Bitten Nordrik FAGSTOLTHET. Sjåvinisme eller betingelse for fagforeningsbevissthet?

Transkript

1 Bitten Nordrik FAGSTOLTHET Sjåvinisme eller betingelse for fagforeningsbevissthet? 1

2 Innholdsfortegnelse: 1 Innledning 3 2 Metode og datagrunnlag Bakgrunn for medlemskap/ikke medlemskap Begrunnelser for medlemskap/ikke medlemskap Det gir jo en viss trygghet da En skikkelig håndverker arbeider for skikkelige forhold De fortjente en nesestyver Jeg har faktisk ikke hatt bruk for dere Foreninga gjør for lite for å informere rett og slett Gratispassasjerer eller kritiske passasjerer som setter spørsmålstegn ved godene Oppsummering 17 4 Erfarte utfordringer: makt, motmakt og avmakt Vi skal helst være ferdige før vi har begynt Litt for mye high schapparal Kampen om virkelighetsforståelsen Kampen om enkeltmenneskets engasjement Oppsummering 34 5 Om handlingsrom og strategivalg Akkordsystemet en komplisert men betydningsfull kilde til makt? Fag en undervurdert kilde til makt og innflytelse? Er yrkessolidaritet og en bredere (klasse) solidaritet gjensidig utelukkende? Om organisasjonsvalg Oppsummering.. 49 Litteraturliste. 51 2

3 Forord På oppdrag av Tømrer og Snekkernes Fagforening (TSF) har De Facto gjennomført en intervjuundersøkelse blant eksisterende så vel som potensielle medlemmer. Hovedformålet har vært å kartlegge informantens forståelse av dagens arbeidsforhold og utfordringer i byggebransjen. Med utgangspunkt i aktørenes situasjonsbeskrivelser har vi forsøkt å sette fokus på opplevde problemer, aktørenes roller og dilemmaer, for dernest å se hvordan de vurderer handlingsrommet. I tillegg har vi trukket veksler på tidligere forskning der vi ser det kan bidra til å forklare dilemmaene og kanskje utvide handlingsrommet. Min intervjurunde startet i januar I den anledning ble flere forskjellige byggeplasser i Oslo og omegn oppsøkt. Jeg er informantene stor takk skyldig. Ikke bare ble jeg tatt vel i mot i januarkulden, men uten unntak ble jeg også møtt av informanter som har latt meg få ta del i positive opplevelser så vel som frustrasjoner på en engasjert og ærlig måte. Også Egil Mongstad og Tellef Hansen har vært uvurderlige bidragsytere diskusjonene og innspillene har vært mange og lærerike! Ettersom vi mener spenningsforholdet mellom LO s politiske versus TSF s faglige grunnlag for organisering skaper flere dilemmaer, har vi knyttet analysen av denne undersøkelsen opp mot Arvid Fennefoss tidligere forskningsstudier omkring fagorganisering og identitet. I den forbindelse har jeg også ved et par anledninger vært forunt å få forfatterens innspill på spørsmål knyttet til denne undersøkelsen. Oslo 7. april 2003 Bitten Nordrik 3

4 SAMMENDRAG I kapittel 1 og 2 redegjør vi henholdsvis for bakgrunnen for undersøkelsen og for metode og datagrunnlag. For å komme på sporet av mekanismer som fremmer eller hemmer motivasjon for medlemskap i TSF spør vi informantene i kapittel 3 om å beskrive bakgrunnen for sine valg om å stå organisert/uorganisert. Foruten ønsket om trygghet og delvis økonomiske særfordeler synes motivasjonsressursene å ligge i det faglige fellesskapet. Dette kan utgjøre en kilde til konflikt idet LO bygger sin organisasjon på et mer politisk grunnlag og en indirekte klassebevissthet. I store forbund ses gjerne fagidentitet og -interesser som forstyrrende faktorer som kan hindre enhet. I kapittel 4 spør vi hvilke utfordringer informantene opplever at bransjen står overfor. Om de ser løsninger på problemene og om TSF/LO er en del av den løsningen. Mens utfordringene erfares som mange og store, ser svært få løsninger på disse. Dette mener vi må ses i lys av at markedsliberale verdier har fått dominere i den offentlige meningsdanning, hvorpå alternativene som ligger i kollektive løsninger har blitt marginalisert. Ellers synes det generelt vanskelig å reise enkeltmenneskets engasjement. Selv om forutsetningene for engasjementmobilisering synes størst på arbeidsplasser med sterke klubber, tyder det allikevel på at sterke klubber ikke er tilstrekkelig. Potensielle som eksisterende medlemmer etterlyser også en mer synlig fagforening. Store endringer i den korporative modell tyder på at presset mot klubbledere vil bli tiltagende, hvilket kan bety behov for større ressurser på dette nivået. I kapittel 5 spør vi hvilke mulige strategier TSF kan velge i kampen for bedre lønns- og arbeidsforhold. Dagens organisasjonsform gir lite rom for fagidentitet og særinteresser. Dette kan avskjære TSF s yrkesgrupper fra en betydningsfull kilde til motmakt. LO s motvilje mot fagidentitet bunner i en forestilling om at særinteresser er synonymt med egoisme. Vi mener derimot at betingelsene for solidaritet har endret seg dramatisk. At betingelsene endres behøver imidlertid ikke bety farvel solidaritet. Enkelte mener tvert i mot at nye betingelser skaper nye former for solidaritet. I stedet for å se fagidentitet som en trussel mot en bredere solidaritet kan vi kanskje heller se på dette forholdet som en ressurs. 4

5 1. INNLEDNING I senere år har Tømrer og Snekkernes fagforening (TSF), i likhet med LO for øvrig, opplevd at det stadig blir vanskeligere å rekruttere nye og beholde gamle medlemmer. Den negative medlemsutviklingen har medført dårligere økonomi for en rekke foreninger, og flere har møtt problemet med å slå seg sammen. Administrative fellesskapsløsninger eller sammenslåinger har også vært tema for TSF. Først ble det forsøkt å kutte utgifter gjennom å invitere Murernes Union til kontorfellesskap. Senere forsøkte TSF å rasjonalisere ved at de for en periode stod for Isolatørforeningens medlemshåndtering og regnskap. Med Oslo Stein og Jord har foreningen diskutert alt fra ulike former for samarbeid til full sammenslåing. Ettersom det har vært en viss uenighet om fordeler og ulemper med en eventuell sammenslåing har TSF ønsket å invitere til en bred diskusjon med utgangspunkt i medlemmenes forventninger til hvilke oppgaver de vil ha løst gjennom sin fagforening. I den sammenheng har foreningen ønsket en kartlegging av utfordringene dagens eksisterende og potensielle medlemmer erfarer å stå overfor, samt deres vurdering av handlingsrom, det vil si hvilke ressurser de i TSF s yrkesgrupper mener kan eller bør mobiliseres i møte med dagens utfordringer. Det gjelder ennå at sammen er vi sterke sier en av denne undersøkelsens informanter som argumenterer for at sammenslåing er å betrakte som en ressurs. Sammenslåing eller ikke uansett hva som velges vil hver av alternativene avstedkomme ulike konsekvenser. Strategier om sammenslåing kan for eksempel komme til å konkurrere med strategier om å ivareta medlemmenes yrkesspesifikke behov (Fennefoss 1988). Likeledes ser vi at samfunnspolitiske endringer skaper nye utfordringer og dilemmaer for TSF lokalt. For en bredest mulig forståelse av alternativene vil vi derfor trekke veksler på noe tidligere forskning der dette kan bidra til å kaste lys over handlingsrommet. Formålet med denne rapporten er å sette fokus på utfordringer og problematikker som etter vårt skjønn bør diskuteres i TSF, ytterligere belyses og senere danne grunnlag for utforming av strategier. 5

6 2. METODE OG DATAGRUNNLAG I denne undersøkelsen har vi valgt å fokusere på hvilke opplevelser ulike aktører i TSF har av situasjonen. Når menneskers forståelse som her settes i sentrum forutsetter det en metode som kan fange opp, inkludere og følge opp de intervjuedes innfallsvinkler. Det ble derfor foretatt til sammen 28 intervjuer med personer vi mente kunne representere aktørgruppene: administrasjonen (kodet A), klubbledere/tillitsvalgte (kodet K), baser (kodet B), medlemmer (kodet M) og uorganiserte (kodet U). Intervjuene tok i snitt 50 minutter og ble senere skrevet ut ordrett. Illustrerende sitater har deretter blitt lagt til grunn for aktørenes situasjonsbeskrivelser. I arbeidet med beskrivelsene har vi også basert oss på møtereferat og interne notater der dette har kunnet bidra til å utdype aktørenes forståelse. Målet er selvfølgelig at informantene skal kjenne seg igjen i beskrivelsen. Gjennom enkle analyser håper vi i tillegg å legge til rette for refleksjon over egen forståelse. 3. BAKGRUNN FOR MEDLEMSKAP/IKKE MEDLEMSKAP I TSF Når det gjelder fagforeninger er det vanlig å tenke at deres primære funksjon er å fremme medlemmenes interesser. Disse samles gjerne i en felles interesse for eksempel i alle medlemmers felles interesse av høyere lønn og bedre arbeidsmiljø. Siden dette er goder man mener enhver person har interesse av å oppnå forventes også alle å ha et visst ønske om å være medlem av fagforeninger som jobber frem godene (Stokke 1992: 16-21). Senere tids statistikker viser imidlertid at langt fra alle bidrar i frembringelsen og opprettholdelsen av fellesgodene gjennom fagforeningsmedlemskap. På landsbasis regnes omkring 50 prosent av alle lønnsmottakerne i Tømrerne og Snekkernes yrkesgrupper for å være organiserte (Stokke 1998: 13). Utover det viser tall fra TSF en svak tilbakegang på medlemssiden siste 13 år. Hvordan kan vi da forstå at noen velger å være medlem, og deltar aktivt for bedre lønns og arbeidsvilkår, og andre ikke? 3.1 Begrunnelser for medlemskap/ikke medlemskap På jakt etter mekanismer som hemmer og fremmer medlemskap i TSF ba vi informantene fortelle om bakgrunnen for sine valg om å stå organisert/uorganisert. Vi vil kort gjengi noen av de mest toneangivende beskrivelsene. 6

7 3.1.1 Det gir jo en viss trygghet da M2: Det gir jo en viss trygghet da. Forsikringsmessige og sosiale goder har dem jo og en del av, men det har jeg ikke benytta meg av enda. M7: Hele ideen med fagforeningen er jo, ja hva skal man si, det er jo å sørge for trygghet. Beslutning? Det var vel mer det at enten må du melde deg inn eller du får regne ut din egen akkord. Jeg hadde ikke noe valg. Sånn er det i de store byene, eller der hvor fagforeningene er litt sterke da, i store bedrifter og sånn, der har du ikke noe valg. Jeg føler at vi ikke hadde noe valg (M5). På en måte ble det jo tvunget på deg da, fordi jeg fikk jo, beskjed om at hvis ikke jeg meldte meg inn så måtte jeg regne akkorden sjøl og da er det jo ikke noe å lure på da (M6). Mer generelt omtales gjerne det politiske arbeidet med å forbedre medlemmenes lønns- og arbeidsforhold som fagforeningenes sentrale kollektive goder. Ettersom individer kan nyte godt av slike goder uten å betale sin del i form av medlemskap tilbyr flere foreninger andre særfordeler, enn det som er interessekampens hovedformål, for å tiltrekke seg medlemmer (Østerud 2001: 2). I den sammenheng skilles det gjerne mellom vesentlige særfordeler, som eksempelvis en forenings mulighet til å beskytte individet mot urettferdighet fra arbeidsgivernes side, og mer servicepregede særfordeler som gunstige forsikringsavtaler, feriehus eller annet (Stokke 1992: 21). Sett i et historisk perspektiv mener flere at LO s profil som kamporganisasjon har blitt svekket parallelt med at serviceprofilen har blitt styrket (Tjelmeland 1985: 391). Blant flere forskere ses gjerne fagforeningers fokus på servicepregede særfordeler som en kompensasjon for at mye av fagforeningspolitikken har blitt fjernet fra grunnplanet. I den sammenheng påpekes det at en fare med dette kan være at arbeidsmarkedet gradvis avpolitiseres. (Sivesind, Kalleberg, Hovde, Fennefoss 1995: 306). Mange medlemmer i TSF vil først og fremst se sitt medlemskap som en form for trygghet og flere nevner eksplisitt at de er mindre opptatt av servicepregede særfordeler: Det å skape trygghet er viktig. I slike tider som nå, med permitteringer og sånn, så har vi jobba et helt år med å få til permitteringsstøtte til alle medlemmene. Hvis dem blir permittert så får de 3000 kroner i måneden, og det gjør at de opprettholder 7

8 normallønna si. Det anser vi som jævla viktig. Å skaffe bonuspoeng på super n, det har jeg ikke helt sansen for. Det blir litt for dumt for det er det så mange andre som kan ordne (K3). For meg er det ikke de der pengene, kroner i måneden, men heller det at jeg vil at de skal gripe tak i saker når flere påpeker ting. Etter min erfaring så gjør dem ikke det. Man betaler jo ikke 500 kroner i måneden for ingen ting for en avis. Det er jo også noen forsikringer, men man får jo ellers ganske bra forsikringer for den samme summen (U3) Vi mener ikke at serviceytelser er uten betydning, men at hovedtyngden ligger på TSF s mer grunnleggende særfordeler. Spørsmålet er også om det ikke er å undergrave sin egen virksomhet om grunnplanet avpolitiseres. Medlemmene synes så absolutt å ha forventninger om en fagpolitisk agenda i det de ofte bruker ord som det å kjempe tømrerne og snekkernes sak, men kampene og kampprofilen mener de vil skille seg fra tidligere tider: Jeg ser for meg for mange år siden, da stod man på barrikadene og man demonstrerte og sånn. Det er veldig lite av det nå da. Og sånn sett så blir vel foreningen ikke så veldig godt synlig. Det er vel kanskje det jeg mener, at de må gripe tak i vår tids saker. Prøve seg med litt mer nytenkning (B3) En skikkelig håndverker arbeider for skikkelige forhold M4: Det kom en rundt på plassen en i fra tømrerne men så nekta vi til å begynne med (med å organisere oss, vår anmerkning), en del av oss. I: Hvorfor det? M4: Nei, jeg var jo veldig ung da og fulgte med de som var eldre og som syntes dette var veldig bortkasta penger. Men så blei det jo litt snakk om i brakka og sånn da, at vi skulle være organiserte, og at når en var det så burte jo alle liksom. M3: Det var vel egentlig for å få det litt mer rolig på arbeidsplassen tror jeg. Akkurat i det laget jeg kom der var alle organiserte, og da var det liksom ikke verdt å stå utenfor. I: Så valg om medlemskap skyltes først og fremst presset fra arbeidskollegane? M3: Ja. Nei, var man riktig svenn så skulle man organisere seg.... Altså, en skikkelig håndverker som har noe å komme med skal fanden i meg også arbeide for skikkelige forhold (K1). Første gangen jeg organiserte meg jobba jeg i Ungdomsbygg. Den gangen var jo 100 prosent organisert, da måtte man liksom organisere seg. Men jeg hadde jo også et ønske om å være organisert, den gangen som nå, fordi jeg synes det er mest riktig i forhold til arbeidet vi utfører (A1). 8

9 Som påvist i flere tidligere studier vurderer lønnstakere nytten i bred forstand når de foretar et organisasjonsvalg (Fennefoss 1988: 85, Stokke 1992: kap. 7). Det vil si at medlemskap motiveres av økonomiske, så vel som av mer moralske eller altruistiske, mål 1. Solidaritet, eller det å være forpliktet overfor andre, har til alle tider vært en moralsk verdi av særlig betydning for fagbevegelsen. Solidaritet kan imidlertid komme til uttrykk innenfor flere forskjellige grupper. Eksempelvis tyder overnevnte beskrivelser på en relativt sterk følelse av solidaritet innenfor yrkesgruppen tømrere og snekkere. Ettersom LO tradisjonelt har ment at yrkessolidaritet står i et motsetningsforhold til en bredere (klasse) solidaritet, reises flere dilemmaer for TSF. Vi skal forsøke å redegjøre nærmere for dette. Kategorier som tømrer, snekker, taktekker, montør, lønnsmottaker, arbeiderklasse etc. er i likhet med kategorier som kjønn, ektemann, far etc. posisjoner i en samfunnsstruktur som vi kan knytte identitet og lojalitet til. Som kategorier fremmer og hemmer de ulike målsetninger og interesser og ikke sjeldent vil vi kunne erfare at ulike identiteters mål og interesser er uforenelige. Som individ kan vi velge å anvende kategoriene og av dem vi velger vil noen identiteter og lojaliteter være mer grunnleggende enn andre og danne basis for videre handling (Fennefoss 1988: 44-45). Ikke bare enkeltindividet men også organisasjoner velger styrende kategorier noe som for LO s del har kommet til uttrykk ved at organisasjonsstrukturen til enhver tid har skullet gjenspeile klasseforhold. Både yrke og utdanning har i den sammenheng vært betraktet som forstyrrende faktorer som kan hindre enhet (Fennefoss 1988: 45, 1991: 15). En oppslutning om en organisasjons valgte kategorier vil til enhver tid avhenge av en klangbunn i folket. Flere faktorer har imidlertid bidratt til at klassekategoriens klangbunn har endret seg siden LO ble stiftet i Ikke minst er det en vesentlig forskjell på datidens enkelhet hva gjelder gruppeprodusenter. Den store konfliktlinjen gikk i 1900-tallets første tiår mellom oss og dem arbeidsgiverne og klassen (Bjørnhaug og Ågotnes 2000: ). Arbeiderklassen var først og fremst å regne for de i såkalte produktive yrker som på den tiden også utgjorde store deler av den yrkesaktive befolkningen (Fennefoss 1988). Til tross for at det til en hver tid har vært grader av uenighet mellom foreninger bidro allikevel yrkesensartetheten til at LO effektivt kunne samle arbeiderne til felles kamp for bedrede arbeids- og livsvilkår. 1 Denne påpekningen kan synes triviell, men med tidligere dominerende forklaringer har det blitt hevdet at kollektiv handling kun er økonomisk motivert (Stokke 1992). Senere har blant andre Amitai Etzioni (1988) argumentert for at også pliktmoral eller verdier kan være betydningsfulle motivasjonsressurser i spørsmålet om deltakelse i kollektiv handling. 9

10 Etterkrigstidens vekst i tjenesteytende næringer og utdanningssystemets opptak av nye profesjoner og semiprofesjoner bidro senere sterkt til nye gruppedannelser. I 1957 endrer Arbeidernes Faglige Fellesorganisasjon navn til Landsorganisasjonen for å skape større rom også for funksjonærene, men overnevnte endringer hadde allerede bidratt til at fokus gradvis ble flyttet fra hvor en var på arbeidsmarkedet til hva en ble gjennom utdanning. For eksempel kunne lærere i kraft av å være funksjonærer gå inn i Kommuneforbundet men gjorde det ikke, fordi en lærerutdannet først og fremst besitter posisjonen lærer, og ikke funksjonærposisjonen (Fennefoss 1991: 16-17). Endringene har fått dramatiske følger for organisasjonsmønsteret i Norge. I 1956 var 58% av lønnstakerne i Norge organiserte. Av disse var 47% organiserte i LO og 10% utenfor. I 1995 var 57% av lønnstakerne organiserte. LO s andel hadde da sunket til om lag 31%, mens YS, AF og frittstående forbunds andel var steget til 26% (Fennefoss 1990: 3). I sum er dette endringer som har gjort det vanskeligere å samle organisertes interesser under ideen om alle lønnsmottakeres felles interesse. Arbeidstakerorganisasjoner representerer sine medlemmer som arbeidstakere og ikke i andre egenskaper og situasjonen arbeidstakerne er i vil prege de ulike organisasjonenes karakter 2. På bakgrunn av dette kan organisasjonene grovinndeles i fire typer som vektlegger ulike midler til fremme av ulike interesser og mål (Scheuer 1986: 22-25). 2 Ulike lønnmottakere vil i ulik grad være avhengig av arbeidstakerorganisasjoner for å kunne realisere sine interesser. Lønnstakergruppene skiller seg også i forhold til hvor lett tilgjengelig deres organisasjon er. Når det gjelder å samle individ antas organisasjoner for de med samme fag/profesjon å ha et fortrinn, sammenlignet med for eksempel organisasjoner som representerer individ hvor likheten er avgrenset gjennom funksjonen de utfører (Scheuer 1986: 16-19). 10

11 Serviceorientering Kollektivisme Fagbasert Kollektivisme Profesjonalisme - Primær lojalitet til bedriften - Lite positive til en opposisjonsstrategi mot ledelsen - Lav profil mht. kollektiv inngripen (feks. lønn) - Medlemsorientering: Kollektiv og individuell bistand - Ikke likhetsorienterte - Lite avhengige av organisering - Funksjonærer med lederansvar (opprinnelig) - Likhetsorienterte - Kollektive forhandlinger - Avhengige av organisering - Lette å erstatte, organisering vanskelig - Ufaglærte arbeidere (varehandel/privat tjenesteyting) - Faglig politisk (*vår tilføyelse) - Mellomtype mellom kollektivisme og profesjonalisme - Lettere for å organisere seg - Forskjeller i lønn ut fra fag, en viss likhetsorientering - Faglærte arbeidere - Lett for å organisere seg, men ikke avhengige av det - Relativt ensartete kvalifikasjoner - Ikke likhetsorienterte - Profesjoner og semi-profesjoner (Fennefoss og Lien 2002: 22) Graden av profesjonalisme og kollektivisme angir henholdsvis om medlemskapet er basert på utdannelse, arbeidsområde eller en bredere (klasse eller lønnstaker) lojalitet. Når det gjelder TSF faller de innunder såkalt fagbasert kollektivisme. Hva gjelder den kollektivistiske dimensjonen kommer gjerne den til uttrykk gjennom en ideologisk likhetsstrategi, det vil si at de som gruppe søker makt ved å gjøre forskjellene i samfunnet mindre. I denne undersøkelsen ba vi medlemmene ta stilling til dagens sosiale forskjeller: I: Når det gjelder din yrkesgruppe, hvor vil du plassere den på den såkalte samfunnsmessige lønnsstige? M5: Sånn midt på treet, verken mer eller mindre. I: Hvordan vurderer du ellers de sosiale forskjellene i Norge i dag? M5: Nei, altså, jeg synes ikke det er noe mer enn hva som er rett og rimelig at det er. Så jeg synes ikke at de er så store. Det er kanskje fordi jeg ikke har opplevd virkeligheten da men.. I: Tenker du noen gang på de forskjellene som er, som klasseforskjeller? M5: Nei, absolutt ikke. I: Hvordan vurderer du de sosiale forskjellene i Norge i dag? M4: Nei, det kunne ha vært bedre. I: Hva tror du er årsaken til de store forskjellene? 11

12 M4: Nei, det er vel fortsatt en klasseforskjell. Jeg kunne ikke ha gått her nå og kjøpt en leilighet til 6 millioner om jeg aldri så mye ville. Men det har vel kanskje med hvordan du legger opp livet ditt sjøl og da. Sånn som nå har jo jeg en kone som kanskje bare jobber 50% da og har jo valgt det i forbindelse med at vi har hatt små unger og liksom sånne ting. Vi har sjøl løst et problem som andre bruker samfunnet til. M1: Forskjellene blir bare større og større. I: Hvordan vil du forklare det? M1: Nei, det får politikerne ta seg av. I: Men tenker du på forskjellene som klasseforskjeller? M1: Nei, jeg føler meg ikke som tilhørende noen klasse, eller at dette dreier seg om klasseforskjeller. Vi i dette yrket føler oss vel, om ikke privilegerte, så har vi det allikevel forholdsvis bra. I synet på sin yrkesgruppes plassering på lønnsstigen synes medlemmene å være delt i grupper som hevder henholdsvis middels og lavt 3. På samme måte vil medlemmene sannsynligvis dele seg i synet på dagens sosiale forskjeller 4. Uansett vil imidlertid det mest grunnleggende valg av identitet være knyttet til yrkeskategorien tømrere og snekkere, hvilket som nevnt vil legge føringer på de mål og interesser medlemmene ønsker fremmet gjennom sin organisasjon. Det er mange forhold som bidrar til at noen kategoriers klangbunn styrkes mens andre svekkes. Et aspekt er som vist at det ikke bare er tømrerne og snekkerne som i økende grad legger vekt på sin faglige utdanning. Det er en generell tendens i dagens samfunn. Et annet aspekt som kan ha bidratt til å svekke den kollektive identitet er dagens ideologiske strømninger. Selv om medlemmene i TSF sannsynligvis er delt i synet på sosiale forskjeller viser forskning at forskjellene i Norge stadig øker. Den nyliberale bølgen som har skyllet over flere vestlige land, inkludert Norge, har gjort folk mer tilbøyelige til å tilskrive forskjellene med folks egne valg, dumhet eller latskap. Dette står i en sterk kontrast til tidligere tider hvor forskjellene, i tråd med forskning, gjerne ble forklart med samfunnsmessige forhold (Lysestøl og Eilertsen 2001). Slike strømninger gjør noe med vår selvforståelse om vi ser oss selv som vår egen lykkes smed eller tilhørende en underpriviligert gruppe. Om den bredere (klasse) lojaliteten er svekket og faglojaliteten styrket betyr ikke det at et overordnet fokus på et bredere fellesskap er uviktig. Det blir heller et spørsmål om en fagligpolitisk kamp, også mot økende forskjeller, uansett må kjempes ut i fra den til enhver tid 3 Ikke uventet synes dette å ha sammenheng med de ulike aktørenes positive/negative erfaringer med akkordsystemet. 4 Her kan det synes som de eldre ser forskjellene som større enn de yngre. 12

13 mest grunnleggende identitet? Man kan jo like gjerne spørre om TSF vil kunne opprettholde eller øke sitt medlemstall uten en tydelig fagidentitet? Om ikke et viktig rekrutteringsgrunnlag for TSF så vel som for LO svekkes dersom man gjennom organisasjonsløsninger underordner fagidentiteten, den bredere (klasse, lønnsmottaker) identiteten? Kanskje kan fagidentitet ses som en ressurs, mer enn en trussel mot, den bredere (klasse, lønnsmottaker) identiteten? De fortjente en nesestyver Mens vi antok at intervju med medlemmene kunne sette oss på sporet av mekanismer som fremmer organisering i TSF, mente vi tilsvarende at intervju med uorganiserte kunne sette oss på sporet av mekanismer som hemmer organisering. Når informantene ble spurt om å fortelle om sine valg om å stå uorganiserte viste det seg at flere hadde vært organisert på et tidligere tidspunkt. I disse tilfellene ble utmeldelsen begrunnet med dårlig erfaring med TSF/Fellesforbundet: Jeg kom til Norge i 1997 og begynte da som organisert. Da jobbet jeg på Rikshospitalet for en bedrift som heter Byggmontering som i sin tur leide inn et foretak fra Bergen, som lurte oss på lønninger og alt mulig. Vi gikk da til Fellesforbundet, i og med at vi var organiserte, og de skulle ta hånd om all ting. Det gikk to år og ingen ting hendte. Da tok jeg kontakt med dem og spurte hva som hadde hendt og fikk til svar at det var så mange som hadde fusket med både tid og penger, så de hadde kastet alt. Da spurte jeg: Hadde alle fusket med tid og penger da? Nei, det visste dem ikke, for de hadde ikke gransket alt. Da ble jeg så forbasket da, og ba dem på ny om å utrede det etter at staten hadde gått inn og betalt meg etter mye om og men. De (staten, vår anmerkning) syntes Fellesforbundet skulle betale mer for de hadde gjort feil, men det gjorde de ikke. Da syntes jeg de fortjente en nesestyver (U3). U4: Jeg var organisert i det forrige firma jeg var. Men når jeg kom hit så valgte jeg å ikke organisere meg for jeg ville se hvordan dette systemet var. Det var rett og slett for at jeg ville se hvordan dette systemet fungerte før jeg organiserte meg, og jeg kan ikke akkurat si at det imponerte meg så veldig klubbstyret og sånne ting. I: Kan du si noe mer om det? U4: Ja, når det for eksempel gjelder sånn som lønnsforhandlinger og sånn. Der jeg jobba før der kom det alltid et skriv ut på plassen om lønnsforhandlingene. Deretter så hadde de et lite møte og vi diskuterte hvor mye vi skulle forlange i lønnsforhandlingene. Det var jo klart at noen forlangte jo alt for mye, men så ble det regulert da. Da var det to mann eller noe sånt som gikk i møte med ledelsen, med det forslaget, og da ble det som regel et resultat sånn midt på treet. Men i dette systemet, når det gjelder lønn og slikt Når vi var på det klubbmøte, da var vi vel en mann eller noe slikt, da sa bare de som satt i klubbstyret at: nå forlanger vi da 5 kroner i timen vi. Det var liksom ikke noe spørsmål, eller noe som kom rundt på plassen. Det var bare at: dette er forslaget vi kommer med. 13

14 3.1.4 Jeg har faktisk ikke hatt bruk for dere Det som oftest gikk igjen når valget om å stå uorganiserte skulle begrunnes var opplevelsen av at de ikke hadde hatt behov for foreningen: Jeg har faktisk ikke hatt bruk for dere. Jeg bor som sagt i Sverige og de gangene jeg har vært arbeidsledig så har jeg ikke hatt rett til erstatning, verken fra Norge eller Sverige. Så sånn som jeg ser det i dag, så er det bortkasta penger (U1). Altså, i mindre firmaer så føler man kanskje ikke det store behovet for å være organisert. I alle fall så gjør ikke jeg det. Han som er organisert i vårt firma, han er i hovedsak organisert fordi foreningen har gode forsikringsordninger, men han utnytter ikke den muligheten som han har ved å bruke organisasjonen som et pressmiddel. Vi tjener mer enn minstetariffen, så det er jo ikke noe problem sånn sett. Vi tjener jo bra liksom. Og i mindre firmaer så blir det jo gjerne sånn at går firmaet bra, så får gutta mer i lønn. Går firmaet dårligere så jenker alle seg litt. Lønnssituasjonen blir litt mer sånn nyansert i forhold til hvordan firmaet går. Jeg er i alle fall villig til å jenke meg og gå ned i lønn hvis det går dårlig, for å beholde jobben og for at ting skal gå rundt (U5) Foreninga gjør for lite for å informere rett og slett Andre oppgir mangel på kunnskaper om foreningen og dens arbeid som hovedårsak til deres beslutning om å stå uorganisert: U2: Foreningen gjør for lite for å informere rett og slett. Det er det, det går på. I: Kan du si noe om hva du ville hatt mer informasjon om? U2: Jeg kunne tenke meg at de fortalte noe om det de driver med så vi veit liksom. Enkelt og greit. Informasjon er her den gjeldende faktor. Informasjon har nemlig ikke vi fått så mye av. Jeg prøvde en gang i tiden, men da fikk jeg bare slengt et hefte i hånda og det var det eneste. Jeg gidder ikke å lese et hefte, jeg vil ha forklart hva det er jeg skal melde meg inn i, for å si det sånn. Nå veit jeg egentlig ikke så mye om dette jeg. Vi har jo ikke fått noe informasjon på skolen. Jeg veit bare det gutta forteller liksom (U7). Det interessante her er at også de fleste medlemmer synes de mottar for lite informasjon om foreningens arbeid: De (foreninga, vår anmerkning) har vel betydning, men hvor stor, det er uvisst. Det er vel ikke så mange saker som kommer fram i lyset av dem, dem jobber med, men noe må de jo gjøre for vi har jo betalt dem noen tusen i løpet av arbeidslivet (M6). 14

15 3.1.6 Gratispassasjerer eller kritiske passasjerer som setter spørsmålstegn ved godene? Uorganiserte beskrives ofte som gratispassasjerer 5. Det gjelder innenfor forskningsmiljøer så vel som innenfor fagbevegelsen og rundt omkring på arbeidsplassene. Ved et tilfelle støtte vi også på det karakteristiske gratispassasjerresonnementet: U7: Jeg har vel egentlig ikke sett noe poeng i det ettersom alle andre er det så bare følger jeg med resten av gjengen jeg liksom. I: Hva mener du nå? U7: Nei, alle de andre er det så derfor så trenger ikke jeg å være det. Jeg er sleip jeg vet du. Tidligere forskning viser at slike resonnement særlig kan forekomme når organisasjonene, som for eksempel LO, er så store og uoversiktlige at individet lett føler at deres bidrag ikke betyr noe fra eller til (Fennefoss 1988: 82 Østerud 2001: 1). Selv om dette nok kan forklare noen individers valg om å stå uorganisert mener vi allikevel at alternative forklaringer kan belyse problematikken ytterligere. Vi skal gi en kort redegjørelse for dette. Gratispassasjerforklaringen bygger på en rekke forutsetninger. Blant annet forutsetter forklaringen at det fagforeningen definerer som kollektive goder, også erfares av uorganiserte som et gode (Stokke 1992: 16). I TSF er det vanlig å definere akkordtariffen som det vesentligste kollektive gode: Er det noe som har dratt opp lønna vår så er det akkordsystemet. Med det har vi noe å vise til under forhandlinger. Hadde vi ikke hatt det så hadde vi kjempa om kronene på en helt annen måte (K3). Som det vil fremgå av nedenstående sitat er det flere uorganiserte som stiller seg tvilende til om foreningens akkordsystem er å betrakte som et gode eller ikke: U5: Altså, vi jobber jo mye med små tilbygg og har begynt å kjøre (egen, vår anmerkning) akkord på dem. Sånn som på det tilbygget her så kjører vi akkord. Og det er også en mulighet for oss til å tjene bedre, fordi det kan vi veldig godt. I: Kan du si noe om hvordan forhandlingene da foregår? U5: Da får vi et akkordforslag, der de (ledelsen, vår anmerkning) har beregnet en viss timelønn gjennom den akkorden, og så får du en liste over hvor mange timer det er på de forsjellige momentene da, og hva akkorden innebærer. Så kan vi gå inn og se på 5 Kollektive goder kjennetegnes blant annet ved at individer kan nyte godt av dem uten å være med å bære kostnadene ved å frembringe dem. Gratispassasjerer refererer da gjerne til de som velger å unndra seg produksjonskostnadene. Stokke (1992) diskuterer utførlig denne forklaringens styrker og svakheter. 15

16 den, og så justerer vi den hvis vi føler at vi må det, at vi legger til noen timer her og der hvis det trengs. Så gir vi den da tilbake igjen og den blir eventuelt godkjent, og så godkjenner vi den. Men du kan si at: nei, jeg vil ikke ha akkord det er ikke noe press for å ha akkord. Det fungerer nesten alltid greit. I store firma så kan du telle mye mer kvadrat, men hos oss så blir det mye mer å regne i antall timer fordi det er mindre ting og ja, litt vanskeligere fordi ting tar litt lengre tid. Det informanten her forteller er at det tariffestete akkordsystemet oppleves lite tilpasset arbeidsoppgaver som oppføring av småhus og tilbygg. La oss se på noen flere eksempler: U3:Med akkorder så blir det motmål, det blir diskusjoner om lønningene, og det tar tid før man kommer over ens. Jeg har aldri forstått det der. På en dag bør man jo kunne komme overens? Jeg synes de sitter og krangler, det går til skifterett, og det blir krig mellom lønnstakerne og arbeidsgiverne. De blir nesten som barn og det blir for meg uforståelig. I: Så du har litt blandet erfaring med det å jobbe etter akkordtariffene? U3: Ja, så er det arbeidsledelsen. Jo mer finslipt de er, og kjenner til alle smutthull, jo mer kan de justere. Et eksempel er siste jobben jeg var på, da sier de at de har målt 227 kroner, og det er jo veldig bra. Men nå vegrer bedriften å betale ut det da, så nå har det gått til skifteretten. Det er sånt jeg ikke forstår. Har man jobbet for det så skal man jo også kunne få det ut. Når det gjelder rehab så tror jeg absolutt det er best å gå på månedslønn. Fast lønn for å få det riktig gjort. Ellers skrus tempoet opp for mye når man går på akkord. I tillegg til at flere uorganiserte er i tvil om hvorvidt foreningens akkordsystem er et kollektivt gode eller ikke ligger det et potensielt problem i at også flere medlemmer er i tvil om dette: Når det gjelder akkorder så er jo det veldig vanskelig å måle fram. Den ene jobben tjener vi penger på, en annen tjener vi ikke en skitt på, ennå det er de samme folka som kan gå fra den ene jobben til den andre og variere 50, 60, 70 kroner i timen (M2). Jeg ser jo liksom på akkorden nå, at den gikk bedre enn den gjorde forrige gang, men jeg kan ikke si for meg sjøl at jeg har jobba noe hardere denne perioden enn jeg gjorde forrige periode. Jeg har ikke gått noe tidligere inn til mat enn jeg har gjort før, eller sånne ting som dem liksom henger seg opp i da, at du må passe tida du må utnytte tida liksom. Så hvorfor en akkord skal gjøre så store og forskjellige utslag, det skjønner jeg ikke helt. Men jeg har blitt så gammal at akkordarbeid synes jeg skulle ha vært borte, for krangle om penger, det synes jeg er kjedelig. Jeg tror firma like gjerne kunne spart seg mye på det og da kunne vi ha sagt opp foreninga, for å si det sånn (M4). Som regel så har vi hatt måling etter tariff, men nå har det gått så dårlig så mange ganger så nå prøver vi et annet system her, noe vi kaller timeverksakkorder. Det er fagforeningen veldig mye i mot, men vi kan nå prøve det og se hvor vi får mest penger ut. Og i stedet for å være i mot det så synes jeg faktisk at de skulle gå inn og samarbeide om å få et system som er bedre enn det vi har (K1). 16

17 Slik vi ser det kan dårlige erfaringer med akkordtariffen skape alvorlige dilemmaer for TSF. Er uorganiserte, så vel som organiserte, misfornøyde med akkordsystemet er det urimelig å forvente at de skal bære medlemskapskostnader for opprettholdelse av det. Til en viss grad kan selvfølgelig andre goder kunne kompensere for misnøye med lønnssystemet. Sliter imidlertid foreningen med å møte forventningene på dette området, slik informanten på side 9 forteller, blir det forståelig at det råder en viss forvirring rundt hva en får igjen for å være medlem. Spørsmålet er også hvor godt kjent medlemmene er med foreningens arbeid for goder utover lønnssystemet. I den anledning spurte vi organiserte så vel som uorganiserte om de kjenner til hvilke saker foreningen jobber med og om TSF prioriterer i tråd med deres ønsker: Nei, akkurat her og nå så veit jeg ikke om noe. Nei, jeg kan ikke si noe Det er klart foreninga har jo sikkert ordna en del da, men jeg har jo ikke akkurat engasjert meg så fælt da (U4). I: Er det saker de jobber med i TSF som har opptatt deg? M6: Nei, egentlig ikke. I: Hva opplever du er viktige saker for foreninga da? M6: Nei, jeg har egentlig ikke noen formening om det jeg. I: Hva mener du bør være den viktigste saken for foreninga? M6: Nei, jeg veit ikke jeg. I: Så hvis jeg spør deg om du synes de prioriterer riktig så (avbrutt) M6: så blir det vanskelig å svare på. Jeg har ikke noen formening. I: Er du kjent med hvilke saker foreningen er opptatt av? M5: Nei altså, jeg har ikke De gjør sikkert veldig mye bra da men, jeg veit ikke, jeg er ikke helt inne i de foreningsgreiene, hva de egentlig driver med. Jeg veit bare at vi betaler uhorvelig mye kontingent. I: Hvilke saker opplever du at fagforeninga er opptatt av? M4: Hm (pause). Nei, hva skal jeg si for noe der da? Nei, jeg vet ikke om det er noe sånn spesielt jeg kan sette fingeren på som jeg synes dem er opptatt av. Dem jobber sikkert med en masse som vi ikke får med oss og kanskje. Når det gjelder spørsmålet om synliggjøring av foreningens frembringelse av kollektive goder er det flere som påpeker et beslektet problem: Det jeg innbiller meg er at folk ikke ser hva vi gjør, for sånn skal det være liksom. Men det er jo vi som driver og kjører opp dette her hvert eneste år. Femte ferieuka, 37,5 timers uke, arbeidsklær, spisebrakke du kan sitte og spise i. Gå på do på byggeplassen det har ikke vært sånn før altså. Men folk kjenner ikke til det, det har 17

18 blitt en selvfølge. Sånn som i år er det 5% lønnsøkning hvem er det som har fått til det liksom? Det som er skummelt om dagen nå det er jo at det er så mye som blir bygd ned av de fellesgodene vi har bygd opp. Vi har en jobb vi, bare med å holde fast ved de godene vi har bygd opp, men det tenker ikke folk på (A3). For å si det sånn, det er lettere å bygge opp ting fra ikke noe. Jo lengre du har jobba og jo mer du har bygd opp, jo vanskeligere blir det, på grunn av at da har du jo kjempa fram det som er høyst nødvendig og litt mer. Altså, du har bygd opp sikkerheten rundt dem. Men det tror jeg det er ganske mange som glemmer. Men det er ikke noen selvfølge at det blir opprettholdt! Det min far og bestefar har kjempet for, altså det er ikke noen selvfølge at min sønn får oppleve det. Og der er vi jævla blåøyd. Det der er det mange som har store problemer med å se. Der gjør nok vi et jævla dårlig arbeid og, men det er vanskelig ser du. Det er klart, du må jo følge med i tida, men jeg tror nok at forbund, foreninger og slike ting blir mer og mer papirflyttere (K3). At både organiserte og uorganiserte har en tendens til å ta kollektive goder for gitt bekreftes også langt på vei i flere intervjuer. Følgende intervjusekvens kan få stå som et eksempel på dette: I: Tror du fagbevegelsen har noen misjon i årene som kommer? M5: Ikke samme misjon som de hadde i 30 åra. I: Kan du si noe om hva du mener er den største forskjellen? M5: I 30 åra så tok man jo ikke noen menneskelige hensyn da. Da hadde du nesten ingen rettigheter. Nå har du jo mange rettigheter, som ikke bare foreninga har, men som står i arbeidsmiljølova da. Så vi står mye sterkere, selv om vi ikke er medlem. I: Tror du dette hadde blitt opprettholdt om foreningen ble borte? M5: Nei, altså det hadde vel helt klart blitt færre forhandlingssituasjoner, men det er liksom disse små tingene som vi egentlig ikke er så informert om da. Vi veit jo ikke hva de driver og jobber med i kulissene. Her mener vi TSF står overfor et grunnleggende problem. For det første må foreningen definere sine kollektive goder og skape enighet om at de er å betrakte som goder. For det andre må de få informasjonen om godene ut til medlemmene. For det tredje må det synliggjøres at det kreves en kontinuerlig innsats for opprettholdelse av godene. At kollektive goder ikke kan tas for gitt selv ikke etter at de har blitt institusjonalisert gjennom lovverket. Arbeidet med å samle eksisterende og potensielle medlemmer om hvilke ordninger som er å betrakte som goder, samt synliggjøringen av disse, riser i sin tur nye spørsmål for TSF: Hvor bør ressursene settes inn? Hvilke oppgaver forventer medlemmene å få løst gjennom sin organisasjon? Hvilke ressurser har TSF til rådighet? 18

19 3.1.7 Oppsummering Det politiske arbeidet med å forbedre medlemmenes lønns og arbeidsforhold ses gjerne som LO s sentrale kollektive goder. Ettersom individer kan nyte godt av slike goder uten å være medlemmer tilbyr foreninger andre særfordeler enn det som er interessekampens hovedformål. I den forbindelse synes den grunnleggende særfordelen trygghet å spille en stor rolle for beslutningen om medlemskap. Mer servicepregede særfordeler nevnes også, men tilskrives en mer underordnet betydning. Også ønsket om å stå solidarisk synes å motivere for medlemskap. Solidaritet forstås her først og fremst som et faglig fellesskap. Det er i kraft av deres identitet som tømrere, snekkere, montører etc. at de søker fellesskap en fagidentitet som også legger føringer på de mål og interesser de ønsker fremmet gjennom sin fagforening. Dette reiser et dilemma for TSF idet LO s organisasjonsstruktur bygger på en bredere (klasse) identitet. Gjennom store forbund er det lønnsmottaker, eller arbeiderklassens felles mål og interesser som skal kjempes frem. Faglige særinteresser blir i dette perspektivet nærmest å betrakte som forstyrrende element som hindrer enhet. Den politiske kampen er også den viktigste legitimeringen for at 2/3 av kontingenten sentraliseres mens 1/3 blir igjen til lokalt arbeid i foreningen. Mens klassekategorien fant stor gjenklang i folket på slutten av 1800-tallet har store samfunnsmessige endringer svekket grunnlaget for en sterk klasseidentitet. Tilveksten av nye yrker, profesjoner og semi-profesjoner har bidratt til at fokus har flyttet seg fra hvor du er på arbeidsmarkedet til hva du blir gjennom utdanning. For stadig flere er det faget som danner det viktigste grunnlaget for solidaritet og kollektive identiteter. Når LO fastholder at klassen skal utgjøre dette grunnlaget vil mangel på identifikasjon med LO s politiske kamp kunne være en delforklaring på enkeltes valg om å stå uorganisert. Når det gjelder de uorganiserte vil en også finne det såkalte gratispassasjerresonnementet blant tømrerne og snekkerne. Her er det verdt å merke seg at ulike organisasjonsformer kan ha ulike ressurser til rådighet i møtet med dette problemet. Det er særlig i store organisasjoner at individet vil kunne føle at deres bidrag ikke betyr noe fra eller til. Mindre organisasjonsenheter vil som vist lettere kunne utløse motivasjonsressurser som solidaritet og kollektiv identitet. Utover gratispassasjerforklaringen mener vi at problemet med uorganiserte må ses i lys av at det råder tvil omkring hva som er å betrakte som kollektive goder. I tillegg synes kunnskapene små hva gjelder foreningens betydning for frembringelse og 19

20 opprettholdelse av dem. Det er når godene tas for gitt at opplevelsen av ikke å ha hatt bruk for foreninga oppstår. 20