«Det var ikke Den hellige ånd. Det var bæsj.»

Transkript

1 fagfellevurdert Ann Sylvi Larsen & Beret Wicklund: «Det var ikke Den hellige ånd. Det var bæsj.» Erlend Loes Kurtby (2008) er blitt kritisert for å være en voksenbok forkledd som barnebok. Hvordan kan det da ha seg at boka er så populær blant barn? I denne artikkelen vil vi nærlese boka med tanke på barneleseren. Vi vil hevde at boka fungerer likeverdig for voksne og barn, men på forskjellig måte. For den voksne leseren blir boka en satire over fundamentalistiske sekter generelt, og den såkalte Knutbysaken fra 2004 spesielt. For barneleseren tilbyr boka en karnevalistisk, humoristisk og spennende reise inn i en omsnudd verden hvor en ond heks invaderer familien. Erlend Loes Kurtby og barneleseren Kan man skrive om alt for barn? I dag er vi vant til at barnebøker tar opp emner som tidligere ble holdt langt unna barn. Mange av de siste årenes norske bildebøker har behandlet alvorlige tema i et enkelt språk og med symboltette tegninger og med tydelig flere adressater enn barnet. 1 Jon Fosse berører fenomenet i artikkelen «Allalders-litteratur» (1998). I den slår han blant annet fast at hans egne barnebøker ikke er skrevet spesifikt for barn, men at de også kan leses av barn. Ifølge Fosse kan barnebøker handle om hva som helst og hvem som helst, og hovedperson en kan like gjerne være en voksen som et barn: «Og det er nok fordi eg opplever sjølve stoffet, kva ein skriv om, som temmeleg uviktig og uinteressant, det interessante er derimot sjølve skrivinga, korleis ein skriv, den konkrete skrivemåten» (Fosse 1998: 73). I artikkelen gir Fosse uttrykk for en holdning i det litteraturdidaktiske feltet som er vanlig i dag, nemlig at det ikke finnes grenser for hva en barnebok kan handle om. Det er måten den er skrevet på, som er avgjørende (Wall 1991: 2). Likevel vekker enkelte bøker av og til debatt. Erlend Loes Kurtby fra er en slik bok. Boka har klare referanser til den såkalte Knutbysaken fra Dette var en svensk Norsklæraren 2 I 13 45

2 Kurt kan minne om folkeeventyrenes tannløse troll eller Thorbjørn Egners Karius og Baktus, noe som signaliserer at denne personen bare tilsynelatende er skummel. kriminalsak som utspant seg i Filadelfiamenigheten i Knutby. Menighetens pastor Helge Fossmo og barnepiken Sara Svensson ble pågrepet for drap og drapsforsøk på pastorens kone og nabo. En sentral aktør i menigheten var Åsa Waldau, også kalt Kristi brud. I Erlend Loes bok foregår intet drap, og barnepiken er ikke representert, men Waldau er parodiert gjennom skikkelsen Kirsti Brud. Loe har selv uttalt at han skrev boka med Knutbysaken som inspirasjon, og med «blasfemi for hele familien» som mål. 3 Mange lærere reserverte seg mot å bruke Kurtby da den i 2008 ble en av fem bøker i leseaksjonen Bok til alle. 4 De uttrykte bekymring over at Loes raljering med kristne sekter kunne virke støtende på elever med religiøs bakgrunn. Den samme bekymringen ble uttrykt av norskdidaktikere da artikkelforfatterne hadde framlegg om boka på konferansen Literacy en morsmålsdidaktisk utfordring i Tønsberg Barnelitteraturforsker Åse Marie Ommundsen er også en av dem som har uttrykt skepsis til boka som barnelitteratur. I doktorgradsavhandlingen Litterære grenseoverskridelser (2010) 5 slår hun fast at boka ikke ivaretar barneleseren i tilstrekkelig grad: Likevel mener jeg at Kurtby ikke er all-alder-litteratur i ordets rette forstand. Det er ikke det at Loe lager humor omkring en så tragisk sak som er problemet, men det at han overskrider grensen for hvor langt man kan strekke den dobbelte stemmen i barnelitteraturen. Det er ikke det grenseoverskridende emnet, men skrivemåten som gjør at Kurtby ikke er en barnebok. Kurtby har en «double address» der en voksen adressat har forrang (Ommundsen 2010: 201). Ommundsen definerer all-alder-litteratur som «litteratur som henvender seg til både en barneleser og en voksenleser samtidig, og ikke til den ene på bekostning av den andre» (ibid.: 66). Ut fra den klare satiren over Knutby-samfunnet som vi finner i boka, mener hun at Loe ikke har lyktes med å skrive for hele familien, ettersom bare en voksen vil kunne forstå referansene til de faktiske, historiske forholdene: Men i det Kurtby forutsetter en satirisk lesemåte, og satiren er bygget over en hendelse barneleseren ikke kan kjenne til, foregår den barnlige lesemåten nødvendigvis på et grunnere nivå enn den voksnes. Barneleseren blir underholdt, men på feil premisser. Mye av humoren går over hodet på barnet (ibid.: 200). I dette standpunktet ligger det implisitt at boka vil gi ufullstendig, eller «feil» mening for alle lesere som ikke kjenner Knutbysaken. Kan dette medføre riktighet? Er en satirisk lesemåte avhengig av kjennskap til den konkrete saken i Knutby? Vi mener at det satiriske nivået i boka er lett å oppdage både for barn og voksne, selv uten kjennskap til Knutbysaken. Både voksne og barn oppfatter boka som en satire over religionsutøvelse på ville veier. Barneleserens manglende kjennskap til Knutbysaken fører heller ikke til en grunnere lesning av boka, primært fordi Kurtby inneholder en annen fortelling som står barneleseren nærmere, men også fordi den satiriske lesemåten er tilgjengelig for barneleseren. I 2011 fikk vi anledning til å drøfte Kurtby med lærerstudenter i København. Studentene likte boka og forstod satir en, og de ble overrasket da de fikk høre om Knutbysaken, som var ukjent for dem. Dette gir en indikasjon på at boka står stødig som et autonomt kunstverk uavhengig av den konkrete saken. Men hva med de yngste leserne? Vi kjenner mange barn som har Kurtby som en av sine favorittbøker. I det følgende vil vi undersøke hvilken leserposisjon en barneleser av Kurtby kan gå inn i. Vårt standpunkt er at Kurtby tilbyr identifikasjon både for voksne og barn, om enn på forskjellig vis. Barbara Wall (1991) skiller mellom bøker med dual og double address. I bøker med dual address henvender forfatteren seg til både barn og voksne på en likeverdig måte, mens bøker med double address henvender seg til voksne lesere på bekostning av barnelesere. Ommundsen (2010) konkluderer med at Kurtby har double address vi vil derimot argumentere for at boka hovedsakelig har dual address. Dette impliserer at barns leseopplevelse blir likeverdig med den voksnes, men at hovedsaken for barneleseren blir trusselen fra Kirsti Brud mot familien. Tidligere forskning og teoretisk utgangspunkt Det er ikke første gang Loe anklages for å skrive barnebøker hvor han først og fremst ivaretar voksenleseren. I artikkelen «Kurts verden. Erlend Loes Kurt-bøker» (2004) konkluderer Rolf Gåsland med at «Kurtbøkene tilbyr barneleseren en liksommeddelelse han ikke vil ha forutsetninger for å gjennomskue, men som voksenleseren vil føle seg smigret over å gjennomskue» (Gåsland 2004: 73). Gåsland hevder at det ironiske og parodiske i romanene destabiliserer eller motsier 46 Norsklæraren 2 I 13

3 normen i bøkene på en måte som barnet ikke vil være i stand til å forstå. Gåsland bygger sin analyse på de fire første bøkene i serien om Kurt, men vi ser at hans og Ommundsens kritikk av bøkene er lik: De mener at signalene til den voksne leseren har forrang foran de signalene som barneleseren oppfatter. Bøkene om Kurt har vært behandlet i to masteroppgaver de senere årene. I Det store nærværet En nærværskulturell lesning av Erlend Loes Doppler og Kurt-romaner leser Margunn Husby (2008) bøkene i lys av Hans Ulrich Gumbrechts teori om nærhetskultur kontra meningskultur 6 og Mikhail Bakthins karnevalismeteori. Hennes utgangsposisjon er at Loe-resepsjonen fokuserer på et «ensidig og overskridende alvorsbudskap» (Husby 2008: 4), og at dette fører til feillesinger. Husby viser at meningen ligger i tekstoverflat en, og at det ikke finnes noen dype, bakenforliggende budskap som skal utledes og fortolkes (ibid.: 5). Hun konkluderer med at Kurts verden er gjennomsyret av latter. Alt blir uten unntak morsomt, og ensidig alvor og faste kategorier kastes ut i bevegelige strømninger. Dette betyr likevel ikke at bøkene er uten mening. Bøkene er samfunnskritiske. At bøkene er samfunnskritiske, kommer også Karolina Cepukaityté fram til i masteroppgaven Den nye mannen: En analyse av det mannlige individet i Erlend Loes romaner Doppler, Volvo Lastvagnar og Kurt-bøker (2009). Cepukaityté viser at Loe problematiserer maskulinitet og mannlighet og «konstituerer en ny og annerledes mannlighetsform i sine romaner» (Cepukaityté 2009: 120). Den dobbelte stemmen i Kurt-bøkene kommenteres av både Husby og Cepukaityté, og begge sier at bøkene fungerer på forskjellig måte for voksne og barn, men at den voksne lesemåten ikke har forrang: Erlend Loe undervurderer allikevel ikke sine små lesere: Den menneskelige Kurt, hans tvil, forskjellige følelser, dårlige og gode gjerninger, kan for eksempel sier å vise barneleseren hvor vanskelig det kan være, også for voksne, å alltid gjøre det rette. ( ) Samfunnskritikken er tilegnet den voksne leseren og går blant annet ut på at det harseleres over forbrukersamfunnet (ibid.: 118). Husby avviser Gåslands påstand om at det lattervekkende i Kurt-bøkene utelukkende kobles til det barnlige «for vi har sett at det også kobles til den virkelige verden, til sosiale hierarkier og det ambivalente ved samtlige karakterer» (Husby 2008: 103). Hun påpeker også at bøkene har allusjoner som henvender seg til barn: «allusjoner som ikke alle voksne vil kunne forstå» (ibid.: 103). Den dobbelte stemmen i Kurtbøkene har ikke stor plass i Husbys og Cepukaitytés analyser, men de viser at den voksne lesemåten ikke går foran barnets. Deres oppfatning av bøkene som barnelitteratur, samsvarer dermed med vår. I analysen bygger vi på Barbara Walls studie av fortellerstemmen i litteratur for barn, The Narrator s Voice: The Dilemma of Children s fiction (1991), og Mikhail Bakhtins karnevalisme-begrep fra essayet «François Rabelais og folkekulturen under middelalderen og renessansen: Rabelais og latterens historie» (2003/1965). Vi har også hatt uformelle samtaler med tre barn som omtaler Kurtby som en av sine favorittbøker, to jenter på sju og ni år og en gutt på sju år. Vi forholder oss til Walls definisjon av barnelitteratur: «If a story is written to children, then it is for children, even though it may also be for adults» (Wall 1991: 2). Wall avgrenser barn opp til år. Hun bruker en narratologisk tilnærm ing for å avdekke forholdet mellom forteller og den det fortelles til. Det er nettopp dette forholdet som er avgjørende for å skille litteratur for barn fra litteratur for voksne. Wall konkluderer med at forfattere skriver annerledes når adressat en er et barn: «It is not what is said, but the way it is said, and to whom it is said, which marks a book for children» (ibid.: 2). Kjernespørsmålet for oss blir «to whom it is said» hvem henvender fortelleren seg til? I nærlesningen avgrenser vi på samme måte som Wall, barneleseren opp til årsalderen. I den følgende drøftingen vil vi underbygge vår tese om at Erlend Loe har lyktes i å skape en dual address i Kurtby: Fortelleren henvender seg først og fremst til barne leseren, og boka er først og fremst en barnebok, men den voksne leseren kan også ha glede av å lese den. Kurtby som barnebok sjanger, struktur og språk I alle Kurt-bøkene settes handlingen i gang på kaia hos Kurts sjef, Gunnar, og den slutter på samme sted. I Kurtby får Kurt beskjed om at han må ta ferie, selv om han ikke vil. Dermed forlater han og familien en kjent og trygg hjemmesituasjon og begir seg på ferie til Mummidalen. På vei dit kjører de feil og havner hos en kristen sekt i det indre av Sverige. Her blir Kurt pastor og forandrer personlighet. Sammen med Kirsti Brud, som er sektens uformelle leder, er han til sist villig til å utrydde familien sin. I tråd med barnebokas konvensjon går det bra til slutt, og boka avsluttes trygt og godt med at Kurt igjen kjører truck på kaia. Forsida til Kurtby kan ved første øyekast gi inntrykk av at boka har en noe eldre målgruppe enn de tidligere bøkene om Kurt. De første bøkene har fargerike forsider tegnet i en naivistisk strek. Omslaget til Kurtby gir imidlertid assosiasjoner til deathmetal- eller grøssersjangeren. Forsida går i grått og svart, og forfatterens navn og tittelen er skrevet med gotiske bokstaver i hvitt. Kurt er kledd i svart med et kors klart synlig Norsklæraren 2 I 13 47

4 De karnevalistiske trekkene er med på å få leserne, barn så vel som voksne, til å oppfatte Kurtbysamfunnet som en omvendt, gal og også en farlig verden. under et kraftig svart skjegg. Han har vilt oppsperrede øyne og et forstyrret uttrykk, munnen er åpen, og i underkjeven mangler ei tann. På en ellers dyster forside får den manglende tanna og de oppsperrede øynene en komisk effekt. Kurt kan minne om folkeeventyrenes tannløse troll eller Thorbjørn Egners Karius og Baktus, noe som signaliser er at denne personen bare tilsynelatende er skummel. Når vi åpner boka, har illustrasjonene den samme naive stilen som i de tidligere Kurt-bøkene, og karakterene framstår slik vi er vant til å møte dem. Boka har typiske barneboktrekk. Den er illustrert med en eller flere tegninger på hvert oppslag som understrek er de humoristiske poengene. Allerede på side 7 kan vi for eksempel se Bud som dypper hendene i toalettskåla fordi han har fått sukkerkick. Også i tempo, stil og språk blir barneleseren ivaretatt. Handlingen går raskt framover uten dvelende skildringer, store deler av boka er dialoger, og det veksles mellom sceniske og refererende sekvenser. Selv der det tas opp vanskelige eksistensielle spørsmål, er replikkene preget av et enkelt, muntlig og dagligdags språk. Dette gjør det lett for barnet å følge samtalen: La meg spørre deg litt mer direkte, sier Kirsti til Kurt, tror du på Gud og Jesus? Nja, sier Kurt. Ikke så veldig, kanskje. Hva med Guds ord, spør Kirsti Brud, tror du på det? Guds ord? Spør Kurt. Bibelen, sier Kirsti. Å, den, sier Kurt og drar litt på det. Hvem som helst kan jo ha skrevet den, sier han. Men det er jo sikkert Gud som har gjort det, sier Kirsti. Joda, sier Kurt. Nå er han utrolig trøtt (s. 33). Ved at Kurts spørsmål stadig repeterer Kirstis utsagn, går meningsutviklingen såpass langsomt framover at selv små barn klarer å følge med i samtalen. Handlingen i Kurtby er gjengitt kronologisk, noe som gjør boka enkel og oversiktlig. Vi finner faktisk kun ett kronologiavvik. Dette er under dåpsscenen, da Kurt slår hodet med etterfølgende personlighetsforvandling. Nå forklarer fortelleren utførlig hva som skjer ved å gi et tilbakeblikk på Kurts barndom: Hodet til Kurt ruller videre og dunker også borti det området i hjern en som lagrer de aller eldste minnene hans. Det fører til at noe som Kurt opplevde da han var bare to år gammel kommer fram igjen og i tillegg blander seg med talesentret hans på en måte som selvfølgelig er både sjelden og merkelig, men som ikke desto mindre kan forekomme i ekstreme tilfeller. Og det som skjedde denne dagen da Kurt var liten ( ) (s. 59). Wall vektlegger at fortellerhenvendelsen i barnelitteraturen ligner på den muntlige fortellersituasjonen hvor en voksen forteller og forklarer for en yngre tilhører. Fortellerstemm en i barneboka er et substitutt for foreldrene (Wall 1991: 273), og nettopp derfor er kvaliteten på fortellerstemmen så viktig. Stemmen må tilpasse seg en yngre tilhører både gjennom tone og ordvalg. Sitatet over viser hvordan fortelleren gir en enkel forklaring på Kurts personlighetsforvandling. Eksplisitte henvendelser til et du finner vi ikke hos Loe, men fortelleren er likevel en trygg veileder for den yngre leseren. Forteller ens forklaring på det som skjer i Kurts hjerne, følges av en snitt egning av Kurts hode der ulike sentra i hjernen er navngitt. Samspillet mellom tekst og bilde viser hvordan talesenteret forstyrres, og glemte minner fra Kurts tidligste barndom i Sogn blir aktivert. Snittegning er for øvrig et virkemiddel som brukes i faglitteratur, og som barn vil kjenne igjen fra for eksempel faktabøker og lærebøker i naturfag. Slik blir kompliserte psykologiske mekanismer forklart på en enkel måte som ivaretar barneleseren. 7 Et annet litterært virkemiddel som sier oss noe om hvilket publikum fortelleren henvender seg til, er bruken av intertekstualitet. I Kurtby finnes en rekke referanser til andre tekster. Referansene til Knutbysaken og Bibelens eldste del er de mest åpenlyse, men det finnes også mange referanser til andre tekster som barn vil gjenkjenne, og som kanskje ikke er like kjente for den voksne leseren. Kirsti Brud bruker for eksempel uttrykket til Asgeir Borgemoen fra NRK barne-tv når hun kaller Jesus «sjefen over alle sjefer». 8 De intertekstuelle referansene til både barn og voksne er ingen kode som må knekkes for at boka skal gi mening, men de gir en ekstra humoristisk dimensjon til de leserne som gjenkjenner dem. I hovedsak framstår Kurtby som en barnebok både i komposisjon og språk men er boka bare tilsynelatende en barnebok, som Ommundsen hevder? Humoristisk karnevalisme «Jeg syntes det var artig at Bud trodde at hjertet lå i rompa, og så var det artig at de trodde at det var den hellige ånd, men så var det bare bæsj.» Dette svarte sju år gamle Nora 9 da hun fikk spørsmål om hva hun syntes var artigst i boka. Utsagnet viser at selv små barn får med seg satiren over reli- 48 Norsklæraren 2 I 13

5 giøse fundamentalister som påberoper seg å ha funnet «sannheten». Samfunnskritikken i Kurtby er formulert på en måte som appellerer til barn. Det er allment kjent at analhumor med tiss, bæsj og promp er populært i barnekulturen, og slike trekk finnes i mange bøker for barn. 10 Små barn har hang til humoristisk språklek med kroppslige tabuer, som prøves ut i takt med oppdagelsen av at de ikke kan nyte sin egen kropp i all offentlighet (Traavik 2012: 127). Kurtby kan karakteriseres som karnevalistisk litteratur. Begrepet stammer fra Bakhtin (2003/1965). Han presenterer karnevalet som en spontan motkultur i europeisk middelalder. I karnevalet ble roller byttet om gjennom ritualer der øvrighetspersoner ble trukket ned i skitten, mens de laveste i samfunnet ble hevet tilsvarende opp. Bakhtin betrakter karnevalskulturen som en antiautoritær reaksjon mot den offisielle, etablerte kulturen. Denne rike, folkelige latterkulturen stod i kontrast til det gravalvoret som preget kirken og samfunnet (Bakhtin 2003: 43). Latterkulturen var knyttet til det fysisk-kroppslige, noe som kommer til uttrykk gjennom bilder av etegilder, kjønnsdrift og av kroppens organer. Kropp og sanselighet ble et motbilde til den asketiske, kroppsfiendtlige kulturen som kirken representerte. Bakhtin viser blant annet til dårefestene, som inneholdt groteske ritualer og symboler som viste hvordan det åndelige ble overført til et fysisk-kroppslig plan: Fråtsing og fyll på alteret, uanstendige kroppsbevegelser og blotting av legemene. I karnevalistisk litteratur blandes det hellige med det jordiske, og nettopp dette finner vi mye av i Kurtby. Vi ser det tydelig i Buds første møte med Kirsti Brud (en sekvens som for øvrig ble karakterisert som «veldig artig» av informantene våre på 7 år): «Er hjertet ditt der? Spør Bud og peker på rumpa hennes» (s. 32). Spørsmålet får umiddelbart Kirsti til å kalle ham frekk og true med sektens standardstraff: knips på tissen. Dette plasserer Kirsti og sekten klart innen en kroppsfiendtlig kultur. Den typiske karnevalistiske motsetningen mellom høyt og lavt er dermed etablert i teksten, samtidig som vi tydelig ser hvem som bærer denne «åndeligheten» og blir offer for latterlig gjøring. I karnevalistisk litteratur snus verden ofte på hodet ved at øvrighetspersoner og maktstrukturer degrader es, språket blir ambivalent og tvetydig, og det høye kobles til det lave. Karnevalismen i Kurtby kulminerer i den før nevnte dåpsscenen. Her foregår den hellige handlingen i bæsjebrunt vann, farget av Kurt og barnas diaré etter en middag med bedervet kjøttdeig. Det opphøyde trekkes ned til et svært konkret og jordisk nivå. Dette understrekes nok en gang da barna insisterer på at det var bæsj og ikke den hellige ånd som fylte dem i dåpen: «Det var bæsj, pappa, sier Bud. Orsak? Sier Kurt. Det var ikke Den hellige ånd. Det var bæsj. Det var Den heilage ande, sier Kurt. Det var bæsj! roper Helena og Bruse-Kurt og Bud i munnen på hverandre» (s. 84). Rollene i Kurtby er også snudd på hodet i kjent karnevalistisk tradisjon. En slik ombytting er kjent i barnelitteraturen gjennom motivet den omvendte verden, mundus-inversus, hvor rollebytter mellom barn og voksen skaper en humoristisk effekt. De voksne blir barnslige, og barna opptrer voksent. Kirsti Brud blir som autoritet og uformell leder av Pingpongsekten den første som rammes av den degraderende karnevalistiske humoren. Etter hvert som hun får Kurt over på sin side, rammer kritikken og lavkomikken også ham. Kurt går inn i rollen som en gal pastor som verdsliggjør alt som er hellig. I kirken styrer han applausen på samme måte som en leder av en supporterklubb eller en innspillingsleder i et tv-studio: «Stille! Roper Kurt og det blir med ett stille som i graven. Meir applaus! roper han og applausen bryter løs igjen» (s. 68). De kirkelige handlingene Kurt leder, avsluttes ved at alle spiser vafler: «Og no er det som vanleg morgonkaffi og vaflar, og den som er fri for skuld kan ta den første vaffelen og det blir eg!» (s ) Sammenblandingen av hellig handling og mat og spising er typisk karnevalistisk. Kurt framstår som en komisk, maktsyk og autoritær voksen som er opptatt av å tilfredsstille kroppslige behov. Sektmedlemmene applauderer alt han gjør, for her er det blind lydighet, ytre ritualer, regler og straff som gjelder. I Kurtby er det først og fremst sektsystemet og religiøs fanatisme som latterliggjøres, noe også Ommundsen påpeker (2010: 199). Sammenbruddet blir komplett da medlemmene i en typisk karnevalistisk scene mot slutten av fortellingen ligger svimeslåtte etter å ha drukket «Kirsti brus». Den har nemlig Bruse-Kurt laget på gjærede kirsebær en drikk Kurt har anerkjent som hellig vann og påbudt alle å drikke. 11 Kurtbys trekk av karnevalisme peker mot barnet som adressat. Den forteller barneleseren at det er sunt å tenke selvstendig, og at man skal passe seg for autoritære ledere som mener de kan presentere en hel og full «sannhet». Galskapen i Kurtby-samfunnet De karnevalistiske trekkene er med på å få leserne, barn så vel som voksne, til å oppfatte Kurtbysamfunnet som en omvendt, gal og også en farlig verden. Det farlige kommer gradvis fram ved at det som i begynnelsen er tilsynelatende harmløst, etter hvert blir mer og mer truende og mistenkelig. Det første Norsklæraren 2 I 13 49

6 familien ser av sekten de kommer til, er en gruppe hvitkledde mennesker som holder hverandre i hendene og synger mykt og stille. Som Ommundsen (2010: ) påpeker, vil en barneleser kunne oppleve dette bildet som koselig, mens en voksen ser satiren. Med alle de nevnte hintene om at familien nå er kommet til et omvendt og underlig samfunn, vil vi hevde at også barneleseren vil kunne se på disse menneskene med skepsis og anta at denne ytre idyllen kan skjule noe utrygt. Familiens opplevelse av Kurtby endrer seg da også ganske raskt i denne retningen. Fra først å betrakte innbyggerne helt uten bekymring ser de etter hvert på dem med stigende frykt. Dette fremgår veldig tydelig i ordvalget. Under det første møtet sier Anne-Lise: «( ) disse menneskene virker jo helt harmløse» (s. 29, vår utheving), men uroen stiger fort: «Kurt og Anne-Lise veksler blikk og tenker at disse menneskene virker litt over gjennomsnittlig rare, selv til svensker å være» (s. 30). Like etter kan vi lese: «Kurt og Anne-Lise ser på hverandre og tenker: Tullinger» (s. 30), og da Kristi Brud sier om Kurt «(...) så tenkte vi at han kanskje var Jesus» (s. 32), er neste setning: «Kurt og Anne-Lise ser skremt på hverandre» (s. 32). Da Kurt like etter aksepterer pastorrollen og lar seg lede av Kirsti Brud, blir Anne-Lise og ungene stående alene tilbake med bekymringen. Deres stigende uro ligger som en undertone gjennom den videre skildringen. Leseren blir dermed ikke i tvil om at vanlig fornuft ikke gjelder i denne sekten, og at det vil gå fra vondt til verre før løsningen kommer. Alle som kjenner Kurt fra Kurt blir grusom (Loe 1995), vet at han lett lar seg friste av utsikter til makt og ære. I Kurtby skjer også det ved at Kurt svært villig går inn i pastorrollen. Leseren trenger imidlertid ikke kjenne Kurt-bøkene for å kunne forutsi at dette vil skje. En slik svakhet for smiger og ære er nemlig typisk for «helten» i en klassisk komedie, og for barn framstår den som velkjent i populærkultur som for eksempel hos Homer Simpson og Donald Duck. Den skråsikre og snusfornuftige faren som på begynnelsen av reisen avviste alt overjordisk i samtalen med sønnen, gir nå gladelig avkall på sitt rasjonelle, antireligiøse livssyn og aksepterer alt Kirsti Brud forlanger at han skal mene og si. Barneleserne skjønner at Kurt ikke lenger er til å stole på. At han har havnet i en slags mental unntakstilstand, blir definitivt etter dåpsseremonien. Fra da av er han helt utilregnelig og et lett offer for Kirsti Bruds manipulasjon. Splittelsen i den lille familien er dermed også et faktum, og dette tilspisser konflikten. Kurt aksepterer etter hvert Kirsti Bruds tro på mirakler, men alle «miraklene» i Kurtby blir forklart. Loe gjør dette ekstra tydelig for barneleseren ved at han først presenterer det faktiske hendelsesforløpet og deretter Kurt og Kirstis mirakel tolkninger. Dermed oppnår Loe at mirakeltolkningene framstår som avvikende og gale. Vi får for eksempel vite at Anne-Lise tilbød Kurt et glass vann da han våknet om natta (s. 64). Da Kurt neste morgen forteller Anne-Lise at han har møtt Jesus som bød ham vann, skjønner leseren straks at dette er Kurts fantasi. I den elleville dåpsscenen da Kurt slår hodet og begynner å gjengi fra Første Mosebok på nynorsk, tolker Kirsti og Kurt dette som tungetale, mens leseren vet at Kurt har fått en smell på det stedet som lagrer de eldste minnene i hjernen. På tilsvarende måte får vi høre hvordan Bruse-Kurt lager «Kirsti Brus» av gjærede kirsebær med brusmaskinen sin. Dagen etter omtaler både Kurt og Kirsti Brud «vannet» som et mirakel. Denne scenen er nok et godt eksempel på hvordan Loes bruk av intertekstualitet har både voksne og barn som implisitte lesere. Voksne vil gjenkjenne bibelfortellingen om bryllupet i Kanaan, og både barn flest og mange voksne vil gjenkjenne Astrid Lindgrens historie om Emil og grisungen. Kurt, Kirsti og menigheten representerer den farlige galskapen, mens Anne-Lise og barna holder hodet kaldt og bevarer fornuften og redder både seg selv og Kurt, og dermed også kjernefamilien. En truet familie Sjalusidrama Kirsti Brud er en parodi på Knutbys Åsa Waldau, en kvinne som fikk stor oppmerksomhet i mediene mens saken pågikk. Hos Loe har Kirsti Brud fått tildelt den onde rollen, og for de yngste leserne kan hun ligne på eventyrets klassiske stemor eller onde heks. Hun er tilsynelatende vennlig, men egentlig autoritær og ubarmhjertig mot barn. Barna oppdager fort at velviljen hennes bare varer så lenge de lojalt følger hennes merkelige påbud. Hun framstår som en autoritær voksen som verken hører på innvendinger eller svarer ordentlig på spørsmål. Riktignok tar hun Bud på fanget og snakker hyggelig til ham, men da han straks etter spør om hjertet hennes er i rumpa, blir hun skarp i tonen, og kaller ham frekk og truer med standardstraffen «knips på tissen» (s. 32). Hun hevder også at alle som drar til Mummidalen eller ikke tror på Jesus, kommer til helvetet: «Og der blir de kokt og spiddet og grillet og knipset på tissen til evig tid» (s. 37). Truslene kommer for den minste ting som oppfattes som opposisjon, slik som når Kurt spør om hun virkelig har møtt Jesus (s. 43). Kirsti slår også fast at helvetet venter for den som sover for lenge (s. 36), for Anne-Lise som ikke vil hekle (s. 37), for dem som konsulterer leger (s. 55), og for pastorer som ikke har skjegg (s. 37). 50 Norsklæraren 2 I 13

7 Kirsti advarer også Anne-Lise med en trussel som direkte refererer til hvordan Knutby-pastorens første kone døde: «Du skal passe deg litt, sier Kirsti. For konene til de tidligere pastorene våre har hatt en lei tendens til å skli i badekaret og slå hodet sitt dødelig hardt mot blandebatteriet» (s. 53). Ommundsen nevner dette elementet som argument for at satiren er overordnet andre lesninger av boka (2010: 199). Men utsagnet har faktisk god mening også for et barn som ikke kjenner saken. Vår informant «Daniel» 12 på sju år siterte for eksempel stadig denne trusselen fra Kirsti Brud, og han syntes den var ustyrtelig morsom. En slik advarsel minner barn om typiske voksenformaninger om å bevege seg forsiktig i svømmehallen eller i dusjen. For barna i boka er Kirstis advarsel til Anne-Lise med på å bekrefte bildet av Kirsti som en utenforstående voksen som har inntatt en overordnet posisjon overfor moren deres og snakker nedlatende og truende til henne. Kirsti Brud undergraver Anne-Lises naturlige rolle som autoritet i familien, og hun truer dermed familien som helhet og barnas trygghet. Kirsti er også den som manipulerer Kurt til å bli en tyrann mot familien sin. Det utvikler seg et tydelig sjalusidrama mellom de to kvinnene i boka. Kirsti opptrer som Kurts kjæreste. Dette forklares med et bilde selv små barn kan gjenkjenne, nemlig ved at Kirsti Brud holder Kurt i hånda. Først synes Kurt det er merkelig og minner om at det er Anne-Lise han er gift med. «Det spiller ingen rolle så lenge Jesus vil noe annet, sier Kirsti Brud» (s. 38). Da Anne-Lise også reagerer, lyder svaret: Det har ikke du noe med, sier Kirsti Brud. Det har jeg visst det, sier Anne-Lise. Kurt er min mann og ikke din: Min, min, min. Hør hvor barnslig hun er, Kurt. Ja, no er du umogen, Anne-Lise, sier Kurt. Og dei umogne skal rydjast ut (s. 72). Voksenleseren vil her kunne se parallellen til Knutbysaken spesielt, og til beretninger om utroskap i religiøse samfunn generelt. For barn er imidlertid det å holde i hånden et typisk tegn på at noen er bestevenner eller kjærester. Denne scenen kan for barneleseren være egnet til å vekke en dyp bekymring mange barn i vår tid opplever som reell, nemlig at foreldrene kan bli skilt og familien oppløst. Dette gjør Kurtbysamfunnet og Kirsti Brud virkelig skremmende for barneleseren. At Kurt og Kirsti vil sette både barna og Anne- Lise ut til ulvene, blir det definitive tegnet på at Kirsti Brud er en svært farlig inntrenger som tar fra dem faren og i tillegg ødelegger familien. At Loe bringer inn familiens oppløsning som en hovedkonflikt i fortellingen, er enda et tegn på at boka først og fremst henvender seg til barn. Anne-Lise er skeptisk til å ta med den gale Kurt hjem og vurderer å finne en ny mann på nettet. Dette momentet av overdrivelse og humor bidrar til å balansere det truende og farlige i boka for barneleseren. Loe trekker inn sider ved moderne familieliv som både barn og voksne er vel kjent med, nemlig skilsmisse og ny partner. Etter dette er barna i tvil om hva de skal gjøre med Kurt. Til slutt skjærer Bud igjennom og avgjør saken. Kurt skal med: «Han er tross alt faren vår» (s.75). Flukten skjer ved at familien tar sektens båt, som er fullastet med pingpongbord, og kommer seg til Stockholm. Kurt får hjelp av en «berømt hodedoktor» med sigar og østerriksk-ungarsk aksent. Voksenleseren vil kjenne igjen Sigmund Freud, psykoanalysens far. Om terapien fortelles det enkelt og greit at Kurt «kaster møbler fra terrassen og ler og gråter» (s. 100), og etter hvert er han nesten seg selv igjen. Til sist kan familien vende hjem med ny truck innkjøpt med støtte fra ambassadøren, og Kurt er tilbake på kaia i jobben sin. Selv om han fremdeles snakker nynorsk, har tilværelsen vendt tilbake til det normale. Religionskritikken Den religionskritiske tematikken introduseres tidlig. På reisens første dag sovner resten av familien og Bud spør Kurt om døden: Men hva skjer egentlig når vi dør? spør Bud. Det vet ingen, sier Kurt. Men hva tror du? spør Bud. Jeg vet jo ikke, sier Kurt, men jeg tror at det ikke skjer noe. Jeg tror at når man er død så er man død og at det å være død er å være ingenting. Det er på en måte det som er så kinkig med det hele. Man er liksom ingen steder. Ingen steder? sier Bud og blir stille veldig lenge. Rigmor i barnehagen har sagt at man kommer til himmelen, sier Bud. Og at der er det fint å være. Ingen problemer, liksom. Og god mat. Rigmor sa det bare for å trøste dere, sier Kurt (s ). Vi vil tro at både foreldre og lærere i skolen har opplevd å bli stilt slike spørsmål som Bud stiller. Kurts svar er også gjenkjennelig; han avviser at det finnes et liv etter døden. Bud trøster seg imidlertid med at Rigmor i barnehagen har sagt at vi kommer til himmelen når vi dør. På denne måten speiler Kurt og Rigmor to forskjellige posisjoner som barn ofte møter i religiøse spørsmål: ateisten kontra den troende. Dialogen ender med at Kurt vil ta en alvorsprat med Rigmor: «Det fins nemlig ikke mer mellom himmel og jord enn det øyet kan se. Jeg tror snarere det fins mindre» (s. 19). Buds eksistensielle spørsmål står som en klangbunn for resten av historien hvor det hinsidige senere utvides til skremmende trusler om helvetet. Norsklæraren 2 I 13 51

8 Kjennskap til Knutbysaken er ingen forutsetning for å få utbytte av boka. Som nevnt tidligere vegrer mange lærere seg for å bruke Kurtby i skolen. Derfor kan det være verdt å se nærmere på hva slags kritikk av kristentro og kristne samfunn boka representerer, og om kritikken presenteres på en slik måte at de som har en personlig kristen tro, vil kunne føle seg rammet. Sitatet fra karakteren Fredrick i Woody Allens film Hanna and her Sisters, som Loe innleder boka med, antyder hvordan Loe trolig har tenkt at fortellingen skal oppfattes: «If Jesus came back and saw what s going on in His name, He d never stop throwing up». Dette er en klar melding til den voksne leseren om at hva han enn måtte mene er sann kristendom, så er det som fremkommer i Kurtby, neppe i samsvar med hva grunnleggeren kan ha ment. Loe parodierer en sekt som baserer sin eksistens på ytre ritualer, manipulasjon og maktutøvelse gjennom trusler, og der opposisjon og spørsmål ikke er tillatt. Satiren rammer fundamentalistiske sekter med en patriarkalsk og autoritær organisering, men den rammer også religiøs retorikk av typen å møte Jesus, som kan være vanlig i flere kristne miljøer. I Kurtby karakteriserer Kirsti Brud dette som «følemøtt»: Men du har jo fleire gonger fortalt om at Jesus har sagt du skal gjere dette og hitt, sier Kurt, har du høyrt stemma hans eller ikkje? Følehørt, sier Kirsti. Kurt spytter på bakken foran henne. Tvi vøre! sier han han. Eg trur minsanten at det går mot helvete med deg òg (s. 68). Et «følemøte» er ikke et møte. Her avsløres Kirsti som den bedrageren hun er det finnes ikke noe slikt som «følemøtt»: Kirsti bruker kristen retorikk som maktmiddel. Ommundsen (2010) slår fast at normen i boka bare tilsyne latende er ateistisk, ettersom det er Kurt som forfekter den. I Kurt-bøkene er det alltid Bud som bærer fornuftens stemme: «Fordi avvisningen av kristendommen er lagt i Kurts munn, blir Buds eksistensielle spørsmål stående» (ibid.: 192). Vi er ikke så sikre på det. Verken Bud eller Kurt kan ses som bærere av noen norm. I Kurt-universet kan faktisk ingen av karakterene karakteriseres som normbærere. Latteren rammer alle karakterene, men den rammer forskjellig i de forskjellige bøkene. Selv om Bud til tider står fram som mer fornuftig enn faren, er også han en latterlig karakter. I Kurtby er han for eksempel villig til å ofre familien for en pingpongspillerkarriere. Likevel avtegner det seg en norm i boka. Etter hvert som fortellingen skrider fram, ser vi at alt såkalt mirakuløst får sin rasjonelle forklaring. Dermed blir Kurts påstand om at det ikke finnes noe mer mellom himmel og jord, faktisk bekreftet. Kurtby er karnevalistisk satire. Ifølge Solberg (1997) er satirisk diktning genuint kritisk: «Den avkler hykleri og frasemakeri og anvender på en rammende måte spott, ironi og harselas» (Solberg 1997: 326). Satirisk diktning har siden romersk tid hatt et moralsk og oppdragende siktemål, og dette gjelder nok også for Kurtby. I boka blir religiøs fanatisme og religiøse fraser avkledd og avslørt som juks og bedrag. Boka advarer mot ekstreme sekter, og den forteller også at religiøs retorikk kan brukes som hersketeknikk. Leseren blir oppfordret til å tenke selv, og dette er en satire som også barne leseren får med seg selv om satiren ikke blir hovedsaken i barnelesningen. Kan det være slik at de som avviser boka som barnelitteratur, gjør det fordi de ikke liker den ateistiske normen som ligger i bunnen? Eller er det kanskje slik at den voksnes kjennskap til de forferdelige hendelsene i Knutby sperrer for å se bokas kvaliteter som barnebok? Oppsummerende betraktninger Vi har drøftet Kurtby som all-alders-litteratur ved å ta barneleseren på alvor og har kommet fram til at boka uomtvistelig er en barnebok som samtidig henvender seg til voksne. Kurtby har dermed to likeverdige implisitte lesere, men hovedsaken i barnelesningen og voksenlesningen blir forskjellig. Vi vil understreke at også barn får med seg det satiriske nivået i boka, men at det ikke blir hovedsaken i deres lesing. Barneleseren møter en karnevalistisk og leken bok hvor den største trusselen er representert av at en annen kvinne invaderer familien. Kirsti Brud kan minne om eventyrets onde heks ved at hun fortroller familiefaren slik at han blir ond og villig til å utrydde familien sin. Kurt blir til slutt seg selv igjen ikke ved hjelp av eventyrets magi, men psykoterapi. Buds eksistensielle spørsmål appellerer til barn. Det er et spørsmål de stiller selv, og selv om normen i boka er ateistisk, ligger det en åpning for barneleseren til å identifisere seg med Bud og innta hans posisjon i trosspørsmålet. Kjennskap til Knutbysaken er ingen forutsetning for å få utbytte av boka. Vår undervisningsøkt med lærerstudenter i København viste det. Kurtby står stødig på egne ben. Referan- 52 Norsklæraren 2 I 13

9 sene til Knutbysaken virker ikke forstyrrende på leseopplevelsen til den som ikke kjenner saken, men gir en ekstra dimensjon til en leser som husker hendelsene i Knutby. Med Kurtby har Erlend Loe skrevet en barnebok for alle aldre, og hvor normen er antiautoritær og antireligiøs. Kritikken rammer imidlertid først og fremst fundamentalistiske sekter, noe som tydeliggjøres gjennom bokas karnevalistiske trekk. Vi mener at lærere ikke trenger å være engstelige for å bruke Kurtby i skolen. Boka kan brukes på både barne- og ungdomstrinn. For de litt eldre barna kan boka være et fint utgangspunkt for samtaler om tro og tvil, problemene ved blind autoritetstro og hjernevasking, og også om litterære fenomener som karnevalisme, satire og intertekstualitet. Loes bok er en humoristisk kontrast til den gjengse barne- og ungdomslitteraturen. Den er befriende i sin muntre omgang med vanskelige spørsmål som mange ikke tør ta tak i, men som det er viktig å belyse. Tenåringer er i en lettpåvirkelig alder, og det finnes mange eksempler på ungdommer som ukritisk har gått inn i fundamentalistiske sekter med påfølg ende brudd med familien. Gjennom humoren gjør Loe store spørsmål tilgjengelige og mulige å snakke om både for små og store lesere. Litteratur Bakhtin, M. (2003/1965). François Rabelais og folkekulturen under middelalderen og renessansen: Rabelais og latterens historie. I Latter og dialog, oversatt av Audun Johannes Mørch. Oslo, Cappelen, s Cepukaityté, K. (2009). Den nye mannen: En analyse av det mannlige individet i Erlend Loes romaner Doppler, Volvo Lastvagnar og Kurt-bøker. Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Fosse, J. (1997). All-alders-litteratur. I Årboka: Litteratur for barn og unge Oslo, Samlaget, s Gåsland, R. (2004). Kurts verden. Erlend Loes Kurt-bøker. I Bjorvand, A. og Slettan, S. (red.) Barneboklesninger: Norsk samtidslitteratur for barn og unge. Oslo, Fagbokforlaget, s Husby, M. (2008). Det store nærværet En nærværskulturell lesning av Erlend Loes Doppler og Kurt-romaner. Masteroppgave, Universitetet i Oslo. Loe, E. (2008). Kurtby. Oslo, Cappelen Damm. Loe, E. (1995). Kurt blir grusom. Oslo, Cappelen Damm. Ommundsen, Å.M. (2010). Litterære grenseoverskridelser: Når grensene mellom barneog voksenlitteraturen viskes ut. Doktoravhandling ved Universitetet i Oslo. Traavik, I. (2012). På liv og død: Tabu i bildeboka. Oslo, Gyldendal, s Wall, B. (1991). The Narrator s Voice: The Dilemma of Children s Fiction. Macmillan. Noter 1 Gro Dahle og Svein Nyhus bildebøker Sinna mann (2003) og Håret til mamma (2007), tar for eksempel opp henholdsvis familievold og depresjon, mens Jon Fosses bok Kant (1990) berører eksistensielle spørsmål som døden og universets grenser. 2 I analysen vil vi kun oppgi sidetall når vi refererer fra boka. 3 Erlend Loe uttalte seg om boka i Cappelens digitale Bokåpner til Kurtby, You- Tube ( ). Lastet opp av Cappelen Damm. Hentet fra 4 Leseaksjonen Bok til alle er et samarbeid mellom Bokhandlerforeningen og Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen. 5 Artikkelen om Kurtby med tittelen På vei mot barnelitteraturens grense? Erlend Loes Kurtby er også trykt i Tidsskrift for barnlitteraturforskning 1/2010, men uten fotnoter. Vi forholder oss til Ommundsens avhandling når vi siterer fra artikkelen. 6 I Production of presence. What meaning cannot convey (2004) prøver Gumbrecht å skape et alternativ til den ensidige jakten på mening og budskap i forhold til litteratur og andre kulturelle objekter. I sin masteroppgave gir Husby en grundig beskrivelse av Gumbrechts teori. 7 En voksen leser vil kanskje også være kjent med at det i medisinsk forskning finnes en forklaring på at hodeskade kan forårsake et slikt plutselig dialekteller språkskifte På fagspråket kalles dette foreign accent syndrom. 8 Reisen oppover elva har påfallende likhetstrekk med handlingen i en av verdenslitteraturens klassikere, Joseph Conrads Heart of Darkness fra 1899, der engelskmannen Marlow seiler oppover Kongofloden til det indre av Afrika og møter elfenbenshandleren Kurtz, som har etablert seg i jungelen, fjernt fra sivilisasjon. Voksne lesere vil kjenne filmen som bygger på denne klassikeren, Francis F. Coppolas Apocalypse nå fra 1979, der reisen går til Cambodjas jungel der en kaptein, også med navnet Kurtz, har gjort seg til hersker. Heller ikke barnelesere vil være ukjent med dette motivet. Historier om slike reiser inn i en ukjent og farlig verden er også velkjent for barn gjennom utallige fortellinger fra Walt Disneys Donald Duck-univers. Regnguden fra Uxmal (1994) er et typisk eksempel. Det finnes også i barnefjernsynsklassikeren Brødrene Dal og Professor Drøvels hemmelighet som komikertrioen Kirkvåg, Lystad og Mjøen laget i 1979, og som jevnlig har gått i reprise på norsk fjernsyn. Med disse intertekstuelle referansene gir Loe både små og store lesere klare forventninger om at Kurt og familien hans kommer til et lukket og farlig samfunn. 9 Pseudonym. 10 Eksempler på dette er Hans Sandes og Gry Moursunds Arkimedes og brødskiva (2000) og Arkimedes i Prompeland (2006), Kim Fuqz Aakesons og Per Dybvigs Engelbert H. og den sidste chanse (2006). 11 Den interesserte leser kan finne en utdypende analyse av karnevalismen i Kurtby samt de tidligere bøkene om Kurt i Husby 2009, s Pseudonym. Norsklæraren 2 I 13 53