INTERNASJONAL ORIENTERING GILLES DELEUZE: OM DET ANTI- FASCISTISKE LIVET SIDE 23 MED MARIO PERNIOLA NY TID

Transkript

1 JUNI 2018 ÅRGANG 66 NR. 6 LØSSALG KR 69 1 JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) OSLO REVIEW OF DOCS AND BOOKS FINNES HÅP? KEITH HAIRING OG HANS VOLDE- LIGE SAMTID SIDE ALPHABET I WIEN USA I JERUSALEM: ER FREDSPROSES- SEN OVER? SIDE 3 ISRAEL/PALESTINA INTERNASJONAL ORIENTERING GILLES DELEUZE: OM DET ANTI- FASCISTISKE LIVET SIDE 23 MED MARIO PERNIOLA KAN HOLDNINGER FRA 1968 OPPSTÅ IGJEN OG DANNE ET BÆREKRAF- TIG SAMFUNN? SIDE 3 OG 9 KLIMAKRISE / TYSK 1968-GENERASJON WESTWORLD: VOLDSKULTUR VERSUS ANARKISME SIDE SESONG TO PÅ HBO NY TID Kaos som styreform i USA Lawrence Grossberg: Under the Cover of Chaos: Trump and the Battle for the American Right Pluto Press, Storbritannia Målet med Trumps politikk er kaos, hevder den amerikanske kulturteoretikeren Lawrence Grossberg i en ny bok. DONALD TRUMP AV MIKKEL BOLT Konfronteret med valget af Donald Trump som præsident i USA var de fleste af os overraskede, hvis ikke ligefrem lamslåede. Hvordan kunne en narcissistisk, paranoid, racistisk, kvindefjendsk, nationalistisk og uvidende millionær vinde det amerikanske præsidentvalg? Godt nok har USA haft en hel del specielle præsidenter gennem tiderne, men Trump var nu alligevel noget andet. Mange troede så, at tingene måske ville stabilisere sig, at Trump på en eller anden måde ville vise sig at være mere normal end det fremgik af hans valgkamp, eller at Trump er det morbide symptom på en pågående mutasjon. han ville støde panden mod den dybe stats mur og blive tvunget til at rette ind, men det har ikke været tilfældet. Trump har haft travlt, og ikke bare på Twitter, men også med at gennemføre en lang række politiske ændringer, indenrigspolitisk såvel som udenrigspolitisk, fra store skattelettelser til firmaer og de rigeste til 25 procent flere deportationer af immigranter, indførsel af et indrejseforbud fra muslimske lande, afviklingen af en lang række klimareguleringer, told på import af stål, opsigelse af handelsaftaler og udtrædelse af Iran-atomaftalen. Konjunkturell analyse. Den amerikanske kulturteoretiker Lawrence Grossberg forsøger i sin nye bog Under the Cover of Chaos: Trump and the Battle for the American Right at finde mening i galskaben og præsenterer, hvad han i forlængelse af de britiske Cultural Studies kalder en konjunkturel analyse, hvor han tager udgangspunkt i den nuværende krise og analyserer dens historiske oprindelser. Trump er nemlig ikke blot noget nyt, et novum, han er også fortsættelsen af en allerede eksisterende amerikansk højrepolitik. Han er både kontinuitet og diskontinuitet. Grossberg advarer mod at blive for opslugt af alle Trumps bizarre påhit og daglige udfald. Risikoen er at man overvældes og desperat forsøger at følge med i den autoerotiske billedpolitik, Trump har gang i, og at man derfor mister overblikket. Grossberg gør en del ud af at pointere, at Trump på mange måder blot er en fortsættelse af det nye højre, der opstod i 1960 erne. En ny højrefløj, der reagerede mod 1960 ernes ungdomskultur og forsøgte at tage kampen op med den ikke-dogmatiske venstrefløj ved at satse på højreorienteret identitetspolitik. Hvis vi zoomer lidt ud, bliver det ifølge Grossberg tydeligt, at Trumps opførsel er en fortsættelse af en politik, som det nye højre har praktiseret i mere end 50 år i USA. En politik der består af racistiske udfald, antielitisme, antiintellektualisme, affektpolitik og en udbredt brug af misinformation pakket ind i visioner om en national genfødsel (eksemplarisk med Reagans «Morning in America» og nu så Trumps «Make America Great Again»). Trump er en fortsættelse af denne politik. Men, fortsætter Grossberg, Trump er ikke kun fortsættelsen af det nye højre, han er også en del af et skifte henimod et mere reaktionært nyt højre, der er endnu mere racistisk og misogynt end tidligere, og som tager afstand fra det republikanske parti og dets funktion i det amerikanske nationaldemokrati. Det er et nyt højre, der er opstået inden for de seneste år og som vi kender i form af Tea Party-bevægelsen, men selvfølgelig også de forskellige dele af den såkaldte alt-right-bevægelse, de FORTSETTER SIDE 3 SE GUD TELLER KVINNENS TÅRER» PÅ SIDE 4. Storpolitiske løgner om Russland? Hva kan politikerne egentlig påstå med sikkerhet om forgiftningen av den russiske eksagenten Sergei Skripal og hans datter og hvilke uheldige konsekvenser er denne saken i ferd med å få? SKRIPAL-AFFÆREN AV OLA TUNANDER Storbritannias statsminister Theresa May fortalte i det britiske parlamentet den 12. mars, at den russiske obersten Sergej Skripal og hans datter Julia hadde blitt forgiftet på åpen gate den 4. mars i Salisbury i Sør-England, «med en militær nervegift av en type utviklet i Russland [og] kjent som «Novitsjok». Substansen skal ha blitt identifisert ved forsvarslaboratoriet Defence Science and Technology Laboratory (DSTL) i Porton Down, Salisbury. Statsminister May uttalte samme dag i parlamentet at Russland tidligere har henrettet avhoppere og at Russland med «stor sannsynlighet» er ansvarlig for angrepet mot Skripal og hans datter. Den 14. mars utviste britene 23 russiske diplomater. Den 26. mars utviste USA 60 russiske diplomater, mens flere EU-land fulgte etter. Til sammen ble mer enn 130 russiske diplomater utvist. Russland har reagert med å utvise det samme antallet diplomater, stengt det amerikanske konsulatet i St. Petersburg og utvist ytterligere 50 britiske diplomater, for å legge seg på samme nivå som Storbritannia. Dette har ledet til en krise i Vestens relasjon til Russland. La oss se litt nærmere på dette: Novitsjok. Novitsjok er en samlingsbetegnelse på flere nervegifter, som ble utviklet i Sovjetunionen på og 1980-tallet. Ordet «Novitsjok» kommer fra den russiske avhopperen Vil Mirzajanov, som flyttet til USA i I følge Vladimir Uglev, som var med på å utvikle disse substansene, ble de kalt «A-1972», «B-1976», «C- 1976», «D-1980». Programmet ble kalt «Foliant». «Novitsjok» som betyr «nykommer» var ikke et ord som ble benyttet i Russland, sier han. Mirzajanov var involvert i kontraspionasje, men han var ikke Hvis substansen kunne bindes til Russland, hva hadde Russland å vinne på det? delaktig i utviklingen av disse substansene. Han visste ikke noe om detaljene, hevder Uglev. Novitsjok ble beskrevet som mer giftig enn den amerikanske og britiske nervegiften VX. 10 milligram VX sies å være nok til å drepe en person. Mirzajanov sier at Novitsjok er opp til ti ganger mer potent. Det betyr at et gram Novitsjok skulle være nok til å drepe 1000 personer. Det er enighet om at giften vil drepe en person innen få minutter. Mirzajanov publiserte formelen for Novitsjok i en bok han utga i Han sier at dette skulle kunne gi OPCW (Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons) mulighet til å forby substansen, men han sier også at han ble advart i Washington for å avsløre formelen, da den kunne bli benyttet av terrorister. Novitsjok skulle, i følge Mirzajanov, kunne bli produsert i private laboratorier. Uglevs kollega Leonid Rink sier at han kjenner fem personer som forlot Russland og som har forutsetninger for å utvikle Novitsjok. Ifølge Uglev og Rink kan slike nervegifter bli produsert i mange land. Iran skal ha utviklet og produsert en type av Novitsjok i 2016 i samarbeid med OPCW. Professor David Collum ved Cornell University sier at disse nervegiftene er relativt enkle å produsere. At kun Russland skulle kunne produsere Novitsjok, er derfor absurd. Den tsjekkiske presidenten Milos Zeman bekreftet i mai 2018 at Novitsjok ble produsert og testet i Tsjekkia. Debka File, som står nær israelsk etterretning, sier at kanskje 20 land har kapasitet til å produsere former av Novitsjok. Hvis vi aksepterer påstanden om at Skripal ble forgiftet av en type av denne giften, sier det lite om hvem som er ansvarlig for handlingen. USA rev anlegg. Ifølge den tidligere britiske ambassadøren til Usbekistan, Craig Murray, ble disse sovjetiske kjemiske våpnene produsert først og fremst i Nukus i Usbekistan ikke i Russland. Og ifølge The New York Times og BBC skal USA i 1999 ha hjulpet Usbekistan med å rive anlegget til en kostnad av 6 millioner dollar. Andre stater som Ukraina kan også hatt lager av Novitsjok. Det skulle bety at USA med «stor sannsynlighet» har disse nervegiftene. Amerikanerne skal også siden desember 2015 ha patentet for dem som kjemiske våpen. Russland har ikke FORTSETTER NESTE SIDE Å forsone traumer Ny Tids nå faste spaltist, fredsforskeren Johan Galtung, trekker linjer mellom mulige årsaker til at verden er som den er og løsninger på utfordringene vi står overfor. FREDSARBEID AV JOHAN GALTUNG Voldspandemien fortsetter med uforminsket styrke, spesielt i USA. Vi leser om fryktelige hendelser i andre store land som Kina, India og Russland, men ikke om massive skole- og kirkemassakre, om varebiler som meier ned tilfeldige forbipasserende på fortauet, om fredelige fotgjengere som blir skutt fra høyhus. Bare i dagens USA. Vi ser også en nedgang i volden i USA når den kritiske gruppen menn i alderen finner arbeid. Forhåpentligvis ikke i militæret. Hvordan forklare dette? Massive årsaker. Det dreier seg om noe mer enn det sedvanlige amerikanske selvmord/mordkomplekset. Skyldes det den amerikanske voldskulten? Fem norske «tvilsomme militære eventyr», som alle ble igangsatt uten parlamentarisk debatt. Er Norge et demokrati? Uten tvil, men den er i forandring og synes nå å rette seg mot institusjoner, ikke bare individer. Skyldes det kapitalismen? Systemet skaper vinnere og tapere, spesielt i USA, hvor det verken finnes et tak for profitt eller et sikkerhetsnett for taperne. Skyldes det media? Overrapporteringen av vold og underrapporteringen av fred gjør at voldelige FORTSETTER SIDE 3 Møte med Shirin Ebadi THE ARTIST AND THE PERVERT. Side 15 FORURENSEDE TARANTO. SIde 6 7 DET MANNLIGE BLIKKET. Side 14 AGORA OM ATHEN. Side 24 Abonnement og kundeservice: tlf.: (også sms) epost: abo@nytid.no Abonnementpris (inkl. online): kr 890/år Online/PDF-avis: kr 69/mnd Den iranske Nobelprisvinneren Shirin Ebadi var nylig på fredskonferansen Voy X La Paz i Uruguay, hvor hun blant annet deltok i samtaler om menneskerettigheter og mulige veier til fred. IRAN OG DEMOKRATI AV ANA VALDÉS Den 71 år gamle iranske juristen Shirin Ebadi er liten av vekst, men stemmen hennes er stor. Ebadi ble uteksaminert fra universitetet i Teheran i 1969, seks år senere ble hun Irans første kvinnelige dommer, ved bydomstolen i hovedstaden. Hun mistet imidlertid stillingen etter at Ayatollah Khomeini kom til makten i Siden slutten av 80-tallet har hun utmerket seg som advokat og menneskerettighetsforkjemper. I 2003 ble hun tildelt Nobels fredspris, nettopp for sin fryktløse kamp for demokrati og like rettigheter for alle mennesker. Den argentinske stiftelsen Fundacion Para La Democracia Internacional (Foundation For International Democracy) arrangerte nylig fredskonferansen Voy X La Paz (direkte oversatt fra spansk: «Jeg går for fred») i Montevideo. Stiftelsen arbeider for å øke bevisstheten rundt og å styrke de demokratiske prosessene i alle samfunnslag, og sammen med Nobelprisvinnerne Lech Walesa, Adolfo Pérez Esquivel og Rigoberta Menchu ble Shirin Ebadi invitert til konferansen for å diskutere mulige veier til fred i verden, og hvilke verktøy man har for å styrke arbeidernes vilkår. Veien til fred. Da Ny Tid møter henne, erkjenner hun at hun ikke vet så mye om Uruguay. Hun kjenner selvsagt til landets forrige president, José Mujica, og vet at han hadde tilnavnet «verdens fattigste president», at han er bonde og har arbeidet for å bedre forholdene for og rettighetene til de fattige. Jeg fyller ut bildet, forteller henne at Mujica var en av grunnleggerne av den kommunistiske geriljabevegelsen Tupamaros (Den nasjonale frigjøringsarmeen) på tidlig 60- tall, og ble fengslet etter militærkuppet i Utover 70-tallet og frem til 1985 hadde Uruguay det høyeste antallet politiske fanger per innbygger i verden, og Mujica slapp ikke ut av fengsel før i Ebadi blir overrasket over opplysningene. «Var det diktatur i Uruguay? Det visste jeg ingenting om. Når tok det slutt, og var det noen motstandskrig?» Tortur og terror mot egen befolkning var utbredt under diktaturet, effektiv motstandskamp var med andre ord svært farlig. Men til slutt var det folket som satte foten ned: Etter massive protester mot militærdiktaturet ble det i 1984 utlyst en folkeavstemning der spørsmålet var om folket fortsatt ville ha militærstyre eller ønsket en overgang til sivil regjering. Femtisju prosent av befolkningen sa nei takk til fort- FORTSETTER PÅ SIDE 4

2 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) JUNI 2018, NR JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) INTERNASJONALT PERSPEKTIV FOR VISNING AV ANMELDTE DOKUMENTARER PALESTINA/ISRAEL AV HAMADA HAMADA 14. mai 1948 la sionistlederen David Ben Gurion frem den israelske selvstendighetserklæringen. Israel har i etterkant av dette tilranet seg store deler av Palestina gjennom okkupasjon og annektering, og utpekte Jerusalem som ny hovedstad. USA har tidligere motsatt seg det siste, da de mente Jerusalems fremtid måtte opp på forhandlingsbordet, samtidig som en israelsk annektering av Jerusalem ville undergrave forhandlingene om en tostatsløsning. Den amerikanske holdningen endret seg derimot i 1995: Under Bill Clinton som president vedtok Kongressen en lov hvor den anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad og godkjente å flytte USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem. Etter at denne loven ble vedtatt, har samtlige sittende amerikanske presidenter jevnlig fått spørsmål om og når de akter å gjennomføre flytteprosessen alle har gjemt seg bak vedvarende utsettelser. Inntil nå. President Donald Trump anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad i desember 2017, og aktet å sette loven ut i livet. Drøyt to tiår etter vedtaket, er den amerikanske ambassaden i Israel nå flyttet til Jerusalem. Fortrengning og bosetting. Beslutningen bryter med flere internasjonale resolusjoner vedtatt i FNs generalforsamling, sikkerhetsrådet og Den internasjonale domstolen, som alle fastholder at palestinsk territorium inkludert Øst-Jerusalem er legalt ansett som okkupert land. De viktigste blant disse er: sikkerhetsrådets resolusjon nummer 478, av 20. august 1980, som ikke anerkjenner den israelske annekteringsloven og anmoder alle medlemslandene om å trekke sine diplomatiske delegasjoner ut av Jerusalem; resolusjon 2253, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i 1967, pålegger okkupasjonsmakten å oppheve tiltak som har til hensikt å endre Jerusalems status som en corpus separatum en internasjonal by; sikkerhetsrådets resolusjon 298, datert , som understreker at alle konstitusjonelle og juridiske vedtak fra israelsk side for å påvirke byens fremtidsutsikter, inkludert konfiskering av land og flytting av befolkningsgrupper samt lovgivning, ikke kan endre byens status. Og ikke minst: sikkerhetsrådets resolusjon 2334 av som tydelig fordømmer jødiske bosettinger på okkupert palestinsk territorium, inkludert Øst-Jerusalem, og understreker at bosettingene er illegale og krever slutt på alle bosettingsaktiviteter på okkupert palestinsk territorium, og at enhver endring av grensene fra 1967 ikke vil bli akseptert uten godkjenning fra begge parter. En krigserklæring. Ny Tid har intervjuet flere palestinske ledere, responsen til utviklingen er entydig negativ. Ashraf Juma a parlamentsmedlem (PLC) for Fatah forteller at hans parti fra første stund har avvist «Trump-erklæringen» og mener den er uriktig og urettferdig overfor palestinerne. «Den betyr slutten på hele den politiske prosessen om en tostatsløsning, slutten for fredsprosessen. Det kreves en fast diplomatisk hånd og en folkelig nasjonal og arabisk holdning for å få Trump til å gjøre om på sin beslutning.» Juma a har bedt president Abbas om å samle et nasjonalråd for å legge en strategi med mål om å tvinge Trump til å ombestemme seg. Han ønsker å stoppe den palestinske sikkerhets-koordineringen med israelske styrker og å innføre full boikott av israelske produkter, og legger til at USA ikke lenger er en ærlig og upartisk megler i fredsprosessen. Hamas-lederen Maher Sabra slo raskt fast at Trumps beslutning ikke har noen reell betydning på bakken. «Jerusalem er palestinsk og arabisk det er et uforanderlig faktum som Hamas aldri vil gi slipp på. Avgjørelsen beviser en amerikansk slagside i Israels favør. At Trump fatter en slik beslutning, avslører at han står overfor problemer som tvang ham til å gjøre dette, for å sikre støtten fra sionistene i USA slik at han får beholde makten.» Hamas anerkjenner ikke staten Israel og mener Trumps utspill er irrelevant. Nestlederen for islamsk hellig krig, Ziad Nakhala, sier til Ny Tid at de anser president Donald Trumps beslutning som en krigserklæring. En ny Balfour-erklæring? Khaled Abu Arafa, PAs tidligere minister for saker knyttet til Jerusalem, sier til Ny Tid at dette er ledd i en okkupasjonspolitikk som har pågått i 70 år. Målet er å tømme den hellige byen for arabiske muslimer og kristne. «Men Jerusalem er også palestinernes, det er en hellig by med en lang historie. Den israelske annekteringen av palestinsk land startet for alvor i 1995, etter Oslo-avtalen. Byggingen av bosettinger og rivningen av palestinske hus har bredt om seg og pågår i et stadig økende tempo.» Den politiske analytikeren og skribenten Dawood Kuttab sier han ser at Øst-Jerusalem blir forsømt og at israelerne nekter de palestinske myndighetene å gjøre noe med det. «Trump har på et trolig utilsiktet vis gitt nytt liv til håpet innbyggerne i Øst-Jerusalem bærer i seg, om at det finnes arabiske, islamske og kristne krefter og fredsforkjempere som er seriøst interessert i Jerusalems fremtid. I stedet for tomme kunngjøringer og anklager, opplever vi nå at det legges konkrete planer for å støtte Øst-Jerusalem og dem som bor der.» Amal Syam, leder for kvinnesakssenteret i Palestina (WAC), mener «Trump-erklæringen» utfordrer og provoserer følelsene i den arabiske og islamske delen av verden. Som palestiner føler hun et ansvar for å forsvare og befri Jerusalem fra okkupasjonen. Byen er blitt et sterkt og emosjonelt symbol, og Syam betrakter Trumps beslutning som en ny Balfour-erklæring. «Da den britiske regjeringen la frem Balfour-erklæringen i 1917, ga de et løfte til jødene om at de skulle få etablere et eget hjemland i Palestina. Og nå gir Trump jødene Jerusalem til hovedstad. Både Balfour og Trump er givere av noe som ikke er deres, til noen som ikke er de rette eierne av det.» Amerikansk eskalering i Midtøsten. Bassam Abu Sharif medlem av det palestinske nasjonalrådet (PNC) og tidligere spesialrådgiver for avdøde president Yasser Arafat forventer at USA kommer til å angripe Iran og deres støttespillere i arabiske land som Libanon og Syria, og med det vende verdens oppmerksomhet bort fra forbrytelsene som begås mot palestinere i Jerusalem. «I likhet med det som skjedde i den syriske byen Deir ez-zor, hvor USA gjennomførte mange bombetokter mot byen og drepte dusinvis av sivile under dekke av en koalisjon, med påskudd om å bekjempe terrorisme.» Abu Sharif advarer mot angrepene, som etter hans mening trigger en utvikling som ingen kjenner rekkevidden av. Han beskriver beslutningen som en klar utvidelse av essensen i planen som blir kalt århundrets avtale. Den har som mål å likvidere palestinernes sak, stikk i strid med alle internasjonale resolusjoner og historiske og religiøse konstanter. Ny palestinsk intifada? Beslutningen om å flytte ambassaden ble fulgt av flere straffetiltak mot de palestinske selvstyremyndighetene, som i sin tur vendte seg til FN i desember De alvorligste sanksjonene var at den amerikanske regjeringen kutter all økonomisk støtte til PA og vil ikke lenger vil forholde seg til dem som et offisielt diplomatisk organ for palestinerne. Den økonomiske hjelpen fra USA til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNWRA) skal også kuttes. Den utgjør i dag 1 milliard dollar i året. Det gjenstår noen spørsmål: Blir det en ny intifada i palestinske områder, eller en ny krig der tusenvis av palestinere blir drept? Og dersom det skulle bli krig, vil den begrenses til palestinsk jord, eller vil den omfatte andre land og regioner, som Libanon og Iran? Hamada er frilanser for Ny Tid fra Gaza. fajerpress@gmail.com Slutt på fredsprosessen? USA har vedtatt ikke lenger å forholde seg til palestinske selvstyremyndigheter (PA) som diplomatisk organ, samtidig som Trump truer med å kutte all støtte til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger. Nå er den amerikanske ambassaden i Israel flyttet fra Tel Aviv til Jerusalem. Er fredsprosessen over? Under Bill Clinton som president vedtok kongressen en lov hvor de anerkjente Jerusalem som Israels hovedstad. «Jerusalem er palestinsk og arabisk det er et uforanderlig faktum som Hamas aldri vil gi slipp på.» Maher Sabra, leder av Hamas Bassam Abu Sharif forventer at USA kommer til å angripe Iran og deres støttespillere i arabiske land som Libanon og Syria. FOTO: HEINRICH BÖLL FOUNDATION PALESTINE & JORDAN FOTO: HAZEM BADER/APF/SCANPIX post-libertære provokatører som Milo, de neoreaktionære anført af skikkelser som Moldbug og trumpister som Publius. Alle står de for en mere radikal reaktion, hvad Grossberg beskriver som «en revolution mod det politiske» (76). Reaksjonær mot-modernitet og organisk kaos. Grossberg kalder denne nye reaktionære tendens for «reaktionær mod-modernitet». Projektet er hvidt herredømme, og vejen dertil er provokationer og chok. Det handler om at skabe panik og usikkerhed, målet er kaos. Det er en form for omvendt eller reaktionær avantgarde, der vil undergrave samfundet i reaktionær retning. Grossberg hæfter sig ved den udbredte modstand mod Trump i det republikanske parti og ser den som et udtryk for, at der foregår en kamp på højrefløjen mellem en række forskellige positioner. Højrefløjen er således ikke en samlet blok, men er ligesom venstrefløjen splittet og uden noget samlet program. I Trumps regering kommer det til udtryk i splittelsen mellem Bannon på den ene side og Kuchner på den anden, mellem etno-nationalistisk protektionisme og en mere globaliseringsvenlig plutokratisk finanskapital. Noget af det interessante ved denne konflikt er, at Trump ikke synes at være opsat på eller i stand til at løse konflikten, skriver Grossberg. Der er ikke rigtigt noget forsøg på at skabe hegemonisk enhed i Trump-projektet, mod-modernisterne forsøger ikke at overtale de andre dele af højrefløjen til at slutte sig sammen med dem, i stedet strides fraktionerne, men måske er det meningen, skriver Grossberg. Hvad nu hvis det kaotiske er intenderet, måske er det sådan, det nye reaktionære højre styrer. Grossberg beskriver resultatet af denne politik som «organisk kaos». Hvor pointen er, at det kaotiske ikke er et resultat af Trumps manglende evne til at føre politik, eller er et resultat af modstand mod hans dagsorden, men tværtimod er selve projektet, kaos er simpelthen målet. Som Grossberg skriver, producerer Trumps kamp mod massemedierne, brug af alternative facts og evnen til hele tiden at overraske «en form for barok assemblage, hvis umiddelbare effekt er en overvældende følelse af kaos» (126). Det barokke kaos er Trumps politik. Underholdningskultur som panikskabende xenofobi. Trump som overgangsfigur? Grossbergs bog er et vigtigt bidrag til analysen af de nye reaktionære kræfter og deres tilegnelse af en tidligere progressiv venstrepolitisk provokationsæstetik. Som sin læremester Stuart Hall standser Grossberg før han kommer til en egentlig økonomi- og statskritik, men hans analyse af de reaktionære mod-modernister er et godt udgangspunkt for en analyse af den nuværende konjunktur og de mulige fremtidige scenarier. Ifølge Grossberg kan det nemlig hurtigt gå hen og blive endnu værre. Trump er måske i virkeligheden blot en overgangsfigur, der åbner døren for endnu mere autoritære tendenser i kapitalens centrum. Som Grossberg skriver med reference til Gramsci, er det gamle ved at dø, og det nye endnu ikke født, og Trump er det morbide symptom på en igangværende mutation. Bolt er lektor i kulturhistorie ved Københavns Universitet og forfatter. mras@hum.ku.dk Grossberg skriver med referanse til Gramsci, at det gamle er ved å dø, og det nye ennå ikke født. patentet. Britene burde derved kunne rette mistanken mot USA. I følge Murray var laboratoriet i Porton Down kun villig å akseptere setningen: «av en type utviklet i Russland» («of a type developed by Russia»), og ikke en påstand om «en type produsert i Russland». Det fremgår av det faktum at regjeringen anvender denne samme setningen hver gang. Murray tillegger at penicillin ble utviklet i Skottland, men det betyr ikke at all antibiotika er skotsk. Eller for å snakke i nervegift-termer: Kim Jong-uns bror Kim Jong-nam ble forgiftet på flyplassen i Malaysia av nervegiften VX, «av en type utviklet i» Storbritannia. Dette har ikke ledet til en internasjonal boikott av Storbritannia. Sjefen for Porton Down Gary Aitkenhead fortalte Sky News den 3. april at de hadde konkludert med at det var en nervegift fra «Novitsjok-familien», men de kunne ikke si om den var produsert i Russland. De hadde «ikke kunnet identifisere den eksakte kilden». Novitsjok er en ekstremt giftig substans, og det finnes ikke ut fra hva vi vet noe motmiddel mot denne giften, sa han. Det er i Porton Down (Salisbury), det britiske forsvaret holder anlegget for nervegifter. Aitkenhead ville ikke direkte kommentere om Porton Down har lager med Novitsjok, men giften som forgiftet Skripal, kan ikke ha kommet fra Porton Down, sa han. «Det er umulig at noe slikt kunne ha kommet fra oss og forlatt våre fire vegger. Vi har den høyeste graden av sikkerhet,» uttalte han, hvilket nærmest er en bekreftelse av at de har Novitsjok. Uten prøver å sammenligne med hadde de heller ikke kunnet uttale seg med sikkerhet. Giften skulle derved hypotetisk sett kunne ha kommet fra Porton Down, som ligger 12 kilometer fra den plassen hvor Skripal ble forgiftet. Vi må derfor stille følgende spørsmål: Hvorfor må far og datter Skripal ha blitt forgiftet av en substans fra Russland, hvis denne meget uvanlige substansen finnes i byen Salisbury i England, og kun i Salisbury der Skripal bor? Russlands motivasjoner? Men la oss først tenke tanken at Russland og kun Russland hadde denne nervegiften. Hvorfor skulle Russland i et slikt tilfelle benytte denne drapsmetoden som skulle fremstå som en signatur for et russisk drap? Ved et mafiadrap i 1995 kunne russiske påtalemyndigheter spore substansen til de individer som hadde produsert den. Den eksakte formelen for substansen gjorde det mulig å avsløre hvem i det russiske laboratoriet som var ansvarlig. Det samme skulle man kunne gjøre også i dette tilfellet. Hvis substansen kunne knyttes til Russland, hva hadde Russland å vinne på det? Hendelsen fant sted noen dager før det russiske presidentvalget. Kritikken mot Russland kommer til å fortsette i måneder fremover, med et verdensmesterskap i fotball i Russland fra juni 2018 på trappene. Hva skulle Russland vinne på å risikere et boikottet eller kansellert mesterskap? Det savner all logikk. Det er kort sagt urimelig. Hele denne historien faller sammen som et korthus. Den fremstår som mer absurd enn påstanden om masseødeleggelsesvåpen i Irak. Men den kommer i likhet med «masseødeleggelsesvåpnene i Irak» til å benyttes av de samme folkene for å oppnå de samme målene: å forsterke og utvikle en konflikt og muligens også åpne for en krig. I dette tilfellet er motparten Russland ikke Irak. Hvorfor ble ikke flere forgiftet? Men er det så sikkert at oberst Skripal og hans datter ble forgiftet med en nervegift som er mye sterkere enn VX? Vi har sett mange fotografier av menn i hvite og grå beskyttelsesdrakter, som gransker alle gjenstander som Skripals kunne ha kommet i kontakt med. Denne typen gift er dødelig ved berøring, men legen som tok hånd om Julia Skripal der hun satt på parkbenken, forteller at Julia kastet opp og hadde kramper. Legen la henne på bakken og åpnet pusteveierne hennes. Hun tok seg av henne i cirka 30 minutter. Etterpå ble legen redd for at hun kunne ha blitt forgiftet, men hun fortalte senere til BBC at hun følte seg helt fin, og det samme gjelder mannen som tok seg av Sergej Skripal. Dette virker ubegripelig. Hvordan er dette mulig? Hun bærer et voksent menneske forgiftet av noe som er mye sterkere enn VX og tar seg av henne i en halvtime, men hun føler selv ikke noe som helst? Ett gram sies å være tilstrekkelig for å drepe 1000 personer. Sjefen til OPCW (Tyrkias tidligere man i NATO), Ahmet Üzümcü, sier at man skal ha benyttet gram nervegift i Salisbury. Det skulle være tilstrekkelig for å drepe til mennesker, men det var ikke noen som døde. Dette stemmer ikke med beskrivelsen av Novitsjok, som dreper etter bare noen minutter. Boris Johnson uttalte at 39 personer kan ha blitt utsatt for nervegiften, og Theresa May snakket om mer enn 130 personer, men Stephen Davies, som behandlet dem som ble forgiftet i Salisbury, sier at det var kun tre personer: Sergej og Julia Skripal samt politimannen Nick Bailey. Hvis dette skulle ha vært en nervegift av typen Novitsjok, burde det ha ledet til at mange flere personer ble smittet. Ifølge Vladimir Uglev ville de som har blitt utsatt for Novitsjok, definitivt også ha kommet til å dø. Uglev uttalte den 20. mars at Sergej og Julia Skripal nå kanskje er holdt kunstig i live. De har ikke noen mulighet til å overleve, hvis de har blitt utsatt for disse nervegiftene. Allikevel vet vi at alle nå er i relativt god form. Den 29. mars ble Julia Skripal beskrevet som mye bedre. Hun fikk lånt en telefon på sykehuset og ringte sin kusine Victoria i Moskva. Victoria Skripal forberedte seg deretter på å reise til London, men hun fikk ikke visum. Både far og datter er nå isolert. De får ikke kontakte sin familie. Britiske myndigheter sier at de ikke vil ha kontakt. Den 23. mai leste Julia Skripal opp et brev for Reuters der hun ba om å få være isolert, men brevet er skrevet på et sofistikert og byråkratisk engelsk neppe av Julia Skripal. Det er noe merkelig i dette. 200 offiserer i beskyttelsesdrakter skal arbeide i måneder med å dekontaminere Salisbury. Samtidig har det vært en øvelse med kjemivåpen i Salisbury. Men hvorfor er de som har vært i kontakt med Skripal, ikke skadd, og hvorfor har Skripals overlevd? Det første vitnet trodde at Skripal og datteren hadde tatt narkotika. Sergej Skripal gjorte merkelige håndbevegelser og så opp mot himmelen. Julia Skripal så ut som hun var utslått. Kanskje er det noe annet som gjorde at de kastet opp og fikk kramper? Statistisk umulig. Det har versert forskjellige hypoteser i media om hvordan Sergej og Julia Skripal ble forgiftet. Det har blitt sagt at noen kanskje sprayet dem mens de satt på parkbenken, at de ble forgiftet mens de satt i pizzarestauranten eller i baren, eller i bilen eller i sitt hjem. En annen hypotese som har blitt fremstilt i media, har vært at de ble forgiftet gjennom Julia Skripals bagasje fra Moskva. Hva vi vet, er at disse nervegiftene virker raskt, og at mennesker dør innen noen minutter. De begynte også å kaste opp på parkbenken. Det synes å bety at de ble forgiftet på parkenken eller umiddelbart før de kom dit. Samtidig hevder britiske myndigheter at den sterkeste konsentrasjonen av gift er blitt funnet på dørhåndtaket til Skripals hjem, som de forlot mer enn tre timer før de kom til parkbenken. At giften skulle slå til etter tre timer eksakt samtidig for Sergej og Julia Skripal er helt ubegripelig. For det første er det antatt at giften virker etter noen minutter, ikke etter flere timer, og i mellomtiden var de på bar og spiste lunsj uten å vise tegn på problemer. For det andre er det statistisk umulig at giften skulle virke med den eksakt samme forsinkelsen på ulike personer. For det tredje tok neppe både Sergej og Julia Skripal i håndtaket da de låste døren. Dette stemmer ikke med den beskrivelse som finnes av giften. Kanskje er det derfor noe annet som ligger bak. Tilsatt i prøvene? Først etter noen uker fikk OPCW ta prøver, inklusive blodprøver. Den 12. april sa de at giften man fant i Salisbury, hadde «en høy grad av renhet», hvilket er forbausende ettersom det hadde gått et par uker siden Skripal og hans datter ble forgiftet. Normalt burde man ha funnet rester av giften, men ikke en nervegift i «ren form». Hvis «ren Novitsjok» hadde blitt funnet på dørhåndtaket til Sergej Skripals hus, hadde han ifølge Leonid Rink dødd umiddelbart. Den 14. april sa Russlands utenriksminister Sergej Lavrov at OPCV-laboratoriet i Spiez (Sveits), som hadde levert sine konklusjoner til OPCW, hadde funnet spor av nervegiften BZ i blodet til de begge. Spiez-laboratoriet nektet ikke for dette. BZ ble utviklet på 1950-tallet og var produsert først og fremst i USA aldri i Russland. Det er en nervegift som gjør mennesker uføre uten nødvendigvis å drepe dem, og Skripals symptomer stemmer tilsynelatende bedre med en BZ-forgiftning. Hvilken gift OPCW hadde funnet, er fortsatt hemmelig, men «ren Novitsjok» burde ha ført til Skripals umiddelbare død, og prøver tatt to tre uker etter hendelsen burde neppe inneholde nervegift «of high purity». Novitsjok går i oppløsning relativt raskt i kontakt med vann og andre stoffer, i følge Rink. OPCW-ledelsen nektet først å kommentere Spiez-laboratoriets funn, men sa etter fire dagers betenkelsestid at de hadde tilsatt BZ i prøven for å teste laboratoriet (som et «control sample»). Det synes mer sannsynlig at de hadde tilsatt «ren Novitsjok», for etter flere uker burde man ikke finne annet enn rester av de originale stoffene. Giften går i oppløsning. Nervegiften «of high purity» som fantes i prøvene, må ha blitt tilsatt kort tid før prøvene ble tatt eller direkte i prøvene. Dette synes å være et teknisk bevis. Kan lede til en politisk katastrofe. Statsminister Theresa May har som kjent hevdet at Moskva med «stor sannsynlighet» er ansvarlig for angrepet på Skripal. Russerne på sin side nektet, og svarte med at de ville se prøvene, men dette ville ikke britene gi dem. De store medieselskapene pekte også umiddelbart til Russland. Konsekvensen innenrikspolitisk var at regjeringens utspill, sammen med medie-hysteriet, forhindret alle normale relasjoner til Moskva. Derved ble det satt spørsmålstegn ved Jeremy Corbyns politikk, som har åpnet for en dialog med Russland. Han mistet støtte. Theresa Mays utspill fremstår som et forsøk på å diskreditere Labour og andre som ville ha en dialog med Moskva, samtidig som hun tok vekk fokus fra Brexit, som er et komplisert problem for henne. Hennes «giftige angrep» på Moskva handler kanskje først og fremst om britisk innenrikspolitikk. Noen andre har ment at det kanskje var et oppgjør blant russiske kriminelle, men dette forklarer ikke den britiske ledelsens direkte angrep på Moskva. Det hele kan i dag fremstå som en etterretningsoperasjon som har blitt utført for å sverte den russiske ledelsen og svekke deres legitimitet. I Moskva har dette blitt oppfattet som et angrep på det russiske regimet. Den 3. april siterte Russia Today Putin, hvor han uttalte at han var «forbløffet over hvor raskt hendelsen utspilte seg til et frontalangrep på Russland.» I Vesten er man tilsynelatende ikke villig til å lytte til Moskva, som om tiden for en muntlig dialog nå er over. Konsekvensene av det hele med diplomatiske hjemsendinger og brudd på dialog kan ende med en enda større politisk katastrofe. Tunander er professor emeritus fra PRIO. ola@prio.org Russland og kjemi- våpenkonvensjonen: Ifølge OPWC, har Russland siden september 2017 ødelagt alle sine kjemiske våpen, og derved etterlevd kravene fra kjemivåpenkonvensjonen. Det ble feiret som en suksess for OPCW. Etter at ambassadør Craig Murray belyste mangel på bevis, ble utenriksminister Boris Johnson nødt til å gå et steg lenger. Den 18. mars sa han at de hadde informasjon om at Russland det seneste tiåret hadde lagret Novitsjok. Ifølge Vladimir Uglev ble virksomheten avsluttet i 2011 (det vil si, innen det seneste tiåret). Hvis Russland hadde fortsatt virksomheten etter 2017, og i strid med avtalen med OPCW, skulle Storbritannia i 2017 ha anmeldt dette til OPCW. Det gjorde man ikke. USA har signert kjemivåpenkonvensjonen, og man har startet ødeleggelsen av kjemiske våpen, men det er fortsatt langt igjen. Israel har ikke signert konvensjonen, og mange vitenskapsmenn fra Russland har flyttet til Israel. Både USA og Israel skulle derved kunne ha lager av Novitsjok uten å bryte med sitt erklærte standpunkt. ØVERST: KRIMINALTEKNIKERE UNDERSØKER BENKEN DER SKRIPAL BLE FUNNET. NEDERST: THERESA MAY OG BRITISK POLITI PÅ ÅSTEDET. TIL HØYRE: SERGEI SKRIPAL. FOTO: SCANPIX FORMER RUSSIAN MILITARY INTELLIGENCE COLONEL SERGEI SKRIPAL ATTENDS A HEARING AT THE MOSCOW DISTRICT MILITARY COURT IN MOSCOW ON AUGUST 9, 2006 AFP PHOTO / KOMMERSANT PHOTO / YURI SENATOROV / RUSSIA OUT LITVINENKO, STEELE OG SKRIPAL AV OLA TUNANDER Theresa May uttalte i det britiske parlamentet den 12. mars at Russland tidligere har drept russiske eks-agenter og avhoppere, og at det derfor med «stor sannsynlighet» også er Russland som har angrepet Skripal. Den britiske utenriksministeren Boris Johnson presiserte og henviste til Litvinenko den tidligere russiske etterretningsagenten som i 2006 ble drept av giftstoffet polonium 210 i England. Det russiske teselskapet. Det var Christopher Steele fra MI6 som gransket Litvinenko-saken. Han ledet MI6s Russlands-kontor fra 2006 til Steele er i dag mer kjent for rapporten han skrev i 2016 om Donald Trumps sexliv i Moskva finansiert av Hilary Clintons presidentkampanje. Da Steele avsluttet etterforskningen av forgiftningen av Litvinenko, hevdet han at Litvinenko ble forgiftet av sine russiske kontakter Andrej Lugovoj og Dmitrij Kovtun 1. november 2006 i London. Det ble funnet spor av radioaktiv polonium på tekannen som ble benyttet da Lugovoj og Kovtun drakk te med Litvinenko den samme novemberdagen, og dette stoffet ble produsert i Russland. Dette kan kanskje synes som klare bevis, men hvorfor skulle Russland benytte en drapsmetode med russisk signatur? Samtidig vet vi at Yasir Arafats lik også inneholdt polonium, men det er ingen som mistenker Russland for dette. Et annet spor var isteden den italienske borgeren Mario Scaramella. Han hadde spist lunsj med Litvinenko samme dag, og ble selv også forgiftet med polonium (men ikke livstruende), og åpenbart ikke fra den samme tekannen som ble benyttet senere den ettermiddagen. Forgiftningen av Scaramella tyder derfor på at Litvinenko ble forgiftet før teselskapet med de russiske agentene Lugovoj og Kovtun. Vi vet derfor fortsatt ikke hvem som var ansvarlig for drapet på Litvinenko. Litvinenko på sin side mistenkte først Scaramella. Men hvilke motiver hadde i så fall Scaramella? Han hadde tidligere samarbeidet med Nicolo Pollari, som var involvert i de forfalskede Niger-dokumentene og som ble brukt til å legitimere krigen mot Irak i Scaramella har også hatt bånd til russisk-israelsk smugling av våpen og nukleære substanser. Når det kommer til den russiske agenten Lugovoj, så vet vi at han hadde vært livvakt for den russiske forretningsmannen og Putin-kritikeren, Boris Berezovsky, som pekte ut Vladimir Putin som ansvarlig. I likhet med sin tidligere sjef, var Lugovoj heller ikke en av Putins støttespillere. Sergej Skripal, Pablo Miller og Christopher Steele. Det har blitt sagt at Russland ville hevne en avhopper. En forræder må regne med å bli drept, men hvis Moskva ville drepe Sergej Skripal, så kunne de jo ha gjort dette langt tidligere. Han ble rekruttert til det britiske MI6 av Pablo Miller på begynnelsen av 1990-tallet. Skripal ble avslørt og fengslet i Russland i 2004, for senere å bli utvekslet til Storbritannia i Hvorfor skulle Russland drepe ham i 2018? Hvorfor skulle de ha ventet i flere år da Skripal allerede hadde gitt britene all den informasjonen de ville ha? Det er helt meningsløst. Skripal ble i 2010 utvekslet mot russiske agenter i USA. Et slikt system med utveksling av agenter har fungert utmerket for amerikanere og russere i flere tiår. Hvorfor skulle Russland sabotere dette systemet? Det hele virker ulogisk. Ambassadør Craig Murray og en tidligere embetsmann i det britiske forsvarsdepartementet, Clive Ponting, gir et annet svar. De peker til forbindelsen mellom Skripal, Pablo Miller og Christopher Steels rapport om Trumps sexliv («Golden shower dossier»). Skripal beholdt kontakten med den tidligere britiske agenten Pablo Miller som også bodde i Salisbury. Miller arbeidet, ifølge The Telegraph, for Orbis Business Intelligence og Christopher Steele, som i 2016 skrev rapporten om Trumps affærer i Moskva. Men Steele hadde ikke vært i Russland etter 1993; han måtte ha hjelp til å skrive rapporten. Skripal var derfor en naturlig kandidat. Murray og Ponting sier at den britiske regjeringen antagelig signerte en «D Notice»-erklæring (Defence and Security Media Advisory Notice), som gjør det ulovlig for journalister å skrive om Skripals kontakt med de britiske agentene Miller og Steele. Samtidig har Skripal holdt kontakt med den russiske ambassaden. Det er kanskje en mer sannsynlig grunn til å utføre et drap. Russiske avhoppere og Litvinenko-affæren I likhet med Sergei Skripal ble også den russiske agenten Aleksandr Litvinenko forgiftet i Storbritannia. Utover dette har de to sakene lite til felles. Christopher Steele er i dag mer kjent for rapporten han skrev i 2016 om Donald Trumps sexliv i Moskva. Forgiftningen av Scaramella tyder på at Litvinenko ble forgiftet før teselskapet med de russiske agentene. FRA FORSIDEN Hvorfor er de som har vært i kontakt med Skripals, ikke skadd, og hvorfor har Skripals overlevet? Den britiske regjeringens utspill sammen med mediehysteriet forhindrer alle normale relasjoner til Moskva. Hvis «ren Novitsjok» hadde blitt funnet på dørhåndtaket til Sergej Skripals hus, hadde han ifølge Leonid Rink blitt drept umiddelbart. FRA FORSIDEN forbrytelser fremstår som normale, og fredelige handlinger som kriminelle. Skyldes det konkurranse? Å bli en vinner i vold kan friste når vanlige jobber ikke lønner seg og en karriere innen sport eller kunst er utenfor rekkevidde. Skyldes det etterligning? Vold synes å være a la mode i disse dager. Slutt deg til gjengen for USAs kollektive individualisme. Skyldes det militarisme? Hvis landet mitt dreper folk i stor skala over hele verden, hvorfor kan ikke jeg drepe over hele landet i stor skala? Skyldes det nedgang og forfall? Er all drepingen en normal del av USAs nedgang og fall, og samtidig noe man kan få et kick av? Adapting as America declines artikkel i New York Times, 23. april 2018 god tittel, men en dårlig artikkel. Alle de syv ovenfor, og mer. Massiv vold, massive årsaker. Økonomi og fred. Hva kan man gjøre med det? Negeringen av de syv årsakene ovenfor negerer også USA fullstendig. Fokuser på media: Pave Frans fremmer en «journalistikk for fred», som kritiserer volden og fremmer freden. Fokuser på kapitalismen: Vi kan fremme kooperativer som møter arbeidernes behov i stedet for den gamle arbeidsgiver/arbeidstaker-modellen, samtidig som vi kritiserer selskaper som løper kapitaleiernes ærend. I det australske Institutt for økonomi og freds studie Mexico Peace Index 2018: A comprehensive measurement of peacefulness in Mexico. Peace Plummets Costs 21% of GNP, kan vi lese at drapsraten i landet har økt dramatisk til drepte i året. Dette ser mer ut som økonomi enn fred. Det er en forbindelse her, og det ville vært interessant å lære mer om hvor mange liv veksten i BNP krever. Men hvorfor bruke økonomiske data om fred? Våre tanker går til de dødes pårørende, som har blitt fratatt samværet med sine elskede, ikke til BNP. Til tapet av fred og tapet av samvær, uavhengig av BNPs økning eller forminskning. Fokuset på BNP får det til å virke som om det er økonomi ikke fred som virkelig betyr noe. Fredsforskere må få frem fredens fordeler, ikke bare voldens kostnader. Dialogen som en felles søken. Det finnes en dialogkultur som i seg selv er en form for fred og som er ukjent for mange. Røverkolonialisme. «En tsunami av amerikansk gjeld vil ramme markedene, og innen 2020 vil vi oppleve den neste globale systemkrisen», hevdes det i et nylig nyhetsbrev fra organisasjonen Global Analysis from the European Perspective (GEFIRA). Vel. Det kommer an på graden av avhengighet av USAs økonomi. Andre land må trekke seg ut! «Verdens mest produktive befolkninger blir eldre og vil forsvinne.» Javisst: Mennesker blir eldre, så også befolkninger, og andre mennesker tar over. Det er normalt. Den første og den andre verden blir eldre den tredje tar over. Også det er normalt. Dagens EU er i en (av sine mange) kriser: Storbritannia og Frankrike forlanger i EU-solidaritetens navn at de øst-europeiske medlemslandene må ta imot flere afrikanske immigranter. Men hvorfor skulle de det? De vet at afrikanerne i stor grad er ofre for britisk og fransk røverkolonialisme- og kapitalisme. Og selv om det ikke er comme il faut å påpeke det, er det ikke så lenge siden de sammen med Sovjetunionen kjempet for å ende kolonialismen. Øst-europeernes opplagte konklusjon: De afrikanske immigrantene er Storbritannia og Frankrikes ansvar, ikke deres. Verdens navle. Les Augustins Bekjennelser fra år 397: Hans problematiske Gud er ditt problematiske mission civilisatrice. Du hyller vestlig sivilisasjon, så hvorfor ikke nyte et av dens høydepunkter? The Vietnam War (2017) en film regissert av Ken Burns og Lynn Novick er den samme gamle historien: kun fortalt fra USAs perspektiv, som om ikke tre millioner vietnamesere ble drept av USA, og deres pårørende ikke fantes. Er det virkelig fortsatt mulig å lansere slikt sprøyt ustraffet? USAs Vietnam-krig sett fra USAs perspektiv ville vært en ærligere tittel. Millioner på millioner av menneskers syn på USA ble endret av denne krigen. Til USAs krig mot Vietnam føyer økonomen og samfunnsdebattanten Paul Krugman til «Trumps krig mot de fattige», i en artikkel i New York Times, «som utkjempes på flere fronter. Beslutningen om å kutte boligsubsidiene følger beslutningen om å dramatisk øke arbeidskravene for mottakerne av matkuponger og Medicaid». Lys. Det finnes imidlertid to lyspunkter, begge fra Frankrike. President Emmanuel Macrons tale til den amerikanske kongressen var så ærlig at Trump begrenset sin reaksjon til å børste flass fra Macrons jakke. Macron oppfører seg som en europeisk leder ja, som en verdensleder. Men det kan være «en mangel på partnere i Europa og i USA», som det nylig sto skrevet i New York Times. Samme avis trykket nylig en tekst av den franske eksistensialistiske filosofen Simone de Beauvoir. Hun så skjønnhet med gråtoner i relasjonen mellom menn og kvinner ikke i svarthvitt som kvinnelige amerikanske forfattere, og «betraktet USAs krig mellom kjønnene som uproduktiv og fremmed». I Norge har en pensjonert brigader, Svein Ødegården, i Klassekampen identifisert fem norske «tvilsomme militære eventyr», som alle ble igangsatt uten parlamentarisk debatt: «Out of area-operasjoner», NATOs bombing av Serbia i mars 1999 uten mandat fra FNs sikkerhetsråd, krigen i Irak i 2003, angrepet på Libya in 2012 og treningen av ikke-statlige militser i Jordan. Er Norge et demokrati? Dette kan dessuten ramme Norge i form av hevnaksjoner. Og til slutt en liten ting: En av mine bøker på tysk, publisert av Springer Verlag, ble nedlastet ganger frem til 26. april. Det finnes en interesse for fred, men ikke så stor interesse for å gjøre noe for å fremme den. Og enda mindre for hva denne artikkelen, basert på 60 års erfaring, anbefaler: Å identifisere og løse underliggende konflikter og forsone de underliggende traumene. Det er ikke lett, men mulig hvis bare viljen er til stede. En to-punkts agenda. Galtung er fredsforsker med 60-års erfaring innen konfliktløsning,. galtung@transcend.org Fredsforskere må få frem fredens fordeler, ikke bare voldens kostnader. FRA FORSIDEN

3 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) JUNI 2018, NR JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) INTERNASJONALT PERSPEKTIV FORTSETTER FR FORSIDEN GODE NYHETER Kjendiser vil løfte frem jentene Et åpent brev signert av minst 140 kjente kvinner og menn: Meryl Streep, Oprah Winfrey, Natalie Portman, Juliette Binoche, Bono (U2) og flere andre, setter fokus på den vanskelige situasjonen til de fattigste av verdens jenter og kvinner. Her må det handles, står det i oppropet, som er stilet til «verdens ledere». Det trekkes frem tall på at jenter ikke har utdanning, kvinner er uten egen bankkonto, og at jenter giftes bort som barnebruder. I tillegg krever kjendisene at den store forskjellen i lønn mellom menn og kvinner flates ut. Mektige menn i toppmøter som G7 og G20, og flere, vil fremover merke et økende press mot å endre betingelsene til det bedre for den kvinnelige delen av befolkningen. Verdens miljøverndag 5. juni arrangeres verdens miljøverndag. Dette er FNs viktigste dag for å oppmuntre oss til å ta bedre vare på kloden vår, samt spre kunnskap om konkrete tiltak. World Environment Day startet i 1974 og markeres nå i over hundre land. Det er ett spesielt vertsland hvert år, i år er det India, og det er ett spesielt tema det handler om, i år å stoppe plastforurensing. Mer informasjon finner du på worldenvironmentday.global Se også Instagram og emneknaggene: #BeatPlasticPollution og #worldenvironmentday Sårbare havområder spares for fiske av krill Tidligere denne våren ble det klart at det internasjonale selskapet Holland & Barrett har bestemt seg for å trekke tilbake all krill fra markedet, noe som skal ha trådt i kraft per i dag. Krill hentes fra sårbare arktiske havområder og er en viktig del i næringskjeden for pingviner, hval og sel. Holland & Barrett har tilbudt en rekke produkter av krillolje til oss forbrukere. I en pressemelding på Greenpeaces internasjonale side leser vi at selskapet nå vil la de sårbare arktiske områdene være i fred fremover. Den utløsende faktoren for denne beslutningen var en rapport fra Greenpeace om konsekvensene av krillfiske, men også forbrukernes makt: Etter at Greenpeace offentliggjorde rapporten, mottok administrerende direktør Peter Aldis i Holland & Barrett i løpet av 24 timer over e-poster om saken. Citygroup støtter ikke lenger dumping av gruveavfall i norske fjorder Hvert år dumpes 220 millioner tonn gruveavfall i verdens hav, elver og innsjøer, ifølge Naturvernforbundet: «De fleste land i verden har sluttet med den ødeleggende sjødumpingen, mens Norge er ett av fem land som fremdeles tillater det.» En kampanje i vår, Ditch Ocean Dumping, ledet av en internasjonal koalisjon av miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner, har gitt resultater. Her ble den internasjonale banken Citygroup den første finansinstitusjonen som ble utfordret til å slutte å investere i miljøkriminalitet. Banken har tidligere støttet dumping i Førdefjorden og i Repparfjord. Citygroup svarte raskt på kampanjen og skal nå ha stoppet alle investeringer til selskaper som dumper gruveavfall i sjøen. kaisa@nytid.no 1968 OG KLIMAKRISEN AV NIELS JOHAN JUHL-NIELSEN Mange har indset, at det bliver vanskeligt at ændre verdens gang, som for hver dag der går påvirker biodiversiteten og klimaet i ugunstig retning. I 1968 gav ungdommen sig selv stemme og insisterede på at blive hørt som samfundsgruppe og repræsentant for aldersgruppen mellem barndom og voksenlivet. Det samfund, som deres forældre og bedsteforældre havde bygget op efter mange lidelser og afsavn under og umiddelbart efter Anden Verdenskrig, afviste en oprørsk ungdom. Den fremtid forældre havde forberedt deres unge på, ønskede ungdommen ikke at blive en del af. Mest af alt mindede det for dem om et liv i et hamsterhjul med kun forbrug og yderligere økonomisk vækst for øje. Ungdomsopprør og forløsning. I to film bliver ungdomsoprøret på forskellig vis illustreret: Slutscenen i filmen The Graduate (1967) viser en ulykkelig forelsket Ben, der bryder ind i kirken under præstens vielse af hans elskede Elaine. Efter hendes indre kamp i kirken bryder hun til sidst ud af familiens klør, og de flygter sammen i en lokal bus. Til medpassagerernes store forundring kan de bagest i bussen glæde sig over, at et forældre- og ungdomsoprør lykkedes. I Lindsay Andersons kultfilm If (1968) gøres der tilsvarende op med autoriteterne af en ungdom, der vil selv. Det sker i et oprør mod århundredes traditioner forenet i en alliance mellem kostskole, militær og kirke der udløser en voldelig konfrontation med kostskoleelevernes skyderier mod autoriteterne og med skolen som en metafor for hele samfundet. Hvilke forløsninger ved i oprør at manifestere sig og at bryde ud i en insisteren og tro på menneskets ret til selvbestemmelse og integritet! «The establishment» som undertrykker. I begge film fremstår «the establishment» som den undertrykkende ramme om 68-impulsen og heroverfor en tydelig profilering af det stof, som 68-impulsen bestod af. Impulsen ændrede samfundskulturen med dens omgangsformer, og det skete dybt ind i samfundets institutioner og udløste nye initiativer som samfundsmæssig korrektion og/eller som kritik. Som en steppebrand bredte den akkumulerede utilfredshed sig. Smerten ved at fortsætte blev for stor. Slogans som «Sois jeune et tais toi» (Vær ung og hold kæft) fremstod sideordnet med «Enragez-vouz» (Bliv vred). Der eksisterede verden over en samtidighed i de begivenheder, der refererede til 68. I Paris gennemførte fagforeninger og studenter en større fællesdemonstration. I de østeuropæiske lande opstod konfrontationer med Sovjetunionen. I USA var borgerrettighedsbevægelsen med De Sorte Pantere i gang med at ændre på indgroede normer blandt andet for de sorte, og ikke mindst så satte Vietcong et stort anlagt opgør ind mod verdens stærkeste militærmagt som endte med, at amerikanerne måtte trække sig ud af Vietnam. Ny internasjonalisme. Da den tysk-franske studenterleder Daniel Cohn-Bendit kom for en dommer i en propfyldt retssal i Frankfurt i 68 og blev bedt om at præsentere sig, svarede han højt og tydeligt «Kuron og Modzelewski» i den hensigt, at tilhængerne skulle se sammenhængen mellem hans egen retssag og den retssag som to intellektuelle i Polen på samme tid var hovedpersoner i. Ved demonstrationer lød talekor, der skulle udtrykke den internationale solidaritet, ofte for eksempel «Danmark-Vietnam-samme-kamp». Med den økonomiske globalisering fulgte således en ny internationalisme med overskriften «Tænk globalt, handl lokalt». I dag ved vi, hvordan den umiddelbare reaktion blev på oprøret i 68. I Frankrig, for eksempel, udskrev præsident de Gaulle valg og fik et kanonresultat, som for en stund blæste de unge og studerende tilbage på skolebænken. Men ikke mindst amerikanernes nederlag i Vietnam og afkoloniseringen havde rejst mange nye temaer i en kamp om hvilke kundskabsuniverser og organiseringer, der skulle herske efter at verden igen var kommet på fode efter Anden Verdenskrig. Systemets påvirkelighet. «Ånden fra 68» lod sig hverken gemme bort eller udradere fra historiens vingesus. Den var sluppet løs og har siden været en påmindelse om, hvor påvirkeligt et politisk system kan være, når folkemasser gribes af en modstand og en fælles begejstringskraft. Magtspørgsmålet forbliver dog ikke hermed italesat, endsige løst. Jean-Paul Sartre kritiserede i Paris de unge for at være helt uden plan for oprøret. Kredsen omkring tidsskriftet Socialisme ou Barbarie (1948) med Cornelius Castoriadis havde i efterkrigstiden tidligere påpeget menneskets evne til at overskride de givne samfundsstrukturer og realisere noget, som ikke er forudbestemt, det «imaginære». Som forhenværende marxist havde Castoriadis under iagttagelse af udviklingen i Sovjetunionen taget afstand fra marxismens iboende determinisme uden plads til menneskets selvbestemmelse. År forinden (1945) havde FN i sin præambel ved afslutningen på krigen med «We the Peoples...» understreget denne tillid til mennesket og dets evne og naturlige ret til selvbestemmelse. Hvor arbejderbevægelsen fik en central placering i det sydeuropæiske lande, så var de nordeuropæiske lande mere orienteret mod en humanisme med køn, kultur, demokrati og miljøet som ledsagere. I Danmark havde Grundtvig ikke levet forgæves, og med højskolens og andelsbevægelsens dannelsesidealer blev 68-oprøret blandt andet omsat i Langelandsmanifestet (1969). I bogen Late Capitalism (1972) beskrev belgieren Ernest Mandel, hvorledes kapitalismen i sin sene fase ville blive domineret af maskinerne og af de finansielle kapitalstrømme, herunder en markant øget kommodificering og industrialisering på globalt basis, selv inden for områder som uddannelse og pleje. Heri lå forklaringen på den hurtigst voksende økonomiske vækst i historien. Nyliberalismen og globaliseringen bidrog senere til at sætte yderligere turbo på den økonomiske vækst. Det muliggjorde, at en almindelig arbejderfamilie fik mulighed for køb af fast ejendom, hvortil man efter arbejdet kunne søge hen. Private sommerhuse og charterflyrejser blev også del af livsførelsen. Med villa, vovse, bil og TV i dagligdagen faldt interessen for fællesskabet og dermed interessen for systemtænkningen og gennemførelse af økonomiske demokrati. «Utvikling» og klimakrise. Med «udviklingen» fulgte problemer med luft, vand, jord, mineraler, energikilder, naturområder, planter og dyr med videre. I bogen Silent Spring (1962) havde amerikaneren Rachel Carson videnskabeligt kortlagt væsentlige miljøproblemer ved den kraftige økonomiske vækst, herunder konsekvenserne ved anvendelse af DDT. I 1969 etableredes i Danmark miljøorganisationen Noah (som senere blev en dansk del af Friends of the Earth) blev året, hvor FN s første miljøkonference i Stockholm fandt sted. Forældre og bedsteforældre havde efter årtier med vedvarende økonomisk vækst generelt vanskeligt ved at forstå, at væksten som følge af voksende miljøkonsekvenser ikke kunne fortsætte. Børnene og de unge mennesker havde vanskeligt ved at forstå den historiske og strukturelle baggrund for den systemkrise verden befandt sig i og fortsat befinder sig i og havde derfor også svært ved at forestille sig, hvor man egentlig burde sætte ind. Som i 1968 har mange unge i dag ikke mod på den fremtid som udtrykkes i mainstream. Og for den, der er ung, må det da også være vanskeligt at forstå, at forældre og bedsteforældre, der har stået bag den udvikling, der har udløst systemkrisen, ikke arbejder dag og nat for at rydde op og for at tilrettelægge for en omstilling til bæredygtighed. 68-genet må oppstå i ny form. Mange sociale bevægelser verden over opstod eller genopstod på enkelttemaer efter Samtidig forblev de politiske partier koncentreret om parlamentet og politikerne i arbejdet på at sikre genvalg. Så omstilling og systemtænkning stod ikke på den politiske dagsorden. Heller ikke da FN s klimapanel fremlagde deres første rapport i Så nu sidder vi i saksen. I Danmark har (12. maj 2018) mere end 300 danske forskere således underskrevet et klimaopråb: Danskerne er blandt de største klimasyndere, og vore politikere bør handle radikalt anderledes for at afværge en klimakatastrofe. I det små har græsrødder individuelt og i grupper virket som muldvarpe og «trojanske mus» med gennemførelse af eksperimenter for miljømæssigt forsvarligt at tænke globalt og handle lokalt. Skal vi vente på vore politikere og deres initiativer til imødegåelse af den globale opvarmning, så når vi det bare ikke. Derfor er det væsentligt, at 68-genet i en ny form genopstår og videreudvikles. Utvikling gjennom fellesskap. Erfaringerne fra 68 skal omsættes til de nye omstændigheder. Det drejer sig ikke mindst om den indre omstilling med for eksempel afkodning af forbrugermønstre, fordybelse og med at udvikle «global handling i det lokale naboskab». Efter mange års opsplitning af fællesskaber er tiden inde til igen at blive orienteret mod det lokale medborgerskab og lokal resiliens. «Ånden fra 68» lever i de mange lokale initiativer, der arbejder på at udvikle et lokalt bæredygtigt og resilient fællesskab. Kan vi udvikle hele tænkningen om lokale og regionale fællesskaber (communities), der ikke belaster kloden? Med bæredygtighed og forsyningssikkerhed? Og så udbrede konceptet til andre regioner? Der bliver her brug for en ny type entreprenører, ecoprenører, som i lokale fællesskaber kan bidrage til at udvikle resiliente og bæredygtige lokalsamfund. I fællesskaberne skal mangfoldigheden råde. Der skal også være plads til kunstneren og den intellektuelle. I et nyt kundskabs- og læringsunivers (hånd, hjerte og hoved) er der brug for imagination, følelse af ansvarlighed og en fornemmelse for sandheden. Når verden ikke allerede er i gang med en omstilling, men bevæger sig mod en stor katastrofe, så er der brug for at minde om «ånden fra 68«. Forældre og bedsteforældre bør forenes med børn og børnebørn i en omstilling af levevis og opbygning af fællesskaber, der bygger på resiliens og bæredygtighed. Juhl-Nielsen er bosatt i København. nielsjohan@gmail.com. Gi meg «68» tilbake Kan 68-genet oppstå i ny form og danne grunnlag for utviklingen av et bærekraftig samfunn? Når verden ikke allerede er i gang med en omstilling, men beveger seg mot en stor katastrofe, er det nødvendig å minne om «ånden fra 68». «Ånden fra 68» lot seg hverken gjemme bort eller utradere fra historiens vingesus. Som i 1968 har mange unge i dag ingen lyst på den fremtiden som uttrykkes i mainstream. FOTO: DANIEL THÜRLER satt militærstyre, og dermed startet prosessen som skulle avslutte diktaturet. Shirin Ebadi utbryter: «Men dette er jo ekte demokrati! Folket bestemte, de militære måtte forlate sine stillinger. I Iran har vi ikke ekte demokrati. I mange år har jeg holdt taler og agitert for å få vår regjering til å utlyse en folkeavstemning og endre vår forfatning. Vi trenger en sekulariseringsprosess i Iran, religion og stat bør ikke være en enhet.» Vokternes råd. Men dere har vel valg i Iran, spør jeg? «Nei, vi har ikke frie valg, ikke i det hele tatt. Irans mektigste organ er Vokternes råd, hvor alle viktige religiøse ledere samles og i praksis bestemmer utviklingen i landet. Ingenting skjer uten godkjennelse fra dette rådet: Alle kandidater, både til regjeringen og til stillingen som president må godkjennes av dem før de får stille til valg. Vi kan ikke velge noen som de ikke har godkjent, ei heller vedta lover i parlamentet uten deres bifall.» Da den islamske republikken ble etablert under Ayatollah Khomeini, lovet de nye makthaverne at religiøse ledere bare skulle arbeide med religiøse spørsmål. Khomeini lovet politisk og sivil frihet til det iranske folket og kom til makten i Iran som følge av den folkelige revolusjonen, som var et oppgjør med det korrupte USA-vennlige diktaturet til sjah Muhammed Reza Pahlavi. Trodde hun på Khomeinis lovnader? «Hele nitti prosent av Irans befolkning trodde på Khomeini. Vi så på ham som en frelser, en Messias. Men hva hendte? Han lurte oss alle. Allerede i løpet av det første året ble staten underlagt de religiøse ledernes kontroll. Det nye styret henrettet fem tusen dissidenter, de fleste kommunister, som satt fengslet. Og selv om det ikke er forbudt med kvinnelige dommere innenfor islam, tolket de iranske lederne det slik. Dermed fant myndighetene et påskudd for å dytte meg og andre kvinner ut av dommersetet og degradere oss til tjenestemenn.» Integritet. Etter at hun ble fratatt dommerstillingen, arbeidet Ebadi som advokat og engasjerte seg særlig for rettighetene til kvinner og barn to svært utsatte grupper i Iran. «Jeg forsvarte også noen ledere fra Bahai-bevegelsen, en monoteistisk sekt som ble grunnlagt i Iran på 1800-tallet og som har noen hundre tusen medlemmer. Iran har forbudt dem å studere ved universitetene, og de hadde startet sitt eget universitet. Noen av deres ledere ble fengslet, anklaget for å være spioner. Jeg var den eneste som våget å forsvare dem.» Ebadi fikk Nobels fredspris for sitt arbeid for menneskerettighetene, men de iranske myndighetene fortsatte å trakassere henne. Ektemannen hennes, Javad Tavassolian, ble fotografert sammen med en prostituert som arbeidet for myndighetene, som så presset ham til å ta avstand fra sin kone i et nasjonalt tv-program. Tavassolian gjorde som han ble bedt om, og Ebadi så ingen annen utvei enn å flykte fra landet. Hun bosatte seg i London og har ennå ikke vendt tilbake til Iran. Huset hennes ble plyndret, og Nobel-medaljen solgt på en offentlig auksjon. Fatwa og krig. Ebadi var krass i sin kritikk av Khomeinis styre da de utstedte en fatwa mot forfatteren Salman Rushdie i 1988, etter publiseringen av boken Sataniske vers. Gjelder fatwaen fremdeles, selv om Khomeini nå er død, og tidligere president Mohammad Khatami avlyste den i 1998? «Ja, fatwaen er fornyet. Khatami har ikke den religiøse autoriteten som skal til for å kunne oppheve den. Og jeg føler meg heller ikke trygg nok til at jeg vil reise tilbake til Iran. Landet må bli sekulært først. Nå ber jeg til Gud om at det ikke blir bombing eller en utenlandsk intervensjon, for om så skjer, vil alle iranere glemme sin rettmessige kritikk av regjeringen og isteden forsvare sitt land.» Ebadi forteller at dette skjedde da Saddam Hussein angrep Iran: Angrepet fikk folket til å samle seg om Khomeini. En krig mot en utenlandsk makt får alltid folk til å glemme indre motsetninger. «Kjernekraftavtalen er bare et spill for galleriet. Det Iran gjør i nabolandene, er langt viktigere. Uten Irans støtte kunne ikke Hizbollah klart seg i Libanon. Det er det iranske folket som betaler. Det samme i Syria og Yemen: Iran står bak hver eneste krig, iranske sivilgardister og soldater er innblandet i alle kriger i området. Dette drenerer den iranske økonomien. Menn sendes ut i krigen, og siden kvinner ikke får arbeide er det mangel på arbeidskraft i byene. Iran er på plass 140 av 144 når det gjelder inkludering av kvinner i arbeidslivet. Kvinnene er først og fremst reprodusenter: De skal føde barn, uansett hvor velutdannede de er. Menn kan ha flere koner, mens kvinnene er innestengt hjemme. Men nå protesterer de unge kvinnene mot regimet, de brenner slørene sine og demonstrerer ute i gatene. Det er mange politiske fanger i Iran nå. Men blir det krig, vil motstanden og protestene mot regjeringen stilne. Iranerne er patrioter.» To dager etter intervjuet med Ebadi annonserte president Donald Trump at USA trekker seg fra avtalen som begrenser Irans investeringer i uran. Israel har skutt mot Damaskus. Krigen mot Iran, som Ebadi advarte mot, ser ut til å være nært forestående. Valdés er forfatter, antropolog og aktivist. agora158@gmail.com «Vi trenger en sekulariseringsprosess i Iran, religion og stat bør ikke være en enhet.» Shirin Ebadi «Blir det krig vil motstanden og protestene mot regjeringen stilne. Iranerne er patrioter.» Shirin Ebadi Kathrin Hartmann: Die grüne Lüge. Weltrettung als profitables Geschäftsmodell. Blessing, Tyskland Begrepet «grønnvasking» ble en del av språket vårt etter at økotenkning ble trendy, og stater og konserner skjønte at de kunne vaske skitne affærer med vakre løfter. KAPITALISTISK SVINDEL AV RANVEIG ECKHOFF Om alle mennesker på planeten skulle leve og konsumere på samme måte som i rike land, ville vi trenge tre planeter. Dette er forskerne enige om. Mellom 1980 og 2010 har forbruket av plantemineraler og fossile råstoffer fordoblet seg, fra 40 til 80 milliarder tonn. Skog meies ned, biodiversitet skrumper, landjord eroderer, drivhusgasser øker, og sulten vokser. Hvordan kan det skje, om stadig flere varer er «økologiske»? I boken Die Grüne Lüge gir forfatteren Kathrin Hartmann oss bevis og analyse av tesen: «Grønnvasking» holder stand mot alle forsøk på oppklaring. Jo mer kunnskapsrik målgruppen er, jo skadeligere produktet er, jo mer absurde løftene er, jo større løgnen med andre ord er, desto villigere blir den mottatt. Slik blir rovdrift av ressurser forkledd med «bærekraftig» kappe. Hvordan er denne typen svindel mulig? Eksemplene er mange. Ta Nespresso-kapselen: Vi trenger ikke engang George Clooneys kaffebrune øyne for å godta at den snertne maskinen, som på null tid spruter ut rykende varm kaffe, er en nødvendighet i hverdagen. At én kilo kapselkaffe koster rundt 800 kroner, tar vi med på kjøpet. Fra 2006 til i dag har mengden solgte kaffekapsler, i 400 butikker rundt om på kloden, økt fra 3 til 10 milliarder og har blitt en verdenssuksess for den beryktede produsenten Nestlé. De tomme aluminiumskapslene utgjør hvert år minst et 8000 tonn tungt søppelberg. Nå er det ingen hemmelighet at utvinning av aluminium er miljøsvineri, og legger gigantiske regnskogområder brakk. Det trengs tilsvarende mengder strøm i produksjonsprosessen, noe som fører til bygging av damanlegg. Anleggende røver land fra urfolk, som blir tvangsflyttet, de forgifter jord og vann hver gang tungmetaller siver ut. Nestlé er ett av mange firmaer som påberoper seg et program for «bærekraftig» kaffe. Det handler hverken om biologisk dyrking eller rettferdig handel, men det lyder bra, kaffebonden smiler bredt på hjemmesidene, konsumenten lar seg overbevise av grønne fake news og får følelsen av å bidra til en bedre verden. Korrupt panda? Kathrin Hartmann har brukt flere år på å samle et omfattende bevismateriale. Dette er hennes beste våpen overfor de anklagede: å kritisere henne for å tale til menigheten ville dermed skyte forbi målet. Og forbrukerne er ikke skyteskive denne gang. Det er derimot de som ikke bare øver vold mot mennesker og miljø, men som også skruppelløst grønnvasker sin råskap og bedriver blank ansvarsfraskrivelse. Regjeringer kamuflerer grov utnyttelse av småbønder, selskaper slår seg sammen med ideelle miljøorganisasjoner og produserer lugubre kvalitetssertifikater. Og her blir det en riktig illeluktende suppe: World Wildlife Foundation (WWF) grunnlagt i 1961 av adelige, storviltjegere, industrimagnater og millionærer er en av verdens største naturvernorganisasjoner og blant dem som har fått kritikk for å bidra til tvilsom grønnvasking. Etterspørselen etter palmeolje er en av hovedårsakene til at regnskog hugges ned. Når storkonserner fra palmeolje-industrien deltar på rundebordskonferanser og finner opp begrepet «bærekraftig palmeolje», er det med hjelp fra WWF. Naturvernorganisasjonen hevder at den, som uavhengig partner, samarbeider med industrien for å forbedre den. Fra det runde bordet sendes det ut en mengde dokumenter om påståtte forbedringer. Disse sirkulerer i regjeringskontorer og firmaetasjer til det hersker «uavhengig enighet» og underskrifter er på plass. Deretter klistrer WWF sin velkjente panda på produktet. Dagligvareprodusenten Unilever (verdens største forbruker av palmeolje) er blant dem som kan vaske sine hender pandagrønne. Kampen mot giganter. Kathrin Hartmann gir med sine undersøkelser også presentert i filmen The Green Lie sammen med Werner Boote (kjent for dokumentarfilmen Plastic Planet) støtte til kampen for et sunnere miljø og et mer rettferdig samfunn. Det er en kamp mot giganter. Men motstanden fra ofrene øker, og den får stadig mer gehør. I en tysk rettssal en novemberdag i 2017 sto peruaneren Saúl Luciano Lliua som anklager mot det tyske energiselskapet RWE AG. Selskapet er ansvarlige for Europas største utslipp av klimagassen CO 2. RWE er blant annet berømt for sitt forsøk på grønnvasking gjennom reklamen Der Grüne Riese den grønne kjempen. Med det innkasserte de EUs Worst Lobbying-pris. I det peruanske høylandet, hvor Lliua bor, har klimaendringene ført til at isbreen ved landsbyen hans smelter i turbotempo. Smeltevannet har skapt en stadig voksende dam som truer med å briste og jevne landsbyen med jorden. Lliuma krever at RWE betaler en kompensasjon på euro en mikroskopisk sum for RWE som vil gjøre det mulig for peruanerne å investere i beskyttende tiltak mot vannkatastrofen de står overfor. Resultatet av rettssaken er åpent. Seieren ligger foreløpig i at den i det hele tatt finner sted. Den vil i tiden som kommer, få følge av flere liknende rettssaker. I bikkjeslagsmålet rundt rovdrift på planeten og undertrykkelse av de fattige skal ikke lenger en enkelt storsynder på den ene siden av kloden, som bidrar til undergang for hele befolkningsgrupper på den andre, føle seg trygg. Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid. ranveige@gmail.com Keiserens grønne klær Slik blir rovdrift av ressurser forkledd med «bærekraftig» kappe. Konsumenten lar seg overbevise av grønne fake news og får følelsen av å bidra til en bedre verden. Hanaa Regissør: Guiseppe Carrieri Italia Hanaa beskriver fire unge kvinners liv og skjebne i ulike deler av verden, og viser hvordan den patriarkalske viljen blir påtvunget dem gjennom myter og overtro. KVINNEMISBRUK AV NICK HOLDSWORTH I åpningssekvensen i Guiseppe Carrieris film følger vi kameraet langs en bred indisk elv, mens vi observerer en jente, ikledd en lys rød sari, om bord i en båt. Snart dukker ordene fra Talmud, den jødiske lovsamlingen, opp på skjermen: «Gud teller kvinnens tårer», og vi blir ikke levnet mye tvil om temaet Hanaa kommer til å ta for seg. Som et tidsaktuelt bidrag til #MeToo-debatten som har rast i amerikansk og europeisk politikk det siste året, binder Carrieres film sammen livshistoriene til fire unge kvinner fra verden rundt, nærmere bestemt India, Nigeria, Peru og Syria. De bærer alle lignende navn, men deres opplevelser av kjønnsdiskriminering og misbruk varierer. Fire kvinneskjebner. «Religion går foran rasjonalitet,» siterer den indiske jenta sin bestemor. Overtroen styrer livet hennes; en rød blomst som hadde brakt hell til hennes mor, reddet hun allikevel ikke fra hennes skjebne død i ung alder, som vi på usminket vis ser i filmen. En nigeriansk jente ved navn Hana (filmens tittel reflekterer de små variasjonene i karakterenes navn) gjenforteller sine opplevelser i islamske ekstremisters hender, hvor hun ble gitt navnet Selma og hvor hver tredje jente døde. I Peru forteller Ana om kjærligheten hun opplevde med en ung mann inntil han forsvant da hun ble gravid. Familien beskyldte henne for å være en hore og kastet henne ut av deres hjem i en fattig barrio. Nå går hun på gata og selger kroppen sin for å livberge spedbarnet sitt, mens hun teller sekunder for å dempe frykten for overfall og ran. Filmen beveger seg videre til Syria fra en indisk provinsradios sending om konflikten til kornete videoopptak av jenter i årsalderen som blir intervjuet om sin bakgrunn og ekteskapsutsikter. Bildene av Aleppos ødelagte gater og missiler som regner ned fra himmelen kryssklippes mot bilder fra et klasserom fullt av unge kvinner, og antyder derved den komplekse verdenen unge syriske kvinner må lære å forholde seg til. Og så er vi tilbake i Peru for å forfølge tråden videre. «Ditt barnebarns skjebne er nedskrevet».carrieris uforhastede tempo som sakte avslører filmens innhold og intensjon er ikke noe for alle, men ved å la bildene og informasjonen flyte sammen i en bevissthetsstrøm bygger fortellingen seg opp. Man forstår at dette fundamentalt sett er en film om konflikten mellom drømmer og virkelighet og mytenes makt til å påvirke adferd. Tilsynelatende løsrevne elementer et nærbilde av den gravide magen til en ung peruansk kvinne glir avgårde mens vi lytter til fortellerstemmen («Hvis du stirrer lenge nok på månen vil du forelske deg i den») tar oss sømløst over til Nigeria. Filmen konstruerer etterhvert et univers hvor vi begynner å forstå hvordan unge kvinner blir programmert til å delta i sin egen undertrykkelse. «Du kan ikke gjøre noe: Ditt barnebarns skjebne er nedskrevet. Jeg er bare et instrument,» sier en indisk hellig mann til en indisk bestemor, før han forteller henne at jenta må rense seg i vannet fra en hellig elv og deretter kle seg i rødt. Myter og overtro er midlene et patriarkalsk samfunn bruker for å påtvinge unge kvinner sin vilje. Bare gradvis blir seeren trukket inn i de unge kvinnenes indre verden: I Peru innrømmer den gråtende Ana at hun frykter å ende opp som sin mor misbrukt og slått av en voldelig mann. Og hennes høygravide romvenninne forteller at hun som Ana ble kastet ut hjemmefra. «Alt skjedde veldig fort, foreldrene mine ba meg om å ikke komme hjem mer. Og det gjorde jeg ikke.» Voldtekt og utnyttelse. Hanaa utforsker uskyld, håp, svik og motgang. I Peru ligger Ana og hennes gravide venninne på sengen og snakker om den kommende fødselen. I en truende verden har Anas og venninnes baby bare hverandre. Og til tross for det enorme ansvaret de begge vil måtte bære, snakker de som unge jenter idet de fniser og spøker om mulige navn til barnet. Gradvis nærmer vi oss de mørkere opplevelsene til de unge kvinnene. En nigeriansk jente beskriver i prosaiske termer hvordan hun ble voldtatt av et medlem av Boko Haram. «Han beordret meg til å ta av meg jakken og buksene så slengte han meg i bakken. Han tok av seg underbuksene og penetrerte meg» En peruansk jente beskriver hvordan hun ble spurt om sex i bytte mot en abort (hennes andre) i en bakgate da hun var fire måneder på vei. «Operasjonen ble utført i en garasje.» Hun svelger, stopper opp og legger til: «Jeg trodde ikke jeg kom til å overleve. Jeg så ham kaste fosteret i søpla.» Vitalitet i en dyster verden. Fattigdom, ungdom (subjektene i filmen er alle mellom 13 og 15) og maktesløshet temaene gir gjenklang gjennom hele filmen. Våre døtre trenger beskyttelse. «Ekteskap er den eneste utveien,» sier en syrisk mor. I India blir en liten jente, drapert i et rødt sjal, giftet bort til en dobbelt så gammel mann. Men selv om Hanaa er en film om tar for seg en dyster verden, henfaller den ikke til fortvilelse, men makter i stedet å feire vitaliteten til de unge kvinnene som mot alle odds bevarer evnen til å leve og le. Holdsworth er forfatter, journalist og filmskaper. «Gud teller kvinnens tårer» KATHRIN HARTMANN En peruansk jente beskriver hvordan hun ble spurt om sex i bytte mot en abort i en bakgate. Myter og overtro er midlene et patriarkalsk samfunn bruker for å påtvinge unge kvinner sin vilje. GUISEPPE CARRIERI Muslim? Kristen? Hindu? Sikh? Jøde? Buddhist? Menneske. Leger Uten Grenser tilbyr helsehjelp til mennesker i kriger, katastrofer og konflikter - uansett hvem, uansett hvorfor. Bli fast giver i dag og gi livreddende hjelp til dem som trenger det aller mest. Foto: Guillaume Binet/MYOP FRA FORSIDEN SHIRIN EBADI (FOTO: ANA VALDEZ ANDERSONS IF

4 6 JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) NY TID (Oslo Review of Docs and Books) JUNI 2018, NR 6 PERSPEKTIV Den døende byen Taranto er kjent som byen ved de to hav og for sine verdensberømte olivener og muslinger. Men den italienske kystbyen er også blitt en av Europas mest forurensede byer. 7 PERSPEKTIV DØDELIGE UTSLIPP TEKST OG FOTO: ISABELL ZIPFEL Taranto ligger ved Taranto-gulfen i Det joniske hav, og er den tredje største fastlandsbyen i Sør-Italia. Byen er verdenskjent for sine olivenlunder og muslinger, for Lokale politikere, gene må ikke spises. delfinene og hvalene journalister, ILVA det største som svømmer omkring fagforeningsfolk stålverket i Europa, i bukten, og for de for- til og med revne klippene som kirken er og en koloss bygd på pryder kystlandskapet. anklaget for 60-tallet forgifter Men selve byen er dø- å ha tatt imot vannet, luften og jordsende. Mange hus står bestikkelser. monnet, og gjør Taranto til Europas mest i fare for å kollapse, forurensede by. Men og fasadene smuldrer opp. Innenfor en radius på 20 kilo- stålverket står også for 70 prosent meter får ingen dyr beite, grønn- av den økonomiske aktiviteten, og saker blir ikke dyrket, og muslin- det i en by med en av de høyeste arbeidsledighetsratene i Italia. Utslipp av farlige kjemikalier. Tallrike studier viser at i området rundt stålverket rammes folk av sykdom oftere enn gjennomsnittet først og fremst gjelder det ondartede svulster og leukemi. I nesten alle familier er noen syke, og de fleste familier har mistet en nær slektning. Når det gjelder de ansatte ved ILVA, er dette ti ganger hyppi- gere enn gjennomsnittet i landet. I hovedsak er det barn som rammes. En studie som ble gjennomført av Istituto di Sanità, påviste at barn får kreft 54 prosent oftere og har 21 prosent større risiko for å dø i Taranto sammenliknet med resten av Puglia (den sørøstlige regionen i Italia). I flere tiår har ILVA sluppet ut dioksiner og andre svært farlige kjemikalier i luften. Ved siden av stål- I årevis har verket ligger den såkalte ILVA vært i vinddager er innbyggerne i Taranto tvunget mineralparken slagghau- søkelyset på gene der mineraler (jern- grunn av de til å holde seg hjemme, malm, koks, kalkstein), skadelige og skolene er stengt. men også giftig avfall fra utslippene. I årevis har ILVA vært fabrikkområdet er lagret. i søkelyset på grunn av Mineralparken er ikke tilde skadelige utslippedekket, hvilket er enestående i Eu- ne. Renseutstyret er mangelfullt, ropa. Den dødelige blandingen av mas-ovnene og koksovnene er jernstøv og giftig avfall spres derfor gamle. Miljøtiltak er systematisk ukontrollert over omgivelsene. Når neglisjert. Praktisk talt alle meddet er særlig sterk vind på såkalte lemmene av Riva-familien, de tid- Ingen dyr ligere eierne, er blitt får beite, lienske staten har allerede varetektsfengslet eller grønnsaker måttet svare for seg overfor Den europeiske mensatt i husarrest. Lokale blir ikke neskerettighetsdomstolen politikere, journalister, dyrket, og i Strasbourg. Tiltalen: Italia fagforeningsfolk til og muslingene med kirken er ankla- må ikke spises. har unnlatt å forsvare liv get for å ha tatt imot og helse for innbyggerne i bestikkelser. Taranto. En sak mot den tidligere eierfamilien og flere høytstående poli- Det verste gjenstår. Det giftige tikere har pågått i noen måneder. støvet som kommer drivende fra Tiltalen: svik mot miljøet. Den ita- ILVA-kolossen, er rustrødt når det setter seg på husfasadene hus med stadig synkende markedsverdi. Mange av innbyggerne i Taranto ønsker å forlate byen, men ingen vil kjøpe husene og leilighetene deres. Tilbakebetaling av boliglån har stoppet opp for lenge siden, simpelthen fordi bankene ikke ber om det. Hvem vil noen gang kunne tenke seg å kjøpe disse husene? De er rett og slett null verd. Leger hevder at det verste frem- deles er i vente, ettersom de giftige stoffene akkumuleres over tid. De frykter at tiden da sykdomstilfellene vil være på det hyppigste, ligger noen få år frem i tid, og regner med at den vil oppstå senest i Zipfel er italiensk frilansjournalist og fotograf, bosatt i Berlin. isabell.zipfel@gmail.com

5 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) JUNI 2018, NR JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) LITTERATUR FOR 50 ÅR SIDEN Årsakene til at det svarte og det hvite Amerika fører krig mot hverandre er historiske, vi skal derfor hoppe over dem, og i steden beskjeftige oss med de foreliggende resultater. I denne korte artikkelen er det umulig for meg å gi en fullstendig belysning av mitt emne, hvordan kan de svarte overleve, de svartes krigsstrategi, stilt overfor rasemord og de amerikanske militære og industrielle kompleksers kampstrategi. Jeg skal konsentrere meg om de mindre romantiske trekk ved geriljakrigen i storbyene. Amerikanske konsentrasjonsleire. I 1950, under McCarthys terrorvelde, ble Mc- Carran-loven vedtatt. Korea-krigen var i full gang. Denne lovens hensikt var å kunne bringe til taushet enhver opposisjon som kunne skade det amerikanske styres indre sikkerhet. Med andre ord ethvert enkeltmenneske eller gruppe som mistenkes for å samarbeide med en fremmed makt om å styrte det amerikanske styre, kan fengsles. Loven ble opprinnelig vedtatt med tanke på dem som var motstandere av Korea-krigen, de altfor farlig Iiberale, og dem som mente at menneskerettigheter også inkluderte det svarte Amerika, foruten dem som med svake stemmer prøvde å fortelle nasjonen og verden at det amerikanske industrikompleks var i ferd med å ta et skritt videre mot fascismen under Korea-krigen klassifiserte McCarthy alle sine motstandere som kommunister, og i de tilfelle hvor deres uenighet med styresmaktenes politikk ble for åpenlys, kunne de ifølge McCarran-lovens paragraf 2 plasseres i fangeleirer, bedre kjent som konsentrasjonsleirer, for å sikre Amerika mot enhver form for indre opprør. Da, som nå, krevdes det ikke konkrete beviser for å plassere en amerikansk borger i en av disse leirene. Etter at paragraf 2 ble føyd til McCarran-loven og vedtatt i Kongressen, varte det knapt tre måneder for den første av seks konsentrasjonsleirer ble påbegynt. Siden 1952 er det blitt opprettet fem til. Hver av dem kan ta fra mennesker, og ved ikke mindre enn 24 anledninger siden 1952 har amerikanske kongressmenn og senatorer forsøkt å påvise at de skitne røde kommunistene var i ferd med å styrte USAs styre. Hvis man hadde lest dette for 4 år siden, kunne man med rette ha smilt og dradd mine ord i tvil, men i dette år 1968 er det altfor lett å kontrollere mine fakta og oppdage med skrekk at de eksisterer. Nye leirer under bygging. I dag konstrueres det nye leirer i Arizona, Texas og California, konsentrasjonsleirer. Tildels er de allerede under oppførelse, og planene for de ennå ikke påbegynte har topprioritet. Amerikas massemedier nevner ikke med et ord hva denne loven innebærer. Når det gjelder amerikanske konsentrasjonsleirer er de tause, og med god grunn. De svarte revolusjonære krefter og det dårlig organiserte hvite amerikanske nye venstre er fullstendig klar over hva den innebærer, men å prøve å overbevise det hvite Amerika om hvilken betydning disse opplysningene har er så å si umulig. Myten om det hvite amerikanske demokrati er for dypt inngrodd i både deres mentalitet og psyke til å la betydningen av McCarran-lovens paragraf 2 vekke noen alvorlig ettertanke, selv om de fikk opplysningene plassert rett i fanget. Disse leirene vil bli tatt i bruk i nær framtid, først til de ytterliggående opprørske svarte og hvite revolusjonære, og deretter for de vaklende liberale som stadig dyrker sin tro på teorien om at det militære industrielle kompleks vil bøye seg for humanitære argumenter og logikk. Disse liberale kjenner ikke til totalitarismens historie. Alle fascistiske styreformer utsletter først den radikale opposisjon og deretter de relativt liberale, for til slutt enten å omvende eller kvitte seg med de ikke-aktive velgjørere og 1969 vil ikke vise overgangen, de vil bli vitne til åpenbarelsen av den konservative fascistiske makt som dirigerer Amerikas og resten av verdens økonomi. Krigen mot det svarte Amerika under forberedelse. Som dere alle sannsynligvis kjenner til på dette tidspunkt, har de militære statsmyndigheter og de lokale bevæpnede styrker konstruert tallrike planer for hvordan den svarte revolusjon skal bekjempes. I enhver større by i Amerika er politiet i ferd med å anskaffe seg et utsøkt krigsmateriell som skal kunne utslette revolusjonære elementer hurtigst mulig og med minimal risiko for tap av deres egne. Krigsdepartementet sender ut strategiske rådgivere både til de statlige og lokale myndigheter for å rettlede dem i strategisk utnyttelse av kloakkanlegg og hustak, forsvar av hovedveier og anlegg og matkilder. De beregner også hvor mange dager det vil ta en omringet gruppe av svarte revolusjonære å bruke opp så og så mange runder ammunisjon, samt hvilke kilder deres ammunisjon og skytevåpen kommer fra, og hvordan de kan avskjæres. Pentagonstrategene lærer også de lokale politistyrker opp til å benytte hvite frivillige for mest mulig effektivt å forsterke sine egne fåtallige styrker. Dette er naturligvis en siste utvei, for nasjonalgarden og hæren kunne om nødvendig ødelegge et av de svarte revolusjonæres forsvarsverk i løpet av et par dager. Men strategene i det amerikanske styre er klar over at deres planer om folkemord må organiseres grundig for at de ikke skal komme som et sjokk på verden og den amerikanske offentlighet. Johnson-administrasjonen gjorde tross alt et ganske godt arbeid da de organiserte begivenhetene i Tonkin-bukten som forberedte det amerikanske folk og verden for bombingen av Nord-Vietnam. Og Eisenhower og Kennedy-administrasjonene gjorde da et forholdsvis bra arbeid da de overbeviste verden om et Fidel Castro ikke bare var en trussel mot Amerika, men mot alle verdens demokratier. Selv om vi vet hvor beregnende denne typen propaganda er, kan vi fremdeles ikke innse hvilken enorm makt det innebærer å kunne påvirke verdensopinionen. Naturligvis, Amerika har rett, Castro er en trussel mot ethvert demokrati som åpenlyst eller i hemmelighet utnytter 4/5 av verden. Naturligvis er det riktig av Amerika å prøve å sette en stopper for den kubanske revolusjonære tankegang, den innvirker på amerikansk bilindustri, distribusjonen av amerikanske varer, den kan bety slutten for Amerikas utnyttelse av andre nasjoner, nedgang for det amerikanske militære industrielle kompleks. Folkemordet må grundig organiseres. Med andre ord, Castro representerer slutten på amerikansk demokrati som vi kjenner det i dag, men dette står naturligvis klart for de fleste av oss. Men hvor mange av oss er klar over at den svarte revolusjon i Amerika er blitt en av hovedfaktorene når det gjelder nedrivningen av den fascistiske amerikanske militære og industrielle struktur. Stokely Carmichael og Rap Brown vet det. Jeg og de fleste av mine svarte brødre som tenker langs de samme retningslinjer, vi vet det. Teoretisk vet de europeiske revolusjonære det, eller for å være nøyaktig, intellektuelle europeiske radikale er klare over betydningen av dette, men de har ikke klart for seg hvordan de selv skal opptre for å fremtvinge den samme situasjon overfor sitt eget øverste styre. Rudi Dutschke, den voldsomme ikke-voldsleder, var en representant for den europeiske opprørsmentalitet, men han nektet å se det faktum i øynene at dersom Europa skal kunne rive seg løs fra amerikansk økonomis kvelertak, må demonstrasjonene etter hvert utvikle seg til en voldsom konfrontasjon med de konservative økonomiske krefter som dirigerer og kontrollerer all industri, utdannelse og massemedia. Vi svarte revolusjonære som har levd i Europa er klare over at det europeiske venstre ikke vil reagere før det tvinges til å forstå at den svarte revolusjon i Amerika bare er en utvidelse av kampene i Thailand, Burma, Malaysia, Laos. Filippinene, Vietnam, Nicaragua, Guatemala, Venezuela, Bolivia, osv. Den svarte revolusjon en hovedfaktor i kampen mot amerikansk fascisme. Den svarte revolusjon har sine egne planer om å motarbeide de militære strateger fra Pentagon. Vi vet at Amerika er så automatisert at dersom man i 8 timer kan sette kraftanlegget ut av funksjon i en by som New York eller Cleveland, vil industri- og handelsbedrifters økonomiske tap beløpe seg til millioner av dollar. Vi vet at de senere revolusjonære aksjoner i de svarte ghettoene har innvirket sterkt på produksjonen og salget av så vel livsviktige som mere likegyldige varer. Vi vet at det ikke er umulig å ødelegge Fordkonsernet i Detroit. Vi vet at det samme som sør-vietnameserne gjorde i den amerikanske ambassade i Saigon kan gjøres i Kongressen og i representantenes hus. Vi vet at mange av oss vil måtte ofre våre liv. I endel svarte nasjonalistgrupper regner man med at mellom 4 og 6 millioner svarte mennesker vil bli utslettet før det hvite Amerika går med på adskilte samfunn for de svarte. Ja, jeg sa adskilte samfunn for de svarte. Ingen som eier et minimum av innsikt kan vente at det svarte og det hvite Amerika skal kunne leve fredelig side om side som naboer etter revolusjonen. Hvordan kan man vente, hvorfor skulle man vente at det hvite Amerika som i dag avskyr det svarte Amerika skulle elske dem høyere etter at revolusjonen har nådd sitt klimaks? Om noen baserer sitt syn på en slik illusjon, trenger han bare å betrakte Chiang Kai-Chek på Formosa eller kubanerne i Florida, eller de hvite som er blitt tvunget til å forlate Afrika, eller Englands holdning overfor sine 1 million svarte innbyggere, eller sørstatsopprørerne som tapte borgerkrigen mot sine hvite amerikanske fedre i nord. Alle disse situasjonene preges av et intenst hat, og å prøve å bagatellisere denne intensitet på grunnlag av filosofiske betraktninger resulterer bare i nok en illusjon som blir knust mot virkelighetens harde krefter. Vi svarte vet at i det øyeblikk de hvite amerikanske samfunn blir satt i brann, vil de hvites represalier bli alvorlige. Vi vet også at strategene innen Amerikas styre finner positive resultater når vi brenner ned våre egne samfunn, for dette gir en enda bedre anledning til å jage det svarte Amerika inn i «strategiske områder». Hvis det på en eller annen måte kan bevises at Stokely Carmichael står i forbindelse med en fremmed makt, konkrete bevis er forresten ikke nødvendig, en tilstrekkelig sterk mistanke er nok, da vil ifølge McCarran-lovens, paragraf 2, han selv, Rap Brown og andre kunne plasseres i et av disse strategiske områder. Det er interessant å merke seg at alle disse områdene ligger i Sydstatene, i Arizona har vi Wittenburg føderale fangeleir, i New Mexico og. Tilgi meg, de gamle strategiske områder hvor Californias amerikansk-japanske befolkning ble sperret inne står nå klare for Californias svarte revolusjonære, og guvernør Reagan prøver ikke å legge skjul på det. Dette året vil bli vitne til store forandringer med hensyn til den innstilling de svarte borgerlige antas å ha, den herskende innstilling blant de europeiske radikale, og blant dem som kontrollerer og dirigerer vår verdensøkonomi. Hvis den vold som regjerer verden skal kunne minskes, er det i dag nødvendig at vi alle tar del i flommen av aktuelle begivenheter. Til tross for at dette vil lyde som en uttalelse av Martin Luther King, er jeg sikker på at liksom man kan lese seg til hvordan det har skjedd tidligere i vår historie, vil mange av de selvsamme lesere ha ventet en dag, en uke eller en måned for lenge før de blir klar over at en særdeles levende Hitler kontrollerer en krigscomputer i kjelleren i Det Hvite Hus. Den svarte revolusjon 18. MAI 1968 AV BILL CALDWELL USAs makthavere vet at ghetto-oppstandene en dag vil utvikle seg til et regulært opprør. Med utgangspunkt i den såkalte McCarran-loven har de planlagt en rekke interneringsleire regulære konsentrasjonsleire hvor de kan plassere fiender av systemet. 8. JUNI 1968 AV KJELL CORDTSEN Medfølelse og avsky er ord som går igjen i kommentarene til attentatet på Robert Kennedy. Vår USA-vennlige presse er full av medfølelse med senatoren og hans familie, og den hykler Ikke. Dens avsky for det som har skjedd, er dyp og ekte. Og dette er vel og bra. Men det forundrer oss stadig en smule at denne avsky aldri vendes mot det amerikanske samfunn. Tvert imot har pressen gjennom alle år applaudert når dette USA med dets idealer og økonomiske system skulle påføres andre mennesker om nødvendig med vold. Den har talt om frihet og demokrati. Men bak demokratiets ferniss skjuler det seg enorme maktkonsentrasjoner og motsetninger mellom de mektige og de avmektige. Det har vi fått høre mindre om. Landgangen i Libanon, invasjonene i Guatemala og San Domingo, angrepene på Cuba og Vietnam, ble alltid forklart med at det skjedde i frihetens og demokratiets interesse. Status quo, de uutholdelige økonomiske og sosiale forhold i Asia, Latin-Amerika og USA selv, er også vold. Men disse kontinentenes fattigdom danner samtidig grunnlaget for Vestens rikdom. Et økonomisk maktapparat med hundretusener av soldater, fly og tanks holder dem nede i antikommunismens misbrukte navn. Det amerikanske samfunn, dets politiske makt og økonomiske struktur, er med andre ord basert på vold og det i et omfang som først nå er i ferd med å gå opp for verden. Og enda forundrer man seg over at det forekommer private voldshandlinger i dette samfunn hvor volden har vært institusjonalisert og idealisert i generasjoner. President Johnson på sin side har nedsatt en komité som skal analysere årsakene til den økende grad av voldsbruk i USA. Vi må skape en ny holdning, sa presidenten. Men kan en slik komité avskaffe motsetningene i det amerikanske samfunn? Er USAs krise i dag et spørsmål om holdninger eller er det et spørsmål om de motsetninger og det samfunn som skaper disse holdningene? Det går opp for stadig flere at det er USA selv det er noe i veien med et samfunn der Lloyds snart ikke tør forsikre politikere på linje med eller til venstre for Gunnar Garbo. Vi tror ikke lenger på en president som kan overøse nasjonen med krokodilletårer over ett menneskes liv, mens han samtidig bærer ansvaret for mord på titusener av fattige asiater. Anført av majoren i Morgenbladet og stimulert av brølet fra underoffiserene i Verdens Gang har vår hjemlige presse lagt opp til en kampanje mot «venstre-fascisme» og det den kaller voldsforherligelse på venstre fløy. Men hvem er det som benytter seg av vold? Hvor finner man voldsmentaliteten? Hva forteller navnelisten John F. Kennedy, Rudi Dutschke, Martin Luther King, og nå Robert Kennedy? Vi tror disse navnene samt titusener av navnløse vietnamesere sier nok om hvorfra skuddene kommer. En verden lytter i sorg til budskapet om Robert Kennedys død, og det er grunn til å sørge. Men det er også grunn til å reagere mot en stemning som manifesterer seg i VGs og president Johnsons humanitetsideal: Intet er så verdifullt som ett menneskeliv, intet er mer likegyldig enn titusener av menneskers liv. Vi kan sørge med de sørgende, men vi kan heller ikke unnlate å se mordet på Robert Kennedy i sin fulle og dypt alvorlige politiske sammenheng. Heinz Bude Adorno für Ruinenkinder: Eine Geschichte von Hanser Verlag, Tyskland Alexander Sedlmaier Konsum und Gewalt: Radikaler Protest in der Bundesrepublik Suhrkamp Verlag, Tyskland Christina von Hodenberg Das andere Achtundsechzig: Gesellschaftsgeschichte einer Revolte. C. H. Beck Verlag, Tyskland TYSKLANDS 68-ERE AV EIVIND TJØNNELAND Heldigvis blir ikke 50-års jubileet for 1968 i Tyskland feiret bare som positiv eller negativ mytologi, slik vi så eksempler på i forrige Ny Tid. Heinz Bude ser det sentrale ved 1968 i forsøket på å befri seg fra en falsk verden med unødig forbruk, velstand og fordumming. Han utga allerede i 1995 en bok om 68-erne, med tittelen En generasjon eldes. Årets bok, Adorno for ruinbarn, er en «remix» og oppdatering av denne er et assosiasjonskompleks med mange elementer. Bude har spurt utvalgte 68-ere hva de selv la vekt på. Han har intervjuet Peter Märtesheimer (født i 1937), som skrev dreieboken til Rainer Werner Fassbinders film Maria Brauns ekteskap (1979). For ham var det viktigste å få friheten til å kunne bestemme livet selv. Faren døde ved fronten da han var tre år. Fordi han var liten og tynn, var Peter flink til å tigge mat som barn. Som student i Frankfurt am Main lot han seg begeistre av filosofen Theodor W. Adornos forelesninger. Klaus Bregenz (født i 1940) hadde arbeiderklassebakgrunn, men jobbet seg frem til en stilling på Institutt for sosialforskning i Frankfurt, sammen med Adorno. Faren var taus og drakk seg full i helgene. Bregenz oppfattet samfunnet som falskt og preget av angst i forhold til klasse-, kjønns- og generasjonsforskjeller. Av Adorno ville han lære å overleve. Peter Gente, som grunnla det alternative Merve Verlag i Berlin, begynte å lese Adorno allerede i og holdt på i ti år. Gente var 13 år gammel da han så faren sin for første gang i 1951, da han endelig kom hjem fra russisk krigsfangenskap. Feministene. Adorno var ikke like viktig for de kvinnene Bude intervjuet. Adelheid Guttman (født i 1940) ville realisere egne lengsler etter overskridelse og forvandling. The Doors var viktigere enn Adorno, bemerker Bude. Foreldrene hennes var nazister. Hun hadde følt seg venstreorientert og kuul (tysk: «toll») i -68. Nå, på sine gamle dager, betrakter hun seg som en etterplaprer. Guttman ble feminist, skilte seg fra mann og barn og ble med i grupperingen Kvinner og film i Camilla Blisse er en av de viktigste feministiske teoretikerne i Tyskland. Faren falt i krigen, og hun har aldri hatt behov for familie. Blisse opplevde alltid folk som levde, eller ville leve, i normale forhold som dumme (tysk: «blöd») eller kjedelige. Nå spiller hun Bach på orgel. Musikken ble redningen ikke Adorno. Hun er desillusjonert og klager over at overgripende politiske ideer har forsvunnet fra samtidsdebatten. Fedreløse ruinbarn. I Tyskland hadde 68-generasjonen som Heinz Bude avgrenser til dem som er født mellom 1938 og 1948 mer traumatiske krigserfaringer enn i et land som Norge. Mange husket bombene, ruinene og sulten fra barndommen. Det gåtefulle er hvordan en abstrakt filosof som Theodor W. Adorno kunne appellere til denne generasjonen av «ruinbarn». Men det gjorde han faktisk, jeg har selv snakket med folk som hevder at Adorno var det eneste som brøt med retorikken til «velstandsmirakelet Tyskland» (tysk: «Wirtschaftswunder») tidlig på 60-tallet. I 1963 skrev sosialpsykologen Alexander Mitscherlich om det fedreløse samfunnet. Han la vekt på at fedrene var fraværende i hjemmet og ikke tjente som rollemodeller. Men de manglet også rent bokstavelig. Gerhard Schröder lærte aldri faren sin å kjenne, han falt ved fronten i Romania i 1944, samme år sønnen ble født. Mange av fedrene manglet eller kom hjem som slagne menn. De begravet sin fortid i taushet og alkohol. En vanskelig tilgjengelig filosof som Adorno appellerte kanskje derfor med sin negative dialektikk og grunnbegrepet «ikke-identitet». For de filosofisk interesserte satte han ord på den tomheten mange av krigsbarna følte inne i seg. «Puppeattentatet». Da studentene okkuperte et forelesningsrom i Frankfurt på begynnelsen av 1969, ringte Adorno politiet. Filosof Herbert Marcuse var uenig i avgjørelsen og støttet studentene: «We cannot abolish from the world the fact that these students are influenced by us (and certainly not least by you) I am proud of that and am willing to come to terms with patricide, even though it hurts sometimes.» (Brevvekslingen mellom Adorno og Marcuse fra 1969 er tilgjengelig på nettet i engelsk oversettelse.) Adorno hadde vansker med å møte seg selv i døren og oppfattet kravet om offentlig selvkritikk som ren stalinisme. Han skrev til Marcuse at studentaksjonene fremviste noe av den samme tankeløse volden som fascismen: Studentene pustet liv i fascismen og forvekslet revolusjon og regresjon. Adorno mente riktignok at studentbevegelsen ytet motstand mot skrekkvisjonen av «en gjennomadministrert verden», men også at opprøret hadde en galskap i seg som pekte mot det totalitære. Studentene vendte seg mot Adorno samme år som han døde. Filosofen ble blant annet utsatt for et «puppeattentat»: Tre studiner stormet talerstolen under forelesningen og blottet brystene sine. Ifølge Hannah Weitemeier, som i motsetning til de to andre kvinnene har stått frem i ettertid, lå det ikke noe politisk i aksjonen. I et intervju med Tanja Stelzer i Tagesspiegel ( ) uttalte hun at Adornos mange kvinnehistorier var velkjente. En venn av henne hadde derfor foreslått å ha det «litt moro» med Adornos svakhet for det annet kjønn. Konsum og vold. Alexander Sedlmaiers (født i 1969) murstein om konsum og vold i forbundsrepublikken dokumenterer overbevisende hvordan markedsføring etter 1945 ble en forlengelse av krigen med andre midler. Reklamen benyttet seg av en militær sjargong: markedsoffensiv, reklamekrig, massebombardement, overraskelsesangrep. Et grunnbegrep hos Sedlmaier er «forsyningsregime», et nettverk av aktiviteter som forbinder forbruk med maktforhold og forhindrer andre former for konsum og produksjon. Boken dokumenterer sammenhengen mellom forsyningsregimer og politisk protest. Sedlmaier viser at «konsum- terror» allerede var viktig i Ulrike Meinhofs journalistiske arbeider før Rote Armee Fraktion (RAF)-tiden. Mange elementer inngikk i kampen mot konsumsamfunnet: blant annet Provoene, som gjennom aksjoner prøvde å provosere frem voldelige responser gjennom ikke-voldelige aksjoner, og situasjonismen, som førte den surrealistiske tradisjonen videre og ville revolusjonere hverdagslivet. Forutsetningen var at arbeiderklassen var fanget av konsum og borgerliggjøring. Allerede under en aksjon i München i 1964 delte man ut løpesedler der det sto: «Kjærligheten fødte varene og hyllet dem i falske drømmer og la dem i et utstillingsvindu, slik at menneskene ikke lenger kunne se sine virkelige ønsker.» Brennende varehus. Etter München fortsatte aksjonene i Berlin. Studentlederen og marxisten Rudi Dutschke støttet sit-ins i varemagasinene som en form for senkapitalistisk gerilja-praksis. Veksten i de tyske varehusene var på over 20 prosent. Kobling av krig, konsum og reklame er tydelig i Kommune 1 (en radikal sammenslutning av opposisjonelle) sin kommentar til at det største belgiske varehuset brant ned i mai 1967, med 300 dødsofre: Under overskriften «Hvorfor brenner du, konsument?» ble kundene sammenlignet med ofrene for amerikansk napalm-bombing i Vietnam. Brannen var en reklamekampanje: «Et brennende stormagasin med brennende mennesker formidlet for første gang denne knistrende Vietnam-følelsen av å være med og brenne sammen med de andre.» Herbert Marcuses skille mellom sanne og falske behov var viktig. Han skrev i Eros and Civilization (1955) at samfunnets konsumtvang forhindrer menneskene å realisere livet på en unik måte. Systemet reduserte mennesket til arbeid og konsum. Konsumet var samfunnets nye ideologi. Det ble til og med snakket om «konsumfascisme». Aktivisten Dieter Kunzelmann hadde bakgrunn fra Situationist International (SI), og aksjonene var åpenbart i pakt med Guy Debords ( ) manifest Skuespillsamfunnet fra Debord hadde allerede analysert urolighetene i bydelen Watts i Los Angeles i 1965: Opprøret og plyndringene var et forsøk på å bryte med varenes spektakulære makt. Essayet ble publisert med et bilde av et brennende varehus i Watts på tittelsiden. Kapitalens dynamikk. Den første aksjonen til Baader og Esslin var ildspåsettelsen i stormagasinet Schneider i Frankfurt i april I RAFs aksjon mot et varehus i Frankfurt i 1968 ser vi enheten av angrepet på konsumet og mot Vietnamkrigen. Konsum ble oppfattet som en form for terrorisme. «Konsumtvangen terroriserer dere. Vi terroriserer varen. Vi terroriserer varen slik at dere gjør det slutt med den terroren som gjør dere til konsumenter.» Konsumet tilsvarte i innenrikspolitikken det imperialismen var i utenrikspolitikken. Mesteparten av Sedlmaiers bok forfølger de politiske aksjonene mot konsumentsamfunnet i forskjellige former som protester mot økte billettpriser på kollektivtransport, husokkupasjoner og plyndringer av butikker, frem til importboikott av varer fra Sør-Afrika og Israel, aksjoner mot Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, mot sexturisme og faire trade-aksjoner mot utbytting og barne- og kvinnearbeid i lavkostland. Disse aksjonsformene viser kontinuiteten fra -68. Men konsumkritikken argumenterer nå mer økologisk man kjemper i mindre grad mot varekarakteren som sådan. Det har vært en tradisjon innenfor marxismen å betrakte kritikk av konsum som småborgerlig, det man burde fokusere på, er produksjonen. Men før man får makt til å bestemme produksjonen, kan den kontrolleres indirekte gjennom konsumkritikk og forbrukermakt. Varehandel basert på fair trade-prinsipper, økologiske produkter og varer med lavt CO2 avtrykk, endrer likevel ikke det markedsøkonomiske systemet. Kapitalen leter frenetisk etter nye markeder, ny innovasjon, nye og bedre produkter og nye områder for konsum. Dynamikken i kapitalens jakt etter lønnsomme investeringer kan ikke bare styres ved konsumentmakt. Det viser dessverre Sedlmaiers bok til fulle. Faktabasert avmytologisering. Historikeren Christina von Hodenberg legger i Det andre -68 fakta på bordet som endrer bildet av noen av de grunnleggende fortellingene om 68-opprøret. En vanlig myte består i at opprøret skyldes en fortrengt nazi-fortid fra foreldregenerasjonens side, som så kom til overflaten gjennom opprørerne. Hodenberg dokumenterer overbevisende at dette er en myte. Hun tar utgangspunkt i en av studentlederne fra Bonn, Hannes Heer, som ble gjort arveløs av en far med nazi-fortid. Men så viser hun at en slik konflikt hørte til unntakene: I en undersøkelse av 22 studentaktivister fra Bonn, nevnte bare to at professorers og politikeres NS-fortid hadde bidratt til deres politiske bevisstgjøring. Viktigere var politiets brutalitet når det gjaldt å slå ned studentdemonstrasjonene. De fleste av studentaktivistene hadde ikke gjort opprør mot sine nazi-fedre: Man hadde snakket svært lite om slike ting hjemme. De unge unnlot å spørre av hensynsfullhet og tettet hullene i foreldrenes biografi gjennom fantasi og empati. Mange av aktivistene kom fra sosialistiske, kommunistiske eller pasifistiske hjem. De som hadde foreldre med NS-bakgrunn, tenderte mot å oppfatte dem som uskyldige medløpere og ikke egentlige krigsforbrytere. Et bredere perspektiv. Strid, brudd eller emosjonell kulde i hjemmet var sjeldent. Studentene visste lite om foreldrenes bakgrunn. Gjennom selektive fortellinger, og derav følgende tendensiøse oppfatninger, fikk mytene fritt spillerom. Studentene kombinerte en abstrakt forståelse av nazismen med en apologetisk overtakelse av familiemytene, skriver Hodenberg. Hun vil knuse forestillingen om de kjærlighetsløse, stumme foreldrene og de hjelpeløse, lidende sekstiåtterbarna. Visse ikoniske bilder og enkeltskjebner har altfor lenge fått prege den tyske historieskrivningen om -68, hevder hun. Dessuten var besteforeldregenerasjonen mer rigid enn 68-ernes foreldre, slik at et tregenerasjoners-perspektiv må til. Hodenberg har kommet til konklusjonene gjennom et unikt materiale, hundrevis av timer med intervjuer av folk av forskjellige generasjoner gjort for over 50 år siden i regi av psykologisk institutt i Bonn, som på 1960-tallet var ledende på alderdomsforskning, og som Hodenberg har nytolket i lys av 68-opprøret. Feministisk tomatkasting. Livsstils- endringene var det viktigste resultatet av -68, mener Hodenberg. Men den ikoniske fremstillingen av Rudi Dutschke, Rainer Langhans, Dieter Kunzelmann og andre opprørshelter fra denne tiden, tildekker etter Hodenbergs mening at det skjedde viktige ting på privatlivets område. På 60-tallet var det vanlig at kvinnene avbrøt studiet og giftet seg. Også de som var politisk aktive, ble spilt ut på sidelinjen med en gang de fikk barn. De måtte gjøre husarbeidet og avbrøt ofte studiene fordi det ikke fantes barnehageplasser. Mennene var opptatt av å diskutere politikk, men mindre interessert i husarbeid. Feminismen ble innledet da Helke Sander presenterte seg som medlem av aksjonskomiteen mot undertrykkelsen av kvinnen på et møte i Det tyske sosialistiske studentforbundet (SDS). Da den ledende teoretikeren Hans-Jürgen Krahl nektet å svare på utspillet, kastet Sigrid Damm-Rüger ( ) tomater på ham. Denne aksjonen i Berlin i september 1968, ga startskuddet til en ny feministisk bølge i Tyskland. Hodenberg konkluderer med at kjønnskampen var viktigere enn generasjonskonflikten i 68-opprøret. Tjønneland er idéhistoriker. e-tjoenn@online.no 68-generasjonen ifølge tysk historieskriving Tre nyutgitte bøker om sekstiåtterne gir til dels overraskende og nye perspektiver. Alle er skrevet av forskere som selv ikke tilhører denne mytiske generasjonen. Adorno var det eneste som brøt med retorikken til «velstandsmirakelet Tyskland». Opprøret og plyndringene var et forsøk på å bryte med varenes spektakulære makt. Konsum ble oppfattet som en form for terrorisme. Hodenberg vil knuse forestillingen om de kjærlighetsløse foreldrene og de lidende sekstiåtterbarna. Ikoniske bilder og enkeltskjebner har altfor lenge preget den tyske historieskrivningen om 68-ere. Kjønnskampen var viktigere enn generasjonskonflikten i 68-opprøret. HERBERT MARCUSE OG ANGELA DAVIS THEODORE ADORNO I dag konstrueres det nye leirer i Arizona, Texas og California. Myten om det hvite amerikanske demokrati er for dypt inngrodd. NY TID gjør oppmerksom på dokumentarserien som for tiden sendes på Netflix om Robert Kennedy. Amerika har rett, Castro er en trussel mot ethvert demokrati som åpenlyst eller i hemmelighet utnytter 4/5 av verden MEMPHIS, TENNESSEE, BORGERRETTSFORKJEMPERE DEMONSTRERER MED "I AM A MAN". 29. MARS, Ved Kennedys død Byung-Chul Han The Scent of Time Polity Press, Storbritannia Når troen på felles fortellinger faller bort, samtidig som den enkeltes liv blir mer hektisk, mister selve tiden retning og mening, mener Byung-Chul Han. TIDSÅNDEN AV ANDERS DUNKER Den sørkoreanske, tysklandsbaserte kulturteoretikeren Byung-Chul Han har gjort seg bemerket med en serie korte, filosofiske bøker. Hver og én er en intervensjon i dagens samfunnstilstand, der samtidens tendenser undersøkes mot et filosofisk bakteppe. I boken The Scent of Time er det selve tiden som granskes: Hvordan påvirker vår egen tidsopplevelse oss som mennesker og politiske skapninger? Han forankrer diskusjonen i moderne tenkere som Nietzsche, Heidegger og Arendt, men også postmoderne filosofer som Lyotard og Baudrillard konsulteres. Slik forbinder forfatteren tidsopplevelsens problem med spørsmålet om store fortellinger og historiens myter. Fortere og fortere. Tiden, tradisjonelt forstått, er som en elv: Den flyter fremover og fører oss med seg på en lang reise, der enkeltmenneskets liv beveger seg sammen med kulturens kollektiver. Her vekselsvis driver og navigerer mennesket fra fortiden mot fremtiden. Denne oppfatningen av tid er ifølge Han i ferd med å rakne: Ikke bare blir vi alle travlere, slik at tiden blir en «klemme»: Den dytter på oss bakfra uten samtidig å åpne seg foran oss. Men problemet stikker dypere enn til hverdagspsykologien. Historisk sett er det åpenbart at ting går fortere kommunikasjon, bevegelser, kalkulasjoner og selve samfunnsutviklingen. I økologisk og samfunnskritisk sammenheng er det blitt vanlig å omtale perioden etter andre verdenskrig som «den store akselerasjonen» en intensivert modernisering og sammenknytning av alle verdens produksjonsprosesser. Tiden bæres av hendelsesforløp som går raskere enn vi makter å følge med på. Posthistorisk panikk. Han refererer også til sosiologen Hartmunt Rosa, som snakker om en «sosial akselerasjon», der et vell av muligheter gjør den enkeltes liv komplekst og mangfoldig. Der livet tidligere fremsto som en sekvens, er det nå blitt til en eksplosjon: Bevegelsen foregår i flere retninger samtidig, i en overdådig og simultan utfoldelse av ulike livsmuligheter. Dette høres jo i utgangspunktet fantastisk ut å kunne leve ti liv i løpet av ett men Rosa beskriver også hvordan denne nærmest ukontrollerte fartsøkningen fører til en form for stagnasjon: en «frenetisk stillstand». På et overordnet plan blir denne tilstanden beskrevet som posthistorisk. Summen av alle «historiske» hendelser i samtiden dekker bare en dypere stagnasjon. Men mangfoldet av små hendelser og handlinger ikke bare dekker over en stagnert tilstand, innvender Han: De er selve historiens stagnasjon. Vi beveger oss allesteds og ingensteds. Når handlingene og hendelsene som former livene våre ikke er del av en større bevegelse som kan holde dem samlet og gi dem retning, er resultatet at ingenting gjøres ferdig. Ingen mål oppnås, ingen konklusjoner blir trukket. Som resultat fragmenteres tiden i en endeløshet av gjøremål, som vekselsvis er trivielle eller paniske, ekspressive eller avvergende. Ingenting rundes av som en virkelig erfaring eller fører til modning eller vekst. Øyeblikkets krymping. Modning og vekst hører til de langsomme fenomenene som krever en annen type tid og rytme. Rytme og retning er det som gjør tiden til virkelig tid det Bergson kalte «varighet» (la durée). Hukommelsen skaper en tidsbevissthet som bevarer fortiden i nåtiden. Slik en sammenhengende biografi et liv som også er et prosjekt kan orientere den enkelte, gir de kollektive fortellingene oss hjelp til å orientere oss i historien. I motsetning både til kristendommen, som søker individuell frelse og Gudsrikets komme, og til modernitetens ideologier, som fortsatt tror på fremskrittet, er postmodernismen preget av at de store fortellingene faller bort. Fellesskapene vi kaller samfunn, deler ikke lenger noen overordnet fortelling, dermed blir også tiden selv fragmentert. Alle lever i sin egen tid, og ikke som del av et større tidsspenn eller prosjekt. Uten de lange tidsrommene forsvinner også det reisverket som skulle støtte opp tiden, som tildeler hver ting sin tid og gir rom for pauser og intervaller. Byung-Chul Han ser en slik disintegrasjon av tiden overalt: i den raske informasjonsflyten, i det digitale arbeidets endeløshet av små operasjoner. Bak Hans kritikk ligger selvsagt en affinitet til Heidegger og hans kritikk av den instrumentelle omgangen med verden. I likhet med Heidegger søker Han å spille ut tidsproblemet i en eksistensfilosofi som både er poetisk og kritisk. Distraksjonen, travelheten og teknologien er merket av en inautentisk måte å være på. Motvekten ligger i en stille aksept av det langsomme øyeblikket. Her lar Han kinesisk poesi møte Heideggers dveling over kjedsomheten og tiden der ingenting skjer. I en slags taoistisk tomhet, der det rastløse begjæret legges til side, vender tiden tilbake som ren kontemplasjon. Det hyperaktive liv. Det Hannah Arendt hyllet som vita activa «det aktive, arbeidende liv» er ifølge Han blitt til noe vi kunne kalle et vita hyperactiva. I et litt oppstyltet argument blir Arendt anklaget for å ha underkjent verdien av meditative sinnstilstander. Her kommer også essayets coda: Hver og en av oss må vinne tilbake den dvelende og langsomme tiden. Konklusjonen virker blass og særlig utilfredsstillende blir denne poetiske appellen etter påpekningen av at Heideggers eksistensielle analyser nettopp ikke er tidløse og universelle, at de snarere er preget av en meningskrise i moderniteten. I utgangspunktet var dermed akselerasjonen, den tekniske målrasjonaliteten og de store fortellingenes bortfall det sentrale. Dermed blir det merkelig når Han ikke ser mot det politiske, men heller til Proust og hans På sporet av den tapte tid for å finne en løsning. Hans svermeri for «tidens duft», smaken av madeleinekaker dyppet i te og sjarmen ved lukten av gamle eikeskap bringer oss ikke til roten av den tidskrisen forfatteren tegner opp. Farlig mangel. Det mangler en betraktning over spørsmålet om retning og mål, over hvilke historier som kan strukturere tiden på nytt og binde sammen kulturen til et virkelig fellesskap. Forfatteren problematiserer slående en «posthistorisk» desorientering, men tilbyr påfallende svake og apolitiske løsninger. Heideggers forsøk på å kaste seg inn i historien under naziregimet er et beryktet eksempel på hvordan viljen til å ta del i en stor fortelling kan bli fatalt. I den globale miljøkrisens tid kan det vise seg farlig også å ha uvilje mot kollektive narrativer. Den virkelige motsatsen til en fragmentert, akselerert og individualistisk tid burde være en form for kollektiv langsiktighet en felles lærings- og modningstid. Dunker er filosof. andersdunker. contact@gmail.com Vita hyperactiva! HANNAH ARENDT OG MARTIN HEIOEGGER

6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) JUNI 2018, NR JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) Kommentar KOMMENTAR NY TID OSLO REVIEW OF DOCS AND BOOKS Internasjonalt orientert månedsavis (hvori opptatt Orientering, ) Ansvarlig redaktør: Truls Lie (truls@nytid.no) Månedsavisen NY TID hvori opptatt Orientering ( ) Postadresse: Dronningens gate 16, 0152 Oslo Kronikk, kommentar og essays honoreres ikke om ikke annet er avtalt. Debatt henvises til å linkes via Facebook fra om ikke innlegg vil tilknyttes artikler godkjent på vår webside. Ansvarlig redaktør / daglig leder: Truls Lie (truls@nytid.no) Redaksjonssjef: Siri Sollie (siri@nytid.no) I redaksjonen: Abdurrahim Günaydin, Gunnhild Hagberg-Karlsen, Vibeke Harper, Andreas Modalsli, Lasse H. Takle, Tora Ulstrup, Kjersti Velsand og Kaisa Ytterhaug. Utgiver: Ny Tid & Orientering AS (org.nr.: ) Dronningens gate 16, 0152 OSLO Telefon: (også sms) Faste frilans-journalister og kritikere: Nina Trige Andersen, Uri Avnery, Emma Bakkevik (Barcelona), Mikkel Bolt (København), Ingeborg Breines, Alexander Carnera (København), Terje Dragseth, Anders Dunker (Barcelona), Ranveig Eckhoff (Berlin), Nils Ole Hagen, Kjetil Fred Hansen, Svein Hammer, Nick Holdsworth, Margareta Hruza, Aleksander Huser, John Y. Jones, Ahmad Al-Kabariti (Gaza), Mette Karlsvik, Erland Kiøsterud, Hans-Georg Kohler (Berlin), Andrew Kroglund, Ellen Lande, Hilde Marstrander, Najmeh Mohammadkhani (Iran), Niels Johan Juhl-Nielsen (København), Henning Næss, Tore Næss, Steffen Moestrup (Århus), Bianca-Olivia Nita, Øivind Nygård, Sigurd Ohrem, Nina Ossavy, Tina Poglajen (Zagreb), Hanne Ramsdal, Dominique Routher (København), Kjetil Røed, Sverre V. Sand, Willemien Sanders (Amsterdam), Petra Schlømer, Pål Steigan, Aslak Storaker, Ole Robert Sunde, Eivind Tjønneland, Ola Tunander, Anrike Visser (Berlin), Eirik Vold, Øystein Windstad, Dieter Wiczorek (Paris), Hariette Yahr (USA) oaarseth. Avisen har et sosialliberalt og økologisk verdi- grunnlag, inspirert av anarkismen: skeptisk undersøkende til dagens militær-industrielle kompleks samt maktbruk innen stat og kapital (overvåkning, kontroll, finans). Avisen har en tydelig internasjonal orientering og kaller seg gjerne også Oslo Review of Docs and Books pga. de nær 30 anmeldelsene av dokumentarfilmer og sakprosabøker hver måned. Redaksjonsråd: Alexander Harang, John Y. Jones, Ellen Lande, Ketil Lund, Sven Egil Omdahl, Arne Ruth. Annonsefrist den 20. hver måned annonse@nytid.no Trykk: Nr1 Trykk / Amedia, Lillestrøm Ny Tid mottar midler fra Norsk kulturråd og arbeider etter Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Prøv evt. 2 måneder gratis tilsendt: send NYTID til 2030 Salgs-/kommunikasjonssjef: Erik Eikedalen tlf erik@nytid.no Løpende avisabonnement: 890 kr/år (inkl. Ny Tid som online-avis og magasinet «Modern Times Review» vår/høst) Bruk Online-abonnement: 69 kr/måned Bruk Autoritært eller demokratisk? NORD-KOREA AV JOHN Y. JONES 25. april var et vannskille i norsk Korea-dekning. Da omtalte Aftenposten Nord-Koreas leder Kim Jongun ganske enkelt som «leder». Neste dag påpekte kanalen Russia Today Vestens snuoperasjon i omtale av Nord-Korea. De var våkne. For Aftenposten var ikke bare representativ for Norges, men også for Vestens, dekning av Korea. Aftenpostens spektakulære oppslag var en bortgjemt, liten enspalter: «Jong-un besøkte overlevende.» I mitt minne blir dette datoen da Aftenposten beskrev Nord-Koreas leder Kim Jong-un som lederen som besøkte ofre etter en bussulykke der mange kinesere omkom. Han var ikke den fryktede, «sjarmerende», stadig mer isolerte diktatoren som leserne var vant til å få beskrevet. At overskriften (kanskje feilaktig) bruker for- og mellomnavnet «Jong-un» på lederen, gjør beskrivelsen nesten litt vennlig, der Kim besøker overlevende og beklager ulykken i «bitter sorg». Demonisering. Dette er spektakulært fordi det ikke er spektakulært. Det er jo bare slik man forventes å respektfullt beskrive en statsleder som går i kondolanseoppdrag. At Kim omtales som en vanlig statsleder, og ikke omgis av ukvemsord eller negative stikk, er banebrytende. Se bare Aftenposten 9. januar («det stadig mer isolerte regimet»), 13. januar (Kim som ironisk omtales som «sjarmerende»), 18. og 20. januar («diktator»), og 2. februar («fryktede»). Du trenger ikke lete lenge for å finne betegnelser som brodermorder, konsentrasjonsleir-kommandant, terrorist, den halvgale og ikke minst den uforutsigbare lederen. Ikke én omtale som viser Kim som hyggelig, profesjonell, menneskelig eller sosialt vesen. Det er dette som kalles «demonisering». Og det er fordummende fordi vi blir hindret fra å forstå. Demoniseringen er åpenbart muliggjort av Nord-Koreas doble isolasjon: boikottet, som få andre land, fra økonomisk og kulturelt samkvem med verden utenfor, i kombinasjon med en selvpålagt skepsis for alt som er fremmed. Og når mediene ikke får mat, må de ta til takke med det de får. Alle som har det minste greie på landet, blir «eksperter» i Vesten: om du har vært på en ukes pakketur i Nord, har mottatt flyktninger eller delt ut hjelpesendinger, så er du straks siterings-interessant om Nord-Korea. Og forskere har så lite substansielt materiale å bygge på at de nærmest kan kalles konspirasjonsteoretikere der de spekulerer og synser i fri, akademisk dressur. Det finnes hederlige unntak, men den som vil heve seg over de allmenne sedimentene som dannes over tid, må gjøre en jobb, finne nye stier å tørre og stå ved funnene men også ha flaks og autoritet for å slippe gjennom hos ledelsen slik at ting kan komme på trykk. Kunnskapsløshet. Vesten fikk de siste månedene virkelighetsbildet sitt rykket opp med rot da to smilende koreanske lederne møttes ved det som ironisk blir kalt «den demilitariserte sonen» mellom de to landene. Et frempek hadde kommet, da en vakker og hyggelig Kim-søster inntok olympialandsbyen måneden før. Hvor var djevelen blitt av? Hva skal vi nå mene? Når man er blitt fôret med demoniserte fiendebilder i årtier, er det mye som må ryddes i når man frontkolliderer med virkeligheten. Og demonisering begynner for alvor å bli et problem når man selv begynner å tro på det. Og vi mediekonsumentene blir ofrene. For det er urovekkende hvor lite nordmenn vet om Korea, inkludert Sør-Korea, som jo ikke er fysisk isolert slik nord er men på en merkelig måte udekket. Vi vet lite om overgrepene fra Japan over årtier, som verken er tilgitt eller unnskyldt: de mange massakrene i eksempelvis Gwangju (1980) og Jeju (1948), som ikke ble foretatt av «nordkoreanske kommunistdjevler» men av våre vestlige allierte i samarbeid med korrupte og skruppelløse, sørkoreanske diktatorer. Og selv om bildet er mangefasettert, så er det mange sørkoreanere som frykter USA i dag. Og vi har knapt fått vite om de 6 millioner demonstranter i gatene i Sør-Korea våren 2017 som krevde regjeringsskifte og som fikk det. Amerikas klamme hånd. 24. mai ble det meldt at USA avlyste det annonserte toppmøtet med Nord- Korea. Dagen etter uttalte Trump at «det kanskje ville bli møte allikevel». Vi ser at den uforutsigbare aktøren på den koreanske halvøya først og fremst er USA. Og at det ikke nødvendigvis bare skyldes en erratisk Trump, men amerikanske krefter som i årtier har dyrket konfrontasjoner med denne delen av verden, og der installasjoner stadig bygges ut i retning Kina. Vi snakker med andre ord om et geopolitisk spill som omfatter mye mer enn to broderfolk i konflikt. Krigshaukene i Sør- Korea og USA har lenge motarbeidet bestrebelsene til fred. Det har de gjort på minst to måter: Det kombinerte amerikanske og sørkoreanske militærapparatet har undergravet fredsinitiativet med en gigantisk øvelse, tett opp til den nordkoreanske grensen, som simulerer en invasjon fra Nord- Korea, bare uker før det planlagte toppmøtet. Men vel så ødeleggende for fredsbestrebelsene er uttalelsene til sikkerhetsrådgiver Bolton og visepresident Pence om «å ta en Gaddafi» på Kim Jong-un det vil si å be Nato og Norge bombe på grunnlag av et oppdiktet Responsibility to Protect-initiativ, som førte til at statsleder Gadaffi ble voldtatt og slått i hjel foran kamera. At nordkoreanerne reagerte med avsky på den slags uhyrligheter, var som forventet og kalkulert fra amerikanske haukers side. At NRKs Dagsrevyen samme kveld viste til at Trump avlyste toppmøtet fordi han var forarget på det «harde språket til Kim», viser hvor husvarme NRK-reporterne er blitt overfor dagens Hvite hus. Nobels fredspris. Hvis toppmøtet mellom USAs og Nord-Koreas ledere faktisk blir gjennomført, enten nå i juni eller litt lenger ned i løypa, kan det være starten på en historisk prosess for fjerning av atomvåpen på den koreanske halvøya. Det forutsetter at amerikanerne slutter å tro de kan diktere løsninger, men går inn i en Moon-ledet og tillitsskapende prosess. En slik utgang er på ingen måte en utopi. Da er det ingenting som kan redde den norske nobelkomiteen fra å måtte gi Nobels fredspris for 2018 eller 2019 til trekløveret USAs Trump, Sør-Koreas Moon og Nord-Koreas Kim. Hvis komiteen vil fremstå som fredspolitisk relevant. Da vil man raskt kunne glemme kontroversene med prisvinnerne Kissinger, Obama, de Klerk og EU for da snakker man om muligheten for å skape fred med all den spenning og mulighet som ligger i det. Som Kissinger åpnet USA mot Kina, og Reagan startet samtaler med Gorbatsjov, vil ikke-akkurat-fredsaktivisten Trump ha vært med på å gjøre verden til et bedre sted. Det er vanskelig å tenke seg noe som villet glede Alfred Nobel mer. Postskript. Når man skriver stykker som dette, er det blitt meg fortalt at man eksplisitt må nevne at man ikke mener at Nord-Korea er et paradis, at man ikke vil frikjenne Nord-Korea fra menneskerettighetsovergrep eller «legge all skylden på USA». Jones har de senere årene skrevet om og arbeidet med kirker, universiteter og fredsgrupper i Sør-Korea og spesielt med kommunen Hwachung på grensen til Nord-Korea, der det er opprettet en fredspark for å styrke gjenforening og fredsarbeid på den den koreanske halvøya. Jones skriver fast i Ny Tid om freds-, overvåknings- og internasjonale varslersaker. jones@networkers.org Fordummende retorikk Medienes demonisering av Nord-Korea har gjort oss dummere. Hva vil verden si når djevelen Kim og den gale Trump får Nobels fredspris? Vi snakker med andre ord om et geopolitisk spill som omfatter mye mer enn to broderfolk i konflikt. At Kim omtales som en vanlig statsleder, og ikke omgis av ukvemsord eller negative stikk, er banebrytende. Etter at den nye AMS-smartmåleren ble installert hos oss i fjor, har den brakt med seg vesentlig stor bekymring og ulempe for meg og min familie. KRONIKK AV DAN «KANIHELPYUU» Som følge av innstalleringen av den «smarte» AMS-strømmåleren som ble installert i norske hjem fjor, har jeg som forelder og myndig en del ting jeg vil ta opp med både smartmålerprodusenten Aidon samt norske strømsselskaper. Etter at smartmåleren ble installert hos oss i 2017, har den brakt med seg vesentlig stor bekymring og ulempe for oss i familien. Dette brevet er ment som en klage til smartmålerprodusentene og alle nettselskaper som benytter disse, hvor det henvises til Grunnlovens 112, om «føre-var-prinsippet». Dette er en rettighetsbestemmelse som blant annet garanterer den enkelte «et miljø som sikrer helsen» samt paragraf 102 som verner om retten til privatliv. Ekstremt høye strålenivåer. Vi har målt og registrert hvordan denne nye strømmåleren, av merket Aidon, oppfører seg hos oss (sender og mottar signaler), Ifølge retningslinjene fra European Academy for Environmental Medicine, EUROPAEM, er anbefalt strålingsgrense for slik kommunikasjon 100µW/m2 og lavere. Det viser seg i midlertidig at måleren i vårt hus kommuniserer konstant, ja, da menes det absolutt hele tiden, flere ganger pr. sekund non stop, og til svært høye verdier. Vår måler er hyppig oppe i µw/m2 på 1 meters avstand, og også helt opp til µw/m2 (1,6 millioner). Fribruksforskriften sier at maks effekt skal være 0,5 watt. Her er altså eksponeringen på en meters avstand godt mer enn det.. For at jeg og min familie skal slippe dette, krever dere, på vegne av NVE, en legeerklæring. Samtidig gir Helsedirektoratet legene advarsler mot å skrive ut slike. Dette henger ikke sammen, og det bryter mot Grunnlovens nevnte paragraf 112. Manglende informasjon og dokumentasjon. I forkant av innstalleringen mottok vi kun et lite info-brev (det var ikke en søknad om lov til å tre inn i vårt hus og private sfære) som fortalte at nettselskapet skulle komme og bytte ut måleren den dagen, for at det skulle bli automatisk avlesning noen få ganger i døgnet. Vi ble fortalt av montøren som satte inn måleren hos oss, at den kun skulle sende signaler over strømnettet såkalt PLC (Power Line Communication) slik at det ikke ville være noen strålinger fra måleren i det hele tatt. Dette er jo langt i fra sannheten: Nå lyser det rødt i RF-måleapparatet, og den viser en konstant grunnstøy med hyppige høye signaler. Hadde huset blitt bygget samtidig med, eller etter utrullingen av de nye AMS-målerene, så hadde nok ikke sikringsskapet vårt blitt bygget der det står i dag. Strømselskapene hadde også måtte sendt oss en søknad om å få montere inn trådløs kommunikasjon med overvåking av vårt strømforbruk, men jeg tviler sterkt på at de hadde fått søknaden innvilget. Vi har heller ikke sendt noen søknad om å få slik overvåking i vårt hjem. Det hjelper ikke hvor mye dere refererer til nettleiekontrakten om at vi står fritt til å velge målerutstyr for slik vi leser kontrakten, står det vitterlig MÅLEUTSTYR og ikke SENDERUT- STYR med OVERVÅKNING. Som i alle andre tilfeller er det normalt å sende søknad på forhånd, før man starter installasjoner. Etter det vi kan se, har ikke vår husstand mottatt en slik søknad. Vi ber derfor strømselskapene og produsentene av måleapparatene om å sende en søknad med tilhørende dokumentasjon på det utstyret som er montert. Dokumentasjonen må minst inneholde følgende: 1. Utstyrsspesifikasjon der det fremgår tydelig maksimal sendereffekt oppgitt i W, maksimalt eget forbruk oppgitt kwh/år, kommunikasjonstype og intervall for sendinger. 2. Dokumentasjon på hvordan kommunikasjonsmodulen kommuniserer med andre målere i nærområdet. 3. Måleresultater som viser sendereffekt og intervall for 24 timer, på akkurat den måleren dere har et ønske om å få installert i vårt hjem. 4. Rapporter som viser at langtidseksponeringen ikke påvirker mennesker, dyr eller utstyr som er sensitivt for støy i nærmiljøet. Rapportene må være publiserte og objektive, og det må gå tydelig frem hvem som har bestilt dem. (ICNIRP 1998 aksepterer jeg ikke.) Vi viser også til nyere grenseverdier satt i Bioinitiativ-rapporten 2012 som referanse, og ikke ICNIRP 1998 (som avslørt på fransk TV er korrupte). Internasjonale retningslinjer er utilstrekkelige. Den internasjonale kommisjonen for beskyttelse mot ikke-ioniserende stråling (ICNIRP) utga i 1998 «Retningslinjer for å begrense eksponeringen fra variable elektriske, magnetiske og elektromagnetiske felt (opptil 300 GHz)». Disse retningslinjene følges av WHO og en rekke land rundt om i verden. WHO oppfordrer alle nasjoner til å følge disse internasjonale retningslinjene for å fremme internasjonal harmonisering av standarder. I 2009 sendte ICNIRP ut en uttalelse der de stadfester sine retningslinjer fra 1998, siden den vitenskapelige litteratur publisert etter dette tidspunkt etter deres mening «ikke har gitt holdepunkter for skadevirkninger ved eksponering som er lavere enn de nedre referanseverdiene, og derfor ikke gir grunnlag for noen umiddelbar revisjon av retningslinjene for begrensning av eksponering for høyfrekvente elektromagnetiske felt». ICNIRP forsvarer fortsatt denne påstanden, selv om det vitenskapelige kunnskapsgrunnlaget i stadig større grad tilbakeviser den. Siden de internasjonale retningslinjene ikke dekker langtidseksponering og lavintensitetseffekter, er det vår oppfatning at de er utilstrekkelige for å beskytte folkehelsen. I 2002 gjorde WHO klassifiseringen fra International Agency for Research on Cancer (IARC) om ekstremt lavfrekvente elektromagnetiske felt (ELF EMF) gjeldende. Klassifiseringen av radiofrekvent stråling (RFR) ble gjeldende i Klassifiseringen sier at EMF er mulig kreftfremkallende for mennesker (gruppe 2B). Til tross for IARCs konklusjoner, fortsetter WHOs lille kontor «The International EMF Project» å hevde at det ikke foreligger tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag til å rettferdiggjøre en reduksjon av de nevnte doseringsgrensene for eksponering. Internasjonal appell fra 220 forskere. Også mange forskere som er engasjert i studiet av biologiske og helsemessige effekter av ikke-ioniserende elektromagnetiske felt (EMF), oppfordrer til beskyttelse mot disse. Basert på sin publiserte forskning er de alvorlig bekymret for den allestedsnærværende og økende eksponeringen for EMF som skapes av elektriske og trådløse enheter. Disse inkluderer apparater som sender ut radiofrekvent (RF) stråling, som for eksempel mobiltelefoner, trådløse telefoner og deres basestasjoner, WiFi, antenner for kringkasting, automatiske strømmålere, og baby- monitorer samt elektrisk utstyr og infrastruktur som brukes til levering av strøm, og som genererer ekstremt lavfrekvente elektromagnetiske felt (ELF EMF). En lang rekke nyere vitenskapelige publikasjoner har vist at EMF påvirker levende organismer ved nivåer langt under de fleste internasjonale og nasjonale retningslinjer. Effektene omfatter økt kreftrisiko, cellestress, økning i mengden av skadelige frie radikaler, genetiske skader, strukturelle og funksjonelle endringer i reproduksjonssystemet, lærings- og hukommelsessvikt, nevrologiske lidelser og negative effekter på menneskers generelle trivsel. Skadene er heller ikke begrenset til mennesker, da vårt kunnskapsgrunnlag i økende grad viser skadevirkninger også for plante- og dyrelivet. Deres funn appellerer spesielt til FN og alle FNs medlemsstater om å oppfordre Verdens helseorganisasjon (WHO) til å utøve sterkt lederskap for å sørge for at det utvikles mer beskyttende EMF-retningslinjer, å oppfordre til skadeforebyggende tiltak, og å lære folk flest om helserisikoen særlig risiko for barn og fosterutvikling. Ved ikke å handle unnlater WHO å oppfylle sin rolle som verdens ledende folkehelseorgan. Vil du vite mer om AMS-strømmålere og strålingsfare? Se einarflydal.com, stoppsmartmaalerne. no og smartskandalen.no, for mer informasjon. Se også emf-scientist-appeal-to-the-unitednations/ «Kanihelpyuu» er driftstekniker med ansvar for flere store eiendommer i Oslo og Akershus. kanihelpyuu@gmail.com. Strålingsfaren ved AMS-smartmålerne Nå lyser det rødt i RF-måleapparatet og den viser en konstant grunnstøy med hyppige høye signaler. En lang rekke nyere vitenskapelige publikasjoner har vist at Elektromagnetiske felt påvirker levende organismer. På Oslo Freedom Forums (OFF) pressekonferanse provoserer tydeligvis et spørsmål fra salen: Om OFF egentlig «kunne definere USA som tilhørende den demokratiske frie verden?». Mannen som stiller spørsmålet til panelet, viser til den rekordhøye bestanddelen av USAs befolkning i fengsel; fredsprisvinneren Obama som økte på med bombing og droner, et enormt overvåkningsapparat av egne borgere og nå sist: en ny CIA-sjef tilknyttet tortur av deres fanger. Thor Halvorssen OFFs grunnlegger og boende i USA svarer skarpt: «La meg være absolutt klar her. Svaret er absolutt ja.» Halvorssen skiller så mellom tre statsformer: fullskala diktatur (Kina), konkurransepregede autoritære stater basert på ufrie valg, og velfungerende demokratier. Og for at en stat skal være et demokrati, forklarer han, kreves «frie, rettferdige valg, en fri og uavhengig presse, betinget makt og maktfordeling samt at utøvende og lovgivende myndigheter reelt vokter hverandre. Dessuten et levende sivilsamfunn der folk ikke blir forfulgt eller fengslet på grunn av sine meninger.» Halvorssen utdyper videre at OFF ikke fokuserer på slike som USA, men heller autoritære stater, som ifølge ham utgjør halvparten av verdens stater. Land der myndighetene til forskjell fra Norge fengsler journalister og angriper dem som ytrer seg om ting de ikke liker. Mannen i salen insisterer likevel på sitt fokus på USA, og blir nærmest utskjelt av OFFs styreleder Garri Kasparov: «Skam deg! Du forsøker å dra oppmerksomheten vekk fra virkelige overgrep, fra en verden der drap og vold er dagligdags! Barn drepes mens vi sitter her!» Han gjør det også klart at i Kasparovs Russland er det ikke frie presidentvalg, noe vi vet han selv har lidd under. Han avslutter med at «mange land har sine problemer, men i USA og andre stater er man i det minste beskyttet av en lov og sitt statsborgerskap». Mannen i salen gir seg likevel ikke, og Halvorssen som ordstyrer skjærer igjennom og opplyser om at en vanlig dommer på Hawaii stoppet president Trump med grunnloven. «Det eneste Trump kunne gjøre, var å klage på Twitter,» sier han før han minner om at pressekonferansen fremfor å være en debattarena, dreier seg om de inviterte aktivistene i panelet. Dette minner meg om følgende: En gang i en diskusjon om problemer ble en pinne lagt på bordet med spørsmålet om hvordan den kunne gjøres mindre etter litt grubling gik en og hentet en stor kjepp, og la den ved siden av. Aktivistene forteller. Pressekonferansen presenterer nemlig et knippe aktivister fra tøffe regimer: Deriblant Farida Nabourema, som kom seg vekk fra Togo for å utdanne seg i USA. Hun opplevde som aktivist at en minister fra Togo ringte universitetet og ba dem sende henne hjem, fordi hun hadde kritisert hjemlandet. Svaret var nei, universitetets kvinnelige rektor var isteden stolt av henne. Neste aktivist i panelet hadde rømt fra Nord-Korea via Kina og Mongolia: Yeonmi Park forteller oss at hennes land med 25 millioner mennesker også har verdens største konsentrasjonsleir. Tidligere barnesoldat Emmanuel Jal fra Sør-Sudan, sier poetisk: «Jeg er min fars stress, min mors tårer, bekymringene til min bestefar, og min bestemors sorg og glede. Jeg er mine brødre og søstres stemme. Jeg er her for å dele mine erfaringer» Og Wael Ghonim fra Egypt er aktivist på sosiale medier. Har han, som venezuelanske Antonio Ledezma, også sittet over 1000 dager i fengsel for sin politiske kamp mot myndighetene? Og hva med Edipcia Dubón som kom fra Nicaragua, og følelsesladd forteller at det som nylig startet som en fredfull protest, endte med 76 drepte, 868 skadede og 438 i fengsel? Tallene er viktige, der hun snakker på spansk mens Halvorssen oversetter. Et ukjent antall mennesker bare forsvant. Nicaragua er nå landet der man forfølges og pressen sensureres. Nærmest som et svar på kjeppen på bordet, velger nordmannen i panelet, John Peder Egenæs fra Amnesty International da han, som han sa, lever i et fredelig land isteden å fokusere på Saudi Arabia. Landets leder Mohammed bin Salman forsøker å fremstå som en reformator, men dette er ifølge Egenæs et røykteppe over et diktatur. Kvinner som kjemper for retten til å kjøre bil, er egentlig alle arrestert selv om lederen fremstår som frigjørende overfor kvinner. Statistikk og rapporter beveger ikke. Halvorssens fokus er altså autoritære stater og diktaturer. For ti år siden, da de startet OFF, hadde flere land en viss grad av demokrati han nevner Nicaragua, Filippinene, Tyrkia, Ungarn og Bolivia. Men kampen for menneskerettigheter befinner seg stadig der, og med tre dagers arrangementer her i Oslo, ser vi fullsatte saler med engasjerte mennesker fra verden rundt. Noen vil nok likevel spørre seg om slikt som Oslo Freedom Forum egentlig hjelper mot omfattende maktutøvelse som avdekkes. Og er vi nordmenn egentlig så engasjert som vi later til å tro mot at andre undertrykkelse utenfor Vesten? En dansk kvinne jeg møter på utsiden hun har lenge arbeidet med flyktninger og menneskerettigheter verden rundt er bekymret over hvorfor unge skandinavere i dag ikke later til å bry seg stort om hva autoritære land foretar seg. Ja, hvorfor? For informasjon er det nok av. Dokumentarfilmer også. Virker for mye informasjon, slik Marshall McLuhan beskrev det, bedøvende blir vi heller numne av all elendigheten i dagens globale landsby? «The medium is the massage», eller «mass age». Poenget er at statistikk og rapporter ikke beveger. Og den opplyste debatt frie demokratiers forutsetning krever egentlig mer for å føre til handling. Aktivisters fortellinger eller OFFs «stories» om sin kamp er viktige. Men også bruk av ny teknologi kan avhjelpe folk i nød som eksempelvis nye frigjørende alternativer til sentralmakt med kryptovaluta og blockchain. Man kan invitere til andre fellesskap enn de statlige, eller la minoriteter skape muligheter delvis fri fra sentrale myndigheters styrende kontroll, der man på anarkistisk vis danner verdiskapende miljøer via ny teknologi. (Mer om dette i en kommende artikkel.) Men. Må man trene opp følelser og lære empati for andre enn oss selv, slik barnesoldaten som var blitt voksen fortalte oss? For ikke å ende opp bare som tilskuer, men som deltaker? I det minste er det internasjonale engasjementet tydelig for mange av deltakerne på OFF: menneskerettighetsaktivister, kreative entreprenører, journalister, politikere, kunstnere og filantroper. Klarer man egentlig å se utenfor seg selv eller Vesten? Halvorssen avslutter med en vits om nordmenn på pressekonferanser, de som først tør å stille spørsmålene etterpå: «Den introverte kommer bort og stiller spørsmål med blikket ned, rettet mot sine sko. Den ekstroverte nordmannen derimot, ser heller ikke opp, men spør med blikket ned, på den andres sko» truls@nytid.no På tide at vi avslutter ordningen med hjemmelekser. HJEMMELEKSER AV MANI HUSSAINI Enten du går eller har gått på skolen, så er det en ting man ikke savner, nemlig tanken på å sitte med skole når du endelig kommer hjem. Likevel godtar vi at det er sånn i dag bare fordi det alltid har vært sånn. Lekser er en utdatert undervisningsform, som er med på å gjenskape sosiale skiller mellom folk. Når elever i norsk skole må lære seg nye deler av pensum hjemme, så koker det alt for ofte ned til hvem foreldrene dine er og om du klarer å lære deg det du skal. Det skal ikke være utdanningen til foreldrene dine som avgjør hvilke muligheter du har til å gjøre det bra på skolen. Det er på tide at vi avslutter ordningen med hjemmelekser, og flytter undervisningen inn dit den skal være: til klasserommet. «Generasjon prestasjon». Dagens unge blir ofte kalt «generasjon prestasjon». De skal være kulest i klassen, kle seg riktig, ha de beste karakterene, sanke flest likes på Instagram, være den beste på fotballaget og i tillegg til alt dette skal du ha tid til minst to timer lekser. Det er ikke rart ungdom i dag sliter mer med psykiske plager; vi er jo med på å skape dem. Det er ingen som kan kreve at en ansatt etter at arbeidsdagen er ferdig, skal sitte 2 3 timer med arbeid når de kommer hjem. Da ville de gått til streik. Ungdom må få friheten til å være ungdom. Få tid til å puste ut, og slappe av. Til å ha fri. Hvis norsk skole er med og reproduserer sosiale forskjeller, så mister den et av sine viktigste formål. Vi må skape en skole som sørger for at alle kan bli det de vil, uavhengig av hvem foreldrene dine er. Undervisningen må finne sted på skolen ikke hjemme. Vi må skape mer dybdelæring, og ikke kun ha en «puggeskole». Vi må skape en skole der alle blir sett. Hvor alle får utfordringene de trenger for å bli den beste versjonen av seg selv. Vi må la ungdommer få mulighet til å drømme. Til å ha fritid. Til å være ungdom. La oss droppe lekser, en gang for alle. Hussaini er leder i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon (AUF). mani@auf.no Skrot leksene Lekser er en utdatert undervisningsform. Debatten om fremtidens oppdretts- og fiskerinæring er preget av uklare intensjoner og mangel på langsiktige perspektiver. Det er viktigere å gjøre det mulig for folk å delta i debatten, enn å overbevise om at «Laks er viktig for Norge». LAKSEOPPDRETT OG FISKERI AV THERESE HUGSTMYR WOIE De norske fiskeressursene har blitt ytterligere privatisert av de siste regjeringene, enten de har vært rødgrønne eller blå-blå. Bestemmelser om hvem som har rett til å fiske og på hvilke betingelser, er blitt gjort gjennom gradvise endringer og utvanning uten at Stortinget eller folk flest har hatt en god dialog om retningen videre. Meningene til dem som er uenige, blir ofte avfeid, fordi de ser endringene i en større sammenheng. Natur og Ungdom mener fiskerinæringen er på vei bort fra et bærekraftig miljø- og kystsamfunn, og isteden på vei mot et system der regnskapet til de store næringsaktørene vurderes foran verdiskapningen til landet. Nytt kvotesystem. På bordet hos Nærings- og fiskeridepartementet ligger nå flere ulike forslag om fremtiden til den minste kystflåten. Denne flåtegruppen er viktig når det kommer til rekruttering av ungdom, fordi det er mulig å etablere seg uten å måtte betale millioner for en kvote. Denne flåtegruppa fisker også både med miljøvennlige redskaper og med et mye lavere CO2 utslipp, enn store fiskefartøy. Den nåværende regjeringa har gjort flere endringer som letter på restriksjonene på kvotesalg og øker kvoteprisene i den øvrige kystflåten, men kvotesalg har ikke vært mulig i den minste kystflåten. Hvis man åpner for å samle kvoter på færre båter også i den minste kystflåten, vil høye kvotepriser gjøre det mye vanskeligere for ungdom å slippe inn også her. Høringsnotatet fra departementet, som omhandler dette temaet, mister dessverre all troverdighet når den tar for seg fremtidens kvotesystem, uten å nevne rekrutteringen av en ny generasjon med fiskere. Svakheter ved trafikklyssystemet. Oppdrettsnæringa har vokst raskere enn man klarer å håndtere lus, rømming og forurensing, slik Riksrevisjonen pekte på i sin forvaltningsrevisjon senest i Likevel deler man ut utviklingskonsesjoner til store åpne oppdrettsanlegg. Næringa er og kommer til å være viktig for Norge, men vi må endre mye i måten vi produserer laks på, hvis det ikke skal få for store konsekvenser. I fjor ble trafikklyssystemet innført for å gi mulighet for produksjonsvekst i områder hvor miljøet har størst tåleevne, men systemet har så store mangler, at miljøhensynene ender på tapersiden. Trafikklyssystemet presenteres fra regjeringen som et miljøtiltak, men er i realiteten en måte å tilby produksjonsvekst uten å måtte vurdere samlet belastning for miljøet. Når vi forklarer oppdrett for ungdom er det ikke vanskelig å forklare hvordan trafikklyssystemet fungerer, men det er utrolig vanskelig å forklare hvordan Norge tillater at 30 prosent av vill utvandrende laksesmolt dør på grunn av lus fra oppdrett. Ungdom må ha en plass i debatten. Det virker som at mange med makt glemmer at man ikke utøver politikk kun for de som eier kvoter eller laksekonsesjoner i dag. Heller ikke for den heldige situasjonen vi har i dag, hvor vi har jevnt over høye totalkvoter og høy pris på sjømat. Politikken skal sørge for at næringa er rustet også for fremtidige generasjoner og tider, hvor det ikke er like mye fisk i havet, hvor prisene synker, hvor belastingen for miljøet blir for stor, eller vi står overfor andre og større utfordringer. Vi er ikke tjent med en fiskerinæring hvor aktørene har stor gjeld på grunn av høye kvotepriser, og som ikke tåler et år med lave kvoter, eller en oppdrettsnæring hvor man ikke klarer å bevare villaksstammene som oppdrettslaksen stammer ifra. Regjeringas fiskeripolitikk gjør det vanskeligere for ungdom å etablere seg som kystfiskere, men selv denne regjeringa må holde seg for god til å føre politikken på en måte som stenger ungdom ute av debatten. Hvem som får fiske på fellesskapets ressurser, hvilke fiskemetoder som prioriteres, og hvor stor miljøbelastning vi tillater i fjordene våre, er avgjørelser som er for viktige til å tas stykkevis og under radaren til oss som ikke har egeninteresser i næringene. Det benyttes gjennom Norges Sjømatråd store ressurser på å kampanjen «Laks er viktig for Norge», men det gjøres for lite for å inkludere flere i debatten om framtidens oppdretts- og fiskerinæring: En debatt som er utrolig viktig for Norge. Hugstmyr Woie er sentralstyremedlem i Natur og Ungdom. theresew@nu.no Debatten om laks Trafikklyssystemet presenteres fra regjeringen som et miljøtiltak, men er i realiteten en måte å tilby produksjonsvekst på. Regjeringas fiskeripolitikk gjør det vanskeligere for ungdom å etablere seg som kystfiskere. Flere kvinner tar til orde for et Fredsdepartement og innføringen av en ny fredskultur i Norge. DEBATT #MeToo-kampanjen har vist verden at kvinner kan endre holdninger når de står sammen. Kvinner verden over sier NEI til mer krig, våpenødeleggelser og forurensende miljø- og klimaendringer som fører til enorme menneskelige lidelser. FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 «Kvinner Fred og Sikkerhet» er i så måte en ypperlig strategi for å nå kvinner, og viser samfunnet at alternativer til militær opprustning og avskrekking finnes. Undertegnede foreslår en endringsstrategi, hvor opprettelsen av et Fredsdepartement står sentralt. Departementet bør opprettes parallelt med Forsvarsdepartement, og som kan bidra til å innføre en fredskultur med fokus på ikkevoldskommunikasjon, ikkevoldsmotstand og ikkevoldsstrategier. Ikkevoldelige strategier. Vi vet at konflikter som løses gjennom ikkevoldsmetoder er mer bærekraftige enn konflikter som forsøkes løst med våpen. Norge kan da også åpne for valgmuligheter innen vår obligatoriske verneplikt, og gi dagens ungdom et valg mellom militær opplæring og ikkevoldelig-opplæring med andre ord: et valg mellom militære styrker, sivile fredstyrker/peace Brigade International (PBI) eller siviltjeneste. Dette er reelle og gjennomførbare tiltak som ikke behøver å koste mye penger. Samtidig slipper regjeringen på sikt å bruke skattepenger på rådyrt utstyr som F35-kampfly og annet militært materiell. PBI har sine fredsstyrker i mange land som Latin-Amerika, Mexico, Columbia, Indonesia, Kenya, Nepal med støtteorganisasjoner (country groups) i nesten alle europeiske land, inkludert Norge, USA, Canada og Australia. PBI har meget gode resultater, og mange unge ønsker en ikkevoldstjeneste isteden for militærtjeneste. Norge trenger et Fredsdepartement hvor fredskultur står sentralt og som gjerne kan innlemmes i Bistandsdepartementet, som ble gjenopprettet i høst av regjeringen og som tidligere lå innunder Utenriksdepartementet. Underskrevet av Randi Heinert, Anne M. Halvorsen, Mette Fjeldstad fra Bestemødre for Fred, og Trine Eklund Norges Fredslag Ikkevoldelige strategier og alternativ til militærtjeneste

7 12 JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) PERSPEKTIV Kald mig ved mit (andet) navn Vår nye faste spaltist, filosof og kurator Paul B. Preciado, beskriver den politiske og sosiale konstruksjonen knyttet til kjønnsidentitet, og retten til selv å definere hvem man er. KJØNNSIDENTITET AV PAUL B. PRECIADO Det sker endnu, om end sjældnere end før, at jeg møder en person, som holder fast ved at tiltale mig med et kvindenavn eller nægter at kalde mig ved fornavn det vil si ved det andet navn, som nu er mit. Jeg kan tilbagevise den pågældendes henvendelse retorisk, og jeg kan fremskaffe institutionelle beviser og vise mit nye identitetskort ligesom den jøde, der var gået over til kristendommen, gjorde i 1400-tallet når konvertitten fremlagde sit certifikat om uplettet blod. Jeg kan også skrue op for min maskuline adfærd, holde op med at barbere mig i et par dage, gå med kraftigere støvler, bredere bukser og lade håndtasken blive hjemme. Jeg kan endog spytte på gaden mens jeg går, eller lade være med at smile (maskulin adfærd kræver somme tider en tåbelig koreografi). Ingen af disse fremgangsmåder er dog tilstrækkelig til at føre bevis for en kønssandhed af den gode grund, at kønssandheden (ligesom det uplettede blod i 1400-tallet) ikke eksisterer uden for en samling sociale og mellemmenneskelige konventioner. En kønskarakter udgør hverken en psykisk eller fysisk ejendommelighed ved et subjekt og er heller ikke en naturlig identitet. Det er en magtrelation, der er afhængig af en konstant, fælles beherskelsesproces, hvor tilslutning, kontrol, subjektivering og underkastelse foregår samtidigt. Sosiale forbindelser. Under de første to-tre år i en kønsovergang hænger transmandens maskulinitet i en tynd tråd. Og det er en tråd, der går fra hånd til hånd og som enhver kan holde fast i eller rive over. Enhver person og enhver institution kan således når som helst styrke tråden eller klippe den over: ved et håndtryk, et blik, et navn eller et pronomen, et dokument, en underskrift, godkendelse af oprettelsen af en bankkonto, omlægningen af kørekortet, en bekendelse, et skulderklap, et spørgsmål der stilles, måden hvorpå der bydes på en cigaret eller en drink, så flettes tråden og bliver stærkere, eller den brydes. Det tager mindre end et sekund. Det er den sociale forbindelse der styrer os og som konstituerer os eller afsætter os som politiske subjekter. Selvom beslutningen om at påbegynde en proces med henblik på gentilskrivning af køn er individuel og tilsyneladende frivillig, så er overgangsprocessen aldeles kollektiv og åben for konstante godkendelser eller censureringer. Intensiteten ved den smerte, som man føler, når man står over for en person, der har besluttet sig for at bruge det andet pronomen eller som nægter at kalde en ved det ene navn, som nu er mit, er direkte proportionel med den kraft, hvorved en sådan lille gestus netop gentager en historisk kæde af voldshandlinger og udelukkelser. Et sådant ubetydeligt udsagn kommer til at genoprette et normativt hierarki mellem dem, der har ret til et pro-nomen, et sted-ord, og de andre. Den person der tror sig i stand til at kende bedre ens køn end vi selv gør, og derfor nægter at kalde os ved det nye navn eller at indsætte det rette pronomen, der angår os, i han- eller hunkøn, er ikke ved at modstille det biologiske og det sociale, som det somme tider hævdes, eftersom den, der foretager sig noget sådant, i almindelighed slet ikke ved noget om vores anatomi. Den pågældende tildeler en fortrinsret til en normativ samfundsfiktion, der står over for en samfundsfiktion, som er ved at få en institutionel stemme. For nu at sige det med antropologen Philippe Descola, så er der ingen kamp mellem natur og kultur i den proces, hvorved køn og kønstegn bliver anerkendt; der er derimod en kamp mellem to (eller flere) kulturelle registreringer af kønsforskellen: Den ene er normativ, og den anden er dissident. En kjønnskarakter utgjør verken en psykisk eller fysisk eiendommelighet ved et subjekt. Politisk konstruksjon. Ved hver overgangsproces finder der en genskrivning sted af den samfundspagt, hvorved en krops politiske eksistens kan blive bekræftet eller forkastet. For en migrant eller for en trans afhænger rejsens vellykkethed af den gavmildhed, hvormed de andre modtager os og støtter os uden hele tiden at tænke «her er en fremmed» eller «jeg ved, at du i virkeligheden er en kvinde», men ser vores singularitet som en sårbar krop, der søger efter et andet sted, hvor livet måske kan slå rødder. Og i forbifarten ved at gøre det sammen opdage det nye rum for social virkelighed, der åbner sig for vor eksistens. Og ligesom migranten udarbejder personen i en kønsovergang efterhånden en kartografi for overlevelse, der skelner mellem beboelige områder og de områder der er ufremkommelige, mellem de steder man kan eksistere, og de steder hvor vor eksistens bliver konstant underkendt, indtil det lykkes (men det sker ikke altid) at opbygge et netværk af afhængigheder, der tillader os at give materiel eksistens til den politiske fiktion om vores køn. Hver dag, når jeg bevæger mig gennem dette vanvittige netværk af skøre tråde, siger jeg til mig selv at en sådan kønsovergang måske udgør det smukkeste politiske forsøg et menneske kan opleve i begyndelsen af det tredje årtusind. Men det er også et af de mest risikofyldte, som jeg derfor sammenligner med migrationen, med en «tilbagevenden til samfundet» efter et udstået fængselsophold, eller en genoptagelse af arbejdet efter at have fået stillet en diagnose om aids eller kræft, at være mor, far, datter eller søn i et adoptionsforhold, at blive gymnastiklærer efter at have været pornostjerne, at have fået stillet diagnosen skizofren eller borderline og så forsøge at få etableret det som nogle kalder et «normalt liv», uden at vide hvad de taler om. Dekonstruksjon. Under sit sidste seminar La Bête et le Souverain (Dyret og suverænen), fremsatte Jacques Derrida den hypotese at der blandt menneskeprimater ikke gives en naturlig suverænitet. Det som den nævnte overgangsproces (migrationen, tilbagevenden til samfundet og så videre.) kan lære OM PAUL B. PRECIADO Paul B. Preciado (født i Spania i 1970) er forfatter, filosof, feminist og kurator, med fokus på identitet, kjønn, pornografi, arkitektur og seksualitet. Han studerte og tok sin mastergrad i filosofi ved The New School i New York, med mentorer som Jaques Derrida og Agnes Heller. I 2010 fullførte han sin doktorgrad i filosofi og teoretisk arkitektur ved Princeton University. Han var en lesbisk kvinne inn-til han i 2014 annonserte at han var under «transformasjon» til fysisk å bli mann. I januar 2015 tok han navnet Paul. I 2008 utga han boken Testo Junkie: Sex, Drugs, and Biopolitics in the Pharmacopornographic Era (Spania), hvor han undersøker politiseringen av kroppen, og benytter termen «pharmacopornograpich capitalism». Boken er oversatt til fransk og engelsk. Han har vært kurator for en rekke kunstinstitusjoner, som Museo Nacional Centro de Arte Reina Sofia (Madrid) og Museu d Art Contemporani de Barcelona, samt documenta 14 i Kassel og Athen. Preciado er fast skribent for den franske avisen Liberation. Bosatt i Frankrike. os, er at et politisk subjekts suverænitet (uanset om vedkommende er trans eller cis-, migrant eller ikke, hvid eller ikke-hvid) ikke er givet på forhånd, men at den dannes og opløses hele tiden gennem et omfattende apparat af institutionel opretholdelse: Såfremt nogen fratager os vores identitetspapirer, vores pas, vores ret til at hente børn efter skoletid, muligheden for at søge læge eller gå i svømmebad, såfremt de andre bliver ved med at kalde én ved et navn eller med et pronomen som ikke svarer til én, såfremt nogle holder op med at hilse på én, vise venskab eller give knus, så udhules vores sociale, seksuelle og politiske eksistens, og måske bliver den helt ødelagt. Der ville da ikke være meget tilbage af den eksistens, som man går og forestiller sig som ens autentiske egen. Det karakteristiske for vores ontologi består i et radikalt ubestemmelighedsprincip: behovet for at indgå i en konstant proces af samfundsmæssig konstruktion og dekonstruktion. Vores suverænitet bliver ikke givet os ved fødsel (det er ikke en identitet), den består i et fiktionsstillads en slags samfundsmæssig ekso-skelet, som holder os i live: Der er ikke noget «virkeligt» i et navn, eller i et adjektiv, et dokument om en identitet, der hedder tysk eller fransk, spansk eller syrisk. «Navnet er kun røg,» skrev Goethe, men ikke desto mindre så trækker vi vejret takket være den røg vi deltager i. Og derfor: Vær så venlige at kalde mig ved mit (andet) navn. Oversatt fra fransk av Carsten Juhl. Precadio er fast spaltist i Ny Tid og franske Liberation. Ikonet som sviktet Stig Holmquists biografi om Zimbabwes Robert Mugabe beskriver fallet statslederen gjennomgikk, fra å være 60-tallets frigjøringshelt til 2000-tallets hatede diktator. Hvorfor gikk det så galt? ROBERT OG GRACE MUGABE Stig Holmquist : Diktatorens blick. Robert Mugabe från frihetshjälte till avsatt diktator. Carlssons Bokförlag, Sverige ZIMBABWES MUGABE AV SVERRE JERVELL Det karakteristiske for vår ontologi består i et radikalt ubestemmelighetsprinsipp. Frigjøringskjemperen Robert Mugabe var et viktig revolusjonært ikon for 68- erne. Hans kamp mot statsminister Ian Smith og de hvite bosetterne i Rhodesia sto som den tids viktigste og mest synlige symbol for den politiske frigjøringen fra den europeiske kolonialiseringen av Afrika. Selve rammen for kampen i Rhodesia var mediavennlig og lett å følge: En fengslet intellektuell afrikansk opprører leder kampen mot hvite bosettere som kontrollerer en rik og fruktbar del av Afrika. Det ender med at de hvite bosetterne fordrives og jorden deles ut til fattige afrikanere. Det var lett å få sympati med den nye statsministeren, Robert Mugabe. Han ble et revolusjonært ikon. Men Mugabe klarte ikke overgangen fra frigjøringskjemper til statsmann. Det rike og tidligere velfungerende Rhodesia ble et korrupt samfunn, økonomien brøt sammen og Mugabe selv ble forvandlet til en maktglad diktator. Først etter 37 år ved makten ble Zimbabwes 93 år gamle diktator tvunget til å gå av, etter et militærkupp i november i fjor. Tilfeldig møte. Den svenske forfatteren og filmskaperen Stig Holmquist ga nylig ut biografien Diktatorens blick. Robert Mugabe från frihetshjälte till avsatt diktator. Bokens tittel referer til et tilfeldig møte Holmquist hadde med Mugabe i heisen på hotell Intercontinental i Lusaka for mange år siden. Mugabe stirret med et kaldt stålblikk på den svenske medpassasjeren i heisen. Dette blikket har forfulgt Holmquist siden, nå har det resultert i en spennende og meget velskrevet bok. Holmquist har tidligere skrevet nærmere tjue bøker, med tema fra Afrika og andre kontinenter. Flere av disse skrev han sammen med sin norske hustru, antropolog og professor Aud Talle, som døde for noen år siden. Han har også lagd en lang rekke dokumentarfilmer, herunder en prisbelønt film om Dag Hammarskjøld. Solidaritet. Holmquists inngangskort til Mugabe og hans miljø var en svensk avdeling av Amnesty Internasjonal. Lokallaget ble tildelt Mugabe som «deres» samvittighetsfange på 60-tallet av Amnesty i London. Den gang var det knapt noen som visste hvem Mugabe var, utover at han var fengslet av Ian Smidt. Lokallaget sendte ham Boken til Holmquist er et «must» for norske bistandsarbeidere. litteratur og noen klær. Det ble begynnelsen på et bånd mellom Robert og Sverige. Mugabes kampfelle og kone Sally valgte å forlate Rhodesia og slo seg ned i London. Det var hun som opprettholdt forbindelsen med Sverige mens ektemannen satt fengslet. Hun besøkte Sverige en rekke ganger, hvor hun holdt foredrag på skoler rundt om i landet. Sally kom til å spille en viktig politisk rolle da Mugabe ble Zimbabwes statsminister, og det var nok hun som utviklet ideen om at det nye Zimbabwe skulle bygges opp rundt en nordisk samfunnsmodell. Dette siste sammen med Mugabes vilje til forsoning med tidligere fiender, i alle fall de første årene som statsminister bidro til å styrke hans posisjon som ikon i de nordiske land. SALLY UGABE Hva nå Zimbabwe? Holmquist stiller spørsmål om hvorfor det gikk så fryktelig galt med Mugabe og Zimbabwe. Han bringer da også inn Mugabes nye kone, den 31 år gamle Grace, som den 74-år gamle Mugabe giftet seg med etter at Sally døde av kreft. Grace var opptatt av makt og et liv i luksus, og forsøkte å framstå som den aldrende Mugabes naturlig etterfølger. Hva vil skje nå, etter at Mugabe og Grace ble tvunget til å trekke seg tilbake til en luksuriøs husarrest? Vil det åpnes for en demokratisk utvikling og jevnere fordelt velstand av det ressursrike Zimbabwe, eller vil de militære beholde kontrollen, slik man har sett i for eksempel Myanmar? Har tiår med valgfusk og korrupsjon satt et preg også på de politikerne som skal føre landet videre? Holmquist kan bare reise spørsmålene. Viktig bok. Boken til Holmquist er svært leseverdig og et «must» for norske bistandsarbeidere som skal være med i den nye fasen som Zimbabwe nå går inn i. Den er også en nyttig påminner og innledning til dagens Afrika, i en tid hvor afrikanske spørsmål igjen skyves i bakgrunnen i norske media til fordel for utenrikspolitiske spørsmål relatert til Trump, Putin, Iran, Kina og Nord-Korea. Boka er også interessant for oss som trodde på Mugabe og hyllet ham for 40 år siden. Mange av oss kan nok ha godt av et selvkritisk tilbakeblikk. Jervell er tidligere norsk diplomat. sverre.jervell@icloud.com Frie markeder er en illusjon John Mikler The Political Power of Global Corporations Polity Press, USA John Mikler hevder at verdens største bedrifter er så økonomisk overlegne sine konkurrenter at det blir feil å snakke om globale markeder og fri konkurranse. MARKEDSØKONOMI AV KETIL FRED HANSEN Ingen nye aktører klarer å etablere seg i markeder preget av monopolliknende tendenser. Mikler hevder at de store firmaene heller enn å konkurrere i frie markeder, definerer og kontrollerer dem. Det er utgangspunktet for hans studie av globale selskapers politiske makt i boken The Political Power of Global Corporations. «Globale» vs. «store» firmaer. Mikler påpeker først at bare et lite antall av det som ofte omtales som «globale selskaper», virkelig er det. UNCTAD definerer selskaper som globale dersom de har mer enn 60 prosent ansatte fra andre nasjonaliteter enn der hovedsetet ligger, at mer enn 60 prosent av salgsinntektene kommer fra andre land enn der hovedsetet ligger, og det samme med aksjekapitalen. Med denne forståelsen finnes det ikke mange globale firmaer i verden i dag. Mikler er derfor opptatt av at vi «re-territorialiserer» vår forståelse av globale selskaper. Walmart brukes som eksempel på et selskap mange omtaler som «globalt», men som etter den ovennevnte forståelsen er entydig amerikansk. Store selskapers politiske makt er geografisk forankret heller enn global. Mikler viser oss en rekke eksempler på at store selskaper forhandler frem gunstige avtaler for seg selv i enkelte land, og på den måten bidrar til at det globale finansielle landskapet differensieres og utnyttes. Like anerkjente tross snusk. Apple betalte for eksempel ingen (0 prosent) inntektsskatt på de 30 milliarder dollarene som selskapet gjennom såkalt «aggressiv skatteplanlegging» tjente i Irland mellom 2009 og Google flyttet 80 prosent av sitt overskudd til skatteparadiset Bermuda i 2011, og betalte kun 2,4 prosent selskapsskatt på profitt tjent utenfor USA det året. Store kontrakter med 600 fabrikker med til sammen ansatte, gjør at det amerikanske sportsmerke NIKE har så stor politisk autoritet og forhandlingskraft i flere lavkostproduksjonsland at arbeidsvilkår, inkludert lønninger, kan presses langt under det forsvarlige. Og dette skjer, paradoksalt nok, samtidig som firmaene bruker mye energi på å bygge sin egen merkevare som «samfunnsansvarlige bedrifter». Det gjør de så bra at de nærmest er upåvirket når skat- Store selskapers politiske makt er geografisk forankret heller enn global. teunndragelser eller produksjonsskandaler blir kjent for publikum. Da det i 2010 ble kjent at det kinesiske selskapet Foxconn Technology Group, som produserte iphone for Apple, tvang arbeiderne sine til å jobbe 100 timer overtid per måned, innlosjerte dem under svært dårlige forhold på fabrikkens sovesaler og betalte dem en elendig lønn, førte det ikke til noen som helst forbruker boikott av iphone snarere tvert imot. Apple ble året etter den mobilprodusenten i verden som tjente mest. Apple byttet produsent i Kina, men i 2015 viste det seg at det også i den nye fabrikken ble produsert iphone-er under svært kritikkverdige forhold uten at salget gikk ned eller aksjeprisen sank. Og hvor mange av oss har egentlig sluttet å bruke Google etter at Dagens Næringsliv i fjor avslørte at selskapet betalte skarvelige 2,9 millioner i skatt av en omsetning på 2,5 milliarder kroner i Norge? Aggressiv skatteplanlegging hvor Google Irland fakturerer Google Norge for merkevarerettigheter og annet gjorde at Google Norge gikk med tap i 2016! Likevel er Apple og Google, ifølge det amerikanske økonomitidsskriftet Forbes, verdens aller «most admired companies». Bestemmer samfunnsdiskursen. Det positive bildet av seg selv klarer firmaene i stor grad å opprettholde ved å bestemme hvilken samfunnsdiskurs som blir gjeldene. Fordi de er så store, har de ressurser nok til å sette agendaen og bestemme hvordan vi snakker om ting (verdens 20 største firmaer har samme årlige omsetning som verdens 138 fattigste land). De store firmaene har en egeninteresse av at vi snakker om neoliberalisme og markedets makt som om «there is no alternative» (jf. Margareth Thatchers slagord TINA fra begynnelsen av 1980-årene). Men ifølge Mikler har ikke markedet makt. Det er de store firmaene som har makt, mens det Miklers bok er tungt stoff. Han skriver ikke «short and sexy», han lesser på med referanser og tar en mengde forbehold i det han skriver. frie markedet nærmest ikke finnes der de store firmaene opererer. Hvor fritt er markedet for sosiale medier når Facebook i dag har 2,2 milliarder brukere og nylig har kjøpt opp både Instagram og WhatsApp? Den neoliberale diskursen får det til å høres ut som om den økonomiske utviklingen ikke kan styres, at den bare går sin helt naturlige gang. Men Mikler minner oss på at de store selskapene har egeninteresse av å avpolitisere sin egen rolle og få folk til å tro at utviklingen ikke kan styres politisk. Dermed kan de globale selskapene fortsette å påvirke politiske beslutningstakere til å vedta vilkår som gjør at firmaene forsetter å vokse både i økonomisk omfang og når det gjelder politisk makt. Miklers bok er tungt stoff. Han skriver ikke «short and sexy», han lesser på med referanser og tar en mengde forbehold i det han skriver. Jeg ville nøyd meg med å lese denne anmeldelsen og latt boken ligge. I alle fall: Ikke kjøp den på Amazon da bidrar du til å opprettholde markedsmonopolet til de globale, store i deres styrte neoliberal verden. Hansen er fast anmelder i Ny Tid. ketil.f.hansen@uis.no

8 DOKUMENTAR & LITTERATUR Med et sjangertypisk utgangspunkt innkoder Westworld siste generasjons populærkulturelle metaforer. JUNI 2018 NY TID OSLO REVIEW OF DOCS AND BOOKS ÅRGANG 66 NR. 6 Voldskultur versus anarkisme Westworld, sesong 2 Regi: Jonathan Nolan og Lisa Joy HBO, USA Tv-serien Westworld er et laboratorium for sivilisatoriske eksperimenter, med universelle etiske dilemmaer som konsekvens. AMERIKANSK SCI-FI WESTERN AV SIGURD OHREM Westworld er et tv-serie-epos basert på spillefilmen med samme navn, skrevet og regissert av Michael Crichton i I første sesong møter vi «Det ville vesten» i fornøyelsesparken Delos, som er befolket av såkalte verter: menneskeliknende androider med personlighet og programmerte scenarioer skreddersydd for å tilfredsstille gjestenes villeste begjær. Marshall McLuhan skrev på 60-tallet om mediene som forlengelser av det menneskelige sanseapparatet. Wetware-androidene i Delos er også forlengelser, men foreløpig av den ondartede sorten. Tv-serien Westworld, som nå er midtveis i sesong 2, tegner til å bli det kommende decenniums nye Game of Thrones. Med et sjangertypisk utgangspunkt i både en roman og en film, med dertil hørende spinn-effekter, innkoder Westworld siste generasjons populærkulturelle metaforer, med sin tidsriktige miks av techno-estetikk og retro-kultur. I underholdningsparken møter vi en tidløs verden befolket av mytiske figurer, der kulissene er arketypiske baktepper for herremenneskenes sublimerte konflikter, projisert over på maktesløse verts-marionetter. Her får en usminket og utemmet menneskelig underbevissthet utfolde seg i fri dressur, drevet frem av begjærlige storhetsdrømmer og ditto masochisme. I Westworld oppstår verdener og de går under. Første sesong. Utgangspunktet for sesong 1 er motsetningsforholdet mellom underholdningsparkens sjefsdesigner Robert Ford og hans eks-kompanjong Arnold Weber. Arnold dør, tilsynelatende før handlingen dras i gang, men legger igjen spor. Dolores Abernathy er Westworlds eldste fungerende vert og den mest sammensatte karakteren. Hun blir kjæreste med William, alias «mannen i svart», som er arvtaker til det globale Delos-konsernet og den mest kompromissløse medspiller og gjest i Westworld. Sammen Fords maliciøse mangel på moral og Nietzscheanske verdensbilde spøker stadig kulissene. legger de ut på jakt etter en labyrint. Williams agenda løsningen av labyrintens gåte er nært forbundet med makt og innflytelse i den virkelige verden. Dolores ledes av en indre stemme som likner Arnold Webers og oppdager at hun er medansvarlig for hans død. Maeve er en eks-bordellmamma som leter etter datteren sin, som har forsvunnet. Hun er den første verten som blir bevisst sin egen status og parkens funksjon som lekeområde for de usannsynlig rike. Maeve lykkes med å «frigjøre» andre verter, som blir hennes allierte under forsøket på å kjempe seg ut av parken. Robert Ford holder en pompøs tale på selve avslutningsfesten i sesong 1 og presenterer sitt nye prosjekt, etter en innledende Nietzsche-inspirert postulering av homo sapiens, altfor menneskelige innstilling: «Jeg la merke til at noen fulgte med, noen som kunne forandre seg, så jeg begynte å komponere en ny story for dem. Den begynner med fødselen til et nytt folk, de valgene folket må ta, og folket de vil bestemme seg for å bli en skurk ved navn Wyatt og et drap, utført etter eget ønske denne gangen. Dessverre blir dette min siste fortelling» Den Wyatt-besatte Dolores henretter Ford umiddelbart, med et nakkeskudd, og retter deretter sin Colt 45 mot selskapet av verter og gjester. Gjentakelser. Er hukommelsen konstituerende for menneskelighet? Hva skjer med en maskin som forsynes med selvbevisst hukommelse og minner? Helt siden lanseringen av kultklassikeren Memento (2000), har manusforfatter og regissør Nolan vært opptatt av noen tilbakevendende grunnspørsmål. Et av de viktigste er funksjonen til den menneskelige hukommelse og hvordan opprettholdelsen av identitet er avhengig av unike, men gjentatte, narrativer basert på personlige minner. Arenaen i sesong 2 av Westworld overtas gradvis av en ny generasjon androider, med gryende selvbevissthet og evne til å huske tidligere hendelser, gjenkjenne opplevelser og endre atferd. Selv om de stadig var å betrakte som roboter, hadde androidene allerede i sesong 1 en innebygget solidaritets-refleks og kunne kommunisere med flokken på et subliminalt nivå. I sesong 2 inntrer en uventet forandring: Selvbevissthet, oppstår og med det følger en høyere type intelligens, som om et flash av opplysning gjør androiden mer lik menneskene som har skapt dem. Den nye generasjonen androider har en klart videreutviklet kommunikasjonsevne, selv om de færreste av dem ser ut til å ha noen empati med verken mennesker eller likemenn. Tross sin nyervervede selvbevissthet forblir de fleste hevndrevne rovdyr, der en hobbesiansk selvopprettholdelsesdrift dominerer. Dolores ubestridt skjoldmøy og leder for den mest målrettede flokken er i kraft av sin alder utstyrt med både komplekse minner og en tiltvunget identitet. Hennes svakhet er sviktende tidssans, med den følge at minner forveksles med reelle opplevelser, og følelser blir tvingende tilskyndelser. Dobbelthet. Hvordan kan vi styre mennesket hvis mennesket ikke styrer seg selv? Kan tilfredstillelsen av begjær kombineres med overvåkning? Hvordan henger vitenskapelig innovasjon og kommersiell suksess sammen med drakoniske koloniserings-prosjekter og undertrykking av minoriteter? Under de klassiske, konfliktdrevne motsetningene i Westworld skimtes et annet, ledemotivisk tema, som handler om gjentakelse og dobbelthet. Er det menneskets dobbeltnatur som forstyrrer maktmenneskenes monumentale prosjekter? Dobbeltheten har en rekke ulike skikkelser og kommer til uttrykk på flere fortellerplan, både i plot og karakterer. Et nærliggende eksempel er relasjonen Ford/Arnold, som kulminerer med at Dolores terminerer Arnold og ender med at Ford iscenesetter sin egen henrettelse. Men tilbaketrekningen er tvetydig, det er usikkert om det er Ford vi ser holde sin egen gravtale. Det kan like godt være karakteren, supervert-ford som har gjort seg overflødig, etter å ha utstyrt vertene med selvprogrammerende ressurser. Og Dolores drepte kanskje heller ikke Arnold, det var bare Bernard. Et annet eksempel på en dobbeltkarakter er William, som også opptrer i to skikkelser, både i og utenfor Delos. «Mannen i svart» har et klart prosjekt gjennom hele spillet å løse labyrintens gåte, en gåte hvis svar er tvetydig. Fra mytologien vet vi at øya Delos er guden Apollons sted, den dag i dag vedlikeholdt som et tempel for evig liv. Under myten om labyrinten skjuler det seg både innsikt i det typisk menneskelige og erkjennelsen av det barbariske knyttet til skapelsen av unaturlige livsformer. Williams innovative engasjement i parken skal bidra til helbredelsen av Mr. Delos gjennom en «eksakt gjengivelse». Men den digitale dupliseringen av et menneskelig selv betyr på ingen måte at ringen er sluttet. Innsikt eller evig liv? Et menneske som har innsikt i sin doble natur og sine handlingers utilsiktede konsekvenser kan likevel makte å manøvrere mellom motsetningene på en etisk forsvarlig FORTSETTER NESTE SIDE

9 14 JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) DOKUMENTAR NY TID (Oslo Review of Docs and Books) JUNI 2018, NR 6 15 DOKUMENTAR Kunsten å se Beyond Cinema: The Dumpster Kid Experiment and Other Utopias Regi: Robert Fischer Tyskland Carolee, Barbara and Gunvor Regissør: Lynne Sachs USA Acedia Regi: Luciano Piazza USA Kameshki (Pebbles) Regi: Mikhail Zheleznikov Russland Den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen ble arrangert for 64. gang i år. Festivalen er nå i front på sitt felt, med innovative, eksperimentelle og kunstneriske filmer på programmet. NYTT FILMSPRÅK AV ASTRA ZOLDNERE International Short Film Festival Oberhausen er en av de eldste og mest prestisjetunge kortfilmfestivaler i verden. Under den åttende utgaven av festivalen, i 1962, forfattet en gruppe unge tyske filmskapere det såkalte Oberhausen Manifesto, der de erklærte den «gamle» filmen eller Papa s cinema for død. De forlangte etableringen av en ny type film: mer eksperimentell og fristilt fra konvensjonene i filmindustrien. Manifestet ledet senere til at «den nye tyske filmen» ble født, med Carolee, Barbara and Gunvor kan tolkes som et svar på kritikken av «det mannlige blikket». representanter som Alexander Kluge, Edgar Reitz, Rainer Werner Fassbinder, Werner Herzog, Wim Wenders og flere andre velkjente regissører. I år ble festivalen arrangert for 64. gang. I sin nåværende form er filmfestivalen i Oberhausen et mekka for eksperimentell kunstfilm og visuelt innovative kortfilmer som søker å utvide rammene for det filmatiske språket. I dokumentaren Beyond Cinema: The Dumpster Kid Experiment and Other Utopias (Robert Fischer, 2018), forteller regissør Alexander Kluge at filmpionerene var nysgjerrige folk som eksperimenterte med filmmediet. De ble «svært overrasket da de fant ut at deres vidunderlige oppfinnelse, deres redskap til opplysning, ble brukt til å preservere billige teaterstykker». Edgar Reitz kritiserer også standardlengden på filmer og hevder at 90 minutter-formatet var lånt fra teatret og er fremmed for filmens natur. Kommersiell industri. Likevel er det den kommersielle filmindustrien som setter reglene. Når jeg forteller at jeg arbeider med film, tenker de fleste automatisk på helaftens, historiedrevne fiksjonsfilmer. Alt utenom dette formatet dokumentarer, kortfilmer og eksperimentelle filmer blir betraktet som annenrangs filmer, som medier og seere ofrer mindre oppmerksomhet. Den britiske filmteoretikeren Laura Mulvey introduserte i essayet Visual Pleasure and Narrative Cinema (1975) begrepet «det mannlige blikket» («male gaze»). Med det CAROLEE, BARBARA AND GUNVOR Acedia kritiserer det moderne samfunnets sans for Benjamin Franklins frase «tid er penger». mener hun at publikum ser en film fra et heteroseksuelt mannlig perspektiv. Jeg tror man kan tenke på samme måte om «blikket» til den kommersielle filmindustrien, som har kodet perspektivet sitt strengt. Heldigvis finnes det fremdeles noen fremtredende aktører som kjemper mot denne trange forståelsen av hva film er: International Short Film Festival er en av dem. Interessant nok var det mange dokumentarer i årets International Competition som fokuserte på selve handlingen å se. ACEDIA Kvinnens blikk. Man kan tolke Lynne Sachs korte dokumentar Carolee, Barbara and Gunvor (2018) som et svar på Laura Mulveys kritikk av det mannlige blikket. Sachs følger tre kvinner, alle anerkjente avantgardistiske filmregissører: Carolee Schneemann, Barbara Hammer og Gunvor Nelson, og gir dem rom til å snakke om sin lidenskap for å lage film og om sin måte å se verden på gjennom kameralinsen. Sachs har funnet et unikt filmspråk for hver av historiene for å reflektere perspektivene til protagonistene sine. Likevel er det noe som mangler i disse portrettene av de tre eldre kunstnerne: dristighet. Barbara Hammer og Carolee Schneemann er begge kjent for å eksponere kropp og seksualitet i sine arbeider. Sachs film mangler imidlertid det direkte, kvinnelige blikket som ikke er redd for å eksponere tabuene knyttet til eldre kvinners kropper. Sachs er langt mindre vågal i sin film enn protagonistene hennes har vært i sine egne verker. Kritisk blikk. Med bruken av computer-generert estetikk er Luciano Piazzas eksperimentelle dokumentar Acedia (2018) en ode til dovenskap. Filmen kritiserer det moderne samfunnets sans for Benjamin Franklins frase «tid er penger». Den starter med observasjoner av folk i vinduer og antyder ideen om at på en måte arbeider vi alle for boligindustrien. En annen minneverdig sekvens begynner med at folk fotograferer blomstrende kirsebærtrær. I den påfølgende scenen ser vi en dataskjerm hvor «cherry blossom cat» skrives inn i et Google søkefelt. Ulike kitschy og absurde bilder av katter i blomstrende kirsebærtrær dukker opp. Disse bildene illustrerer Kameshki stiller spørsmål ved korrelasjonen mellom virkelighet og bilde. på en utmerket måte samfunnets besettelse av teknologi. Forskjellige filosofer, deriblant Marshall McLuhan, beskriver teknologier som forlengelse av menneskekroppen. Acedia inviterer seeren til å reflektere over hvordan teknologier definerer hvem vi er og ender med apokalyptiske spådommer. Personlig blikk. Den russiske filmskaperen Mikhail Zheleznikovs film Kameshki («Småstein», 2018) er en personlig kjærlighetserklæring til bilder. Siden barndommen har Zheleznikov samlet på bilder av fremmede han snubler over på gaten og andre offentlige steder. For det meste er det portretter beregnet på pass og andre dokumenter. I filmen gir Zheleznikov disse karakterene navn og fantaserer om livene deres. Denne lekende tilnærmingen til virkeligheten minner meg om hvordan mine søskenbarn og jeg slo i hjel tid i barndommen. Vi valgte oss ut en fremmed i parken og forestilte oss hvem denne personen kunne være. Hvilket yrke har han? Har han familie? Hvor skal han? I en av de siste scenene i filmen sitter to menn ved havet og betrakter solnedgangen, mens de filmer seg selv med en laptop. Med sterk russisk aksent sier den ene: «Det virkelige livet er så kjedelig, selv på video.» Den andre svarer: «Hva er det som er så virkelig med dette?» Dialogen stiller spørsmål ved korrelasjonen mellom virkelighet og bilde, og fortsetter den endeløse diskusjonen om hvor aktuelle dokumentarfilmer er. I dagliglivet blir vi invadert av tusenvis av bilder, og de sterkeste av dem synes å innvirke hvordan de fleste av oss ser på verden. Jeg er overbevist om at filmutdanning som presenterer ulike perspektiver, er like viktig som litteraturundervisning som gir innblikk i forskjellige former for tekster. De forutsigbare skjemaene til den dominerende filmindustrien er kjedelige. Men man trenger selvsagt et visst grunnlag for å lære å lese mer komplekse og indirekte audiovisuelle tekster. Zoldnere er en latvisk filmregissør, kurator og publisist. astra.zoldnere@gmail.com BEYOND CINEMA I entreen til Jugoslavias fortid Hotel Jugoslavija Regissør Nicolas Wagnières Sveits Hotel Jugoslavija fremstår som et speilbilde av Jugoslavias storhet og fall symbolisert ved det en gang flotte og luksuriøse hotellet i hovedstaden til landet som sluttet å eksistere. JUGOSLAVIA AV CARMEN GRAY I likhet med andre nasjoner som en gang var under kommunistisk styre, er republikkene i det tidligere Jugoslavia fylt med ikoniske bygninger og sosialistiske monumenter. Disse feires nå av Vesten som bleknende relikvier fra en verden utenfor kapitalismen. Hotel Jugoslavija (2017) er regissøren Nicolas Wagnières debutfilm som ble vist under den internasjonale filmfestivalen i Berlin i februar. Wagnières betrakter dette flaggskipet av en bygning som et prisme til å reflektere over fortiden, og til å sørge over tapet av forestillingene som har mistet sin legitimitet. Et Jugoslavisk minnesmerke. Hotel Jugoslavija som ligger ved bredden av Donau i Beograd åpnet sine dører i 1969 og var i årene som fulgte et av de største og mest luksuriøse hotellene i det tidligere Jugoslavia. Utgangspunktet for Wagnières film er at hotellets forfall speiler forfallet til Jugoslavia i sin helhet, da landet ble brutt i biter av fremvoksende nasjonalisme. Den notorisk kriminelle Zeljko Raznatovic bedre kjent som «Arkan» drev et kasino på stedet. Opptakene finner sted i 2005, og hotellet som regissøren oppdaget som voksen da han på ny knyttet kontakt med Beograd skal til å stenges på grunn av oppussing. Wagnières vender stadig tilbake, «nærmest religiøst», og «filmer for å erindre og vinne tilbake» som han sier. De falmende bokstavene i hotellnavnet som pryder den svære fasaden, vitner om hotellets tidligere storhet, som har bleknet langsomt etter oppløsningen av Jugoslavia. Kanskje er hotellet i dag kjent for enkelte utlendinger som en kuriositet og et minnesmerke fra den brutalistiske arkitekturen som ble bestilt etter ordre fra Tito, og som karakteriserte arkitekturen i denne tidsepoken. Hotellet fremstår nå isteden som tatt rett ut fra en science-fiction-film. Wagnières skildrer sanseinntrykk fra fortiden sin nesten som en form for påkallelse fra å fange blekksprut i Adriaterhavet til lukten av fyringsolje på gatene i Beograd og Titos gravferd på fransk TV. Mens han gjør det, panorerer kameraet sakte nedover det panelkledte inngangspartiet til Hotel Jugoslavija, og tar oss med gjennom foajeen med prismelysekroner på rekke og rad. Den hvite spiraltrappen, teppebelagt i blått, som hører til dette imponerende eksemplet på modernistisk arkitektur, vitner om hotellets tidligere glans selv om den forlatte inngangen antyder at gjestene har dratt sin vei for lenge siden. En politisk og personlig fortelling. Wagnières ble født utenfor regionen av en sveitsisk far og serbisk mor som forlot Jugoslavia i 1960 for å leve sammen med sin sveitsiske ektemann. Han har en tilnærming til stoffet som blander et vidt perspektiv på politiske, nasjonsbyggende begivenheter med et svært personlig perspektiv. Dette kjennetegnes av en besettende nostalgi for det som alltid lå utenfor rekkevidde, men som likevel formet barndommen hans. Når Wagnières forteller og samtidig funderer på sitt franske morsmål, antydes det at han fremdeles prøver å finne en mening med impulsen til å lage filmen. På denne måten oppdager vi at han både føler han hører til i landet, og samtidig er fullstendig fjernt fra det. I forsøkene på å gjenskape en barndom med ferier i morens hjemland et land han er svært klar over at er forsvunnet søker han i sine egne erindringer etter nøkkelen til landets kollektive minne. Hans spredte glimt av en historisk kontekst oppleves frustrerende tilfeldige og overfladiske til tider, og fremstår som en mindre systematisk undersøkelse enn en tilfeldig samling av erindrede inntrykk. Likevel passer inntrykkene bra med at filmen som isteden for å være en historisk beretning er et følelsesmessig og assosiativt forsøk på å fylle et opplevd tomrom i hans egen identitet. Filmen gir også seeren en viktig forståelse av den sosialistiske ideen som forsvant, men som hadde et bedre rykte som samlende og solidarisk enn den mer knusende og Moskva-ledede kommunismen. Fra luksus til forfall. Det svære hotellet med over 350 rom var opprinnelig planlagt som del av et moderne og urbant utopisk prosjekt utformet av berømte arkitekter fra den modernistiske Zagreb-skolen. Det har huset kjente gjester som dronning Elisabeth II, Richard Nixon og Willy Brandt, så vel som forskjellige film- og popstjerner. Wagnières har gravd frem sjeldne arkivopptak av hotellet i sine glansdager inkludert en tysk reklamefilm for stedets travle luksus fra 70-tallet men dette forsterker den spøkelsesaktige følelsen av en diger bygning som er forsvunnet i tidens tåkehav. Han intervjuer tidligere hotellansatte så vel som sin egen mor, som minnes entusiasmen som preget ungdomstiden og som bidro til å gjenoppbygge landet etter andre verdenskrig. Jugoslavia var på den tiden forent under Titos tanke om en «sosialistisk tredje vei». Den gikk ut på å finne en alliansefri posisjon vekk fra øst-vest-splittelsen, og hans motto om «brorskap og enhet» holdt på avstand den konflikten som blusset opp etter hans død. Arkivopptak viser ungdom som graver av hjertens lyst på en byggeplass de symbolske initiativene som krevde mye slit og arbeid, men som skapte en felles forståelse som overskred etniske skillelinjer. Det som antydes, er at de propagandistiske slagordene rundt disse anstrengelsene for å gjenoppbygge Jugoslavia ble omfavnet ukritisk med en optimisme for fremtiden et blikk på fortiden Til slutt ser vi hotellkomplekset i dag, gjenåpnet med pralende neonlys: en iphone-butikk og en american-style diner med serveringsdamer på rulleskøyter. De falmende bokstavene i hotellnavnet som pryder den svære fasaden, vitner om hotellets tidligere storhet. som hotellets skjebne selv undergraver. Samtidig blir avvikende røster mot Titos kommunistiske orden blir holdt i bakgrunnen. Vitnesbyrd om krig. Da hotellet etter hvert skiftet eiere og ble privatisert, speilte Hotel Jugoslavija den kaotiske skjebnen til et land rammet av sekterisme, ny krig og sanksjoner. Den notorisk kriminelle Zeljko Raznatovic bedre kjent som «Arkan» drev et kasino på stedet da det ble truffet under et NATO-bombardement i Vi ser opptak fra en nyhetssending som viser forvirringen og ødeleggelsene. Teamet bak Luc Bessons fransk-amerikanske krimthriller, 3 Days to Kill (2014), brukte det ikoniske hotellet som beliggenhet for å få eksotisk mystikk inn i en skytescene mellom CIA og en bande våpenhandlere, der vinduene i hotellets fasade blåses ut av en bombeeksplosjon. Wagnières har valgt å legge inn et klipp fra action-scenen i sin dokumentar, for å illustrere hvordan Serbia kom til å fremstå som en enklave hvor balkansk lovløshet råder. Til slutt ser vi hotellkomplekset i dag, gjenåpnet med pralende neonlys: en iphone-butikk og en american-style diner med serveringsdamer på rulleskøyter. Hotellet symboliserer en fortid som forsvant ikke ved hjelp av bomber men av drivkraften i den globale kapitalismen til å tilpasse alt i sitt eget kommersielle bilde. Gray er frilansjournalist og filmkritiker. carmengray@gmail.com Se filmen på Et pervertert kunstnerportrett? NY TID fast levert hver måned? NY TID på papir tilsendt i posten koster 890 kr/år (inkl. nettavis). Bestilles enkelt på no/abo eller via sms på FORTSETTER FRA SIDE 13 måte. Men det spørs om et digitalt selv-duplikat bør tillegges en tilsvarende grad av dømmekraft. Underholdningsparken Delos er et simulacrum for forlystelse, som i tillegg blir fremstilt for å overvinne døden, og dermed forsyne opphavspersonene med evig liv. Mr. Delos' desperate jakt på et botemiddel for sin dødelige sykdom gjenspeiler i et en-til-en-forhold utviklingen i Westworld-verdenen. Det gigantiske sosiale eksperimentet med vertenes ervervelse av selvbevissthet og foreløpige frigjøring fra sine herskere representerer samtidig et nytt skritt på veien mot lyset. Jakten på programmet, eller teknologien som skal skape en digital dobbeltgjenger for Mr. Delos, styres av samme fornuft. Selv om slett ikke alle verter er like hevngjerrige og nådeløse som Dolores. I underholdningsparken møter vi en tidløs verden befolket av mytiske figurer. Voldskultur versus anarkisme. Gjennom karakteren Maeve presenteres vi for et scenario med motsatte intensjoner og handlingsmotiver: Maeve drives av et omsorgsprogram, et imperativ om å gjenfinne sitt forsvunne barn. Fords appell på avslutningsfesten, gir henne en oppvåkning og impuls til å søke ut av parken, ut til menneskenes verden. Fords program lever sitt eget liv, men i Maeves tilfelle er det noe annet enn ren selvoppholdelsesdrift som styrer. Motstykket til Dolores' nådeløse maktsøken og revansjelyst er et empatisk, klarsynt vesen av kommunalistisk type og med en empati som omfavner fellesskapet, men ikke nødvendigvis andre androider. En feministisk akse med ytterpunktene voldskultur versus anarkisme, personifisert gjennom Dolores og Maeve, er derved antydet. Fords maliciøse mangel på moral og nietzscheanske verdensbilde spøker stadig kulissene. Som fra en døende guds perspektiv lar han ulike etisk-politiske scenarioer utspille seg. Spranget er tatt I Westworld oppstår verdener og de går under. fra en verden av automater via et hevndrevet, rudimentært rettssystem som står opp mot en mer kollektiv, åndelig og ivaretakende kultur. Når samuraiene dukker opp, innser vi at dobbeltheten også er interpersonal. Bordellmammaen og geishavertinnen viser seg å være tvillingsjeler, duplikater av hverandre, iscenesatt i ulike kontekster. Kurosawa møter Yul Brenner. Arnold møter stadig Ford. Mens ulykksalige Mr. Delos må tilbringe sin skyggetilværelse som en uferdig simulering av sitt tidligere selv, fanget mellom to tilblivelser som en vandød, eller som en plaget Promethevs. Ohrem er skribent for Ny Tid. sigurd@folkehogskole.no The Artist & The Pervert Regi: Beatrice Behn og René Gebhardt Tyskland/USA/Østerrike Dokumentaren The Artist & The Pervert forteller ikke mye om Georg Friedrichs Haas mikrotonale samtidsmusikk, men desto mer om hans sadomasochistiske forhold til sin kone. ÅPENHETSKULTUR AV ALEKSANDER HUSER Østerrikske Georg Friedrich Haas er en av verdens mest anerkjente nålevende samtidskomponister. Hans mikrotonale magnum opus In Vain (2000), som ble skrevet som en reaksjon på ytterliggående høyrekrefters fremgang i hjemlandet hans, er ansett som ett av det inneværende århundres første virkelige mesterverk. I desember 2013 sendte Haas en melding til en kvinne på dating-nettstedet «OK Cupid», hvor han beskrev sitt ønske om å temme henne. Navnet hennes var Mollena Williams en amerikansk skribent og såkalt «kink educator», som var åpen om sin submissive tilbøyelighet. De møttes og fant tonen, både på det seksuelle og andre områder. Snaut to år senere var de gift. I det sadomasochistiske forholdet kom den nå over 60 år gamle Haas, som hadde tre mislykkede ekteskap bak seg, gradvis ut av skapet som seksuelt dominant. Artikkelen «A Composer and His Wife: Creativity Through Kink», som stod på trykk i New York Times i februar 2016, vakte en god del oppmerksomhet rundt ekteparet Williams-Haas. Annerledes kunstnerportrett. Med dette utgangspunktet er det kanskje ikke så overraskende at The Artist & The Pervert er et kunstnerportrett litt utenom det ordinære. Dokumentarfilmen gir et innblikk Det er noe klamt med artister som «snakker ut om den vanskelige tiden» i endeløse intervjuer. i Haas meritter som komponist, men fokuserer først og fremst på kjærlighetsforholdet det synes åpenbart at det er basert på nettopp kjærlighet mellom Georg og Mollena og på hvor frigjørende det er for ham, både personlig og kunstnerisk. Et ekteskap hvor den rundt 15 år yngre kvinnen er mannens underdanige slave til alle døgnets tider, er i seg selv spesielt nok. Men her er flere faktorer som gjør dette potensielt problematisk ikke minst det at han er hvit og hun svart, attpåtil etterkommer av afrikanske slaver. Haas er dessuten feminist og forteller at han lenge hadde problemer med å akseptere sin seksuelle preferanse. Det kan være fristende å trekke noen psykologiske slutninger på bakgrunn av at foreldrene og besteforeldrene hans var nazister, og at oppveksten var preget av fysisk avstraffelse. (Moren til Haas er intervjuet i filmen, men tar ikke avstand fra noen av delene.) Men, som Williams-Haas sier i dokumentaren: Dersom alle som ble slått i barndommen, hadde utviklet en dominant seksualitet, ville «vanilla sex» «vanlig» seksuelt samkvem ha vært det unormale. Åpenhetskultur. Filmen i seg selv er ikke spesielt ukonvensjonell, selv om filmskaperne Beatrice Behn og René Gebhardt som har filmet det New York-baserte ekteparet gjennom et år spriter opp de tradisjonelle «snakkende hodene» med innslag av animasjon og andre lekne grep. The Artist & The Pervert retter fokus på ulike sider ved vår tids åpenhetskultur, uten at alle aspektene nødvendigvis er like intendert fra filmskapernes side. Først og fremst er dette en film om å stå frem og snakke om tabulagte temaer, noe det åpenbart stadig er behov for ikke minst når det gjelder seksualitet og psykiske lidelser. (Det sistnevnte synes dog ikke å være spesielt relevant for dette paret, selv om Mollena riktignok er tørrlagt alkoholiker.) Da filmen hadde verdenspremiere på dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki i vår, med både filmskaperne og de to hovedpersonene til stede, uttalte Haas at han utelukkende har fått positive reaksjoner fra det akademiske musikkmiljøet han er en del av. Han mente dessuten at den beste måten å få slutt på rykter på er å faktisk stå frem med sannheten og at han derfor anså det som en smart, snarere enn modig, handling. Til festivalens publikum fortalte filmskaperne for øvrig at paret hadde fått muligheten til å fjerne scener fra den ferdige filmen, men de takket nei. For mye informasjon? Filmen trekker imidlertid frem både positive og negative kommentarer som ble postet under den nevnte avisartikkelen, deriblant utsagn som «50 shades of NO!!» og «I m interested in microtonality, not bondage». Og selv om filmen holder omstendighetene tatt i betraktning en respektfull avstand til parets intimsfære, får man følelsen av å få litt mer informasjon enn man strengt tatt behøver om komponist Haas. Men kanskje er det bare sunt å smake på sin egen prippenhet og konservatisme. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg sliter litt med visse sider av tidens åpenhetstrend, samtidig som jeg naturligvis ser viktigheten av å bryte ned fordommer. Og at folk skal få leve ut sine lyster, så lenge de ikke skader andre (med mindre disse har gitt samtykke til det, bør jeg muligens tilføye). Like fullt er det noe klamt med eksempelvis norske artister som «snakker ut om den vanskelige tiden» i endeløse intervjuer, gjerne kombinert med deltakelse i programmer som Hver gang vi møtes. Det er ikke alltid enkelt å skille mellom akseptskapende åpenhet, klikk-frem- Lykken har gitt Haas en betydelig kunstnerisk forløsning. mende journalistikk og fordekt markedsføring. Og kanskje er det symptomatisk at man ikke lenger hører så mange diskusjoner om det presumtivt viktige skillet mellom det private og det personlige, slik man gjorde for noen år siden. Forfriskende fordomsfri. Ikke desto mindre er The Artist & The Pervert en forfriskende fordomsfri portrettdokumentar, med et positivt budskap om en form for åpenhet som synes å ha vært genuint vitaliserende for Haas selv. Valget om å stå frem har også påvirket musikken hans, som ikke lenger er preget av hva ektefellen hans noe humoristisk omtaler som «hvite menns typiske gnåling om døden». I stykket Hyena (2016) har han endatil samarbeidet med Mollena som han omtaler som sin muse som forfatter og fremfører av libretto. Dersom noen finner det problematisk å skille Haas liv og virke etter å ha fått såpass inngående kjennskap til hans «perverse» seksualliv, skal de i det minste vite at verkene hans nå er laget av en langt lykkeligere mann. Og selv om mange fortsatt dyrker ideen om at den største kunsten har sitt utspring i smerte (dog ikke nødvendigvis i sadomasochistisk forstand), synes han i hvert fall selv å mene at denne lykken har gitt ham en betydelig kunstnerisk forløsning. Huser er fast filmkritiker i Ny Tid. alekshuser@gmail.com

10 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) JUNI 2018, NR JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) DOKUMENTAR DOKUMENTAR Killing Eve Basert på The Vilanelle Novels av Luke Jennings Regi: Phoebe Waller-Bridge Sid Gentle films, England Den britiske tv-serien Killing Eve skiller seg ut i mengden av krimserier, med sitt drivende og lekne plot, filmatiske parafraser og utradisjonelle stilistiske valg. BESETTENDE KRIM AV ELLEN LANDE Tv-serien Killing Eve, nå tilgjengelig på HBO, er opprinnelig produsert for BBC. At den er utviklet og regissert av Phoebe Waller-Bridge genierklært for den promiskuøse serien Fleabag, hvor hun selv spiller hovedrollen skaper en forventning om et befriende godt skrevet plot, interessante karakterer og underholdende mørke situasjoner. Planen om å se én episode blir fort utvidet til syv. Søvnløst seriesug. Serien starter lavmælt. Hovedkarakterene er ubetalelige, dialogen vittig og skarp. Den nerdete Eve Polastri (Sandra Oh) bryr seg. Hun bryr seg om altfor mye hele tiden med påfølgende katastrofale konsekvenser. Temperaturen til Eve kan minne om Peter Sellers, en slags ærlig blodhund-naivisme, men karaktermessig er vi tilbake til Peter Falck sin etterforsker, den vimsete Columbo, som stadig var i uorden og på leting etter mat, mens han nådeløst strammet nettet om den skyldige. Eve kommer i frakk slik Columbo gjorde og med det samme bustete håret, høylydt ramlende inn på hastemøte hos MI5. Hun har prøvd å få den siste biten av croissanten til sin byråkratkollega og ender opp med å ta med seg en papirpose med bakverk inn til etterretningsmøtet. At mange er mer ute etter croissanten enn snikmordet på en korrupt russisk politiker sier sitt. Den odde vektleggingen av denne og andre hverdagslige detaljer som karakteren bærer suverent får serien til å leve og gjør at den skiller seg ut. Serien klarer å bake inn humor og legge fortellingen lagvis, samtidig som den opprettholder spenningen. Det er en fengslende blanding og for meg ytterst farlig for nattesøvnen. Dysfunksjonell nytelse. Stilistisk sett har serien gjort utradisjonelle valg. Den prøver verken å vise seg frem eller sjokkere. Vi slipper å se det første mordet snittingen av en hovedpulsåre i et lår. Serien leker derimot selvbevisst med konvensjoner: tilnærmingen snikmorderen har til sine ofre, besettelsen etterforskeren og morderen har for hverandre og stedene som besøkes. I Toscana spiser morderen Vilanelle (Jodie Comer) dryppende fersk mozzarella, i Wien er hun på renommert iscafé. Her nyter hun en deilig cocktaildessert, mens et barn lengre bort speiler hver bevegelse. Piken er reservert, men bryter brått ut i et gledesstrålende smil til en kelner som gliser påtatt. Irritert dytter snikmorderen isdesserten rett i fanget på barnet. Aggresjonen plasserer henne motsatt av heltinnen og nok en dysfunksjonell kvinnelig hovedperson er introdusert. Mangelen på sosial intelligens er i tillegg etablert, sammen med sans for livsnytelse og luksus. Filmatiske referanser. Adapsjonen av The Vilanelle Novels av Luke Jennings er gjort med snert, lekenhet og mørke. Det velbrukte kalde krigen-bakteppet, med spion mot spion, har fått en underholdende ny versjon. Her er det kvinnene som jager og jaktes på. Befriende som det er med smarte, ressurssterke og livsnytende kvinner med sans for replikker, mat og intriger, er det besettelsen til de involverte som driver plottet fremover. Katt og mus-leken mellom morder og etterforsker handler om noe mer, men først tar historien seg tid til å leke, bygge opp miljø og karakterer og sitere og kommentere andre filmatiske verk. Eksempelvis er inspirasjonen fra den klassiske Agatha Christiesekvensen, hvor en kvinne på et tog får et glimt av et mord i passerende tog, tydelig. I Killing Eve er toget byttet ut med buss: Den kvinnelige passasjeren fester blikket rett på offeret i et kontorbygg hun passerer. Mannen forsøker panisk å få hjelp, bankende mot glassruten høyt oppe i bygget. Blodet som er smurt utover glasset og panikken hans sier sitt. Den unge kvinnen ser rett på ham, men fortsetter så å snakke uanfektet i en mobil, mens hun vender seg vekk. Samfunnskommentaren om hva vi ser og ikke ser rett fremfor oss, likeså hva vi velger å overse fremmer forventingsfult seriesug. Vekk fra kjedsommeligheten. I starten skal Eve og hennes team kun skaffe politibeskyttelse til et mordvitne. Bakfulle Eve vet best og avtaler et veddemål med partner Bill (David Craig) om kjønnet på drapsmannen og utbasunerer en teori om hvorfor det var en kvinne til den høyerestående russlandsansvarlige MI6 agenten Carolyn (Fiona Shaw). Eve får blod på tann og involverer flere i sin private og ulovlige etterforskning, som blir avslørt i det hun så vidt slipper unna en massakre, fordi hun blir hengende rundt på damedo. Serien vrier og vender på seg, med krumspring og rykk og napp. Her er kynisk storpolitikk, uskrevne regler for snikmordere, tragiske dobbeltagenter med Arne Treholt-likhet og litt dveling ved familiære disputter når etterforskningsleken går over til blodig alvor. Date med en morder. Serien tillater seg å dvele ved snikmorderen Villanelles fasinasjon over et dyrt sengeteppe og hennes oppgitthet over utvalget i klesskapet hjemme hos et offer. Hun utgir seg for å være den håpefulle og pågående unge som ønsker den suksessrike gründerkvinnen som mentor for sitt parfymeprosjekt, mens hun kløktig får offeret til å innånde gift. Antagonisten får også utfolde seg fysisk. Skuespiller Jodie Comer gjør stuntene selv og som Villanelle klatrer hun flere meter rett opp langs en takrenne. Det er sanselighet i en hovedkarakterer i slik deilig utfoldelse. Samtidig er det noe helt annet som skjer. Vi fanger opp konturene av et svært så forsømt barn, en ødelagt oppvekst, et hardt opphold i russiske fengsler. Sistnevnte beskrevet med svært talende detaljer. Brått er Vilanelles såre blikk, hennes hang til luksus og oppsøkende nærhet på de underligste måter helt forståelig. Eve blir også besatt av kvinnen hun jakter på. Det tvinger henne til å bli kjent med nye sider av seg selv. Når Villanelle sender henne dyr parfyme og designerklær får hun først panikk, så blir hun farlig betatt og tar blant annet på seg en av luksuskjolene. Like etter bryter Vilanelle seg inn hos henne og ber om middag. Bordet er satt. Bon apetitt! Lande er filmskribent og regissør. ellen@landefilm.com FILM The Future of Iraq Regi: Thee Yezen Al-Obaide Norge/ Irak Denne kortdokumentaren laget av Al-Obaide lar oss møte tre barn fra Irak, som ikke kjenner til annet enn å leve i en krigstilstand. Innvevd i møtene med barna er diktene til en kvinnelig poet fra deres eget hjemland, Nazak Al-Malaika ( ). Regissør Al-Obaide flyktet selv fra Irak og til Norge som ungdom, og har førstehånds kjennskap til sitt tema. The Future of Iraq vises under kortfilmfestivalen i Grimstad juni. For mer informasjon om festivalen og filmene som vises, se Jimmie Regi: Jesper Ganslandt Sverige Oslo Pix arrangeres på flere av hovedstadens kinoer mellom 4. og 10. juni. Filmene er fra Nord-Amerika og Europa, med fokus på Norden. Et av de nordiske bidragene er svenske Jimmie. «Ganslandt spiller selv hovedrollen, som en far på flukt i et krigsherjet Sverige og Europa, med sin fire år gamle sønn på armen (spilt av hans egen sønn Hunter). Vi følger dem på flere ulike tidsplan, i stadig nye landskaper. Fordi alt er skildret gjennom Jimmies blikk, blir flukten mer forvirrende og oppstykket men også vakrere, mer spennende og fascinerende. Og kanskje også nærmere sannheten.» (Oslo Pix omtale av filmen.) Exit Regi: Karen Winther Norge På Oslo Pix vil også regissør Karen Winthers film om de- radikalisering: Exit, vises. Fra programavtalen leser vi: «Regissør Karen Winther legger ut på en personlig reise gjennom sin fortid og frem til nåtiden på søken etter svar på hva som har fått en håndfull voldelige ekstremister til å velge bort vold og hat. Gjennom sin reise til Tyskland, Frankrike, Danmark og USA møter Karen ubehagelige sannheter knyttet opp til sin egen fortid som ekstremist. Hvilke muligheter finnes det for mennesker som ønsker å bryte ut av voldelige ekstremistmiljø?» The Rape of Recy Taylor Regi: Nancy Buirski USA Dokumentaren handler om Recy Taylor, som 24 år gammel ble gjengvoldtatt. Dette var tilbake i Alabama i Recy var afroamerikansk, overgriperne hvite ungdommer som slapp unna. Filmen åpner opp for en historieleksjon om den undertrykkelsen afroamerikanske kvinner led under, de fleste kvinner våget ikke snakke høyt om overgrepene. Recy la selv ikke skjul på det hun hadde opplevd. Dokumentaren bruker mange arkivopptak for å vise afroamerikaneres kamp for et mer rettferdig samfunn, inkludert klipp av aktivistene Rosa Parks og Martin Luther King Jr. The Rape of Recy Taylor er blitt vist på flere internasjonale filmfestivaler denne våren, og er også tilgjengelig på nettet, mer informasjon finnes på filmens hjemmeside: kaisa@nytid.no West of the Jordan River Regissør: Amos Gitai Frankrike, Israel West of the Jordan River er Gitais første retur til de okkuperte palestinske områdene siden dokumentarfilmen Field Diary fra Hans nyeste film skildrer hvordan både palestinere og israelere prøver å hanskes med virkningene av okkupasjonen. ISRAEL/PALESTINA AV NICK HOLDSWORTH Amos Gitai er en israelsk filmskaper som har viet livet og filmkunsten til å fremme fred. I West of the Jordan River (2017) etablerer Gitai raskt intensjonen bak filmen, gjennom en serie ubenyttede scener fra sine tidligere arbeider. Her ser vi ham som en yngre mann som arbeider med å berette om arabisk-israelske relasjoner og den tornefulle veien til fred. West of the Jordan River er Gitais første retur til de okkuperte palestinske områdene siden dokumentarfilmen hans fra 1982, Field Diary. I sin siste film plukker han opp bitene fra der han avsluttet, og argumenterer for at mennesker er endringen som trengs for å skape fred i Midtøsten. Som synopsiset hans slår fast: «Stilt overfor politikkens sviktende evne til å gjøre noe med okkupasjonen, reiser disse mennene og kvinnene seg og handler ut fra sin samvittighet som borgere. Denne menneskelige energien er et forslag til endring på overtid.» I filmen sammenlikner han seg med en arkeolog når han gir seg i kast med en visuell dagbok som graver fram den ferske historien om en vei til fred som ennå ikke er nådd. Filmen ble sluppet i fjor da den ble vist i Director s Fortnight-seksjonen i Cannes. Filmen som blir beskrevet av The Hollywood Reporter som et «pinefullt brev til hans hjemland» har bare blitt mer presserende etter hvert som tiden har gått, gitt de siste tragiske sammenstøtene på Vestbredden. Når den nå foretar sin rundreise til internasjonale filmfestivaler (senest i Masters-seksjonen i Vilnius International Film Festival Kino Pavasaris i mars), kommer West of the Jordan River på et kritisk tidspunkt i Midtøstens historie. Tilbakeblikk på fortiden. «Jeg ønsker å skrape av lag etter lag for å komme til substansen i saken, for å forstå hvordan vi på en eller annen måte kan nå fram til en viss forsoning i regionen,» sier han i et klipp fra Field Diary. Gitai bruker klippet som referanse for å lage en film som stilistisk tar opp tråden fra der han slapp sist, og som gransker i «kapsler» hvordan folket kan være den endringen som trengs i fredsprosessen i Midtøsten. Når han skreller av lagene med henvisninger til fortiden, legger Gitai inn scener fra sin tidligere film. Et israelsk sjekkpunkt her, og intervjuer med mennesker som bor på de okkuperte områdene der. Man lurer på skjebnen til de som er portrettert: Hva skjedde, for eksempel, med den år gamle gutten som tilbød en kurv med jordbær til bilførere ved sjekkpunktet? Hvilken fremtid hadde han i en ubønnhørlig konflikt som har drept så mange unge palestinere (og som også har sett mye blodsutgytelse på israelsk side)? «Om vi hadde vårt eget land, kunne vi hatt arbeid,» sier en mann som er del av en gruppe som blir nektet innreise til Israel ved et sjekkpunkt på Vestbredden. «Men stengte sjekkpunkter er noe dritt.» En kvinne snakker om de daglige drapene; en mann bryter inn for å si at akkurat den dagen ble en gravid palestinsk kvinne drept i Jerusalem. Okkuperte områder som «fiksjon». Flere utdrag fra 1994-intervjuet med Yitzhak Rabin den tidligere israelske statsministeren og nobelprisvinneren som ble myrdet i 1995 er også med i filmen. De er inkludert for å gi kontekst til konsekvensene av det mislykkede forsøket på å sikre en troverdig fredsplan på det tidspunktet. Rabin snakker om polariseringen av fredsprosessen, og om hvordan islamske grupper som Hamas og andre motarbeidet prosessen med støtte ifra Syria. Alt er elementer i den uforsonligheten som fortsetter å svekke Midtøsten. Etter massemigrasjonen til Europa av dem som flyktet fra krig, har uforsonligheten svekket europeisk politikk også (noe gjenvalget i april av Ungarns høyreekstreme statsminister, Viktor Orbán, vitner om). Men Rabin insisterer på at trass i forbitrelse og tvil «kan fred skapes [...] og den kan av og til skapes mellom de verste fiender». Rask spoling 22 år frem i tid, og Gitai trekker frem den vonde historien om fred i 2016 gjennom et intervju med den kompromissløse israelske viseutenriksministeren Tzipi Hotovely, som beskriver seg selv som «religiøst langt ute på høyresiden». I dag er det ikke lenger snakk om en verden med sjekkpunkter og politisk vilje til en fredsprosess, men en verden med grensemur og inngrodd uforsonlighet. Hotovely insisterer på at israelske bosettere har rett til å leve som israelske borgere i de omstridte bosettingene på Vestbredden, og at begrepet «okkuperte områder» er en fiksjon. Israel skriver eget «selvmordsbrev». Ikke alle israelere tenker slik: Gitais neste besøk er hos Breaking the Silence, en organisasjon av israelske soldater som dokumenterer israelsk militær aktivitet på Vestbredden, og som «stiller spørsmål ved den moralske prisen» israelerne betaler for okkupasjonen av Vestbredden. «Regjeringen vår er sinnssyk; gale unge bosettere styrer landet,» sier lederen for Breaking the Silence da Gitai spør om dagens situasjon. Ari Shavit, journalist i den liberale israelske avisen Haaretz, erklærer rett ut at med mindre Israel endrer kurs i det neste tiåret og forandrer sin historie med gjentatte feilgrep vil tiden løpe fra landet, og vil til følge skrive sitt eget selvmordsbrev. «Det er en dramatisk oppfatning,» bemerker Gitai tørt, mens filmen fortsetter med å systematisere en situasjon hvor nettopp de mange årene med feilgrep og tapte muligheter til fred har nådd dagens lys for lenge siden. Et glimt av håp. Gitai graver nådeløst dypere ned i saken som berører vanlige folk, og besøker en foreldregruppe som bringer sammen israelere og palestinere som deler den forferdelige opplevelsen det er å miste barn i konflikten. I det som er en av de følelsesmessige mest utfordrende sekvensene i filmen, snakker kvinner om å miste sønner og kjærester i konflikten og om den lange veien til forsoning. En jødisk kvinne som emigrerte til Israel fra Irak i 1942 i en alder av ni, snakker om hvordan hun og mannen hennes bevarer et «arabisk hjem», og diskuterer forskjellen i mentalitet og tilnærming til livet som utgjør én av utfordringene for fred. Gjennom refleksjoner fra menneskene som er dratt inn i konflikten både de som har liberale synsmåter og de som har konservative byr Gitai på et glimt av håp om at enkel menneskelighet en dag kan være en vei til fred, selv om dagens omstendigheter gir ganske dystre utsikter. Holdsworth er journalist, skribent, forfatter og filmskaper. «Fred kan skapes av de verste fiender» Filmen blir beskrevet av The Hollywood Reporter som et «pinefullt brev til hans hjemland». «Regjeringen vår er sinnssyk; gale unge bosettere styrer landet.» Breaking the Silence. Gitai byr på et glimt av håp om at enkel menneskelighet en dag kan være en vei til fred. Se filmen på Slentrende spionkrim Her er det kvinnene som jager og jaktes på. Hovedkarakterene er ubetalelige, dialogen vittig og skarp. The Spider s Web: Britain s Second Empire Regissør: Michael Oswald Storbritannia The Spider s Web: Britain s Second Empire (2017) kartlegger hvordan den britiske eliten har skapt et sjokkerende ulikt økonomisk system, gjennom opprettelsen av skatteparadiser rundt om i verden. Dette er en film alle vanlige skattebetalende borgere bør se. SKATTEPARADISER AV NICK HOLDSWORTH «Idet det britiske imperiet gikk inn i solnedgangen, satte bankierer, advokater og regnskapsførere fra City of London opp et edderkoppnett av hemmelige offshore-jurisdiksjoner som skulle fange rikdom fra hele verden og kanaliserte den til London.» Med denne uttalelsen starter Michael Oswalds kraftfulle og tilgjengelige film. Bilder ledsaget av en fortellerstemme viser det britiske imperiets nedgang og fall tropper og lokalt politi som slår løs på demonstranter; en manøvrerende tanks med et menneskehode montert på pansret og uttrykker tydelig filmens tidsaktuelle tese. «Idet britiske eliter så sine formuer, privilegier og sitt imperium gå i oppløsning, påbegynte de letingen etter en ny rolle i en verden i forandring, og de fant en: i finansverdenen.» «Dette er en film om hvordan Storbritannia transformerte seg fra en kolonimakt til en moderne finansmakt, og om hvordan denne transformasjonen har formet verden vi lever i» fortsetter fortellerstemmen. Med dette som utgangspunkt benytter filmen en rekke eksperter på offshore skatteparadis, finans og regnskap for å kartlegge hvordan den britiske eliten og dens politiske tjenere i parlamentet har skapt et sjokkerende økonomisk urettferdig system, som i dag er medansvarlig for mange av verdens globale problemer. Eurodollar-markedet. Post-imperialt forfall og presset på pundet foranlediget opprettelsen av et system for dobbel regnskapsføring, og som gjorde City of London til det ledende senteret for internasjonale finanstransaksjoner. Dette ble gjort via et system kalt eurodollar-markedet, som direkte førte til opprettelsen av offshore skatteparadiser. Den sofistikerte utviklingen av et gammelt anglosaksisk system av hemmelige trusts for å skjule eieren av aktiva gjennom et nettverk av komplekse legale ordninger, skallselskaper og delegater blir enkelt oppsummert av Alex Cobham, en forkjemper for rettferdig skattelegging fra Tax Justice Network: «Det handler om å tilrettelegge for et lovlig område hvor man later som [aktiviteten] ikke finner sted der hvor den faktisk utspiller seg så man flytter aktivitet fra området hvor det er regulert og skattlagt, og later som om det finner sted i et annet område.» En parallell utvikling er direkte relatert til de ferske avsløringene fra The Panama Papers. Etableringen av såkalte hemmelige jurisdiksjoner på de fluebefengte øyene som forble britiske oversjøiske territorier som Caymanøyene ble av smarte britiske advokater og bankierer benyttet som lovlig skattefrie områder, hvor selskaper kunne opprette filialer eller skallselskaper. Opprettelsen av «bona fide skatteparadiser». Som forfatteren og den tidligere FT-journalisten Nicholas Shaxson hvis bok Treasure Islands: Tax Havens and the Men Who Stole the World (2011) representerte et tidlig forsøk på å løfte på sløret som omgir internasjonal finans påpeker: «Det Caymanøyene gjorde var rett og slett ulovlig: Narkopenger kom inn, skatteunndragelse du kunne få hva enn du ville.» Shaxson tilføyer at av de 14 resterende britiske oversjøiske territoriene, er syv av dem (inkludert Bermuda og De britiske jomfruøyer) «bona fide skatteparadiser» og alle er tidligere medlemmer av det britiske imperiet. Eurodollar-markedet ble en enorm suksess for dem som skapte og benyttet seg av det: I 1997 ble mer enn 90 prosent av alle internasjonale lån kanalisert gjennom dem i et marked verdt bokstavelig talt billioner av dollar. «Det britiske imperiet var en saga blott, men City of London tilpasset seg og overlevde», messer fortellerstemmen. Rollen til City of London en middelaldersk enhet som omfavner en bitteliten del av det sentrale London («kvadratkilometeren» som mer eller mindre svarer til de gamle romerske bygrensene) blir detaljert utforsket. Bydelen er unndratt mange lover og reguleringer som andre londonere må følge, og domineres fortsatt av middelalderlaug og bedriftsinteresser. Bydelen drives av et selskap The Corporation of London og har sine egne domstoler og sitt eget politi. I følge filmen var det denne unike faktoren som var drivkraften bak opprettelsen av et globalt nettverk av hemmelige finansjurisdiksjoner og den massive skatteunndragelsen de sto for. Bankierer: En beskyttet art. Men ifølge filmen er skatteunndragelse en virksomhet som nyter Bank of Englands aktive støtte og velsignelse bare én av mange utspekulerte ordninger City of London tilrettelegger for. Banker som BCCI som ble verdens syvende største bank innen et tiår etter at den fikk sin lisens fra Bank og England kollapset i konkurs og vanære i Den hadde da rukket å finansiere terrorisme, kanalisere CIA-penger til hemmelige operasjoner og legge til rette for hvitvasking av penger. «I Storbritannia havner bankierer aldri i fengsel de er en beskyttet art. Det er en del av forretningsmodellen,» påpeker Shaxson. Den svake skattereguleringen som Storbritannia operer med i sine skatteparadiser, betyr i praksis at mesteparten av disses aktivitetene kontrolleres fra City of London, selv om de nominelt er uavhengige jurisdiksjoner. «City of London foretrekker i det store og det hele å utføre sin lyssky virksomhet utenfor London,» ifølge økonomen og aktivisten John Christensen, som legger til: «Jeg ser disse [skatteparadisene] som Frankensteiner skapt av City of London.» I dag er kanskje så mye som halvparten av verdens offshore-rikdom skjult i Storbritannias hemmelige jurisdiksjoner noe som bidrar til elendigheten i mange av landene hvor rikdommen på ulovlig vis blir flyttet fra. Taperne av denne ordningen inkluderer Afrika. Sistnevnte opplever en massiv kapitalflukt: Selv om verden ser kontinentet som en debitor til den utviklede verden med en gjeld verdt 177 milliarder dollar ved utgangen av 2008 ble anslagsvis 944 billioner dollar flyttet offshore av de afrikanske elitene i tidsrommet , hvilket i praksis gjør Afrika til en kreditor. På denne måten bidrar offshore-systemet til «plyndringen» av den tredje verden av deres egne eliter, undermineringen av demokrati og global ulikhet og ustabilitet. Offentlige og private betalingssystemer. The Spider s Web utforsker i enda større dybde det komplekse nettverket av forbindelser mellom offshore skatteparadiser og politiske og offentlige aktiviteter i Storbritannia. Den analyserer for eksempel utnyttelsen av såkalte Public Private Finance Initiatives, hvor privat kapital blir mobilisert for å finansiere store offentlige prosjekter. Slike prosjekter sprer gjerne utgiftene over 30 år eller mer og til tre eller fire ganger høyere kostnad enn hvis man simpelthen betalte for et nytt sykehus, en ny vei eller andre offentlige tiltak direkte fra statskassen. Filmen ser nærmere på forbindelsene mellom politikere, skjult kapital og innflytelse ved for eksempel å fokusere på den tidligere sjefen for det britiske skattevesenet, som utviklet et system for å løse skattedisputter med store selskaper på bakrommet. Etter å ha avgått med pensjon fikk han også lukrative konsulentstillinger hos de ledende regnskapsbyråene. Den avslører til og med at hovedkvarteret til de britiske skattetjenestene eies av et offshore-selskap som samlet kapitalen det trengte for å kjøpe bygningen til så høye renter at selskapet ikke betaler noen skatt til Storbritannia overhodet. Og hva som mere er: Ikke et eneste selskap som driver Public Private-initiativer betaler skatt i Storbritannia. Dermed avsløres måten den britiske regjeringen fører sin finanspolitikk i tett samarbeid med City of London på, et samarbeid som bidrar til ulikhet både i Storbritannia og i verden for øvrig. Budskapet. Med sine sterke bilder av City of London og skatteparadisene sammen med et gripende, originalt soundtrack er Spider s Web en film alle vanlige skattebetalende borgere bør se. De som tjener på det globale finanssystemet har kanskje penger og makt, men de er i klart mindretall sammenlignet med de av oss som gjør en dags ærlig arbeid, som tjener en rimelig penge og betaler skatt. Filmen avslutter med en fempunktsplan som kan avvikle dette urettferdige systemet som i praksis har tillatt bankierer i hjertet av det britiske imperiet å re-kolonisere verden gjennom et nettverk av hemmelige finansinstrumenter. De første tre trinnene i fempunktsplanen er: Frata alle offentlige organer retten til å dele ut kontrakter til selskaper som opererer i skatteparadiser. Opprett offentlige registre av eierne av selskaper, trusts og stiftelser. Innfør full åpenhet rundt kontrakter og hemmelige avtaler mellom selskaper og regjeringer. «Det britiske imperiet var en saga blott, men City of London tilpasset seg og overlevde.» Holdsworth er journalist, skribent, forfatter og filmskaper som deler sin tid mellom Storbritannia, Moskva og Berlin. Storbritannias skjulte imperium Visning i Oslo Se The Spider s Web den 6. juni. I forbindelse med varslerdagen 2018 blir det den 6. juni i regi av Ny Tid og i samarbeid med PEN og Networkers SouthNorth arrangert visning av filmen The Spider s Web Britain s Second Empire i Fritt Ords lokaler i Uranienborgveien. Etter filmen er det lagt opp til påfølgende debatt og samtale med produsent og varsler John Christensen og økonom Erik S. Reinert om de økonomiske realitetene filmen avslører, med mulighet for spørsmål. Arrangementet varer fra klokken 08:45 til 11:30, og er gratis. Mer informasjon finnes på Facebook. The Spider s Web en film alle vanlige skattebetalende borgere bør se. «City of London foretrekker i det store og det hele å utføre sin lyssky virksomhet utenfor London.» John Christensen «I Storbritannia havner bankierer aldri i fengsel de er en beskyttet art. Det er en del av forretningsmodellen.» Nicholas Shaxson Unsettling Regi: Iris Zaki Israel En «venstreorientert» israelsk filmskaper tilbringer 30 dager i en israelske bosetting på Vestbredden, i et forsøk på å komme bak stereotypiene. ISRAEL/PALESTINA AV VIBEKE HARPER Filmskaperen Iris Zaki er en selværklært leftist fra Tel Aviv, bosatt i London. Unsettling ble produsert som del av hennes ph.d. ved Royal Holloway-universitetet, og hadde premiere på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i København i mars. Filmen beskrives som en krysning mellom «kunstnerisk intervensjon og politisk aktivisme». Og Zaki skal ha honnør for forsøket, men resultatet er skuffende. Filmen åpner med misvisende informasjon: «Det er omtrent bosettere på Vestbredden, fordelt på rundt 125 bosettinger og 100 utposter.» Ifølge tall fra menneskerettsorganisasjonen Bt Selem, som riktignok inkluderer bosettinger i Øst-Jerusalem, er de rette tallene henholdsvis cirka bosettere og 200 bosettinger, hvorav 132 er offisielt godkjent av den israelske staten. I tillegg kommer de ulovlige utpostene, det vil si påbegynte bosettinger, der «idealistiske» israelere setter opp telt på land som ikke er deres og planter det israelske flagget. Disse bosettingene har isolert de gjenværende 165 palestinske områdene på Vestbredden ja, nærmest forvandlet dem til øyer: De israelskokkuperte områdene rammes inn av «sikkerhetssoner», høye gjerder og sjekkpunkter og knyttes sammen av veier forbeholdt biler med israelske skilter. Drøyt tre millioner palestinerne på Vestbredden hindres i å bevege seg fritt, selv innenfor den over 700 kilometer lange muren som stenger dem inne. Bosettingene bryter både med en rekke FN-konvensjoner og med internasjonal humanitær rett, og de er kontroversielle også blant israelere. Nybyggerestetikk. I 30 dager i juni og juli 2016, sitter Iris Zaki ved et bord med blondeduk på torget i Tekoa, en bosetting åtte kilometer sør for Bethlehem. Hun har invitert innbyggerne der til samtaler om daglivet, og ønsker å «se bak stereotypiene». Vi hører en aggressiv stemme som på breialt amerikansk avviser prosjektet hennes kontant han snakker ikke med leftists! Kameraet går mens innbyggerne vandrer inn og ut av butikkene, snakker seg imellom og totalt ignorerer filmskaperen som sitter tålmodig ved sitt bord. Slik fortsetter det i ti dager. Bildene av en ventende Iris kryssklippes med hvite gardiner som danser i åpne vinduer, fluer som surrer sløvt over et fat med vannmelon, sommerdis og solnedganger over steinete bakketopper, en og annen væpnet israelsk soldat, sjekkpunktet hvor palestinske arbeidere står i kø for å slippe inn til en ny arbeidsdag i Tekoa og laidback nybyggerestetikk, til lyden av sirisser og oliventrebladenes risling. Tekoa ble etablert som en nahal (statlig initiert) utpost i 1975, på jord tilhørende den palestinske landsbyen Tuqu, og har siden beslaglagt stadig større områder. Innbyggerne er en blanding av religiøse sionister og ikke-troende hipstere som arrangerer «love festivals» og driver med yoga. Men alle er enige om at de har rett til å bo her, og svært få liker leftist-ene. Eller «Arabs». Liv og lære. Filmskaperens allierte, Matanya, er en lavmælt mann i slutten av tyveårene som vokste opp på en gård i Tekoa. Familien hans har benyttet palestinsk arbeidskraft siden han var liten gutt, og Matanya gir uttrykk for sitt dilemma knyttet til palestinere og deres menneskerettigheter: «Jeg har prinsipper jeg gjerne skulle sett satt ut i livet, men de er ikke forenlige med min måte å leve på.» Matanya vil helst fortsette å leve som han gjør. I tillegg til å være den eneste gjengangeren ved samtalebordet, fyller Matanya rollen som en sindig skriftefar for en tidvis frustrert Iris, som er bekymret for at hun ikke får nok materiale til å lage film: Ingen vil jo snakke med henne. Rastløs reiser hun jevnlig tilbake til kjæresten i Tel Aviv, fordi hun «trenger å ha det litt gøy». På den tiende dagen forteller radioen at en 15 år gammel palestinsk gutt er drept av den israelske hæren «uten at de mente det». Endelig får filmskaperen et gjennombrudd: Asaf, som flyttet til Tekoa fra Tel Aviv sammen med kone og barn syv år tidligere, setter seg ned ved Zakis bord. Han er ikke religiøs, og anser seg som venstreorientert. Kona, derimot, er troende, og Asaf forklarer at familien flyttet dit fordi bosettingen tilbyr en «praktisk tilværelse». Men Asaf virker utilpass med merkelappen «bosetter». Han unnskylder seg med at han ikke bygget et nytt hus, men kjøpte et som allerede var oppført av noen som flyttet som om dét skulle virke formildende på hans tilstedeværelse. Asaf er enig i at det er en pussig logikk: «Det betyr vel egentlig ingenting, de bygger jo som gale her.» Ideologisk landtyveri. Vi møter til sammen seks bosettere i samtale med Zaki. Tre av dem erkjenner at palestinerne også burde ha grunnleggende rettigheter: Matanya og Asaf og den religiøse Michal. Med sin to uker gamle baby på armen forteller hun om da en palestinsk tenåring stakk henne ned med kniv i second-hand-butikken, og om hvordan andre palestinere hadde kontaktet henne og tatt avstand fra angrepet. «Det var vakkert, Gud ga meg ny lærdom. Jeg føler ikke hat mot terroristen, bare sorg. Jøder og arabere må finne en måte å leve sammen på.» Hun forteller også at medbosettere anklaget henne for manglende hat og sa ting som at det var «synd han ikke fullførte jobben». De andre tre har en mer aggressiv holdning: De har vært såkalte hilltop youths, et begrep brukt om dem som etablerer utposter uten formell tillatelse (men med uoffisiell applaus) fra den israelske staten. Ideologien deres er at «araberne voldtar Det hellige land» og må «ryddes av veien». Amerikansk-israelske Navah beskriver en ungdomstid fylt av adrenalin og romantisk idealisme. Hun sluttet på skolen da hun var 15 år «Hva skal man med skole? Messias kommer jo snart!» og ble med en gruppe ungdommer som satte opp telt i nærheten av Hebron. Den israelske hæren ga dem beskyttelse når de dro ned fra bakketoppen for å paradere gjennom gatene, ramponere palestinske barneskoler eller utøve vold mot «araberne». «Woha! Det var som en føkkings Bruce-Willis-film!» Navahs venninne og medbosetter Moriya ler da filmskaperen sier hun ikke tør å bli med til Hebron fordi hun tror det er farlig for israelere å dra dit palestinerne er: «Ingen kan ta oss jøder nå som vi har hæren til å beskytte oss.» Smilende erklærer hun seg som fascist. På dag 19 forteller nyhetssendingen at en familie fra bosettingen ble «beskutt av palestinske terrorister» idet de kjørte ut av Tekoa. Far i familien, rabbineren Michael Mark, ble drept. Filmen forteller ikke at den israelske hæren henrettet «terroristen» uten rettergang 26 dager senere. Avslutningsvis konkluderer Matanya ved blondeduken: «Vi må bestemme oss. Enten tar vi landet på ordentlig, eller så gir vi det til noen andre.» Selvopptatt. Iris Zakis intensjon med prosjektet er sikkert oppriktig, men filmen er for endimensjonal til at den byr på annet enn det filmskaperen ønsket å se bak: stereotypiene. Zaki mislykkes i å skjule sjokket når hun lytter til de hatefulle sionistene, men evner heller ikke å utfordre deres utsagn med andre perspektiver. Det hele blir en selvopptatt og uskarp miks av nærmest ingenting innforstått og tannløst. Unsettling er en film produsert med statlige israelske midler. Stiller man seg bak det ikkevoldelige kampmiddelet mot Israels systematiserte apartheid og okkupasjon motstand gjennom boikott, deinvesteringer og sanksjoner fordrer det også boikott av Zakis film. Harper er kunstner og skribent. vibeke.har@gmail.com Romantikk og rasisme i Tekoa Det er over bosettere, fordelt på rundt 200 bosettinger. «Ingen kan ta oss jøder nå som vi har den israelske hæren til å beskytte oss.» Morija

11 18 JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) PERSPEKTIV NY TID (Oslo Review of Docs and Books) JUNI 2018, NR 6 19 PERSPEKTIV Apokalypse og fremtidshåp ALLE BILDER FRA UTSTILLINGEN. KEITH HARING Keith Haring UTSTILLING: The Alphabet Albertina-museet i Wien, Østerrike 16. mars 24. juni 2018 Utstillingen The Alphabet i Wien viser Keith Harings kunstnerskap, som er sterkt preget av den voldelige samtiden hans, der babyen representerer det eneste, skinnende håpet. POLITISK KUNSTNERSKAP AV PINAR CIFTCI Med utstillingen The Alphabet på Albertina-museet i Wien, presenteres amerikanske Keith Harings ( ) svært omfattende og politiske kunstnerskap, der sex, vold, rasisme, diskriminering og populærkultur er sentrale temaer. Utstillingen gjenspeiler tiden Haring levde i og fungerer som en tidslinje fra hans fødsel til død. Undergrunnsbanen. Harings kunstnerskap startet for alvor på undergrunnsbanene i New York. Han tegnet med hvitt kritt oppå de blanke, ubrukte, svarte papirene for reklame og kommuniserte på denne måten med newyorkerne Undergrunnsbanene ble som et slags laboratorium, som Haring selv uttrykte det, der han fikk eksperimentere og utvikle sine kunstneriske ideer. Utstillingen befinner seg under bakkeplan, i underetasjen på Albertina-museet, akkurat som undergrunnsbanen. Jeg Haring fikk aldri barn, men radiant baby ble det viktigste og mest kjente elementet i hans visuelle alfabet. tar rulletrappen ned, og langs veggene henger det fotografier, akkurat som reklameplakater, fra ulike politiske hendelser i samtiden hans: Vietnamkrigen, Attentatet på Martin Luther King, atomkraftverkulykken på Three Mile Island, Jonestown-massakren, gasstragedien i Bhopal, finanskrisen i New York, attentatet på John F. Kennedy, kampen mot dopavhengighet, spredningen av aids, Berlinmurens fall, Nelson Mandelas løslatelse fra fengslet og rasismen i USA. Rulletrappen fungerer som en mellomstasjon som introduserer kunstnerskapet hans. Så fort jeg går av rulletrappen, lander jeg i Harings neo-ekspresjonistiske univers. Sinte hvite menn. Det første rommet er preget av den amerikanske populærkulturen, med ikoniske figurer som Mikke Mus og Frihetsgudinnen skamløst transformert til verk som kritiserer kapitalismen og forbrukersamfunnet. Han «uhelliggjør» Frihetsgudinnen det amerikanske symbolet for frihet og uavhengighet ved å dekke henne med grelle farger, graffiti og sin karakteristiske signatur. Verket Andy Mouse er en hyllest til hans nære venn og forbilde Andy Warhol. Her presenterer han kunstneren Warhol som en businessmann. Verket reflekterer Harings ambivalente forhold til penger han har tjent mye som suksessfull kunstner. «Penger i seg selv er ikke ondskapsfullt, de kan faktisk være veldig effektive hvis de blir ordentlig brukt. Du må være objektiv til penger for å bruke de fornuftig. De gjør deg ikke bedre enn andre mennesker. Selv om du bruker penger til å hjelpe folk.» Han bruker gjennomgående dollartegnet, for å kritisere forbrukersamfunnet. Utstillingen blir mer og mer voldelig for hvert nye rom jeg entrer. Hans avsky mot rasismen og volden i samtiden hans kommer tydelig frem i sterke, svarte skikkelser som tråkker på «the angry white male». Det berømte verket Free South Africa (1985) presenterer dette godt: En stor og svart skikkelse tråkker på en liten hvit mann som retter en pistol mot ham. Med den store og svarte og den lille og hvite skikkelsen synliggjør han styrken til den undertrykte. Fremtidens eneste håp. Blant all den voldelige kunsten, med erigerte peniser og faenskap, blir jeg helt satt ut da jeg plutselig ser gravide og fødende kvinner på veggene. Denne delen av utstillingen står for seg selv verkene stråler av håp og varme. Midt oppi elendigheten står den fødende kvinnen og babyen som fremtidens eneste håp. Haring var selv homofil, men hadde en sterk fascinasjon for graviditet og babyer. Denne fascinasjonen begynte da hans nærmeste venner Kenny og Tereza og søster Kay, fikk barn i midten av tjueårene. Terezas graviditet hadde stor betydning for Haring. Han tilbrakte mye tid med deres datter, Zena, og fikk etter hvert Haring bruker gjennomgående dollartegnet, for å kritisere forbrukersamfunnet. en sterk tilknytning til både henne og søsterens datter, Lana. Harings forhold til Zena og Lana minner meg om forholdet mitt til gudsønnen min Béla sønnen til mine nærmeste venner, Julian og Edy. For meg representerer babyen Béla, på samme måte som for Haring, uskyld, renhet og håp. Fra første stunden jeg så Béla, elsket jeg ham. Jeg ble betatt av en ettåring, som ikke engang tilhørte meg rent biologisk. Relasjonen min med Béla åpnet sinnet mitt og utvidet tankene mine om livet. Jeg elsket å tilbringe tid med ham, fordi det var så inspirerende, rent, følelsesrikt og ulikt alle andre forhold i livet mitt. Jeg kjenner meg igjen i det Harings venn Kenny sier om ham: «Han var helt oppslukt av barn. Han inspirerte dem, men han ble også inspirert av dem, av deres ubesudlede syn på verden. De er ikke dømmende. Keith møtte mange fordommer som homofil, men i møtet med barn var ikke det et problem.» Fra fascinasjon til virkelighet. Julian og Edy, med sine to barn Béla og Unica-Rosa, inspirerte meg til å få mitt eget barn, Una. Nå får jeg selv oppleve å se mitt eget barn inn i øynene. Hver gang jeg ser på henne, tenker jeg det samme som Haring: «Babyer representer fremtiden, forståelsen av perfeksjon, hvor Midt oppi elendigheten står den fødende kvinnen og babyen som fremtidens eneste håp. perfekte vi kan være. Det er ingenting negativt med en baby, noen gang. Babyen er den reneste og mest positive opplevelsen av menneskelig eksistens.» Med Una kan jeg bare være. Det er den mest befriende følelsen jeg noensinne har kjent på. Haring fikk aldri barn, men radiant baby ble det viktigste og mest kjente elementet i hans visuelle alfabet, i tillegg til hans logo og signatur. Apokalypsen. Da jeg går inn i det siste rommet, får jeg en klump i halsen, det er akkurat som om tiden stopper opp. I 1988, da Haring ble diagnostisert med hiv, forandret hans visuelle alfabet seg betraktelig. Det siste rommet viser Harings apokalypse, med flyvende hodeskaller, lik og demoner. Håpet er ute, og dommedagen er ubehagelig nær. Kunsten er urovekkende detaljrik. Detaljene virker uendelige og gir meg assosiasjoner til sykdommen som tar over kroppen hans, som en ustoppelig parasitt. Det føles som om jeg befinner meg i et giftig venterom, der jeg venter på døden. Jeg blir klaustrofobisk, og idet jeg er på vei ut, ser jeg en liten gutt som ivrig peker på et av verkene i dødskammeret mens han roper til faren sin på tysk: «Das ist cool.» To år etter diagnosen dør Haring av aids-relaterte komplikasjoner, i en alder av 31 år. Ciftci er skribent og skuespiller. info@ciftcipinar.com

12 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) JUNI 2018, NR JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) LITTERATUR LITTERATUR Marc Morjé Howard: Unusually Cruel: Prisons, Punishment, and the Real American Exceptionalism Oxford University Press, England/USA USAS FENGSELSVESEN AV ASTRA ZOLDNERE Marc Morjé Howards bok Unusually Cruel gir en trinnvis analyse av fengslingsprosessen, forholdene i fengslene, rehabilitering og re-integrering i samfunnet, i henholdsvis USA og Europa. Boken tegner et sjokkerende bilde av den strukturelle råskapen amerikanske innsatte utsettes for. Den avslører også et system som ikke er designet for å redusere kriminalitet. Statistikken sier alt: Det er flere mennesker bak murene i USA enn i noe annet land i verden. Mens USAs befolkning utgjør fem prosent av verdens befolkning, har landet nesten 25 prosent av verdens innsatte syv til ti ganger mer enn i europeiske land. Grunnen til dette: Amerikanerne har erstattet mange av rettssakene med å «kjøpslå» om tiltale og straff («plea bargains»), hvilket i praksis innebærer at den tiltalte ofte innrømmer straffeskyld med eller uten faktisk skyld i frykt for å bli idømt enda hardere straff i en rettssal. Det gis dessuten gjennomgående lengre fengselsdommer i USA enn hva som er vanlig i Europa. Et rasistisk helvete. Black Lives Matter-bevegelsen har allerede kastet lys på brutaliteten til det tungt bevæpnede amerikanske politiet, som skyter langt flere mennesker enn i noe annet vestlig demokrati. Howards beskrivelse av soningsforholdene svarer til bildene vi har blitt vant til i amerikanske blockbustere: overfylte og skitne fengsler, styrt av brutale fanger. For å overleve må man være beredt til å slåss. De innsatte er i konstant risiko for å bli utsatt for voldtekt og annen seksuell vold. De som ikke kan forsvare seg må alliere seg med de sterke i bytte mot seksuelle tjenester. Noen av de innsatte får lov til å jobbe, med en lønn på noen få dollar om dagen. Ettersom antallet afro-amerikanske innsatte er seks ganger høyere enn antallet hvite, reiser dette etiske spørsmål knyttet til USAs historie etter slaveriet. Kort tid etter slaveriets opphevelse ble det vanlig praksis å leie ut innsattes arbeidskraft. Dagens massearrestasjoner fortsetter således den rasebasert undertrykkelsen og «plantasjefengsler» viderefører slaveriets rasistiske utbytting. Afro-amerikanere har med andre ord aldri fått muligheten til å lege sine kulturelle traumer og bærer som en konsekvens fremdeles slaveriets tunge bør på sine skuldre. «Tough on crime». Harde omgivelser kan skape psykologiske traumer. Når de blir løslatt og kommer ut av helvete, har de tidligere innsatte fremdeles et svært innskrenket handlingsrom: I de fleste tilfeller er de ekskludert fra kommunale boliger, verken utleiere eller arbeidsgivere er interessert i folk med rulleblad spesielt hvis de har mørk hud. Amerikanske fengsler tilbyr sjelden utdannelse eller andre rehabiliteringstiltak, dermed vender mange fanger tilbake til samfunnet med få ferdigheter å tilby på det åpne jobbmarkedet. At tilbakefallsraten er svært høy, bør derfor ikke komme som noen overraskelse. Hvorfor har amerikanerne har skapt et så ineffektivt system? Den populistiske «tough on crime»-bevegelsen startet på midten av 70-tallet, i en tid da kriminaliteten var i vekst. Selv om situasjonen har bedret seg siden 90-tallet, støtter både republikanerne og demokratene fremdeles øye for øye-linjen i kriminalpolitikken. Howard forklarer dette med fire faktorer: rase, religion, politikk og økonomiske interesser. Den religiøse faktorens betydning kan diskuteres. Mens kristenfundamentalistene som mange amerikanere, spesielt republikanerne, liker nok kan utøve en viss innflytelse på den generelle holdningen til kriminelle, reiser dette argumentet spørsmål som bare en mer utfyllende analyse enn den man finner i boken, kan besvare. Rase, politikk og økonomiske interesser drøftes til gjengjeld grundig og med overbevisende argumenter. Blodtåke. «Skal du lære et samfunn å kjenne, skal du dra til dets fengsler», skrev Dostojevskij. Mange beslutninger om fengselsvesenet som i Europa tas av de politiske elitene og reguleres av Den europeiske menneskerettskonvensjonen blir i USA overlatt til folket. Flertallet av amerikanerne støtter fremdeles både dødsstraff og harde soningsforhold. Aktorene og dommerne i de fleste delstatene er folkevalgte, og de offentlige valgresultatene viser at folket tørster etter blod. Når valgene nærmer seg, avsier dommerne oftere dødsstraff enn juryene. Hvis henrettelser er populært, hva forteller det om samfunnet som sådant? Massene oppfører seg som strenge foreldre som tror at det å slå barna sine vil forebygge dårlig oppførsel i fremtiden. Men hva med makthaverne? Vel, her blir spillet enda skitnere: I USA går den politiske prosessen hånd i hånd med lobbyvirksomhet. Det begynner med de profittdrevne private fengslene, som huser rundt åtte prosent av alle amerikanske innsatte. I tillegg finnes en rekke andre selskaper som leverer varer og tjenester til både private og offentlige fengsler. Situasjonen er paradoksal: Skattebetalerne betaler enorme summer til private selskaper for å betjene et unødvendig høyt antall innsatte. Halden fengsel. Den danske regissøren Michael Madsen laget en kortdokumentar (som del av Cathedrals of Culture i 2014) om Halden fengsel, som huser noen av Norges farligste kriminelle. Fengslet fikk tilnavnet «verdens mest humane fengsel» av Time Magazin i Det arkitektoniske mesterverket i Halden gjenskaper normale boforhold i så stor grad som mulig for å forberede de innsatte på returen til samfunnet. Og selv om det er naivt å tro at amerikanske fengsler vil komme i nærheten av standarden i Halden fengsel i overskuelig fremtid, gjør Howards Unusually Cruel det klart at systemene som fungerer best, er dem som konsentrerer seg om å rehabilitere kriminelle. Det ser dessverre ikke ut til at det beinharde systemet i USA vil bli rehabilitert snarlig. Ikke før akademikere, borgerrettsaktivister og de som former den humanistiske opinionen, blir sterkere enn lobbygruppene. Zoldnere er en latvisk filmregissør, kurator og publisist. astra.zoldnere@gmail.com De amerikanske fengslenes strukturelle råskap USAs behandling av sine innsatte får hard medfart i Marc Morjé Howards nye bok. Gjennom en detaljert sammenlikning med det europeiske fengselsvesenet setter han det amerikanske i skammekroken. Boken avslører et system som ikke er designet for å redusere kriminalitet. «Plantasjefengsler» viderefører slaveriets rasistiske utbytting. Regi Didier Eribon TEATER: Rückkehr nach Reims Autonomedia Den franske sosiologen Didier Eribons bok om oppveksten som homofilt arbeiderklassebarn ble en bestselger i Tyskland i fjor. Nå er Tilbakekomst til Reims blitt iscenesatt av teaterregissør Thomas Ostermeier. KLASSESAMFUNNET AV HANS-GEORG KOHLER Hvorfor ble boken Tilbakekomst til Reims av franskmannen Didier Eribon en kjempesuksess og fjorårets bok i Tyskland? Det har tre hovedårsaker: For det første ble boken en bestselger med over nitti tusen solgte eksemplarer. For det andre ble den kommentert av de fleste store delstats- og landsdekkende tyske aviser. Den tredje årsaken er at boken til tross for at den ble oversatt av et tysk forlag først syv år etter utgivelse, og til tross for at den handler om det franske klassesamfunnet, som er helt forskjellig fra det tyske analyserer et emne som når ut over den franske og tyske dagsaktualiteten. Didier Eribon er formodentlig en av de mest feirede sosiologer på lenge. Eribon ble født i byen Reims i 1953, er journalist, forfatter, sosiolog og filosof. Han forsker og underviser som professor ved universitetet i Amiens. Først studerte han filosofi i Reims, så i Paris. Etter at hans planer om å bli høyskolelærer falt i grus, arbeidet han som journalist for avisene Liberation og Le Nouvel Observateur. Senere har han hovedsakelig vært aktiv som forfatter og gitt ut en rekke bøker om homofil subjektivitet, blant annet boken Échapper á la psychanalyse, hvor han kritisk diskuterer Freuds psykoanalyse. Tingenes orden. Eribon har skrevet om sin sosiale og seksuelle skam som homofilt arbeiderklassebarn, der kampen for å befri seg selv fra stigmatisering og sosial undertrykking har etterlatt dype spor. Tilbakekomst til Reims prøver imidlertid verken å forklare fremveksten av høyrekreftene eller å analysere klassesammensetningens forandringer i kapitalismen. Det er en bok om tingenes orden. Eribon forklarer hvordan vår herkomst skriver seg inn i våre følelser, talemåte, handling, i vår smak, våre livsplaner og i våre kropper. Tilbakekomst til Reims handler om sosiale og politiske determinismer et område der det er ytterst sjeldent at noen våger å uttale seg så åpent. Eribon berører og engasjerer publikum fordi han våger å bryte ut av en fastlåst akademisk uttrykksmåte. Han utsetter seg bevisst for en sårbarhet for å kunne frigjøre seg fra sine egne sår. Debatten om boken har dreid seg om hvorvidt pressekommentatorer har mistolket den og tatt den til inntekt for en politisk analyse: Noen mener at boken bekrefter teorien om at det høyrepopulistiske partiet Nasjonal Fronts fremvekst beror på velgerflukten fra det franske kommunistiske partiet. Eribon selv påpeker at han har skrevet en bok om moren og ikke en politisk analyse. Homoseksualitet og proletariatet. Eribons foreldre ville oppnå materiell velstand. På sekstitallet var det bortimot umulig for vanlige arbeidsfolk i det klassedelte Frankrike. Dette får Eribon smertelig erfare da han ikke når opp i utdannelsessystemet for å kunne ta statseksamen på Ècole Normale Supérieure i Paris. Økonomien strekker ikke til. Andre verdenskrig tilintetgjorde morens planer om sekretærutdannelse, faren ble alkoholvrak av slitet i fabrikken. Dannelsesunderskuddet går i arv hos forfatterens brødre når arbeidersønnene avslutter sin skolegang som tenåringer og begynner å jobbe i slakteri eller på fabrikk. På sett og vis er det Eribons homofile legning som «redder» ham fra samme skjebne. Fordi han stigmatiseres som homofil, avskyr han alt som minner om arbeiderhverdag. Filosofistudier av tenkere som Sartre, Marx og Beauvoir viser vei til en annen verden som gjør at han kan studere ved universitetet i Reims. Derfra flykter han videre til Paris. Eribon beskriver hvordan seksuell og sosial skam samhandler og fører til fornektelse av egen klassetilhørighet. Forfatteren avslører Reims som et sted der han ble mobbet av sine egne. «Din jævla soper, skrulle,» ropte de etter ham. Han skriver: «Det å gradvis oppdage og tilegne seg sin seksualitet innebar allerede den gang å tilskrive meg til en stigmatisert kategori definert av forulempende ord og uttrykk.» Moren omtalte hans legning kun med «sånne som deg». Iscenesettelse. Som følge av Eribons tyske boksuksess valgte teaterregissør Thomas Ostermeier å iscenesette sosiologens bok. Oppsetningen ble invitert til årets Theatertreffen i Berlin. I forestillingen Tilbakekomst til Reims (Rückkehr nach Reims) møter vi Eribon og hans arbeiderklassemor i et dokumentarfilm-essay i et «DDR-filmlyd-studio». Nina Hoss spiller Katy fortelleren for lydsporet som skal legges på filmen. Hun leser opp utdrag fra boken parallelt med filmfremvisningen. Filmregissøren (Sebastian Schwarz) og lydteknikeren (Ali Gadema) er de to andre aktørene på teaterscenen. Publikum ser Didier Eribon sittende ved togvinduet, på vei tilbake til arbeiderbyen Reims, der han vokste opp. Han ringer på døren til det hvitmalte rekkehuset og ser på gamle svart-hvitt-fotografier fra morens skoeske. Her har hun bodd i årtier sammen med faren uten å få besøk fra sønnen en eneste gang. Det er først nå, etter at faren er død, at forfatteren har overvunnet skammen og funnet mot til å besøke moren. De tykke og oppsvulmede bena til moren vitner om et langt og stående arbeidsliv på fabrikkgulvet, der den daglige oppgaven var å feste lokk på hermetikkglass. Vil for mye. Underveis i stykket oppstår det meningsforskjeller mellom forteller Katy og filmregissøren. Katy reagerer på at en filmsekvens viser venstreradikale demonstranter samtidig med at hun leser opp en tekst om Le Pen og Nasjonal Front. Senere får vi vite av Katy (Nina Hoss) at skuespillerens far, Willi Hoss, i likhet med Eribons foreldre har arbeiderklassebakgrunn og var med på etableringen av arbeiderfagforeningen hos Daimler-Benz i Sør-Tyskland. Vi får høre at fremmed-arbeiderne fra Tyrkia ble nektet medlemskap i fagforeningen. Far Hoss engasjerer seg på fremmedarbeidernes side og får gjennomslag i bedriftsledelsen. Alt dette er vel og bra, Nina Hoss spiller utmerket. Ingenting galt med hennes kamp for arbeiderklassen. Forestillingens svakhet er derimot at for mange historier blir pakket sammen i en tre timer lang fortelling. Tvunget klassereise. Hvordan klarte Eribon å løsrive seg fra Reims? Han tvinges til å ta avstand fra sin herkomst. For å frigjøre seg fra seksuell skam må han fornekte sin klassetilhørighet. Målet er å kvitte seg med handlingsmønstre som er typiske for arbeiderklassen: Forfatteren forandret opptreden, sjargong, språk, klesdrakt og skriveform. For Eribon er «sosial og seksuell skam som to gjensidig avhengige kretsløp som resulterte i at jeg måtte definere meg selv på nytt,» og videre: «Jeg var ikke et arbeiderklassebarn jeg var et homofilt barn, en homofil ungdom.» En av Eribons forbilder, sosiologen Pierre Bourdieu, skriver at begrepet «smak» nesten alltid er preget av sosial herkomst. For Bourdieu er den sosiale bakgrunnen det avgjørende. Herkomsten predestinerer en viss opptreden og skaper tilhørigheter i samfunnet. I programheftet til teaterforestillingen påpeker Bourdieu at arbeiderklassebarn utgjør kun seks prosent av alle studenter som tar høyere utdanning i Frankrike. Det franske utdanningssystemet opprettholder en «forkalket» sosialstruktur, der samfunnets favoriserte får flere fordeler, mens de vanskeligstilte får færre muligheter. Høyrepopulismens inntog. I dag føler Eribon seg fremmedgjort ovenfor moren og sine søsken. For faren var det naturlig å stemme på det franske kommunistpartiet på sekstitallet, senere stemte en fjerdedel av de franske kommunistene på sosialisten Mitterand. I 2017 stemte familien til Eribon på det høyrepopulistiske partiet Front Nasjonal. Der arbeideren før stod mot borgerskapet, settes «franskmannen» og «utlendingen» i dag opp mot hverandre som «motstandere». Eribon forklarer dette selvmotsigende skiftet med en form for «politisk nødverge fra det lavere samfunnssjiktets side». Arbeiderklassen forsøker desperat å forsvare sin verdighet de føler seg sviktet. Å skylde på utlendinger tar fokuset bevisst bort fra selve «ideen», skriver Eribon. Med «ideen» mener han det «politiske begrepet», det vil si kampen mot den herskende klassen. Men Didier Eribon er langt fra naiv i sin analyse: Han kjenner altfor godt til rasismen og diskrimineringen i den hvite arbeiderklassens egne rekker. Kohler er fast anmelder for Ny Tid. hansgkkohler@web.de Arbeiderklassen forsøker desperat å forsvare sin verdighet «Jeg var ikke et arbeiderklassebarn jeg var et homofilt barn, en homofil ungdom.» Det franske utdanningssystemet opprettholder en «forkalket» sosialstruktur. Navid Kermani: Entlang den Gräben. Eine Reise durch das östliche Europa bis nach Isfahan. C.H. Beck, Tyskland Den anerkjente forfatteren Navid Kermani inviterer til en reise fra Köln til Isfahan, som går gjennom et villnis av grenser, ødelagte landskap og fortiet historie. Til håpet. VÅGESTYKKE AV RANVEIG ECKHOFF Det er lett å forstå at bedrifter som lever av å selge varer, må tenke profitt, og at utgivere av kulturprodukter viker unna for usikre kort. Derfor er det oppsiktsvekkende at et nyhetsmagasin som Der Spiegel velger å satse penger, tid og mannskap på et bokprosjekt som lar reisen gå fra Köln til Isfahan i Iran, og som tar for seg det ene lite lystbetonte temaet etter det andre: Tsjernobyl, flyktninger, folkemord, fremmedfrykt, sovjet-æraens bakevje... Forklaringen er at Spiegel-sjefen fant den eneste som var troendes til å gjennomføre dette vågestykket, og med det endte på Spiegels bestselgerliste: tysk-iraneren Navid Kermani. Hvor integrert kan innvandrere bli? En målestokk kan være den gylne dagen i 2014 da det tyske parlamentet (Bundestag) ba Kermani holde festtalen på 65-årsdagen til den tyske grunnloven, foran en hardbarket forsamling rørt til tårer. Eller da Bundes-president Gauck skulle gå av, og Kermani var blant dem man trakk frem som mulig arvtaker til det høyeste embetet i Tyskland. Navid Kermani er strengt tatt ingen innvandrer, foreldrene kom fra Iran til Tyskland før Navid ble født, men han tar regelmessige turer til Isfahan, og her ligger kimen til boken Entlang den Gräben («Langs gravene»). Og Spiegels vågestykke virker også noe mindre risikabelt av at de satset på en anerkjent forfatter, som blant annet har vunnet tyske bokhandleres fredspris og Princess Margriet Award for Culture Avgrunner. Forfatterens nærhet, gjennom språket og menneskeligheten, bærer oss nærmest på gullstol gjennom steder de færreste har på listen over ønskede reisemål. Tittelen peker ut retningen: «Gräben» henspiller på massegraver, skyttergraver og mentale avgrunner. Vi er med på en tidsreise, der fortiden virker stadig mer knugende jo mindre den blir snakket om. «I Sovjet-statene, for eksempel, var mange temaer tabu fra Stalins forbrytelser til Tsjernobyl-katastrofen. Ikke engang folkemordet på jødene ble egentlig tematisert: Ofrene ble omtalt som sovjetiske borgere, ikke som jøder. Når offentligheten ikke kan forholde seg fritt til traumer, hermetiseres traumene og blir private. Følgene av dette ser vi i de sovjetiske etterpå-statene: multi-etniske og religiøse spenninger.» For Kermani var Groznyj «det store ukjente». Mot slutten av den andre tsjetsjenske krigen ( ) hadde Vladimir Putins «kontraterror-operasjon» sørget for at Groznyj var blitt «verdens mest ødelagte by», ifølge FN. Men det begynte tidligere, under tsarveldets brutale undertrykkelse av Kaukasus. Tsjetsjenia-krigens grusomheter, påpeker Kermani, var først og fremst konsekvensene av alle de femten foregående krigene. «I Groznyj så jeg Putin-plakatene hengende overalt langs veiene. Til alt overmål må innbyggerne med andre ord tåle tilbedelsen av tyrannen.» Det mangler ikke på absurditeter, typiske for samfunn som i kjølvannet av totalitære regimer tviholder på «fremskrittet». Stepanakert er en liten by i Armenia hvor det etter sovjetsamveldets fall har flommet over av penger til gjenoppbygging. En egen flyplass, for eksempel. Intet fly har ennå lettet eller landet her, men innsjekkingen fungerer knirkefritt. Funksjonæren spør den reisende hva han gjør her, et spørsmål den reisende er fristet til å returnere. Fra kontrolltårnet vinker funksjonærene. Hva de gjør der? De venter. Daglig leder tar farvel med ordene «så håper jeg dere kan komme med fly neste gang». Grenser. På veien langs de mange grensene blir grensene i seg selv både en fysisk og tematisk snubletråd. Grenser er ikke bra, de fører til territorialkonflikter la oss åpne dem opp. Men der de ikke finnes, eller der man møter grensevakter først etter at man har kommet inn i et nytt land (noe som ikke er uvanlig i Armenia og Aserbajdsjan), blir det fort en slags commedia dell arte-oppvisning. Pass? Holder ikke. Men man kan dra tilbake til stedet man akkurat kom fra for å søke om visum... Grenser fyller flere roller. De lar etniske særegenheter og kulturell identitet bestå. De kan lære oss å hate de andre, eller de kan lære oss å se oss selv med de andres øyne. Plassere oss inn i en sosialt større sammenheng. Lære oss verdien av å søke dialog med De andre. Og her blir Kermani engasjert: «Gravene, grensene de blir i dag dypere og bredere. De følger ingen geografiske eller nasjonale hensyn, men løper på kryss og tvers gjennom folkeslag, samfunn, til og med gjennom den enkeltes sjelelige landskap. (...) Lik elskende husker folk det som ble gjort mot dem, og glemmer desto raskere egen skyld. (...) hvor mange av mine forfedre som i Kaukasus har myrdet og bortført mennesker som slaver, hvor mange kirker de har skjendet, går først opp for meg på denne reisen, århundrer senere, når erkjennelsen ikke lenger smerter.» Etter ankomsten i Isfahan, hvor Kermanis familie kommer fra, mykner forfatterstemmen, blir også sårere. Landskapet er ødelagt. Elven som skapte grønne enger, frukt og grønnsaker har tørket inn. Navid Kermani, med sine intellektuelle briller og sitt ikke-tyske utseende, er tysk. Men røttene i Iran er rotfaste. Mens han sitter på første rad i Staatstheater Darmstadt, klar til å bli innlemmet i det tyske akademiet for språk og diktning, vandrer tankene: «Det føltes som om det ikke var jeg som ble hedret, men mine forfedre og deres vitebegjær, deres lengsel mot verden, deres mot når de oppdaget den, deres ærgjerrighet (...) som de førte videre fra generasjon til generasjon, slik at en av deres sønner kunne bli tatt inn i europeernes akademi.» Ekchoff er fast anmelder for Ny Tid. ranveige@gmail.com Langs gravene Navid Kermanis nærhet, gjennom språket og menneskeligheten, bærer oss nærmest på gullstol. Franklin Foer: World Without Mind: The Existential Threat of Big Tech Jonathan Cape/Penguin Press Storbritannia/USA Forfatter Franklin Foer gir en historisk gjennomgang av Big Techs innflytelse på samfunnet og spør hvordan vi kan bekjempe dens gjennomgripende makt. TEKNOLOGI OG UTVIKLING AV BIANCA-OLIVIA NITA 90-tallets utforsking av internettet var en viktig del av tenårene mine jeg fant mening og vennskap gjennom min langsomme modemforbindelse. Bildet av et liv med fasttelefoner og interaksjon ansikt-til-ansikt betyr selvfølgelig noe for meg, men i 2018 betrakter jeg det hovedsakelig som en nostalgisk forenkling. Hva vi har vunnet og hva vi har tapt gjennom den teknologiske utviklingen, er en balanse som ikke er lett å fastslå, men desto viktigere å utforske. Dommedagsfølelse. I disse dager er alles øyne rettet mot Silicon Valley: Temaer som datasikkerhet, overvåkning og måten informasjon blir filtrert og formidlet til oss på, byr på omstridte og bekymringsverdige problemstillinger. Jeg kan imidlertid ikke fordra dommedagsstemningen som diskusjonen om teknologi gjerne bringer med seg, spesielt ikke når den holdes opp mot et antatt bedre og forgangent liv som nå er tapt. Det var med slike tanker i bakhodet jeg gikk for å høre Franklin Foer snakke om sin nye bok, World Without Mind: The Existential Threat of Big Tech. Samtalen og Foers bok vakte ikke følelsen av en nært forestående dommedag, men fikk meg derimot til å reflektere. Samtidig vakte den behovet for å ta et valg om hvem jeg vil være i denne informasjonens og forandringenes verden. Bikubementalitet. Den første delen av boken tar oss med på en reise fra fortiden til nåtiden, gjennom historien om hvordan internett og de store teknologiselskapene som Google, Amazon og Facebook oppsto. Den forklarer ideene, logikken og filosofien bak disse aktørene og knytter punktene sammen til et stort bilde som forteller en mangefasettert historie, hvor Stewart Brand, Mark Zuckerberg og Larry Page møter René Descartes, Gottfried Leibnitz, Alan Turing og Marshall McLuhan. Et hovedpoeng er at flertallet av menneskene bak Big Tech er ingeniørutdannet, og «ingeniørenes mentalitet har liten tålmodighet med ord og bilder, for kunstens mystikk, for moralsk kompleksitet og emosjonelle uttrykk. [ ] All innsats er rettet mot å gjøre mennesket forutsigbart». At både mediene og det offentlige ordskiftet er avhengige av Silicon Valley og deres verdier, representerer følgelig en farlig utvikling. Deres verdier idealiserer forenkling, kollektivisme og en bikubementalitet som er lett å manipulere. Konsekvensen er en manglende evne til individuell og original tenkning. Uregulert marked. Hva mer er: Markedet har helt fra begynnelsen av vært uregulert og åpent for selskaper som Google, Facebook og Amazon, som alle har opparbeidet seg informasjons- og markedsmonopoler hvis makt har negative økonomiske og kulturelle implikasjoner. «Innen økonomien er faren ved slike nettverk dannelsen av monopol hvor et kompetitivt, ideenes marked mister sin konkurransedyktighet under de store korporasjonenes påvirkning. Innen kulturen er faren ved nettverk konformitet hvor et kompetitivt ideenes marked ikke lenger er så kompetitivt og fokuset blir rettet mot konsensus.» Paradoksalt nok er dette de samme selskapene som i sin tid angrep elitens voktere og som ønsket å gi alle tilgang på informasjon og muligheten til deltakelse. I stedet endte de opp som de mektigste vokterne, da deres innsamling av data styrker deres egen posisjon på bekostning av mindre aktører og fellesskapets beste. «Når Facebook endrer retning ( ) eller når Google justerer sine algoritmer, krasjer de umiddelbart medias flyt av webtrafikk med alle de økonomiske ringvirkninger dette medfører.» Journalistikkens rolle. Bieffekten av Big Techs makt er navlestrengen som knytter den til media: et forhold som påvirker informasjonen og innholdet i media og erstatter dens rolle som demokratiets vokter med en tilnærming orientert mot teknologisektoren. Foer har personlig erfart denne utviklingen. Han forteller i detalj om hvordan han som redaktør for det politisk liberale magasinet The New Republic, i tiden etter at magasinet ble oppkjøpt av Facebooks medgrunnlegger Chris Hughes, opplevde tekno-ingeniørkunstens tilnærming til journalistikk. Etter å først ha vært åpent for å fokusere på sentrale spørsmål og fortelle viktige historier, ble magasinet i stadig økende grad besatt av å generere museklikk og gode tall. Interessemotsetningene mellom en tech business-tilnærming fokus på etterspørsel, inntekter og generering av trafikk og journalistikken, som formidler relevante historier og viktige sannheter som leserne ikke engang har hørt om, har i en årrekke vært et omdiskutert tema. Men Foer tilfører emnet dybde og personlige innsikter, han avslører en generell patologi hvor intet medieorgan sitter trygt nok til å unnslippe forretningslogikkens og museklikkenes favntak. Idealisert fortid. I motsatt ende av dagens situasjon står fortidens. Mens Foers skildring av denne treffer enkelte neuralgiske punkter og inneholder flere gode poenger, levner den samtidig intet rom for kritikk av eller innvendinger mot det forgagne. Ei heller ser Foer noe positivt i pusterommene teknologien har skapt, i form av arenaer hvor ideer kan blomstre og sannheter åpent luftes. Foer setter en idealisert versjon av fortiden opp mot skadevirkningene av dagens Big Tech-orienterte samfunn. Sammenlikningen er ensidig. Én fordel ved å betrakte situasjonen fra denne vinkelen er at det skaper et mentalt rom hvor man har avstand til både fortiden og nåtiden. Om før var levelig og fint uten teknologi, kan vi nå trekke oss tilbake, utføre et tankeeksperiment og spørre oss selv: Hvis vi kunne få all teknologi i livene våre til å forsvinne; hva ville vi ha beholdt? Hva ville vi ha ønsket oss? Mer refleksjon. Selv tror jeg internettet og teknologien har påvirket våre liv positivt på en rekke områder. Noen av endringene er så subtile, så innarbeidet i våre dagligliv, at de kan være vanskelige å få øye på. Vi fristes til kun å se kaoset, men teknologien har faktisk også gitt grunnlaget for en rekke vitenskapelige oppdagelser, og tilgangen til informasjon har forandret livene våre til det bedre på flere områder. Det samme gjelder vår mulighet til å uttrykke tanker og å treffe likesinnede. Bikube-mentaliteten rommer altså mer enn bare én ting. Foers kritikk er både gyldig og viktig, men i stedet for å idealisere fortiden er kanskje tiden inne for å fokusere på hvordan vi kan forandre ting ved å se fremover, ved å etterstrebe en større grad av likevekt og strammere regulering. Foers bok kan fremfor noe leses som en oppfordring til å stille spørsmålstegn ved vår egen passivitet. Løsningen hans les flere bøker, sett av mer tid til refleksjon er kanskje ikke like anvendbar for alle, men det vi kan gjøre, er å stille flere spørsmål og bli mer engasjert i hvordan vi mottar og leser nyhetene våre. Vi kan aktivt utforske teknologiens potensial, hvordan den fungerer og hvordan både borgere og myndigheter kan få den til å fungere til samfunnets beste. Nita er freelance journalist og kritiker for Ny Tid. biancaolivia_nita@yahoo.com Liv uten tenkning «All innsats er rettet mot å gjøre mennesket forutsigbart.» Franklin Foer Foers bok kan fremfor noe leses som en oppfordring til å stille spørsmålstegn ved vår egen passivitet. Hvis vi kunne få all teknologi i livene våre til å forsvinne, hva ville vi ha beholdt? SAKPROSA Atef Abu Saif: Under dronene - dagbok fra Gaza Spartacus, Norge 2018 Denne dagboken gir oss en forfatters innblikk i den 51 dager lange krigen på Gazastripen tilbake i Mens rakettilden lyser opp himmelen utenfor, sitter Saif i leiligheten i Jabalia og skriver, tett på tragedien som utspiller seg. Saif har skrevet flere bøker, og underviser i statsvitenskap ved Al-Azhar-universitetet i Gaza. Mangeårig NRK-korrespondent i Midtøsten, Odd Karsten Tveit, har skrevet forordet til den norske oversettelsen. Han var på jobb for NRK i perioden krigen pågikk, krigen som Israel kalte en større militæroperasjon og ga navnet «Protective Edge». Dagboken ble første gang utgitt i 2015, og har fått en rekke gode internasjonale kritikker. Forfatteren er født i flyktningeleiren Jabalia og har blitt værende i hjembyen. Saif skrev dagboken med fare for å miste livet, skriver Tveit i innledningen, og Tveit forteller om den morgenen da han selv kom til Gaza. Da hadde Saif skrevet i atten dager: «Denne torsdagsmorgenen hadde han vært gjennom nok en natt i frykt for å bli bombet eller få en tekstmelding: Døden kommer om seksti sekunder hvis dere ikke forlater huset.» Kim Søderstrøm: Veteran Norske soldater i utenlandstjeneste forteller Kagge Forlag, Norge Veteran Kim Søderstrøm har gjennom flere år samlet inn historier fra norske soldater som har vært stasjonert i utlandet. Boken innledes med et forord av president i Norges Røde Kors, Robert Mood. Deretter følger en innledning av Søderstrøm selv før boken fortsetter med et intervju med Kåre Willoch om Tysklandsbrigaden. Siden andre verdenskrig har langt over hundre tusen nordmenn deltatt i internasjonale operasjoner med Forsvaret. De har vært utstasjonert i Korea, Gaza, Kongo, Libanon, Irak, Kosovo og Afghanistan, med flere. Boken gir et nærbilde av deres erfaringer og opplevelser med krig frem til våre dager. Boken er illustrert med portretter i svart/hvitt, alle tatt av Søderstrøm selv. Alain Corbin: A History of Silence - From the Renaissance to the Present Day Polity, England og USA Historikeren og professoren ved universitetet i Paris, Sorbonne, Alain Corbin, fører oss tilbake i tid med sin bok om da det å ytre seg ikke bare var sjeldnere, men også ble betraktet som noe veldig verdifullt. Intensjonen bak boken A History of Silence er at leseren selv skal gjenoppdage det vidunderet stillhet er, - og slik skape seg et rikere liv. Corbin trekker frem forfattere, artister og tenkere som gjennom århundrene har verdsatt stillheten, og kultivert den, og gjerne oppsøkt den i fjellet eller i skogen. Støy har det vært til alle tider. Forlaget skriver at boken er ment å være en invitasjon til meditasjon og introspeksjon. I vår tid, skriver Corbin, med dagens støy og et bombardement fra medier som hele tiden ønsker vår oppmerksomhet, mister vi ikke bare kontakten med vårt eget indre. Fravær av stillhet er i ferd med å endre oss helt fundamentalt. kaisa@nytid.no FOTO: ARNO DECLAIR

13 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) JUNI 2018, NR JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) LITTERATUR LITTERATUR Fra arkiv til lerret Catherine Russell Archiveology Walter Benjamin and Archival Film Practices Duke University Press, USA Catherine Russell har gjort en lesning av såkalt arkivologi en måte å skape, fortolke, gjenfortolke og fremkalle historie på gjennom filmmediet. ARKIVOLOGI AV NINA TRIGE ANDERSEN «De katastrofer, der er på vej militæret regeringen, de kender til dem, og der er mange sikre steder, de kunne begynde at flytte befolkningen hen» Citatet er fra amerikanske Art Bell s radioshow i 1997, hvor en mand ringede op for at fortælle om de frygtelige hemmeligheder, han kendte gennem sit arbejde i Area 51 en mytisk militærbase i Nevadaørknen. For et par år siden blev det genoplivet af UFO Network, der havde samplet radioshow-opkaldet til YouTube-format. Den video er det første, der dukker op, når man søger på «Hoax Canular». Ordene hoax og canular betyder begge fup, og mens mange nok vil mene, at UFO-historier er fup, mener dem, der tror på UFO er, at det er befolkningen, der bliver fuppet af regeringen, af militæret, af dem derude. Hoax Canular er også titlen på en film, der gennem kreativ klipning af netop YouTube-videoer portrætterer det 21. århundredes angst for undergangen, herunder fetichistisk omgang med denne angst. Eller angst for undergang som det ensomme menneskes forsøg på at nå andre mennesker; det ensomme menneskes forsøg på at skabe kollektivitet gennem angsten for at miste netop kollektivet: for at blive ladt alene tilbage i post-apokalypsen. Hva arkivet gjemmer. Dominic Gagnons film fra 2014 der er klippet sammen af teenageres hjemmelavede videoer, hvor de udfolder og performer deres forestillinger om verdens snarlige undergang bliver ofte kategoriseret som hørende til «found footage»-genren, men filmhistoriker Catherine Russell har taget den med som tidstypisk eksempel på «arkivologi» i sin bog Archiveology. Walter Benjamin and Archival Film Practices. Arkivologi betegner i bredeste forstand filmskaberes lån, genbrug og tilegnelse af filmklip fra alskens former for arkiver: fra de institutionelle filmhistoriske arkiver over privatarkiver til loppemarkedsfund og ebay-køb af gamle filmruller. Samt ikke mindst de enorme mængder af materiale, der ligger på platforme som YouTube, og hvoraf en hel del i sig selv udgør eksempler på arkivologi, ofte udført af amatører. I bogen laver Russell læsninger af arkivologiske praksisser og eksperimenter gennem den tysk-jødiske kulturteoretiker Walter Benjamin, især hans (ufærdige) collage-litterære værk The Arcades Project. «Walter Benjamins kulturteori er afgørende orienteret mod avantgarden som den naturlige følge af de farer, der lurer i spektakelsamfundet,» skriver Russell, der har udvalgt sine eksempler på kompilationsfilm, essayfilm og eksperimenterende medier for deres evne til at fremhæve arkivologiens «dualisme og nødvendige flertydighed». Mens begreber som found footage får processen til at lyde tilfældig, understreger Russell med begrebet arkivologi at der snarere er tale om en målrettet historisk metode om end den kan udføres mere eller mindre lødigt når filmskabere sampler nye narrativer af klip fra dokumentarisk materiale såvel som fra mainstream-filmindustrien. Arkivologi er, skriver Russell, en måde at gentænke for eksempel found footage på som en kritisk kulturel praksis. Filmmediet griper inn i alle sosiale rom. For Benjamin lå filmens radikale potentiale i dens status som noget kollektivt en kollektivitet, der i dag udfolder sig på andre måder og i andre rum end på Benjamins tid i første halvdel af det 20. århundrede. Mainstream filmfremvisning er ikke længere mainstream, men til gengæld griber filmmediet ind i alle sociale rum: fra smartphone-skærmen i metroen over kunstgalleriet til lærredet i klasseværelset. Samtidig er både mængden af filmarkivmateriale, dets tilgængelighed, og teknologierne til at redigere og sample i det, vokset massivt i det 21. århundrede. Det giver uanede muligheder for at praktisere arkivologi. «Arkivologi er først og fremmest en metode til at vende tilbage til fortidens billeder, som blev skabt til at underholde, eller skabt med mere seriøse dokumentariske formål for øje, og genfortolke dem, så de kan bruges til at bringe historien til live i nye former,» skriver Russell. Dele af bogen er præget af en indforstået tone og et så hastigt tempo i de filmhistoriske referencer, at kun de virkelig fagskadede typer må formodes at kunne følge med. Men analysen af Hoax Canular ca. midtvejs i bogen og det afsluttende kapitel om (film)arkivets kønnede karakter hvad Derrida også beskrev med begrebet patriarkivet er imidlertid anstrengelserne værd. Russell beskriver, hvordan Gagnon forvandler YouTube-arkivet i al dets flygtighed med dets overflod af teenage-apokalypser til et urovækkende vidnesbyrd med både historisk og samtidsdiagnosticerende kraft. «Titlen antyder, at det er fup over fup, og beskueren advares dermed mod at tro på ret meget af det, der er blevet samlet. Og samtidig står Gagnons samling af teenagere, der performer for deres webcams, i skræmmende grad til troende, ligesom det er både morsomt, rørende og oprørende.» Arkivologiens vidtrekkende effekter. Under overskriften «Awakening from the Gendered Archive» analyserer Russell forsøg på at genbesøge filmhistorien fra et feministisk udsigtspunkt. Via fiktionen kan disse arkivologiske film komme til at sige noget nyt om historiske realiteter. Som metode kan og bør arkivologi ifølge Russell «anerkendes som et sprog, der kan gøre os i stand til at tænke det 20. århundredes historien igennem på en anden måde». Blandt hendes eksempler er blandt andet den libanesiske filmskaber Rania Stephans The Three Disappearances of Soad Hosni, som er en collage over en i 1960 erne-1970 erne tilbedt egyptisk skuespillerinde, der ikke mindst på grund af den politiske histories gang blev forvist til periferien og døde under mystiske omstændigheder i London i The Three Disappearances er lavet udelukkende af klip fra Soad Hosnis film og er «på en gang allegorisk og indekserende, psykologisk og fænomenologisk». Den er skrevet over tre akter, der for Stephan følger både Hosnis karriere dens storhed og fald og Egyptens politiske historie, skriver Russell: «Hendes følelsesladede valg af klipninger korresponderer med den sekulære nationalismes politiske dramaer og tilbageslagene for kvinders rettigheder i samme periode.» 1930 er-filmen Rose Hobart der «foregreb de populære YouTube-hyldester til stjerner» er et andet eksempel fra Russells analyse af «opvågning fra det kønnede arkiv». Filmen portrætterer teater- og filmskuespillerinden Rose Hobart, hvis karriere kortsluttede i 1948, da hun blev sortlistet på grund af sit medlemskab af Actors Laboratory Theatre en gruppe der var imod raceadskillelse og blev stemplet som kommunister. Hobart måtte fortrække ind i anonymiteten som ægtefælle, mor og praktiserende psykolog, men blev ikke mindst på grund af den arkivologiske film om hende siden blev «kendt for at være blevet glemt». Arkivologi kan have vidtrækkende effekter, understreger Russell, og i dette tilfælde også ud over Rose Hobart selv: «Den redning, der finder sted i Rose Hobart, er at vække en kvinde til live og at indskrive hendes hverdagsmenneskelighed i filmhistorien.» Trige Andersen er frilansjournalist og historiker. nina.trige.andersen@gmail.com Arkivologi betegner i bredeste forstand filmskaperes lån, gjenbruk og tilegnelse av filmklipp fra all slags arkiver. For Walter Benjamin lå filmens radikale potensial i dens status som noe kollektivt. Den nylig avdøde filosofen Mario Perniola berører det masochistiske forhold, ideen om kroppen som klede og radikal mote i denne teksten fra antologien Deleuze i vest. DELEUZEISK TENKNING AV MARIO PERNIOLA Av alle tekster Gilles Deleuze har skrevet, er det Présentation de Sacher-Masoch som har hatt mest å si for mitt eget arbeid. Her presenteres masochismen ikke bare som et annerledes psykisk syndrom enn sadismen, men også som dens karakteristiske motsetning. Hvis Sade foregrep medie- og skuespillsamfunnets deseksualisering, fulgte Masoch en motsatt kulturell strategi (Perniola, 2004): å tre ut av konsumpopulismen kun gjennom en gjenvinnelse av den høye stil som Nietzsche anså for å være den høyeste og mest fullkomne estetiske modell. En strategi som impliserer omsorg, respekt og hukommelse, med andre ord tilbedelse, men også innføring av paradoksale strategier. Der sadismen åpner en horisont av eksesser, etablerer masochismen en serie av grenser som omringer og garanterer subjektets forutsetninger i møte med nederlag. Som Deleuze forklarer, er det masochistiske forhold instituert av en fri avtale, en pakt og kontrakt der den som formulerer og tilbyr kontrakten, skal gi seg som slave til en partner som, slik som i Sacher-Masochs roman Venus in Pelz, alltid er en herskerinne. Hun er på sin side forpliktet til å være en skuespiller i scener, seremonier og seksuelle riter som involverer en fornedrelse av subjektet. Den masochistiske logikk innebærer begge subjektenes interesse i å forsterke og opprettholde alliansen. Slaven, som ubetinget tilbyr seg selv, behandler herskerinnen som en dukke i sine egne hender. Herskerinnen aksepterer på sin side å være en passiv utøver av representasjoner skapt av slaven, vel vitende om at hun alltid er forbeholdt rollen som den som kommanderer, disponerer og eier partnerens kropp etter egen lyst. Masochismen er en finesse i subjektiviteten som søker å unngå og å fjerne den uhelbredelige konflikt mellom mann og kvinne. Masochistisk lykke. I Sacher-Masochs roman finner vi også hovedrolleinnehaveren Wandas treffende beskrivelse av gåten («l enigma») det feminine representerer overfor det maskuline: Det finnes ikke en god kvinne eller en ond kvinne, slik som hennes forkjempere og motstandere skulle ønske. Kvinnen har ingen karakter [ ] hun er forblitt som naturen har formet henne. Kvinnen er en knute av sammenflettede instinkter. Dyd og udyd, barmhjertighet og brutalitet, egoisme og dedikasjon er uløselig knyttet sammen, og det er sjelden at en handling utført av en kvinne er enten fullstendig god eller ond [ ]. En seriøs og dyp dannelse over årtusener har hatt innflytelse på mannen, men ikke på kvinnen, som alltid og utelukkende kun adlyder sine instinkter. I Deleuzes tekst fremkommer ikke opposisjonen på en like ekstrem måte. Det som fanges opp, er masochismens i all hovedsak teatralske karakter som beveger seg langs en vertikal akse fra prakt og verdighet til den laveste foraktelighet. Det masochistiske forhold er en kontinuerlig opp- og nedtur, hurtig vekslende mellom det opphøyde og det ydmykende. Det får sin næring fra en sterk, uovervinnelig og ukontrollerbar streben henimot fortreffelighet, forrang og perfeksjon: Den som tilfredsstilles lett, som er overbærende mot seg selv og mot andre, er dermed fremmed for den opprørske og svimlende masochistiske erfaring og dets strenge fjell-landskap av topper og avgrunner. Man må ha næret store ambisjoner for å kunne kjenne den brutale masochistiske lykke siden denne lykken tiltrekkes av det motsatte, av det ville og dyriske liv, som ofte bærer selvdestruktive elementer i seg, slik som i Knut Hamsuns Pan. Kroppen som klede. Da jeg på ny leste min roman Tiresia, som nå etter flere tiår er gjenoppdaget av en argentinsk utgiver, fant jeg flere aspekter av den masochistiske sensibilitet som Deleuze beskriver, og som jeg selv senere har utviklet fra et teoretisk ståsted over flere bøker: tiltrekningen mot statuer, suspense, erkjennelsen av seg selv som en ting som føler, språkbruk som unngår nøyaktige beskrivelser av seksuelle akter om ikke gjennom metaforer, den rituelle repetisjon, tendensen til å mytologisere, dyrkingen av kulde Også hos Deleuze finner vi ideen om kroppen som et klede. Det stemmer ikke at den vestlige tenkning er kjennetegnet av dualismen mellom sjel og kropp; sjelen og kroppen likner altfor mye på hverandre til å kunne utgjøre et reelt motsetningspar. De som i dag forsvarer de kroppslige rettigheter, forestiller seg kroppen som noe både levende og besjelet, som en sjel som kan både ses og røres, slikkes og suges, og ikke som en ting som føler. Den spiritualistiske sensualitet vi nå finner hos kroppens tilhengere, er ikke annerledes enn tidligere dydige sjelers dedikerte hjerteslag; like mye ignorerer de begge følelsen av en ting som føler, av kroppen som et klede. Den ekte motsetning er ikke mellom sjel og kropp, men mellom liv og plagg. De tyske ordene «Leib» (fra leben å leve) og «Körper» (fra corpus kropp) illustrerer godt forskjellen. Antikonformitet. Som kjent er «sex appeal of the inorganic» Walter Benjamins definisjon av moten (Benjamin, 1982). Og det er nettopp her vi må tilbake for å finne en visuell representasjon til denne type sensibilitet. Fra og med 80-tallet ble en ny provokatorisk og antikonformistisk tendens utviklet innen haute couture, «radical fashion», med utgangspunkt i punkbevegelsen på slutten av 70-tallet og forkjemperne Malcolm McLaren og Vivienne Westwood, som senere skulle bli den viktigste personen innen engelsk mote. Det overraskende er likheten mellom «the radical designers» og «the radical thinkers» fra samme periode. McLaren/Westwoods neologisme Seditionaries (sammensatt av sedition og seduction) er sammenfallende med skjebnen til den franske tenkeren Georges Batailles ( ) verk Erotismen (1953), som er blitt en kultbok for flere studerende. Like etter foretar Vivienne Westwood en vending i retning manierismen som igjen presenterer nye overraskende forbindelser til det vi ser i den teoretiske refleksjon over ny-antikken (antologi 1995; Marroni 2014). Flere av produksjonene til Alexander McQueen, Hussein Chalayan, Helmut Lang, Martin Margiela og Romeo Gigli er oksymoroner, retoriske figurer bestående av motsatte termer i dyp kontrast til hverandre, som for eksempel en revnet dongeribukse med verdifulle broderinger eller en undertrøye av rød plast så gjennomsiktig at den utgjør en slags sekundær hud. På liknende vis produserer filosofien gåtefulle begreper med motsatte konsepter som skaper en ny ambivalent mening, slik som kropp uten organer (Deleuze/ Guattari, 1980), interessert desinteresse (Bourdieu, 1994), fornuftens forbauselse (Pareyson, 1995), ikke-deltakende deltakelse (Perniola, 1995). «Radical fashion» gir bilder til en paradoksal tenkning med opprinnelse i den antikke filosofen Heraklit, som utfordrer Pytagoras, estetiske idé om harmoni og symmetri, og ser den estetiske erfaring som en overkommelse av disharmoni, en konvergerende uoverensstemmelse. Den estetiske sansning forstått som lyn (Heraklit), hendelse og tone (stoikerne) er lenge forblitt i inkubasjon hos den vestlige filosofi, med unntak av hos eksentriske forfattere (som Jakob Böhme) og de dominerende strømninger forankret i aristotelisk logikk og senere hegeliansk dialektikk. Den som derimot igjen har tatt opp igjen problematikken etter flere tusen år, er Nietzsche, ved å påpeke den metafysiske tenkningens manglende evne til å tenke motsetninger, samt ved å gå i gang med undersøkelsen av den voldsomme motsetning som i løpet av 1990-tallet ble tenkt som differens (fra tysk «Differenz»). Overskridelser. Det virkelige jordskjelv i moteverdenen på 80-tallet er likevel de japanske designernes verker, som tilfører forholdet mellom kropp og klede estetiske begreper tilhørende sin egen kultur. For eksempel begrepet «ma» (intervall, plass, distanse), som utgjør startstedet for poetikken i «stoffstykket» hos designeren Miyake Issey. Ved å se på plagget som et udelt stoffstykke, åpner «ma» for en personifisering av det som er tatt på, en overskridelse av prêtà-porter, siden hvert individ har forskjellig kropp. Dette bildet slekter på begrepet «pli» (fold), som Deleuze studerte. Med andre ord har kledet en autonomi i relasjon til kroppen: Japanerne varierer et klede som et lag man kan vende på mange måter. Man kunne snakke om barokken redusert til det minimale, men likevel tilgjengelig i uendelige variasjoner. Rey Kawakubo introduserer «look boro» (slitt, irregulært, lagvis) etter en logikk ikke ulik den som kjennetegner rhizomet, som Deleuze definerer som et åpent system, fritt fremkommelig og rikt av betydningsfulle «brudd». Til slutt holder Yohji Yamamoto og Junya Watanabe seg til det barokke prinsippet om fantasi, som den engelske filosofen Francis Bacon definerte som en praksis av «bryllup og ulovlige skilsmisser mellom ting» (Bacon 2000, II, 4). Perniola var filosof og døde tidligere i år. Se også vår nekrolog skrevet av Carsten Juhl, publisert februar Notater om Masoch, Deleuze og radikal mote En seriøs og dyp dannelse over årtusener har hatt innflytelse på mannen, men ikke på kvinnen, som alltid og utelukkende kun adlyder sine instinkter. Det masochistiske forhold er en kontinuerlig opp- og nedtur. Hos Deleuze finner vi ideen om kroppen som et klede. Fra og med 80-tallet ble en ny provokatorisk og antikonformistisk tendens utviklet innen haute couture. Ny Tid har valgt med tillatelse å publisere essayet Notater om Masoch, Deleuze og radikal mote av Mario Perniola, fra den nylig utgitte antologien Deleuze i Vest, redigert av Helge Pettersen, Terje Hellesen og Remi Nilsen. Antologien inviterer til å gjenoppdage den franske filosofen Gilles Deleuze ( ) gjennom det engasjerte arbeidet med den deleuziske tenkningen som har pågått i flere år i det filosofiske miljøet i Bergen. Deleuze er i dag kanskje mest kjent for samarbeidet med Félix Guttari, hvor de konstruerer en maskinisk, begjærsbasert forståelse av menneskelig forming, utvikling og historie som bryter med det metafysiske, strukturalistiske og psykoanalytiske konsepsjoner. Redaktører: Helge Pettersen, Terje Hellesen og Remi Nilsen. Deleuze i vest. Morgana Press, Norge Antologien Deleuze i vest er en samling tekster som løfter frem filosofen Gilles Deleuzes redskaper til motstand mot samtiden. Og all motstand begynner med en anstrengelse. DELEUZE OG LIVET AV ALEXANDER CARNERA I de sidste to årtier er den franske filosof Gilles Deleuze blevet kendt som tænkeren for det skabende, den glædesfulde affirmation og ikke-lineære sammensætninger (rhizomatiske). Men det er som om at disse begreber har mistet sin modstandskraft overfor en samtid hvis netværkskapitalisme ingen problemer har med at være både affirmativ, kreativ, ikke-lineær og horisontal. Overalt hører man det kreative business mantra: «Magt er vertikal, potentialer er horisontale!» Den nye norske antologi om Deleuze går imod denne strømning og viser at Deleuzes filosofi giver redskaber til modstand mod samtiden. Bogen er et forsøg på at udvikle en «antifascistisk frigørensfilosofi». Nettkulturens despoti. I et glimrende kapitel om nettet og rhizomet skriver Roar Høstaker at mens kreativ modstand i 1970 erne politisk, filosofisk, socialt og litterært forsøgte at rive sig fri fra patriarkalske, institutionelle, sociale og transcendente mønstre, finder kreativiteten i 80 erne og 90 erne sit primære udtryk i filmen, litteraturen og kunsten. Modstanden får vanskeligere ved at sætte et politisk aftryk. Årsagen skal findes i kommunikationen og mediestrømmen selv. Rhizomet (kendt fra biologien) som billede på de snoede plantevækster, hos Deleuze, det forgrenede der bryder med den lineære rodtanke, har med netkulturen skabt sin egen despotiske udgave: Læsevaner præges af hurtige stimuli, korttidshukommelse, lav koncentrationsevne. Begrebet «kanalrhizomet» beskriver det forhold at information er blevet identisk med en konstant bevægelse gennem flydende kanaler, som ikke kun centrerer magten og gennem Google- og Facebook-profiler kapitalisere vores liv, men som gør vores tænkeevne «meir konvensjonell og mindre grundig og kritisk». Bjarne Oppedal skriver at det som adskiller kontrolsamfundet fra Foucaults disciplinsamfund, er selvstyring. Mens magten i disciplinsamfundet styrede ved hjælp af forbud i fabrikken eller skolen (med fængslet som model), styrer man i dag gennem incitamenter, fleksibilitet og motivation altså kommunikativ selvforvaltning. Deleuze mareridt blev til virkelighed: «At virksomheden har en sjæl. Marketing er i dag blevet til et socialt kontrolinstrument og udgør vor tids skamløse herrerace.» (Deleuze). Derfor bliver kommunikation og information det egentlige problem. I Hvad er filosofi? skriver han: «Vi mangler ikke kommunikation, tværtimod har vi for meget av den, vi mangler skabelse. Vi mangler modstand mod nutiden.» Man bryder ikke med cirkulationen af information ved at skabe mod-information. Deleuze ser kunstværket som det måske sidste sted for modstand. Et stærkt kunstværk handler nemlig ikke om at kommunikere et budskab, om information, men om afsøgning af nye muligheder for liv i verden. En anden måde at være til på. Et antifascistisk liv. Antologien lægger op til det vanskelige: kampen for et antifascistisk liv. Udgangspunktet for Deleuze er at mennesket «ikke er en mangel, men et vitalt overskudd, en fylde av liv, som tidligere sociale og psykologiske oppsett av mennesket har hemmet og skadd». Liv er ikke først og fremmest noget personligt og individuelt, men en kraft man forbinder sig med. Når begær kobler sig på andet begær, producerer det liv. Og liv er altid mere end det som lader sig holde fast i bestemte former, for eksempel familiestrukturer, statens disciplinering til arbejdsborger, dyrkelse af fædrelandet og fortiden og så videre. «Hvorfor begærer vi vores egen undertrykkelse?», spurgte Spinoza. Svaret er ikke kun at staten gennem arbejde, religion og patriarkalske mønstre holder mennesket på plads og magthierarkier status quo. Svaret er snarere at virkelig frigørelse gør ondt. Man må først bekæmpe sin egen indre fascist, sin egen ressentiment (misundelse og underskudsfølelse), sin egen tendens til konstant at indgå skamfulde kompromiser gennem ligegyldigt forbrug, pseudoarbejde, lidt grøn økonomi her og der, der ikke tager fat ved roden, selvoptimering og netværk etc. Den der får indsigt i pseudoarbejdet på sin arbejdsplads, at man bare spiller spillet, må tage konsekvensen og forlade skuden, finde noget andet. Middelklassens snak om individuel slowness og selvrealisering (Brinkmann) og bagefter fortsætte som hidtil er hykleri. Antifascistisk frigørelse handler om at få den indsigt der forandrer hele ens eksistensmåde. Og det er en kamp mod selve skammen ved at være menneske. Kampen er kroppslig. Man må udgrave denne negativitet hos Deleuze hvis man skal finde en friktion i hans modstandsfilosofi. At få øje på «ein mørkare Deleuze» (Terje Hellesen). Nøglen er her kroppen. Spinoza så det. Nietzsche så det. Og mange gør det intuitivt uden at have læst filosofi. Hvorfor kroppen? Fordi evnen til at være modtagelig for noget udefra (chokket) der påvirker én, er kilden til den tanke der forvandler. Som Hellesen skriver, er en del af problemet at vi tænker erfaring som noget aktuelt og present for os som følende mennesker. «Vi maktar ikkje å sjå oss sjølve som hendingar innan eit mykje vidare erfaringsområde som går utover det vi veit.» Når vi siger at begreber og tanker låser os fast (psykoanalyse), er det fordi vi endnu ikke har fundet de begreber og tanker der låser os op. For Deleuze er frigørelse en empirisk praksis og et spørgsmål om at gøre sig modtagelige for hændelser (og opsøge dem) hvis virkninger man ofte ikke på forhånd kan spå om, også der hvor man oplever kontrol. I et stærkt kapitel om Deleuzes filmfilosofi skriver Helge Petterson at filmkunstens forvandlingspotentiale er fremvisningen af «en kampsituasjon som det kroppslige står i». Når Antonionis film udstiller de udmattede kroppe (så tænk på de drænede elever du ser på landets gymnasier og universiteter), siger de samtidig: Giv mig en ny krop! Altså, et andet liv. Også den revolutionære forfatter kan ikke bare skrive gode historier, han må få os til at mærke livet, få os til at høre skriget bag sprogets meningsstyrende forsteninger (Artaud). Ingen frisættelse uden mødet med en sanselig kraft og ingen ny stærk sanselighed uden en social dynamik. Det er lang tid siden jeg stoppede med at læse bøger om Deleuze. For meget namedropping, for meget kreativitetssnak, ville helst tilbage til mesteren selv. Jeg har gjort en undtagelse med denne bog. Er jeg blevet skuffet? Nej, bestemt ikke. Grunden: at den ikke forsøger at applicere Deleuze på virkeligheden, for det handler ikke om virkeligheden for Deleuze, men om livet. Og liv handler om tænkning, og bogen viser hvor svært det faktisk er at tænke, at al modstand begynder med en anstrengelse, koncentration, dernæst tålmodighed og gentagelse, kilden til bedre kvalitet. Resultatet er en anden følsomhed. Carnera er frilansskribent, bosatt i København. ac.mpp@cbs.dk Et antifascistisk liv Deleuzes filosofi gir redskaper til motstand mot samtiden. Det som skiller kontrollsamfunnet fra disiplinsamfunnet, er selvstyring. Virkelig frigjøring gjør vondt. GILLES DELEUZE (YOUTUBE) Lyn Hejinian: Fatalisten Oversatt til dansk av Alexander Carnera Det Poetiske Bureaus Forlag, Danmark Language-poeten Lyn Hejinians verk Fatalisten inviterer til en grunnleggende refleksjon rundt språkets politiske og menneskelige konsekvenser, abstrakte tankesprang, uforutsigbare språkspill og det poetisk selvfølgelige. LANGUAGE-POESI AV TERJE DRAGSETH «og tænker over skæbnen som hændelse og den tilfældige hændelse som skæbne.» Blir vi ikke alle litt beveget og kanskje noe engstelige når vi støter på ordet skjebne og hva det innebærer av tvil og fornektelse, og eventuelt personlig ansvar, om vi nå er troende til skjebne eller ei? Eller gjør vi som fatalisten: overlater alt til skjebnen, for livets gang er jo noe definitivt konkret du ikke kan stille opp forsvarsverker mot allikevel. Den går sin fatale gang på godt og vondt, den skjebnen. «En latterlig diamant falder mod gulvet.» En ukjent størrelse. «Et digt er meget forskelligt fra det som du med bevidst hensigt præsenterede med opfindsomhed.» Poesi er en måte å tenke på. Poesien kan aktivisere og problematisere, definere virkelighetens begrensninger og umuligheter i språk som kan være aforistisk filosofisk surrealistisk realistisk dadaistisk oppbyggende og nedbrytende, i lavstil og i høystil, som haiku og langdikt. For en poet gjelder det først og fremst å bruke språket som en ukjent størrelse, som om ordene i utgangspunktet var meningsløse, eller er en mening i seg selv for seg selv. Veldig få klarer den tilgangen i arbeid med skriftlig poesi (Majakovskij, Pound, Gertrude Stein gjorde det), men vi kan se det i dadaismen og i Norge fremført med suveren musikalitet av skuespiller og sanger Harald Heide-Steen jr. Oversetter Alexander Carnera skriver om Lyn Hejinian (født 1941): «I 1970 erne én af grundlæggerne bag den såkaldte Language Writing Movement der har haft enorm indflydelse på eksperimentel lyrik, kortprosa, essayistik og poetik. Hendes bøger kombinerer en beskrivelse af dagligdags hændelser med en sofistikeret poetik og essayistik. I lighed med andre Language Poems forvandler Hejinian sproget til et socialt rum, et område for sproglig, sanselig og kritisk udforskning. Hendes arbejde er dedikeret til en undersøgelse af de politiske konsekvenser af den måde sproget typisk bruges på» Abstrakt ekspresjonisme. Language-bevegelsen tok utgangspunkt i modernister som Gertrude Stein, William Carlos William, Frank O Hara, og i at et dikt kunne fungere etter samme prinsipper som et abstrakt ekspresjonistisk maleri. Fienden var den akademiske diktningen, som ble oppfattet som død og konservativ. For min egen del vil jeg nevne Laura Riding ( ), som jeg gjendiktet i utvalgte dikt i Tid for helvete (2000, Tiden). Hun forkastet poesiens mulighet til å fremsi mening til fordel for en vitenskapelig undersøkelse av språket. I Riding og Schuyler B. Jacksons monumentale, språkkritiske verk Rational Meaning, A new Foundation for the Definition of Words (University press of Virginia), er det language-poeten og teoretikeren Charles Bernstein som skriver forordet. Han beskriver boken som «one of the most aesthetically and philosophically singular projects of twentieth-century American poetry». Bevegelsens foretrukne filosof er selvfølgelig Ludvig Wittgenstein. Navigasjonsverktøy. I den fine antologien Amerikansk katalog, redigert av N. Frank, T. A. Nexø og T. Thurah (2001, Forfatterskolen forlag), nevnes language-poesi som en bevegelse i den romantiske tradisjonen. Dette er tydelig og absolutt til stede i Fatalisten. En romantiker som Poe er selvfølgelig med i name-droppingen teksten i gjennom. Charles Bernstein uttaler i et intervju i Amerikansk katalog at språket er en del av vår animalske instinktive karakter, vårt verktøy til å navigere i verden med. Det er vår måte å være til på. Om vi tror på skjebnen eller ei, hvor også tilfellet er skjebnebestemt, noe Hejinan påstår. Poesi er virkelighetsskapende og kan ha en reell betydning ut over å bare være «poetisk» svermende og jeg-bekjennende. Det blir tydelig etter endt lesning: Dette er et stykke prosalyrikk skrevet av en belest og retorisk artikulert akademiker, med abstrakte tankesprang og en begrepsverden fra teoretiske overveielser og spekulasjoner, samtidig som teksten har en vital spontanitet i seg som virker dynamisk, enkel og inspirert. «Nu er det middag, vi er spredt i uendeligheden, hvad der måske er grunden til at vi ikke når frem til enden ad gaden i midten af sætningen om et skib i det fjerne skrifttyperne stikker altid af.» Polyfonisk språkspill. Hejinian skriver polyfonisk, i en slags smalltalk-formet prosalyrisk høystil, med utbrudd, overraskelser, tilfeldige hendelser av hverdagslig karakter eller i form av en plutselig aforisme. Dagbok-aktig. Og akademisk, med referanser til poetikk, dramaturgi, språkfilosofi, politikk (hun har ingen interesse for plot), H. C. Andersen og William Blake, blant andre. Det finnes også et «du» i teksten. Et «jeg» og et «deg». Det er i dialog med leseren Hejinan skriver. Spørrende og nysgjerrig. Hun observerer livet rundt seg i sin alminnelighet og alminneliggjør (og fremmedgjør) i et uforutsigelig språkspill. Språklige størrelser som er poetiske, morsomme, spørrende, surrealistiske, og virker både underliggjørende og klargjørende, slik poesi skal. Hun avkler språket for nærmest å vaske øynene våre med ny syntaks, og hun avlærer leseren (bekrefter noe og avkrefter noe annet) sånn at vi kan se språket på nytt og sette det inn i en hittil ukjent kontekst vår egen realitet som vi ellers har vanskelig å få øye på, med mindre vi ser nærmere etter. Slik skaper hun nye ideer og kombinasjoner mellom ting vi ikke har sett formulert før. Det står på en måte kollagen nær, og som sagt polyfonisk og a-lineært, uten noe semantisk sentrum eller kjerne. Og et slags oppgjør med mainstream-diktningen hvor jeg-et forteller om sine erfaringer og følelser om det samme. I Herjinians diktning skal det være mulig å reflektere. Over ordenes politiske former og representasjon innen politikk og maktutøvelse. Personlig villighet. Det er en åpen anti-autoritær tekst, nærmest anarkistisk i sin heterogene vekst. Anarkismen er som bekjent ikke ordbokens «kaos», men mulighetenes virkeliggjørelse og en personlig villighet til å nettopp åpne opp for andre sosiale ordener enn de hierarkiske og de patriarkalske domener. Hun «avslører forholdet mellom språk og sansning, identitet og erindring» (Amerikansk katalog). Vi stiller altfor sjeldent spørsmål om hvilke av våre ideer, tanker og forestillinger som er våre egne. Er det noen overhodet? Finnes det en dyp individuell subjektivitet? Jeg tviler. Kanskje bare i drømmene, men de er til gjengjeld subjektløse, som Augustin påpeker. Hva er et anker, hva er matlaging, hva er et batteri, hva er dart, spør Herjinan, for å forstå og se på nytt og ikke bare ta objektene og begivenhetene for gitt, for å forstå betydningen i det elementære, det poetisk selvfølgelige og vakre som vi ofte glemmer og ignorerer. For vi søker ofte det altfor kompliserte av forfengelige og intellektuelle årsaker. Slik blir vi forvirret og desorientert, blinde for detaljene og epifaniene, brødsmulen og brødristeren, bonden på sjakkbrettet som mangler og har vært borte i et halvt år. Under kommoden, hvor den tenker sitt. Dragseth er essayist og filmskaper. ter-drag@online.no Bøyde spiker og aforismer For vi søker ofte det altfor kompliserte av forfengelige og intellektuelle årsaker. Hejinian skriver polyfonisk, i en slags smalltalkformet prosalyrisk høystil. Hoax Canular THE THREE DISAPPEARANCES OF SOAD HOSNI ROSE HOBART

14 24 JUNI 2018, NR. 6 NY TID (Oslo Review of Docs and Books) LITTERATUR Et moderne syn på Afrika Athen: På sletten innenfor de fire fjell Siste nummer av det filosofiske tidsskriftet Agora presenterer en samling tekster skrevet av blant andre Freud, Derrida og Heidegger, under tittelen Athen. Det er et meget ambisiøst og interessant prosjekt. FILOSOFISK TIDSSKRIFT: Agora Journal for metafysisk spekulasjon Aschehoug FILOSOFI AV SIGURD OHREM Siste utgave av Agora, som bærer tittelen Athen, er et meget ambisiøst prosjekt, noe som ikke er uventet fra den kanten. Ideen er å gi et overgripende bilde eller motbilde av Athen fra klassisk tid og frem til i dag. For å oppnå dette presenteres en vev av tekster med svært ulik datostempling, fra Sigmund Freuds lille sjeldenhet om Akropolis fra 1936, og Martin Heideggers Athen Hellasreisen fra 1962 til nyskrevne tekster fra nålevende, norske Hellas-kjennere som Jorunn Økland. Det er en variert og svært sammensatt meny redaksjonen varter opp med denne gang. Som i et typisk gresk måltid serveres en serie med småretter, tilpasset tid, sted og atmosfære, men også tyngre retter, langkokte måltidsinnslag som gjerne kan nytes i flere omganger, eller i et eget taffel. Palimpsest. I det imponerende innledningsessayet, skrevet i fellesskap av redaksjonsmedlem Kaja S. Mollerin og Mari Lending, gis et sveipende, til dels storslått utsyn over tematikken og innholdet i utgivelsen, samt hovedperspektivet som ligger til grunn. Med fortettede referanser og kommentarer til de mange Fortellingen om Athen overskrives og korrigeres, utviskes og framkalles igjen. enkeltartiklene tegnes et broket, og ikke minst skiftende, bilde av Athen. Skulle en gi en kortfattet karakteristikk av det fikserbilde som dermed fremkommer, likner det mer på en palimpsest enn på en systematisk og oversiktlig plantegning. Fortellingen om Athen skrives på ny og på ny, eller mer presist: overskrives og korrigeres, utviskes og framkalles igjen. Slik sett kunne en få for seg at Athen i seg selv slett ikke eksisterte, men var en idé eller fantasi assosiert frem i et borgesiansk speilbibliotek. Men slik er det likevel ikke. Athen handler om diskontinuitet, gjentakelse og forskyvning/ fortrengning, skriver innlederne, men først og fremst er Athen en kamparena der ulike parters tidsbestemte behov og interesser, kikkert- eller brilleutrustning bidrar til å forme byen rundt Akropolis i sitt tiltrengte bilde, byen ved Agoraen (det mildt sagt fragmenterte, antikke torget) eller i et annet topografisk perspektiv på sletten innenfor kretsen av de fire fjell. Århundrers tyngde. Sigmund Freud skriver i sin artikkel om en erindringsforstyrrelse på Akropolis om en merkelig foreteelse i kjølvannet av en ønsket Korfu-reise, men som i stedet ender opp med en sjøreise til Athen. Psykoanalysens far hevder innledningsvis at hans oppdagelser faktisk skal kaste lys over både eget privatliv og andre mennesker så vel som hele menneskeslekten, så her snakker en om århundrers tyngde. Foreteelsen det berettes om handler om, en erindringsforskyvning i det mytologiske førstemøtet med selveste Akropolis og dermed byen Athen(e). Synet er rett og slett «too good to be true». Forskyvningen består i at minner og fortrengninger fra egen personlige historie smitter over på og farger møtet med (by)gudinnen så til de grader at han implisitt setter spørsmålstegn ved selve stedets eksistens, et slags negativt déja-vu. Reisen, og alt det den symboliserer, knyttes hos Freud særlig til oppbruddet fra familie/farsforholdet og de visjoner om nyvunnen frihet som forflytning til eksotiske, ofte myteomspunne områder representerer i vår forestilling. I førstemøtet med disse føler man seg «som en helt som har utført usannsynlig store bragder». En ytterligere filosofisk forklaring ligger, stadig i følge Freud, i forventningshorisonten, som dypest sett har med vårt ubevisste, pessimistiske forhold til skjebnen å gjøre, og for hovedpersonen, en ervervet underliggende tvil på om han noen gang skulle få se Athen. Aletheia. I Jacques Derridas fortettede artikkel «Forbli, Athen», som følger i fotsporene til Heideggers «Athen Hellasreisen», fremkalles en slags fotografiets og visualitetens metafysikk, der selve billedtakingen som handling knyttes til en eksistensiell erfaringsfylde. Denne betraktningen står i rak motsetning til Heideggers insisterende portåpning av fraværet, og illusjonen av autentisitet som er drivkraften for turistenes fotografering. Likevel ender disse tekstene på sett og vis med å likne hverandre i sin om- Båtflyktningene er samtidens sanne Odyssevser. sorgsbetoning, men muligens skyldes disse likhets-assosiasjonene noe tredje, nemlig mine egne ur-akropoliserfaringer fra en forbudt, men magisk overnatting der på 70-tallet. Derridas tekst etablerer, på magisk vis og via fortellingen om Sokrates' henrettelse, en mytisk-metaforisk bro mellom billedtakingens tidsforskyvning og et memento mori, som melder seg ved starten på oldstidsveien og som legger grunnlaget for ydmyk eksistenserfaring. Heidegger ender på sin side med følgende lakoniske konstatering, helt i tråd med aletheia, hans sannhetsbegrep, en samtidig visning og bevaring av det skjulte: «Med henblikk på det som viste seg (for eksempel som objekt for turistenes fototaking), var det derfor en fordel at trengselen i nasjonalmuseet nede i byen hindret oss i å besøke det.» ATHEN Samtidens Odyssevs. Jeg vil avslutte med en kommentar til instituttbestyrer for det norske institutt i Athen, Jorunn Øklands, tankevekkende artikkel om Odysseens ulike lesninger, og hva disse kan lære oss om samtidens flyktningediskurs. Det arkeologiske museet i Athens 150-årsjubileum og den greske stats nasjonsbygging er utgangspunkt for Øklands tekst, som tematiserer Odysseens rolle i ulike aktualiserende diskurser, som del i de symbolske kampene om å legitimere ulike makt-, frigjørings- eller integreringsprosjekter. Sentralt i fremstillingen står de radikalt forskjellige posisjoner og beskrivelser helten Odyssevs og hans sentrale relasjoner til andre viktige karakterer i Odysseen har vært gjenstand for. Disse fremstillingene veksler mellom de konvensjonelle, store fortellingene, med helten Odyssevs i hovedrollen, henimot alternative versjoner med et annet karakter- og plot-fokus. Basert på en variant av disse fortellingene, der usikkerheten ved selve utreiseprosjektet aksentueres, lanserer Økland en slags allegorisk tolkning av diktet. I denne tolkningen viser hun også relevansen av grunnleggende hendelser i verkets fortelling for en myteformidlet nærværendegjøring av dagens flyktningeproblematikk. Via en hverdagssosiologisk observasjon av syriske båtflyktninger, hvis hang-out er en tradisjonell og pyntet båtinstallasjon på torget i bydelen Omonia, makter hun å bringe det hele hjem. Båtflyktningene har, som samtidens sanne Odyssevser, adoptert skulpturen som sitt felles symbol og samlingssted. Dermed skriver de seg inn en samtidig mytologi om sjøens helter. Ohrem er filosof og fast skribent i Ny Tid. sigurd@vfk.no Nic Cheeseman (red.): Institutions and Democracy in Africa: How the Rules of the Game Shapes Political Developments. Cambridge University Press, Storbritannia. Antologien presenterer 13 tekster skrevet av flere anerkjente afrikanister. Redaktør og professor Nic Cheeseman lykkes med sitt mål om å by på en ny og moderne forståelse av den afrikanske staten. AFRIKA AV KETIL FRED HANSEN Da den franske statsviteren Jean-François Bayarts bok L Etat en Afrique. La politique du ventre kom ut på engelsk i 1993, ble den raskt en internasjonal bestselger og pensum på afrikanske studier over hele verden. Boken formet en hel generasjon Afrika-forskere, enten de var statsvitere, historikere eller antropologer. Bayart hevdet at afrikanske stater fungerte etter helt andre prinsipper enn stater i Europa: Personlige forbindelser, etniske lojalitetsbånd og tradisjonelle former for autoritet, ofte omtalt som «neo-patrimonialisme», formet og styrte den afrikanske staten. Formelle institusjoner hadde ingen reell innflytelse og eksisterte bare som innholdsløse fasader. Patrick Chabal Den beste boken om demokratisering i Afrika som har kommet på veldig mange år. og Jean-Pascal Daloz forsterket denne forståelsen med boken Africa Works (1999), hvor de insisterte på at det var uformelle institusjoner normer, (u)vaner, tradisjonelle bånd, etnisitet som gjorde at Afrika fungerte. Vi som studerte Afrika på 90-tallet, ble fascinert, oppslukt og sterkt preget av disse ideene. Nå kommer endelig litt motvekt: Nic Cheeseman har invitert 16 afrikanister fra anerkjente universiteter som Cambridge, Oxford, LSE, Cornell og UCLA til å skrive bokens 13 kapitler. Resultatet byr på nærmere 400 tettskrevne sider med empirisk basert kritikk av 90-tallsforståelsen av den afrikanske staten. Selv bidrar Cheeseman med en svært informativ og sammenbindende introduksjon og konklusjon, hvor han beskriver behovet for å etablere et nytt teoretisk rammeverk for å forstå den afrikanske staten, basert på at både formelle og uformelle institusjoner er viktige i dagens Afrika. En empirisk basert kritikk av 90-talls forståelsen av den afrikanske staten. Demokratisering. Antologien består av svært gode kapitler, som alle utfordrer Bayart, Chabal og Daloz' forståelse av den afrikanske staten: om byråkratier (Anne Pitcher og Manuel Teodoro); finansinstitusjoner (Leonardo Arriola); domstolene (Peter VonDoepp); politiet (Peace Medie). Kapitlene om valg (Carolien van Ham og Staffan Lindberg) og om begrensinger i presidenters gjenvalg (Daniel Posner og Daniel Young) gjør særlig inntrykk. Flerpartivalg representerer et sine qua non for moderne demokratier og er samtidig en av de tydeligste formelle institusjonene i dagens Afrika, skriver Van Ham og Lindberg. De minner oss på at omtrent halvparten av landene i Afrika ble militærdiktaturer i løpet av 60-tallet, de fleste andre land ble ettpartistater. Kun tre land Botswana, Gambia og Mauritius forble formelle demokratier fra kolonitidens slutt til i dag. I sine tidligere arbeider har Lindberg konkludert med at demokratisering bare skjer om det arrangeres valg jevnlig. Nå hevder han og van Ham at også kvaliteten på valgene er viktig. De har analysert 277 valg i 45 afrikanske stater mellom 1986 og 2012, og konkluderer med at dersom valgene er gjennomført dårlig det vil si at de er manipulerte, preget av juks i forkant, underveis eller i etterkant svekker de både demokratiseringen i landet og folks tro på demokrati som system. I verste fall blir resultatet voldelige opprør og borgerkrig. Er valgene derimot tilnærmet frie og rettferdige, bidrar de til økt demokratisering også på sikt. Dersom det første politiske valget i et land var fritt og rettferdig, fant van Ham og Lindberg at det var 75 prosent sjanse for at det neste valget også var fritt og rettferdig, og 72 prosent sjanse for at det tredje også var det. Om det første valget derimot var preget av juks og manipulering, var det 77 prosent risiko for at det neste valget også var det og 73 prosent risiko for at det tredje valget fortsatte i samme lei. De konkluderer med at frie og rettferdige valg kan få betydelige innvirkninger på det politiske livet i Afrika, på sikt. Presidentskifter. Posner og Young har studert hvordan 286 presidentskifter i Afrika har foregått i perioden 1960 til Majoriteten av presidentskiftene skjedde som følge av kupp på 60- og 70-tallet. Gradvis endret dette seg: På begynnelsen av 90-tallet ser man at de fleste sittende presidenter hadde vunnet et valg. På begynnelsen av 2000-tallet hadde 36 afrikanske presidenter sittet sine tilmålte to perioder. I de fleste tilfellene 20 av 36 aksepterte de å gå av, stille og rolig. Men i 16 land ønsket presidentene å bli sittende. I fem stater (Burkina Faso, Malawi, Niger, Nigeria og Zambia) stoppet parlamentet og/eller befolkningen forslaget til grunnlovsendring som ville muliggjort flere enn to presidentperioder. I de 11 andre landene klarte presidentene å endre grunnloven slik at de kunne stille til valg for tredje (og fjerde og femte) gang. Jeg har trodd at dette var eksempler på manglende respekt for institusjoner i Afrika. I tråd med alle kapitlene i denne boken, argumenterer Posner og Young for at dette, snarere tvert imot, indikerer at institusjonene respekteres; dersom presidentene ikke respekterte de formelle institusjonene, kunne de jo like gjerne blitt sittende uten å få parlamentet til å vedta den grunnlovsendringen som opphevet presidentenes periodebegrensing. Markedet flommer over av bøker om demokratisering i Afrika; dette er den beste boken som har kommet på veldig mange år. Den kobler demokratisering til samfunnets institusjoner og viser tydelig hvordan disse fungerer og positivt influerer politikken i Afrika. Jeg vil definitivt forelese annerledes om Afrika etter å ha lest denne boken. Hansen har doktorgrad i afrikansk historie og er fast kritiker i Ny Tid. ketil.f.hansen@uis.no DET ER BEDRE Å TENNE ET LYS ENN Å FORBANNE MØRKET. I en av seks saker oppnår vi en positiv endring. Bli SMS-aktivist i dag, send AMNESTY til Du mottar tre aksjoner per måned. 10 kr per aksjon, totalt 30 kr per måned. OSLO REVIEW OF DOCS AND BOOKS = NY TID RUNDT 30 BØKER OG FILMER ANMELDT HVER MÅNED