjonens menn diskuterte menneskerettigheter, styreformer og halshugging av revolusjonens fiender gikk det ikke an å skjule for de dansk-norske leserne. Dette var også såpass spennende nytt at ryktene spredte seg. Så stort var ikke medietilbudet på 1700-tallet at ikke siste nytt fra revolusjonen i Frankrike hadde en dragning på folk, både leg eller lærd. Så spennende var disse nyhetene, og så besnærende at de også var farlige. De var farlige for en enevoldsstat som egentlig hadde lovfestet forbud mot å trykke politiske debatter, og mot å mene noe om konstitusjoner og kongemakt. Det florerte likevel av tidsskrifter og pamfletter i kjølvannet av den franske revolusjonen, og de omtalte alt dette som strengt tatt var forbudt. Den danske kronprins Frederik, som styrte i den syke kongens sted, betraktet det frie ordskiftet som hadde utviklet seg på denne tiden som en «Skrivefrækkhed», og snart skulle det bli forbudt. I 1799 kom en forordning som la vekt på at den praktiserte trykkefriheten faktisk hadde grenser, de grensene som var fastsatt i lov gjaldt fortsatt, og ville heretter bli håndhevet. Dermed ble eneveldets sensur på offentlighetens ord igjen en trykkende realitet, slik de hadde vært det tidlig på 1700-tallet. Opplysningens ideer var imidlertid nå så godt kjent og bredt distribuert at da Norge ble kastet ut i et konstitusjonelt ingenmannsland i 1814, var det ingen som hadde problemer med å finne frem i idéjungelen. Redskapene fra opplysningstidens tidsskrifter var intakte og klare til bruk. Den nye staten skulle bygges på nettopp de prinsippene som hadde vært styrende i den amerikanske og franske revolusjonen: folkesuverenitet, maktfordeling og ytringsfrihet. Og siden? Eidsvollsmennene var ikke opptatt av å innføre noen demokratisk forfatning, men befant seg likevel i en idétradisjon der ytringsfrihet ble sett på som en vei til demokratisk deltakelse. Etter 1814 fikk ytringsfrihetsparagrafen i større grad preg av å være et forsvar for norsk selvstendighet og frihet innenfor personalunionen med Sverige. Kong Karl Johan ønsket nemlig å svekke ytringsfrihetsparagrafen, 100, for å hindre nordmennene i å kritisere svenske forhold og svenske styringsprinsipper. Han foreslo at innskrenkningen fra 1799, fra det gamle eneveldets tid, skulle stå ved lag. I møte med slike forsøk ble ytringsfrihetsparagrafen svært viktig. Dens betydning este ut til å være den paragrafen som beskyttet hele Grunnlovens ånd. Faller ytringsfriheten, faller den norske Grunnloven og selvstendigheten med den. Nordmennene klarte å forsvare ytringsfriheten denne gangen, men «Ytringsfriheten ble paragrafen som beskyttet hele Grunnlovens ånd» ut over på 1800-tallet skulle den ikke alltid stå som en beskytter av det frie ord. Flere injuriesøksmål dukket opp, myndighetene forsøkte å begrense skribentenes adgang til å utgi aviser ved å innføre porto for uønskede aviser, og i 1855 ble Marcus Thrane og flere av Arbeider-Foreningernes medlemmer dømt for å ha benyttet seg av det frie ord for å be om politiske reformer. Ytringsfrihetens politiske karakter hadde endret seg. I 2004 ble imidlertid 100 revidert, med en større vekt på det politiske enn det som var beskyttet av den opprinnelige ordlyden. Slik begynner 2004-paragrafen: Ytringsfrihed bør finde Sted. Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Nå er ytringsfrihetsprinsippet blitt koblet direkte opp mot demokrati og sannhetssøking, slik det var under opplysningstiden frem mot Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

13 Under sensuren Hva har en bok om astronomi, en historie om rådyr, en roman om en muslimsk legende og en barnebok om homofile pingviner til felles? Sensur. Her er fire eksempler som viser boksensurens likheter på tvers av ulike perioder og samfunn. Tekst: Michelle Tisdel, forskningsbibliotekar og koordinator for Beacon for Freedom of Expression Galileo Galilei Dialog over de to store verdenssystemer Galileo Galileis ( ) Dialog over de to store verdenssystemer kom ut i 1632 i Firenze, og den katolske kirken slo ned på boka samme år. I boka bygde Galileo videre på Nikolaus Kopernikus heliosentriske teori om at jorden og stjernene beveget seg rundt solen. Boka var så populær at den raskt ble utsolgt. Paven og flere i inkvisisjonsrådet anså boken som en «farlig» ytring om teologi. Galileo ble dømt til å trekke tilbake ideene sine av inkvisisjonsrådet i juni 1633, og måtte sone en straff. Sensuren av Galileos Dialogo er et eksempel på den katolske kirkens makt. I 1542 fikk inkvisisjonen ansvar for tilsyn av bøker, og året etter begynte kirkemyndighetene å utgi kataloger over forbudte bøker, såkalte Index Librorum Prohibitorum. Den første listen over forbudte bøker var godkjent av Pave Paul IV og kom ut i Et kirkeråd fastslo i 1616 at kopernikanske ideer var imot kirkens teologiske prinsipper, og skriftene til Galileo og Copernicus ble forbudt. Den siste utgaven av Index Librorum Prohibitorum ble utgitt i 1948, og er et ekstraordinært eksempel på langvarig og omfattende religiøs sensur, ofte nådeløst implementert av den romerske inkvisisjonen. Felix Salten Bambi, en livshistorie fra skogen Felix Saltens ( ) allegoriske roman Bambi ble utgitt i 1923 av Verlag Ullstein i Berlin. Boka er en skildring av livet til rådyret Bambi og de ulike menneskeskapte utfordringene som truer dyrenes eksistens. Boka ble populær over hele verden og har blitt oversatt til mer enn 20 språk. Men i Nazi-Tyskland ble den tolket som en politisk allegori for behandlingen av jøder i Europa og ble forbudt i Bøkene var også blant dem som ble forbudt av okkupasjonsmaktene i Norge under krigen. Hele forfatterskapet til Salten ble forbudt fordi han var jøde. Identiske indekser over forbudt litteratur ble brukt i alle tyskokkuperte og allierte land. Sensuren i Nazi-Tyskland var systematisk. Under bokbrenningen 10. mai 1933 i Berlin erklærte Joseph Goebbels at «epoken med ekstrem jødisk intellektualisme er nå ved veis ende». Bøker med «upassende» politisk og moralsk innhold ble ikke godkjent for publisering, mens andre bøker ble tatt ut av bibliotekets samlinger. Salman Rushdie Sataniske vers Rushdie-saken er trolig det mest kjente eksempelet på globale implikasjoner av sensur. Striden handlet om den indiskfødte britiske forfatteren Salman Rushdie og hans roman Sataniske vers, som ble publisert i september 1988 av Viking Penguin. I oktober 1988 ble romanen forbudt av det indiske finansdepartementet. Et par uker senere forbød også den sørafrikanske regjeringen boken etter protester fra religiøse organisasjoner. Religiøse organisasjoner i Storbritannia ønsket at Rushdie skulle trekke boka tilbake på grunn av «tvilsomme passasjer». Flere land fulgte etter med forbud, og i januar 1989 brente muslimske motstandere i Bradford, Yorkshire en kopi av boka. Romanen ble forbudt i Pakistan i februar 1989, og nesten en uke senere ble én person drept og 100 såret i opptøyer i Kashmir. Da 2000 demonstranter stormet den amerikanske ambassaden i Islamabad, aksjonerte politiet, og fem mennesker ble drept og mer enn 100 skadd. 14. februar 1989 erklærte Irans Ayatollah Ruhollah Khomeini en fatwa - en dødsdom - for Rushdie og hans forleggere. Rushdie og familien måtte leve i skjul og ble satt under væpnet beskyttelse. Rundt om i verden oppsto det protester, reaksjoner og enda flere dødsfall. Flere bokhandlere ble angrepet. I juli 1991 ble Hitoshi Igarashi, den japanske oversetteren av romanen, myrdet i Tokyo. Samme år ble den italienske oversetteren Ettore Capriolo knivstukket i Milano. Rushdies norske forlegger William Nygaard ble i oktober 1993 skutt, og hans angripere har aldri blitt identifisert. Peter Parnell og Justin Richardson And Tango makes three Den prisbelønte barneboka And Tango makes three, skrevet av Peter Parnell og Justin Richardson (illustrert av Henry Cole), ble publisert av Simon & Schuster i USA i Fortellingen er basert på den sanne historien om Roy og Silo, to hankjønnpingviner i New Yorks Central Park Zoo. Historien begynner når dyreparkens medarbeidere observerer at pingvinene deltar i flere paringsritualer. De bøyer seg for hverandre, bygger et rede sammen og prøver å ruge på en stein som om den var et egg. Dyreparkens medarbeidere gir Roy og Silo et fruktbart egg som trenger varme og omsorg. Pingvinene passer på egget helt til det klekker og pingvinen Tango blir født. Sammen med Tango blir Roy og Silo en familie. Boka har fått mye oppmerksomhet i USA, hvor det i flere ti år har foregått en voldsom debatt rundt homofiles rettigheter og familieverdier. Kjernen i debatten er normative definisjoner av familie og seksuell adferd. Mange mente at en bok om homofili var upassende for skolebarn. Andre mente at bokens positive fremstilling av homofili var imot familieverdier, promoterte umoralske verdier og kunne være skadelig for barn. I USA står skoler og bibliotek sentralt i konflikter om sensur. Mellom 2006 og 2010 var And Tango Makes Three USAs mest sensurerte bok. Flere religiøse -og foreldreorganisasjoner i ulike delstater og kommuner krevde at boken ble tatt ut av skolebibliotekene og andre barnelitteratursamlinger. Saken illustrerer hvordan sensur ofte handler om en konflikt om verdier og definisjonsmakt over virkeligheten. 24 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

14 Kontroll over nettdebatten Bør det være fritt fram for alle å skrive hva de vil i nettdebatten, eller bør mediene etterstrebe en viss kvalitet? Etter 22. juli har flere redaksjoner strammet grepet. Tekst: Karoline Andrea Ihlebæk, forsker ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo. Illustrasjon: Esben S. Titland Å legge til rette for en mangfoldig samfunnsdebatt har lenge vært ansett som en del av nyhetsmedienes samfunnsoppdrag. Muligheten til å få ytre seg i papiravisen, i radio eller på TV har derimot vært begrenset for de aller fleste. Web 2.0-teknologien har ført til at terskelen for å delta i den offentlige debatt har blitt senket radikalt. Medieindustrien har satset på deltakelse og interaktivitet gjennom debattfora, kommentarfelt og blogger, og Facebook og Twitter har etablert seg som populære plattformer for offentlig debatt. Et sentralt spørsmål som har skapt mye hodebry i nettredaksjonene, er hvordan nettdebatten bør håndteres og hvordan redaksjonell kontroll bør utøves. Etter 22. juli kom nettdebatten igjen under lupen, og flere redaksjoner har nå strammet inn kontrollen. Vanlige folk Det er cirka 6 prosent av befolkningen som deltar i kommentarfeltene, noe som tilsvarer omkring mennesker i Norge. Det er en stor overvekt av menn, omkring prosent, noe som gjenspeiler en skjevhet som eksisterer i den offentlige debatten også i andre fora. Hvorvidt det er en god ting at flere har fått tilgang til å ytre seg offentlig har vært gjenstand for mange diskusjoner. Flere prominente debattanter har påpekt at nettdebatten forringer den offentlige debatt og har beskrevet den som kloakk og det som verre er. I hvilken grad en debatt vurderes som god eller dårlig, avhenger selvsagt av hvilke kriterier som legges til grunn. Det er for eksempel et mediepolitisk mål at den offentlige debatten bør være bred og mangfoldig, noe som kan være et kvalitetsstempel i seg selv. De sterkeste ytringsfrihetsforkjemperne ønsker på sin side at det skal være høy toleranse for alle slags ytringer fordi ytringer best møtes med motytringer heller enn kontroll og sensur. Andre igjen mener at det bør legges mer vekt på den innholdsmessige kvaliteten og ytringsansvar i nettdebatten, et argument som fikk sterkere grobunn etter terrorangrepet 22. juli. Tilnærminger til redaksjonell kontroll Det er mange måter nettredaksjonene kan håndtere nettdebatten på. For å belyse forskjellige tilnærminger til redaksjonell kontroll i nettavisene kan vi sette opp to motpoler: en åpen og en intervenerende. En intervenerende tilnærming innebærer at redaksjonen har en høy grad av kontroll og innflytelse over deltakelsen. Det kan gjøres ved å forhåndsgodkjenne alle innlegg før publisering (slik som i papiravisene), kreve identifisering, innføre streng moderering eller begrense tilgangen til å delta gjennom å ha bestemte åpningstider for kommentarfeltet (for eksempel stenge debatten over natten), eller gjennom å være selektiv med tanke på hvilke saker man åpner opp for kommentering. Når redaksjonene etterstreber en intervenerende form for redaksjonell kontroll får de større grad av forutsigbarhet over innholdet, noe som gjør det lettere å overholde redaktøransvaret. Publikum har på sin side liten grad av frihet til å delta på egne premisser. En åpen tilnærming innebærer på den andre siden en lav grad av eller ingen redaksjonell kontroll, noe som gir deltakerne stor grad av frihet til å ytre seg. Det utfordrer medienes definisjonsmakt og fører til større usikkerhet hos redaksjonene. Interesser og motiver Det er en vanskelig balansegang for nettredaksjonene å finne det riktige nivået av kontroll, for det er flere interesser og hensyn som må ivaretas og som kan påvirke den redaksjonelle styringen og administreringen av disse forumene. Å tilby leserne mulighet til å delta i meningsutveksling kan for eksempel forstås som en forlengelse av pressens tradisjonelle samfunnsansvar for å tilrettelegge for dialog og debatt mellom borgere. I en norsk sammenheng er et slikt perspektiv forankret blant annet i Vær Varsom-plakaten og mediepolitiske målsettinger. I tillegg til de mer normative idealene kan pressens satsing på interaktivitet og deltakelse også knyttes til økonomiske insentiver, hvor formålet kan være å øke netttrafikken, skape lojalitetsforhold med leserne og profittere på den politiske kapitalen ved å videreføre posisjonen som en viktig plattform for offentlig debatt også på nett. Andre faktorer som kan påvirke redaksjonelle vurderinger kan være teknologiske muligheter og begrensninger og tilgjengelige ressurser for redaksjonene. Lavterskeldebatt Det har vært et gjennomgående trekk i norske nettredaksjoner at man har ønsket en åpen tilnærming til redaksjonell kontroll for å skape en lav terskel for å delta. De fleste har hatt etterhåndskontroll, tillatt anonymitet og hatt en liberal holdning til hvilke saker som åpnes for debatt gjennom kommentarfeltene. Flere redaktører i store nettaviser har forsvart denne linjen med at nettdebatten skal være folkelig og minne mer om hverdagspraten, enn den offentlige debatten mange forbinder med eliter. Men denne folkeligheten har blitt kritisert for å skape en grobunn for rasisme og useriøse innlegg. Terrorangrepet 22. juli ga et nytt alvor til disse spørsmålene. Det ble hevdet at retorikken i radikale nettfora hadde bidratt til å bygge opp under det ekstreme verdensbildet som den ensomme terroristen oppga som sin motivasjon, og dermed bidratt til å forårsake selve angrepet. Det førte til en selvransakelse også i avisenes nettredaksjoner med tanke på hvordan kommentarfeltene burde håndteres. Strammer grepet Etter 22. juli er det en tydelig tendens at sentrale redaksjoner har strammet grepet, og at de har beveget seg mot en intervenerende tilnærming. I dagene rett etter angrepet var de fleste redaksjoner veldig forsiktige med hvilke saker de åpnet for debatt og brukte forhåndskontroll hyppigere. Aftenposten la ned sin Debattcentral fordi det ikke var mulig å innføre forhåndskontroll i dette forumet og den forble stengt. VG la om til inlogging med Facebook-konto og krever nå full identifisering noe Aftenposten også har etterfulgt det siste året. Dagbladet har styrket modereringsapparatet sitt og generelt blitt mer selektive med hvilke saker de åpner for debatt. Sistnevnte har også nettopp satt i gang et forsøk der fem erfarne debattanter skal gå inn i kommentarfeltene for å delta i debatten med det formål å ansvarliggjøre debattantene. Det er nærliggende å tolke disse tendensene som at idealer om åpenhet og bredde i større grad enn før har fått konkurranse av hensyn som vektlegger redaktøransvaret og debattens kvalitet. En slik dreining kan ha en positiv virkning for nettdebattens legitimitet, men en innstramming kan også potensielt svekke nettdebattens funksjon som en læringsarena der deltakere føler seg frie til å prøve ut nye argumenter. En balansegang Et viktig poeng, som ble tydelig etter 22. juli, er hvordan redaksjonelle systemer ikke bare bør dreie seg om hvordan nettdebatten fungerer i hverdagen, men også om hvor robuste rutiner man har for å håndtere den offentlige debatten i vanskelige situasjoner som en uventet krise. Å ha et redaksjonelt system man stoler på, kan fungere som en garantist for en debattarena hvor vanskelige og utfordrende emner kan behandles også i tider som krever varsomhet og forsiktighet. Avslutningsvis er det nødvendig å påpeke at selv om det er en tydelig tendens at redaksjonene nå strammer inn grepet, så betyr ikke det at nettdebatten vil slutte å provosere. Når alle i teorien kommer til orde i den offentlige debatt vil det samtidig føre til flere ytringer som vi vil være dypt uenige i. Hvis du er en av de som gjerne skulle sett at kommentarfeltene gjenspeilet dine meninger i større grad, ja, da er det bare en ting å gjøre: du må delta. 26 Bibliotekforum 3 14

15 Finlands nasjonalbibliotekar Kai Ekholm gikk nylig av etter to perioder som leder for FAIFE, IFLAs «ytringsfrihetskommisjon». Noe av det viktigste han gjorde i sin sjefstid, var å publisere en rapport om den vidtrekkende kontrollen av internett ett år før Edward Snowdens lekkasjer. Forut for Snowden Tekst: Mona Vaagan Foto: Tommi Anttonen Tiden for klassisk sensur er forbi. Det handler ikke om bokbrenning lenger. Jeg ville forsøke å finne ut hva som egentlig skjer og hvordan fremtiden vil bli, sier Kai Ekholm. Resultatet ble rapporten «Sleepwalking Towards a Control Society Ten Must-Know Trends», som Ekholm publiserte i 2012 i regi av FAIFE, i samarbeid med den finske forskeren Päivikki Karhula. Vi fant veldig fort ut at FAIFE er en veldig liten organisasjon. Den kan ikke gjøre det samme som organisasjoner av typen PEN, Index on Censorship eller Amnesty. Så vi prøvde å gjøre noe smart med de små ressursene vi hadde. Og vår første prioritet var å informere bibliotekverdenen, sier Ekholm om bakgrunnen for at de skrev rapporten. Den første trenden de konstaterer, er at visjonen om det frie internett er død. Denne visjonen preget internett gjennom hele 1990-tallet. Myndighetene i de fleste land brydde seg stort sett ikke om internett, og kontrollen var nesten fraværende. I 2010 drev derimot mer enn 60 land regelrett sensur av internett. Ulike former for kontroll øker, både i demokratiske og totalitære stater, deriblant filtrering av innhold. Internett-overvåkning er det som øker mest. Det Snowden avslørte var ikke overraskende for FAIFE. Men detaljene, metodene og det enorme omfanget var noe overraskende, sier han. Desillusjonert Bibliotekforum treffer Kai Ekholm i Helsinki, i det staselige Nasjonalbiblioteket fra Ekholm har ledet det finske Nasjonalbiblioteket siden Han har fått honnør for å ha bidratt til å spre bibliotektjenester til et bredest mulig publikum. Han har vært en drivkraft bak digitaliseringen av Nasjonalbibliotekets avisarkiv, som i dag er en av Finlands mest populære digitale tjenester. Han er også en uvanlig frittalende kulturbyråkrat og har gjort seg bemerket som kommentator, blogger og polemiker. Ytringsfrihet og sensur er områder som står hans hjerte nær, og han skrev i sin tid doktoravhandling om den finske biblioteksensuren i årene I sine to perioder som leder av FAIFE fra 2009 til 2013, gjorde Ekholm organisasjonen mer synlig og transparent og utvidet også det bibliotekfaglige fokuset til å omfatte ytringsfrihet, ifølge Hermann Roesch, nestleder i FAIFE. Selv er Ekholm takknemlig for at hans tid i FAIFE ga ham muligheten til å reise rundt og observere tilstanden når det gjelder ytringsfrihet og sensur. I dag er jeg mer desillusjonert når det gjelder hva som skjer rundt om i verden. For eksempel var jeg i Aserbajdsjan, hvor presidentens folk forsikret at landets internett var fullstendig fritt. Det var bare tull, siden flere titall av landets bloggere sitter i fengsel, sier han. Ekholm ønsker å vekke bibliotekverdenen for den makten digitale aktører som Google, Apple, Facebook og Amazon har fått. Når disse aktørenes teknologi kombineres med myndigheters ønske om å kontrollere og overvåke befolkningen, nærmer vi oss faretruende fort et kontrollsamfunn, mener han. En av konklusjonene i rapporten er at det ikke er noe klart skille mellom totalitære og demokratiske nasjoner, eller offentlige eller private aktører, når det gjelder ulike former for sensur. Ekholm mener det er et tankekors at den intensive blokkeringen av internett i Kina, landet som i sterkest grad bedriver internettsensur, har skjedd med hjelp av vestlige IT-selskap som Cisco, Microsoft og Google. Men også i vest er det digitale informasjonshindre, minner han om. For eksempel er en del temaer knyttet til Nazi-Tyskland fjernet fra den tyske søketjenesten google.de på oppdrag fra myndighetene. En viktig kampsak for Ekholm er innskrenkningene i retten til fri informasjon, som han mener unødvendig lang copyrighttid medvirker til. Han reagerer også på den økende bruken av lisenser, som gjør at biblioteker kan leie en publikasjon for en avtalt periode. Ønsker man tilgang til publikasjonen senere, må den skaffes på nytt. Ekholm mener denne praksisen fører til en ny type frykt. Vil publikasjonen i det hele tatt være på markedet om ti år? Alt som er publisert må være tilgjengelig, mener Ekholm. Svanesang for det frie internett Vi burde argumentere på en slik måte at copyrightlovgivningen i framtida tjener våre brukere. På dette området synes jeg vi bibliotekfolk er for late. Vi er ikke der for å ta oss av bøker. Vi er ikke der for å åpne dørene våre og smilende ta imot våre brukere. Vi er der for å skape en forvandling. Dette er min personlige misjon, sier Ekholm, og legger til at han er glad for at IFLA nå viser en mer proaktiv holdning på dette feltet. Hva er den største trusselen når det gjelder internettovervåkning og kontroll for øyeblikket? Det verste har allerede skjedd. Men den største trusselen er nok at databaser og overvåkningstiltak som aldri var ment å brukes sammen, blir kombinert. I Storbritannia var det et veldig bra forskningsprosjekt for et par år siden som ble kalt Databasestaten. Forskerne tok for seg rundt 20 offentlige databaser med persondata, og klassifiserte dem som røde, gule eller grønne, med utgangpunkt i hvilken trussel de representerte mot personvernet. Overraskende mange var røde, rent ut ulovlige. For eksempel kunne man få fram barns DNAopplysninger. Forts. neste side 28 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

16 Even om databaser omtanke solidaritet samhold Fagforbundet for alle som jobber i bibliotek Fagforbundet: ivaretar bibliotekansattes faglige rettigheter krever rett til heltid har stipendordning for medlemmer vil grunnlovsfeste det offentliges ansvar for kultur Biblioteket skal: være et åpent og tilgjengelig møtested være en arena for kunnskap og kultur være en ressurs for skole og lokalsamfunn tilby digitale kunnskapsressurser Velkommen som medlem! Send SMS Fagforbundet medlem til La Fagforbundets dyktige tillitsvalgte ivareta rettighetene dine! Foto: Jan Lillehamre Hva blir de samfunnsmessige konsekvensene av Snowdenlekkasjene? Snowden drev ikke med lekkasjer. Han var ingen kriminell, slik jeg ser det. Han var en etisk hacker. Jeg har stor respekt for den fyren. Tredve organisasjoner samlet kunne ikke ha gjort det han gjorde. Men Ekholm mener vi bør glemme Snowden som person og heller fokusere på de sakene han har frontet. Og det var omfanget og den allestedsnærværende rollen til disse overvåkningssystemene. Han ser Snowden-saken som den endelige svanesangen for den romantiske visjonen om internett som et fritt, globalt medium. Flere anonyme hackere Ekholm tror imidlertid noe positivt kan reise seg i ruinene av Snowden-avsløringene. Kanskje et sikrere og mer pålitelig internett. Noen selskaper, som finske F-Secure, har allerede lansert en cloudtjeneste de hevder er hackerfri. Men Ekholm tror at hvis man i fremtiden vil beskytte sin identitet, må man være forberedt på å betale for det. Samtidig tror han organisasjoner som amerikanske NSA vil bli dyktigere til å skjule sporene sine. Det gjør at det vil bli færre lekkasjer. Etisk hacking vil finne nye veier. Og jeg tror det vil bli flere anonyme hackere. For jeg ser det som usannsynlig at de to martyrene Assange og Snowden er de eneste kanalene for å få ut slik informasjon, sier Ekholm. Selv ser han varslingen, hackingen eller lekkasjene alt etter hva man velger å kalle det som et tegn på den kampen om kontroll over informasjon som han mener i økende grad kjennetegner den digitale tidsalderen og som nettopp Snowden-saken har bidratt til å avdekke. Og for å skjønne denne dynamikken, mener han vi bør se kampen om ytringsfrihet ikke som en kamp mellom svart og hvitt, men mellom ulike nyanser av gråtoner. Definisjonen av ytringsfrihet er alltid noe som må testes ut i den virkelige verden. Ytringsfrihet er som en linje tegnet i vann, noe som stadig forandrer seg. Den må bli definert på nytt igjen og igjen, hvert år og hver dag, avslutter Kai Ekholm. FAIFE Committee on Freedom of Access to Information and Freedom of Expression (FAIFE) er opprettet etter initiativ fra IFLA. Tanken er å forsvare og gjøre kjent grunnleggende menneskeretter slik de er utformet i FNs Artikkel 19. Herunder adgangen til informasjon og friheten til ytringer, direkte eller indirekte, som har med bibliotek og bibliotekvirksomhet å gjøre. FAIFE kartlegger den globale tilstanden når det gjelder intellektuell frihet på bibliotekfeltet, påpeker brudd på denne og samarbeider med andre menneskerettsorganisasjoner som UNESCO, PEN og Index on Censorship. FAIFE har arrangert flere internasjonale konferanser og publisert rapporter om blant annet biblioteksituasjonen i Kosovo, Cuba og Israel/Palestina. Kai Ekholm og Päivikki Karhulas artikkel om overvåkningssamfunnet inngår i denne serien, og kan lastes ned gratis fra IFLAs hjemmesider. Leder av FAIFE siden høsten 2013 er Martyn Wade, nasjonalbibliotekar i Skottland. Helsebiblioteket blir mobilt Helsebiblioteket har jeg skrevet om før og lovprist i høye toner. Nå er tilbudet blitt enda bedre. De har sørget for nye tilbud for mobiltelefoner og nettbrett. Grunnen til at dette er gjort er enkel: I perioder kommer 40 prosent av trafikken til Helsebiblioteket fra mobile enheter, og man må gå dit brukerne er. Også for mobile brukere er mye av innholdet fortsatt gratis og utenfor betalingsmurene så lenge man er i Norge. Tjenester kan tilrettelegges for mobile plattformer på to måter. Enten ved å lage internettsider som er tilpasset mobile sider eller ved å lage applikasjoner, apper, som legges inn på de mobile enhetene. Begge deler har sine fordeler og ulemper. Hvis man lager vevsider så må alle underliggende vevsider også være tilpasset mobile enheter. Hvis man lager apper må de tilpasses de forskjellige systemene på enhetene. I praksis vil det siste ofte si at man lager apper for Apple og for Android, og så lar man Windows-brukerne seile sin egen sjø. Helsebiblioteket har valgt en kombinasjon. De har laget en mobilversjon som består av et utvalg av ressurser fra nettutgaven og med mange apper, både norske og utenlandske. Man kommer til de nye sidene for mobile enheter ved å taste inn helsebiblioteket.no i nettleseren på enheten, som kan være smarttelefoner eller nettbrett. Det er tilsynelatende en spartansk side. Vi får opp en side med noen kategorier vi kan gå videre til. En av dem er kliniske oppslagsverk, der ligger virkelige godbiter, som apper for Legevakthåndboken, et stort oppslagsverk fra Gyldendal, og Best Practice fra British Medical Journal, BMJ. Hele BMJ er fritt for alle norske brukere. Begge appene er formidable ressurser. En av kategoriene er «Forgiftninger», en annen viktig ressurs. Men den er også litt skuffende. Jeg syntes det var mye som manglet og som hører hjemme på et mobilt medium. Spesielt mangler mange av våre farligste giftplanter, som selsnepe og giftkjeks, for ikke å nevne min barndoms skrekk, gullregn. En vanlig giftplante som tyrihjelm er oppført under akonitinholdige planter, men kommer ikke fram på søk. Her er nettutgaven mye bedre fordi vi får henvisninger til andre kilder, spesielt fra Helsenorges giftinformasjon. Informasjon om forgiftninger er det viktig å få tilgang til raskest mulig. Her er det et forbedringspotensiale. En annen viktig app er Legemiddelutregning. Den er meget nyttig å ha i lomma og er en potensielt livreddende app. Målgruppen er helsepersonell, både de som er under utdanning og de som bruker legemiddelutregning som en del av sitt daglige virke. En annen viktig app er basert på to veiledere fra Norsk barnelegeforening i pediatri. Appen er nyttig for alle som jobber med barn og når den er installert er den tilgjengelig i fullversjon, uavhengig av nettdekning. Det er altså bare en del av Helsebiblioteket som er tilpasset bærbare medier. Nettutgaven er mye mer omfattende. Og fortsatt er det mange av ressursene, spesielt artikler i fagtidsskrifter, som bare er tilgjengelig for registrert helsepersonell. Her kan imidlertid folkebibliotekene også bidra. Helsebiblioteket gir folkebibliotekene mulighet til å sette opp maskiner som gir tilgang til hele biblioteket, også det lukkede. Publikum kan søke i alle kildene fra disse maskinene. Hege Underdal, redaksjonssjef for Helsebiblioteket, holdt et spennende foredrag på Bibsys- konferansen. Det er tilgjengelig på konferansens hjemmesider: Av førstebibliotekar Even Hartmann Flood, UBiT evflood@broadpark.no Flere artikler av Even Hartmann Flood: 30 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

17 Kunsten går foran I år åpner et av Saudi-Arabia første usensurerte bibliotek sine dører, og det på et kunstgalleri. tilbudet. Han forteller at det også finnes et prosjekt med mobile bibliotek som kjører rundt på mindre steder for å oppmuntre innbyggerne til lesing. Han forsvarer sensuren ved å si at tilgangen til Internett gjør at alle saudier kan skaffe seg informasjon uansett innhold. «Les» var det første ordet som ble åpenbart for profeten Muhammed, allmenne bibliotek, altså bibliotek som er åpne for alle og med et mangesidig tilbud. Bokhandlernes utvalg er også sterkt sensurert. Folk må kjøpe bøker fra utlandet i stedet, men det betyr at utvalget blir sterkt begrenset for den som ikke vet så mye om hva som finnes. Situasjonen er virkelig sørgelig. Vi har en lang vei å gå for å utvikle vår lese- og skrivekultur, sier hun. biblioteket for fullt, mens nye bøker ankommer i ett sett. Bøker om viktig arabisk og islamsk kunst, men også om moderne kunst og samtidskunst, i tillegg til bøker om produktdesign, grafisk design, interiør- og motedesign, arkitektur og mye mer. Galleriet har fått en eksklusiv avtale med det tyske forlaget TASCHEN, som er verdensledende når det gjelder kunst, fotografi og design, men de får Tekst: Ann-Britt Sternfeldt, oversatt av Liv Evju. Foto: Athr Gallery Ut fra folketallet i Saudi-Arabia burde det ha vært 1950 folkebibliotek i landet. I dag finnes det bare 80, som administreres av statlige organer under kultur- og informasjonsdepartementet. Det finnes i tillegg noen større bibliotek som er grunnlagt av privatpersoner eller private stiftelser, blant annet kong Abdulaziz folkebibliotek i Jeddah. Dette biblioteket har som formål «å spre kunnskap og kultur i det saudiske samfunnet med vekt på den islamske og arabiske arv og Saudi-Arabias historie». Det er dette man legger vekt på i Saudi-Arabia. Både bibliotekenes og bokhandlernes bøker er kun av arabiske forfattere, og utvalget er sensurert. Dessuten er bibliotekene som regel bare tilgjengelige for menn dersom det ikke finnes en egen kvinneavdeling, og det er slett ikke noen selvfølge. Ingen kvinner kan låne bøker uten tillatelse fra sin mannlige formynder (ektemann, far, bror). Profeten Muhammeds oppfordring Skribenten Tariq Al-Maeena er ganske fornøyd med bok- fred være med ham, men likevel ser vi ingen yngre mennesker som tar frem noe å lese på mens de venter på et fly eller for moro skyld når de har fri. Men internett gjør vel bibliotekets rolle mindre viktig i og med at de fleste foretrekker å skaffe seg informasjon på nettet via smarttelefoner, sier han. Skribenten og aktivisten Samar Fatany er av den motsatte oppfatning. Vi har ingenting som man kan kalle Plattform for utdannelse Fatany er ikke alene om å være frustrert. Innehaverne av et ledende galleri for samtidskunst i Jeddah, Athr Gallery, føler det på samme måte. Galleriet ble etablert i 2009 og var da det første galleriet av internasjonal standard. Ettersom det er vanskelig for besøkende utenfra å komme til Saudi-Arabia, setter Athr Gallery selv opp utstillinger rundt om i verden, for på den måten å få vist frem saudiarabisk kunst samt kunst fra andre arabiske land. Om det internasjonale publikum ikke kan komme til oss, så får vi komme til dem, sier Adnan Z. Manjal, forretningsutvikler på Athr Gallery. Manjal forteller at de fokuserer på å være en plattform for utdannelse, og at galleriet er aktivt engasjert i forskjellige utdannelsesprosjekter, med forelesninger, paneldebatter, utstillinger, workshops og andre fora. Vi vil at vårt galleri skal være en arena for dialog, og vi håper at vi skal kunne dyrke fram en ny forståelse for betydningen og verdien av det kollektive. En del av dette arbeidet blir å sette opp Saudi-Arabias første kunstbibliotek, som vi planlegger ferdig tidlig i Vi håper å kunne hjelpe den yngre og nåværende generasjonen med å utvide sin intellektuelle horisont innenfor kunstens verden. Det finnes ingen kunstutdannelse i landet bortsett fra ved ett og annet kvinneuniversitet, men der er utdannelsen kraftig sensurert og tilbyr bare begrensede emner innenfor grafisk design. Saudiere som vil studere noen form for kunst, må reise utenlands. Men det er det ikke mange som kan gjøre på grunn av store kostnader. Samarbeider med forlag Ettersom Athr Gallery helt siden starten for fire år siden har hatt som målsetting å være et nav for utdanning, falt det seg naturlig at ideen om et kunstbibliotek ble født på veien. Og nå pågår jobben med å sette opp «Bokhandlernes utvalg er sterkt sensurert» Samar Fatany, aktivist også bøker fra andre museer og gallerier. Galleriet bruker overskuddet sitt til bokinnkjøp, og får også tilskudd fra private kunstelskere. Jeg spør Manjal om sensuren, om den ikke gjelder alle, og han sier at det er riktig nok, men at loven ikke er så streng som man kunne tro. Men som offentlig galleri må vi selvfølgelig være litt forsiktige når vi åpner biblioteket, slik at vi ikke viser frem noe som kan anses for upassende. Et kultursentrum Den saudiarabiske kunstscenen har vokst forholdsvis raskt siden 2008, og saudiske kunstnere er anerkjent over hele verden. Mange av kunstnerne er selvlærte. Men for at kunsten virkelig skal blomstre både lokalt og internasjonalt, må utdannelse til, mener Manjal. Vårt initiativ med å skape en utdannelsesplattform er en del av en voksende initiativ-«pool» i Saudi-Arabia, som for det meste er privat, ingen får støtte av regjeringen. Og disse initiativene håper vi skal lede til at flere mennesker setter pris på kunstuttrykk så vel som de personene som skaper kunsten, og at utøverne selv våger å teste sine kreative grenser. Selv om det finnes andre initiativ som kanskje minner om Athr Gallery, så finnes det ifølge Adnan ingen som har en liknende bibliotekplan. Og når jeg avslutningsvis spør om de har en egen visjon for biblioteket, svarer han: Vi vil være et utdanningssted, et kultursentrum med bibliotek, som kan bli lokalt anerkjent her i Saudi- Arabia. 32 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

18 E-boka i kampen for demokrati E-teknologien er i ferd med å bli et viktig verktøy for å spre fri informasjon og kunnskap i land med sensur. En svensk mediebedrift har spesialisert seg på å spre e-bok-teknologien for å støtte arbeidet for demokrati i totalitære stater. Tekst: Johan Erichs, oversatt av Liv Evju Foto: IMNS Kunnskap om produksjon av e-bøker kan være en hjelp for demokratiforkjempere og motstandsgrupper. Mediebedriften International Media Network Services (IMNS) med sete i Stockholm, sprer kunnskap om e-bokteknologi i land med sensur eller andre hindringer for fri flyt av informasjon. Bedriften har vært aktiv i Hviterussland og arbeider for tiden i Midtøsten. Målet er å bruke og spre kjennskap til e-bokteknologien som et verktøy for demokrati og medborgerlige rettigheter. Det å bruke elektronikk for å spre litteratur til befolkningen i disse landene er ofte en helt ukjent metode. De er vant til at bøker alltid er basert på trykte medier. Det sier Erik Engren, teknisk ansvarlig og initiativtager til IMNS sammen med Daniel Urey. Han sier det er viktig å finne budbærere eller «agenter» på stedet, for eksempel knyttet til bibliotek, for å få en lokal forankring og en plattform for å nå ut til folk. Nå går det an å lage bøkene selv, publisere dem og spre dem. Som eneste aktør kan du kontrollere hele kjeden. Det eneste som kreves er kunnskap og tid; kostnaden i denne sammenheng er svært lav, av og til ikkeeksisterende, sier Engren. IMNS legger vekt på å arrangere forelesninger for studenter i informasjons- og medieteknikk for å opplyse om potensialet i e-boka og e-bokteknologien. Ambisjonen er å vekke entusiasme for å skape elektroniske møteplasser for lokale grupperinger, så som journalister, filmskapere, forfattere, fotografer og bibliotekarer, slik at man kan sette fart i arbeidet for å skape elektroniske kanaler for aktivister og demokratiforkjempere. Illegal distribusjon I 2011 jobbet IMNS i Hviterussland for å skape kanaler for informasjon, tekster og lokale opprop om ytringsfrihet tekster som ellers risikerte å havne i sensurens finmaskede nett. Gjennom e-boka og e-mediet åpnet det seg avgjørende fordeler sammenliknet med den trykte boka. Regimet i Hviterussland har sørget for å stenge trykkerier og forlag for å kvele ytringsfriheten. Nettpublisering og elektroniske kanaler åpner muligheter og gjør det lettere å spre det frie ordet, sier Engren. Før nettpublisering var teknisk mulig, måtte regimekritikere og demokratiforkjempere ta store sjanser og ikke sjelden søke til utlandet for å få i stand trykking, for deretter å spre den forbudte litteraturen i hjemlandet gjennom smugling og illegal distribusjon. Teknisk kan det være vanskelig å tilpasse den e-baserte teknikken til kulturelle forskjeller, som i den arabiske kulturen hvor man leser fra høyre mot venstre og blar bakfra. Få verktøy støtter den måten å lese på i dag. Men gjennom I-books-appen har vi funnet et verktøy som klarer det, forteller Engren. Problemene de nå møter i Midtøsten kjenner IMNS godt igjen fra tiden i Sverige og Europa, før e-bøker fikk spredning og fotfeste i samfunnet. Lager workshops Selv om denne satsingen i seg selv ikke gir økonomisk gevinst, håper Engren at den kan føre til et sterkt CSR-renommé (Corporate Social Responsibility) for IMNS, noe som igjen kan føre til at de får nye kunder på hjemmemarkedet, hvor bedriftens virksomhet er rettet mot digital publisering. Vi håper også å få kontakt med interesseorganisasjoner og NGO er som vil medvirke til å skape demokrati i land hvor det i dag råder sensur og totalitære styreformer, sier han. IMNS bruker workshops for å spre kunnskapen om e-bokproduksjon, og for å bidra til at lokale institusjoner får innsikt i og hjelp til å drive egen e-boksatsing i nærmiljøet. I Hviterussland finnes det i dag en selvgående organisasjon for publisering og spredning av e-bøker. Det gjaldt å DET FRIE ORD: Mediebedriften IMNS sprer kunnskap om e-bokteknologi i land med sensur. Her fra en workshop i Tyrkia. skape trygghet og sikkerhet rundt prosjektet for at de som var interessert skulle våge å komme på møtene og snakke om temaet, sier han. I tillegg til i Hviterussland har IMNS også ledet medieutdanning i Georgia og i de sørøstre delene av Tyrkia. Fra tekst til lyd Også i det pågående e-bokprosjektet i Midtøsten vil IMNS inspirere og legge grunnlaget for at det kan startes e-bokakademier som kan utdanne andre. Bedriften har startet opp både i Kairo og Beirut. Virksomheten fullfinansieres av Svenska Institutet, en statlig myndighet som arbeider for å øke omverdenens interesse for og tillit til Sverige. Neste skritt er å etablere e-bokprosjektet på et bredere internasjonalt nivå, som FN og Unesco, sier Engren. Svak leseferdighet og utbredt analfabetisme er et stort problem i den tredje verden. Om nødvendig kan vi arbeide med lydfiler som kan erstatte e-boka. En annen interessant kanal er radio og podkast, som kan nå ut til veldig mange og er enkel å produsere, sier han. Kan nå eksilgrupper Engren er særlig opptatt av å nå kvinner og ungdommer i IMNS arbeid. Unge mellom 15 og 25 er viktige opinionsdannere, her finnes også en kunnskap til teknikken og en nysgjerrighet som gjør det lettere for oss å nå fram. En annen faktor som spiller inn er at mange forlag i Midtøsten trykker sine bøker på engelsk. Blant dem som bare snakker arabisk er interessen for litteratur svært lav. Men e-bokas tilgjengelighet gjør det lettere å vekke leselyst og interesse også i den arabiskspråklige delen av befolkningen, mener Engren. Forfattere i Kairo og Beirut begynner så smått å se mulighetene som åpner seg gjennom e-bokkanalen. Plutselig kan man nå fram til en større lesermasse, ikke bare lokalt men også globalt. I land som ikke har et demokratisk styresett kan e-boka også være et verdifullt middel til å nå eksilgrupper og flyktninger som er bosatt utenfor hjemlandet. Hemmelige oppdrag Bibliotekene har en viktig rolle i å skape det nettverket som kreves for å nå ut med e-bokteknologien. For eksempel kan et svensk bibliotek «hoste» e-publikasjonene på en svensk server og lenke til den fra bibliotek ute i verden. Dermed kan ikke et udemokratisk regime stenge serveren. I det aktuelle landet prøver vi ofte å skape samarbeid med lokale bibliotek, og disse er til uvurderlig hjelp for å få identifisert og nå fram til målgruppene i landet, sier Engren. Land som står på listen for introduksjon av e-bokteknologi i fremtiden er blant annet Qatar og Saudi-Arabia. 34 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

19 Bibliotek for de privilegerte Biblioteklova sier at alle har rett til bibliotektjenester. Men i realiteten prioriterer biblioteka de ressurssterke, mener den engelske bibliotekaren og forfatteren John Pateman. Tekst: Anders Ericson Det fins betydelig forskning på bibliotekbrukerne. De ser ofte ut som oss og deler våre interesser, smak og verdier. Det er relativt lett å finne ut hva de trenger eller ønsker. Selv om ikke-brukerne er i flertall, bruker vi oppimot 80 prosent av bibliotekets ressurser på å møte behovene til de aktive brukerne, sier John Pateman. I mer enn 30 år har han brent for å utvikle bibliotektjenester i lokalsamfunn som trues av fattigdom og sosial eksklusjon, fenomen som er mindre kjent i gjennomsnittlige norske bygder og byer, men som finnes også her. Da han var biblioteksjef i Merton, en bydel i Sør-London, oppsøkte staben hans folk i parker og på gata snakket med dem og dro dem med seg til biblioteket for å vise dem hvordan de kunne ha nytte av det. Også der han er biblioteksjef nå, i Thunder Bay i Canada, er han opptatt av det han kaller brukerstyrt tilnærming: Målet er å identifisere behov, ikke nødvendigvis bibliotekbehov. Det kan være behov knyttet til bolig, utdanning eller arbeid. Behov på et høyere nivå kan bli vurdert seinere, når forholdet er mer etablert. Det handler om å utvikle bærekraftige relasjoner med brukerne. Bibliotek er «ikke for dem» Den typiske sosioøkonomiske profilen til en bibliotekbruker er hvit, kvinnelig, over 50, fra middelklassen og med mer enn gjennomsnittlig utdanning. Pateman mener at vi vet for lite om hvem ikke-brukerne er og hvorfor de er det. Folkebibliotekas problem er at de mislykkes i å møte behovene deres: Mye tyder på at mange ikke-brukere mangler tradisjon for bibliotekbruk, ofte gjennom generasjoner. De ble ikke tatt med til biblioteket som barn og de tar ikke sine barn til biblioteket. Biblioteket blir sett på som «ikke for dem». Det minner om forfatteren Alice Walker, som vokste opp i et segregert USA på 1940-tallet. Om barndommens bibliotek i hjembyen Georgia har hun sagt at «vi svarte ble holdt så utenfor at jeg ikke hadde noen anelse om at et slikt sted eksisterte». Fortsatt sier hun at hun føler seg «svært ukomfortabel i bibliotek og sjelden oppsøker dem, med mindre jeg er der for å bidra til å utbedre lokalene eller skaffe penger for å holde dem åpne». Er virkeligheten slik for mange også i dag? Mange ikke-brukere føler dette. Bibliotek kan være svært skremmende og hemmende institusjoner med sin imponerende arkitektur, strenge regler og forskrifter og forvirrende klassifiseringsordninger. De er utformet for å være eksklusive. Men den største barrieren er personalets holdninger, som kan være svært negative til dem som ikke passer med stereotypien av en bibliotekbruker. Pateman understreker at det finnes en annen og voksende kategori av ikke-brukere, som han ikke er like opptatt av å nå: Disse er velstående, travle, utdanna, barnefrie og yngre enn gjennomsnittsbrukeren. De har råd til å kjøpe bøker og har tilgang til internett hjemme eller på arbeidsplassen. Mitt fokus er på dem med størst behov som ikke har andre måter å møte disse behovene på. I den britiske regjeringsrapporten Open to All? (2000) som Pateman var med å skrive, kom det fram at de som bruker folkebibliotek oftest har minst behov, mens de som bruker bibliotek minst ofte har størst behov. Statistikken viste at middelklassen, som i Storbritannia utgjør 37 prosent av befolkningen, representerte 43 prosent av bibliotekbrukerne, mens arbeiderklassen, som utgjør 62 prosent av befolkningen, bare representerte 33 prosent av bibliotekbrukerne. Lokalsamfunnet er ekspertene For å identifisere behovene til disse gruppene mener Pateman at biblioteka må gå mye lenger enn passiv utspørring: Vi må aktivt engasjere og involvere alle deler av lokalsamfunnet i planlegging, utforming og evaluering av bibliotektjenester. Lokalsamfunnet er ekspertene på sine behov. Bibliotekarbeideren blir en muliggjører, tilrettelegger og medprodusent av bibliotektjenester. Dette kan høres ut som et totalt demokrati der flertallet vinner. Er det ikke en fare for at bibliotekene ender opp med minste felles multiplum av tjenester? Og hva skjer med bibliotekarkompetansen, som vi så ofte har måttet forsvare? Målet er å skape et sosialt inkluderende folkebibliotek som kan møte behovene til alle medlemmer av samfunnet, uansett sosial bakgrunn eller livserfaringer. Dette vil øke omfanget av og kvaliteten på bibliotektjenester for alle brukerne, og skape en vinnvinn-situasjon. Det vil gi makt til de maktesløse og en stemme til de stemmeløse, snarere enn at vi bare lytter til de mektigste. Bibliotekarkompetansen vil forenes med lokalsamfunnets talenter, erfaring og ferdigheter og dermed øke bibliotekets muligheter. Pateman mener at dette krever grunnleggende endringer i holdninger, atferd og verdier: Biblioteket forvandles fra en matbutikk der folk handler ferdigpakket informasjon og underholdning, til et kjøkken der folk finner ingrediensene til å lage sin egen kunnskap. Bibliotekbrukerne forvandles fra kunder til medlemmer og interessenter. Biblioteklokalene forvandles til demokratiske offentlige rom som virkelig er åpne for alle, lokalsamfunnets storstuer. Det blir også en endring fra det kjente til det ukjente og fra suksess til innovasjon. John Pateman Tidligere biblioteksjef i London-bydelen Merton og i Lincolnshire og i dag i Thunder Bay, Canada. Han har vært medlem av tre offentlige utredninger i Storbritannia og har skrevet flere bøker. Hans siste bok er Developing Community-Led Public Libraries: Evidence from the UK and Canada (2013). Boka Public Libraries and Social Justice ble anmeldt i Bibliotekforum 9/2010. Pateman var grunnlegger av tidsskriftet Information for Social Change, der han også er medlem av redaksjonen. 36 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum

20 Farvel til den uavhengige redaktøren Bibliotekforums redaktør gjennom 19 år går av med pensjon til sommeren. Ingrid Stephensen synes det er synd at redaktørplakaten forsvinner med henne. Tekst og foto: Ingrid Grønli Åm Jeg syns det er fryktelig trist. Da jeg begynte i bladet, var det for å gjøre det mer utadvendt. Nå er det tilbake til start igjen, sier Ingrid Stephensen. Hun har vært redaktør for Bibliotekforum i 19 år, helt siden det het Internkontakt og var et rent medlemsblad for Norsk Bibliotekforening. For tiden er hun sykmeldt, og til sommeren blir hun pensjonist. Nå reagerer hun sterkt på at landsmøtet har vedtatt at Bibliotekforum ikke lenger skal redigeres under redaktørplakaten, garantisten for en uavhengig redaktør: Med redaktørplakat kan man slippe til flere stemmer. Bladet bør ikke være et rent talerør for styret. Det er ekstra synd at dette skjer nå i år, når vi feirer ytringsfrihet og demokrati. Hun mener det er flere saker det ikke hadde vært mulig å skrive uten redaktørplakat. Med dette mister Bibliotekforum sin frie stilling. Bladet burde kunne utfordre NBF-styret og skape debatt i bibliotekpolitiske saker. Nedvurdering av redaktøren Redaktøren mener at det som særlig skiller Bibliotekforum fra de andre fagbladene for bibliotek, er at Bibliotekforum kan være tett på det spesialgruppene i NBF jobber med. Nå er hun redd for at bladet vil bli et rent informasjonsblad. Stephensen reagerer på at dette skjer når styret har blitt bedt om å satse på bladet og mener prosessen rundt både fjerningen av redaktørplakaten og nedleggelsen av Bibliotekforum på nett har vært uryddig og forhastet. Et så alvorlig vedtak burde vært diskutert i lokalavdelingene og spesialgruppene. Det er en ulempe at landsmøtet ikke har delegater som må ta opp sakene lokalt før de stemmer. Selv om hun kommer til å savne bladproduksjonen, innrømmer hun at hun er glad for å slutte når redaktør-plakaten fjernes. Hun kaller det en nedvurdering av redaktøren. Nå håper hun at bladet vil få flere ressurser til å utøve journalistikk. Selv skulle hun gjerne ha reist mer rundt og hatt mer kontakt med medlemmene. Hun er takknemlig for at hun har hatt et redaksjonsråd som har fulgt med og kommet med innspill, og et godt samarbeid med webredaktør Anders Ericson. Trosset sin egen redaktør Redaktøren har mange år bak seg som journalist. Hun tok først bibliotekhøgskolen, der hun ble ferdig i 1976, men etter noen år som bibliotekar i Tromsø og Oslo, fant hun ut at hun ville prøve seg som journalist. Dermed ble det journalisthøgskolen og mediefag, og jobb som frilansjournalist for blant annet Fædrelandsvennen og Akershus Amtstidende. Hun rakk også å være redaktør for et kostholdsblad, Kjøkkenskriveren, før hun begynte i det som skulle få navnet Bibliotekforum: For meg var det en perfekt jobb. Det kombinerte bibliotekfaget og journalistikken. Det har vært en stor glede å ha frihet til å utvikle bladet. Navnet Bibliotekforum, kan hun fortelle, kom til etter et møte der daværende leder Sissel Nilsen bestemte at ingen fikk forlate rommet før de var enige om et navn. Det gikk ikke lenger å hete Internkontakt, noe folk trodde var et elektrikerfirma. Som redaktør har hun vært opptatt av å få inn flest mulig stemmer i bladet og å synliggjøre hvor viktige bibliotekene er: En gang skrev jeg en artikkel om lesekurs for analfabeter ved biblioteket i Tønsberg. Den ble tatt inn i mangfoldsmeldingen til departementet. Det viser hvordan bibliotekene kan bli hørt blant politikerne. I alle hennes år som journalist har hun vært opptatt av å skrive om saker hun synes det bør gjøres noe med. Hun var tidlig ute med å skrive om de skadelige effektene av amalgam i tannfyllinger. I dag er amalgamfyllinger forbudt. Den erfarne journalisten har ikke alltid gått stille i dørene. Jeg skrev en gang en sak for Nationen om boplikten på Sørlandet. Redaktøren kalte meg inn på teppet og ville ikke at jeg skulle pirke borti det, men jeg insisterte på å bruke fritida på å skrive den. Etter at saken sto på trykk kom det trusler fra boligeiere, reaksjoner i lokalsamfunnet og masse oppmerksomhet i mediene. Da innrømte redaktøren at han hadde tatt feil! Kystens kvinner Som journalist har hun skrevet om mye forskjellig, men har hele tiden vært spesielt opptatt av kunst- og kulturlivet. Hun kommer til å fortsette å følge med på biblioteksektoren og er bekymret for at det kuttes i bibliotekbudsjettene: Helse og idrett er så sterke felter at det utkonkurrerer bibliotekene. Det blir mer og mer viktig å sette fokus på bibliotekene som møteplass. Selv er hun i ferd med å introdusere barnebarnet for biblioteket. Som pensjonist kommer hun til å ha nok å holde fingrene i. Sørlendingen gleder seg til å tilbringe mer tid på hjemstedet Brekkestø ved Kristiansand, der hun vil fordype seg i årbøkene til historielaget. Hun bærer på mange historier fra området og trekker spesielt fram det harde livet til kystens kvinner og deres manglende sosiale rettigheter som et tema som opptar henne. Og kanskje munner historieinteressen ut i en tekst en gang? 38 Bibliotekforum 3 14 Bibliotekforum