Jacarandatreets barn. Oversatt av Heidi Grinde

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Jacarandatreets barn. Oversatt av Heidi Grinde"

Endre Svein-Erik Dale
8 år siden
Visninger:

2 SAHAR DELIJANI Jacarandatreets barn Oversatt av Heidi Grinde

3 Originalens tittel: Children of the Jacaranda Tree Sahar Delijani, 2013 Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2015 Elektronisk utgave 2015 Første versjon, 2015 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS Oversatt av: Heidi Grinde ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor.

4 Til foreldrene mine

5 1983 Evin fengsel, Teheran

6 A zar satt på metallgulvet i kassebilen og krøp sammen mot veggen. Bilen svaiet i den svingete gaten, og hun ble slengt fra side til side. Med den ledige hånden klamret hun seg til noe som kjentes som et rekkverk. Den andre lå på den harde, runde magen som trakk seg sammen og presset på så pusten hennes ble hivende og uregelmessig. En het smertebølge strålte ut fra et sted i korsryggen og bredte seg gjennom kroppen. Azar gispet og grep tak i chadoren hun var tullet inn i, så hardt at knokene hvitnet. For hver sving bilen gjorde, ble hun kastet mot veggene. For hver hump og hvert hull i veien gjorde kroppen et hopp opp mot taket, og det kjentes som om barnet i magen spente seg i forsvar. Bindet hun hadde for øynene, var vått av svette. Hun løftet hånden og tørket svetten fra øynene. Hun torde ikke ta av seg bindet, selv om hun satt alene bak i bilen. Men hun visste at det var et vindu bak ryggen hennes. Hun hadde kjent glasset da hun krøp inn. Søster kunne snu seg og se henne gjennom denne ruten, eller bilen kunne stanse så brått at Azar ikke fikk tid til å ta på seg bindet for øynene igjen. Hun visste ikke hva som ville skje med henne hvis de fant henne med utildekkede øyne, og hun ville ikke vite det heller. Fra tid til annen forsøkte hun å overbevise seg selv om at angsten som hadde krøpet inn i kroppen og skar seg gjennom henne, var grunnløs ingen hadde lagt hånd på henne, dyttet henne, truet henne. Hun hadde ingen grunn til å være så livredd for Søstrene og Brødrene, ingen håndgripelig grunn. Men så var det

En het smertebølge strålte ut fra et sted i korsryggen og bredte seg gjennom kroppen. Azar gispet og grep tak i chadoren hun var tullet inn i, så hardt at knokene hvitnet.

7 skrikene som fikk fengselsmurene til å dirre, skrik som gjallet gjennom de tomme korridorene og kunne vekke fangene om natten, eller bryte inn i samtalen mens fangene delte lunsjen mellom seg, og tvinge dem inn i en anspent, sammenbitt taushet som vedvarte gjennom ettermiddagen og kvelden. Ingen visste hvor skrikene kom fra. Ingen torde spørre. Men det var smerteskrik, de skjønte såpass. For det var ikke mulig å forveksle smerteskrik med noe annet; dette var skrik fra en kropp der jeget hadde forsvunnet, en kropp som var knust, en formløs masse hvis eneste tegn på at den var i live, var at den kunne splintre stillheten mellom fengselsmurene med voldsom kraft. Og ingen visste når det ville bli deres tur, når de ville forsvinne bortover korridoren og det ikke ville bli annet igjen av dem enn hyl. De levde og ventet og fulgte ordre under en tung, truende sky, og alle visste at de ikke kunne unngå den i all evighet. De dempete lydene fra en by i ferd med å våkne opp trengte inn i bilen gjennom en liten åpning et sted over hodet på Azar: lemmer ble åpnet, biler tutet, barn lo, kunder prutet med gateselgere. Gjennom den innvendige ruten kunne hun også av og til høre prat og latter fra forsetet i kassebilen, uten at hun kunne skjelne ordene. Alt hun hørte, var at Søster lo høyt av noe en av Brødrene fortalte. Azar forsøkte å stenge lydene fra forsetet ute ved å konsentrere seg om den summende støyen fra byen utenfor hennes elskede Teheran, som hun hverken hadde sett eller hørt på mange måneder. Hun lurte på om det var mange forandringer i byen, nå når krigen mot Irak hadde vart i nesten tre år. Hadde krigsflammene nådd fram til Teheran? Rømte folk fra byen? Etter lydene utenfra å dømme, virket det som om alt fortsatte som før det samme kaoset, den samme høylytte kampen for

For det var ikke mulig å forveksle smerteskrik med noe annet; dette var skrik fra en kropp der jeget hadde forsvunnet, en kropp som var knust, en formløs masse hvis eneste tegn på at den var i live,

8 tilværelsen. Hun lurte på hva foreldrene hennes drev med akkurat nå. Mor sto nok i kø ved bakerbutikken, faren satte seg på motorsykkelen for å dra på arbeid. Når Azar tenkte på dem, kjentes det som om noen tok strupetak på henne. Hun løftet hodet, åpnet munnen på vidt gap og forsøkte å trekke inn luften som sivet inn i bilen gjennom en smal åpning. Hun kastet hodet bakover og trakk pusten voldsomt inn, så voldsomt at det sved i strupen, og hun måtte hoste. Hun knyttet opp den stramme knuten under haken og lot chadoren gli ned fra hodet. Smerten kom tilbake, den skar gjennom henne som en hvitglødende geværkule, bilen humpet og svaiet, hun grep hardt om stangen, gjorde kroppen stiv og forsøkte å holde ut. Azar prøvde å sette seg opp, hun grøsset ved tanken på å føde her på metallgulvet i en varebil som kjørte gjennom humpete gater, med Søsters skingrende latter i ørene. Hun grep enda hardere om stangen og forsøkte å ikke ense presset fra kroppens indre. Hun var fast bestemt på å beholde barnet inne i seg til de kom til sykehuset. I samme øyeblikk kjente Azar at noe strømmet ukontrollert ut mellom bena, og holdt pusten mens det rant nedover låret. Hun skjøv chadoren til side og kjente panisk på trusene med fingertuppene. Hun visste at vannet ville gå på et eller annet tidspunkt før fødselen, men ikke hva som kom til å skje etterpå. Betydde dette at fødselen var nær forestående? Var det farlig? Azar hadde nettopp begynt å lese om svangerskap og fødsel da de kom og førte henne bort. Hun skulle akkurat til å begynne på kapittelet om rier og fostervann og hva hun skulle ta med seg til sykehuset, da de dundret på entrédøren hennes som om de ville slå den inn. Den dagen de halte henne med seg, hadde magen så vidt

Hun kastet hodet bakover og trakk pusten voldsomt inn, så voldsomt at det sved i strupen, og hun måtte hoste. Hun knyttet opp den stramme knuten under haken og lot chadoren gli ned fra hodet.

9 begynt å runde seg. Hun bet tennene sammen mens hjertet slo vilt. Hun skulle ønske moren hadde vært der så hun kunne forklare hva som skjedde. Mor med den dype stemmen og det snille ansiktet. Azar skulle ønske hun hadde noe av moren å holde fast ved, et klesplagg, hodesjalet hennes. Det ville ha hjulpet. Hun skulle ønske Ismael hadde vært der og holdt henne i hånden og forsikret henne om at alt kom til å gå bra. Hun visste at han ville blitt redd, syk av bekymring, om han hadde sett henne i en slik tilstand. Han ville ha stirret på henne med de klare, brune øynene som om han ville suge til seg smerten hennes, gjøre den til sin egen. For ham var ingenting verre enn å se henne ha det vondt. Den gangen hun falt ned fra stolen hun hadde klatret opp på for å plukke druer fra en vinranke, og ble liggende og vri seg på bakken, ble han så forferdet at han nesten gråt da han tok henne i armene. Jeg trodde du hadde brukket ryggen, sa han etterpå. Jeg ville dø hvis noe skjedde med deg. Hans kjærlighet fikk henne til å føle seg sterk som fjell, urokkelig og udødelig. Hun trengte den altomfattende kjærligheten, de engstelige øynene hans, for når hun måtte berolige ham, greide hun alltid å berolige seg selv samtidig. Hun skulle ønske faren hadde vært der så han kunne båret henne ut i bilen og kjørt som en villmann til sykehuset. Azar ble revet ut av tankene sine da bilen plutselig stanset, hun snudde seg brått, som om hun kunne se. Selv om motorduren hadde stilnet, hadde ingen åpnet døren ennå. Hendene krøp opp mot skautet, knyttet det fast igjen, trakk chadoren over hodet. Nok en skingrende lattersalve fra Søster. Azar skjønte etter hvert at de

Hun skulle ønske Ismael hadde vært der og holdt henne i hånden og forsikret henne om at alt kom til å gå bra.

10 ventet på at Bror skulle bli ferdig med historien han fortalte. Hun ventet mens hun holdt den glatte kanten på chadoren fast med skjelvende hender. Etter en liten stund hørte hun at bildøren ble åpnet og lukket. Noen fiklet med låsen til bakdøren. Azar holdt fast rundt stangen og halte seg fremover. Hun var fremme ved døren da den ble åpnet. «Ut!» sa Søster og festet håndjernene rundt Azars håndledd. Azar kunne nesten ikke stå på bena. Hun vaklet av gårde ved siden av Søster, bindet for øynene gjorde det mørkt omkring henne, de våte trusene klistret seg til lårene. Like etter kjente hun hender mot bakhodet, bindet ble løsnet, og hun så at hun sto i en dårlig opplyst korridor med lange rader av lukkede dører på begge sider. Noen plaststoler sto oppmarsjert langs veggene, som var prydet med plakater med smilende barneansikter og et innrammet bilde av en sykepleier med fingeren mot leppene for å be om stillhet. Azar kjente seg lett om hjertet da hun skjønte at de endelig var fremme ved fengselssykehuset. Noen unge sykepleiere skyndte seg forbi. Azar så etter dem da de forsvant bortover gangen. Det kjentes så herlig at øynene endelig var utildekket, blikket hennes gled raskt og uhindret fra de grønne veggene til dørene til de flate neonlampene som var innfelt i taket, til sykepleierne i hvite uniformer og hvite sko som flagret rundt og åpnet og lukket dører, travelt opptatt av arbeidet, varme og røde i ansiktet. Azar følte seg mindre utsatt nå da hun kunne se og på et vis sto på like fot med alle andre. Med bind for øynene hadde hun følt at hun manglet noe, at hun var lemlestet og nedsunket i sårbarhet som i en myr, der alt kunne skje og hun ikke

» sa Søster og festet håndjernene rundt Azars håndledd. Azar kunne nesten ikke stå på bena.

Like dokumenter

Et lite svev av hjernens lek

Et lite svev av hjernens lek Jeg fikk beskjed om at jeg var lavmål av deg. At jeg bare gjorde feil, ikke tenkte på ditt beste eller hva du ville sette pris på. Etter at du gikk din vei og ikke ville se