Liljekonvallen: Medlemsblad for Nei til EU Østfold Tema nummer. nr SEPTEMBER Eurokrisen ruller videre et drama i vår tid

Transkript

1 Liljekonvallen: Medlemsblad for Nei til EU Østfold Tema nummer. nr SEPTEMBER Eurokrisen ruller videre et drama i vår tid Denne utgaven av Liljekonvallen vil ta for seg krisa i EU. Gjennom flere år har eurokrisen vært tema i nyhetsbildet. Stadig flere euroland har blitt rammet av krisa, og flere av dem har mottatt såkalte redningspakker. De såkalte redningspakkene er lån som også skal betales tilbake, med renter. av Terje Bjørlo, leder i Østfold Nei til EU Betingelsene for å få redningspakkene er omfattende nedskjæringer, salg av offentlig eiendom og privatiseringer. I klartekst betyr det oppsigelser av offentlige ansatte, reduserte lønninger, reduserte pensjoner og trygdeytelser, kortere tidsrom for å motta arbeidsløshetstrygd osv. Etter utallelige toppmøter i EU, som alle skal føre til at økonomien går i riktig retning, så er resultatene nedslående. Stadig flere rammes av arbeidsløshet. I Hellas og Spania er nå halvparten av ungdommene uten arbeid. Arbeidsløsheten totalt ligger på over 20 prosent i flere land. Samlet sett har eurolandene betydelig høyere arbeidsløshet enn de landene i EU som har valgt å beholde sin egen valuta. Nå leser vi at også Tyskland, det økonomiske lokomotivet i EU, begynner å få problemer. Hovedårsaken til det er lav innenlandsk etterspørsel, fordi reallønnsutviklingen for millioner av tyskere har vært negativ eller beste fall liten. Samtidig fører kraftige innstramninger i andre EU-land til at eksporten fra Tyskland rammes. I denne utgaven av Liljekonvallen, medlemsbladet til Østfold Nei til EU, har vi gleden av å presentere artikler fra tre forskjellige bidragsytere. Det er Christian Anton Smedshaug, leder av Landbrukets utredningskontor, Maria Walberg, samfunnsøkonom og rådgiver i LO, samt sosialøkonom Rune Skarstein. Østfold Nei til EU har vært så heldige å få Christian Anton Smedshaug og Maria Walberg til å innlede på et åpent møte i Moss i oktober. Mer om det lenger ut i Liljekonvallen Bli med på åpent seminar i Moss: Lørdag 13.oktober kl Se annonse her i bladet på side 3.

2 Forbildet Tyskland Tyskland har handelsoverskot, men på andre område står det verre til. Av Rune Skarstein Publisert: onsdag 02. mai 2012 Radikalt økonominettverk Underskotslanda i eurosona og Den europeiske sentralbanken (ESB) blir i dag styrde av teknokratar som har ein ting felles: svært nære band til den internasjonale finanskapitalen. Det er faktisk desse banda som har gjort dei «kvalifiserte» til deira politiske posisjonar. Lukas Papademos (statsminister i Hellas) har vore framståande medlem av The Trilateral Commission, der mange internasjonale finanstoppar deltek. Luis de Guindos (økonomiminister i Spania) var rådgivar i Lehman Brothers til rett før konkursen. Mario Monti (statsminister i Italia) og Mario Draghi (sjef for ESB) var tilsette i spekulasjonsbanken Goldman Sachs, som ga assistanse og pengeoverføringar til budsjettfusket i Hellas og dermed bidrog sterkt til at økonomien braut saman. Monti var både europeisk formann i The Trilateral Commission og seniorrådgivar i Goldman Sachs (fram til november 2011), og Draghi var direktør i Goldman Sachs International ( ). Som Draghi alt har demonstrert, er desse mennene mest opptekne med å berge profittane i finanssektoren. Dei manglar demokratisk legitimitet, og majoriteten av Europas befolkning trur ikkje at dei kan lose eurosona ut av krisa. Kanskje det er for å skaffe seg tillit i befolkninga at dei no framhevar Tyskland som eurosonas idealøkonomi. Med Frankrikes president Nicolas Sarkozy på slep, propaganderer dei for at alle euroland må bli som Tyskland: nær balanse i offentlege budsjett (som Tyskland ikkje har) og overskot i utanrikshandelen. Men sjølvsagt vil det vere umuleg for alle landa i eurosona å oppnå eksportoverskot samtidig. (Kven skal då ta underskota, Kina kanskje, eller USA, som alt har gigantiske underskot?) I perioden hadde Tyskland eit akkumulert handelsoverskot på 1499 milliardar dollar, medan Hellas, Spania, Portugal, Italia og Frankrike hadde eit samla underskot på 1204 milliardar dollar. Størstedelen av Tysklands overskot skriv seg nettopp frå handelen med desse landa. Dessutan er slett ikkje alt fryd og gaman i Tyskland. Mange år med ein statleg regissert restriktiv lønnspolitikk har ført med seg store sosiale kostnader. Reallønnsnivået er i dag omtrent som i slutten av 1990-åra, medan det har vore betydeleg vekst i arbeidsproduktiviteten. Denne utviklinga vart sett i gang av den sosialdemokratiske regjeringa til Gerhard Schröder, i Gjennom den tyske regjeringens Agenda 2010 og dei såkalla Hartz-reformene vart oppseiingsvernet praktisk talt fjerna. Arbeidsløysetrygda vart kraftig redusert, og det vart innført strenge kriterium for arbeidsløysetrygd, blant anna behovsprøving og tidsavgrensing. Restriksjonane på lausarbeid og deltidsarbeid vart fjerna. Desse tiltaka vart om enn motvillig aksepterte av fagorganisasjonane. Dei vart ideologisk fanga av den nyliberale propagandaen om at lønnsmoderasjon var naudsynt for å hindre utflytting av industriar og å oppretthalde sysselsettinga gjennom styrka konkurranseevne. Det er ingen tvil om at konkurranseevna vart styrka, men arbeidsløysa har halde seg høg, mellom sju og ti prosent (3 til 4,4 millionar personar). Forsettelse på side 4.

3 Euro krisa som ruller videre Åpent Seminar i Moss Lørdag 13.oktober kl Arena, Moss kirke og kultursenter Kirkegata 19. Moss Sentrum Christian Anton Smedshaug (Landbrukes utredningskontor) «Gjeld: Hvordan vesten lurte seg selv» Maria Walberg (samfunnsøkonom og styremedlem i Nei til EU) «Hvorfor ting er som de er i Europa» Påmelding innen 10.oktober til Nei til EU Østfold ved fylkessekretær Christian Nordbye, Send sms/ring til eller e-post: ostfold@neitileu.no Seminaret har fått Euroamidler fra utenriksdepartementet

4 Fortsettelse fra side 2. Resultata av Schröders reform er dramatiske: Som del av den totale sysselsettinga har delenast tilsette i full stilling gått ned frå 78 prosent i 1991 til 66,7 prosent i 2010, medan delen av korttids- og deltidstilsette har auka frå 22 prosent i 1991 til 33,3 prosent i I takt med dette har talet på låglønna auka. Over 23 prosent av alle sysselsette i Tyskland høyrer no til den offisielle låglønnskategorien som måtte greie seg med mindre enn 9,15 euro (ca. 70 kroner) per time i ,5 millionar arbeidarar hadde i 2010 mindre enn seks euro (ca. 45 kroner) per time, medan 1,4 millionar måtte klare seg med mindre enn fem euro. Talet på arbeidarar i låglønnskategorien har auka med 40 prosent, frå 5,7 millionar i 1995 til 8 millionar i I takt med den relative lønnsnedgangen har inntektsforskjellane i Tyskland nærmast eksplodert. Mellom år 2000 og 2010 gjekk den gjennomsnittlege disponible inntekta til dei fattigaste 20 prosentane av befolkninga ned med ti prosent, medan den disponible inntekta til den rikaste tidelen av befolkninga auka med 15,5 prosent. På leiarplass skriv den liberale avisa Süddeutsche Zeitung 14. mars: «Velstand for alle som Ludwig Erhard ein gong lovde, finst ikkje lenger. Millionvis av menneske i det rike Tyskland kan knapt nok overleve på arbeidet sitt.» Eurostandarden en sentralbank uten regjering Euroen er et enestående historisk eksperiment der en rekke stater har felles pengeenhet og sentralbank uten å ha felles regjering. Det har ikke skjedd før, og vil neppe heller skje igjen. Nå står Europa oppe i en økonomisk krise som tegner til å bli minst like alvorlig som i mellomkrigstiden. Av: Christian Anton Smedhaug, Landbrukets utredningskontor og forfatter av boka : «Gjeld. Hvordan Vesten lurte seg selv». Res Publica. Den felles pengeenheten så dagens lys 1. januar i 1999 til tross for mange økonomers advarsler. Politikerne trosset økonomene og de første årene så det ut til at eksperimentet var vellykket. Men i etterkant av finanskrisen høsten 2008 er bildet totalt endret. Gjennom felles rentesetting fikk de forskjellige landene galt rentenivå ut fra den nasjonale situasjonen. Dette har bidratt sterkt til at land i Sør-Europa, Irland, Belgia og nå også Nederland har fått ekstrem gjeld enten hos staten, i finanssektoren eller i husholdningene. Ikke bare har euroen vært med å skape problemene. Den hindrer også løsningene. Hadde landene hatt egne valutaer, slik som før euroens innførsel, ville deres valutaer nå ha falt som følge av de alvorlige økonomiske problemene. Da ville importen blitt dyrere og eksporten billigere, og de kunne ha gått gjennom en tøff, men nødvendig kur for å vende tilbake en økonomi i balanse. S.4

5 Uten egen valuta gjenstår i hovedsak ett hovedmiddel for å bøte på situasjonen: Konkurranseevnen må økes ved å senke arbeidslønningene som utbetales i euro. Denne formen for devaluering er en ekstrem form for tiltak som vil forsterke problemene, og som verden har dårlig historisk erfaring med. Goldman Sachs har nylig anslått at Portugals lønninger må senkes med 35 % for å bli konkurransedyktige, Hellas rundt 30 % og Spania omkring 20 %. Så lenge man ikke kan senke verdien på valutaen, må man senke verdien av det arbeidet som utføres innenlands. Da faller ikke bare kjøpekraften for importerte varer, men kjøpekraften for nasjonale varer senkes også. Å handle nasjonalt produsert brød, blir relativt sett like dyrt som å kjøpe en utenlandsk bil. Slik øker armoden i de samfunn som nå gjennomgår harde innstramninger for å forsøke å betjene privat og statlig gjeld i euro. Både Spania og Hellas har ungdomsledighet på 50 % og generell ledighet på over 20 %, I Spania nærmer den seg 25 %. Og ledigheten er økende. I følge Financial Times (18.4) har barn har konsentrasjonsvansker på skolen fordi de bare får ett måltid om dagen. Samfunnene kan bli funksjonelle uland om ikke trendene snus. Og politiske motsetninger kan føre dem mot et styringskaos på linje med Argentina. Situasjonen ligner mye på situasjonen tidlig på 1930-tallet da de fleste vestlige land forsøkte å spare seg til å oppfylle kravene knyttet til den internasjonale gullstandarden. Det ble ført en knallhard deflasjonspolitikk for å komme tilbake de internasjonale vekslingskursene som kjennetegnet gullstandarden. De statlige innsparingene var tøffe, samtidig som skatter og avgifter måtte sikres for å bedre statens finanser til tross for dårlige økonomiske tider. Dette ga en ond sirkel med høy arbeidsledighet, fallende priser og en mengde konkurser. Gullstandarden utgjorde en tvangstrøye for den politiske økonomien som bidro sterkt til de harde trettiårene. Paripolitikken, som det er kjent som i Norge, førte ikke fram. Til slutt måtte man oppgi målet om å komme tilbake til gullstandarden. Mest kjent er The Gold Reserve Act fra januar 1934, da Franklin D. Roosevelt devaluerte dollaren fra 20,67 $ per unse gull til trettifem dollar per unse. En devaluering på 75 % i forhold til gull og i løpet av et halvår så falt dollaren med rundt 40 % mot britiske pund. USA var ikke det første landet som ga opp gullstandarden. Land etter land hadde resignert tidligere på 1930-tallet. Storbritannia var av de første som gikk av gullstandarden i september Det skjedde etter at Den østerrikske kredittanstalten brøt sammen på forsommeren Men Storbritannia hadde aldri mer enn drøye 15 % arbeidsledighet og Frankrike knapt over 10. USA og Tyskland som holdt sterkest på gullstandarden nådde henholdsvis 26 og 22 % arbeidsledighet. USAs rekord står Spania nå i fare for å passere. Det er verdt å merke seg at Storbritannia som gikk av gullstandarden ca to og et halvt år før USA, fikk en vesentlig mindre krise. Ingen land gikk av gullstandarden før økonomien var på sammenbruddets rand. Kun skyhøy arbeidsledighet og sterkt krympende økonomi fikk fagfolk og politikere til å endre syn. Trusselen om en krise var ikke nok - man greide ikke å endre en politikk tilpasset en forgangen tid før krisen faktisk inntraff. Dessverre viser det seg at dagens eurostandard har alt for mange likheter med 1920 og 30-årenes gullbaserte valutaunion - gullstandarden. Nå tviholder man på en politikk der mangel på pengepolitisk fleksibilitet tvinger enkelt land inn i fattigdom og avindustrialisering som forsterker de økonomiske og sosiale problemene. En egen sentralbank kunne gjennom pengetrykking ha tilført kapital og sårt tiltrengt inflasjon til dagens EU-land, som sliter med én sentralbank på 16 land med forskjellige behov og politiske kulturer. S.5

6 Stadig tilførsel av likviditet gjennom Den europeiske sentralbanken, EUs redningsfond og IMF, som vi har sett de siste tre årene, bøter ikke på det grunnleggende problem at gjelda er for høy til å betales tilbake. Jo lenger man venter, jo mer penger brukes på å opprettholde et system hvis problem ikke er likviditet (betalingsevne), men solvens (verdier i forhold til gjeld). Fortsetter man å utsette det uunngåelige, vil EU til slutt stå uten virkemidler, og trues av økonomisk kollaps. Dessverre holder man seg likevel til en pengeunion som ikke virker, akkurat som mange land gjorde til gullstandarden på tidlig 1930-tall. Mangel på handling for å løse den opp, truer, nå som da, med å lede til en katastrofe. I ettertid viste seg at det var de landene som først kuttet båndene til gullstandarden som greide seg best. Riktige renter Krisepakker kjøper landene tid, men løser ikke grunnleggende ubalanser. Av Maria Walberg Publisert: onsdag 18. apr 2012: Radikalt økonominettverk Flere europeiske land sliter med høy gjeld både offentlig og privat som legger sterke begrensninger på den økonomiske handlefriheten. Renta på gjeld skal i teorien justere låneiveren. Sentralbanken setter opp styringsrenta dersom prisene øker. Dermed blir gjelda dyrere å betjene, og folk og næringsliv får mindre lyst til å ta opp høye lån. Også markedsstyrte renter har lignende effekt dersom nedbetalingsevnen til låntakerne blir dårligere, går rentene opp fordi markedet vurderer risikoen knyttet til å eie gjelda som større. I eurosonen i årene før finanskrisa kan vi snakke om både en institusjonell svikt hos den sentralbankstyrte renta og en markedssvikt i det internasjonale kapitalmarkedet. Dette har bidratt til høyere gjeld og stor ubalanse i økonomien. Et problem for eurosonen er at to svært viktige renter ikke har vært tilpasset de ulike landene: den langsiktige (tiårige) renta for statsobligasjoner, og sentralbankens styringsrente. Den langsiktige renta for statsobligasjoner er en markedsstyrt rente på statsgjeld, og refl ekterer i hovedsak markedets forventninger til prisstigning og nedbetalingsevne i det enkelte land. Før euroen ble innført, var det store forskjeller mellom eurolandene når det kom til denne langsiktige renta. Da euroen ble introdusert, sluttet imidlertid markedet å vurdere eurolandene som særlig forskjellige, blant annet fordi usikkerheten knyttet til valutakurs mellom landene forsvant ved felles valuta. Renteforskjellene ble små, og renta var på et lavt «tysk» nivå. Dette til tross for at landene fortsatt var svært ulike når det gjaldt gjeld, underskudd, prisstigning og økonomisk vekst. Slik fikk land som Hellas en statsgjeld som ble billigere å betjene enn tidligere, men landet fortsatte likevel å ta opp mer lån for å dekke inn store underskudd på statsbudsjettet. Det tette økonomiske samarbeidet i eurosonen førte til at markedet nå forbandt all statsgjeld med lav og lik risiko. Tiden har vist at dette ikke var en særlig god vurdering. Den økonomiske krisa i eurosonen har ført til at det igjen er store forskjeller mellom eurolandene når det gjelder langsiktig rente for statsobligasjoner. Ideen bak europrosjektet var at alle landene skulle følge finanspolitiske regler om lavt underskudd og maksgrense for statsgjeld, helt uavhengig av lånebetingelsene det enkelte land fikk for sin statsgjeld. Disse reglene ble brutt av flertallet i eurosonen også før fi nanskrisa inntraff, ikke bare av Hellas, som man iblant kan få inntrykk av. Kombinasjonen av regelbrudd og markedssvikt i kapitalmarkedet gjorde at det i praksis ikke var særlig med restriksjoner på lånefinansiert drift av enkelte land. Fortsettelse side 8. (baksiden) S.6

7 Åpen konferanse Tema: EØS utfordrer vårt selvstyre Lørdag 22.september 2012 kl på City Scene, Rica City Hotel, Fredrikstad Innledere: Per Inge Bjerknes (SP) Heming Olaussen (Nei til EU) Jan Olav Andersen (EL&IT) Thor Erik Forsberg (AP), Heidi Larsen (LO-Fredrikstad) med flere. LO-Fredrikstad Nei til EU -Østfold Høstgaven 2012 Gi en høstgave til Nei til EU Østold Konto i DNB-Bank: Bli medlem i Nei til EU Medlemskap koster kr 150,- det første året, deretter kr 320,- i året. Familiemedlemskap koster kr 100,- per person. Hovedmedlemskap inkluderer et abonnement på avisen Standpunkt og skriftserien Vett. Send oss din adresse for å motta informasjon og giro i posten. Du kan også ringe eller sette kr 150,- (320,- utover første år) inn på konto nr Bli medlem! Støtt oss i arbeidet her i Østfold via SMS: Send: <neitileu> og navnet ditt til 2090 På neste telefonregning vil du bli trukket kr 150,- for medlemskap i Nei til EU. Tilbudet gjelder for nye medlemmer. Delegater Landsmøte 2010: Bak venstre: Are Kvakkestad. Ivar Belck-Olsen, Lajla Myrvang-Ek Sukkerbråten, Foran venstre: Terje Bjørlo, Edvard Mogstad, Liv Ekra Ornsäther og Kirsten Hofseth

8 Navn og Adresse Porto Retur Adresse: Nei til EU Østfold, Pellygata Sarpsborg Dette er grunnlaget for kravene Tyskland og EU nå stiller om dramatiske kutt i offentlige budsjetter i euroland. Paradoksalt nok kan disse landenes kutt bringe dem enda lenger fra målsettingene om lavere statsgjeld som andel av BNP, for selv om gjelds veksten isolert sett blir lavere, krymper BNP, slik at gjeld sett i forhold til BNP likevel øker. Mens det er stor oppmerksomhet rundt problemet med høy offentlig gjeld i euroområdet, snakkes det mindre om hvordan man kan motvirke den høye private gjelda. I eurosonen er det den europeiske sentralbankens (ESB) styringsrente bankene forholder seg til. ESB har traktatfestede skylapper: Styringsrenta skal settes slik at prisstigningen i euroområdet holder seg under to prosent. Det siste tiåret har imidlertid vist det mange økonomer advarte om på forhånd: Landene i eurosonen trenger ulik styringsrente. Før Irland ble med i euroen i 1999, var renta i den irske sentralbanken på seks prosent, tilpasset irsk økonomi. Den felles eurorenta var tre prosent. Før euromedlemskapet var 90 prosent av irske bankers utlån fi nansiert av innskudd fra publikum. Da renta falt, og eurosamarbeidet gjorde det lett å låne i det europeiske pengemarkedet, tok lånekarusellen av. Ved slutten av 2007 var utlånene fra irske banker nesten sju ganger høyere enn ti år tidligere. Andelen finansiert av innskudd fra publikum var under 45 prosent. Mens renta var for lav for Irland, var den i mange år for høy for Tyskland, som slet med høy arbeidsløshet og den laveste økonomiske veksten i euroområdet. ESB gjorde for så vidt likevel jobben de skulle gjøre: Prisstigningen i euroområdet sett under ett var fram til 2008 tilnærmet lik målsettingen. De såkalte redningspakkene i euro sonen løser ikke denne ubalansen, men har gitt EUs politikere et lite pusterom. Det er imidlertid ingen grunn til å puste lettet ut. Dette er grunnlaget for kravene Tyskland og EU nå stiller om dramatiske kutt i offentlige budsjetter i euroland. Paradoksalt nok kan disse landenes kutt bringe dem enda lenger fra målsettingene om lavere statsgjeld som andel av BNP, for selv om gjelds veksten isolert sett blir lavere, krymper BNP, slik at gjeld sett i forhold til BNP likevel øker. Mens det er stor oppmerksomhet rundt problemet med høy offentlig gjeld i euroområdet, snakkes det mindre om hvordan man kan motvirke den høye private gjelda. I eurosonen er det den europeiske sentralbankens (ESB) styringsrente bankene forholder seg til. ESB har traktatfestede skylapper: Styringsrenta skal settes slik at prisstigningen i euroområdet holder seg under to prosent. Det siste tiåret har imidlertid vist det mange økonomer advarte om på forhånd: Landene i eurosonen trenger ulik styringsrente. Før Irland ble med i euroen i 1999, var renta i den irske sentralbanken på seks prosent, tilpasset irsk økonomi. Den felles eurorenta var tre prosent. Før euromedlemskapet var 90 prosent av irske bankers utlån fi nansiert av innskudd fra publikum. Da renta falt, og eurosamarbeidet gjorde det lett å låne i det europeiske pengemarkedet, tok lånekarusellen av. Ved slutten av 2007 var utlånene fra irske banker nesten sju ganger høyere enn ti år tidligere. Andelen finansiert av innskudd fra publikum var under 45 prosent. Mens renta var for lav for Irland, var den i mange år for høy for Tyskland, som slet med høy arbeidsløshet og den laveste økonomiske veksten i euroområdet. ESB gjorde for så vidt likevel jobben de skulle gjøre: Prisstigningen i euroområdet sett under ett var fram til 2008 tilnærmet lik målsettingen. De såkalte redningspakkene i euro sonen løser ikke denne ubalansen, men har gitt EUs politikere et lite pusterom. Det er imidlertid ingen grunn til å puste lettet ut.