ROMFART. Asia erobrer Månen. Asia erobrer Månen. Vanguard - del 4. Vanguard - del år med Den Internasjonale Romstasjonen

Transkript

1 ROMFART facebook.com/romfart Asia erobrer Månen Asia erobrer Månen Vanguard - del 4 Vanguard - del 4 10 år med Den Internasjonale Romstasjonen 10 år med Den Internasjonale Romstasjonen STS-126 Shenzhou 7 ROMFART

2 ASIA I ROMMET UTFORSKNING AV SOLSYSTEMET Asia erobrer Månen Jordoppgang fra månebane, sett fra den japanske månesonden Kaguya den 30. september 2008, 109 km over Månens nordpolområde. Som vanlig med slike bilder er det en eller annen perifer verdensdel, i dette tilfellet Australia, som er vendt mot kameraet. I tillegg til de vitenskapelige instrumentene, er Kaguya utstyrt med to HDTV-kameraer. Stillbildet er fra et videoklipp tatt med smalvinkelkameraet, som peker forover i fartsretningen. Det andre HD-kameraet har vidvinkeloptikk, og peker bakover. To ganger i året er Solen, Månen, Kaguyas baneplan og Jorden linet opp slik at sondens kameraer ser en "fulljord" stå opp over Månen. ( ) Vinteren befant det seg tre operative romfartøy i bane rundt Månen. Man må tilbake til Apollo-tiden for år siden for å finne en tilsvarende situasjon. Både India (i samarbeid med Russland), Japan og Kina planlegger å sende sonder medbringende kjøretøy til Månen i løpet av de neste 3-4 årene. Av Øyvind Guldbrandsen Mens det på 1960-tallet (pluss et par år før og etter) var supermaktene USA og Sovjetunionen som knivedes om å utføre prestasjoner ved Månen, er det tre helt andre nasjoner som står bak de nye månesondene: Japan, Kina og India. Vi må riktignok gjøre det klart med det samme: De tre aktuelle, asiatiske romfartøyene er ubemannede romsonder som går eller gikk i kretsløp rundt Månen, ute av stand til å foreta noen myklanding. Ambisjonsnivået under Apollotiden lå på et helt annet plan. Da drev amerikanerne å landsatte den ene besetningen etter den andre på Månens overflate, hvor de oppholdt seg i opptil flere døgn, kjørte rundt i elektriske biler og kom hjem med til sammen flere hundre kg overflateprøver. Også Sovjetunionen, som aldri gjennomførte sine planer om bemannede måneferder, utførte bemerkelsesverdige bragder. Dette inkluderte flere automatiske returer av overflateprøver, samt fjernstyrte månebiler som kjørte rundt i månedsvis og gjorde undersøkelser. Likevel er det absolutt interessant det som foregår nå. Etter Apollo-epoken er det kun gjennomført en håndfull ubemannede ferder til Månen, inkludert en europeisk ferd for et par år siden. En ny bemannet ferd vil neppe bli gjennomført før om minimum år. Men med ytterligere tre nasjoner på banen (eller i bane), ser det ut til at ventetiden kan bli litt mindre langdryg. Selv om både den kinesiske og indiske månesonden er første romsonder fra disse nasjonene, har begge gjort det klart at også de tar sikte på å gjennomføre mer ambisiøse prosjekter der ute de kommende årene. CHANDRAYAAN-1 Det er den indiske sonden Chandrayaan-1 som er siste medlem i den nye flokken av månesonder: 2 ROMFART

3 NORSK ASTRONAUTISK FORENING INNHOLD FORSIDEBILDET viser oppskytingen av Chandrayaan-1, med en spesialtilpasset bærerakett av typen Polar Satellite Launch Vehicle (PSLV), tidlig om morgenen den 22. oktober Oppskytingen fant sted fra Satish Dhawan-romsenteret ved Sriharikota, ved den indiske østkysten. Av Chandrayaan-modersondens 11 instrumenter (se ROMFART , side 45) har NASA bidratt med ett (SAR-radar) og ESA med tre. Blant sistnevnte er et infrarødt spektrometer, som Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Bergen har laget kontrollenheten til. Sonden gikk inn i polbane rundt Månen den 8. november. 12 november var banen gjort nær sirkulær med en høyde på 100 km. Omløpstiden i denne endelige banen er på om lag to timer. Den 14. november ble kollisjonssonden MIP (Moon Impact Probe) frakoblet modersonden. 25 minutter senere krasjet MIP, som planlagt, ved Shackleton-krateret i Månens sydpolområde. MIP brakte med seg en radarhøydemåler, et videokamera og et massespektrometer, og BAKSIDEBILDENE viser de to finalistforslagene til NASA/ESAs neste såkalte flaggskipferd til det ytre Solsystemet. 18. februar 2009 ble det bekjent gjort at romorganisasjonene hadde valgt å prioritere Europa Jupiter System Mission (øverste bilde). Prosjektet består av to koreograferte sonder som skal skytes opp hver for seg i 2020, være fremme ved Jupiter seks år senere, og gå inn i bane rundt hver sin måne i 2028, hvorfra de bl.a skal studere undergrunnshavene. NASA skal bygge Jupiter Europa Orbiter og ESA Laplace/Jupiter Ganymede Orbiter (med solpaneler). Det andre forslaget var den tredelte Titan Saturn System Mission (NASA-banesonde, ballong og metansjølander fra ESA), som man vil fortsette å studere, men neppe realisere før eventuelt Internett: e-post: facebook.com/romfart Telefon: Utgis av: Norsk Astronautisk Forening Postboks 52 Blindern 0313 Oslo naf@romfart.no redaksjonen@romfart.no (flexinummer) Bankkontonr.: Organisasjonsnr.: ROMFART nr Redaktør: Sideutlegg: Opplag: 850 ISSN Årgang 38 - Nr. 148 Øyvind Guldbrandsen Øyvind Guldbrandsen sendte data til kollisjonsøyeblikket. Etter planen skal moderfartøyet fortsette å kretse rundt Månen i to år. Blant ferdens viktigste målsetninger er å gjøre en kjemisk/minera- logisk, samt en høydetaljert (5 10 m), topografisk kartlegging av hele måneoverflaten. Chandrayaans Terrain Mapping Camera tar bilder med ned til 5 m oppløsning, med sveipebredde på 40 km (ISRO). KAGUYA, CHANG'E OG LRO Også Japans Kaguya (opp 14. september 2007) og Kinas Chang'e 1 (opp 24. oktober 2007) ble sendt inn i polbaner rundt Månen, hvorfra de har observert overflaten og omgivelsene med en rekke instrumenter. Chang'e 1 foretok en tilsiktet krasjlanding 1. mars 2009, mens Kaguya fortsatt går i bane. Sistnevnte frigjode to små banesonder i oktober 2007, hvorav den ene krasjlandet 12. februar Neste skudd til Månen blir NASAs banesonde Lunar Reconnaissance Orbiter. Planlagt oppskyting er 20. mai Asia til Månen Side 2 Innhold og omslagsbilder Side 3 Shenzhou 7 (september 2008) Side 4 STS-126 (november 2008) Side 8 10 år med ISS Side 18 ISS-tabell (april >) Side 23 Vanguard - del 4 Side 24 Oppskytingsoversikt Side 30 ROMFART

4 asia i rommet Shenzhou 7 Nytt stort steg for bemannet kinesisk romvirksomhet Med den tilsynelatende meget vellykkede ferden til Shenzhou 7, foretatt i slutten av september 2008, har Kina igjen bekreftet sine høye ambisjoner innen bemannet romfart. Shenzhou 7 skytes opp med en Lang Marsj 2F. Av Øyvind Guldbrandsen For første gang var det så mange som tre taikonauter (kinesiske romfarere) om bord, og halvparten av disse om man kan regne på den måten gjennomførte en romvandring. Sammen med sommerens Olympiske leker i Beijing, har ferden vært blant fjorårets definitive propagandascoop for kinesiske myndigheter. Men først og fremst har bragdene vært et løft for hele nasjonens anseelse og stolthet, ikke minst blant egne innbyggere. Det til tross for de omtrent samtidige, sedvanlige rapportene om dårlig håndtering eller behandling av Tibet, ytringsfrihet, giftskandaler og deltakere i OLs åpningsseremoni. I så henseende slapp heller ikke Shenzhou 7 helt unna en og annen lett pinlig blunder. Blant de mer omtalte her i Vesten var en artikkel på nettstedet til Det nye Kina, som omtalte den vellykkede oppskytingen i pompøst rosende vendinger, komplett med dialogen mellom besetningen og bakken og det hele inkludert flere timer før oppskytingen faktisk hadde funnet sted! Nå er det slett ikke uvanlig at artikler om nært forestående hendelser blir ferdigskrevet på forhånd i preteritums form. Og det er ikke bare i Kina at den slags artikler glipper ut til publikum litt tidligere enn de burde. Her i Norge brakte f. eks daværende Arbeiderbladet i juni 1996 en notis om at ESAs fire Cluster-satellitter var blitt skutt ut i rommet dagen i forveien, imponerende fri for ytterligere bemerkninger. Noen sider senere kunne leseren se en noe mer eksakt beskrivelse av prestasjonen. Her kom også oppskytingens sørgelige klimaks tydeligere frem, nemlig at bæreraketten hadde eksplodert noen sekunder etter

5 bemannet romfart start! Mange har sammenlignet Kinas bemannede romprogram med de som Sovjetunionen og USA herjet med på 1960-tallet. Ser man nærmere etter, blir imidlertid forskjellene tydeligere: På 60-tallet ble romprogrammene drevet frem i et halsbrekkende tempo nærmest bokstavelig talt for de mest uheldige romfarerne. NASA brukte f. eks kortere tid på å gjennomføre alle de ti bemannede Gemini-ferdene, enn tiden det tok mellom kinesernes to første bemannede Shenzhou-ferder. Og det tok hele tre år mellom den andre og tredje bemannede Shenzhou-ferden. På den annen side har ambisjonshevelsen fra den ene til den neste Shenzhou-ferden vært desto større. Mens Shenzhou 5 brakte med seg én taikonaut (de fire første Shenzhou-ferdene var ubemannede), som satt fastspent i setet under hele ferden, brakte Shenzhou 6 med seg to, som beveget seg fritt omkring inni både tilbakevendings- og baneseksjonen. Og nå på Shenzhou 7 var det altså tre om bord, hvorav noen som nevnt ikke lot aksjonsradiusen begrense seg til innenfor romskipets vegger. Mens Sovjetunionen og USA måtte starte fra scratch, knapt uten å ane hva som ventet der ute i rommet, og prøve seg frem med relativt små, om enn hyppige skritt, har kineserne kunnet dra nytte av over 40 års erfaringer fra USA og Sovjetunionen, samt den generelle teknologiske utviklingen i verden siden romalderens barndom. Således har Kina kunnet konstruere et romfartøy som er vesentlig mer avansert enn de første par generasjonene i Sovjetunionen og USA. Kina har sågar kjøpt mye godt prøvet romteknologi fra Russland. Så mye at Shenzhou i vesentlig grad nok kan ses på som en oppgradert utgave dagens russiske Sojuz-romfartøyer. Selv om Kina gjennomgående temmelig tilbakeholdne med å forhåndsomtale tidligere Shenzhouferder, har målsetningene med denne siste ferden vært kjent lenge. Ferdens høydepunkt, romvandringen, ble til og med overført direkte på kinesisk TV. Dette indikerer klart kinesernes selvsikkerhet til romprogrammet. Men så hadde også kineserne forberedt Shenzhou 7-ferden grundig, og overlatt minst mulig til tilfeldighetene. Det siste illustreres av at de hadde utplassert 30 fly og syv sporingsskip for å holde kontakt med romfartøyet. I Russland er det mange år siden kosmonautene hadde tilnærmet samme grad av kommunikasjonsluksus. Kineserne benyttet også en kommunikasjonssatellitt i geostasjonær bane for å holde kontakt med Shenzhou 7. Zhai Zhigang veiver et kinesisk flagg utenfor Shenzhou 7. (Fra kinesisk TV.)

6 asia i rommet FERDEN Oppskytingen av Shenzhou 7 fant sted den 25. september I likhet med alle tidligere Shenzhou-oppskytinger skjedde denne med en Lang Marsj 2F-bærerakett fra Jiuquan-oppskytingssenteret i den kinesiske Gansu-provinsen. Jiuquan-senteret ligger utkanten av Gobi-ørkenen og er et av tre oppskytingssentre for kinesiske satellitter og romfartøy. De tre taikonautene om bord var Zhai Zhigang (kommandør), Liu Boming (baneseksjonpilot) og Jing Haipeng (tilbakevendingsseksjonpilot). Alle var fylt eller skulle snart fylle 42 år, var jagerflygere og førstegangsreisende i rommet. Etter banekorreksjoner kretset Shenzhou 7 i en bane på 330 x 336 km/42,4 ekvatorinklinasjon. På denne ferden var hovedoppgaven til Shenzhous baneseksjonen å fungere som luftsluse. Dermed kunne Haipeng sitte igjen i tilbakevendingsseksjonen uten å være iført trykkdrakt, mens luften ble sluppet ut av den nå avstengte baneseksjonen, hvor Zhigang og Boming, iført hver sin romdrakt befant seg. Etter dekompresjonen krabbet Zhigang gjennom en sideluke og ut i rommet. Dette skjedde 19 ½ time etter oppskytingen. I om lag et kvarter hang eller krabbet han rundt på utsiden av Shenzhou mens han hentet inn et smøringseksperiment og viftet med et kinesisk flagg til TV-kameraet. Flagget ble overrakt av Boming, som hadde som oppgave å assistere Zhigang. Boming hadde i et par minutter overkroppen utenfor romfartøyet, men var aldri helt utenfor. Man kan selvsagt spørre seg hvor fristet han var til å ta det lille, store steget helt ut. Mens Boming var iført en Orlan-romdrakt kjøpt fra Russland, benyttet Zhigang en kinesiskprodusert Feitian-romdrakt. Det var utvilsomt et viktig poeng for kineserne at romdrakten som ble benyttet utenfor romfartøyet var et genuint Made in China-produkt. To timer etter romvandringen ble en satellitt med kallenavn BanXing, eller BX- 1, og masse på omtrent 35 kg frigjort fra baneseksjonen. Denne skal ha tatt rundt 1000 bilder av Shenzhou september ble baneseksjonen frakoblet, og tre minutter senere startet en to minutters avfyring i fartsretningen med motoren i Shenzhous serviceseksjon. Dette bremset opp romfartøyet med noe

7 bemannet romfart Oversikt over ferder tilknyttet Shenzhou-programmet Romfartøy Oppskyting Besetning Shenzhou nov ubemannet testferd Shenzhou 2 9. jan ubemannet testferd Modell av Tiangong 1 Shenzhou mar ubemannet testferd Shenzhou des ubemannet testferd Shenzhou okt Kinas første bemannede romferd Shenzhou okt Kinas første romferd med mer enn én taikonaut Shenzhou sep første kinesiske romvandring Tiangong Kinas første bemannede romstasjon Shenzhou test av møte- og sammenkobling Shenzhou Kinas første romstasjonsbesetning over 100 m/s, tilstrekkelig til at det ville komme ned i atmosfæren over vestre Tibet. 20 minutter etter avfyringen ble serviceseksjonen frakoblet tilbakevendingsseksjonen. Mens førstnevnte i all hovedsak brant opp over Gobi-ørkenen, sørget tilbakevendingsseksjonens varmeskjold for at denne kunne bringe de tre taikonautene velberget ned over det Indre Mongolia. Et fallskjermsystem trådte i funksjon noen kilometer over bakken, og den siste meteren ble rakettmotorer under kapselen avfyrt for å dempe landingsstøtet. Dette skjedde etter en ferd på 2 døgn, 20 minutter og 27 minutter. Helikoptre var i området og fotograferte kapselen allerede før den hadde nådd bakken, og mannskaper var på plass og hjalp taikonautene ut få minutter etter landingen. Det er ventet at Shenzhous baneseksjon vil fortsette å kretse rundt Jorden i flere måneder. Også BX-1 har fortsatt i kretsløp rundt Jorden, og blitt manøvrert inn i en bane 4-8 km unna baneseksjonen ved hjelp av trykkgassdyser. KINESISKE ROMSTASJONER Selv om det i vestlig presse stadig blir sagt at kineserne planlegger bemannede ferder til Månen, er ikke dette blitt offisielt bekreftet fra kinesisk hold. Enkeltpersoner tilknyttet det kinesiske romprogrammet har riktignok sagt at dette er et langsiktig mål, men noen av spekulasjonene synes også å skyldes at de ikke alltid like kompetente journalistene blander sammen planer for ferder med bemannede og ubemannede romfartøy. Kina sendte sonden Chang'e 1 inn i kretsløp rundt Månen i 2007, og planlegger ubemannede landinger innen noen år. Derimot har Kina klare planer om bemannede romstasjoner. Under en sermoni i begynnelsen av mars 2009, i forbindelse med den kinesiske nyttårsfeiringen, ble det avdekket modell av Kinas første planlagte romstasjon, Tiangong 1. Denne er planlagt skutt opp i slutten av 2010 med en Lang Marsj 2Fbærerakett, altså samme type som skyter opp Shenzhou-fartøyene. Dette er mulig fordi romstasjonen, eller romlaboratoriet, vil bli relativt liten og lett, med en masse på rundt 7,7 tonn. Stasjonen minner om ESAs ATV-forsyningsfartøy, som brukes i Det internasjonale romstasjonsprogrammet ISS. Tidlig i 2011 skal Shenzhou 8 skytes opp til Tiangong ubemannet, for å teste møte- og sammenkoblingssystemer. Muligens vil den også ha med seg forsyninger til kommende besetninger. Kineserne legger ikke skjul på at stasjonen bl.a. vil ha militære oppgaver, mest sannsynlig etterretning. Stasjonen vil i hovedsak fungere automatisk, med besetninger som kommer på forholdsvis kortvarige besøk. Muligens vil Shenzhou-romfartøyene som forlater denne eller senere Tiangong-stasjoner etterlate baneseksjonene sine tilkoblet, slik neste besetning vil ha mer plass å boltre seg på. En større romstasjon, som minner om Sovjetunionens/Russlands Mir, er også under utvikling i Kina. Flere moduler vil skytes opp hver for seg og kobles sammen i rommet. Oppskytingene vil bli foretatt med nye Lang Marsj 5-raketter, drevet av flytende hydrogen/flytende oksygen. Rakettene vil ha større kapasitet enn noen bæreraketter kineserne i dag disponerer. Kineserne har ytret forsiktig ønske om å delta i romstasjonprosjektet ISS, men NASA har ikke vært overmåte entusiastiske til forslaget. Kanskje vil Kina få lettere adgang etter at NASA har overlatt ISS til sine partnere i Japan, Europa og ikke minst Russland, og selv viet seg helt og holdent til Orion. Som kjent skal dette romfartøyet etterfølge romfergen, og ha som første hovedmålsetning å bringe amerikanske astronauter tilbake til Månen. Så får tiden vise om de første Orion-astronautene på Månen blir hilst velkommen av noen taikonauter.

8 Bemannet romfart STS-126 Den internasjonale romstasjonen forberedes med nytt utstyr for et mannskap på 6 astronauter. Av Ivar Johansen FORBEREDELSER Romfergen Atlantis var allerede på plass ved oppskytningsplattform 39A. Den utrullingen fant sted 4. september 2008 og forberedelsene til hennes STS-125/ HST SM4 var godt i gang. Romfergen Endeavour ble rygget ut fra sin OPF hangar 2 den 11. september 2008 godt fastspent oppe på dette spesialkjøretøyet som blant annet har 76 hjul. Turen over til VAB-bygningen tok 45 minutter og her var man nå klare til å løfte Endeavour opp i vertikal stilling for så å montere henne i sammen med resten av romfergesystemet drivstofftanken og de to faststoffrakettene. Etter at utrullingen hadde blitt forsinket en dag grunnet dårlig vær begynte en av Apollo æraens to transportkjøretøyer i NASA ordforråd kalt crawler - å røre på seg klokken 05;16 norsk tid den 20. september. Romfergesystemet hadde nå kurs for oppskytningsplattform 39B, og for de av oss som er litt fascinert av statistikker kan jeg kort fortelle at vel fremme ved 39B klokken 12;59 norsk tid var det 650 dager siden et romfergesystem hadde stått klart for oppskytning ved denne plattformen STS-116 i desember Det var også syv år siden begge oppskytningsplattformene hadde vært okkupert av hvert sitt romfergesystem og det var også den 18. gangen man hadde denne unike situasjonen i romfergeprogrammets historie. Det å kunne stå noen meter til side for 39A plattformen for å se to romfergesystemer med Atlantis nærmest og Endeavour på 39B plattformen der det i luftlinje er 2,4 kilometer mellom dem er et mektig syn, og det var tredje gangen at begge romfergesystemene var visuelt synlig samtidig uten at servicetårnet på en av plattformene dekket til romfergene. Ved Kennedy Space Center omtales dette synet speilbildet av det amerikanske romfergeprogrammet og som vi vet forhandles det på høyt plan om å strekke romfergeprogrammet utover 2010 med to eller flere ferder med tanke på sluttstillingen av ISS. DÅRLIGE NYHETER FRA HUBBLE. En drøy uke etter at Endeavour var satt ned på 39B plattformen kom det urolige meldinger fra kontrollsenteret som overvåker romteleskopet Hubble ved Goddard Spaceflight Center. Om bord i Hubble-romteleskopet har man et to krets system A og B. Det var A kretsen som fikk problemer den 28. september 2008 og denne tar seg av alle vitenskapelige data fra Hubble. Romteleskopet ble plassert i bane rundt Jorden under STS-31 ferden i april 1990, og det er bare A kretsen som har vært aktiv siden den tid og frem til de nevnte problemene. For å redde disse dataene måtte man nå prøve å få disse over på B kretsen som ikke hadde vært i bruk

9 romfergeprogrammet FAKTA OM STS-126 Romfergeferd nummer 124. Romferge: Endeavour (22. Ferd) Oppskytningssted: Kennedy Space Center, plattform 39A Oppskytningstidspunkt: 15. november 2008 klokken 01;55; Landingssted: Edwards Air Force Base, California. Rullebane 04-L Landingstidspunkt: 30. november 2008, klokken 22;25;06 norsk tid. Banehøyde: 225,9 km x 225,9 km (Ved inngang i sirkulær bane rundt Jorden ). 341,1 km x 341,1 km (Ved møte og sammenkobling med ISS). Varighet: 15 dager, 20 timer, 29 minutter og 37 sekunder. (Da hovedhjulene tok bakken). Ekvatorvinkel: 51, 6 grader. Omløp rundt Jorden: 250 Besetning: 7 opp/7 ned (én utskifting): Kommandør: Christopher Chris Ferguson (STS-115) Pilot: Eric Boe Ferdspesialist 1: Donald Don Pettit (ISS Ekspedisjon 6) Ferdspesialist 2: Steve Bowen Ferdspesialist 3: Heidemarie Stefanyshyn-Piper (STS-115) Ferdspesialist 4: Shane Kimbrough Ferdspesialist 5: Sandra Magnus, ble med opp til ISS (STS-112) Ferdspesialist 6: Greg Chamitoff (STS-124, ISS ekspedisjon 17 og 18. Returnerte til Jorden på STS-126). Nyttelast i lasterommet: Multi Purpose Logistics Module Leonardo. (MPLM - 5. ferd til ISS). Water Reclamation Rack/Urine Processor Assembly 2 (WRR/UPA). Flex Hose Rotary Cupler Unit (FHRC) Resistive Exercise Device 2 (ared). Waste and Hygiene Compartment 2 (WHC). Zero Gravity Storage Racks 3 General Laboratory Active Cryogenic ISS Experiment Refrigerator (GLACIER). Double Locker Cryogenic Freezer. Microgravity Experiment Research Locker Incubator (MERLIN). ISS External Television Camera. Antimicrobial Applicator Orbiter Docking System ODS) Shuttle Remote Manipulator System. (SRMS). Orbiter Boom Sensor System (OBSS). Parenteser bak besetningsmedlemmene angir hvilke ferder de tidligere har deltatt på. Tidspunktene er angitt i norsk tid. i det hele tatt, men som nå fikk sin mulighet som reserve. Etter noen innledende problemer lyktes det teknikerne ved Goddard Space Flight Center å få disse verdifulle dataene over på B kretsen og man kunne trekke et lettelsens sukk. Det å få skiftet ut disse to A og B kretsene på siste og 5. serviceferd er meget viktig. Skulle B kretsen få problemer før dette er dette fantastiske verktøyet og dens rolle en saga blott i sin bane rundt Jorden. Grunnet dette ble STS-125 ferden i første omgang utsatt fra 14. oktober 2008 til februar måned i Den reserve enheten man har ved GSFC og som må byttes ut er i skrivende stund under en lengre uttredelse og testperiode. Noe som ikke på noen måte vil være ferdig i februar 2009, så enn så lenge er STS- 125 ferden utsatt til 12. mai TILBAKE OG OVERRULLING. Med det faktum at romfergen Atlantis/STS-125 HST SM4 ferden ble utsatt lå en tilbakerulling av romfergesystemet for dagen. Samtidig som Endeavours` aktive rolle som

10 Bemannet romfart MANNSKAP: Iført sine romdrakter ser vi fra venstre: Sandra Magnus, Stephen Bowen, Donald Pettit alle ferdspesialiser. Nummer 4 fra venstre: Christopher Ferguson - kommandør, Eric Boe pilot og Robert Kimbrough, Heidemarie Stefanyshyn-Piper, også ferdspesialister. (NASA) redningsfartøy under betegnelsen STS-400/LON (Launch On Need Se Romfart 3/2008 s.27) dersom noe skulle ha gått galt med Atlantis under oppskytning på STS-125 var ikke lenger aktuellt. Tilbakerullingen av Atlantis fant sted 20.oktober 2008 og oppskytningsdato for Endeavour på STS-126 ferden ble satt til 14. november Overrullingen av Endeavour fra oppskytningsplattform 39B til 39A fant sted den 23. oktober og bare to ganger før har dette skjedd. Det var romfergen Columbia/STS-35 ferden i 1990 og Endeavour/STS-61 ferden i Tre dager senere kom STS- 126 astronautene opp i fra Houston for den programforpliktige TCDT (Terminal Countdown Demostration Test) som varer i to dager. Nedtellingen ble aktivisert den 11. november 2008 og mannskapet var på nytt ved KSC det var like før alvoret begynte. OPPSKYTNING: Med en av de reneste nedtellingene man kan huske i romfergeprogrammets drøye 26 års historie tente romfergen Endeavours to faststoffraketter klokken 01;55; norsk tid den 15. november Det var nok en kveldsoppskytning lokal tid i Florida, og for de som stod på bakken var det nå mulig å følge Endeavour og hennes hovedmotorer i nesten syv minutter med en god kikkert. Den internasjonale romstasjonen befant seg over den sydlige delen av Stillehavet i en banehøyde på 341,1 kilometer idet Endeavour forlot Kennedy Space Center. Denne gangen var det Christopher Chris Ferguson som var kommandør, han hadde med seg Eric Boe som pilot, Heidemarie 10

11 romfergeprogrammet VETERAN: Den kvinnelige veteranastronauten Shannon Lucid med fem romfergeferder og sitt langtidsopphold om bord i Den russiske romstasjonen Mir som til sammen utgjør 223 dager i rommet jobber nå som Capcom (Capsule Communicator) i Houston. Med sin erfaring og amerikansk varighetsrekord på en ferd:188 dager, 4 timer og 14 sekunder om bord i Mir har astronautene på de forskjellige romfergeferdene en trygg sikker problemløser å snakke med. (NASA) Stefanyshyn-Piper, Robert Shane Kimbrough, Donald Pettit, Stephen Bowen, Sandra Magnus alle ferdspesialister. Sandra Magnus var denne ferdens mannskapsrotasjon i forhold til Ekspedisjon 18 om bord på ISS og erstattet Gregory Chamitoff som skulle returnere tilbake til Jorden med STS-126 mannskapet. Nyttelasten om bord i lasterommet på Endeavour denne gangen var nok en gang en av disse tre forsyningsmodulene som er bygget i Italia. Leonardomodulen hadde med seg litt i underkant av 6300 kilo med utstyr og andre forsyninger til romstasjonen. Dersom vi inkluderer det som også var med om bord i Endeavour får vi litt i underkant av 7,5 tonn til sammen. Som så ofte før var OBSS ( Orbiter Boom Sensor System) armen med. Denne har vært med på hver eneste romfergetur etter Columbiaulykken ser vi bort i fra STS-124 ferden som leverte den Japanske Kibomodulen. Kibo-modulen tok stor plass i lasterommet på Discovery at det ikke var plass til denne armen. OBSS ble montert utenpå eksteriøret til ISS under STS-123 ferden med Endeavour slik at man kunne ta den med hjem igjen etter leveransen av Kibo-modulen under STS-124 ferden med Discovery. Og det var nettopp denne OBSS armen som ble flittig brukt etter man var kommet opp i bane rundt Jorden. Med denne armen kan man som kjent, takket være instrumentenheten avfotografere romfergens isolerende varmeklosser millimeter for millimeter. Samtidig som dette ble gjort kunne teknikerne ved Johnson Space Center i Houston analysere bildene på løpende bånd etter hvert som Endeavour og dens mannskap nærmet seg Den internasjonale romstasjonen. SAMMENKOBLING MED ISS. Etter en standardisert møtesekvens hvor romfergen foretok en baklengs rotasjon syv minutter etter skjema fant sammenkoblingen sted klokken 23;01 den 16. november 2008 samtidig som hele romstasjonskomplekset og Endeavour fløy over den nordligste delen av India i nærheten av grensen mot China i en høyde av 341,1 kilometer over bakken. Det var sammenkoblingsenheten PMA-2 (Pressurized Mating Adapter-2) i enden av Harmony modulen som ble benyttet og dette er og vil bli knutepunktet hvor romfergene vil koble seg til i fremtiden. Klokken 01;16 norsk tid den 17.november 2008 ble lukene mellom romstasjonen og romfergen åpnet, og en velkomstsermoni med både tårer og latter lå for dagen. Litt senere klokken 03;50 ble Sandra Magnus offisielt medlem av langtidsbesetningen som ferdingeniør 2 og vitenskapelig offiser om bord i Ekspedisjon 18, mens Greg Chamitoff gikk over som besetningsmedlem av STS-126 mannskapet. Den første lange arbeidsdagen var så å si ferdig om bord i ISS før astronautene Pettit og Kimbrough kunne avslutte med dagens høydepunkt etter sammenkoblingen der de klokken 17;37 norsk tid via romstasjonens Canadarm2 grep tak i forsyningsmodulen Leonardo om bord i Endeavours lasterom. Med sikker kontroll og med sakte presisjon kunne de plassere Leonardo i en av sidelukene på Node 2 også kjent som Harmony modulen klokken 19;04 den 17.november TRAVELT BÅDE UTE OG INNE. Etter at astronautene Heidemarie Stefanyshyn-Piper og Stephen Bowen hadde klargjort sine romdrakter med god hjelp av kommandør Chris Ferguson inne i den amerikanske luftslusen Quest kunne de åpne døren ut til verdensrommet klokken 19;09 norsk tid den 18.november Etter at de hadde lagret en tom nitrogentank om bord i lasterommet til Endeavour, montert en slangekobling for romstasjonens 11

12 Bemannet romfart FRUKTBART. Vekstløsheten tar noen ganger overhånd. Her ser vi fruktfatet noe spredt der Sandra Magnus og hennes kollega Shane Kimbrough prøver så godt de kan å få orden på frukten nede på midtre dekk av Endeavour på ferdens tredje dag. (NASA) kjølesystem og fjernet et deksel på den japanske Kibo-modulen kunne man gå over til denne første spaserturens viktigste gjøremål: Alfarotasjonsmekanismen til styrbord solcellepaneler. Her har det lenge vært litt aktivitet fra tidligere romfergeferder i forbindelse med fra før av omtalte skader (Se ROMFART nr.3/2008 s.22). Artikkelforfatteren hadde den store glede av å befinne seg i USA mens denne STS-126 ferden pågikk, og takket være en storskjerm i stua FØRSTE ROMVANDRING. Midt på bildet ser vi astronaut Steve Bowen der han er i ferd med å fjerne beskyttelsestepper for å komme til alfarotasjonsmekanismen for å skifte ut tannhjulkoblinger på styrbord side. Under beskyttelsesteppene ved den lille forhøyningen til høyre for Bowen er den etter hvert så nevnte alfarotasjonsmekanismen. (NASA) til mine amerikanske foreldre gikk man ikke glipp av et eneste minutt av NASA`s fantastiske TV-kanal. Ved å følge med både på det som fant sted utenfor romstasjonen og det som skjedde inne fikk man et inntrykk av at det var mange baller i lufta på en gang spesielt under denne første spaserturen. Denne gangen hadde man med seg en avansert enhet bygget i USA som skulle gjenvinne vann fra urin, og luftfuktighet. På denne måten ville man blant annet ha det man måtte trenge av vann for de forskjellige måltidene om bord. Enheten Urine Processor Assembly (UPA) ble sakte men sikkert manøvrert av kommandør Mike Fincke av langtidsbesetning 18 og Donald Pettit fra logistikkmodulen Leonardo. Og her var det ikke mye å gå på når det gjaldt klaring igjennom de forskjellige modulene. Man kan nok trygt si at det var på det berømte håret som sådan og etter litt frem og tilbake kom UPA enheten på plass. Av annet utstyr som også tok sin plass og tid var et nytt toalett samt to nye installasjoner for litt privatliv og søvn. Disse ble forøvrig montert inne i Harmonymodulen. Utenfor romstasjonen hadde 12

13 romfergeprogrammet astronautene begynt på dagens hovedoppdrag. Smøre og rengjøre selve styrings og sleperingen på alfarotasjonsmekanismen til solcellepanelene på styrbord side. Her ble det som før nevnt oppdaget store skader for litt over ett år siden og den jobben som Stefanyshyn-Piper og Bowen gjorde nå var meget viktig, men dog bare midlertidig. Og det er klart, det å ha med seg verktøysekk med smørepistoler og utstyr er ikke alltid så enkelt. Smørepistolene inneholdt denne spesialsmørningen utviklet til å kunne brukes i vakuum. Selv om alt dette er testet ut på bakken så kan det oppstå noen utfordringer i verdensrommet fra tid til annen og denne STS- 126 ferden ble ikke noe unntak. Stenfanyshyn-Piper hadde forankret seg i sin arbeidsposisjon da hun skulle åpne verktøysekken og fikk se at en av smørepatronene hadde eksplodert som hun med litt frustrert stemme kunne melde ned til Houston. Bildene som nå bakken mottok var et godt bevis på at det var skikkelig grisete i sekken hennes. Hun fikk beskjed om å tørke av verktøyet og så langt det var mulig å gjøre rent i sekken. TAP AV VERKTØY MED TILBEHØR. Når vi ser på disse romvandringene kan det på mange måter se ut som de forskjellige arbeidsoppdragene går lett unna. Astronautene er fastspent, verktøyet er igjen fastspent på fronten av romdrakten, og av og til kan det kanskje virke litt rart at man ikke mister noe ut i rommet. Stefanyshyn-Piper begynte raskt å gjøre rent i sin verktøysekk etter lekkasjen med smøremiddel. Via hennes kamera på hjelmen kunne man tydelig se at det var skikkelig klinete ikke bare i sekken men også på en del av hennes verktøy. Et annet gjøremål gjorde i samme øyeblikk at hun måtte snu seg vekk i fra verktøysekken sin der hun visste at verktøysekken som alt annet løst utstyr skal være stroppet fast. Men den gang ei. Verktøysekken begynte å drive bort i fra henne, hun greide ikke å få tak i den der hun frustrert utbrøt Å nei!! Det er ikke ofte dette skjer, og på en pressekonferanse litt senere på ferden tok hennes astronautkollega Bowen skylden for at dette hadde hendt. Hans ansvar under forberedelsene til denne første arbeidsøkten var at alt skulle ha vært stroppet fast, men vi gjør alle feil også på arbeidsoppdrag utenfor romstasjonen. Nå hadde man som så ofte før dobbelt sett med verktøy med seg, så det de måtte dele var smørepistolen til Bowen og dette fungerte helt greit. ANDRE ROMVANDRING. Heidemarie Stefanyshyn-Piper er her i ferd med å fjerne metallspon samt å skifte ut tannhjulskoblinger for så å smøre opp sleperingen dette er festet til. Legg merke til verktøysekken hennes på venstre side denne gangen fastmontert. (NASA) TANNHJULSKOBLINGER OG TRALLER. Stikkordet for resten av den første romvandringen var tannhjulskoblinger på styrbord side av alfarotasjonsmekanismen. Den seksjonen som roterer i forhold til solen er S4. Seksjon S3 roterer ikke og det er mellom S3 og S4 disse tannhjulkoblingene sitter. Disse koblingene gjør sitt til at S4 roterer samtidig som S3 står stille på romstasjonens fagverk. Det var 12 av 13 tannhjulskoblinger som skulle byttes ut og begge astronautene jobbet parallelt med rengjøring og smøring dog med kun en smørepistol før de monterte nye tannhjulskoblinger. Verktøysekken som for lengst var på sin egen lille romferd økte sin avstand til romstasjonen og var aldri noen reell fare for ISS. Etter en meget vellykket første arbeidsøkt tross litt uregelmessigheter beveget astronautene seg tilbake til Questmodulen der skalket luken og slo av sine systemer på romdraktene 13

14 Bemannet romfart SAMKJØRTE MEKANIKERE: Stefanyshyn-Piper til venstre og Kimbrough jobber her parallelt i sammen med å få orden på alfarotasjonsmekanismen. Legg merke til romstasjonens rammeverk i forgrunnen. (NASA) klokken 02;01 norsk tid den 19. november 2008 etter en romvandring på 6 timer og 52 minutter. Neste dag den 20. november 2008 var det duket for nok en romvandring der Stefanyshyn- Piper og hennes kollega Robert Kimbrough iført sine amerikanske romdrakter forlot Quest-modulen klokken 18;58 norsk tid. Dette var også en dag å se seg tilbake på i og med at det var 10 år siden Zarja-modulen i puslespillet ISS ble skutt opp med en Proton bærerakett. Zarja- modulen og resten av ISS systemet som dagen før hadde gjort unna sitt omløp rundt Jorden hadde i løpet av disse årene fått en vekt på 284 tonn, hatt besøk av 176 personer, inklusive seks romturister fra 14 land. Den har vært permanent bemannet siden 2. november 2000 og frokoster, lunsjer og middager er konsumert. Det har vært gjennomført 114 romvandringer, 27 romfergebesøk og som NASA`s hovedkontraktør Boeing sa det med et smil: Det å bygge ISS er som å prøve å bytte en tennplugg eller å montere en hylle iført rulleskøyter og to par skihansker med alt det du behøver av verktøy, skruer og annet hengende på kroppen slik at man ikke skal miste noe. Ja, kanskje var ikke Boeing så langt unna sannheten der? Vel, våre to astronauter hadde ikke mye tid til å dvele ved dette 10 års jubileet der de bega seg over til romstasjonens fagverk. Her flyttet de to traller fra styrbord til babord side av den motordrevne plattformen på fagverket, dette som en forberedelse til neste viktige nyttelast S6 seksjonen med solcellepaneler - som skal opp med romfergen Discovery på STS-119 ferden i februar Etter at trallene var på plass gikk turen igjen tilbake til alfarotasjonsmekanismen på styrbord side for Stefanyshyn-Piper, mens kollega Kimbrough tok seg av litt service på den ledige enden av romstasjonens høyre arm, Canadarm2. Her hadde gripemekanismen ikke fungert helt etter planen. Lagrene som styrer gripevaierne fikk sin velfortjente smørning, før han kunne slutte seg til sin kollega og tannhjulskoblingene - igjen. Mens Kimbrough var i ferd med å avslutte sin del av arbeidet ved styrbord alfarotasjons-mekanisme fikk teknikerne på bakken fra romdraktleverandøren Hamilton Sundstand litt for høye avlesninger relatert til karbondioksid i hans romdrakt slik at han ble beordret 14

15 romfergeprogrammet tilbake til Quest-modulen litt raskere enn planlagt. Men det var ingen dramatikk rundt dette, der de begge to kunne puste ut klokken 01;43 norsk tid den 21. november 2008 etter en romvandring på 6 timer og 45 minutter. TREDJE OG FJERDE ROM- VANDRING. Den tredje arbeidsøkten som startet klokken 19;01 norsk tid den 22. november 2008, var nok en gang prioritert alfarotasjonsmekanismen på styrbord side hvor Stefanyshyn-Piper og Bowen nå meget rutinerte og effektive bare hadde en tannhjulskobling igjen da denne arbeidsøkten var ferdig. De var tilbake i luftslusemodulen Quest klokken 01;58 norsk tid den 23. november etter en varighet på 6 timer og 57 minutter. Neste dag var det duket for den fjerde og siste romvandringen på denne STS-126 ferden som startet klokken 19;24 norsk tid. Med Robert Kimbrough og hans kollega Stephen Bowen gikk turen nå til babord side av ISS og alfarotasjonsmekanismen der. Her hadde man ikke hatt noen problemer i forhold til at solcellepanelene fulgte solen slik den skulle, men en liten inspeksjon og litt vedlikehold skadet ikke. Inspeksjonen her viste derimot noen ørsmå slitemerker og dette var nytt for alle impliserte. Det var bare å smøre opp denne mekanismen, og både i rommet og nede i Houston var man godt fornøyde med dette slik at man kunne unngå mer slitasje enn det som var. I fra bakken roterte man mekanismen slik at Kimbrough kunne smøre godt og effektivt uten å fjerne for mye av de varmeisolerende teppene som pakker inn mekanismen. Bowen var opptatt på motsatt side og den siste tannhjulskoblingen. Kimbrough var vel i havn med vedlikeholdsjobben og fløt nå majestetisk over til P1 seksjonen lokalisert på fagverket hvor et nytt kamera ble montert. Forhåpentligvis vil dette kameraet bringe oss flotte bilder av Japans forsyningsfartøy H-II Transfer Vehicle (HTV) på høstparten i 2009 da dette fartøyet debuterer som ubemannet forsyningsfartøy. Dette fartøyet er ikke automatisk som vi kjenner i fra ESA`s forsyningsfartøy Jules Verne. Canadarm2 vil her få en slags hovedrolle der denne vil gripe tak i HTV`en etter at den har manøvrert seg så nærme ISS som mulig. Romvandringen gikk mot sin slutt, og etter å ha løst et lite problem ved den Japanske Kibo-modulen samt å ha montert opp en GPS antenne også beregnet på HTV`en var man meget fornøyde med denne arbeidsøkten. Problemet relatert til for høye avlesninger når det gjaldt karbondioksid blusset opp igjen i romdrakten til Kimbrough, men det var ikke mer alvorlig enn at han kunne fullføre sine oppgaver utenfor ISS. Med en varighet på 6 timer og 7 minutter ble denne siste romvandringen avsluttet klokken 01;31 norsk tid den 25. november GODE TILBAKEMELDINGER PÅ UTFØRT ARBEID. Mens all denne aktiviteten utenfor ISS på styrbord og babord side stort sett levde sitt eget liv, hadde det også vært mye å gjøre på innsiden av ISS. Denne UPA enheten som skal gjenvinne urin og fuktighet om til vann skapte en del hodebry og mye problemløsninger. På begynnelsen av ferden fikk PÅ HÅRET. Det er ingen tvil om at det er trangt om bord i ISS. Her manøvreres en av de to nye sovekvarterene inne i Harmony-modulen. Greg Chamitoff prøver så godt han kan med hjelp av Sandra Magnus, som vi kan skimte til venstre, å få denne på sin permanente plass. (NASA) 15

16 Bemannet romfart de enheten i gang flere ganger men den slo seg av etter et par timers drift. Man har demontert fra hverandre, skrudd til deler som ikke satt godt nok fra produsenten, montert sammen og demontert igjen. Mike Fincke og Donald Pettit brukte flere dager sammen med teknikere i Houston før å løse disse innkjøringsproblemene. Ved flere tilfeller fikk de enheten til å fungere i drøye tre timer, men den gang ei. Den stoppet opp flere ganger. Men samtidig som astronautene Bowen Som om ikke dette var nok fikk man gjennomført nok en produksjon mens mannskapene sov om bord i Endeavour/ISS. Dette var meget lovende og man hadde nå litt i underkant av seks liter vann man kunne ta med seg hjem. En annen test som fant sted mens de 10 romfarerne sov var styrbord alfarotasjonsmekanisme. Motoren som gikk i to omløp rundt Jorden rundt tre timer fungerte meget bra og solcellepanelene ble rettet mot Solen slik Det vil over tid bli gjort flere slike tester, og man kan være heldige å kanskje slippe unna med all den servicen og utskiftningen av disse 12 tannhjulskoblingene. Derimot har NASA besluttet å gjøre en gjennomgående reparasjon med installasjon av en ny styrings og slepering eller tannhjulsring som det heter. Man vil her kunne jekke alfarotasjons-mekanismen litt fra hverandre slik at denne ringen og nye tannhjulskoblinger samt en del annet nytt utstyr kommer på plass. Nå er ikke et slik prosjekt gjort over natta, og ser man realistisk på dette vil man kunne trenge 10 arbeidsøkter eller EVA`s (Extra Vehicular Activity) utenfor romstasjonen. Man vil kunne trenge en god del nytt utstyr som først må testes ut ferdig på bakken, og etter at dette har kommet opp med romfergen ser man for seg at 2010 vil bli et år kanskje med den mest utfordrene arbeidsaktiviteten utenfor ISS. KLASSEBILDET. STS-126 og ISS Ekspedisjon 18 poserer her velvillig etter en pressekonferanse med bakken. Fra venstre nedre rad ser vi: Sandra Magnus, kosmonaut Yurij Lonchakov, Gregory Chamitoff og Michael Fincke. Fra venstre midtre rekke: Shane Kimbrough, Chris Ferguson og Eric Boe. Fra venstre øvre rad: Steven Bowen, Heidemarie Stefanyshin-Piper og Donald Pettit. (NASA) og Kimbrough var i ferd med å avslutte sin siste romvandring tidlig på morningen norsk tid den 25. november 2008 fikk man endelig UPA-enheten til å samarbeide. De gjennomførte en full produksjonssekvens som tar rundt 5 timer og de første prøvene så dagens lys for å bli tatt med tilbake til Jorden for analyser. de skal. Nede på bakken var man meget fornøyde at strømforbruket var gått drastisk ned i denne første testen. Det var et drøyt år siden sist at solcellepanelene hadde vært i virksomhet, og vi skal huske på at hele solcellekonseptet i dag utgjør litt i underkant av 2700 m3 før STS- 119 ferden og nyttelasten de skal ha med seg i februar FRAKOBLING OG LANDING. Logistikk og forsyningsmodulen Leonardo var nå lastet opp med unødvendig utstyr og søppel der den like grasiøst ble plassert tilbake igjen om bord i Endeavours lasterom klokken 23;52 norsk tid den 26. november Med en retur på 1652 kilo med søppel og slikt fikk man ryddet opp i alle kriker og kroker samtidig som man nærmet seg frakobling og avreise i fra ISS. Man avsluttet med tradisjonell thanksgiving middag og det som 16

17 romfergeprogrammet HUSARBEID: Etter at hovedoppdragene om bord inn i romstasjonen var gjort var det på tide å gjøre rent etter seg før hjemturen til Jorden. Pilot Eric Boe støvesuger her friskluftsystemet på midtre kabindekk. (NASA) hører til før avreise-sermonien ble gjennomført. Greg Chamitoff som skulle hjem og Sandra Magnus som for lengst hadde blitt et medlem av Ekspedisjon 18 ønsket hverandre lykke til der lukene mellom ISS og romfergen ble lukket klokken 01;31 norsk tid den 28.november Begge besetningene hadde vært sammen og bidratt til fellesskapet i 11 dager og 15 minutter. Endeavour og ISS skilte lag klokken 15;47 norsk tid den 28. november 2008 mens begge romfartøyer fløy over den østlige delen av Taiwan. Etter å ha gjennomført litt over ett omløp rundt ISS i en avstand av 200 meter for å ta eksteriørbilder ble romfergens bane og manøvreringsmotorer avfyrt klokken 18;14 norsk tid der avstanden mellom de to romfartøyene bare økte. Mannskapet kunne nå konsentrere seg om å bruke OBSS armen for den siste inspeksjonen av romfergens vingekanter og varmeisolerende klosser før landing. Midt oppe i dette ble satellitten Pico Satellite Solar Cell Testbed utplassert i fra Endeavours lasterom klokken 21;34 norsk tid den 29. november Ved Kennedy Space Center var man mer eller mindre klare til å ta imot Endeavour og hennes mannskap, men denne gangen ville ikke været samarbeide på lik linje som ved oppskytningen drøye 15 dager i forveien. Ferden var jo allerede forlenget med en dag og værutsiktene i Florida på sikt var dårlige noe som fikk NASA til å velge Edwards Air Force Base i California denne gangen. Endeavours banemanøvreringsmotorer ble avfyrt klokken 21;19 norsk tid denne siste dagen i november Avfyringen som varte i 2 minutter og 54 sekunder bremset romfergen slik at den en snau halvtime senere kunne ta fatt på vår ugjestmilde atmosfære. Etter å ha kommet seg vel igjennom atmosfæren gjennomførte romfergen sine programmerte S svinger før den etter hvert nærmet seg rullebanen. Endeavour og pilot Eric Boe satte hennes hovedhjul ned klokken 22;25;06 norsk tid den 30. november 2008 på rullebane 04-L. Det var første gangen man brukte denne rullebanen ved EAFB, nesehjulet fikk stødig grunn under seg klokken 22;25;21 og hun rullet ut og stoppet klokken 22;26;03 norsk tid. Houston kunne ønske mannskapet velkommen til California, og kommandør Ferguson var godt fornøyd med å sette punktum for STS-126 ferden på vestkysten. NASA 50 ÅR: Fjoråret fylte NASA 50 år noe som ble markert på en rekke steder også om bord i ISS. Til høyre ser vi styrbord del av solcellestrukturene. (NASA) 17

18 romhistorie 10 år i rommet med ISS I november 2008 var det ti år siden det første elementet til den internasjonale romstasjonen ble skutt opp. Men forviklingene har pågått lenger enn som så. Av Øyvind Guldbrandsen Russerne var lite imponert over hva amerikanerne fått med romstasjonen. Åtte år, 10 milliarder dollar og alt de hadde var en tremodell! fnyste Valerij Rjumin, veterankosmonaut og sjef for Mir-programmet. Tenk om vi bare hadde hatt en brøkdel av de pengene! Det var 1992, og åtte år var gått siden USAs daværende president Ronald Reagan anmodet NASA om å starte utviklingen av nasjonens første permanent bemannet romstasjon. Anmodningen ble offentliggjort gjennom en bredt publisert tale. Som i dag knapt fremstår som en skygge av det den formodentlig var ment å etterligne: John F. Kennedys bekjentgjøring i mai 1961 om at USA skulle landsette en mann på Månen innen tiåret var omme. Amerikanerne var på sin side ikke spesielt imponert over russerne. Sant nok hadde Sovjetunionen drevet sitt romstasjonsprogram i to tiår, og kommet opp med et utall briljante tekniske løsninger. Med romdrakter, metoder for resirkulering av ressurser, automatiske møte- og sammenkoblingssystemer osv. Hvorav mange skulle bli nøkkelelementer i den senere internasjonale romstasjonen. Men amerikanske forskere mante det var kommet forunderlig få konkrete, vitenskapelige resultater etter så mange år i Saljut og Mir. Romstasjonen "Freedom": "Power Tower"-konsept fra Hadde bare de hatt en like langlivet, permanent bemannet romstasjon til disposisjon! Da Reagan annonserte romstasjonplanene i 1984 hadde romfergesystemet, som fortsatt benyttes, vært i drift i tre år. Da regnet man med at byggingen av romstasjonen ville ta åtte år, like lang tid som gikk fra Kennedys tale om måneprogrammet, til Apollo 11-astronautene faktisk vendte tilbake fra Månens overflate. For å sette dette i perspektiv: Da Kennedy talte hadde det bemannede amerikanske romprogrammet én enkelt, ballistisk 15-minutters enmanns Mercuryferd å vise til. SJEFEN Det var flere enn russerne som var lite imponert over den haltende fremgangen med NASAs romstasjonsprosjekt. Fremgangen, eller mangelen på det, var symptomatisk for hele romorganisasjonen. NASA hadde forvandlet seg fra å være en stor, men ytterst vital og innovativ organisasjon under de gylne Apollo-årene på 1960-tallet, til en treg bastion som syntes mest opptatt av å spre og befeste arbeidsplasser over flest mulig stater. De få prosjektene som forlot bakken gjorde det sjelden uten først å ha blåst til himmels, om ikke nødvendigvis seg selv, så i alle fall det som måtte ha eksistert av tids- og budsjettrammer. Dette skulle endre seg da president George Bush (senioren) innsatte Daniel Goldin som ny NASA-sjef i april Om Goldins kompetanse hersker det liten tvil. NASA-ingeniører fortalte at han kunne sitte i dyptgående samtaler om innfløkte tekniske problemer, og så hive seg rett over i en like dyptgående telefonsamtale om et eller annet like ubegripelig politisk eller økonomisk spørsmål. Men i dag huskes kanskje Goldin best som hovedarkitekten bak innføringen av NASAs raskere-billigere-bedre -politikk. Om dette, og Goldins til tider brutale fremferd for å få røsket opp i NASAs mellomledelse og forvokste byråkrati, 18

19 den internasjonale romstasjonen var meningene atskillig mer delte. Og sterke. Goldin ble snart en ytterst kontroversiell leder innad i NASA. Men desto mer populær blant de fleste politikere. Utvilsomt en hovedgrunn til at han fikk tjene under tre presidenter, og ble sittende i nærmere 10 år - lenger enn noen annen NASA-sjef. Mens raskere-bedre-billigere ble en nokså tvetydig suksess for de som stelte med satellitter og romsonder, beviste Goldin til fulle at tankegangen på ingen måte lot seg gjennomføre på romstasjonen. Den surfet nesten ut i bane på budsjettoverskridelser alene. De vil neppe gjøre seg karrierer som klarsynte, de som sa seg overrasket over at det var en reinspikka økonom som overtok da Goldin til slutt måtte ta sin hatt og gå. Det var Sean O Keefe som fikk den tvilsomme ære av å få skipet på rett kjøl etter The Goldin era. Da hadde det som nå het Den internasjonale romstasjonen gått i kretsløp i fire år. Mer om det senere. Økonomen O Keefe gjorde seg snart bemerket ved å lire av seg replikker som vitnet om en vitenskapelig kompetanse solid under det man burde forvente av en NASA-sjef. Men om klagene på O Keefe hadde andre begrunnelser enn de på Goldin, var de ikke mindre høylytte. Etter hvert ble spetakkelet så høylytt at uttrykket i rommet kan ingen høre at du skriker mistet sin gyldighet. Da var O'Keefe godt i gang med å kaste over bord det meste av det NASA står for. Et hans siste stunt var å pusse på seg mesteparten av det vitenskapelige miljøet, samt det som kunne krype og gå av rominteresserte, ved å forby ytterligere serviceferder til Hubble-romteleskopet. Den slags risikosport var ikke noe for en bedrift som skulle gå i pluss! O Keefe fikk fyken raskere enn man klarte å finne en etterfølger. En forbløffet astronaut med navn Frederick D. Gregory ble midlertidig plassert ved roret, inntil Mike Griffin ble halt inn i 2005 for å føre skuta videre. Selv om Griffin har en CV som kan gi bakoversveis på noen og enhver, styrte han ikke unna alle skjær. NASA måtte snart raske sammen et panel for å drive brannslukking, etter at Griffin plumpet ut med noe i retning av at Den internasjonale romstasjonen er noe av det dummeste NASA har gitt seg i kast med. Ikke den mest diplomatiske uttalelsen fra en som leder et prosjekt som inkluderer de fleste av verdens stormakter, for ikke å snakke om X antall milliarder eller titalls milliarder - av skattebetalernes surt ervervede dollar/yen/ euro/rubler eller hva det måtte være. Det Griffin angivelig siktet til var kun en skarve teknisk bekymring over at banen romstasjonen kretser i dessverre ikke er optimal, eller mer nøyaktig, den er elendig egnet dersom man skal benytte romstasjonen som springbrett for ferder videre til Månen og Mars. Og nå vet jo alle at det er dit NASAs astronauter etter hvert skal. For de teknisk interesserte kan vi utdype med at romstasjonens baneplan er vippet 51,6 i forhold til Jordens ekvator. For å komme seg opp i den banen må romfergene legge igjen 1/3 av nyttelastkapasiteten, sammenlignet med om man skulle dratt opp i en bane med 28 inklinasjon, som er ideell for oppskytinger fra Cape Canaveral. På den annen side er en 28-gradersbane desto mer håpløs å nå fra den russiske Bajkonur-kosmodromen. Russiske? Jo da. For det som for de fleste virket som en absurd drøm da Star Wars -Reagan annonserte romstasjonprosjektet i 1984, omtrent i samme åndedrag som han omtalte Sovjetunionen som Det onde imperium, var allerede tidlig på 1990-tallet blitt virkelighet: Rus- Valerij Rjumin. Ronald Reagan. Daniel Goldin. 19