#4/2011. Fjellhaug. løssalgspris kr. 40,- ved juletid. organ for fjellhaug utdanningssenter og fjellhaug elevlag. Maleri av Carl Bloch

Transkript

1 Fjellhaug #4/2011 løssalgspris kr. 40,- ved juletid organ for fjellhaug utdanningssenter og fjellhaug elevlag Maleri av Carl Bloch

2 Leder Smånytt Foto: Sakarias Ingolfsson Tok bolig blant oss Bolig er et viktig ord i blant oss. Vi leser stadig om boligmarkedet, folk kjøper bolig, det finnes boligblader i mengdevis, boliglån er noe mange har et forhold til, for ikke å glemme boliglånsrenten. I mitt privatliv har ordet bolig hatt en spesiell betydning i det siste. De siste ukene har det vært en stor baderomsrenovering i blokka jeg bor i. På grunn av det har vi vært boligløse i denne perioden. Vi gleder oss til å kunne flytte hjem igjen. I Joh 1,14 leser vi en viktig juletekst. «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» Der støter vi på ordet bolig igjen. Her kunne det vært spennende å legge ut om hvilken teologisk betydning det har at grunntekstens ord i Joh 1,14 er «telt». Og at det tydelig refererer til tabernaklet, men jeg skal la være denne gangen. Men la meg påpeke en annen språklig finurlighet. Ordet som er oversatt «blant» kan også oversettes med «i». Og nettopp dette er en viktig sammenheng i Johannesevangeliet. I Joh 14,17 leser vi om Talsmannen som Faderen skal gi. Og Talsmannen «skal være i dere». Dette er julens budskap. Ordet ble kjød og tok bolig blant oss. Da han hadde fullført sin gjerning gikk han til Faderen. Deretter ble Talsmannen, Den Hellige Ånd, sendt. Og han har tatt bolig i oss. Jeg håper at årets «Ved juletid» kan være et vitnesbyrd om at Ordet har tatt bolig blant oss og i oss. I år har vi gjort det ved at vi har utfordret ulike personer, som i årenes løp har vært innom Fjellhaug, til å skrive rapporter fra deler av verden hvor Ordet tar bolig blant/i stadig nye mennesker. På den måten håper vi å kunne plassere julens budskap inn i sin store sammenheng. Jul handler om at Ordet tok bolig blant oss og deretter i oss. Jul handler om at Ordet skal ta bolig blant og i flere enn bare oss. Knut Kåre Kirkholm Sigurd Grindheim til FiH Sigurd Grindheim (43) er ansatt i en førsteamanuensis II-stilling ved FiH. Stillingens hovedfokus er FoU og internasjonalisering. Han tok sin PhD i nytestamentlig teologi ved Trinity International University i 2002 og har de siste årene publisert en rekke vitenskapelige artikler. Han har undervisningserfaring både fra USA og Etiopia. Han og kona Melissa har vært misjonærer for NLM i Etiopia. På FiHs hjemmesider har rektor Hans Aage Gravaas følgende å si om Grindheims tilknytning til Fjellhaug. «Sigurd Grindheim er en fagmann med solid kompetanse og bred erfaring. Vi tror han vil bli en fin tilvekst til fagmiljøet vårt. Denne ansettelsen bekrefter at vi mener «business» når det gjelder høy faglig standard ved høgskolen, at vi legger vekt på en solid evangelisk-luthersk profil, og at vi fortsatt verdsetter å ha mennesker med internasjonal misjonserfaring i vår midte.» Sigurd Grindheim Følg oss på Facebook! Både Bibelskolen Fjellhaug og Fjellhaug internasjonale Høgskole er å finne på Facebook. Her kan du få små oppdateringer på ting som foregår på skolene våre. Klikk deg inn på sida og trykk «liker». Foto: Espen F. Johannesen Møteuke på Fjellhaug Av Christoffer Benjamin Lehre Til tross for daglig bibelundervisning, ser vi på Fjellhaug også viktigheten av å ha møter. Hver høst og vår arrangerer skolen en møteuke. Alle foto: Espen F. Johannesen Av Petter Mjølhus Fjellhaug internasjonale Høgskole har som tradisjon å samle troppene for å ta en langhelg og reise på besøk til ulike bedehus og forsamlinger rundt om i landet. Tradisjonen tro, ble det en ny turné for FiH i Denne gangen ble ruten lagt til vestligere strøk, nærmere bestemt indre deler av Sør-Rogaland. Basen hadde vi på Tonstadli ferie-, kurs- og misjonssenter. Vertsbedehusene denne gangen september hadde vi besøk av kommende rektor på Bibelskolen Fjellhaug, Ketil Jensen. Ketil, som per i dag er rektor ved Drottningborg Videregående skole, er 42 år og har tre barn med kona Eirin. Han har fire år fra Misjonsskolen Fjellhaug og teologi fra Misjonshøgskolen Stavanger. Han hadde en veldig inspirerende møteuke med mange aktuelle tema. Blant annet snakket han om at det bare finnes én Gud, himmellengsel og frelse. Etter lå på Tonstad, Bjerkreim, Gilja og Ålgård. Nytt for året var at turnéen ble lagt til høsten, en positiv forandring av en gammel tradisjon. Tidligere har våren vært tidspunktet. Dette ble gjort for å prøve noe nytt og samtidig som vi også lot det være en «bli-kjent-tur». 37 håpefulle studenter og 4 ansatte, med rektor Hans Aage Gravaas i spissen, satte seg i bussen klokken torsdag morgen, 29. september. Klokken 09.02, respektable to minutter etter tidsskjemaet, var vi på vei vestover. For mange av elevene ble dette alt fra turné nummer to til fire i rekken, men omkring tyve av disse fikk oppleve sin første FiH-turné. Det som kanskje gjorde størst inntrykk var den varme velkomsten og den gode maten en fikk på de ulike møtene var det god tid til kaffe og drøs, noe som danner grunnlag for mange gode samtaler. Onsdagen ble det også solgt pizza til inntekt for misjonsprosjektet til Fjellhaug. I en travel hverdag var det fint å komme sammen i auditoriet for å lovsynge, høre fin forkynnelse og rette fokuset mot Gud. Vi vil takke Ketil for at han bidrog under møteuka, og vi gleder oss til han skal starte som rektor på Bibelskolen. FiH på «bli-kjent-tur(né)» bedehusene. For ikke å glemme hotellstandarden de reisende fra Oslo fikk oppleve langt inne i Sirdal, på Tonstadli leirsted. Salem Ung i Stavanger hadde også en utflukt til Tonstadli denne helgen, så her fikk FiH være med på en flott bibeltime lørdag morgen, før «Fjellhaug Mannskor av Lægmend» ble med på et friluftsmøte i parken på Tonstad. Der var også den svenske sang-evangelisten Lennart Larsson og bidrog med tale og sang. I tillegg delte tre Fjellhaug-gutter sine vitnesbyrd. Etter fire dager på reise satt de reisende tilbake med en takknemlig og positiv opplevelse av turneen. Her fikk en stiftet og forbedret bekjentskap, samtidig som en fikk anledning til å treffe og snakke med mange av misjonsvennene. FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/2011

3 Andakt Foto: shutterstock.com «Når vi feirer jul skal vi også huske hvor vi skal. AV Sven Morten Kjølleberg Foto: Espen F. Johannesen Av Knut Kåre Kirkholm Den allmektige Gud Julefeiringen er ingen bibelsk tradisjon. Det tok lang tid før de kristne begynte å feire jul. Likevel kan Bibelen lære oss noe om høytidsfeiringen. Høytid er nemlig noe Gud er opptatt av. I 5 Mosebok 16 lærer vi noen viktige ting om høytidsfeiringen. Disse tingene skal vi ta med oss inn i årets julefeiring. Troløshet og trofasthet 5 Mosebok er en av de mest interessante bøkene i Bibelen. Her møter vi israelsfolket like før de skal innta landet Gud har lovet dem. Men før de skal krysse Jordan-elven, har Gud noe å si til dem. Gjennom sin tjener gjennom 40 år, Moses, formidler Gud sine siste formaninger før folket skal begynne et nytt liv i landet. Et viktig bakteppe i 5 Mosebok er folkets historie så langt. Og det som har preget folkets liv med Gud gjennom 40 år i ørkenen er troløshet. I 5 Mos 1,2-3 får vi den første antydningen om dette. Der leser vi en liten geografisk notis med mye innhold. Folket befinner seg nå på et sted som ligger elleve dagsreiser fra Sinaifjellet. Men det har tatt folket 40 år å tilbakelegge disse elleve dagsreisene. Dermed forstår vi at noe alvorlig er galt med folket. Og det er nettopp dette som tydelig har kommet fram gjennom fortellingen som strekker seg fra 2 Mos til 4 Mos. Folket har gang på gang vist seg som et troløst folk som hele tiden svikter Gud. I motsetning til dette folket finner vi Gud og hans trofasthet. Gang på gang har han vist nåde mot folket og bevist at han er til å stole på i alle ting. Samtidig er det nettopp dette bakteppet som gjør 5 Mosebok nødvendig. Bokas hensikt er å formane et folk som er tilbøyelig til å glemme og svikte. I 5 Mos 6,4-12 finner vi et komprimert uttrykk for dette. Formaningen er å elske Herren av hele seg (6,4-5) og disse ordene skal prentes inn i en selv og de fremtidige generasjonene (6,6-9). Deretter gjentas formaningen om ikke å glemme Herren (6,10-12). Et av hjelpemidlene Gud gir folket til å klare å huske Herrens velgjerninger er høytidene. I 5 Mos 16,1-15 blir lovene om høytidene gitt. De høytidene som Israel skulle feire var påske, de usyrede brøds høytid, pinse og løvhyttefesten. Vi skal nå prøve å merke oss noen elementer ved høytidsfeiringen som alle kan være med på å veilede oss nå når vi snart skal gå inn i julehøytiden. Gud i sentrum Det første vi merker oss i høytidsloven er at Gud er høytidens sentrum. Høytiden skal feires «for Herren din Gud» (16,1). Videre leser vi at folket skulle komme til «det sted hvor herren din Gud velger å la sitt navn bo» (16,6) og høytidsgleden skal utspille seg for «Herrens din Guds åsyn» (16,11). Det er med andre ord Gud som er i sentrum. Det kan være nyttig å ta med seg inn i julestria. Ofte blir blikket vårt hengende fast ved alt som skal gjøres og være i stand før julehøytida setter inn. Selv om høytidsforberedelsen er en viktig del av høytiden, skal vi merke oss at det først og fremst er Gud vi skal ha blikket festet på i vår høytidsfeiring. Husk! Husk hvor du kommer fra horisonten når Israel feiret sine høytider. Det neste vi skal merke oss er at Israels høytider Slik skal også vi få tenke om våre høytider. alltid skulle feires med blikk på hvor de kom Når vi feirer jul skal vi også huske hvor vi skal. fra. De skulle feire påske i måneden abib, «for Julens hovedbudskap er at Gud kom til oss. i måneden abib førte Herren din Gud deg ut Men vi skal ikke glemme at vi en gang skal til fra Egypt ved nattetid» (16,1). Og når de feirer ham. Han som kom til oss skal en gang hente pinse og løvhyttefest så skal de også da «komme oss til seg. Og det fantastiske er at måten han i hu at du var trell i Egypt» (16,12). Folket skal henter oss til seg på, er ved å komme til oss med andre ord huske hvor de kommer fra. enda en gang. I Åpenbaringen leser vi om en Dette er generelt sett en viktig del av bakteppet for budskapet i 5 Mosebok. Gjennom å lem som skal stige ned (Åp 21,1-5). Der skal vi ny himmel og en ny jord og om et nytt Jerusa- gjenfortelle episoder i folkets liv så langt, minner Moses dem på hvor de kommer fra både være sammen med ham for alltid. fysisk og åndelig. Og her i høytidsloven er det Husk de «små» altså tale om Egypt. En siste ting vi skal legge merke til, er Egypt var stedet hvor folket var slaver og påminnelsen om å se de «små» i samfunnet. ufri. Vi kan gjerne tale om et åndelig Egypt. Og I 5 Mos 16,11 og 14 står det tydelig at også nettopp det skal være i vår bevissthet når vi den fremmede, den farløse og enken skal nå skal feire jul. Vi synger i julesangen at «han huskes på når Israel feirer høytid. I tillegg skal kom fra himmelens høye slott, ned til vår arme også de som ikke eide land, slaver og levitter, jord». Det er «vår arme jord» vi kommer fra. Vår inkluderes. 2. juledag kalles i kirkeåret for situasjon var håpløs, men Jesus kom og da ble Stefanusdagen. Det er en dag viet til å huske alt forandret. Så i julen skal vi minne hverandre ekstra på dem som lider for sin kristne tro i på hvor vi kommer fra. Vi kommer fra Egypt verden. Slike er det mange av. Julehøytiden er fra slaveri og ufrihet under makter som står også en tid mange har det vanskelig. Ensomhet Gud imot. Men Gud selv har grepet inn, som og sorg plager mange. Når Israel feiret høytid han gjorde overfor farao og Egypts guder, og skulle slike mennesker vies ekstra omsorg. han har utfridd oss fra slaveriet og ufriheten. Husk hvor du skal Men vi skal ikke bare holde blikket festet på det som ligger bak. Da begår vi en feil. Vi skal også ha blikket festet på det som ligger foran. Vi skal huske at loven om høytider er gitt før Israel inntar landet. Likevel leser vi om både pinsen og løvhyttefesten at de skal feires som et uttrykk for gleden over de godene og de velsignelsene landet gir. Det lovede lands herligheter skulle dermed også være innenfor Ha en velsignet julehøytid! Med disse ordene vil jeg ønske leserne av «Ved juletid» en god julehøytid. Ta med dere disse praktiske rådene fra lovgivningen i 5 Mosebok. Når vi feirer høytid skal vi huske at Gud er i sentrum, vi skal huske hvor vi kommer fra og hva vi er fridd ut fra, samtidig som vi også minner hverandre på hvor vi en gang skal komme. Dette skal vi glede oss i for vår egen del, men vi skal også minne hverandre om at det er en glede tiltenkt å deles med dem som ikke har. Mens jeg sitter der og leser om den tidlige kristendommen, det romerske riket og oldkirken, slår det meg: Guds veier er på ingen måter tilfeldige. At rikets keisere sørget for å få bygget veier slik at de militære troppene kom raskt og effektivt rundt omkring var jo en unik situasjon, også for de kristne føttene med det gode budskapet. At gresk var et språk som ble forstått og snakket i områdene riket regjerte i (som på sin høyde skal ha hatt hundre millioner innbyggere) må også kunne anses som en fordel for de gresktalende kristne misjonærene. At det allerede var bygget synagoger hvor jødene samlet seg, ser vi ut fra Paulus sine beretninger at ble en nyttig plattform for evangeliet. Et imperium, som til tider forfulgte de kristne brutalt, la altså samtidig til rette for spredning av evangeliet. Og hva er oddsen for at kristendommen, som begynte med 120 redde mennesker samlet i bønn, skulle bli bre seg utover hele jorden? De første kristne hadde mye mot seg. Myndigheter, forfølgelser, jødenes lederskap og det faktum at Jesu som sentrum av det hele gir dem den «umulige» oppgaven å spre budskapet overalt uten å etterlate seg noen skrifter, institusjon eller etablert organisasjon med makt. Kun noen få mennesker som ble lovet at han en dag skulle komme igjen stod der. Lite peker på storhet og makt. At disiplene kan ha vært mismodige er nok ingen overdrivelse. De hadde viet livet sitt til dette og akkurat da Jesus døde på korset må tvilen, bekymringene og mismotet ha strømmet på. Heller ikke hans fødsel vitner om noen ideell situasjon for en konge å bli født inn i. Da Josef forlot Betlehem i frykt for å bli drept, tror jeg ikke han heller mente situasjonen var problemfri. Betlehem var jo byen hvor de reiste med høygravide Maria på en eselfole og hvor hun endte opp med å føde i en stall. Lite av Jesu inngang og utgang av livet minner om storhet eller et liv uten vanskeligheter. Det gjør heller ikke spredningen av kristendommen. En så liten gruppe mennesker skal ikke kunne klare å bety så mye for verdenshistorien. Likevel skjedde det. Og det skjedde fordi de tjente en allmektig Gud, som bestemte seg for å gi oss en frelser. Ikke fordi han måtte, men fordi han valgte. Derfor feirer vi jul og derfor tror vi det er mulig å spre historien om Jesus til verdens ende. Det tror vi nettopp fordi vi tjener en allmektig Gud, som ingenting er umulig for og som har bestemt seg for å gjennomføre sine planer. FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/2011

4 Desember Eg står ved pulten. Læraren står ved kateteret. Dei andre elevane er musestille. No er det min tur. Salmeverset skal lesast utaboks. Heime hadde eg pugga og pugga. Heilt til verset sat som spikra. Men så var det det skræmelege jarnteppet som kunne kome! Eg kjenner enno korleis det kunne knyte seg i magen. For tenk om det gjekk i ball for meg, slik det gjorde for sidemannen! Oftast gjekk det godt. Denne gongen også. Eg festa augo på den myndige storskolelæraren ved kateteret og deklamerte: Kling no klokka, ring og lokka, ring og lokka frå tusen tårn. Tona om frelsa, kalla og helsa, kalla og helsa med fred Guds born. Salmeverset hadde så enkel rytme. Blix nytta bokstavrim, sa læraren vår. «Kling no klokka» to ord som begge startar med k. Det er bokstavrim. Eg kan enno høyre kremtinga hans når han ville understreke noko viktig. Han var venstremann, fråhaldsmann, kulturmann og målmann. Det var mange av denne lærartypen i tida etter krigen. For dei var Blix den store salmediktaren. Blix song kristendomen inn i den sterke målrørsla. Især etter sin død. «R ing og lokka!» foto: flickr.com foto: flickr.com Av Egil Sjaastad I år er det 175 år sidan Elias Blix vart fødd. For meg er Blix meir enn eit namn i kyrkjesoga. Bli med meg på ei lita reise bakover i mi eiga tid og enda litt lenger. Småkårs-son, pedagog, vitskapsmann og statsråd Elias Blix ( ) var småkårs-sonen frå Gildeskål som vart professor i språk og teologi. Unge Elias hadde alt i barneskolen vist seg som språkmann. Til konfirmasjonen sto han fremst, og på lærarseminaret i Tromsø vart han førstemann på kullet. Seinare hamna han i Kristiania. Språkgeniet med nordlandsdialekt vart «bondestudent». Han fekk økonomisk hjelp og engasjerte seg i mangt og mykje. Han var mellom anna med og skipa Noregs Mållag. Han fekk (som nygift!) studieopphald i Leipzig, tok doktorgrad og vart universitetslærar i språk og teologi. Engasjementet i målrørsla gjekk saman med engasjement i partiet Venstre, og etter kvart vart han statsråd i Sverdrupregjeringa. Blix var altså aktør da parlamentarismen slo igjennom i Noreg. Barnelærdomens kristendom på nynorsk Men politikken vart nærast ein parentes for han. Hjarta hans låg i salmedikting, i språk og bibelomsetjing. Blix prøvde seg tidleg på riksmålssalmar utan å lykkast. Men da han begynte å skrive nynorsksalmar, gjekk det mest av seg sjølv, fortalte han ein gong. Diktarkjelda hans berre braut fram. Folkemålet, som Ivar Aasen var talsmann for, hadde ein rik ordskatt og gav høve til ein malande biletbruk. Ja, nynorsken lokka fram kunstnaren i Blix. Av bibelstoff var det især Det gamle testamente og Johannesevangeliet som inspirerte han. Blix hadde begge beina planta i barnelærdomen. Skapartrua og Jesustrua var med han overalt. Han var ein heilstøypt kyrkjekristen, grunnleggjande prega av den pietistiske og lutherske arv. Visjonen hans vart: Barnelærdomens kristendom i nynorske salmar. Blix kristna nynorsken, er det sagt. Han vart banebrytaren for den vegen som Trygve Bjerkrheim og andre seinare gjekk. Mykje av dette visste nok læraren min. Og han ville ha sagt «sjølvsagt» om han hadde lese om gravferda til Ivar Aasen: Da runga Blix-salmane i kyrkja. Elias Blix var i fremste rekkja ved kista. Arven frå barneåra Tilbake til klasseromet. Pugginga tok nok bort noko av gleda, især for dei som ikkje hadde lett for å lære utaboks. Men salmeversa er med oss for resten av livet. No livnar det i lundar. Gud signe vårt dyre fedreland. Med Jesus vil eg fara. Å, eg veit meg eit land. Jesus du er den himmelveg med fleire. Førsteversa sit som spikra i minnet. Eg kan gå på ski i Nordmarka ein vinterdag, sjå solnedgangen over åsane i sørvest og ta meg sjølv i å stemme i så det ljomar: No soli bakom blåe fjell sitt ljose andlet gøymer, og mørker over heimen fell og jordi ligg og drøymer. Gud lat di åsyn lysa ned så heilag fred inn i vårt hjarta strøymer. Eg syng, og eg tenkjer på lærarane mine på folkeskolen. Blix-salmane smaug først inn under huda på dei i unge år. Så sørgde dei for at Blix fekk ramme inn skoledagane med vers som smaug seg inn under huda på oss. Med svigermor i vaskeromet Sommaren Det er ferietid. Sola skin over Trøndelags kystbygder. Ved frukostbordet syng vi første verset av «Syng i stille morgonstunder, syng Gud Fader lov og ros.» Salmen slepper ikkje taket i meg. Seinare på dagen spør eg svigermor: «Hugsar du det andre verset av denne morgonsalmen?» Utan å tenkje seg om svarar ho: Lær oss, Gud, kvar dag å telja sjå kor snøgt vår livsdag lid. Lær oss livsens veg å velja medan det er enno tid. Ho står i døra til vaskerommet. Lutrygga etter eit slitsamt liv. Men stemmen bêr godt. Ho fullfører verset utan å famle etter orda. Augo smiler. Eg kjenner klumpen i halsen. I skuletida hennar, før og under krigen, hadde ho lært heile denne Blix-salmen. Dei song han både i heimen og på skulen. Begge stader hadde ho lært at livet her nede er kort og flyktig. Det gjeld å ha si sak i orden med Gud. Det gjeld «å telja dagane». Det gjeld å «velja livsens veg». Medan det enno er tid. Ved nærare ettertanke hugsa eg óg verset frå skolen. Takk Blix, og takk svigermor! Eg vil også velje som dykk. På nytt og på nytt. Julesalmane Januar Eg sit ved datamaskina og skriv andaktar til ei avis. Ein av andaktane tar utgangs punkt nettopp i salmen Kling no klokka. Læraren vår ville ha tenkt: Den salmen var blant tre julesalmar av Blix som eg fekk lært borna ikkje bere i Egil sin klasse, men i alle klassane eg hadde. Så ville han ha kanskje ha kremta og tenkt: Det var ikkje forgjeves. Hmm. Læraren lev ikkje lenger. Eg skulle så gjerne ha vist han andakten. Eg skreiv om dei varme og innbydande orda Blix brukar i juleverset. Kling! Ring! Lokka! Tona! Kalla! Helsa! Det er juleevangeliet Blix skildrar. Når klokkene kimar, lokkar det på oss. Det tonar oss i møte. Kallar på oss. Helsar oss med fred. Det melder at døra til Guds rike er opna. Syndarar er velkomne. Innbydinga kjem frå himmelen. Blix skreiv i ein annan salme: «Å, du store kjærleiks under, Gud ein syndar elska kan!» Der ligg grunnen til innbydinga. Gud elskar syndarar. Han kallar oss til omvending. Han vil ha oss heim. Ja. Ring og lokka! Slik skreiv eg. Etterpå fekk eg eit brev på gamlemåten. Ei skjelvande hand hadde skrive: «Takk for andakten. Det gjorde så godt.» Ja, tenkte eg. Bodskapen fekk eg av salmediktaren Blix. Og han hadde møtt den i Bibelen. Guds fred og farvel Den aller rikaste julesalmen til Blix er No koma Guds englar med helsing i sky. I år burde vi syngje den salmen ved julegudstenester og julefestar og juleselskap alle vi som lærte den på skulen. Det er salmen om den sanne julefreden gitt oss i Kristus Jesus. I det siste verset tematiserer Blix døden. Han visste at evangeliet både er å leve på og dø på. Så seier eg når eg frå verdi fer av og døyande hovudet luter: Guds fred og farvel! No sovnar eg sæl. Vår fredsfyrste høgt vere lova! Blix sjølv sovna inn Men salmane hans levde vidare. I salmeboka. I skulestovene. I «Sangboken». I kyrkjer og bedehus. Tusenvis står med andakt i andletet og syng fedrelandssalmen 17. mai. Og i den nye salmeboka kjem Blixsalmane framleis til å ha ein sterk posisjon. Fordi dei skal fylle nynorsk-kvoten? Nei. Fordi dei ved si form og sitt innhald gjev gudstrua vengjer. Kling no klokka Kling no klokka, ring og lokka ring og lokka frå tusind tårn. Tona um frelsa kalla og helsa, kalla og helsa med fred Guds born. Kling no klokka ring og lokka ring og lokka frå tusind tårn. Englar kveda, høyr den gleda høyr den gleda som her er hend. Ljoset er runne livet er vunne livet er vunne ein frelsar send. Englar kveda Høyr den gleda høyr den gleda som her er hend. Sjå det dagast snart det lagast snart det lagast til høgtid ny. Då skal oss klokka leikande lokka leikande lokka til helg i sky. Sjå det dagast snart det lagast snart det lagast til høgtid ny. RElias Blix Elias Blix kom frå Sandhornøya i Gildeskål. foto: WikiMedia commoms 6 FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/2011

5 Merii Kurisumasu Tekst og foto: Mathias Nygaard Her kommer en liten hilsen fra Kobe, Japan. Vi ønsker å hilse til alle venner og bekjente på Fjellhaug, og alle misjonsvenner som får Fjellhaugbladet. Nå har vi vært her omtrent ett år. Det har vært et begivenhetsrikt år på mange måter. Kanske mer enn vi hadde håpet på, med jordskjelv og etterfølgende problemer. Men for oss og de fleste i Japan går livet sin vante gang. Kirkene prøver, sammen med andre, å hjelpe dem som behøver det. Man sender jo en ekstra tanke med spørsmål om «hvorfor» til den Gode Herre. Det er ikke alltid det finnes noe tilfredstillende svar på slike spørsmål, men det er sikkert at Gud har kontroll over oss og over historien, alt ligger i hans hender. Dersom det ikke var slik, hadde verden virkelig vært skremmende og fremmed. Når julen nå står foran oss, blir vi igjen minnet om håpet vi har i Jesus. Det at han kom til oss mennesker og at han etter døden stod opp, gir oss håp til å leve. I ham ser vi et glimt av det livet der Gud vil tørke bort hver tåre fra våre øyne (Åp 21,4). Nå har jeg og Magdalena studert japansk snart ett år. Vi gjør fremskritt, om enn saktere en vi selv hadde håpet. «Heldigvis» har vi ett år til med språkstudier foran oss. Det er ikke alle forunt å få betaling for å studere. Vi prøver å kommunisere med mennesker rundt oss. Det er interessant å plutselig være på samme språklige nivå som et lite barn, det blir mye stotring og miming. Akkurat nå blir det mest at vi prøver å følge Frans av Assisis ord: «Prek evangeliet til enhver tid, om nødvendig bruk ord». Barna har det bra, én går i japansk barnehage, og én går på en anglikansk skole. Deres store lykke er at vi er naboer med en dyrehage. På en bondegård i dyrehagen kan de møte sauer, kaniner, og andre dyr en absolutt favoritt. Kanskje ikke så rart når vi bor midt i et virvar av et storbyområde, med 18,6 milioner mennesker. Barna har allerede tilpasset seg en ny livssituasjon. Barna tar mange ting som vi synes er nye og fremmede som en selvfølgelighet. Deres favorittmat er kaiten-sushi, sushi på løpende bånd. Nå til jul blir det storbesøk fra bestemor, noe de har forberedt i et halvt år. Vi prøver å forstå og smelte inn i kulturen her i Japan. I Japan er alle, spesielt menn, uten unntak isogashii (opptatt/stressa). Fra utsiden kan det framstå som et hamsterhjul, men alle mennesker har sin måte å konstruere virkeligheten på. Vi prøver å ta med det vi liker hjemmefra, og legge til det som er bra og interessant herfra. En utfordring, men også en interessant erfaring. Vi anstrenger oss litt for ikke å bli overdrevet isogashii, men det er ikke alltid like lett med små barn. For oss har tiden i et nytt miljø vært en mulighet til å tenke over hva vi synes er virkelig viktig, og hva som faktisk ikke er det. Jeg antar at de fleste som går på Fjellhaug en eller annen gang har hatt en tanke om å jobbe med misjon. Det er kanske ikke slik lenger, eller kanskje ligger det på hylla for øyblikket. Drøm drømmene igjen. La det ikke bli slik at du om 30 år angrer på det du ikke gjorde. Jeg kan avsløre at alle misjonærer jeg har truffet her i Asia er helt vanlige mennesker som deg. Jeg inviterer med dette alle studentene på Fjellhaug på besøk til oss her i Kobe bare ikke alle på en gang... Merii Kurisumasu FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/2011

6 En Ikke noe å si på innsatsen i fotballturneringen. ny generasjon i Crucero Da vi drog fra den lille landsbyen for 23 år siden var de søndagsskolebarn. Nå er de ledere i kirken. Lunsj med suppe hører med. Legg merke til geranium i blomsterpottene. Tekst og foto: Gunhild og Torleif Belck-Olsen Søstrene Beatriz og Norma koordinerer litt underveis i årsfesten. Medlemmene i en av cellegruppene synger med 10-strengers gitar. Kirken er festpyntet og helt full på gudstjenesten. Nå har menigheten planene klare for ny og større kirke. Tolv barnedåper tar sin tid, men tid er noe en har nok av her. 10 FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/

7 Glade farger på disse husene. Noen er trygge foran publikum, mens andre håper det skal ta slutt snart. Det nye sykehuset i landsbyen. Ulltepper er tingen når solen har gått ned. Lørdag var det mesterskap i fotball og volleyball og om ettermiddagen sang- og musikk-konkurranser for klassene på Siervos de Dios, den kristne grunnskolen som kirken driver. Pedro Suri Jaytara hadde øvd inn ulike sanger og opptrinn med klassene og dommere noterte sine vurderinger. Noen var trygge foran forsamlingen, mens andre tydeligvis kjempet med sjenansen. Norma Apaza Supo hadde full kontroll på ledelsen av konkurransen og behandlet trådløse mikrofoner og høyttaleranlegg med den største selvfølgelighet. Da vi var her hadde vi en kassettspiller og et høyttalerhorn som jamret fram noen toner hjulpet av et bilbatteri. Norma lekte med våre barn den gangen. Nå er hun gift og er lærer i grunnskolen. Om kvelden var det møte med stadig flere frammøtte og fyldigere sang. Søndag skulle være hovedmarkeringen av årsfesten. Festmøtet begynte klokken ti og varte til godt ut på ettermiddagen. Første timen gikk med lovsanger på spansk og quechua. Sangene ble vist på veggen med livlige farger og småpynt rundt kantene. I tillegg til de vanlige innslagene i en gudstjeneste som syndsbekjennelse, skriftlesning, tale og trosbekjennelse skulle det også være 12 barnedåper, opptak av fem medlemmer, nattverd, innsetting av nytt sonestyre, samt historisk tilbakeblikk. Det var imponerende å se hvordan møtelederne, Saul Roger Apaza Cutipa og Beatriz Apaza Supo, loste oss gjennom alle programpostene. Det var en stor opplevelse for oss å få kommet tilbake til denne landsbyen langt inne i Andesfjellene, men særlig å få møte menneskene der og den nye generasjonen som vokser fram. Det er pyntet til festmiddag etter gudstjenesten. Saul Roger blir innsatt som formann i sonestyret av Milton Tejeda Huatuco. Mat er viktig del av gjestfriheten og det skal være rikelige porsjoner. Deltagerne på cellegruppen stiller opp for gruppebilde. Det er nå over 23 år siden vi reiste fra Crucero og vi har ikke vært tilbake siden. Den gangen hadde den lille landsbyen som ligger høyt oppe i Andesfjellene bare 2000 innbyggere, nå sier de at det bor ca der. Vi var invitert til årsfest i den lutherske kirken og pakket bilen med mat, drikke, soveposer, varmt tøy og oksygenkolbe og dro spente avgårde. Den gangen på 80-tallet tok det to dager å komme seg fra Arequipa til Crucero nord i Puno fylke. Nå gikk turen på sju timer på flotte veier med asfalt. Før var det vaskebrett og store huller i veien, og ikke så sjelden måtte vi regne med en punktering eller to. Vi var veldig spente på hvordan vi kom til å oppleve å komme tilbake. Rett etter at vi forlot Crucero ble landsbyen rammet av et angrep av en geriljagruppe fra Sendero Luminoso (Lysende sti). Flere politimenn og autoritetspersoner ble drept og hendelsen satte en støkk i folket. Vi kunne reise bort til tryggere steder, men de peruanske kristne ble tilbake i den vanskelige tiden som fulgte. Da vi gikk ut av bilen kjente vi den tynne friske fjelluften og merket godt at vi var på 4144 meter over havet. Vi så raskt at mye var skjedd på disse årene. Mange hus var malt og vi så ikke lenger stråtak, men skinnende bølgeblikk over alt. Nå var det elektrisitet, telefon og internett. Selv kristne brødre fra høyt oppe i dalsidene bad om å få utveksle mobilnummer. Helsestasjonen som misjonen bygde var utvidet med en stor sykehusbygning som dekket et helt kvartal. På tomta der misjonærene bodde bar det preg av at det ikke hadde vært vedlikeholdt på mange år. Samtidig hadde vi nok fryktet at det var mer forfalt enn det var. Vi overnattet på campingvis i det samme huset som vi bodde i den gangen. Saul Roger Apaza Cutipa hjalp oss med å få vann i huset. Det viste seg at han var sønnen til Cipriano, som var leder i menigheten da vi var her forrige gang. Det var flott å merke hans hjelpsomhet og iver, og hvor god han var i spansk. Forrige generasjon forstod nok quechua best, mens de unge nå ser ut til å ha gode ferdigheter i begge språk. I kirken, på andre siden av veien for misjonens gamle tomt, var allerede markeringen av årsfesten i gang. Pastor Ricardo Nuñes Montes som arbeidet sammen med oss som evangelist her, var også på besøk og holdt bibeltime. Vi bidro også med undervisning, men siden det var fredag kveld var det ikke møte i kirken. I stedet ble vi med på en av cellegruppene som nå fungerer i forsamlingen. Dette hadde vi ikke vært med på før, men ble positivt overrasket over å se at stuen der vi var samlet ble fylt med ca. førti frammøtte. Som vanlig var det mye sang og musikk, så tale og enda mer sang, alt på quechua. Til slutt ble det servert te og sandwich til alle. Det er nå fire slike cellegrupper som fungerer i Crucero. 12 FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/

8 Godt samarbeid mellom lærer og tolk. Norsk og amerikansk lærer, mongolsk student. Guds ord i Mongolia Mongolske brytere tekst og foto: Knut Kåre Kirkholm Tre hektiske uker i september gav meg opplevelser jeg sent vil glemme. Jeg var så heldig at jeg fikk sjansen til å reise på undervisningsoppdrag til Mongolia og et nystartet bibelskoleopplegg i Darkhan. Det ble et møte med et vakkert og mangfoldig land, profesjonelt bistandsarbeid, ivrige og brennende studenter og en ung, livskraftig kirke satte jeg meg på Aeroflot-flyet og fløy først over Russland før Mongolias endeløse stepper lå under meg. Midt i dette ville og fantastisk vakre landskapet dukket plutselig Ulan Batar opp. Her bor over halvparten av Mongolias 2,7 millioner innbyggere. Siden oppstarten i 1994 har NLM gjort mye godt arbeid i Mongolia. Per dags dato har NLM misjonærer i Ulan Batar og Hovd, en by langt vest i landet. Tidligere har NLM også hatt misjonærer i Darkhan, Mongolias nest største by, 23 mil nord for Ulan Batar. Og det var Darkhan som var hovedmålet for min tur. Til Hovd Men turen begynte i Hovd, hvor NLM for øyeblikket har åtte utsendinger. Førsteinntrykket av Hovd var fantastisk. Det er et tørt, ørkenlignende steppelandskap, kun avbrutt av spisse, røde fjelltopper som kneiser mot en dypblå himmel. Da flymotorene ble slått av, ble det så herlig stille. Det var varmt i lufta og de eneste lydene jeg kunne høre var fuglesang og summing av insekter. I Hovd driver misjonærene utviklingsarbeid. Både helsearbeid og sosialt arbeid står på agendaen. Det er et spennende arbeid med gode resultater. Den lokale forankringen virker god og man samarbeider med lokale myndigheter. Her får NLMs utsendinger bety mye for lokalbefolkningen. NLMs utsendinger i Hovd er mennesker med et tofoldig fokus. Jobben deres er å drive prosjektene på en god og profesjonell måte. Men det er ikke bare den legemlige og timelige nøden som ligger dem på hjertet. Det jobbes helhjertet med å lære mongolsk og ønsket er å kunne møte mennesker på et dypere plan, nemlig det åndelige. NLMs samarbeidskirke, Bayriin Medee, har også en menighet i Hovd og NLMs misjonærer er aktive her på ulike måter. Den ene dagen fikk jeg være med misjonær Bertil Andersson til Erdeneburen, en småby en drøy times kjøring fra Hovd. Det ble en begivenhetsrik dag. Kommunen feiret 70 år med stor festivitas og både mongolsk bryting og bueskyting stod på programmet. Vi fikk omvisning på sykehuset NLM samarbeider med, i tillegg til at vi fikk besøke lokale kristne i den ene familiens ger. Over en kopp salt melkete fikk vi dele Guds ord og lovsynge sammen. Jeg forstod fint lite, men det er noe med det kristne fellesskapet som aldri slutter å forundre meg. På tross av kulturelle, sosiale og språklige grenser finnes det et fellesskap som stikker dypt. Bibelskole i Darkhan Etter dagene i Hovd reiste vi til Darkhan via Ulan Batar. I Darkhan møtte vi opp i den lokale kirken, lokalisert i en gammel sovjetisk militærbrakke. Standarden er likevel helt grei og kirken har praktiske lokaler med møtesal, klasserom, diverse kontorer og et spiserom hvor det også er kokemuligheter. Bibelskolen er et deltidstilbud for medlemmer av kirkene NLM og FLOM (et finsk misjonsselskap) samarbeider med. Fire ganger om året samles mellom 15 og 30 menn og kvinner i kirken i Darkhan. Der undervises de intensivt i to uker. Studentene er svært motiverte og noen av dem ønsker videre tjeneste, gjerne som pastorer eller bibellærere. Denne gangen var cirka 15 mennesker samlet, menn og kvinner i ulik alder. Her var unge mennesker med rimelig gode jobber og framtiden Stor iver i klasserommet. 14 FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/

9 foran seg, og litt eldre mennesker med en mer brokete fortid preget av alkohol og mye smerte. Det var en stor opplevelse å synge sanger til Guds pris sammen med dem og se den glansen i øynene som bare Jesus kan gi. Mitt oppdrag i Mongolia var å undervise i småprofetene og visdomslitteraturen. Det var en utfordrende, men spennende opplevelse. Tolken var mongolsk, så all undervisning måtte være på engelsk. Så budskapet hadde en lang vei å gå, fra mine første tanker på norsk, via formidlingen av dem på engelsk og deretter oversettelse til mongolsk. Men heldigvis forkynner vi et levende budskap med makt til å utrette mer enn vi noensinne kan forestille oss. Bibelskole innebærer også møte med mennesker. Særlig spennende var møtet med en godt voksen mann som er pastor i en av de andre lutherske kirkene i Mongolia. Før han ble kristen slet han med alkoholproblemer. Livet hans ble snudd opp ned av Jesus og det har skjedd store ting i byen han bor i. Forandringen i hans eget liv skapte nysgjerrighet og flere har kommet til tro gjennom hans vitnesbyrd. Nå for tiden drømmer han om å starte opp arbeid blant menn som sliter med alkoholen. Og det er særlig menn som ligger under for vodkaen. Men ikke nok med det, han drømmer også om en dag å kunne reise som misjonær til Nord- Korea. Mongoler har rimelig stor bevegelsesfrihet i Nord-Korea. Han kunne fortelle at han i 10 år har bedt om en åpning for å reise inn dit. En liten skotsk kirke Et halvt glass kan betegnes som enten halvfullt eller halvtomt. Og som nøkterne (pessimistiske?) nordmenn har vi sannsynligvis en tendens til å si at det er halvtomt. Det gjelder også i misjonsarbeidet. Vi ser gjerne at kirkene er små og at de kristne har mange utfordringer som for oss synes overveldende. Sammen med meg i Darkhan var også en amerikansk misjonær. Og amerikanere har en herlig tendens til å se stort på ting. Da vi snakket sammen om det vi var med på disse dagene, minnet han meg om en historie. For nærmere 200 år siden var det en bitteliten kirke i Skottland. Folk der var fryktelig motløse og følte at de ikke utrettet noe som helst. De tjente en Herre som kalte dem til å utgjøre en forskjell i verden, men den forskjellen kunne de ikke se. På den tiden vokste det opp en ung gutt i denne kirken. Hans navn var David Livingstone Det var stort å være i Mongolia. NLM er med på et fantastisk viktig arbeid. Mongolia ligger strategisk til i forhold til både Kina og Sentral- Asia. Og gjennom dagene på bibelskolen i Darkhan har vi fått være med på å utruste framtidige arbeidere i Mongolia mennesker som kommer til å bety en forskjell her i verden. Fred i hjertet tekst og foto: Knut Kåre Kirkholm En av elevene jeg møtte på bibelskolen i Darkhan var Davka. Han er en ung mann som har vært kristen i snart tre år. Han drømmer om å bli bibellærer en dag. Det var nok til å vekke min interesse og vi tok en prat. Davaasuren (Davka) Chinbat Hele gruppen samlet. I kirkebygningen i Darkhan har vi akkurat avsluttet et godt middagsmåltid og hodene er ganske fulle etter en lang dag med undervisning. Det gjelder både de som har gitt og de som har tatt imot. Men før vi tar kvelden tar jeg tak i Davka. Jeg er interessert i å få vite mer om ham. Gjennom to uker har han sittet på første benk og fulgt oppmerksomt med. Han har gitt klart uttrykk for at han setter pris på å få undervisningen på engelsk. Han trenger nemlig all trening han kan få. Davka er kortversjonen for Davaasuren og etternavnet er Chinbat. Han er 23 år og kommer fra Hovd, en liten by langt vest i landet. For å komme seg til Darkhan og bibelskolen må han tilbringe flere dager på en trang buss, som prøver å finne fram langs noe som visstnok er en vei. Avstandene i Mongolia er store og på grunn av det tøffe klimaet er ikke veistandarden den helt store. Vi går inn på rommet hvor Davka og en kamerat ligger på flatseng. På noen stoler i rommet henger klær til tørk. De er vasket for hånd i en balje på badet og tørker nå raskt i den tørre luften. Jesus forandret tilværelsen Jeg begynner intervjuet rett på sak og spør: «Når ble du kristen, Davka?» «Det skjedde for to og et halvt år siden. Familien min er kristen og har vært det ganske lenge. Foreldrene mine gikk i en kirke i Hovd på dette tidspunktet og ville gjerne ha meg med. Jeg var ikke interessert. Men så ble jeg kjent med Buyanhishig (Buya), pastoren i Bayariin Medee i Hovd. Foreldrene mine fortalte Buya om meg og han tok kontakt og inviterte meg til kirka. Vi tilbragte mye tid sammen og studerte Bibelen sammen. Gjennom dette ble jeg kristen og tre måneder etter at jeg begynte å gå i kirka, ble jeg døpt.» Davka kan fortelle at Jesus virkelig har betydd en forskjell i livet. Før han ble kristen opplevde han hverdagen kjedelig og var generelt negativt innstilt til mye. Han følte at livet var tomt og meningsløst og visste ikke helt hva han ville med livet. Egentlig ville han ikke noe som helst. Hva er poenget med å studere? Han hadde heller ikke særlig tro på seg selv og sine egne muligheter til å lære og utdanne seg. «Etter å ha møtt Gud ble disse tankene forandret. Nå opplever jeg at livet er meningsfullt og jeg er full av lærelyst. Jeg har lært meg å spille gitar og snakke engelsk. Og nå har jeg lyst til å studere.» For to år siden kunne Davka nesten ikke et ord engelsk. Men gjennom flittig arbeid og stor lærelyst har han tatt mange steg. Jeg spurte ham om hvordan det gikk å høre på engelsk undervisning, og han kunne bekrefte at han fikk med seg det meste. Så framgangen har virkelig vært stor. «Hva er det beste med å være en kristen, Davka?» spør jeg. «Det er fred i hjertet. Livet har fått en ny retning. Jeg er full av drømmer og opplever at Gud har et ønske for framtiden min.» Bibelskole og teologi «Hva er motivasjonen din for å gå på bibelskolen?» fortsetter jeg. «Jeg vil lære mer. Det er veldig interessant og jeg kan ikke slutte. Jeg ønsker virkelig å lære mer og føler at Gud kaller meg til det. Drømmen er å få studere ved UBTC neste år og jeg opplever at dette er en hjelp på veien.» UBTC er forkortelsen for Union Bible Theological College og er en felleskirkelig skole for teologisk utdannelse i Ulan Batar. De kan utstede graden «Master of Divinity» som er en internasjonalt godkjent grad og som en kan bygge videre på. Davka fikk tidlig lyst til å studere ved UBTC. Men siden han var så ung som kristen ble han oppfordret til å vente. Det syntes han var leit, men ser i ettertid at det ikke var så dumt. Han har fått mye mer ballast de siste årene som gjør at han er bedre utrustet. I tillegg snakker han bedre engelsk, noe som er en nødvendighet i studiet. Når jeg spør ham om studier, kan han også røpe at han drømmer om studier i utlandet. Mange mongoler reiser til Sør-Korea for videre studier og arbeid. Og Sør-Korea er absolutt et spennende alternativ for Davka, som ler godt når jeg foreslår Norge. Det blir kanskje litt i lengste laget Bibellærer Davka sin store drøm er å bli bibellærer. «Jeg har så lyst til det. Det virker så spennende. Jeg liker å undervise og ønsker å være en som kan svare på spørsmål og hjelpe folk til dypere innsikt i Bibelen. Jeg har fått prøve meg litt i smågrupper og det gav virkelig mersmak.» Han opplever også at familien støtter planene hans. De måtte be for ham i flere år og er virkelig glade for at han nå er kristen. Jeg takker Davka for intervjuet og takker Gud for at det finnes unge kristne som Davka i Bayariin Medee. Møtet med ham og flere av hans jevnaldrende har gitt meg stor tro på at den lutherske kirken i Mongolia har en god framtid foran seg. De har noen gode ledere og nye er på vei fram. I tillegg har man allerede begynt å utforske mulighetene for å kunne reise inn i Kina og virke blant mongoler der, og arbeid blant muslimske folkeslag vest i landet er allerede i gang. 16 FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/

10 ble en Ordet MP3-fil Av Knut Kåre Kirkholm «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss», leser vi i Joh 1,14. Det er ikke bare i vakre kirker at Ordet tar bolig og får lyde. Det siste året har det også fått lyde fra en solcelledrevet mp3- spiller i en solfylt by på sørligere breddegrader enn våre. Der har Han som er Ordet de siste månedene tatt bolig blant en gruppe menn. Og mellom disse har Han fått utøve sin livsforvandlende kraft. Vi befinner oss i en afrikansk by. Solen står høyt på himmelen og temperaturen nærmer seg 30 tørre grader. Livet må nødvendigvis være ganske rolig midt på dagen i et så varmt klima. Og i denne kulturen er det ekstra rolig for mannfolka. Rundt omkring i byen samler mennene seg sammen på skyggefulle steder. Fram fra poser henter de bunter med grønne blader. Snart sitter de med bulende kinn og tyggende kjaker. Mellom seg har de gjerne en radio. I denne byen er det vanlig at mennene samler seg rundt en radio og lytter og diskuterer mens de tygger ivrig i vei på bladene sine. Bladene gir en mild rus og er definert som et narkotisk stoff. Men det er likevel mindre vanedannende enn for eksempel nikotin. I denne kulturen er de en viktig del av det sosiale livet. Og hvem hadde vel i sine villeste fantasier noen gang tenkt at en slik setting er stedet hvor evangeliet om Jesus kan formidles? Men det er nettopp det som er i ferd med å skje. En av disse mange klyngene med tyggende mannfolk har nemlig hatt en helt spesiell «radio» mellom seg de siste månedene. Mens bønneropet fra minareten bærer gjennom gatene, samler en gruppe menn seg i et hus i denne byen. De henter fram «radioen» og begynner å lytte. «Radioen» er en mp3- spiller med Bibelen innlest på språket til disse mennene. På en mikrochip ligger lyden lagret og budskapet kan høres om igjen og om igjen, uten at lydkvaliteten svekkes. Strøm er ikke noe problem, for spilleren er utstyrt med solceller. Og i en by hvor sola nesten alltid skinner, er det ikke vanskelig å få ladet opp batteriene. Mennene lytter ivrig. De har hørt om profeten Isa i sin egen religion, islam, men det de hører her er nytt for dem. De hører at Gud ikke bare er en fjern og opphøyd Gud. Men de får også høre at hans bolig er hos dem som «er sønderknust og nedbøyd i ånden» (Jes 57,15). De får høre at «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14). Og de får lære at Isa døde på et kors og «utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud» (Kol 2,14). En tidligere Fjellhaugstudent, som nå er utsending for NLM i Øst-Afrika kunne fortelle meg denne historien i sommer. Etter ganske kort tid i denne byen og blant folkeslaget som bor der, kom han i kontakt med en lokal broder. De har tilbragt en del tid sammen det siste året både til bønn og Bibelstudium. I vår kjøpte NLM-utsendingen en slik solcelledrevet mp3-spiller til sin lokale venn. Samtidig som dette skjedde hadde denne kommet i kontakt med en journalist som ganske raskt forstod at denne naboen ikke lenger var som de andre. Denne journalisten ble nysgjerrig og sammen begynte de å utforske Bibelens budskap. Spørsmålene ble mange, men det eneste svaret han fikk var: «Du må lytte videre. Svarene kommer». Journalisten ønsket etter hvert å låne spilleren, og etter litt frem og tilbake fikk han det. Etter noen dager ringte journalisten vår lokale broder igjen og sa at han måtte komme til huset hans. Da hadde han og elleve andre venner sittet i huset og tygget på sine grønne blader mens de lyttet til mp3-spilleren. Nå måtte den lokale broderen komme over, for de hadde mange spørsmål og trengte veiledning. Han kom da til dem og begynte å undervise dem i basiselementene i troen. De fortsatte å lytte til mp3-spilleren og vår kristne broder tok til og med seks av dem ut til landsbyen han kom fra. Der kunne man sitte litt mer uforstyrret og lytte. Der hadde de til og med gått rundt og delt ordet med de andre i landsbyen. Sakte, men sikkert, begynte Bibelordet å jobbe i disse mennene. De begynte å forstå at Jesus er den eneste veien som fører til Gud. Han er mer enn en profet. «For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved» (Apg 4,12). En av dem hadde et ekstra vanskelig spørsmål i livet sitt. «Kan Jesus tilgi om man har tatt livet av en person (i krig)?» Da han fikk høre at Jesus har renset oss for all synd, var han ikke lenger i tvil. Han ville følge Jesus. En varm dag i mai var tolv menn samlet sammen på en strand sammen med vår lokale broder. De vasset ut i de salte bølgene. Der ute, midt på dagen, mens solen var på sitt sterkeste fikk dåpens vann vaske bort all fortid. Opp av vannet steg de en etter en, døpt til Jesu død og oppstandelse. De måtte gjøre det midt på dagen, i den timen alle andre har siesta. I dette landet er det nemlig ingen som jubler og applauderer når mennesker tar imot Jesus. Her møtes man i stedet med avvisning og slag. I verste fall kan man risikere døden. Men for disse tolv var det verdt risikoen. De hadde nemlig fått del i et budskap som er så uendelig mye større enn livet. I disse dager sitter NLMs utsending og prøver å utarbeide et opplegg som kan brukes til å gi disse nye etterfølgerne av Jesus en grunnleggende innføring i troen. Av erfaring vet man at mange som tar imot evangeliet faller fra igjen. Presset fra omgivelsene er stort og spørsmålene er mange. NLMs utsending i dette området skriver følgende ord i en mail: «Nå skal vi tenke litt mer høyt sammen om hvordan disse tolv kan være med på å sette dette folket i brann for Jesus, og være hans ambassadører der vi ikke kan være det. Jeg leste et sted at vi ikke er her for å gjøre mennesker til kristne, men vi er her for å lede mennesker til å bli etterfølgere av Jesus. Sannheten om Jesus er enklere å forholde seg til enn livet med Jesus. Vi trenger at mennesker får et hjerteforhold til Jesus.» La oss ta med oss disse mennene og NLMs utsendinger i dette området i våre bønner når vi nå går inn i julehøytiden. 18 FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/

11 Andakt Johannes-røsten Lukas sine to første kapitler omhandler to fødsler. To fødsler som var profetert, og som kom i «tidens fylde». Den ene skulle vitne om en annen, den andre skulle bekjenne om seg selv. Den ene het Johannes, den andre het Jesus. Døperen Johannes var et underlig menneske! Han ble fylt med Den Hellige Ånd like fra sin mors liv, han var oppfyllelsen av Elias-profetien, og av Jesus fikk han det vitnesbyrd at det ikke var oppreist noen større blant dem som er født av kvinner (Matt 11,11-14). I seg selv er disse lovnadene store. Allikevel, det virkelig store med Johannes, det var at han var en røst av en annen. Hans oppdrag og kall var ikke lettvint; det var «å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag». Johannes hadde sett at alt kjød er som gress (Jes 40,6). Og om hans oppdrag og kall ikke var lettvint, så var ikke hans budskap mindre anstøtelig. De kom riktignok til ham i hopetall, men Ordet rammet dem i deres hjerter, og de måtte bekjenne sine synder idet de ble døpt. Johannes skulle nemlig berede noe for Herren. Da måtte han minne om øksen som ligger klar ved roten og refse synden. Blomsten visnet da Herrens ånde blåste på det. «Johannes-røsten» er budskapet hans blitt kalt. Jeg tror denne røsten er stilnet i blant oss. Er vi i nød for våre synder? Er våre hjerter beredt for Herren? Vi trenger Johannes-røsten. For når Johannes-røsten blir borte, da blir også behovet etter Jesus borte, fordi Johannesrøsten peker mot Jesus. Der hvor Johannes-røsten lyder, der begynner synderen å søke etter Herren. Johannes kunne ikke frelse noen. Men han skulle være røsten som ropte. Så er det opp til deg og meg om vi vil høre. Johannes-røsten er nemlig vond å høre, fordi den avkler oss og viser vår synd og ondskap. Samtidig er den salig å høre, nettopp fordi den peker mot Jesus og sier: «Se, der Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh 1,29). Så er det vår bønn og vårt ønske at Johannesrøsten må lyde midt i julehøytiden. av Sigmund Fjære Jul Nå lager vi Av Mariann Frøysa Det går mot jul, og en av de små gledene knyttet til høytiden er pynten! Og det er bare fantasien som setter grenser for hva vi kan fikse helt selv, og gjerne til en billig penge. Det liker vi! Lykke til og god fornøyelse med juleforberedelsene! Søte julebokser Skoeskene kan bli til søte bokser som du kan oppbevare brente mandler eller andre julegodter i. Du trenger altså tomme skoesker (eventuelt ubehandla trebokser fra Panduro), stoff eller fine ark/bilder og bånd. Hvis esken ikke er hvit fra før, og du skal lime på noe tynt og gjennomsiktig, kan det være lurt å ta et strøk med hvitmaling før du limer på. Eller gjør det på glasskrukke. Julemotiv på fyrstikkesker igjen... Juleevangeliet på lerret Man kommer langt i hobbyverden med servietter og decopage (limlakk). Og i fjor var jeg så heldig å komme over servietter med juleevangeliet på. Det sømmet seg å ha på veggen til jul syntes jeg, så med litt decopage, perler, knuste speilbiter, blonder, og et lerret, ble det slik: Det du trenger er en fyrstikkeske, hvitmaling, et søtt lite bilde eller fint ark og selvsagt decopage. Mal først eska hvit, før så på et strøk decopage, lim på motivet og før på et strøk decopage på toppen. 20 FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/

12 Adventsstake Man trenger ikke å ha en stake for å markere adventstiden med de fire lysene. Med fire lys og et fat kommer man langt. Jeg har brukt hvite kuleog kubbelys, små juletrekuler/hjerter, hyssing, papirbiter og kastanjenøtter (det fungerer veldig fint med f.eks. kongler også). I tillegg er det fint å legge på kanelstenger, nelliker, glittertråd og andre fine effekter. Kremmerhus Alt som det kan puttes julegodter oppi, gjør seg bra som julepynt. Kremmerhus kan lages i flere varianter, det er bare å google i vei, så finner du flere tips. Her er et kremmerhus laget av papir med notetrykk på. Pynt med bånd og perler og gjerne lim på noen nostalgiske bilder eller glansbilder, så blir det så fint, så fint. Det er lurt å bruke ark med en viss tykkelse. Rull arket sammen slik at det får kremmerhusfasong, eventuelt kan du klippe det til en sirkel før du ruller det sammen. Det er bare å prøve, det er lett å få til! Lag gjerne en hempe på, så kan det for eksempel henges på juletreet, eventuelt kan du lage kremmerhuset slik at det ene hjørnet av papiret stikker opp, og det kan da brettes over som et lokk. Pringles-boks ble til kakeboks En dekorert boks til å ha peppernøtter, brente mandler eller telys oppi, gjør seg fint til pynt i vinduskarmen eller på et pyntefat sammen med lys, engler og andre fine ting. Utstyr: Pringles-boks To farger maling (f.eks. rød og hvit) Pensler Krakelering Decopage Servietter eller stoff Mal først et strøk med den fargen som kun skal vises i sprekkene. Før på et strøk med krakelering, og deretter et malingsstrøk med den andre fargen. Når det er gjort, kan du føre på decopage der du skal lime på et motiv. Lim på motivet, og før på et strøk med decopage på toppen. 22 FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/

13 Jul på loftet Av Mia Hallesby D et finnes ennå i utkanten av Oslo en- og toetasjes trehus med små leiligheter. I en slik leilighet på ett værelse og kjøkken bodde familien Svendsen. Hadde ikke mannen drukket, ville det sikkert vært et godt hjem, for fru Svendsen var strevsom og flink. Som det nå var, måtte hun ut hver morgen og gjøre rent på noen kontorer nede i byen, og det tok både tid og krefter. Men penger måtte skaffes til det daglige behov. Det var åtte dager før jul. På skolen var man begynt å synge julesanger, og juleforventningen lå i luften. I tredje pikeklasse gikk det livlig for seg. Lovene fikk sove litt før jul, og barna fikk fortelle om alle forberedelsene. «Vi kjøpte juletre i går vi, frøken.» «Vi skal ha et som går helt til taket.» «Det skal vi også.» Frøken hørte på og smilte. Men det var to som ikke smilte. Det var Anna og Marie Svendsen, tvillingene. Aldri hadde de juletre, aldri julepresanger. Moren ville nok gjerne skaffe barna en hyggelig julekveld, men faren han sa rett ut at sånt tøys ville han ikke vite noe av. Fra pulten borte ved veggen kom det aldri noen jublende glede når julen nærmet seg. De andre barna i klassen var så opptatt med sitt, at de merket det ikke. Men frøken, som kjente til forholdet i hjemmet, så ofte bort på de to og sukket. Om hun kunne hjelpe! På hjemveien den dagen, gikk Anna og Marie forbi en åpen plass som nå var dekket med juletrær, store og små. Men hva var det? Der kom Vesle-Erik dragende med et juletre større enn han selv. Vesle-Erik var ikke begynt på skolen ennå, og de siste dagene hadde han holdt til borte i «granskogen» og solgt julenek for en bonde. Hvem ville ikke kjøpe av en slik liten kar med bleke kinner og blåfrosne hender? Nå hadde han fått et juletre til takk. Gleden over treet og anstrengelsen med å dra det, 24 FJELLHAUG 4/2011 ga farge i kinnene og glans i øynene. «Anna! Marie! Kom og hjelp!» ropte han stolt. Han behøvde ikke rope, de var alt på pletten. Tenk juletre et som skulle være deres eget! Det bar hjemover, men jo nærmere de kom huset, dess langsommere ble farten, og ved siste hjørnet stanset de. Faren hva ville han si? En av dem fikk gå foran og spørre moren. Marie gikk og de andre sto og ventet. Endelig kom hun tilbake. Moren sa de fikk ta det på loftet. I trappen sto moren. Det var ikke godt for henne. Hun husket så altfor vel hvor sint mannen var første julen de var gift, og hun gjerne ville ha juletre. Nå så hun barnas fryd! Det var umulig å nekte dem å ta treet inn. Mellom to skråtak på det halvmørke loftet fikk treet sin beskjedne plass. Fra en liten luke i taket falt dagslyset inn på treet og på barna, som ikke ble trette av å beundre det. Da Nils kom hjem fra skolen, måtte han også opp. Men pynt hvordan skulle de få tak i pynt? Nils som var tolv år, tjente litt ved å gå ærend. Han fikk ta litt av pengene. Det skulle ikke så mye til når en laget den selv. Så tok de fatt med en gang. Det ble kjøpt kulørt papir, glanspapir og lim, og så laget de lenker, kurver, stjerner og mye annet, som tvillingene hadde lært på skolen. Og mens de arbeidet, sang de alle julesangene, for VesleErik måtte også bli flink til julaften. Hver dag var de oppe på loftet og hengte den ferdige pynten på treet. Nei, så pent det ble! Da faren kom hjem om ettermiddagen, var det ingenting å merke, ikke en papirbit på golvet en gang. Men det som ikke kunne ryddes bort, var forventningens stille glede som hvilte over de små rommene og kastet glans over de triste vinterkveldene. Men denne gleden kjente den stakkars fordrukne faren ikke til. Så forandret Anna og Marie var blitt! Frøken kjente dem nesten ikke igjen. Øynene strålte når det ble snakket om julen, og julesangene ble sunget. De torde ikke fortelle noe om juletreet for at faren ikke skulle få greie på det. Men siste dagen var det umulig for Marie å tie med det. Hun måtte få sagt det til frøken. «Frøken,» hvisket hun, «vi skal ha juletre vi også, men du må ikke si det til noen. Jeg skulle ikke sagt det, ser du.» «Nei, vær trygg du,» sa frøken, «vi kan da ha en hemmelighet sammen, du og jeg. Men så morsomt da!» Det ble ikke sagt mer, for det ringte inn, men nå forsto frøken forandringen. Lille julaften kom moren fra byen med en pakke lys og klyper. Tenk lys! Det hadde de ikke drømt om. Moren var selv oppe og satte lysene på. Hun så på treet, som nå var pent pyntet. Om hun bare torde ta det ned et par timer? Nei, hun våget det ikke. Mannen kunne komme. Det var ingen råd med det, de fikk holde til i kulden der oppe på loftet. Så kom julaften. Så snart faren var ute, begynte tvillingene på julesangene, og Nils og Vesle-Erik stemte i, de også. Det gjaldt å være sikker til de skulle gå rundt treet. Til middag kjøttkaker og rødgrøt så mye de orket jo visst var det fest. Og så kom stunden da de skulle opp på loftet. Mens barna tok yttertøyet på for huttetu så kaldt det var gikk moren opp og tente lysene. Sjelden har et juletre hatt en så beskjeden plass, men sjelden har også synet av et tent juletre brakt slik jubel og glede. En for en kom de oppover den smale trappen, og fra hver som fikk se treet, kom det henrykte utbrudd: «Nei, så nydelig! Nei, du verden!» Vesle-Erik som kom sist, begynte å klappe i hendene, så han holdt på å ramle bakover ned trappene. Kulden var glemt. Lys og øyne strålte om kapp. Bare i morens øyne lurte en hemmelig angst. Tenk om mannen kom! Det var best å begynne. Hånd i hånd gikk de rundt og sang: «Jeg er så glad hver julekveld, for da ble Jesus født.» «Her kommer dine arme små.» Hvor sant det var det de sang! Arme små det var nettopp det de var. «Velkommen fra din himmelsal til denne verdens tåredal,» lød det videre fra jublende stemmer. Tåredalen var glemt, og det mørke, støvete loftet forvandlet til et paradis. «Du får fortelle om den gang Jesus ble født, du Nils,» sa moren, da de hadde sunget en stund. Og Nils fortalte som om han ble hørt i bibelhistorie på skolen. «Og det hendte i de dager - -» Hvorfor gråt moren? Den ene tåren etter den andre ble tørket bort. «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden, i mennesker hans velbehag,» sluttet Nils. Det ble så stille på loftet. Freden fra Gud strømmet inn i de små barnehjerter, og brakte også trøst til henne, som sto med tårer og de mange savn. «Mor, det ligger noe under treet!» Det var Vesle-Erik som gjorde oppdagelsen. Moren smilte, og nå fikk de lov å ta fram pakkene. Hun hadde en presang til hver. Guttene fikk varme votter, og tvillingene fikk blå alpeluer. Men det lå enda mer fire poser. «Det var fra lærerinnen til Anna og Marie,» sa mor. «Hun var innom i går med en stor pose som jeg har delt.» Nei, slik julekveld! «Nå får vi slutte,» sa mor, «det er kaldt.» «La oss først få synge: «O, jul med din glede»,» sa Marie, «så blir vi varme når vi klapper i hendene.» Farten ble satt opp, og ut over det lave loft lød: «O, jul med din glede og barnlige lyst, vi ønsker deg alle velkommen. Vi hilser deg alle med jublende røst, titusende ganger velkommen. Vi - -» Sangen stanset med ett. Ingen klappet i hendene, og smilet og gleden døde bort. Hva var det? Nedenunder ble ytterdøren slått i med et smell, og der hørtes bråk og skjenn. Ingen behøvde å spørre. Alle forsto. På mindre enn et minutt var alle lysene blåst ut. «Det blir galt at jeg ikke er inne,» sa moren. «Jeg får gå først ned, så kan dere komme stille etter.» Mannen veltet stoler og skjente og brente. «Ingen hjemme ikke noe mat nydelig stell!» Først da han satt med et stort fat kjøttkaker foran seg, ble han roligere. «Ungene,» brummet han. «Å, de kommer vel snart.» Stakkars små! Da julelysene sloknet, ble alt mørkt og kaldt. Vesle-Erik begynte å sutre, men et «hysj» fra de andre fikk ham til å tie. Som forskremte fugleunger listet de seg inn i rommet ved siden av kjøkkenet, og satt der til faren hadde spist. Det var deilig å komme inn i varmen igjen, og når de hvisket, kunne de godt snakke om juletreet. Da faren var ferdig, la han seg. Når han sov rusen ut, kunne de være trygge. I kveld som så ofte ellers ble det en stille stund for mor og barn. Omkring kjøkkenbordet, som fikk hvit duk på seg, samlet de seg. Moren listet seg stille opp på loftet etter presangene og posene. Nei, så mye godt det var i posene, nøtter, rosiner, kaker og epler! Moren var ikke den som fikk minst, for alle ville dele med henne. Hvor det smakte, også koselig de hadde det! Det var første gang Nils, tvillingene og VesleErik opplevde en julekveld med eget juletre, julelys og julepresanger. Så var da julekvelden med Jesusbarnet også for dem. FJELLHAUG 4/

14 Vil du støtte oss? Vi ønsker å utvikle Fjellhaug internasjonale Høgskole for å møte utfordringene i framtidens misjonsarbeid, både ute og hjemme. Som høgskole får vi finansiering fra staten, men må også samle inn betydelige midler selv for å drive skolen og utvikle oss. Fast givertjeneste Du kan støtte oss ved å opprette en avtale om fast givertjeneste til Fjellhaug. Ved å opprette en avtale med AvtaleGiro (faste overføringer fra kontoen din), velger du den enkleste og rimeligste løsningen både for deg selv og Fjellhaug. AvtaleGiro gir deg god oversikt Du blir varslet minst 7 dager før forfall. Din konto blir automatisk belastet ved forfall så du slipper å betale giroen i banken. Du får kvittering med forklarende tekst på kontoutskriften. Fyll ut skjemaet under, underskriv, klipp ut og send det inn i lukket konvolutt til Fjellhaug internasjonale Høgskole, Sinsenveien 15, 0572 OSLO JA TAKK! Jeg ønsker å betale gaven til Fjellhaug internasjonale Høgskole med AvtaleGiro Mottaker Mottakers konto Beløpsgrense per trekkmåned * Fjellhaug Skoler kr Skattefradrag Det gis skattefradrag for gaver til forskningsinstitusjoner som Fjellhaug internasjonale Høgskole. Både personer og bedrifter/ foretak kan gi skattefrie gaver. Minimumsbeløpet er kr 500,- per år. Utgjør gaven over kroner gis det fradrag for inntil ti prosent av inntekt. Tjener du kroner kan du altså få fradrag for opptil kroner. Skattefrie gaver på inntil kroner til ideelle frivillige organisasjoner kommer i tillegg til dette. Du kan for eksempel gi fast både til Misjonssambandet og Fjellhaug internasjonale Høgskole med skattefradrag. Har du spørsmål om AvtaleGiro og skattefrie gaver ta kontakt med administrasjonen tlf eller e-post: post@fjellhaug.no Jeg ønsker å støtte Fjellhaug Misjonshøgskole med kr... per måned per kvartal årlig Jeg ønsker å betale den 20. i hver måned Eventuell annen dato:... (1.-25.) Belast mitt kontonr. * Hvis maks. beløpsgrense ikke fylles inn, vil beløpsgrensen bli satt til kr. 2000,- per trekkmåned Jeg ønsker ikke å motta varsel i forkant av betalingen KID-nr. (fylles ut av Fjellhaug) Personnr. (11 siffer)/org.nr. for firma (9 siffer) (Fylles ut hvis du ønsker skattefradrag) Navn:... Adresse:... Postnr./-sted:... Sted/dato:... Underskrift:... Fjellhaug organ for fjellhaug utdanningssenter og fjellhaug elevlag #4/ årgang Utgis av: Fjellhaug Utdanningssenter og Fjellhaug Elevlag Redaktør: Knut Kåre Kirkholm I redaksjonen: Espen Fretheim Johannesen Utkommer: Fire ganger årlig og sendes alle interesserte. Neste nummer kommer i februar Opplag: Grafisk utforming: Z-UP Helga Ligaard Trykk: 07 Gruppen Fjellhaug Utdanningssenter: Bibelskolen Fjellhaug (BSK) Fjellhaug internasjonale Høgskole (FiH) Studentheim Konst. rektor BSK: Hans Anton Eklund Rektor FiH: Hans Aage Gravaas Adresse: Sinsenveien 15, N-0572 Oslo Telefon: Faks: Epost Bibelskolen: bibelskolen@fjellhaug.no Epost Høgskolen: post@fjellhaug.no Epost Elevlaget: fjellhaugelevlag@fjellhaug.no Internett: Giro: Adresseforandringer Hjelp oss med å holde orden på adresseforandring ved å melde den til oss på tlf.: eller epost: fjellhaugelevlag@fjellhaug.no Rektors hjørne Hvordan greide han seg? Dette spørsmålet har jeg hørt etter noen møter. Tilhørerne lurer på hvordan predikanten har «greid seg» på talerstolen, og spørsmålet kan av og til signalisere at skepsisen er litt større enn forventningen. Likevel er det ikke denne holdningen som er mest fremtredende. Forsamlingene er oftest støttende og positive, og de er ute etter åndelig mat. Men hvordan greier vi oss på Bibelskolen? Mange spør om det, og vi merker både interesse og omsorg i spørsmålet. Det er mange som har krav og forventninger til oss. Vi skal være seriøse både som skole og arbeidsplass, og det økonomiske skal være i tråd med offentlige krav og forskrifter. For å si det slik: Myndigheter som stiller krav til oss, har rett til å gjøre det. Når vi tar kravene alvorlig, vil det hjelpe oss til å bli en bedre skole. Vi trenger gode systemer for drive på en god måte, og vi må være innstilt på å bruke tid og ressurser på dette. Men det er også en annen gruppe som har rett til å stille krav: Elevene! Vi må ikke tro at de først og fremst stiller useriøse krav om «kule» lærere eller at hver skoletime skal være 45 underholdende minutter. Men de har noen «krav» som heller bærer preg av forventninger og bønnemener: Veiledning ut fra Guds Ord og innføring i kristen tro. De ordlegger seg kanskje på litt andre måter enn for noen tiår siden, men de ønsker hjelp til å finne fred med Jesus og leve rett med ham. De vil også lære hvordan livet kan bli en tjeneste for Gud, og hvordan nådegaver og naturgaver kan være til Herrens ære. Hvis Bibelskolen skal møte disse kravene, trenger vi nådegaver og utrustning i personalet. En solid utdannelse og formell kompetanse er meget verdifull, og i vårt samfunn viser det seg ofte som en nødvendighet. Men det viktigste er at vi har et personale som er rustet av Den Hellige Ånd. For når det kommer til stykket, er det ikke først og fremst elevenes forventninger vi skal innfri. Vi tror faktisk at Gud vil noe med Bibelskolen på Fjellhaug! Her vil vi åpne Bibelen sammen, og her ønsker vi at Jesus skal åpne skriftene for oss. Så langt vi kan skjønne, er det dette som er hovedsaken med en bibelskole. Skal vi «greie oss» på dette området, er vi avhengige av Gud. Hans Anton Eklund 26 FJELLHAUG 4/2011 FJELLHAUG 4/

15 Juleandakt Av Bo Giertz (Hentet fra: Bo Giertz: Å tro på Kristus. Luther Forlag, gjengitt med tillatelse) EEt barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er lagt på hans skuldre Jes 9,6 Dette skulle være tegnet tegnet på det uhørte; at Messias var født. At Gud hadde grepet inn. At det her ventet en stor glede som skulle gjelde alt folket. En glede som fikk alle himmelens engler til å synge. Et underlig tegn! Et nyfødt barn i en krybbe. Et hjemløst lite barn som ble født i en stall. Dette var Guds gave til de mennesker han hadde velbehag i. En sønn ble oss gitt. Gud gav oss sin egen sønn. Han ble født som et hjelpeløst menneskebarn, en kald vinternatt, i en av de stallene der Betlehems bønder hadde sine dyr. Og på hans skuldre skulle herredømmet hvile! Hvordan var det mulig? En av de store kirkefedrene Hieronymus har gitt oss svaret i en liten barnslig og fortryllende fortelling. Så ofte jeg ser mot Betlehem, sier han, har mitt hjerte en samtale med barnet Jesus. Jeg sier: Herre Jesus, du skjelver. Du ligger så hardt og vondt for min salighets skyld. Hvordan skal jeg kunne gjengjelde deg dette? Da synes jeg det er som om barnet svarer: Jeg vil ingen ting ha, kjære Hieronymus. Hold deg bare i ro. Jeg kommer til å få det verre, i urtegården og på det hellige korset. Da fortsetter jeg å tale: Kjære Kristusbarn, jeg må få gi deg noe. Jeg gir deg alle mine penger. Barnet svarer: Jeg eier allerede himmel og jord. Pengene dine trenger jeg ikke. Gi dem til de fattige, så vil jeg ta imot dem som om de var gitt til meg. Da fortsetter jeg: Kjære Kristusbarn, det vil jeg gjerne gjøre, men likevel må jeg få gi noe til deg selv. Ellers sørger jeg meg til døde. Da sier barnet: Kjære Hieronymus, ettersom du er så gavmild, så skal jeg si deg hva du skal gi meg. Gi meg dine synder. Gi meg din onde samvittighet og din fortapelse. Jeg svarer: Hva skal du gjøre med den? Kristus svarer meg: Jeg vil ta den på mine skuldre. Det skal være min herlighet og mitt herredømme. Esaias har jo forutsagt at jeg skal bære dine synder og ta dem bort. Da begynte jeg å gråte og sa: Barn, kjære Kristusbarn, du rører mitt hjerte til tårer. Jeg trodde du ville ha noe godt av meg, og nå vil du bare ha det onde hos meg. Ta bort det som er mitt! Gi meg det som er ditt! Så blir jeg fri fra synden og viss på det evige liv. Slik er herredømmet som hviler på det barnets skuldre. Et tilgivelsens rike. En konge som døde for sitt folk. En gud som forsoner hva hans barn har forbrutt. Kjære Jesusbarn, nå vil også jeg få bøye kne her ved din krybbe. Jeg vet at jeg aldri kan takke deg nok. Jeg vet at jeg ikke kan gi deg noe som kan være en verdig takk for det som du nå har gjort. Men fordi du vil ha det onde hos meg, så gir jeg deg alt, mitt liv og mitt hjerte, min fortid og min skyld, min framtid og min evighet. Jeg hadde ikke tort å komme om ikke du hadde kommet til meg. Men nå er du her, og jeg vet at det er for min skyld. Derfor bøyer jeg kne her og takker deg, du Jesusbarn, du Fredsfyrste, du som heter Under, Rådgiver og Veldig Gud. Amen. 28 FJELLHAUG 4/2011