Forslag til biologiske bevaringsmål for Langsua nasjonalpark med tilgrensende verneområder

Transkript

1 Forslag til biologiske bevaringsmål for Langsua nasjonalpark med tilgrensende verneområder Larsen, B. H. & Høitomt, G Forslag til biologiske bevaringsmål for Langsua nasjonalpark med tilgrensende verneområder i Nord-Fron, Sør- Fron, Gausdal, Nordre Land, Etnedal, Nord-Aurdal og Øystre Slidre kommuner. Miljøfaglig Utredning rapport , ISBN

2 Forslag til biologiske bevaringsmål for Langsua nasjonalpark med tilgrensende verneområder i Nord-Fron, Sør-Fron, Gausdal, Nordre Land, Etnedal, Nord-Aurdal og Øystre Slidre kommuner Forsidebilde: Skjeggklokke (VU) på Bødalsnysætra, en art som har majoriteten av sine norske og nordeuropeiske forekomster innenfor Langsua nasjonalpark og tilgrensende verneområder. Foto: Geir Høitomt,

3 Rapport 2012:39 Utførende institusjon: Prosjektansvarlig: Bjørn Harald Larsen Prosjektmedarbeider(e): Geir Høitomt Kistefos Skogtjenester Geir Gaarder Oppdragsgiver: Fylkesmannen i Oppland Kontaktperson hos oppdragsgiver: Line Andersen Referanse: Larsen, B. H. & Høitomt, G Forslag til biologiske bevaringsmål for Langsua nasjonalpark med tilgrensende verneområder i Nord-Fron, Sør-Fron, Gausdal, Nordre Land, Etnedal, Nord-Aurdal og Øystre Slidre kommuner. Miljøfaglig Utredning rapport : 1-57, ISBN Referat: har bistått Fylkesmannen i Oppland med å utarbeide biologiske bevaringsmål for Langsua nasjonalpark, Haldorbu landskapsvernområde (LVO), Storlægeret LVO, Dokkfaret LVO, Espedalen LVO, Kjølaåne naturreservat (NR), Røssjøen NR, Skardberga NR, Oppsjømyra NR, Hynna NR og Hersjømyrin NR. Rapporten viser til allerede dokumenterte vernekvaliteter og gjengir hovedpunktene i den faglige sammenfatningen som leder fram til de foreslåtte bevaringsmålene. Bevaringsmålene er utviklet i samarbeid med oppdragsgiver, representert ved Line Andersen hos Fylkesmannen i Oppland. Fylkesmannen er også i ferd med å utarbeide forvaltningsplaner for de samme verneområdene, og samarbeidet har derfor sikret nødvendig konsistens mellom bevaringsmål og forvaltningsplaner. 4 emneord: Bevaringsmål Verneområder Langsua nasjonalpark Biologi

4 Forord På oppdrag fra Fylkesmannen i Oppland har utarbeidet biologiske bevaringsmål for bruk i forvaltningsplanene for henholdsvis Langsua nasjonalpark (NP), Storlægeret landskapsvernområde (LVO), Haldorbu LVO, Dokkfaret LVO, Espedalen LVO, Skardberga naturreservat (NR), Kjølaåne NR, Røssjøen NR, Oppsjømyra NR, Hynna NR og Hersjømyrin NR. Kontaktperson fra Fylkesmannen i Oppland har vært Line Andersen. Prosjektleder fra har vært Bjørn Harald Larsen, mens Geir Høitomt i Kistefos Skogtjenester har levert vesentlig bidrag når det gjelder bevaringsmål for fugleforekomster. Eina/Dokka 20/ Kistefos Skogtjenester Bjørn Harald Larsen Geir Høitomt

5 Innhold Forord... 4! Innhold... 5! 1!!Innledning... 6! 2!!Metode... 9! 3!!Vernekvalitetene... 10! 3.1! Langsua nasjonalpark... 10! 3.2! Haldorbu landskapsvernområde... 12! 3.3! Dokkfaret landskapsvernområde... 13! 3.4! Storlægeret landskapsvernområde... 15! 3.5! Espedalen landskapsvernområde... 16! 3.6! Kjølaåne naturreservat... 17! 3.7! Røssjøen naturreservat... 18! 3.8! Skardberga naturreservat... 19! 3.9! Oppsjømyra naturreservat... 20! 3.10! Hynna naturreservat... 21! 3.11! Hersjømyrin naturreservat... 23! 4!!Diskusjon... 25! 5!!Forslag til bevaringsmål... 28! 5.1! Langsua nasjonalpark... 29! 5.2! Haldorbu landskapsvernområde... 32! 5.3! Dokkfaret landskapsvernområde... 35! 5.4! Storlægeret landskapsvernområde... 37! 5.5! Espedalen landskapsvernområde... 41! 5.6! Kjølaåne naturreservat... 44! 5.7! Røssjøen naturreservat... 46! 5.8! Skardberga naturreservat... 48! 5.9! Oppsjømyra naturreservat... 50! 5.10! Hynna naturreservat... 53! 5.11! Hersjømyrin naturreservat... 55! 6!!Referanser... 57!

6 1 Innledning Verneområdene Langsua nasjonalpark (NP), Storlægeret landskapsvernområde (LVO), Haldorbu LVO, Dokkfaret LVO, Espedalen LVO, Kjølaåne naturreservat (NR), Røssjøen NR Skardberga NR, Oppsjømyra NR, Hynna NR og Hersjømyrin NR ble vernet 11. mars 2011 med hjemmel i naturmangfoldloven. Langsua NP utgjør det sentrale og største av verneområdene (fig. 1). Landskapsvernområdene inntil nasjonalparken omfatter flere av de samme vernekvalitetene, men representerer samtidig områder med fysiske inngrep fra samferdsel eller næringsutøvelse i dag og/eller tydelige spor av tidligere bruk. Figur 1. Langsua NP med tilgrensende verneområder. Kilde: Det er utarbeidet forskrifter til verneområdene (tab. 1). Tabell 1. Verneforskrift til de enkelte verneområdene. Verneområde Langsua NP Haldorbu LVO Dokkfaret LVO Storlægeret LVO Forskrift Rapport 2012:39 6

7 Verneområde Espedalen LVO Kjølaåne NR Røssjøen NR Skardberga NR Oppsjømyra NR Hynna NR Hersjømyrin NR Forskrift Forvaltningsplan Verneforskriften for de ulike verneområdene sier at det skal utarbeides en forvaltningsplan med nærare/nærmere retningslinjer for forvaltning, skjøtsel, tilrettelegging, informasjon osv. Forvaltningsplanen skal utarbeides i henhold til DN-håndbok Områdevern og forvaltning (Direktoratet for naturforvaltning 2008), som blant annet omtaler bruk av bevaringsmål i forvaltningsplanene: Det overordnede målet for forvaltning av verneområder er å ivareta verneverdiene i verneområdene, både ved å beskytte dem mot uønskete inngrep og å fremme ønsket aktivitet. Samtidig er det særlig viktig å øke forståelsen for formålet med vernet blant berørte grunneiere, brukere, lokalbefolkningen og besøkende. Best mulig forvaltning kan en oppnå ved å definere og bruke bevaringsmål som er mer konkrete enn det overordnede verneformålet. Bevaringsmål DN-Håndbok (Direktoratet for naturforvaltning 2008) gir en definisjon av begrepet bevaringsmål: Bevaringsmål definerer den tilstanden en ønsker en naturkvalitet i verneområdet skal ha. Bevaringsmål skal være målbare. Det vil si at de skal presiseres gjennom mål for areal, nødvendige strukturer/prosesser og/eller forekomster av bestemte arter osv. Videre: Alle naturkvaliteter i et verneområde skal ha et definert bevaringsmål. Til sammen beskriver disse målene hva som er den ønskede tilstanden i verneområdet. Et bevaringsmål skal være målbart og fungere i praksis. Det er derfor viktig at bevaringsmålet ikke stiller for store eller urealistiske krav til innsats og målemetode. Hvert bevaringsmål skal uttrykkes gjennom et sett med egenskaper. For arter kan det f.eks være populasjonsstørrelse, habitatkrav og fordeling. For en naturtype kan slike egenskaper f.eks være mål for areal, forekomst av nødvendige strukturer/prosesser og forekomst av bestemte arter. Hver egenskap skal gis en verdi som definerer en god tilstand. Naturen er ofte i endring. Slike verdier bør derfor si noe om hvor mye endring vi kan godta, samtidig som en god tilstand opprettholdes. Hvis en naturkvalitet endres slik at tilstanden faller utenfor den verdien som er satt, er dette et varsel om at en bør undersøke forholdet nærmere eller iverksette tiltak. Dersom en ikke har tilstrekkelig kunnskap om naturkvalitetene for å definere en god tilstand, kan det være aktuelt å bruke gjeldende tilstand til å definere god tilstand. Rapport 2012:39 7

8 Veilederen (Direktoratet for naturforvaltning 2008) er fokusert på verneområdenes naturkvaliteter, men omhandler også de kulturbetingete, biologiske kvalitetene som ofte inngår i de verneformålene som er knyttet opp mot landskapsvernområder. Dette kan være ulike typer av kulturmark, beiter, styvingstrær m.m. Veilederen gir imidlertid mindre støtte til utvikling av bevaringsmål for fysiske konstruksjoner som bygninger, gjerdeanlegg, vanningsanlegg, bruer m.m. Slike anlegg og konstruksjoner er vanligvis omtalt som viktige vernekvaliteter i formålet for vern av landskapsvernområder. Figur 2. Avblomstret mogop (NT) langs vegen ned til Øyangen i Hersjømyrin naturreservat, hvor Opplands fylkesblomst finnes i god bestand. På denne lokaliteten, og i flere setergrender og bufelæger i Fron- og Gausdalsdelen av verneområdene rundt Langsua, er det foreslått bevaringsmål for arten. Rapport 2012:39 8

9 2 Metode Hvert verneområde er behandlet separat. Forslagene til bevaringsmål omfatter de som vi mener er vesentlige, er faglig begrunnet og som også kan være praktisk anvendelige for å påvise en utvikling innenfor verneområdet og eventuelt begrunne forvaltningstiltak. Verneformål og vernekvaliteter Et utgangspunkt for utarbeidelsen av bevaringsmål finnes formulert i verneformålet fra verneforskriften til det enkelte verneområde. For en nærmere konkretisering av hva som utgjør de viktigste vernekvalitetene, har vi gått gjennom de faglige registreringene som ble utarbeidet under verneplanarbeidet i forkant av vernet. Mal for utarbeidelse av bevaringsmål Bevaringsmål er et relativt nytt begrep innenfor forvaltningsplanarbeidet. Det foregår et omfattende utviklingsarbeid på området og det foreligger pr. november 2012 bare mer eller mindre gjennomarbeidete maler for utarbeidelse av bevaringsmål. Foreløpig kan disse malene mer betraktes som eksempelsamlinger fra ulike hovedkategorier av verneformål som fjellhei, kulturmarkseng, gammelskog, viktige arter mv. Malene er brukt som støtte for arbeidet med å konkretisere bevaringsmål. Hvert enkelt bevaringsmål er dessuten bygd opp etter en anbefalt struktur fra arbeidet med utarbeidelse av maler for bevaringsmål. Strukturen finnes illustrert med hovedoverskrifter i tabell 2. Tabell 2. Fast struktur for presentasjon av bevaringsmål Tilstandsvariabel Bevaringsmål Metode Tilstandsklasse Aktuelle tiltak Temaavgrensning Bevaringsmål er utarbeidet for temaene naturtyper, flora og fugl. Tema som har betydning for forvaltning av biologisk mangfold, slik som bl.a. urørthet/tekniske inngrep, drenering og motorferdsel vil bli utarbeidet separat. Rapport 2012:39 9

10 3 Vernekvalitetene 3.1 Langsua nasjonalpark Verneformålet for Langsua NP ( 2): Formålet med Langsua nasjonalpark er å ta vare på et stort, sammenhengende og i det vesentligste urørt og villmarkspreget naturområde som inneholder særegne og representative økosystemer og landskap som er uten tyngre naturinngrep. Formålet med nasjonalparken er videre å ta vare på: - et lavfjellsøkosystem med et egenartet og variert biologisk mangfold herunder arter, bestander og naturtyper som myr, ferskvann/våtmark, urskog/gammelskog, høgstaudebjørkeskog, kalkrike områder i fjellet, rasmark og naturbeitemark - vakre og egenartede landskap - særpregede kvartærgeologiske forekomster - kulturminner. Allmennheten skal gis anledning til uforstyrret opplevelse av naturen gjennom utøvelse av naturvennlig og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging. Som et ledd i verneplanarbeidet for Langsua nasjonalpark ble det biologiske mangfoldet kartlagt, beskrevet og verdivurdert (Fjeldstad mfl. 2007). Samlet sett ble området da vurdert slik: Det som framfor alt karakteriserer området, i motsetning til flere andre planlagte etableringer og utvidelser av nasjonalparker, er store arealer og relativt godt representerte og velutviklede forekomster av et fåtall naturtyper. Det er de store viddene med myr og vierkratt som særpreger området, men også i noen grad tilstøtende fjellskog (både fjellbjørkeskog og barskog). Totalt har vi oversikt over 252 verdisatte områder (flater) innenfor undersøkelsesområdet (jfr tabell I). Dette har fremkommet ved innsamling av data fra kommunene, fra litteraur samt egne kartlegginger. Av de verdisatte naturtypelokalitetene er 35 vurdert som svært viktige (verdi A), 94 som viktige (verdi B) og 123 som lokalt viktig (verdi C). De fleste lokalitetene er knyttet til kulturlandskapet, men de største arealene er knyttet opp til urskog/gammelskog og myr. I tillegg disse lokalitetene er det 3 vernede myr- og våtmarksområder, samt et naturreservat. Kulturlandskapslokalitetene er i første rekke lokalisert sør og vest i området. Dette samsvarer godt med de områder som har en næringsrik berggrunn og der seterbruket fremdeles er levende. En lignende sammenheng forekommer for verdifulle skogs- og myrområder, som har størst konsentrasjoner i sør og øst. For disse er årsaken dels berggrunn og dels liten kulturpåvirkning. I tillegg til Ormtjernkampen nasjonalpark er det her registrert flere kjerneområder med urskog/gammelskog både nord og vest for parken i Gausdal kommune, samt et område vest for Synnfjorden i Nordre Land kommune. Myr er viktig i utredningsområdet, både i utstrekning og verdi. Forekomster av det rødlistede finnmarksstarret (R), som ser ut til å ha hovedutbredelsen i Norge i dette området, forsterker dette inntrykket. I tillegg er det store arealer rikmyrer spesielt i sør og vest. I disse områdene er det potensiale for nye forekomster av rødlistearter knyttet til myr.). Karplantefloraen i utredningsområdet er samlet sett ikke spesielt rik, men variasjonen er likevel stor fra fattige myrområder til næringsrike rasmarker. Det er registrert overraskende mange rødlistearter, spesielt av sopp (40 arter), men også karplanter (9 arter) i utredningsområdet. Flere av de rødlistede karplantene i området er kulturbetinget og er avhengig av beite og slått Rapport 2012:39 10

11 gjennom lang tid. Andre arter som f.eks skjeggklokke og finmarksstarr er knyttet til uvanlige naturmiljøer som store rikmyrskomplekser og rasmarker, selv om også skjeggklokka nyter godt av et moderat beite. Av rødlistede sopper er spesielt gammelskogsartene tallrike, men en stor andel er også representert innenfor gruppen beitemarkssopp. Det er i tillegg registrert 2 rødlistede lav i området, mens vi mangler sikker dokumentasjon på rødlistede moser og insekter. Figur 3. Ulvelav på gammel død furu i Snæreslia nord for Ormtjernkampen. Foto: Geir Høitomt. I konsekvensutredningen på tema Naturmiljø (Fjeldstad 2008) oppsummeres verdiene i det samlede utredningsområdet slik; Utredningsområdet omfatter vel 1200 km2. I utredningsområdet er det tidligere vernet 3 myr/våtmarksreservater og 1 skogsreservat. Totalt har vi oversikt over 129 naturtypelokaliteter (flater) innenfor utredningsområdet. Av disse er 45 lokaliteter av nasjonal verdi, 61av regional verdi, og 23 av lokal verdi. I tillegg er det registrert flere verdifulle gammelskogslokaliteter i området omkring Ormtjernkampen nasjonalpark. Naturtypene fordeler seg på to hovedgrupper der kulturlandskapslokalitetene er dominerende med 91 områder, mens resten fordeles på urskog/gammelskog (24), rikmyr (5), bekkekløfter (4), sørvendte berg og rasmarker (1), kalkrike områder i fjellet (1), artsrike vegkanter (1) og andre viktige forekomster (2). I området er det store verdier knyttet til myr/våtmark, urskog/gammelskog og kulturlandskap. De viktigste kulturlandskapslokalitetene finnes sør og vest i utredningsområdet, mens gammelskogslokalitetene i hovedsak er konsentrert i sør omkring eksisterende Ormtjernkampen nasjonalpark. Myr og våtmarksarealene er jevnt fordelt over hele området. Av rødlistearter er det særlig mange knyttet til kulturlandskapet, både karplanter og sopper, mens vedlevende sopper og lav er karakteristiske for urskog/gammelskog. Vi har oversikt over 49 rødlistede sopper, 20 karplanter og 17 lav. Det er videre registrert 27 verdifulle ornitologiske lokaliteter i området, og av disse er 9 vurdert til å regional/nasjonal verdi. Dette er arealkrevende lokaliteter som dekker store deler av utredningsområdet. Viltverdiene er særlig knyttet til myr/våtmark der rødlisteartene fjellmyrløper, dobbeltbekkasin og myrhauk er karakterarter for området. Utredningsområdet har også mange hekkeplasser for rødlistede rovfugler. Rapport 2012:39 11

12 I og omkring gamle Ormtjernkampen nasjonalpark omfatter nasjonalparken noen av landets mest urskogsnære gran- og furuskoger; i tillegg til Ormtjernkampen områder som Tjuruverket, Verkenslia, Snæreslia og Revåkampen. I disse områdene finner vi en rekke sjeldne og rødlistede lav og vedboende sopp. Særlig forekomsten av ulvelav (VU) bør framheves. Skjeggklokke (VU) har sin verdensnordgrense innenfor Langsua nasjonalpark under Krusgravkampen, og rasmarkene under Røssjøkollane har noen av de aller største forekomstene av arten i Nord- Europa (sammen med Venaglflæen i Espedalen landskapsvernområde). Under Røssjøkollane er det også en liten forekomst av hvitkurle (NT). Høitomt (2005) utførte registreringer av fugl innenfor utvidelsesområdet for Ormtjernkampen nasjonalpark, og han deler opp sitt undersøkelsesområde i 14 delområder. Disse dekker i mange tilfeller både arealer innenfor og utenfor det som til slutt ble Langsua nasjonalpark, og det er derfor vanskelig å vurdere bestandsstørrelser innenfor nasjonalparken direkte. Men hekkebestandene av de forvaltningsmessig mest interessante artene ligger trolig i størrelsesorden (supllert med data fra perioden ): bergand (VU) 3-6 par, svartand 3-5 par, sjøorre (NT) 3-4 par, smålom 1-2 par, storlom (NT) 3 par, kongeørn 2-3 par, myrhauk (VU) 0-8 par, jaktfalk (NT) 1-2 par, trane 5-10 par, rødstilk par, brushane (VU) 1-2 par, dobbeltbekkasin (NT) par, myrsnipe par, fjellerke 0-2 par og varsler (NT) 1-4 par. Særlig myrhauk, men også varsler varierer mye i bestandsstørrelse avhengig av smågnagerpopulasjonene. Tilleggsregistreringer av fugl i 2012 rapporteres på et seinere tidspunkt (Larsen & Høitomt u.a.). 3.2 Haldorbu landskapsvernområde Verneformålet for Haldorbu LVO ( 2) er som følger: Føremålet med Haldorbu landskapsvernområde er å ta vare på eit natur- og kulturlandskap med økologisk verdi, kulturell verdi, opplevingsverdi, og som er identitetsskapande. Vidare er føremålet med vernet å: - ta vare på eit naturområde med eit rikt dyre- og planteliv som pregar landskapet. - ta vare på og oppretthalde eit eigenarta, ope og vakkert natur- og kulturlandskap der stølslandskapet med beitebruk, stølsbygningar og stølsvollar, og kulturminne utgjer ein vesentleg del av landskapet sin eigenart. - ta vare på biologisk mangfald som pregar landskapet medrekna naturtypar som naturbeitemark, myr, medrekna slåttemyr, ferskvatn/våtmark, og artar knytte til desse. - ta vare på vassdragsnatur, landskapsformer og kvartærgeologiske førekomstar. Ålmenta skal ha høve til natur- og landskapsoppleving gjennom utøving av naturvennleg og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging. Generelt er det biologiske mangfoldet forholdsvis godt kjent i Haldorbu landskapsvernområde. Gode kartlegginger er gjort av karplanter og beitemarksopp på Storskag, Haldorbu, Bøllhaug og Bjødnhaug, og av karplanter på Kvitfeten som er de viktigste kulturlandskapsområdene innenfor verneområdet (Larsen & Gaarder 2007). Myrområdene er noe mer overflatisk kartlagt, men i 2012 ble det gjort noe grundigere undersøkelser av Bjødnhaugmyradn noe som bla. resulterte i ett funn av huldrestarr (VU). I 2012 ble det også funnet lodnebergknapp på Storeskag (norsk ansvarsart). Rapport 2012:39 12

13 Fjeldstad m.fl. (2008) sier følgende av relevans for Haldorbu landskapsvernområde i sin omtale av naturverdiene i utredningsområdet for verneplanen: Spesielt myrområdene i øst, rundt Fjelldokka, er overveiende fattige, mens det er en god del intermediær og svakt utviklet rike bakkemyrer i skråningene nedenfor Skaget (for eksempel Vesleskag). Her opptrer bl.a. noe kravfulle fjellplanter som gullmyrklegg spredt. Også myrene mellom Skaget og Søre Langsua er overveiende fattige til intermediære. Figur 4. Lodnebergknapp, norsk ansvarsart, finnes ved Storeskag i Haldorbu landskapsvernområde. Dette er en regionalt uvanlig art med begrenset utbredelse i Norge. Foto: Bjørn Harald Larsen, Kunnskapen om fuglelivet er god, med grundige undersøkelser i (Høitomt 2005). Her beskrives to delområder med viktige forekomster av våtmarksfugl: Lokalitet 10.1: Fjelldokkvatnet med tilgrensende myrområder (litt under halvparten av området ligger innenfor Haldorbu LVO). Dette er et viktig hekkeområde for myrhauk (VU) (bare i smågnagerår), dobbeltbekkasin (NT), svartand, sjøorre (NT) og trane. Lokalitet 10.2: Bjødnhaugmyradn. Hekkeområde for dobbeltbekkasin (NT) og trane. Undersøkelser fugl i 2012 ga noe oppdatert informasjon om bl.a. dobbeltbekkasin i området (se Larsen & Høitomt u.a.). 3.3 Dokkfaret landskapsvernområde Verneformålet for Dokkfaret LVO ( 2) formulert slik: Formålet med Dokkfaret landskapsvernområde er å ta vare på et natur- og kulturlandskap med økologisk verdi, kulturell verdi, opplevelsesverdi, og som er identitetsskapende. Videre er formålet med vernet å: Rapport 2012:39 13

14 - ta vare på et stort, sammenhengende naturområde med et rikt dyre- og planteliv som preger landskapet. - ta vare på og opprettholde et egenartet og vakkert natur- og kulturlandskap der seterlandskapet med beitebruk, seterbebyggelse og setervoller, kulturminner, samt skog og annen vegetasjon, utgjør en vesentlig del av landskapets egenart. - ta vare på naturmangfold som preger landskapet herunder naturtyper som naturbeitemark, gammel barskog, våtmark og arter knyttet til disse. - ta vare på vassdragsnatur, landskapsformer med kvartærgeologiske forekomster. Allmennheten skal gis anledning til natur- og landskapsopplevelse gjennom utøvelse av naturvennlig og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging. For Dokkfaret og området omkring har Fjeldstad mfl. (2008) følgende av relevans: Fattig furuskog opptrer både ved Espedalsvatnet og rundt Mjødokka og Dokkvatnet. Lavfuruskog er kanskje vanligst, men det er også noe furumyrskog og røsslyng- blokkebærskog. Den tørreste og mest kontinentalt pregede furuskogen ligger på de store løsmasseavsetningene rundt Mjødokka. Når det gjelder bjørkeskogene, så er det ganske store arealer med velbeitet, engpreget bjørkeskog både langs Fjelldokka og på den rike berggrunnen i øst, men totalt sett dominerer nok blåbærbjørkeskog. Ved utløpet av Revåa i Dokkvatnet er det store mengder mogop (NT), bakkesøte (NT), marinøkkel og brudespore. For øvrig er det flere kravfulle kulturmarksarter som har voksesteder også på Dokkvollane, Ånstadsætra, Vågskard, Tortjørnplassen og Liomsætra. Figur 5. Furuskog nord for Dokkvatnet med enkelte svært gamle trær. Foto: Geir Høitomt. De viktigste naturverdiene i landskapsvernområdet er knyttet til gammel granskog i Dokklia, kontinental furuskog mellom Dokkvatnet og Mjødokka, samt kulturlandskap ved Liomsætra, Vågskard, Grytlia og Tortjørnplassen (Larsen & Gaarder 2007). I tillegg hekker det våtmarksfugl langs vassdraget, hvorav hekking storlom (NT), bergand (VU), svartand og mulig også sjøorre (NT) på Mjødokka må trekkes fram (Høitomt 2005). Rapport 2012:39 14

15 3.4 Storlægeret landskapsvernområde Verneformålet for Storlægeret LVO ( 2) lyder: Formålet med Storlægeret landskapsvernområde er å ta vare på et natur- og kulturlandskap med økologisk verdi, kulturell verdi, opplevelsesverdi, og som er identitetsskapende. Videre er formålet med vernet å: - ta vare på et naturområde med et rikt dyre- og planteliv som preger landskapet. - ta vare på og opprettholde et egenartet og vakkert natur- og kulturlandskap der stølslandskapet med beitebruk, stølsbebyggelse og stølsvoller, og kulturminner utgjør en vesentlig del av landskapets egenart. - ta vare på biologisk mangfold som preger landskapet herunder naturtyper som naturbeitemark, slåttemark, myr, ferskvatn/våtmark, og arter knyttet til disse. - ta vare på vassdragsnatur, landskapsformer og kvartærgeologiske forekomster. Allmennheten skal gis anledning til natur- og landskapsopplevelse gjennom utøvelse av naturvennlig og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging. Figur 6. Handmarinøkkel på Opdalsætra i setergrenda Lundsætra i Nordre Land-delen av Storlægeret landskapsvernområde. Foto: Geir Høitomt, De største naturverdiene i Storlægeret LVO er knyttet til kulturlandskapet på Lundsætra og Nysætra i Nordre Land og ved gamle felæger i den sørvendte lia mellom Sæbu-Røssjøen og Smørhamar i Nord-Aurdal (Larsen & Gaarder 2007). Det er mest snakk om godt hevdet naturbeitemark, men på Lundsætra er det også verdifull slåttemark i hevd. Verneområdet har mange relativt store forekomster av skjeggklokke (VU), hovedsakelig i rik engbjørkeskog men også i rasmark under Snuen og i tilknytning til setrer og bufelæger. I tillegg ble det under basiskartlegging etter NiN-metoden i området i 2012 funnet i alt 6 lokaliteter med huldrestarr (VU) i intermediære til middelsrike, slake bakkemyrer, noe som representerer 5 % av alle kjente funnsteder i Norge. Rapport 2012:39 15

16 Det er ikke registrert særlig viktige fugleområder innenfor verneområdet, bortsett fra at selve Oppsjøen inngår i området, og denne ligger innenfor lokaliteten Oppsjømyra som Høitomt (2005) gir høyeste prioritet som våtmarksområde. Oppsjøen er hekkeplass for storlom (NT), som også trolig hekker på Ongeltjerna. Dobbeltbekkasin har egnede habitater også innenfor verneområdet, men det er ikke konkrete registreringer av arten. 3.5 Espedalen landskapsvernområde Verneformålet for Espedalen LVO ( 2) er formulert slik: Formålet med Espedalen landskapsvernområde er å ta vare på et natur- og kulturlandskap med økologisk verdi, kulturell verdi, opplevelsesverdi, og som er identitetsskapende. Videre er formålet med vernet å: - ta vare på et stort, sammenhengende naturområde med et rikt dyre- og planteliv som preger landskapet. - ta vare på og opprettholde et egenartet og vakkert natur- og kulturlandskap der seterlandskapet med beitebruk, seterbebyggelse og setervoller, kulturminner, samt skog og annen vegetasjon, utgjør en vesentlig del av landskapets egenart. - ta vare på biologisk mangfold som preger landskapet herunder naturtyper som naturbeitemark, slåttemark, bekkekløft, bergvegg, gammel barskog, myr, herunder rikmyr, ferskvann/våtmark, og arter knyttet til disse. - ta vare på landskapsformer og kvartærgeologiske forekomster. Allmennheten skal gis anledning til natur- og landskapsopplevelse gjennom utøvelse av naturvennlig og enkelt friluftsliv med liten grad av teknisk tilrettelegging. Figur 7. Del av stor forekomst av skjeggklokke (VU) på Venaglflæen. Dette er en av Nord-Europas aller største forekomster av arten. Foto: Geir Høitomt, Verneområdet har både store naturverdier knyttet til kulturlandskap (særlig Storhølisætrin, Svarttjønnholet, Nordbua, Ongsjøsætran, Venaglflæen, Bødalsnysætra og Hornsjøsætrin) og Rapport 2012:39 16

17 myr- og fjellandskap. Av rikmyrer er det særlig Venlimyrin og myrer nord for Storhølisætrin som har dokumenterte naturverdier. Espedalen landskapsvernområde har noen av de største skjeggklokkeforekomstene i Nord- Europa, bla. på Venaglflæen og ved Ongsjøsætran. Også ved Nordbua/Nordbukampen, Slia og på Bødalsnysætra er det viktige forekomster. Huldrestarr (VU) ble i 2012 funnet på to dellokaliteter på Venlimyrin og på ei lita mellomrik myr ved Gulsandlia. Dette året ble også høstmarinøkkel (VU) gjenfunnet på Hornsjøsætra, og det ble kartlagt en ny, middels stor forekomst av skjeggklokke øst for Gryttjørnet. Revsjøene er den eneste særlig viktige fuglelokaliteten innenfor landskapsvernområdet (Høitomt 2005). Her hekker bla. storlom (NT), bergand (VU), svartand og tornskate (NT). Tilleggsregistreringer av fugl i 2012 ga lite ny informasjon om fuglefaunaen i området, med unntak av dobbeltbekkasinregistreringer på Venlimyrin (kull), i rikmyr vest for Svarttjønnholet og vest for Vetafjellet. 3.6 Kjølaåne naturreservat Verneformålet for Kjølaåne NR ( 2): Føremålet med Kjølaåne naturreservat er å ta vare på eit spesielt myr- og våtmarksområde og eit svært viktig leveområde for sjeldne og sårbare plante- og fugleartar. Vidare er føremålet med naturreservatet å ta vare på eit område med særleg verdi for biologisk mangfald i form av naturtypar, økosystem, plante- og dyreartar og naturlege økologiske prosessar. Naturreservatet er stort og variert og har spesielle naturtypar som rikmyrar, kjelder og meandrerande elveparti i tillegg til beitepåverka vegetasjon og spesielle myrutformingar. Området har eit stort mangfald av artar med eit rikt og særprega fugleliv. Naturreservatet har og stor pedagogisk og vitskapeleg tyding. I Fjeldstad mfl. (2008) er myrområdet langs Kjølaåne og Raudåne nord for Yddin beskrevet slik: I forbindelse med utkast til verneplan for myr (Fylkesmannen i Oppland 1981) ble det foreslått et verneområde med strengmyrkomplekser og finnmarksstarr på nordsida av Yddin. Gjennom en inventering av myrer i etterkant (Larsen 1983) ble en rekke kilder og kildebekker undersøkt og det ble registrert et stort mangfold av kilder også utenfor det foreslåtte verneområdet. Dette er kilder som drenerer til det verneverdige myrområdet og er derfor en del av dette komplekset. Finnmarksstarr (R), en av de mest sjeldne plantene i Norge, er funnet i dette området nord for Yddin. Det ble også gjort minst tre separate funn av huldrestarr (VU) nord for Yddin på siste halvdel av 1900-tallet, og i 2012 ble den registrert på ytterligere to steder innenfor verneområdet (Larsen & Gaarder 2012). Myrene i dette området er hovedsakelig intermediære fastmattemyrer, men innslaget av middelsrike myrer og rike myrkanter er vesentlig i hele området. Kjølaåne viste seg også å være en av de viktigste fuglelokalitetene innenfor utredningsområdet for utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark. Høitomt (2005) framhever spesielt området som viktig for fjellmyrløper (NT) (1-3 par), dobbeltbekkasin (NT) (5-10 par) og myrhauk (VU) (opptil 2 par i gode smågnagerår). Under tilleggsregistreringene i 2012 ble bla. dobbeltbekkasin observert langs Raudåne nordvest i reservatet. Disse registreringene rapporteres på et seinere tidspunkt (Larsen & Høitomt u.a.). Rapport 2012:39 17

18 Figur 8. Voksested for huldrestarr ved Yddebu i Kjølaåne NR; våte, intermediære fastmatter i slak bakkemyr dominert av flaskestarr og lappvier. Foto: Bjørn Harald Larsen, Røssjøen naturreservat Verneformålet for Røssjøen NR ( 2): Formålet med Røssjøen naturreservat er å ta vare på et spesielt myr- og våtmarksområde og et svært viktig leveområde for sjeldne og sårbare plante- og fuglearter. Videre er formålet med naturreservatet å ta vare på et område med særlig verdi for biologisk mangfold i form av naturtyper, økosystemer, plante- og dyrearter og naturlige økologiske prosesser. Naturreservatet er stort og variert og har spesielle naturtyper som rikmyrer og høgstaudevegetasjon i tillegg til gammel barskog og beitepåvirket vegetasjon. Området har et stort artsmangfold med et rikt og særpreget fugleliv. Naturreservatet har også særskilt pedagogisk og vitenskapelig betydning som referanseområde. Naturreservatet beskrives slik av Fjeldstad mfl. (2008): Berggrunnen er rik og gjør at forekomsten av rikmyrer er stor. Moss og Volden (1980) omtaler de store verdiene i tilknytning til rikmyrene omkring Rotvollfjordenl/Røssjøen som spesielt for Etna-Dokkas nedbørfelt. De påpeker også store områder med høgstaudebjørkeskog på vestsida av Rotvollfjorden og stedvis også på østsiden. Moss & Volden (1980) registrerte huldrestarr (VU) på rikmyrene øst for Røssjøen, og i 2012 ble arten funnet svært sparsomt også i Slaverilie i sørøstre del av reservatet. I Slaverilie ble det også funnet en middels stor, sammenhengende forekomst med skjeggklokke (VU). Rapport 2012:39 18

19 Figur 9. Voksestedet for huldrestarr (VU) i Slaverilie, med Sæbu-Røssjøen i bakgrunnen. Foto: Geir Høitomt, De viktigste naturverdiene i reservatet er imidlertid knyttet til hekkende våtmarksfugl. Høitomt (2005) gir området høyeste prioritet og følgende arter bør nevnes spesielt: stjertand (NT) (1 par), bergand (VU) (2-3 par), svartand (4-5 par), sjøorre (NT) (4-5 par), storlom (NT) (1 par), myrhauk (VU) (opptil 2 par i gode smågnagerår), trane (ca. 5 par), fjellmyrløper (NT) (1-2 par), dobbeltbekkasin (NT) (ca. 20 par) og storspove (NT) (1-3 par). Tilleggsregistreringer av fugl i 2012 rapporteres på et seinere tidspunkt (Larsen & Høitomt u.a.). 3.8 Skardberga naturreservat Verneformålet for Skardberga NR er ( 2): Formålet med Skardberga naturreservat er å ta vare på et forholdsvis urørt skogområde i form av en velutviklet gammel fjellgranskog og et artsmangfold særpreget av flere kravfulle og truete karplanter, sopp- og lavarter. Videre er formålet med naturreservatet å ta vare på et område med særlig verdi for biologisk mangfold i form av naturtyper, økosystemer, plante- og dyrearter og naturlige økologiske prosesser. Naturreservatet har stor variasjon i vegetasjons-, skog- og naturtyper, herunder også våtmark, og har stedvis god kontinuitet i død ved. Området er representativt for fjellgranskog i regionen. Fjeldstad mfl. (2005) nevner at det ble gjort funn av tre rødlistede sopper under registrering av verneverdig skog på Statskog sine eiendommer i området Lenna-Skardberga. I konsekvensutredningen er det ikke gjort nærmere rede for verneverdiene i området. Det er gjort flere funn av rødlistede gammelskogsarter i dette reservatet, bla. rosenkjuke (NT), rynkeskinn (NT), svartsonekjuke (NT) og indikatorarter som granstokk-kjuke og granrustkjuke. Langs Lenna og Oppsjøbekken er det flere små grusører hvor det vokser skjeggklokke (VU) og bakkesøte (NT), samt kongsspir, trefingerurt og jåblom. Rapport 2012:39 19

20 Figur 10. Skjeggklokke (VU) på grusør langs Lenna i Skardberget naturreservat. Foto: Geir Høitomt. Høitomt (2005) beskriver fuglefaunaen omkring Lennas utløp i Synnfjorden, og det mosaikkpregede landskapet med gammel barskog i veksling med større og mindre myrflater som et viktig hekkeområde for arter knyttet til gammel granskog og myr/våtmark. De mest interessante våtmarksfuglene i reservatet er storlom (NT) og dobbeltbekkasin (NT). 3.9 Oppsjømyra naturreservat Verneformålet for Oppsjømyra naturreservat ( 2): Formålet med Oppsjømyra naturreservat er å ta vare på et spesielt myr- og våtmarksområde og et svært viktig leveområde for sjeldne og sårbare plante- og fuglearter. Videre er formålet med naturreservatet å ta vare på et område med særlig verdi for biologisk mangfold i form av naturtyper, økosystemer, plante- og dyrearter og naturlige økologiske prosesser. Naturreservatet er stort og variert og har spesielle naturtyper som naturbeitemark, rikmyrer, og høgstaudebjørkeskog i tillegg til spesielle myrutforminger. Området har et stort artsmangfold med et rikt og særpreget fugleliv. Naturreservatet har også stor pedagogisk og vitenskapelig betydning. Oppsjømyra ble i forbindelse med forundersøkelsene kartlagt som en svært viktig naturtypelokalitet (Fjeldstad mfl. 2005). I Naturbase er den omtalt slik: Området har særlig kvaliteter som følge av relativt store arealer med mjukmatte- og lausbotnmyr, med bl.a. blystarr og strengstarr. For det meste er dette fattigmyrer, men mindre intermediære partier forekommer også, og på et parti nord for Oppsjøen ble det i et slikt miljø funnet to små bestand av den regional sjeldne og nasjonalt rødlistede arten finnmarksstarr. For øvrig er det store arealer med fastmattemyrer, for det meste av fattig karakter, men også en del intermediær myr og tendenser til rikmyr med arter som fjellfrøstjerne, sveltull, marigras og hårstarr. På små grantrær utover myra vokser bl.a. noe troll-lav. I konsekvensutredningen (Fjeldstad mfl. 2008) sier lite spesifikt om Oppsjømyra, men påpeker i forbindelse med verdier knyttet til myr at: Det er Rapport 2012:39 20

21 likevel grunn til å trekke fram flere store myrkomplekser der strengmyrer med mye mjukmatte- og lausbotnmyr preger myrlandskapet (f.eks. Oppsjømyra, trolig også innenfor Hynna naturreservat, Storlonen naturreservat og ved Langlonen). Også disse er for det meste fattige til intermediære. Figur 11. Fjellmyrløper på Oppsjømyra Foto: Thor Østbye. På Skjervungsmyrene er det flere mindre gammelskogsområder med forekomst av rødlistede, vedboende sopp. Langs østsida av Oppsjøen er det funnet skjeggklokke (VU) i åpne, rike engsamfunn, sammen med brudespore og hvitkurle (NT). Mellom Oppsjømyra og Ormtjørnet er det flere rike sig og bakkemyrer. De viktigste naturverdiene i reservatet må allikevel sies å være knyttet til hekkende våtmarksfugl. Høitomt (2005) gir området høyeste prioritet, og det er naturlig å trekke fram disse artene: sjøorre (NT) (1 par), storlom (NT) (2 par), myrhauk (VU) (mulig hekkefugl i gode smågnagerår), trane (2+ par), fjellmyrløper (NT) (4-5 par), dobbeltbekkasin (NT) (0-5 par), storspove (NT) (0-2 par), vipe (NT) (4-5 par) og varsler (NT) (1-2 par). Oppsjømyra er av landets aller viktigste hekkeplasser for fjellmyrløper. Tilleggsregistreringer av fugl i 2012 rapporteres på et seinere tidspunkt (Larsen & Høitomt u.a.) Hynna naturreservat Verneformålet for Hynna naturreservat ( 2): Formålet med Hynna naturreservat er å ta vare på et spesielt myr- og våtmarksområde og et svært viktig leveområde for sjeldne og sårbare plante- og fuglearter. Videre er formålet med naturreservatet å ta vare på et område med særlig verdi for biologisk mangfold i form av naturtyper, økosystemer, plante- og dyrearter og naturlige økologiske prosesser. Naturreservatet er meget stort og variert og har spesielle naturtyper som bekkekløft og bergvegg og naturbeitemark i tillegg til spesielle myrutforminger og gammel barskog. Området har et stort artsmangfold med et rikt og særpreget fugleliv. Naturreservatet har også stor pedagogisk og vitenskapelig betydning. Rapport 2012:39 21

22 Hynna naturreservat består av en del som ble vernet som naturreservat i 1991, og som i 2002 ble innlemmet i Ramsar-konvensjonen som ett av nå 51 våtmarksområder i Norge, og en del som ble lagt til reservatet i forbindelse med prosessen omkring utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark i Hele verneområdet har nå Ramsar-status. Nærområdet til daværende Hynna naturreservat ble undersøkt spesielt i 2004 for å vurdere naturkvalitetene med tanke på en utvidelse av verneområder. En samlet vurdering av nærområdene ble gjort av Fjeldstad mfl. (2005): Mangel på konkret og detaljert kunnskap om naturverdiene innenfor Hynna naturreservat gjør det vanskelig å vurdere eventuell verdi av å inkludere disse randsonene i reservatet. Det er grunn til å anta at de i liten grad tilfører nye kvaliteter til reservatet. Derimot er det grunn til å tro at de kan styrke deler av verdiene til reservatet, og da også noen av de viktige verdiene. Dette gjelder trolig spesielt forekomstene av intermediær mjukmatte- og lausbotnmyr, som det finnes noe av øst for Nedre Kroktjernet og nord for Roppa. Det gjelder også de rike bakkemyrene nord for Roppa. Det er i tillegg myrområder av interesse vest for Kroktjernbekken og videre til Valdrestjernhøgda beitelag. Disse kan også tilføre reservatet verdier, i form av en generell økning i myrarealet og en mer spesifikk økning i mengden mjukmatte- og lausbotnmyr, men her er det nødvendig med restaurering av enkelte myrpartier som har fått redusert verdien som følge av grøfting. Den utførte grøftingen har vært av begrenset omfang, men har likevel hatt store skadevirkninger siden den har rettet seg mot de økologisk svært viktige myrputtene. Dette betyr samtidig at restaurering vil være enkelt å utføre og lite kostnadskrevende. Figur 12. Huldrestarr på Stormyra sør for Silvika i utvidelsesdelen av Hynna naturreservat. Foto: Bjørn Harald Larsen, Deler av disse vurderte arealene ble innlemmet i Hynna NR i 2011, men den største utvidelsen skjedde øst for Reinsåsen og nordover mot Stormyra og Silvika. I dette området ble det registrert flere små rikmyrslokaliteter, bla. med finnmarkstarr (Naturbase). I 2012 ble Rapport 2012:39 22

23 huldrestarr (VU) funnet på intermediær til mellomrik myr på Stormyra sør for Slivika (Larsen & Gaarder 2012). Også i dette verneområdet er det kvalitetene som hekkeområde for våtmarksfugl som er de største. Grundige fugleregistreringer i viste at utvidelsesdelen av Hynna naturreservatet var av de aller viktigste våtmarksområdene i utredningsområdet for utvidelse av Ormtjernkampen nasjonalpark (Høitomt 2005). Hekkende rødlistearter inkluderte myrhauk (VU) (inntil 2 par i gode smågnagerår), storlom (NT) (1-2 par), fjellmyrløper (NT) (1-2 par), dobbeltbekkasin (NT) (35-60 par), storspove (NT) (1-2 par), varsler (NT) (0-2 par) og tornskate (NT) (1-2 par), i tillegg til flere par trane. Opheim (2008) gjorde en oppsummering av fugleobservasjoner i det gamle Hynna naturreservat, med særlig vekt på registreringer i 2006 og Bestandsanslag i denne rapporten for de mest interessante artene var; 1-2 par storlom, 0-1 par myrhauk, 1-5 par vipe (NT), 5-10 par dobbeltbekkasin og storspove 1-5 par. Under tilleggsregistreringer av fugl i Hynna naturreservat i 2012 ble det registrert to små dobbeltbekkasinleiker i lia nordøst for Reinsåsen (hhv. 2 og 1 spillende individ på morgen/formiddag), samt hekkende storlom på Vesle Reinsjøen. Dobbeltbekkasin ble også registrert i myrområdet øst for Silvika. Det ble registrert tre tranehekkinger i utvidelsesdelen av verneområdet, mens andre vadefugler forekom svært sparsomt Hersjømyrin naturreservat Verneformålet for Hersjømyrin naturreservat ( 2): Føremålet med Hersjømyrin naturreservat er å ta vare på eit spesielt myr- og våtmarksområde og eit svært viktig leveområde for sjeldne og sårbare plante- og fugleartar. Vidare er føremålet med naturreservatet å ta vare på eit område med særleg verdi for biologisk mangfald i form av naturtypar, økosystem, plante- og dyreartar og naturlege økologiske prosessar. Naturreservatet er stort og variert og har spesielle myrutformingar samt beitepåverka vegetasjon. Området har eit stort mangfald av artar med eit rikt og særprega fugleliv. Naturreservatet har og stor pedagogisk og vitskapeleg tyding. Reservatet har ingen kjente naturtypekvaliteter eller funn av rødlistede planter eller kryptogamer, med unntak av mogop (NT) i gode bestander bla. langs vegen ned til Øyangen (Larsen & Høitomt 2012). I Fjeldstad mfl. (2005) er området kun omtalt kort under beskrivelsen av naturverdier i Sør-Fron kommune: Det er noe myr innenfor kommunen sin del av utredningsområdet ved Hersjøen. Disse er i all hovedsak fattige til svakt intermediære. Det dreier seg for det mest om fastmattemyrer, men det er også innslag av mjukmatte- og lausbotnmyr. Verneområdet har derimot store kvaliteter som hekkeområde for våtmarksfugl. Høitomt (2005) framhever spesielt våtmarkene rundt Øvre og Nedre Hersjøen og Svartbekkmyrin. De viktigste artene som hekker er stjertand (NT) (1 par), bergand (VU) (2-3 par), svartand (2-3 par), sjøorre (NT) (4 par), storlom (NT) (1 par), myrhauk (VU) (opptil 2 par i gode smågnagerår), dobbeltbekkasin (NT) (10-15 par), trane (7 par), myrsnipe (5-6 par) og rødstilk (30-40 par). Svartbekkmyrin ble prioritert under tilleggsregistreringene av fugl i 2012, og her ble det observert storlom og ett tranepar på Nausterlona, samt ett rødstilkpar på selve Svartbekkmyrin. Så også i dette reservatet kan det se ut til at vaderbestandene er på vei nedover. Rapport 2012:39 23

24 Figur 13. Fra Svartbekkmyrin, som hovedsakelig består av slake, intermediære til middelsrike, sørvendte bakkemyrer. Foto: Bjørn Harald Larsen, Rapport 2012:39 24

25 4 Diskusjon I utgangspunktet er de store fjellområdene i Langsua nasjonalpark og i Espedalen og Haldorbu landskapsvernområder, og de store myrområdene i naturreservatene ikke betinget av skjøtsel eller spesielle tiltak for å bevare sine naturverdier. Fravær av tiltak og inngrep er det viktigste for at disse områdene fortsatt skal ha store biologiske verdier. Men de siste tiårene har klimaendringer, sammen med mindre beitebruk, gradvis ført til en heving av skoggrensa i fjellet i Sør-Norge. Dette vil på sikt være en trussel mot det biologiske mangfoldet som fantes i verneområdet ved vernevedtakstidspunktet. Det bør utformes bevaringsmål knyttet opp mot areal med åpen fjellvegetasjon, men tiltak for å oppnå dette på sikt kan ikke bare settes i verk lokalt. Rydding av bjørkeskog kan være et aktuelt tiltak i tilknytning til kulturmarkseng i landskapsvernområdene, men anses som uaktuelt i nasjonalparken. Figur 14. Et stort hestefølge går ved Svarttjønnsholet, og her er det gjennom lang tids beiting utviklet store arealer med mager og rik kulturmarkseng, trolig en av de største sammenhengende områdene med ugjødslet kulturmarkseng i Oppland (190 daa). Foto: Bjørn Harald Larsen, I alle fire landskapsvernområdene er skjøtsel av beitemark en sentral problemstilling, men også i avgrensede deler av nasjonalparken og naturreservatene er det beitebetinget vegetasjon. Svak hevd på naturbeitemarkene er et problem flere steder, særlig i Gausdal kommunes deler av verneområdene, og bevaringsmålene må i tillegg til arealmål for naturbeitemark også ha mål for bruksintensiteten. Skjeggklokke er en sentral art i forvaltningen av verneområdene rundt Langsua nasjonalpark, da arten har sitt kjerneområde i Nord-Europa her. I tillegg til å finnes i naturbeitemark ved setrer og bufelæger, begunstiges arten av ekstensivt beite av utmarksarealer da de fleste forekomstene er i rik engbjørkeskog, beitet høgstaudeskog og rasmarkseng. Det ser Rapport 2012:39 25

26 ut til at beite med storfe er det mest ideelle. Bevaringsmålene må derfor også ta opp i seg beitebruken i utmark. Figur 15. Bakkesøte har mange og store forekomster i verneområdene rundt Langsua, og på Svarttjønnholet finner vi trolig den største av alle med flere 1000 individer. Foto: Bjørn Harald Larsen, Generelt er det viktig å styre beitedyr til utvalgte områder som har behov for spesiell skjøtsel. Slik målrettet beitebruk vil bli prøvd ut i Frydalen landskapsvernområde (Ulf Ullring pers. medd.), og erfaringer derfra kan bli verdifulle for å gjennomføre dette også i landskapsvernområdene omkring Langsua nasjonalpark, dels også inne i nasjonalparken. Noen områder lider også under overbeiting (bl.a. Tronhus i Storlægeret LVO), mens omkringliggende kulturmark har for dårlig avbeiting. Hestegjeterne i dette området er positiv til et samarbeid om å få bedre beitetrykk på andre bufelæger i nærheten av Tronhus. I forhold til hekkeplasser for kongeørn og jaktfalk, og til dels også storlom og trane, er det viktig at ferdsel reguleres og kanaliseres utenom. Dette gjelder også i den grad det er registrert faste hekkeplasser for myrhauk. Tiltak knyttet til bevaringsmål for rovfuglpopulasjoner bør innarbeide dette aspektet. Uttak av trevirke til bålbrenning kan lokalt være en konflikt mellom friluftsbruken av verneområdene og biologisk mangfold. Dette gjelder først og fremst i områder med gammel furuskog som har mye døende og døde trær/greiner. Slike furuskoger finnes flere steder i verneområdene, men er best utviklet i søndre del av Langsua nasjonalpark og i deler av Dokkfaret LVO. Her er det særlig viktig at dødt trevirke ikke benyttes til bålved. Bevaringsmålene for disse områdene bør knyttes opp mot furuskogenes tilstand og ha mål for mengden av dødt trevirke, slik at de indirekte også er med å understreke forbudet mot uttak av dødt trevirke i disse miljøene. Rapport 2012:39 26

27 I nasjonalparken kan man forvente en liten økning i terrengslitasje pga. økt friluftsbruk, men dette vil sannsynligvis være så marginalt at det ikke får noen betydning ved utarbeidelse av bevaringsmål for verneområdet. Heller ikke i de andre verneområdet er dette en reell trussel mot det biologiske mangfoldet. Figur 16. På Storeskag kommer det en del storfe fra støler i nærheten som fortsatt er i drift bla. Vesleskag, og dette er et positivt bidrag til å holde kulturmarksengene på og omkring Storeskag i hevd. Foto: Bjørn Harald Larsen, Rapport 2012:39 27

28 5 Forslag til bevaringsmål Hvert enkelt verneområde er behandlet separat, og forslagene til bevaringsmål er beskrevet i en tabell. Tabellene gir en skjematisk framstilling av ulike, vesentlige vernekvaliteter og hvilke bevaringsmål vi foreslår å knytte opp mot disse. Hva som er vesentlige vernekvaliteter og ikke, er basert på tidligere registreringer fra området sammen med verneformålet som fremgår av verneforskriften for det enkelte verneområde. Vi vil presisere at forslagene til bevaringsmål ikke på noen måte er uttømmende, men fokuserer på de biologiske vernekvalitetene. Det er lagt vekt på å utforme etterprøvbare mål, og mål som kan overvåkes på en ressurseffektiv måte samtidig som målene er i samsvar med verneformålet og i forhold til vernekvalitetene som finnes. For enkelte naturtyper og arter er grunnlagsdata for mangelfulle til at bevaringsmålene blir så konkrete som det er ønskelig. Et eksempel er finnmarkstarr, en vanskelig art å kartlegge, og som sannsynligvis har både flere og større forekomster i verneområdene rundt Langsua enn det som er kjent (og særlig i Kjølaåne naturreservat). En enkel forklaring av tabellene på de neste sidene: Tilstandsvariabler er en kategorisering av de vernekvalitetene som det er ønskelig å utvikle bevaringsmål for. Kategorisering er nødvendig fordi ulike typer av kvaliteter fordrer ulike målbeskrivelser, oppfølging m.m. Tilstandsvariablene er gruppert i henhold til NiNtilstandsvariabler ( Bevaringsmål er uttrykk for ønsket utvikling, enten dette gjelder bevaring, fjerning eller videreutvikling. Målbeskrivelsen er forsøkt kvantifisert for å sikre at både status og eventuell ønsket/uønsket endring er målbar. Metode henspiller på hvordan status og eventuell utvikling kan og bør måles/ registreres. Tilstandsklasse er en tredelt kategorisering av tilstand som etter en måling eller registrering gjør det mulig å si om vernekvaliteten er opprettholdt eller har utviklet seg negativt eller positivt. Hvis vernekvaliteten har vist en negativ utvikling over tid og endt i en lavere tilstandsklasse enn ved vernetidspunktet, kan det være aktuelt å gå inn med tiltak. Aktuelle tiltak er forslag til slike tiltak som kan snu eller stanse en uheldig utvikling. Rapport 2012:39 28